Undervisningen, egenerfaring i et offentlig rom; Et eksperiment i Karlovy Vary våren 2006 med Høgskolen i Gjøvik I løpet av våren 2006 gjorde Høgskolen i Gjøvik et eksperiment, nemlig at 37 deltagere/studenter i videreutdanning i psykisk helsearbeid skulle dra til det berømte kurstedet Karlsbad (Karlovy Vary) i Bøhmen. Kursets tittel var Hvem er jeg i møte med andre mennesker, og inkluderte gruppepsykoterapi og egenerfaring. Dette reiser spørsmålet om i hvilken grad gruppepsykoterapi og egenerfaring hører hjemme i en utdanning. Svaret er langt fra entydig, og spørsmålet: Hva er gruppepsykoterapi? er enda mer utydelig. Forestillingene om gruppepsykoterapi varierer fra en behandlingsmetode som et alternativ eller komplement/tillegg til psykofarmaka, til et slags åpent forum uten noe egentlig mål for sammenkomsten eller noen gitt mening. Allerede ved den første sammenkomsten i Karlsbad kom disse ulike forestillingene blant deltagere og ledere fram i dagen. Det ble synlig for alle de tilstedeværende hvor ulike de var. En av deltagerne mente at på et seminar som dette, måtte man vise seg fram, gjennom å arbeide med sine private problemer fra barndom, ekteskap og andre relasjoner. Man skulle så å si vise fram sine problemer for å få dem belyst av gruppen og av psykoterapeutisk ekspertise. Problematikk med å vise seg fram er kjent fra arbeide med klienter. Pasienter kan vise fram en fryktelig barndom med misbruk, seksuelle overgrep og andre urettferdigheter de har vært utsatt for. I noen tilfelle kan dette både konserveres og kultiveres av pasienten selv og av pleiepersonale. I en hospitaliseringsprosess blir denne kultivering av det man viser fram sentral og fører til nærliggende gevinster. En artist som synger viser seg fram for sitt publikum. Betyr det at det er mennesket vi ser? Knapt nok. Når man går til et ansettelsesintervju, må man vise seg fram. Det er sjelden man kjenner seg spesielt ekte eller spontan i slike situasjoner. Vi må fastholde at en gruppepsykoterapi som krever at man viser seg fram, snarere fremkaller en maske og at man ikke viser seg. Motsetningen til å vise seg fram er å vise seg, og da har vi kommet et skritt nærmere av hva gruppepsykoterapi burde være. Denne distinksjon var av største betydning for kurset som skulle gjennomføres i Karlovy Vary; Gruppepsykoterapi som et offentlig rom. Det som kom fram i lyset i Karlsbad under den første sammenkomsten var ubehag, redsel, spenning, glede, kritikk og litt ulyst, samt mye nysgjerrighet. Alt var jo annerledes, først det vakre Karlovy Vary, det vakre hotellet som fører oss tilbake til forgagne tider. Siden den nye lederen, samt å få være sammen med det øvrige teamet på utdannelsen. Alt var utenom det vanlige. Dette er en meget viktig regel i et offentlig rom. I det offentlige rommet må menneskene befris fra de hverdagslige rutinene som lenker dem fast i nødvendigheten å overleve. 1
Under den første sammenkomsten blir det ytret ulike bedømmelser/vurderinger (Judgements) av identifiserbare personer, og hver vurdering får et ansikt i gruppen. Meningene er mange. Selv om oppfatninger ligner hverandre, blir forskjellene viktigere. Det er forskjellene som skaper nyanser i en gruppe og som gjør individene identifiserbare. Det er dette som menes med offentlig; at alt som sies og gjøres blir synlig for alle tilstedeværende. Samt at det som sies og gjøres gir tilbakemelding. Hvordan skal vi kunne orientere oss i den verden vi lever i, hvis vi ikke får tilbakemelding (judgement) på det vi gjør og sier? Filosofen Hannah Arendt som kom til å dominere mye av problemstillingene på dette kurset, ble berømt gjennom sin bok om Adolf Eichmann prosessen 1961 som fikk tittelen: A short report on the banality of evil; Eichmann in Jerusalem.Hannah Arendt gjorde den iøynefallende oppdagelsen at bak Eichmanns ugjerninger fantes intet egentlig jødehat. Ikke heller fantes det noen større politisk bevissthet eller kunnskap om nazismen. Han pratet bare i klisjeer, repiterte seg selv om og om igjen under rettergangen. Skandalen var at samtlige personlighetstester så som Rorschach og TAT, og som ble utført av sjelens ordensmenn psykiatere, psykologer og prester, viste at Eichmann var et ytterst normalt menneske med meget høy moral. Eichmanns normalitet og banalitet hemmet viljen eller ansvaret for å bedømme. Adolf Eichmann påberopte under rettsprosessen i Jerusalem at han bare hadde fulgt ordre. Det eneste han hadde dårlig samvittighet for, var at han ikke hadde kunnet utføre disse ett hundre prosent. Selv under rettssakens forløp forsøkte han å tilfredsstille sine overordnede i prosessen. Han gjorde det med samme mangel på tenkning og vurdering som