Samenes Venn Organ for Norges Samemisjon nr. 11 2007 Årgang 82 Velsignet jul! Buressivdniduvvon juovllat! Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram (Jes.9,2)
2 Samenes Venn nr 11 07 Samebarnas Venn 80 år Tekst og bilder: Jon Amundal Marit Refseth med møteprotokoll fra 1927 I 1927 ble det startet en barneforening på Bakkestrandens bedehus i Trondheim. Foreningen hadde som oppgave å arbeide for Samemisjonens barnehjem i Tana, Schanches Minne, og foreningen fikk navnet Samebarnas Venn. Både gutter og jenter var med i foreningen i starten. Etter hvert trakk guttene seg ut, men jentene fortsatte, og det ble etter hvert en kvinneforening. Det ble da også mer naturlig å støtte Samemisjonens arbeid generelt. Foreningen har etter krigen hatt sine møter på Samemisjonens hovedkontor, og første onsdag i måneden er fast møtedag. På foreningens novembermøte, 7. nov., ble jubileet markert. Gen.sekr. Magne Gamlemshaug hadde andakt og fortalte fra en møtetur han hadde hatt i Finnmark nylig. Ha ga også noen glimt fra en tur på Kola noe tidligere på høsten. Formann i foreningen, Marit Refset, hadde lett litt i gamle protokoller, og refererte en hilsen til foreningen fra gen.sekr. Sigurd Berg ved starten i 1927. Hun fortalte også litt om hvordan hun ble vervet til foreningen, en verving som har ført til medlemskap i over 60 år. Marit har vært formann i Samebarnas Venn i nærmere 50 år. Men Marit er ikke den som har vært med lengst i foreningen. Den rekorden har Marie Høyen. Hun har vært med siden 1937, dvs i 70 år. Det ble sunget en del, og til slutt var det skikkelig jubileumsbevertning. Ved slutten hadde kretssekr. Jon Amundal en hilsen og uttrykte en varm takk for det foreningen har betydd i gjennom de 80 år. Det er å håpe den får fortsette lenge enda! Foreningen har fast rituale ved avslutningen av møte. Dette ble Forsamlingen på jubileumsmarkeringen Magne Gamlemshaug i kjent positur fulgt også denne gangen, og fint var det å ta hverandre i hendene, danne søskenring og synge: Vi ranker oss sammen, vi vinkvister små, Som brødre og søstre om Jesus å stå. Å la ingen visne av våre, o Gud, Ei brytes av stammen og ei kastes ut (572 i Sangboken, vers 3) De eldste foreningsmedl; fra v. Marit Refseth og Marie Høyen
På lederplass Samenes Venn nr 11 07 3 Noen smakebiter fra Innholdet Samebarnas venn 80 år 2 Møteuke i Finnmark 6 7 Misjonskvinner i Møre og Romsdal har ordet 8-9 Reisebrev fra Kola tur Liv Palma Frostad har ordet 10-11 Lek med dukker 12 Barnearbeier Ludmilla hilser Barna lærer oss å feire jul 16 Forsidebildet er tatt av Jon Amundal Lyset i mørket Det er mørketid i vår nordligste landsdel nå. Sola har krøpet et stykke ned under horisonten, og noen timer om dagen kan en i klarvær se et fint rødlig skjær på sør-himmelen. Men nordlys og måne skaper også lys på sitt vis, og et stykke ut i januar vil sola på nytt sende sine rødgule stråler ut over land og hav, skog og fjell. Men det er også en slags mørketid i de sørligere deler av landet vårt. Dagene er korte, og mange bor slik til at sola er borte noen uker eller måneder hvert år. Og når sola forsvinner, lengter en etter den dagen sola skal komme tilbake. Midt i mørketida er det vintersolverv, og noen dager etterpå får vi feire jul. Og det er vel slik for de fleste av oss at jula rører ved spesielle strenger i vårt indre. Noen tenker på barndommens jul, og minnes lyse og gode juledager sammen med mor, far og søsken. Og sammen med tankene kjenner en seg berørt at en sitrende glede med tanke på at en snart skal få feire jul igjen. Og riktig jul blir det ikke før Jesus blir satt i sentrum. Jesus kom til oss den første julenatt for å tenne lys i mørket. Han kom for å gi et helt nytt håp til en hel menneskeslekt som levde i synd og mørke. Han kom for å bygge ei bærekraftig bru over den avgrunn syndefallet hadde skapt mellom Gud og mennesker. Og Jesus kom just på den tid Gud Fader i det høye hadde besluttet i sitt råd. Apostelen Paulus sier det slik i Gal. 4,4-5: I tidens fylde sendte Gud sin sønn, født av en kvinne, født under loven. Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så de kunne få barnekår. Tidens mål var fylt helt opp da Jesus kom. Guds gode time var inne. Nå gikk den gamle pakt med sine forordninger og påbud mot sin slutt. Nå sto en ny tid for hånden. En ny pakt med frelse og fred på grunn av Jesu fullbrakte frelsesverk. En tid med glede og lys, framtid og håp. Englene på Betlehemsmarkene var med på å markere dette store og grunnleggende tidsskifte. En av dem forkynte dette glade budskap: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren, Luk 2,11. Og så flyter det en veldig symfoni ut over de karrige, vinterkledte marker, der et stort englekor er aktører: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag. Så har du og jeg det store privilegium at lyset fra det høye skinner iblant oss også i dag. Det har til hensikt å skinne inn i den innerste krok i vårt hjerte. Det vil jage synd og mørke på dør, slik at vi kan løfte våre hender opp mot himmelen og takke for en hel og full frelse. Og i troen på Jesus vet vi at vi har lys over livet i alle de situasjoner som oppstår under vår reise her på jord. For Jesus har sagt det så klart: Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Johs. 8,12. Jesus er verdens lys, også i adventstida og jula 2007. Og den som følger etter Jesus, det store lyset, skal få kjenne styrken og varmen fra dette lyset hele veien, - helt til livets kveld. Og når reisa på jord er slutt, skal vi ikke gå inn i et stort og tungt mørke. Nei, da skal evighetens klare lys stråle oss i møte. Da skal vi få møte Jesus, verdens lys, frelseren og forsoneren med de naglemerkede hender. Kjære venn! Du er vel rede til å møte ham! Magne Gamlemshaug
