NORGES HØYESTERETT Den 21. desember 2010 avsa Høyesterett kjennelse i HR-2010-02192-A, (sak nr. 2010/1380), sivil sak, anke over kjennelse, A B (partshjelper) (advokat Håkon Elvenes til prøve) mot Staten v/utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten v/ass. regjeringsadvokat Tolle Stabell) S T E M M E G I V N I N G : (1) Dommer Endresen: Saken gjelder om den særlige vernetingsbestemmelse i utlendingsloven 79 tredje ledd må settes til side som stridende mot Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artiklene 6 og 14 eller FN s konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artiklene 26 og 14. (2) Ved vedtakelsen av tvisteloven ble vernetingsreglene for søksmål mot staten endret. Det ble innført den regel at staten som hovedregel kan saksøkes ved saksøkerens alminnelige verneting. Særbestemmelsen i utlendingsloven innebærer at søksmål mot staten i utlendingssaker fortsatt må anlegges ved Oslo tingrett. (3) A kom til Norge i 2006, og ble 21. mars 2006 gitt arbeidstillatelse i familiegjenforening med ektefellen B, som kom til Norge som barn for ca. 15 år siden. Arbeidstillatelsen ble senere fornyet.
2 (4) A ble ved Nord-Troms tingretts dom 9. september 2008 dømt til fengsel i 30 dager for legemsfornærmelse og trusler, for å ha slått sin kone og å ha truet med å drepe henne. (5) Straffedommen førte til at A ble utvist med to års innreiseforbud ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak 29. mai 2009, jf. utlendingsloven 29 første ledd bokstav c, jf. tredje ledd. Han fikk samme dag avslag på søknad om fornyet arbeidstillatelse. Vedtakene ble etter klage opprettholdt av Utlendingsnemnda (UNE). Begjæring om utsatt iverksettelse ble ikke tatt til følge. Anmodning om omgjøring ble avslått av UNE 4. februar 2010. (6) UNEs vedtak ble brakt inn for retten for overprøving i stevning til Nord-Troms tingrett 26. februar 2010. Det ble samtidig begjært midlertidig avgjørelse om at A har rett til å oppholde seg og arbeide i Norge i påvente av rettskraftig dom. (7) Nord-Troms tingrett oversendte saken til Oslo tingrett som rett verneting etter utlendingsloven 79 tredje ledd, jf. tvisteloven 4-7 nr. 1. Saksøkeren var kjent med vernetingsbestemmelsen i utlendingsloven, men gjorde gjeldende at bestemmelsen er konvensjonsstridig, og at saksøkers alminnelige verneting da kunne anvendes. (8) Oslo tingrett kom til at saken hørte under domstolen, og avsa 3. mai 2010 kjennelse med slik slutning: 1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge. 2. A dømmes til innen 2 to uker fra forkynnelsen av rettens kjennelse å betale 4.500 firetusenfemhundrede kroner i sakskostnader til Staten v/ utlendingsnemnda. (9) Etter anke avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse 8. juli 2010 med slik slutning: 1. Tingrettens kjennelse oppheves. 2. Spørsmålet om sakskostnader for tingretten utstår til den senere avgjørelse. 3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten ved Utlendingsnemnda 3000 tretusen kroner til A innen 2 to uker fra kjennelsen blir forkynt. (10) Lagmannsretten la til grunn at Oslo tingrett var rett verneting etter utlendingsloven 79 tredje ledd. Tingrettens kjennelse ble imidlertid opphevet fordi det ikke var holdt muntlige forhandlinger. (11) A har anket lagmannsrettens kjennelse for så vidt gjelder spørsmålet om verneting. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 15. september 2010 at saken skulle avgjøres i avdeling med fem dommere, jf. domstolloven 5 første ledd, jf. 6 første ledd, og at forhandlingene skulle være muntlige, jf. tvisteloven 30-9 fjerde ledd. Den ankende parts ektefelle, B, har erklært partshjelp til støtte for ham. (12) Den ankende part, A, har i hovedsak anført: (13) Den særlige vernetingsbestemmelsen i utlendingsloven 79 tredje ledd må settes til side som stridende mot SP artiklene 14 og 26 samt mot EMK artiklene 14 og 6, jf. menneskerettsloven 3. Konvensjonsbestemmelsene har som formål å sikre alle
