EID SIVATING LAGMANNSRB TT

_å* W EID SIVATING LAGMANNSRB TT Justis- og beredskapsdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 OsI,o Deres ref: 16/7600 ES AIIISRY HøRINGSUTTALELSE - STRAFFEPROSESSUTVALGETS UTREDNING NOU 2016: 24, NY STRAFFEPROSESSLOV 1. Innledning Det vises til høringsbrev av 5. desember 2016. Eidsivating lagmannsrett inngir med dette sin høringsuttalelse til Straffeprosessutvalgets innstilling, NOU 2016: 24. En lagdommer har under sin studiepermisjon, og i et visst samarbeid med en annen kollega, utarbeidet et utkast til høringsuttalelse. Utkastet ble tilsendt alle lagdommerne ved domstolen og har vært diskutert i en dommerlunsj. Det er mitt inntrykk at de synspunkter som fremgår av høringsuttalelsen, støttes av de fleste dommerne ved domstolen. Høringsuttalelsen er av ressursmessige årsaker naturligvis begrenset til enkelte av de mange spørsmål utredningen reiser. 2. Dommerstyring av prosessen Etter lagmannsrettens syn er det behov for å effektivisere rettergangen i straffesaker. Dette kan imøtekommes med prosessregler som sikrer konsentrert og målrettet saksforberedelse og Tlf 62 5s 06 00 Østregt 41 2326

2 iretteføring. Av den grunn slutter lagmannsretten seg til forslaget om å innføre nye lovbestemmelser om dommerstyring av prosessen. Disse bestemmelsene må gjelde både for saksforberedelsen og for hoved-/ankeforhandlingen, jf. pkt. 17.I i utredningen. Videre tiltrer lagmannsretten forslaget til overordnet bestemmelse som nevnt i lovutkastet $ 30-1. I forlengelsen av dette, er lagmannsretten også enig i at domstolene, ut fra forholdsmessighetsbetraktninger, må ha hjemmel for å avskjære overflødige bevis, jf. lovutkastet $ 7-3 annet ledd. Forventningen om mer aktive dommere må ses i sammenheng med domstolenes krevende bemanningssituasjon. I motsatt fall er det neppe mulig å oppnå formålet med nyvinningen. Isolert sett vil tilgang til etterforskningsdokumentene bidra til å forenkle dommerstyringen. Dette reiser imidlertid flere prinsipielle spørsmål, se pkt. 3 nedenfor. 3. Tilgang til etterforskningsdokumentene Gjeldende straffeprosesslov $ 262 første ledd i.f. gir domstolene anledning til å be om utlån av straffesaksdokumentene. Bestemmelsen har vært praktisert med varsomhet, noe som har sammenheng med $ 305, hvoretter bevisvurderingen skal baseres på de førte bevis. Lagmannsretten kan ikke se at det er behov for å endre denne rettstilstanden, og har derfor ikke innvendinger til $ 34-8 i lovutkastet: Retten skal gis tilgang til sakens opplysninger når den finner behov for det av hensyn til saksforberedelsen eller den videre behandling av saken. Straffeprosessutvalgets flertall går inn for at "rettenbør hatilgang til sakens opplysninger både under saksforberedelsen og den videre behandling av saken", jf. pkt. 17.4.2 i utredningen. Flertallet synes videre å mene at dokumentutdraget, jf. utkastet $ 34-1 første ledd bokstav c), skal inneholde politiforklaringene fra de vitnene som skal forklare seg for retten. Flertallets standpunkt begrunnes særlig med hensynene til sakens opplysning og rettens mulighet for å legge til rette for en konsentrert og effektiv gjennomføring av forhandlingene. Flertallet viser videre til praksisen i sivile saker. Lagmannsretten er enig med lovutvalgets flertall i at tilgang til saksdokumentene vil være nyttig, ikke minst med tanke på intensjonen om mer aktiv dommerstyring. Lagmannsretten mener likevel at flertallsbemerkningen går for langt. Det hører til sjeldenhetene at dokumentutdragene i sivile saker inneholder politiforklaringer og/eller annet med parallellitet til skriftlige forklaringer. I tillegg kommer at de sivile saker som hovedregel er dispositive, med begrensningene det innebærer. Rettens tilgang til dokumentene i de sivile sakene bør derfor 2326