4 Samenes Venn nr 11 07 Rohkos Samenes Venn Lehket gárvásat! Luk. 12, 35-40 Cálli: Gustav Danielsen, Frosta ja Åsen suohkanbáhppa Sámás: Rávdná Turi Henriksen Ill: Frode Kalland Cealká Jesus, dasgo Olbmobárdni boahtá dan diimmu go ehpet leat vuordimin. Munnje gii lean leamaª speaidár ja badjel 40 jagi speaidárjoπiheaddji lea dát oahpes dajaldat. Dábálaª speaidár oahkkima loahpas láve joπiheaddji dadjat: Lehket gárvásat! ja speaidárat vástidit: Álo gárvásat. Speaidárbarggu vuoππun lea addit mieldelahtuide má ggalágan geavatlaª ja teorehtalaª gálggaid, vai sii leat gárvásat bargat ieªguπetlágan dilálaªvuoπain. Speaidárii mearkkaªa Lehket gárvásat bargat dan badjelii ahte ªaddá árjjalaª, vai sáhttá leat ávkin earáide go sii dárbbaªit veahki. Go ávωωuhuvvo leat gárvvisin, de dat ii áddejuvvo áittan, muhto hástalussan ja geatnegasvuohtan. Jesusa boahtimuª áddejuvvo muhtimiid gaskkas áittan, juoga issoras. Su boahtin biddjo oktavuhtii duopmobeivviin, ja Biibbalis duoπaid gullat muhtin garra govahallamiid dán ᪪is. Muhto munnje lea Jesusa boahtin vuosttaωettiin juoga mas uovvu lohpádus. Viimmat galgá buot bahávuohta jávkat. Viimmat galgá jápmin, buozanvuohta ja báv as jávkat. Viimmat galgat mii beassat muosáhit páradiisa nu movt Ipmil lei dan álggu rájes jurddaªan. Lukas evangeliuma 12. kapihtalis lea positiiva vuoππojurdda. Das muitaluvvo su birra gii lea manname ruoktot guossemállásiin. Árvideamis son boahtá ruoktot ilus ja duhtavaª, ja bálvaleddjiide lea illu rahpat uvssa sutnje go son boahtá. Juo, cealká Jesus ahte jus bálvaleaddjit leat das ja rabastit uvssa go son boahtá, de lotnahuvvet sin barggut. Dáluisit áigu ieª guossohit bálvaleddjiide. Jesus celkkii muhtomin: Olbmobárdni ii leat boahtán bálvaluvvot, muhto ieª bálvalit ja addit heakkas lonástussan oallugiidda. Jesusa boahtin lea juoga mii lea buorre. Son boahtá ollaªuhttit su doaimmas. Muhto dat ávωωuhus ahte leat gárvvisin go son boahtá, sisttisdoallá duoπalaªvuoπa. Lea vejolaª ahte olmmoª ii leat gárvvis go dáluisit boahtá. Lea vejolaª ahte olmmoª ii beasa illudit dáluisida ruoktoboahtima. Lea vejolaª ahte olmmoª ii beasa heajaide mas dáluisit bálvala min. Lea vejolaª eallit almmá ahte lea oktavuohta ealli Ipmiliin. Lea vejolaª ma idit ma elii ohcamis Ipmila. Lea vejolaª eallit Ipmila haga, muhto dalle leat doaivaga haga (Ef. 2,12). Jesusa boahtin sáhttá ªaddat balddihahttin. Dat sáhttá dahkat ahte olmmoª vigga doaimmahit juoidá aivvestassii, vai lea gárvvis, ja dat ªaddá noaππin aivve dán ᪪i hárrái jurddaªit, mas olmmoª geah ala meroªtallat áiggi, dan man ii Jesus ge dieπe. Dat ahte leat gárvvis sulastahtta veahá dan movt mii sihkkarastit buollima vuostái. Mii bijahit buollinálarpmaid ja háhkat dolla áskkadanreaidduid. Muhto mii eat dárbbaª juohke beaivvi iskat doibmet go reaiddut, go mii diehtit mis leat dat. Mii dáidit maid buollindáhkádusa ráhkadit, jus lihkohisvuohta deaivida, ja rehket boahtá okte jagis. Leat gárvvis Jesusa boahtimii mearkkaªa Ipmilii oskut, atnit oktavuoªa buori Ipmiliin. Jus mis dat lea, dalle eat dárbbaª aivve balus leat ja smiehttat: Boahtá go Jesus dál? Jus don ealát Ipmiliin, ja divttát Olbmobártni bálvalit du su árpmuin, dalle don leat gárvvis ja beasat illudit dassáωii go son boahtá fas.
Andakt Samenes Venn Samenes Venn nr 11 07 5 Vær beredt! Luk. 12, 35-40 Andakt av sokneprest i Frosta og Åsen, Gustav Danielsen Ill: Frode Kalland sier Jesus, for Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det. Som speider og speiderleder i over 40 år er dette et kjent uttrykk. Et vanlig speidermøte avsluttes med at lederen sier: Vær beredt! og alle speiderne svarer Alltid beredt. Speiderarbeidet er basert på å gi medlemmene allsidig praktiske og teoretiske ferdigheter, slik at de kan være beredt til å gjøre en innsats i svært ulike situasjoner. For en speider betyr Vær beredt å arbeide med å dyktiggjøre seg, slik at en kan være til god nytte når andre har bruk for en håndsrekking. Oppfordring til å være beredt oppleves ikke truende, men utfordrende og forpliktende. Tanken om Jesu gjenkomst har for noen vært oppfattet som en trussel, som noe skremmende. Det har vært koblet sammen med forestillinger om dommedag, og Bibelen gir oss sant nok noen voldsomme bilder til dette temaet. Men for meg står tanken om Jesu gjenkomst først og fremst som noe løfterikt. Endelig skal alt ondt forsvinne. Endelig skal all død, sykdom og smerte forsvinne. Endelig skal vi få oppleve paradiset slik Gud hadde tenkt det fra starten av. I avsnittet fra Luk 12 er det en positiv grunntone. Det er en mann som er på vei heim fra gjestebud. Jeg vil tro at han kommer glad og fornøyd hjem, og at det vil være en glede for tjenerne å kunne åpne for han. Ja, Jesus sier at hvis tjenerne er på plass og åpner når han kommer, vil rollene i huset bli byttet om. Husherren vil selv varte opp tjenerne. Jesus sa en gang: Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Jesu gjenkomst er noe positivt. Han vil komme tilbake for å fullføre sitt verk. Men oppfordring til å være beredt har en alvorlig undertone. Det går an å ikke være beredt når husherren kommer. Det går an å gå glipp av gleden over herrens heimkomst. Det går an å gå glipp av den store festen der husets herre tjener oss. Det går an å leve uten å ha kontakt med den levende Gud. Det går an å utsette dette med Gud til siden. Det går an å leve uten Gud, men da blir en også uten håp (Ef 2,12). Tanken på Jesu gjenkomst kan bli til noe skremmende. Det kan føre til febrilsk aktivitet for å være beredt, en usunn kretsing rundt dette temaet, der en prøver å beregne tiden, den som ikke engang Jesus kjenner til. Men å være beredt ligner litt på hvordan vi sikrer oss mot brann. Vi installerer varslingsanlegg og skaffer oss brannslokkingsutstyr. Men vi trenger ikke å sjekke daglig om det virker, når vi vet at vi har det. Vi ordner vel også en brannforsikring, i tilfelle det verste skulle skje, og da får vi en regning en gang i året. Å være beredt på Jesu gjenkomst handler om å ha sitt gudsforhold i orden, å leve i forbindelse med den gode Gud. Gjør vi det, trenger vi ikke å gå konstant rundt og tenke: Kommer Jesus nå? Dersom du lever sammen med Gud, og lar Menneskesønnen tjene deg med sin nåde, da er du beredt og kan glede deg til han kommer igjen.