3 likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling, og gir vern mot forskjellsbehandling av den karakter som følger av den særlige vernetingsbestemmelsen. (14) Da det ble åpnet for at private parter kan saksøke staten ved sitt eget alminnelige verneting, ble dette begrunnet med et ønske om å styrke privatpersoners stilling i forhold til det offentlige. Det vises i denne sammenheng til Tore Schei mfl., Tvisteloven sidene 220 221. Siktemålet var å fjerne et hinder for saksanlegg mot staten, og å gjøre partene mer jevnbyrdige. Dette er hensyn som med tyngde gjør seg gjeldende på utlendingsrettens område, og det vises til at det ved vedtakelsen av tvisteloven ikke ble funnet å være tilstrekkelig grunn til å gi en særregel for disse sakene. (15) Vernetingsbestemmelsen i utlendingsloven innebærer en forskjellsbehandling av saksøker i to relasjoner. Det foreligger forskjellsbehandling ved at de aktuelle utlendinger i motsetning til det som er hovedregelen etter tvisteloven, ikke kan saksøke staten ved eget verneting. Det er også forskjellsbehandling ved at de utlendinger som bor langt fra Oslo blir påført betydelige merkostnader og andre ulemper sammenlignet med utlendinger som bor nær hovedstaden. Den vedtatte refusjonsordning dekker bare partens utgifter til reise og opphold og ikke advokatens reiseutgifter og reisefravær. (16) Det anføres at forskjellsbehandlingen ikke er legitimt begrunnet, og at de hensyn som er fremhevet som begrunnelse for særregelen under ingen omstendighet har tilstrekkelig vekt til at forskjellsbehandlingen kan anses forholdsmessig. Ved proporsjonalitetsvurderingen må det legges vekt på at forholdet til konvensjonene ikke ble vurdert under lovforberedelsen. Det må også legges til grunn at et av de hensyn som reelt sett har begrunnet særregelen, er ønsket om en særdomstol som vil være mer lydhør for statens synspunkter. (17) Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand: 1. Nord-Troms tingrett er rett verneting. 2. Staten, v/utlendingsnemnda dømmes til å betale saksomkostninger til A, med kr 31 160 for tingretten og lagmannsretten. (18) Ankemotparten, staten v/utlendingsnemnda, har i hovedsak anført: (19) Det følger direkte av utlendingsloven 79 tredje ledd at Oslo tingrett er tvungent verneting. Lovbestemmelsen er hverken i strid med EMK eller SP. (20) EMK artikkel 6, jf. artikkel 14 får ikke anvendelse i utvisningssaker. Tilsvarende gjelder for SP artikkel 14. Forbudet mot forskjellsbehandling i SP artikkel 26 er anvendelig, men det foreligger ikke noen krenkelse av bestemmelsen. (21) At det i nasjonal rett er gitt forskjellige regler for ulike tilfeller, innebærer ikke diskriminering eller forskjellsbehandling. Vernetingsbestemmelsen i 79 tredje ledd gjelder likt for alle, og innebærer ikke forskjellsbehandling. Forskjellsbehandling på grunn av bosted er ikke anerkjent som diskrimineringsgrunn hverken i EMK eller i SP. (22) Den særlige vernetingsbestemmelsen er uansett legitimt begrunnet og innebærer under ingen omstendighet en uforholdsmessig forskjellsbehandling som rammes av konvensjonene. At forholdet til EMK og SP ikke er omtalt under lovforberedelsen, er uten
4 betydning, og det er ingen holdepunkter for at det er tatt utenforliggende hensyn. Ved proporsjonalitetsvurderingen må det også tas hensyn til at staten kompenserer utgifter til reise og opphold for utlending som har alminnelig verneting utenfor Oslo. (23) Staten har nedlagt slik påstand: Anken forkastes. (24) Jeg er kommet til at anken må forkastes. (25) Saken gjelder en videre anke over en kjennelse, og Høyesterett i avdeling har den samme kompetanse som Høyesteretts ankeutvalg. Da spørsmålet i saken er om vernetingsbestemmelsen i utlendingsloven 79 tredje ledd må settes til side som stridende mot EMK og/eller SP, har Høyesterett full kompetanse. (26) Jeg påpeker innledningsvis at det følger av sikker praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at EMK artikkel 6 ikke får anvendelse i utvisningssaker, jf. EMDs dom i storkammer 5. oktober 2000 i sak Maaouia mot Frankrike og EMDs dom i storkammer 4. februar 2005 i sak Mamatkulov og Askarov mot Tyrkia. EMK artikkel 14 får bare anvendelse på forhold som også for øvrig reguleres av konvensjonen; bestemmelsen er begrenset til de rettigheter konvensjonen beskytter. Det selvstendige diskrimineringsforbud er inntatt i EMK tilleggsprotokoll nr. 12. Norge har imidlertid ikke ratifisert tilleggsprotokollen. (27) Jeg kan heller ikke se at SP artikkel 14 gir grunnlag for å sette til side vernetingsbestemmelsen i utlendingsloven. Når bestemmelsen sammenholdes med de begrensede rettigheter utlendinger er gitt i konvensjonens artikkel 13, anser jeg det klart at artikkel 14 ikke gir noe vern mot forskjellsbehandling i disse sakene som rekker lenger enn det alminnelige diskrimineringsforbud i artikkel 26. (28) Derimot gir bestemmelsen i SP artikkel 26 et selvstendig diskrimineringsvern. Bestemmelsen gjelder som norsk lov med forrang, jf. menneskerettsloven 2 nr. 3 og 3. (29) SP artikkel 26 har slik ordlyd: Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig. (30) Bestemmelsen inneholder ikke noen definisjon av forskjellsbehandling, men praksis i saker for FN s menneskerettskomité gir grunnlag for en nærmere avgrensning av når bestemmelsen får anvendelse. (31) For at det overhodet skal være meningsfylt å snakke om forskjellsbehandling, må det være sammenlignbare tilfeller som behandles ulikt. Det må være en slik grad av sammenlignbarhet mellom de tilfeller som sammenlignes at ulikhetene ikke kan forklare den ulike behandling.
5 (32) Det må også være et relevant diskrimineringsgrunnlag. Av de konkret angitte diskrimineringsgrunnlag, er det forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet som må vurderes. Det er dernest spørsmål om den forskjellsbehandling som følger av at det er gitt en særlig vernetingsbestemmelse for utlendingssaker, kan være omfattet av alternativet stilling forøvrig. (33) Forskjellsbehandling på et relevant diskrimineringsgrunnlag kan være akseptabel når den ulike behandlingen av sammenlignbare tilfeller skyldes ivaretakelse av offentlige formål som er legitime. Siktemålet med at det gis ulike regler må være å fremme samfunnsmessige interesser av tilstrekkelig viktighet. I tillegg til at de formål som søkes oppnådd må være legitime, må det med andre ord også foretas en forholdsmessighetsvurdering. (34) Det følger av det jeg har sagt så langt at det ikke er tale om klart atskilte selvstendige vilkår, men snarere om forsøk på å trekke ut enkeltelementer av diskrimineringsforbudet med sikte på å klargjøre innholdet i dette. Det forhold at SP artikkel 26 også rammer faktisk forskjellsbehandling, kompliserer vurderingen av om det foreligger en relevant diskrimineringsgrunn. Jeg skal med de forbehold som følger av det jeg her har påpekt, si noe om de to første vilkår, før jeg foretar en vurdering av om en eventuell forskjellsbehandling innenfor SP artikkel 26 virkeområde, er legitimt begrunnet og forholdsmessig. (35) Vernetingsbestemmelsen i utlendingsloven 79 tredje ledd behandler alle likt. Det oppstilles ikke forskjellige regler for ulike grupper saksøkere. At bestemmelsen bare er av betydning for en bestemt gruppe, innebærer ikke forskjellsbehandling. Selv om de som saksøker UNE i utlendingssaker vil være utlendinger, er det ikke nasjonalitet, men sakstype som er grunnlaget for særregelen. Denne betraktningsmåten bestyrkes ved at en utlending med alminnelig verneting i Norge, kan anlegge sak mot staten ved eget verneting i enhver sak der en norsk statsborger kan gjøre det. (36) Det er heller ikke klart at den faktiske ulikhet som følger av at søksmål mot staten i utlendingssak må anlegges for Oslo tingrett, faller innenfor det virkeområdet som er angitt i SP artikkel 26. Vernetingsbestemmelsen i utlendingsloven 79 tredje ledd sondrer ikke etter statsborgerskap eller nasjonalitet, og de øvrige diskrimineringsgrunnlag som i bestemmelsen er angitt som relevante, er klart ikke anvendelige i saken. (37) Angivelsen av diskrimineringsgrunnlag er, som tidligere nevnt, ikke uttømmende. Bestemmelsen setter også forbud mot diskriminering på grunn av other status eller stilling forøvrig. Denne sekkebestemmelsen innebærer imidlertid ikke at ethvert grunnlag er relevant. De særskilt angitte diskrimineringsgrunnlag gjelder gjennomgående forhold som er nært knyttet til at den enkelte ikke behandles som et selvstendig individ, men som tilhørende en gruppering, og dette gir veiledning for hvilke diskrimineringsgrunnlag som er av en slik karakter at bestemmelsen kan få anvendelse. Slik konvensjonen er utformet, er det klart at det åpnes for en rettsutvikling der nye diskrimineringsgrunner trekkes inn under bestemmelsen, men praksis gir ikke grunnlag for den slutning at kravet til diskrimineringsgrunnlag har mistet mye av sin betydning. (38) Det følger av det jeg har sagt så langt at jeg ikke er fremmed for at saken kunne vært avgjort allerede ved en prøving av disse grunnvilkårene.
6 (39) Når jeg likevel ikke finner grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene, skyldes det at det etter mitt syn under enhver omstendighet er klart at den særlige vernetingsbestemmelse for utlendingssakene er legitimt begrunnet og ikke uforholdsmessig. (40) Etter tvistemålsloven 21 hadde staten alminnelig verneting i Oslo. Strukturutvalget stilte i NOU 1999: 22 spørsmål ved om dette var en hensiktsmessig ordning. Tvistemålsutvalget fulgte dette opp i NOU 2001: 32 B side 686. Utvalget pekte på at det i utgangspunktet ofte vil være et meget ulikt styrkeforhold mellom saksøkeren og staten, og at et ønske om å likestille sakens parter mest mulig, tilsa at den private part bør ha anledning til å saksøke staten på sitt hjemsted. Utvalget foreslo på denne bakgrunn en generell regel om at staten skulle kunne saksøkes ved saksøkerens alminnelige verneting. I Ot.prp. nr. 51 (2004 2005) side 160 fant Justisdepartementet at de hensyn som ellers tilsa en lovendring, også gjør seg gjeldende for utlendingssakene. Det ble imidlertid tilføyd at en særlig regel om verneting i utlendingssaker eventuelt burde inntas i utlendingsloven. Ved vedtakelsen av tvisteloven ble adgangen til å saksøke staten ved saksøkerens alminnelige verneting inntatt i lovens 4-5 nr. 8. (41) I tilknytning til ikrafttreden av tvisteloven 1. januar 2008, sendte imidlertid Arbeidsdepartementet 31. august 2007 på høring et forslag om en særbestemmelse om tvungent verneting i Oslo for utlendingssakene. I høringsnotatet ble det vist til at tilgjengelighet for vitner, arbeidsbelastningen for utlendingsforvaltningen, Regjeringsadvokatens arbeidsbelastning og Oslo tingretts erfaring med utlendingssaker, tilsier en særregel for disse sakene. Forslaget fikk en blandet mottakelse. Justisdepartementet viste til at spørsmålet hadde vært vurdert ved vedtakelsen av tvisteloven, og at det ikke burde gis en særregel uten at det var kommet til nye momenter i saken. En rekke domstoler, Domstolsadministrasjonen og Advokatforeningen ga klart uttrykk for at de hensyn som tilsa en særregel ikke hadde tilstrekkelig tyngde, og at den alminnelige vernetingsbestemmelse burde gjelde også på dette området. Blant de høringsinstanser som støttet forslaget om en særregel var UDI, UNE og Regjeringsadvokaten. (42) Forslaget om Oslo som tvungent verneting i utlendingssaker ble fremmet ved Ot.prp. nr. 29 (2007 2008). Departementet foretar i proposisjonen side 7 9 en utførlig vurdering av de hensyn som tilsier en særregel og de innvendinger som fremkom under høringen. Jeg viser særlig til de følgende avsnitt i proposisjonen: Departementet ser viktigheten av prinsippet om at domstolene skal kunne behandle alle sakstyper, og at dette generelt taler mot særlige vernetingsbestemmelser. Imidlertid er departementet enig med Regjeringsadvokaten i at utlendingsrett skiller seg fra annen type forvaltningsrett ved at internasjonale rettskilder spiller større rolle enn vanlig, og at erfaring med sakstypen og fordelen ved et større miljø med kjennskap til disse sakenes problemstillinger, er viktig. Departementet legger her vekt på hensynet til likebehandling og rettssikkerhet. Et særtrekk ved utlendingssakene, er at vitneforklaringer fra utlendingsmyndighetenes landrådgivere i de fleste sakene ofte vil være et viktig bevismiddel. Sett i forhold til at Landinfo er en liten enhet med få personer som skal dekke hver region, vil økt fravær fra kontoret som følge av at rettssaker går utenfor Oslo, få store konsekvenser for Landinfos øvrige arbeid. De negative virkningene vil også forplante seg til både UDI og UNE, som i stor grad er avhengige av bistand fra Landinfo, både generelt og i forbindelse med enkeltsaker. Landrådgiverne er særlig kompetente fagfolk og mange av dem har lang erfaring. Selv om Landinfo skulle tilføres nye stillingshjemler, kan det
7 derfor ta lang tid før merarbeidet ved at landrådgiverne må møte i rettssaker utenfor Oslo, blir dekket inn.... Departementet deler ikke Advokatforeningens syn om at landrådgivernes vitneforklaringer i retten er mindre viktige fordi det ikke dreier seg om troverdighetsvitner. Tvert imot tyder praksis på at landrådgivernes forklaring ofte vil kunne ha stor betydning. Saksøkers anførsler vil i mange tilfeller dreie seg om forhold i hjemlandet, som eksempelvis forfølgelsesfare eller sosio-kulturelle forhold. En vurdering av slike anførsler forutsetter grundig kjennskap til forholdene i hjemlandet og ofte på temmelig detaljert nivå. Landrådgivers forklaring vil derfor være viktig i forhold til å belyse avgjørende forhold i saken.... Selv om det isolert sett ikke kan være avgjørende at det årlig er et relativt stort antall utlendingssaker som tas til retten, må dette likevel ses i sammenheng med den økede tidsbruk hos UDI, UNE og Landinfo som rettssaker utenfor Oslo vil medføre. Både UDIs og UNEs saksbehandlere vil i dag ofte kunne arbeide på sitt kontor før eller etter at de samme dag møter i retten, noe som vanskeligere vil kunne la seg gjøre ved rettssaker utenfor Oslo. Landrådgiverne vil nå også i prinsippet kunne rekke å møte både i retten og i nemndmøte samme dag.... Departementet mener at det er viktig å se utlendingssakene under ett. Sett i forhold til de mange utlendinger som får sin sak behandlet av utlendingsmyndighetene, er det relativt få som velger å gå til søksmål om gyldigheten av UDIs eller UNEs vedtak. Verneting utenfor Oslo vil imidlertid kunne få konsekvenser for mange søkere gjennom økt saksbehandlingstid. Utlendingsforvaltningen er allerede i dag hardt presset og har uforholdsmessig lange saksbehandlingstider, noe som går utover brukere/søkere, som ofte allerede er i en vanskelig livssituasjon. Når det gjelder den merbelastning Regjeringsadvokaten vil få som følge av tvistelovens vernetingsregler, må det legges til grunn at en utvidelse av Regjeringsadvokatembetet på denne bakgrunn er uaktuelt, slik det fremkommer i Regjeringsadvokatens høringsuttalelse, og at merarbeidet derfor eventuelt må dekkes inn ved innleie av advokattjenester. Innleie av advokattjenester