J neppe ha særlig betydning for vurderingen av hvorledes tilsvarende spørsmål skal håndteres i straffesakene. Lagmannsretten finner, som mindretallet i Straffeprosessutvalget, at de beste grunner taler mot at retten som utgangspunkt skal besitte etterforskningsdokumentene. Flertallets utgangspunkt vil etter vårt skjønn medføre risiko for at retten ubevisst blir forutinntatt og/eller vektlegger opplysninger det ikke har vært kontradiksjon om. I tillegg kommer faren for at det vil kunne oppstå en uheldig ubalanse mellom fagdommerne og meddommerne. Lagmannsretten er positiv til lovutkastet $ 34-1 fiørste ledd om utdrag, forutsatt at utdraget ikke inneholder politiforklaringer eller andre dokumenter som ikke skal dokumenteres under hoved-/ankeforhandl ingen. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å endre gjeldende rett med tanke på rettens tilgang til saksdokumentene, ut over at påtalemyndigheten skal inngi utdrag, jf. utkastet $ 34-1 første ledd bokstav c). Det bør imidlertid fremgå eksplisitt at utdraget - for å styre klar av ovennevnte ulemper - og, ved anke, den paankede dom. kun skal inneholde sakens dokumentbevis, 4. Rettens forhold til partenes krav og påstander 4.1 Rettsanvendelsen Lovutvalgets flertall gar inn for en begrensning av rettens subsumsjonsfrihet. Det vises til lovutkastet $ 32-3 første ledd tredje punktum: Retten kan likevel dømme for overtredelse av et annet straffebud enn etter tiltalen når påtalemyndigheten ikke motsetter seg det. Lagmannsretten bemerker at forslaget ikke harmonerer med hensynet til materielt riktig resultat. Heller ikke etter gjeldende rett står retten fritt med tanke på subsumsjonen. Retten kan i dag ikke dømme for et straffebud som har en vesentlig annen rettslig karakter enn det som er angitt i tiltalen, jf. blant annet Rt-201I-172 avsnitt 19. I tillegg utgjør det kontradiktoriske prinsipp en viktig skranke for subsumsj onsendringer. Lagmannsrettens kan ikke se at dagens rettstilstand innebærer brudd på anklageprinsippet. Vi vil fremheve at straffesaker er indispositive og at domstolene som utgangspunkt må ha ansvar for rettsanvendelsen, jf. også $ 32-5 i lovutkastet. Lagmannsretten har ikke innvendinger til Østregt 41 2326

4 Straffeprosessutvalgets mindretalls forslag om at lovutkastet $ 32-3 tredje punktum isteden skal lyde slik: Innenfor det forhold tiltalen gjelder, kan retten likevel dømme for overtredelse av et annet straffebud enn etter tiltalen. 4.2 Straffitmåling, herunder spørsmålet om bindende tilsagn Lagmannsretten slutter seg til utgangspunktet om at retten fortsatt skal være ubundet av partenes syn på straffutmålingen, jf. utkastet $ 32-3 første ledd fierde punktum og utredningens punkt 17.6.6.2.I utredningen (side 401) uttales likevel følgende, som lagmannsretten ikke kan slutte seg til: Utvalget er på denne bakgrunn blitt stående ved at påtalemyndigheten straffepåstand ikke skal være bindende for domstolen. De hensyn som taler mot en slik løsning, herunder den prinsipielle rollefordeling som er tillagt påtalemyndigheten og retten, tilsier imidlertid at domstolene bør utvise tilbakeholdenhet med å idømme strengere straffer enn påtalemyndigheten ber om. Lagmannsretten er ikke enig i utvalgets merknad, og begrunner dette først og fremst med likbehandlingshensyn, hensynet til materielt riktig resultat, og at det i praksis ikke er gitt at aktor har de beste forutsetninger for å vurdere hva som er riktig nivå for straffen i den konkrete sak. Lagmannsretten kan ikke se at gjeldende ordning har et inkvisitorisk preg eller av andre grunner br er med rollefordeling og anklageprinsippet. Straffeprosessutvalget har etter en bred vurdering kommet til at ordningen med såkalt plea bargaining - straffetilsagn ved tilståelse - bør formaliseres, jf. punkt 16.8 i utredningen og lovutkastet $$ 28-7, 29-B og32-3 første ledd femte punktum. Det kan reises flere prinsipielle innvendinger til en slik ordning. På den annen side kan ordningen bidra til ä øke antall tilståelsessaker og forenkle gjennomføringen av ressurskrevende saker med et betydelig innslag av bevisuklarhet. Som følge av dette, og som følge av den etablerte praksis (herunder Rt-2009-1336 avsnitt 12), effektivitetshensyn, et dokumentert praktisk behov, og fordi lovutkastet inneholder en sikkerhetsventil <når det fremstår som klart at reaksjonsfastsettelsen ellers vil bli feil>, finner lagmannsretten likevel at de beste grunner taler for lovforslaget. 5. Sivile krav Etter gieldende rett kan domstolene, ved frifinnelse for kravet om straff, pådømme sivile krav Denne ordningen har praktiske fordeler, først og fremst for skadelidte. Lagmannsretten er 2326

5 likevel enig med straffeprosessutvalget i at ordningenbør opphøre. Utvalgets begrunnelse er dekkende for lagmannsrettens syn. 6. Ankeerklæringen, støtteskriv og anketilsvar Lagmannsretten slutter seg til forslaget om å etablere strengere krav til utforming av ankeerklæring (utkastet $ 37-6), at det innføres frist for å inngi ankestøtte ($ 37-4 fierde ledd), og at den annen part som hovedregel skal inngi uttalelse til anken (utkastet $ 37-9 annet ledd). 7. Ankesiling Lagmannsretten slutter seg til at lyd- og bildeopptak fra tingretten kan benyttes i ankesilingen, først og fremst fordi det vil styrke avgjørelsesgrunnlaget. Lagmannsretten er videre enig i at det fortsatt bør være anledning til å sile anker, og har - med unntak for spørsmålet om ubetinget ankerett - ikke innvendinger til utredningen pkt.20.4.4. Straffeprosessutvalgets flertall går inn for at ordningen med ubetinget rett til ankeprøving i de alvorligste sakene (<seksårssakene>) skal opphøre,jf. utkastet $ 3S-3 og utredningen punkt 20.4.4.3 (side 445). I utvalget er det dissens om dette spørsmålet. Også blant dommerne i Eidsivating lagmannsrett er det ulike oppfatninger om dette spørsmålet. Et flertall av dommeme mener at det, som i dag, må være en ubetinget rett til äfäprøvd ankene i de alvorligste sakene. Vi kan ikke se at en streng silingspraksis, kombinert med gienbruk av tingrettens bevisførsel, i tilstrekkelig grad ivaretar grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Etter lagmannsrettens syn bør det være ubetinget ankerett i saker som angår forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år og straffen i den paankede dom lyder på fengsel i minst fire år. 8. Lagmannsrettens sammensetning, utkastet $ 5-6 Lagmannsretten slutter seg til forslaget om at meddommere, som i dag, hverken skal delta i ankesiling eller ved ankeforhandling som kun gjelder saksbehandlingen og/eller lovanvendelsen. Videre er vi enige i at meddommere fortsatt skal delta ved saker som gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Østregt 41 2326

6 Lagmannsretten er imidlertid ikke enig i utkastets $ 5-6 annet ledd bokstav b, hvor det foreslås at meddommere alltid skal delta ved ankeforhandling som gjelder reaksjonsfastsettelsen. Selv om det er rom for skjønn ved utmåling av straff,, mener lagmannsretten at konkret straffutmåling er en nokså fagjuridisk øvelse, særlig i de tilfeller hvor retten ikke skal overprøve bevisvurderingen under straffespørsmålet. Denne domstol kan derfor ikke se at lekdommerdeltakelse bidrar til å sikre riktigere avgjørelser. Meddommerdeltakelse innebærer forlengelse både av ankeforhandlingen, domskonferansen og domsavsigelsen, noe som gâlr pä bekostning av fagdommernes øvrige dømmende virksomhet. I tillegg kommer økte kostnader og økt ressursbruk ved berammelse og innkalling. Det bemerkes at tingrettene utmåler straff uten meddommere ved forenklet behandling, jf. straffeprosessloven $ 248 og lovutkastet kapitel 36. Av ressurshensyn og hensynet til effektiv straffesaksawikling, foreslås derfor prinsipalt at lekdommere ikke skal delta i utmålingssaker. Etter gjeldende lov har sakens alvor betydning for rettens sammensetning ved behandling av utmålingsanker. Denne sondringen er velfungerende. Lagmannsretten er ikke kjent med at ordningen har vært utsatt for nevneverdig kritikk. Dagens skille går på strafferammen. Vi finner at påstanden og den straff tingretten har utmålt gir et riktigere skjæringspunkt. På denne bakgrunn går lagmannsretten subsidiært inn for at lekdommerdeltakelse i straffutmålingsanker begrenses til saker hvor påtalemyndigheten ikke har påstått, og det ikke er idømt, fengsel i mer enn fire år. 9. Gjenbruk av tingrettens bevisførsel under ankeforhandlingen Lagmannsretten er enig i at det bør sikres lyd- og bildeopptak av de forklaringer mistenkte og vitner avgir til politiet og i rettsmøter, jf. lovutkastet $ 10-8 første og tredje ledd. Opptakene fra tingretten vil trolig virke disiplinerende for de som også skal forklare seg for lagmannsretten. Lagmannsretten er imidlertid usikker på om utkastet $ 10-9 annet ledd er gjennomtenkt og tilstrekkelig utredet. Endringsforslaget br er med en veletablert tradisjon, med unntak av tilrettelagte avhør,jf. straffeprosessloven $ 239 flg. Ordningen med umiddelbar bevisførsel bør etter vårt syn ikke erstattes, med mindre alternativet bidrar til å styrke avgjørelsesgrunnlaget og eventuelt også effektiviserer ankeforhandlingen. Dessuten kan det reises prinsipielle innvendinger til at ankeinstansen skal være prisgitt kvaliteten på avhørene i 2326

7 førsteinstans. Behovet for begivenhetsnære forklaringer ivaretas i dag, i hvert fall delvis, av politiforklaringer. På denne bakgrunn er lagmannsretten ikke overbevist om at gjenbruk av tingrettens bevisførsel nødvendigvi s vil styrke avgj ørelsesgrunnlaget o g/eller effektivisere ankeforhandlingen. Blant dommerne ved embetet er det imidlertid ulike oppfatninger om disse spørsmålene.,{& :W Sverre N Førstelagmann 7,l Tlf 62 5s 06 00 2326