han under 2.verdenskrigs gang gjennomførte sine gjerninger. Han viste i det hele tatt ingen anger. Eichmann var en mann som var i stand til å bytte ut en språkkode med en annen og på den måten anvendte han språket for å blokkere realiteten. Det er det samme som å distansere seg fra den reelle verden og de reelle hendelsene. Uten vurderinger, som gjør verden begripelig, skulle det synlige rommet, dvs det vi oppfatter, rase sammen. Retten til å gjøre vurderinger er derfor absolutt og ufravikelig. Bare om vi stadig gjør vurderinger er det mulig for oss å orientere oss i verden og på den måten oppleve en mening. Om vi gjennom kjærlighet eller bristende selvtillit mister vår vurderingsevne, kan vi være sikre på å miste orienteringen i verden og dermed livet. (Ronald Beiner i Hannah Arendt, Das Urteilen, Piper TB 1998) Vi lar ofte være å si ting pga kjærlighet, omtanke, redsel. Når det skjer, oppstår en enighet eller et alment vi, som betyr at vi dessuten mistet språket som en måte å formidle oss til hverandre. (måte å ha kontakt med hverandre på). Vi har blitt målløse, ikke synlige, glattstrøkne og vanlige. Vanlig og privat er synonymt. Privatus fra latin betyr nettopp ikke synlig, ikke merkbar, vanlig. 2
Å ikke felle dommer/gjøre vurderinger, kan føre oss inn i en verden der vi mister språket og orienteringen. Vi har blitt ikke merkbare og vanlige. Man kan merke dette på seg selv og på andre når talen forvandles til floskler og klisjeer. Spesielt innen pleie og psykoterapi kan språket forvandles til en slik språkløshet. Allerede under den første sammenkomsten begynte gruppemedlemmene i Karlovy Vary å vise seg for hverandre og ikke vise seg fram. Dette skapte en stor frihet i å uttrykke seg. Og det ble klargjort at å vise seg var viktigere. I en gruppe som denne er anliggender fra arbeidet med pasienter og sykehuset felles. Det er den verden de deler og som er en stor del av deres liv. Derfor er det denne verden som ble et slags offentlig rom, et treffpunkt. Dette skjedde med hjelp av en slags teater- eller sketsj form; ulike hendelser fra arbeidsdagen ble fremstilt av de ulike deltagerne. I en sesjon handlet det om å tape masken (miste ansikt) eller å bli tatt på fersken i pasientarbeid. Den skam man kan kjenne når man gjør noe skammelig. Her fremkom betydningen av og det menneskelige i å kjenne skam. Det er snarere umenneskelig å ikke ha skam i kroppen, slik mange ordspråk vitner om. Inger (fingert navn) leder en gruppe på seks pasienter hvorav noen er innlagt på den avdelingen der hun jobber. Denne dagen har en deltager bakt en stor kringle som hun byr på. Hun sier at Inger kan ta med det som er igjen til avdelingen. Inger har etterarbeid, så hun blir igjen. Etter hvert blir hun sulten og tar en bit og så en til, inntil hun oppdager at kringlen er vekk. Saken blir ikke lettere når hun vender tilbake til avdelingen der både pasienten og kringlesultne personale titter Hvor er kringlen? Dette er små hendelser i livet og i samværet på sykehus som viser så mye menneskelig. En beretning som denne, leder naturligvis til andre. Disse beretninger førte alle inn i den spennende tilværelse som pleiearbeid også er. Stadig på ny kom det opp hvor viktig det er å ta stilling og gi tilbakemelding. Videre å våge å være spontan i betydningen å gjøre ting på en ny måte og våge å bryte rutiner. De ulike temaer som ble behandlet i løpet av uken, vokste fram og ble skapt ut av gruppen. Det fantes ingen oppgaver som skulle løses. Selv om det manglet en detaljert kursplan for hva som skulle behandles, fantes det ikke noe kaotisk i dette. Når mennesker kjenner seg sett og forstått, binder det dem sammen som i et slags orkester. Uttrykket: to act in concert er passende. Ofte kan handlekraft være målrettet og oppnås ikke målet uteblir meningen. Styres man av å skulle oppnå målet hva det enn må være, er man ikke fri. Man står under målets pisk. På universiteter og sykehus styres alt av at alt skal ha et mål. Planleggingsgruppe, dialoggruppe, studentgruppe osv. Det verste med det er at uten at noen riktig vet hvorfor, så trer meningsløsheten usynlig inn i disse sammenkomster. 3
Både elever, lærere og sykehuspersonale har verdsatt pausene for lite. Pausus fra gresk betyr opphøre. Disse tomrom imellom fra det ene som skjer til det andre, er den tid og det rom en behøver til dialogen med seg selv. I den grad en hel dag blir å springe fra ett mål til et annet, så bidrar det til en almen meningsløshet. Kanskje er det en medvirkende faktor til det som kalles utbrenthet. Uken i Karlovy Vary ble preget av i gruppepsykoterapi å ikke likestille mening og mål, dvs skape det som kalles et offentlig rom. Kanskje forekommer den moderne verdens meningsløshet ikke noe sted så tydelig som i likestillingen av mening og mål. Mening kan aldri være handlingens mål og men (?) oppstår likevel, uunngåelig, gjennom menneskelige gjerninger etter at handlingen er avsluttet. Nå forsøkte man å utvinne mening med samme maskineri av hensikter og organiserte midler som anvendes for å oppnå enkelte direkte mål i konkret handling som om meningen i seg selv hadde forlatt menneskenes verden og menneskene sto der uten noe annet enn en endeløs kjede av hensikter,- og i bevegelsen fra lenke til lenke raderes hele tiden det meningsfulle i allerede oppnådde mål ut av fremtidige mål og hensikter. Det var som om menneskene plutselig hadde blitt blinde for de fundamentale distinksjonene mellom mening og mål, mellom det almenne og det spesielle, eller grammatisk uttrykt mellom for skyld og for at (som om snekkeren for eksempel glemte at det bare er de spesielle handlinger han utfører ved tilvirkningen av et bord som utføres i moduset for..at, mens hele hans liv som snekker styres av noe helt annet, nemlig en overgripende ide for hvis skyld han ble snekker). I samme øyeblikk som man glemmer slike distinksjoner og degraderer mening til mål, følger det at målene selv ikke lenger er sikre. Ingen forstår distinksjonen mellom middel og mål, slik at alle mål til slutt degraderes til middel. (Hannah Arendt: Mellom fortid og fremtid. Daidalos forlag 2004) Handling er den eneste daglige aktivitet som ikke behøver etterlate seg andre spor enn minnet. Det er den opprinnelige meningen av å handle. Handlingen i denne betydning er å være befridd fra de kjettinger som de hverdagslige syslene og rutinene innebærer. Et offentlig rom der menneskene kan ses og høres og der de også selv må se og lytte til andre, er det som skaper møter mellom mennesker. Det er bare i det møtet som mennesker oppdager hverandre og siden kan begynne å tenke dvs reflektere. Denne prosessen betyr å forlate sitt eget for å gjeste en annens hus.(?) Der ligger den genuine menneskelige egenskapen å kunne forstå et annet perspektiv på tilværelsen. Et perspektiv langt fra vårt eget og som vi kanskje også forakter. Men, kravet å kunne begripe perspektivet er absolutt. Dette er grunnen til all tankevirksomhet og som fører til at man ofte må revurdere sin stillingtagen og sine vurderinger. Var det rett, det jeg gjorde? Å spørre seg selv slik, kan føre til ny stillingtagen. Til dette kreves mot og tid. Om forståelsen stilles i bedømmelsens tjeneste, kreves det at anvendelsen av fantasi og forestillingsevne skjer i frihetens tegn. Dette for å kunne se (hvordan?) saker og ting ser ut fra en posisjon som vår virkelighet ikke omfatter. Vurderingsevnen krever vår anstrengelse (for) å forstå andres synspunkter, ikke bare de synspunkter vi samtykker i og deler, men også de vi finner motbydelige og til og med avskyelige. En uteblitt overensstemmelse fratar oss ikke 4
plikten til å forstå til og med det vi forkaster. Isteden øker denne plikt. (Ronald Beiner i Hannah Arendt, Das Urteilen, Piper TB 1998) Dagene i Karlsbad hadde lange pauser samt sesjoner som ikke hadde bestemte mål og tidsplaner, hvilket førte til at det vokste fram et offentlig rom. Til forskjell fra de private usynlige anliggender, betyr offentlig på latin å ses og å høres. Romerne hadde med dette et meget bra uttrykk. Å leve inter homines esse betyr: å være med mennesker. Å dø inter homines esse desinere å ikke være sammen med mennesker. Ut fra dette aspekt er det å bare være styrt av målrettede private anliggender, en slags død. Det kan føre til en tilværelse der man bruker mennesker for å tilgodese sine egne behov, hvilket er vanlig, leder til en slik eksistens av død. Det offentlige rommet krever av deg respekten for at de andre er like viktige som du og din familie. Her står jeg meg selv ikke nærmest. Bare under de omstendigheter skjer møter, handlinger som alltid er uforutsigbare. I denne handlingsfrihet som jeg kaller det offentlige rom fikk gruppemedlemmene se, høre og erfare hverandre og det vokste fram ansikter hele tiden. Mangfoldigheten vokste fram og er forutsetningen for all handling og en menneskelig verden. Meningsfullhetene i denne felles erfaring i Karlovy Vary er like mange som antall deltagere. Men at det var meningsfullt og spennende og etterlot mange minner var alle enige om. At Høgskolen i Gjøvik gjorde et slik eksperiment er spesielt gledelig. Vi vil takke samtlige studenter, assistenter, veiledere og Mildrid Valvik som var våre medarbeidere i Karlovy Vary, for at vi sammen gjennomførte en uke og fikk eksperimentere med det offentlige rommets muligheter i gruppeterapi. Leif Dag Blomkvist Annik Øveraasen 5