Møteuke i Finnm 6 Samenes Venn nr 11 07 Nyttig melding Lytt på Radio Radio DSFs Evangeliseringsuke 23. 28. oktober Kautokeino, Karasjok og Tana Ved generalsekr. / evangelist Magne Gamlemshaug sammen med lokale forkynnere og tolker. Alle møter overføres direkte i Radio DSF, med reprise like etter møtet, og neste dag. Slik ble denne uka i Finnmark bekjentgjort i samiske og norske aviser, og i Radio DSF. Vi begynte med møte på DSF i Karasjok tirsdag 23. hvor Leif Petter Grøndmo talte først som den lokale forkynner. Han ble tolket av sin kone, Sara Ellen, som også tolket Gamlemshaug denne kvelden. Radio DSF var med, som bekjentgjort, fra første begynnelse og overførte møtet direkte med reprise kl. 19 samme kveld og neste formiddag. Slik fortsatte vi hele uka. Harald Botn, fra Sørlandet, som hjelper oss med redigering og kjøreplanopplegg (dog fjernstyrt), var i denne forbindelse kommet til Karasjok og var den sikre teknikker under alle overføringene. Onsdag 24. var det møte i Maze kirke med direkte overføring. Den lokale forkynner der var Tore Turi, som talte først, mens Klemet J. O. Hætta ledet møtet og tolket Gamlemshaug. Kirsten Ravna og John Aslak Johansen kjørte Gamlemshaug til Maze. Undertegnede måtte denne dag, sammen med Einar Hagalid, opp på en fjelltopp i Tana (35 mil fra møtet i Maze) for å forsøke å få radiosendingene i Tanaområdet i orden igjen. Vi har hatt en tid hvor den har vært i uorden p.g.a. et instrument som ble ødelagt etter en strømutkobling. Vi hadde nytt instrument og antenne med, men fikk ikke montert dette slik planen var, men løftene er at vi innen kort tid skal ha det intakt. Magne Gamlemshaug og John Guttorm. Vi gjorde hva vi kunne for å få dette ordnet før vi satte i gang med Evangeliseringsuka, men det lyktes ikke, noe som var et skår i gleden ved gjennomførelsen. Dagen etter, som var torsdag 25, skulle vi være i Tana kirke. Vi hadde møte der og med direkte overføring via Radio DSF, selv om folk i Tana ikke kunne høre radiosendingen. Einar Hagalid talte først som den lokale forkynner, og Janna Valle tolket hele møtet. Fredag formiddag var vi i Leirpollen, Austertana, og var på det vi kaller det gamle gamlehjemmet. Dette hjemmet bygde Samemisjonen i 1914, og drev det til 1981, da Tana kommune bygde nytt aldershjem lenger inne i fjorden og overtok driften. Dette aldershjemmet drives fortsatt. Det gamle huset ble solgt til et firma i Båtsfjord som gikk konkurs. Dermed ble huset stående til forfall i mange år inntil nåværende eier kjøpte det i 1999. Han og kona, Hilja og Roger Bjerk, har arbeidet med oppussing i 8 år med litt offentlige midler fra Bevarings / vernede bygg, men mest egen innsats. Før var det en lidelse å kjøre forbi dette falleferdige bygg, mens det nå er en fryd både utvendig og innvendig,- selv om en del gjenstår. Eierne uttrykte at de ønsket at huset også kunne stilles til disposisjon til samling om Guds ord. Denne formiddagen var det nettopp en slik samling med forkynnelse av Magne Gamlemshaug og etterfulgt av fin og god servering til alle. Aslaug Dervola ledet det hele, slik
Samenes Venn nr 11 07 7 ark Møte på DSF. hun har gjort det så mange ganger i dette hus. Hun var den siste bestyrer her da Samemisjonen drev, fram til nedleggelsen. I mangel av telefon måtte det gjøres opptak, men Radio DSF sendte talen dagen etter. Fredag kveld var det igjen møte på DSF i Karasjok, og direkte overføring i Radio DSF. Amund Teigmo talte først, som den lokale forkynner, og Gamlemshaug fortsatte. Berit Alette Anti var tolk denne kvelden. Kl. 21 var det Forbønnsprogram i Radio DSF med Gamlemshaug, Berit Alette Anti, Marit Sofie Balto og undertegnede i studio, og Harald Botn styrte det hele med sikker hånd. Denne kvelden fikk vi mange telefoner og henvendelser, de aller fleste avsluttet med å takke for møtene som radioen hadde sendt. Skal vi legge disse telefoner og henvendelser til grunn, har vi hatt mange lyttere denne uken. Lørdag kveld var vi i Kautokeino kirke, også der med direkte overføring, men denne gang med GLR, Kautokeino nærradio, men det hele gikk også ut på Radio DSF. Anders Sokki talte først, tolket av Ellen Sara Sandvik Moen, mens Gamlemshaug ble tolket av Klemet J. O. Hætta. Søndag den 28. var siste dag og den var i Karasjok. Gamlemshaug talte under gudstjenesten i Karasjok gamle kirke som var helt fullsatt. Tolken der var tidligere ansatt ved Den Samiske Folkehøgskole, nå kirketolk i Karasjok, Selma Nedredal. Avslutingsmøtet var på DSFs peisestue kl. 17, også der var det trangt om plassen. Undertegnede talte først, tolket av Berit Anne Tretteskog, mens Gamlemshaug avsluttet det hele med John Guttorm, 87 år gammel, som tolk. Vi takker Gamlemshaug som tok seg tid til denne ekstraordinære uka, og for hva han fikk gitt de mange på møtene, og langt flere lyttere som vi ikke så. Vi takker også alle som var med og talte Guds ord, tolket, ledet og mye mer. Teller vi etter var det henimot 20 stk som var direkte med for å få denne Evangeliseringsuka avviklet, men det er godt når de forskjellige stiller villig opp. Vi sier igjen: Hjertelig takk! Alf K. Tellefsen Yngste tilhører på møtet på Leirpollen.
8 Samenes Venn nr 11 07 Misjonskvinner i Møre Gleden i Herren er min styrke!(neh. 8, 10) Jeg vil fortelle om en spesiell dag da Gud fylte meg med glede fordi jeg skjønte at han var med. En kveld jeg satt og klunket på gitaren og sang, kom jeg til å tenke på en kjær slektning som var dødssyk. Kjente inni meg at jeg fikk så lyst til å synge en sang til ham: Ja, engang mine øyne skal se kongen i hans prakt. Frimodigheten var ikke stor, men fikk oppmuntring av min mann til å reise, og hjelp av ei venninne til å bli med på sjukehuset og synge. Selv var jeg så pysete at jeg syntes det var flaut å springe i sjukehuskorridoren med gitaren. Venninna mi tok gitaren, så det gikk greitt. Vi kom opp på rommet til den syke. Det lå tre eldre menn i samme rom. Jeg spurte da vår venn om vi kunne få synge en sang til ham. Da sa han følgende: Hm. Dette var rart. Da min kone nettopp gikk, spurte hun meg før hun for ut døra om det var noe jeg ønsket meg. Og jeg svarte henne at det måtte bli en sang. Så dere er ledet av Gud. Dette ble stort for oss: Tenk at Gud kan minne oss så tydelig om ting som vi skal utføre. Dette ga oss en utrolig glede. Dessuten fikk vi så stor velsignelse tilbake. Gud hadde på en måte bibeltime med oss så det var vi som fikk. En uke etter dette døde mannen vi sang for. Har lyst til med denne opplevelsen å oppmuntre alle til å lytte til Gud, hva han vil med oss, alt fra små enkle ting til mer utfordrende oppgaver. Gud er med når vi er lydige og fyller oss med glede. Jeg er så jordnær at jeg vet livet byr på mange problemer også. Vi er ikke i Paradis enda. Men midt i disse, kanskje mørke dagene, er det at Jesus møter mennesket. Det er ofte slike dager at Jesus har fylt meg med sang i hjertet. Vi er ikke fullkomne, men han har bruk for oss alle. Lytt til hva han har å si og gjør det! Skulle vi ta feil, er Gud nådig med oss. Han kjenner oss alle. Ta sjansen og lev livet med Gud. Det gir glede - og framtid og håp! Hjertelig hilsen Helga Hagen Jeg har med stigende undring lest mye om Kong David det siste året Mitt møte med Kong David Jeg har lest mye om Kong David det siste året. Både hans historie og hans salmer i Salmenes bok. I mitt liv som bibelleser har kunnskapen om han vært preget av det jeg fikk med meg i barneårene og konfirmantundervisning, og ellers bare bruddstykker som har vært tema for den forkynnelsen som har vært aktuell i kirke og foreningsliv. David var meislet inn i bevisstheten min som den vakre, musikalske dikteren med mot til å gå løs på en fryktet filister med slynge og glatte stener. Når noen venner inviterte meg med til å bli bedre kjent med denne gudsmannen, ble jeg glad. Og i møtet med den tøffe krigeren, den beregnende morderen, den egoistiske ekteskapsbryteren og den hevngjerrige herskeren, ble det mye undring.hans far regnet ikke engang med han til å begynne med når Samuel ville se hans sønner for å kunne velge en av de til Kong Sauls etterfølger. Men Samuel ble ledet av Gud, og David ble hentet hjem fra gjetermarken. David beskrives som vakker og hadde vakre øyne. Navnet foreldrene hadde gitt han betyr den elskede. Så salvet Samuel den elskede til konge i Israel etter Kong Saul. Oppslagsbøker sier at han styrte Israel i mer enn førti år og at han er datidens Israels mest rettskafne konge. Men Bibelens beretninger om han viser at han krenket Gud igjen og igjen. Undringen min går ofte ut på møtet med Guds storhet og tålmodighet, hans bunnløse kjærlighet og visdom i forhold til David. Jeg har fått møte David med mange menneskelige tilbøyeligheter som jeg kjente fra kampen med min egen natur. Og jeg får se hvordan han møter Gud når han blir gjort oppmerksom på sitt svake jeg. Han viser mot til å være ydmyk når han
Samenes Venn nr 11 07 9 og Romsdal har ordet ser at han har handlet mot Guds vilje eller har satt andre i stikken med sine valg. Sann ydmykhet vil Gud ha. David har mye å lære meg. Davids liv var ikke lett. Gud sparte han ikke for store vanskeligheter og nesten umenneskelige prøvelser. Gang på gang kan det se ut som David er under Guds vrede. Men allikevel, på slutten av hans liv, kan vi lese i Andre Samuelsbok 7.12-16 at Gud var så fornøyd med han at han lovet at Davids ætt skulle vare til evig tid. Og Bibelen sier at Jesus er av Davids ætt! Det er med mye undring jeg leser at David er beskrevet som mannen etter Guds hjerte. Men når jeg nærmer meg Davids liv gjennom salmenes bok, ja da forstår jeg bedre denne karateristiken. På tross av alle sine svik og feilskjær kunne han skrive salme 139! Eller kanskje det var nettopp derfor han kunne gjøre det. For meg rommer denne salmen grunnleggende sannheter som jeg stadig kommer tilbake til og får hvile i. Jeg ønsker å sende salmen som en hilsen til alle lesere av SAMENES VENN i dette nr. Inger Volden Den tunge vegen Ved Anna Ask Flø Ho gjekk på ein veg. Det var så lyst og lett. Ho såg eit vidåpe land stige opp som morgonrøden over ein vid horisont som ho ikkje hadde oversikt over, eit lykkeland. Det berre låg der framfor henne og lokka med eit «Soria Moria». Ho gjekk vidare på vegen og kom til eit vegskille. Den lyse og lette vegen gjekk beint fram, den andre låg gøymd for henne. Ho såg menneske haste forbi og mange fylgde den beine vegen, den lyse og lette. Landet som ho såg lokka, ho måtte sjølv velge vegen ho ville gå. Endå eingong såg ho lykkelandet som låg langt der framme. Det ho måtte forsake om ho tok ein annan veg. Ho vart rådvill. Lenge stod ho ved vegskillet. Då kjende ho liksom nokon tok tak i henne og drog henne bort. Bort frå den lette og lyse og inn på ein usynleg sti som ho ikkje visste kvar den gjekk og kvar den bar hen. Bratte bakkar møtte henne. Ho gjekk seg vill, kom ut i ulendt terreng. Uti myrar og sumpar der ho heldt på å gå under, men ho måtte vidare. Tornar og tistlar ga sår på hendene og føtene hennar så ho blødde. Ho kjende ei hand forbandt såra, og ei stemme sa: «Fylg meg!» Ho visste ikkje kven det var, røysta var så kjærleg og mild. Vegen vart tyngre og foten såra og trøtt. Ho kom opp i bergskåror. Ho for utfor vegen og vart liggjande att. Ei hand lyfte henne opp og ho høyrde den same røysta ho sa: «Fylg meg!» Men ho kjende han ikkje. Røysta var kjærleg og mild og ho gjekk vidare. Ho kom ned i djupe dalføre, og det vart myrkt omkring henne. Då kom ho ihug den lyse og lette vegen ho kunne ha valgt. Ho begynte på stien oppatt, han var tung og bratt. Då kjende ho ein gjekk ved sida si. Han sa: «Fylg meg!» Men ho såg han ikkje. Satan legg snarer i vegen for oss menneske for å fange oss i sitt garn. Men han som har kalla oss har sagt: «Eg skal så visst ikkje sleppe deg og ikkje forlate deg»! Ein dag fekk ho møte han som ho ikkje visste kven han var. - Han som ho ikkje kjende, han som ho ikkje såg. Han var ikkje kledd som dei andre. Han kom henne i møte og ho fekk sjå inn i hans milde andlet. Han bebreida henne ikkje. Han viste henne ikkje bort, han fordømde henne ikkje. - Han sa eg elskar deg. Eg gav mitt liv for deg. - Eg ofra blodet mitt for di skuld og du er dyr for meg. - Difor elskar eg deg! Han er mild og tålmodig som ingen på jord, Mens for slagget han renser sitt gull. Det er ingen fordømmelse, lyder hans ord Men forløsning så fri og så full. Alt som var meg i mot, ble utslettet med blod, Det ble naglet til korset med ham. Hvilken byrde han bar da han sonoffer var Og tok bort all min synd og min skam. (Sangboken nr 246, vers 2 og kor)
10 Samenes Venn nr 11 07 Re i s e b r e v: Kolaturen i september 2007 Til mine venner her hjemme og til de jeg møtte og til alle dere andre! Tekst og foto: Liv Palma Frostad (Øygarden, Vestnes) Her kommer en liten hilsen fra Nordvestlandet. Bestemmelsen for turen ble tatt ganske fort / kjapt. Visste bare at dette vil jeg være med på for å se med mine egne øyne (realiteten). Reiste hjemmefra fredag 7. september 07 i grått / regnvær. Det var ikke helt enkelt da vi kom til flyplassen. Det var store problem med flytrafikken, for fly kunne verken lande eller ta av. Det ble i grunnen noe «nervepirrende», men jeg sukket og bad om at det måtte rette seg. Sendte SMS til noen venner før jeg drog om at noen bønner kan være godt å få med seg til disse dagene (både for hva vi skulle oppleve og for selve turen) Skrankepersonalet hadde en stri jobb denne formiddagen for det var mange, mange som skulle til Gardermoen. Etter mye om og men fikk vi høre gjennom høytaleranlegget at det skulle komme et par busser og kjøre nedover til Oslo. Men vi fra Nordvestlandet fikk beskjed om å vente / sette oss ned litt. Telefonen stod ikke stille verken for oss eller for de som satt i skranken. Og den himmelske telefon var også god å ty til. Omsider etter flere timer kom et fly som det var plass for 50 per soner, og der skulle vi få være med. Da hadde vi venta i 4 timer, så det var godt da vi endelig var ombord og på vei til vårt ukjente mål. Så ble det endel venting i Oslo, og de vi skulle reise sammen med derfra hadde reist videre til Alta. Det var vi klar over, for vi hadde kontakt via SMS / telefon. Vi fikk også beskjed om at vi skulle bli henta av en mann i Alta (Anders Sokki), og han skulle kjøre oss over «VIDDA» denne kvelden. Vi ankom DSF-anlegget i Karasjok etter en lang og tildels strabasiøs dag, men vi ble møtt av en fin og god gjeng som hadde husket oss med bønn. Fikk servert gryterett, og fikk endel informasjon før vi fikk oss i seng for natta. Neste dag skulle vi starte tidlig, så vi ble vekket etter noe hvile for vårt legeme etter en noe travel reisedag. Det var på tide å sjekke at alt var der det skulle før vi omsider skulle entre bussen. Ble møtt av en hyggelig bussjåfør, KETIL, han skulle lose oss trygt avgårde. Bussturen i dag skulle være lang, så vi hadde fått beskjed om å lage oss niste. Kaffe ble «kokt» ombord i bussen, men det kom godt med å ha en kaffekopp med lokk p.g.a. mye veiarbeid. Div. informasjoner ble gitt i bussen angående passkontroll, og vi ble bedt om å ha passene innen rekkevidde når vi nærmet oss grensen til Russland. Sangen «Er passet i orden så reise du kan...» tonet for meg lenge før jeg begynte på turen, og enda mer nå. Grensepasserin-
Samenes Venn nr 11 07 11 gen gikk greitt, og vi ankom Murmansk ca kl 20.00. Vi skulle få middag før vi skulle gå til ro, etter nok en lang reisedag og mange inntrykk. I dag (søndag 9.9) skulle vi få med oss møte gudstjeneste, men først hadde vi anledning til å kikke innom en ortodoks kirke om vi ville oppleve det. I menigheten vi skulle besøke skulle det bl.a. være barnedåp og «kirkemiddag». Gudstjenesten var en fin og mektig, vanskelig å forklare, og må igrunnen oppleves. For meg var opplevelsen veldig sterk, særlig barnedåpen. Turen ellers bød på mange sterke og fine opplevelser. Både møter og gudstjenester, mennesker vi fikk besøke sitter sterkt i mitt indre bilde. Vi hadde med oss en god tolk, og da ble det selvsagt lettere å forstå for oss, og for de som vi «besøkte». Sender en takk til Alf Kr. Tellefsen (predikant på turen) og til Svetlana (tolken) for det de fikk formidle til oss alle, og til våre russiske venner, «små og store». Takk også til Sigfred Giskegjerde som tok imot oss, og fikk oss innlosjert på våre rom. Jeg lå på nr 10,5. Slike nr er spennende, tror ikke en får oppleve halve nr her hjemme? Eller? Ja, det er mye som kunne vært skrevet her, men vanskelig å formidle det på papiret. Det er bare noe en må oppleve selv. Bare all den gjestfriheten som ble vist oss og det å kjenne fellesskapet med våre «naboer på KOLA» Stor takk at vi har EN som har vært med oss både før turen, under turen og etter at vi kom hjem til oss selv etter endt tur. Takk også til Dere som jeg vet hvem er / dere som var med på tur sammen med meg. Det var godt å kjenne/ merke det sterke fellesskapet. Nevner ingen med navn (ingen nevnt, ingen glemt) Takk, takk alle sammen!
12 Samenes Venn nr 11 07 Stor og inderlig hilsen fra Lovozero Jeg vil skynde meg å opplyse dere om arbeidet med dukkene. Jeg skal selvfølgelig ikke skjule det at jeg fikk en slik enestående ide. Slik jeg ser det er dukketater en svært effektiv metode for å evangelisere, ikke bare barn, men også voksne. Dette opplevde jeg personlig gjennom en festival. Det er interessant at denne virksomheten er tilgjengelig for forskjellige deler av befolkningen. Dukker kan brukes i timene på søndagsskolen og de kan til og med brukes til å starte opp nye søndagsskoler. Det er selvfølgelig mye å planlegge. Man kan for eksempel organisere evangeliserende forestillinger på gata, man kan besøke barnehager og skoler, man kan komme med forestillinger til funksjonshemmede barn og til enslige pensjonister. Jeg skulle virkelig ønske at den oppvoksende generasjon kjente Gud og ikke levde i lovløshet. At folk var renere og bedre, at de hadde kjærlighet til hverandre, at de ikke var kriminelle, at familiene var sterkere. At foreldrene ikke var redde for sine barn når de vokste opp og når de ble voksne, og at barna var lydige overfor sine foreldre. Nå har vi alle muligheter til å jobbe. Vi har selv laget et skjermbrett. Nå syr vi dukker. Voksne og barn hjelper oss. Akkurat nå når jeg skriver dette brevet, sitter det noen jenter fra internatskolen her og klipper til en dukke. Til og med fra pinsekirka kom det spørsmål om vi kunne sette opp en forestilling for barn til jul. Så vi har mye arbeid, iblant strekker ikke tiden til og vi har enda ikke laget mye. Men inspirasjonen flyter gjennom området. Den 5. og 6. november feiret vi høsttakkefest i Lovozero og Revda. Både voksne og barn kom til festen. Vi viste to små dukkeforestillinger, og jeg ble så lykkelig over å se den inderlige gleden i øynene til både barn og voksne. De første frø ble sådd, for det var også ikketroende på festen. Nå skal vi vente på spirene. Takk til dere for støtten, for hjelpen. Foruten den hadde vi vanskelig klart det. Nå forbereder vi oss til jul og til vinterleiren. Hils alle så mye. Be for oss. Med bønn, takknemlighet og ærbødighet Ludmilla Stopp! Advent! Skal vi stoppe litt, og tenke på tradisjonen julelenke? Det var trongare kår I barndommen sine år - men julefryden lot stille seg senke. Vi styrer og ståkar til festen! Julehandel knekker oss, nesten. Men krubba er tom, - her er det ikkje rom for jubilanten heidersgjesten -. Barnet i krubba er eit symbol, - kjent rundt i verda, - frå pol til pol! Jesu bursdag det er Som vi feira skal her. - Men kva er sommaren, - utan sol? Jul utan Jesus er fattig og tom -. - Skal vi, kan hende, gi høgtida rom? Ikkje berre julestas, med pynt, prakt og julefjas! - Men gle kvarandre, - fordi: Jesus kom! Gunvor Norum (fra diktsamlinga Medan det enno er tid )
Samenes Venn nr 11 07 13 Sangen min Det er mange gode sanger i sangboka vår, og teksten kan plutselig bli ny for oss, selv om vi har sunget den mange ganger før. En spesiell sang har betydd veldig mye for meg etter at jeg ble voksen. Jeg var vel ca. ti år gammel da jeg for første gang var på leir - sommerleir. Vi hadde bibeltimer og misjonstimer og sang mye. Lørdag kveld var det kameratslig samvær, som det het da. Det var oppdelt i to avdelinger, første del med moro av forskjellige slag, og siste del bestod av frie vitnesbyrd. En av talerne på leiren - en jeg kjente fra før - kom bort til meg og spurte om jeg kunne ha et vitnesbyrd om kvelden. Han visste at jeg ville være en kristen, og derfor prøvde han vel å oppmuntre meg litt. Du kan lese et vers fra Bibelen eller en sang, sa han. Og jeg lovte å tenke over saken. Jeg bladde i sangboka mi og fant sangen på nr. 500: Få komme på ny, Det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry, Det er hva jeg trenger hver time som går. Titt fiendens piler gir sviende sår, Jeg trenger en lege til hvem jeg kan fly, Få komme på ny. Den reiste jeg meg opp og leste, men tenkte vel ikke så mye over innholdet da. Seinere ble den sangen min. Jeg oppdaget at det var dette jeg trengte - komme på ny og på ny - hver dag. Det står i Jes 1,25: Jeg vil igjen ta meg av deg Hadde det ikke vært slik, lå vi tynt an. Jesus ble sendt til jorden for å leve det livet vi ikke greidde, og så gå i døden for å frelse oss. Det er det største som har hendt vår jord, og alle mennesker er regnet med. Ikke èn så ussel er at ei Jesus har han kjær. Han kan frelse nå og her, Jesus vil ha alle (sangboken nr. 192). Måtte vi alle ta til oss det som står i vers 2 og 3 i sangen min, og med frimodighet vende oss til Jesus - igjen og igjen. Få komme på ny, - Da skimter jeg solen bak svarteste sky. Og lyder enn anklagens røst i min sjel: Du er ikke ærlig, du er ikke hel, Så får jeg dog slik til Guds faderfavn fly, Får komme på ny. Få komme på ny, - Takk, at det ved korset er tilflukt og ly, En renselseskilde som aldri blir tom, Dit når ikke anklage, død eller dom! Det er hva jeg trenger ved kveld som ved gry Til vandring på ny. Kirsti Joramo Har du husket å bestille JULEHEFTET? Vi har ennå hefter på lager hefter som inneholder mye fint stoff. Det kan være til deg, til gave eller til salg. Det gir misjonen inntekter, og vi får spredt informasjon om vårt arbeid. Heftet koster kr 50,- Bestill hos Norges Samemisjon, Kongens gt 14 B, 7011 Trondheim (Tlf 73 87 62 50, mail hovedkontoret@samemisjonen.no) Send meg stk av Samenes Venns Julehefte 2007 SamenesVenn Navn: Adresse: Postnr og sted: Juovllat 2007 Julen 2007
14 Samenes Venn nr 11 07 To predikantlag sørfra på virke i Finnmark denne høsten Fra fredag 5. til søndag 14. oktober var Arne Arnesen, Willy Jess og Leif Drange på møtetur her i Finnmark. Det første møtet ble holdt på DSFanlegget i Karasjok, men de resterende var på Øst-Finnmark, i Tana og Nesseby. De talte og sang, og når slike er på besøk, er det gjerne mange som vil ha de til sine steder. Derfor ble de plassert rundt om, slik at flest mulig skulle få sitt. Vi må bare beklageligvis si at predikantene går ikke i kø for tiden her i Finnmark. Derfor er vi takknemlige for de som kommer og gir sitt bidrag. Vi sier takk for besøket også denne gang. Fra tirsdag 30. oktober til og med søndag 11. november hadde Willy Nicolaisen og Dagfinn Nese møter i Finnmark. Den første uken var de i Porsanger med møter i Lakselv, Børselv og Billefjord. De bodde på Lakselv misjonshus, med godt «tilsyn» av Borgny og Helmer Persen. Helmer hadde også ordnet med samtlige møter, og var med på de fleste og ledet. Den neste uken var de i Kautokeino med møter på Lappoluoppal i Maze, Kautokeino, Beahccedievva og Cohkkadievva/Stornes. Her var det i samarbeid med Ellen Sara Sandvik Moen, Anders Sokki og Klemet J. O. Hætta. De bodde på Lappoluoppal kapell og her på DSF i Karasjok. Noen av stedene i Kautokeino viste seg å ha litt problemer med reindriften og dens arbeid nå i høstflyttingen. Det er ting som det må tas hensyn til her. I denne tid kan det være noe uforutsigbart, derfor kan det nok føles som at ikke alt klaffer på beste måte. Men slik er virksomheten og tenk for en glede at det ene hus etter det andre åpnes for Guds ords forkynnelse. Søndag 11. november var siste dag, og da hadde de tre gode møter. Det tredje var ekstra da det kom ønske om å ta et av møtene som måtte avlyses tidligere i uken på grunn av reinflokkens framdrift. De kom hit til DSF-anlegget litt etter midnatt, men glade og takknemlige for dagens møter. Det er godt med flere røster i forkynnelsen, slik at folket ikke bare hører oss som går her hele året igjennom. Vi sier takk også for dette besøket! Alf K. Tellefsen Takk for gaver i 2007 Jeg ønsker å hilse dere med en julesalme som jeg er blitt meget glad i (NS 66) Gud sin egen sønn oss gav nå ved juletide! Derfor går et lovsangshav over verden vide! Derfor fra det høye kor lyder det her nede! Give er din sak på jord, gi, og gi med glede! Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste! Gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste! Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste! Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste! Give er din sak på jord gi og gi med glede! Det er utfordringen til oss. Noe av det viktigste vi gir er å gi av oss selv, gi av vår tid, gi omsorg og omtanke, et lite smil, det skal så lite til for å gi litt glede. Her i Samemisjonen har vi også i år vært vitne til giverglede, mange er de misjonsvenner som har stilt opp i forbindelse med arrangementer for å spre evangeliet, og for å skaffe midler til misjonen vår. Vi har virkelig opplevd at folk har gitt av seg selv. Økonomisk har vi også hatt et godt år. Vi har fått gaveinntekter som har vært en del høyere enn det vi har budsjettert med. Ut i fra prognoser vil det budsjetterte driftsunderskuddet bli noe lavere enn budsjettert, og det er takket være våre trofaste givere, altså blant annet du som leser Samenes Venn, ( en oversikt kommer når regnskapet for 07 er ferdig). Takk! Som økonomiansvarlig i Norges Samemisjon hører jeg til dem som ikke er flink nok til å takke. Misjonen vår blir drevet av innsamlede midler, vi er avhengig av gaver. Vi er avhengig av deg. Når takker vi for gavene? I løpet av året får vi inn flere tusen giroer med gaver. Vi prøver å nå noen av dere med en TAKK direkte enten pr. brev eller på møter, men alle når vi ikke, og alle fortjener en takk enten beløpet er på 10.000 eller 10 kroner. Mine tanker går til den fattige enken som kom for å gi penger til tempelkisten der mange rike la meget. Enken la to skjerver i kisten. Hun gav ikke av sin overflod, men ga av sin fattigdom alt det hun eide, hele sitt livsopphold (Mark. 12, 41-44). Helt på slutten av året vil jeg gjennom Samenes Venn få takke alle våre givere for alle gavene vi har fått i løpet av året. Dere har gjort det mulig å nå fram med Ordet både i Norge og på Kola. Gavene deres har også gjort det mulig for oss å drive et sosialt arbeid på Kola. Vi er takknemlig for alle trofaste støttespillere og ber om at dere også i år 2008 vil støtte vårt arbeid i Norge og Russland. I takknemlighet Trine Lernæs Økonomiansvarlig
Samenes Venn nr 11 07 15 Mitt bønnesvar: Runar Alte fra Tøtdal (Namdalseide) har sendt oss flere eksempler på bønnesvar. Opplevelsene er fra det daglige og praktiske liv, og de er ikke spesielt åndelige, skriver han. Vi gjengir beretningene her: Noe som Runar opplevde på en biltur - og på elgjakt - og noe ei jente på ca 4 år opplevde (Runar er onkel til henne). Englevakt på veien. Dette hendte da jeg var i 20-årsalderen. Jeg hadde vært i Namsos på nyttårskvelden, og var på vei heim. Jeg tok av kjettingene, for det var jo fint vinterføre. Kjørte langs Løgnin, en fjordarm sør for Namsos, da det plutselig skjedde. Bilen mistet veigrepet, og begynte å skrense. I slike situasjoner tenker en ikke så mye, en har nok med å prøve å få kontroll over bilen, men midt opp i dette steg det nok noen sukk til Gud. Bilen fortsatte imidlertid sin egen vei, og hang snart oppå brøytekanten, med sjøen mange meter ganske rett ned. Der var det litt is, men bilen ville nok gått rett gjennom den. Jeg kom meg ut, og andre passerende stoppet opp ved synet av bilen der oppe på brøytekanten. Vi måket unna en del snø på innsida av bilen, fikk festet på et tau, og dro bilen inn på veien igjen. Både bil og gutt var uskadd. En maskinfører fra Vegvesenet, robust og flink arbeidskar, sa ved synet av bilen på brøytekanten: Det ska æ fertæl dæ ja, Runar, at det e nå som hi verri med dæ i kveill, ja. Bønn på elgjakt Jeg har gjennom et langt liv gått mye på jakt, og også her har jeg fått oppleve svar på bønn (men flere ganger har jeg ikke fått se svaret på de bønnene jeg ba). En høst for noen år siden var eldstejenta vår, Vigdis, hjemme på høstferie fra Sygna vgs. Hun likte å være med på jakt, og skulle være med også denne gangen. Jenta ble satt til å drivjage, og jeg fant meg en fin post ved en gammel høg stubbe med mose på. Mens jeg satt der begynte jeg å be om at det måtte komme en stor, fin elgokse på posten min i dag. Det ville bli en fin opplevelse for jenta som var med på jakt og også for meg. Svaret kom nesten før jeg fikk sukk for meg, og det var utfordrende. Plutselig fikk jeg øye på noe som ligna svært på et hode av en bra elgokse. Men sikten var dårlig, det kom en kraftig regnbyge med hagl fra nordvest akkurat da. Litt etter klarna det i lufta, og jeg såg klart et stort elgokse-hode, og den øverste delen av halsen. Jeg la an på mosestubben, og skaut. Oksen datt pladask, jeg hørte et ordentlig sopp i det den nådde bakken. En stor fin elgokse med 9 grove tagger var felt. Til glede både for Vigdis og meg. Svaret kom nesten før jeg ba og var større en jeg våget å be om. Hørbart bønnesvar Elisabeth var 4 år da dette hendte, og det er ei underlig opplevelse hun alltid vil huske. Pappan hennes ba henne å hente tommestokken i verkstedet, og jenta sprang av sted straks. Mor fikk se at hun sprang fram og tilbake noen ganger på gårdsplassen, og lurte jo litt på dette. Da jenta etter ei tid kom inn med tommestokken, spurte mor hvorfor hun sprang fram og tilbake der ute. Jo, sa Elisabeth, da jeg kom ut husket jeg ikke på hva pappa sa, om tommestokken var i verkstedet eller i snekkerstua. Men så kom jeg på at jeg skulle spørre Jesus. Da fikk jeg høre en fin stemme som sa: VERKSTED. Jeg sprang dit, og der lå tommestokken Dette har vært og er ei trosstyrkende opplevelse både for Elisabeth og oss andre i familien, sien Runar. Samenes Venn Ansvarlig redaktør: Generalsekretær Magne Gamlemshaug Redaktør: Jon Amundal ADRESSE: Samenes Venn Norges Samemisjon Kongens gt. 14 B 7011 Trondheim Tlf. 73 87 62 50 Fax: 73 87 62 60 E-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Internett: http://www.samemisjonen.no ABONNEMENT: 11 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 275,- Til utlandet: kr. 350,- For kontingent: Konto nr.: 3000.15.18565 For offer og gaver til misjonsarbeidet (også skattefrie): Konto nr.: 3000.15.18530 Norges Samemisjon er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Arvid Nilssen Hillerenvn. 160 5174 Mathopen Tlf. 95 77 37 75 Trykk: Wennbergs Trykkeri AS
B-PostAbonnement Et bilde med Jesus på En dag like før jul kom en søt liten jente inn på prestekontoret sammen med sin mor. Mor skulle melde en liten til dåp. Nå brukte barn som kom inn på kontoret å få et lite bibelsk bilde av meg før de gikk. Det visste den lille, og vi hadde ikke før satt oss før hun kom helt bort til skrivebordsstolen min. «Får jeg et bilde av deg, jeg og?» Jo da, hun fikk bilde, og gikk strålende avsted. Etter dåpen søndag kom hun igjen bort til meg. «Du presten, kan broren min, som er to år, også få et slikt bilde av deg?» «Ja da, han skal også få.» PÅ veien inn til sakristiet sier igjen den lille: «Men han må få et bilde med Jesus på. Du forstår det at da jeg hadde fått det bildet av deg så ville absolutt Svanhild også ha et slikt bilde, (Svanhild det var kusinen hennes) og pappan hennes kjøpte et til henne, men det var ikke så pent som mitt, for det var bare engler på det. Broren min må få et bilde med Jesus på.» Hvor barn kan vekke en til ettertanke. Bilde med bare engler på! Det kan da si noe det og. Men når Jesus mangler, synes barnet at det viktigste mangler. Nå er det snart jul. Vi steller det beste vi kan for at det skal bli hyggelig og godt, og vi ønsker hverandre gledelig jul. Men for mange blir det ofte bare «et bilde med engler på.» Det blir juletre og julegotter, det blir julesang og julegaver, det blir julebord og julestemning. Men Jesus, hvor er han? Da han kom den første julenatten var det ikke rom for ham i herberget. Han går utenfor og banker på i så mange hjem. Men det lukkes ikke opp for ham nå heller. De hører ikke engang at han banker. La barnet få si oss en ting nå før jul. Vi må få et bilde med Jesus på, ikke bare alt det ytre. Hentet fra boka «Solstreif på veien» av H. E. Wisløff gitt ut på Lutherstiftelsen forlag i 1963. Gjengitt med tillatelse Tanker når året blir nytt. Snart går vi inn i et nytt år, og dette diktet av Gudrun Fagerli er godt å ta med seg. Nytt år I hånden holder jeg den nye kalenderen I hjertet holder de fortsatt hus, bekymringene. I Bibelen står de fortsatt, løftene. I himlen troner du fortsatt, Herre. - - - - - - I hånden holder jeg den nye kalenderen, men: I din hånd er mine tider Fra diktsamlingen Har du ingen blomster, du?