faller ikke bare dyrere, men opplæring i arbeidet med utlendingssaker, løpende erfaringsutveksling og koordinering vil bli tyngre å håndtere desto flere advokatkontorer som trekkes inn. Prosessfullmektiger utenfor Oslo vil også vanskeliggjøre samarbeidet med representantene fra UDI/UNE og vitnene fra Landinfo. (43) For å sikre at kostnadene ved å måtte reise til Oslo ikke skal medføre at utlendingen avstår fra å gå til søksmål, fant departementet at staten bør dekke saksøkers egne reise- og oppholdsutgifter til hovedforhandling i saken. En slik ordning ville etter departementets vurdering imøtekomme ønsket om rettssikkerhet og effektiv tilgang til domstolene for saksøkere også i utlendingssaker. (44) Regjeringens forslag om tvungent verneting i Oslo for utlendingssaker fikk tilslutning fra alle partier på Stortinget. I Innst. O. nr. 40 (2007 2008) side 2 heter det: Det er viktig å presisere at domstolene skal kunne behandle alle sakstyper, og at dette generelt taler mot særlige vernetingsbestemmelser. Imidlertid støtter komiteen departementets syn om at utlendingsrett skiller seg fra annen type forvaltningsrett ved at internasjonale rettskilder spiller større rolle enn vanlig, og at erfaring med sakstypen og fordelen ved et større miljø med kjennskap til disse sakenes problemstillinger, er viktig. Det må legges vekt på hensynet til likebehandling og rettssikkerhet. I den forbindelse har departementet, for å sikre at kostnadene for utlendingen ved å måtte reise til Oslo ikke skal medføre at utlendingen avstår fra å gå til søksmål, kommet til at staten bør dekke utlendingens reise- og oppholdsutgifter. En ordning hvor staten dekker
8 reise- og oppholdsutgifter for utlendinger med hjemting utenfor Oslo, vil imøtekomme ønsket om rettssikkerhet og effektiv tilgang til domstolene for saksøkere også i utlendingssaker. (45) Som jeg allerede har redegjort for, var det under høringen ikke alminnelig tilslutning til at de anførte grunner hadde tilstrekkelig vekt til å begrunne særregelen for utlendingssaker. Mange høringsinstanser uttalte seg kritiske til forslaget. De mothensyn som ble fremhevet, ble undergitt en politisk vurdering, men ble ikke funnet avgjørende. Etter mitt syn er det klart at de hensyn som lovgiver har vektlagt, er saklige og relevante. Den nærmere hensiktsmessighetsvurdering er klart et politisk spørsmål, som det ikke ligger til domstolene å overprøve. (46) De ulemper det innebærer for saksøkerne at søksmål må anlegges i Oslo, kan heller ikke sees å være uforholdsmessige. Det kan i denne sammenheng også sees hen til ordningen med dekning av reise- og oppholdsutgifter for parten. Selv om ikke også advokatens utgifter dekkes under ordningen, bidrar denne til å begrense de økonomiske konsekvenser av vernetingsbestemmelsen. Jeg tilføyer at en tilsvarende ordning ikke er innført for de andre særlige sakstyper der Oslo er tvungent verneting ved søksmål mot staten. (47) Ved forholdsmessighetsvurderingen er det ikke bare graden av ulempe som må vurderes. Det må også sees hen til arten av den interesse som den mulige forskjellsbehandling knytter seg til. Det skal mer til for å anse den ulike behandling uforholdsmessig når det er tale om diskriminering på et grunnlag som ligger i ytterkant av hva som kan anses omfattet av diskrimineringsforbudet i SP artikkel 26, men heller ikke dette er det nødvendig eller naturlig å gå inn på slik saken ligger an. (48) Sakskostnader er ikke påstått. (49) Jeg stemmer for denne Anken forkastes. K J E N N E L S E : (50) Dommer Noer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (51) Dommer Falkanger: Likeså. (52) Dommer Bruzelius: Likeså. (53) Dommer Gjølstad: Likeså.
9 (54) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne Anken forkastes. K J E N N E L S E : Riktig utskrift bekreftes: