POLITIPROVOKASJON
Hvis etterforskningen har vært slik at det er blitt en handling som ellers ikke ville vært begått Straffrihet ikke rettsstridig Rt. 1984 s 1076
Disse forhold tilsier etter min mening at politiet må ha en adgang til å gripe til utradisjonelle etterforskningsmetoder, også etterforskning med provokasjonstilsnitt, hvor politiet opptrer som kjøper av et parti narkotika. Men særlig når det gjelder den sistnevnte metode, krever både rettssikkerhetshensyn og hensynet til den alminnelige tillit til politiet at det må gjøres vesentlige begrensninger.
Det synes å være alminnelig enighet om - og jeg finner det for min del klart - at det ikke kan aksepteres at politiet fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. Den nærmere utforming av denne begrensning kan likevel volde visse problemer. I utgangspunktet er etterforskning med provokasjonstilsnitt bare berettiget når politiet måtte legge til grunn at den straffbare handling ville ha blitt begått også uavhengig av dets rolle i begivenhetsforløpet.
Men det må etter min mening godtas at politiet gir årsak til visse endringer i tid, sted og utførelse. Jeg antar videre at det må legges betydelig vekt på hvem som har tatt initiativet til den straffbare handling. For øvrig anser jeg det ikke mulig å trekke opp generelle retningslinjer for utformingen av den begrensning det her er tale om. Jeg kommer nærmere tilbake til hvilken betydning den har i tilknytning til det foreliggende saksforhold.
Jeg kommer så frem til det jeg tidligere har betegnet som et grunnvilkår for bruk av provokasjonspregede etterforskningsmetoder. I riksadvokatens retningslinjer har dette vilkåret fått den form at det må sannsynliggjøres utover rimelig tvil at selgeren er positivt interessert i å omsette stoffet, og at stoffet - dersom politiet ikke hadde kjøpt - til noenlunde samme tid ville blitt omsatt til andre.
Når det gjelder dette vilkåret, tar jeg utgangspunkt i at initiativet til narkotikasalget ble tatt av leverandørene i det telegram som ble sendt til D. De domfelte har hevdet at dette tilbudet var bortfalt da politiet kom inn i saken, og at det var politiet som gjenopplivet det. Til det skal jeg bemerke at det som skjedde etter at politiet mottok telegrammet, var at man avventet telefonhenvendelse til D. Da denne telefonhenvendelsen kom fra C's forlovede, bekreftet hun tilbudet om levering av 1 kilo amfetamin, for øvrig senere på hennes forslag forhøyet til 3 kilo.
De domfelte har også bebreidet politiet at man gav uttrykk for å være under tidspress, og søkte å fremskynde leveringen. I betraktning av risikoen for at leverandørene skulle få kjennskap til at D var i varetektsfengsel, finner jeg det imidlertid rimelig at politiet ønsket overleveringen avviklet så snart som mulig.
Ytterligere har de domfelte fremhevet at de på det tidspunkt da telefonkontakten med politiet utviklet seg, ikke ennå var i besittelse av narkotika. Amfetaminen ble først kjøpt i Amsterdam etter at politiet hadde intervenert i saken. Da politiet intervenerte, forelå det således bare straffrie forberedelseshandlinger.
Jeg kan ikke se at dette kan være avgjørende ved vurderingen av politiets fremgangsmåte. Det sier seg selv at politiet ikke kunne ha noe kjennskap til hvor langt forberedelsene til leveringen av narkotikapartiet var kommet. Man visste imidlertid at man stod i kontakt med personer som representerte et etablert distribusjonsapparat, som hadde tatt initiativet til å selge til D og som var innstilt på å gjennomføre salget. I denne sak foreligger etter min mening langtfra noen situasjon hvor politiet fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått.