Guds bro over fortapelsens avgrunn Hvordan Gud forsonte verden med seg selv Av A. C. Berger Utgitt av Norsk Bibelinstitutt Bibelens fremstilling av Jesus er et livsviktig budskap for hvert eneste menneske på jorden. Det har ikke noe å gjøre med sagn og eventyr. Guds ord forteller tydelig hvorfor han måtte komme til denne verden slik han gjorde. Bibelens første bok inneholder beretningen om skapelse og øde1eggelse, om ufattelig lykke og bunnløs sorg. Den forteller at Gud skapte mennesket til en lykkelig og harmonisk tilværelse i en fullkommen verden. Videre får vi vite hvordan mennesket forspilte dette. Gud satte det første menneskeparets lojalitet på prøve, men de sviktet. De fjernet seg fra Gud ved at de valgte å lytte til motstanderen av fred og harmoni. Bibelen kaller deres ulydighet «synd». På grunn av synden mistet de den uhemmede og harmoniske kontakten med Gud. Men Gud slo ikke hånden av dem i denne vanskelige situasjonen. I stedet hadde han et vidunderlig tilbud til dem. Han forsikret dem om at de ikke behøvde å være fortapt i synd. Han ville sende en frelser fra himmelen som skulle sone menneskets synd og gjenreise Guds rike på jorden. Frelseren skulle overvinne synd og ondskap og gjenopprette harmoni og godhet. Hvorfor han måtte komme Gud underviste de første menneskene om at soningen ville skje gjennom offer og blodsutgytelse. I Bibelens første bok leser vi også om Abel som ofret et lam, og at Gud var glad for det han gjorde. Offerhandlingen var en anskuelsesundervisning. Gud gjorde det klart at en stedfortreder måtte ofres for igjen å bringe mennesket i samfunn med ham. Senere fikk Abraham erfare dette på en helt personlig og nesten ufattelig måte. Gud bad ham ofre Isak, sin eneste sønn. Da Abraham i ubetinget lydighet gikk for å gjøre som Gud sa, stoppet Gud ham og skaffet til veie et annet offer. Gjennom ofringene ønsket Gud hele tiden å minne menneskene om at de måtte sette sin lit til et stedfortredende offer for å få tilgivelse for sin synd. Det var en undervisning som pekte frem til Frelseren som skulle komme. Profeten Jesaja er den gammeltestamentlige profeten som på den mest gripende måten beskriver menneskets avhengighet av Messias som skulle komme. På en inntrykksfull måte skildrer han sitt møte med Gud, og blir dermed oppmerksom på sin egen synd og håpløse tilstand. «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper,» roper han. Men en Guds engel kommer til ham med forsikring om tilgivelse og forsoning: «Din skyld er tatt bort, din synd er sonet.» På et annet sted beskriver han Frelseren som skulle komme.
Han gir et klart bilde av Messias og hans misjon: «Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann.... Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» «Men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere» Jes 6,1-7; 53,3-5.10. Jesaja beskriver Jesu liv, hans tjeneste og død slik at vi oppdager ham som gav sitt liv som en soning for våre synder. Gud bad Moses bygge en helligdom, og viste ham hva som skulle foregå der. Denne gudstjenesteformen pekte klart frem til det offer verdens frelser måtte gi. Gjennom seremoniene som var knyttet til helligdomstjenesten, lærte israelittene å forstå frelsesplanen. Som syndere kunne de ikke ha direkte kontakt med Gud. Synden hadde skilt dem fra Gud. Ulydighet og frafall hadde ødelagt harmonien. Menneskene var merket av synd. De hadde mistet det fullkomne gudsbildet fra Eden. Alene og ved egen fortjeneste kunne de ikke finne veien tilbake til Gud. De kunne ikke frelse seg selv. Gjennom offerhandlingene i helligdommen lærte menneskene at det fantes en vei tilbake til Gud, tilbake til fullkommenheten og harmonien. Veien gikk gjennom et stedfortredende offer. De måtte bringe et syndoffer. Et uskyldig dyr ble slaktet for deres skyld. Dyret var bare et symbol på Frelseren som en dag skulle komme og gi sitt blod for menneskene, så de kunne bli løst fra sin syndebyrde. Frelseren var Israels store håp. De kalte ham Messias, og lengtet etter dagen han skulle komme. Hvordan han kom En Herrens engel viste seg for en ung, forlovet kvinne i Israel og sa at hun skulle føde en sønn. Hun protesterte og mente det var umulig. «Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelens svar overrasket den ydmyke Maria: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn». Luk 1,34.35. Til Josef, hennes forlovede, sa engelen: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder» Matt 1,21. Engelen bebudet at det var Messias, verdens forsoner og frelser, som nå skulle komme. Jesus kom til verden for å forsone mennesket med Gud. Han ble født inn i menneskeheten som en av oss. Engelen som bebudet hans komme, sa at han skulle kalles Immanuel, «Gud med oss» Matt 1,23. Så fullstendig skulle hans guddommelighet forenes med hans menneskelighet at dette navnet ville være en naturlig betegnelse på Jesus. Han levde et menneskelig liv under samme vilkår som alle andre, men han var uten synd. Han seiret der hvor Adam og hans etterkommere hadde falt. Derfor beholdt han hele tiden sitt nære forhold til sin Far. Guds Sønn ble «Menneskesønnen» som danner bro mellom Gud og mennesket. Jesus kom for å frelse syndere, ikke fordi det var nødvendig å blidgjøre Gud. Tvert imot forsikrer Gud oss om at han elsker menneskene like høyt som Jesus gjør: «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve» Esek 33,11. Jesus kom fordi Gud elsket menneskene så høyt at han ønsket å vinne dem tilbake. Dette skjedde gjennom Jesu stedfortredende sonoffer. Fortellingen om Jesus slutter derfor ikke ved krybben i Betlehem. Guds budskap gjennom hans ord hadde vært tydelig, slik også Paulus understreker det: «Synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst» Heb 9,22. Beretningen
om Jesus måtte derfor også inneholde det som skjedde på Golgata. Der kom forsikringen om at det endelige og virkelige sonoffer nå var gitt. Sonofferet på Golgata I et kjent norsk kirkeleksikon står det om bakgrunnen for de begivenheter som fant sted på Golgata: «Forsoningen er i hele Skriften det sentrale tema.... Forsoningen med Gud (gjenopprettelsen av det ved synden brutte gudssamfunn) kan i bibelsk religion bare skje ved soning. Soningen realiserer seg over stedfortredende straffelidelse. Soning finner sted ved at uskyldig liv gis for forbrutt liv, for å utløse det forbrutte.... I Det nye testamente står forsoningsproblematikken i sentrum av frelseslæren. Det nye testamente har ingen ny soningslære. Hele forsoningstildragelsen i Kristus er tolket og forstått i lyset av Det gamle testamentes offerkultus, som en oppfyllelse og realisering av den forsoningsvirkelighet den intenderte å virkeliggjøre.... I evangeliene tegnes bildet av Jesus som den lidende Menneskesønnen i hvem profetien om Herrens Tjener oppfylles. Hans martyrlidelse er den rettferdiges sonende straffelidelse, slik Jesaja 53 skildrer den. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til løsepenge for mange» Mark 10,45.» Illustrert Norsk Kirkeleksikon I, spalte 1256, 1258. Jesus kom til verden i en stall og ble lagt i krybben mens himmelens hærskarer lovpriste Gud og sang. Like fullt måtte han senere gå den tunge gang til retterstedet for å sone, ikke sine egne synder, men våre. Da Jesus gav sitt syndfrie liv til soning for menneskets syndeskyld, kjøpte han mennesket fri fra syndens straff. «I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er hans nåde, som han i rikt mål har latt oss få» Ef 1,7.8. Jesu sonoffer på Golgata løskjøpte oss fra syndens straff. Hans syndfrie, rene liv ble ofret i stedet for vårt, som fortjener straffen fordi vi er syndere. «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» 2 Kor 5,21. Forsoningens mål «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» 2 Kor 5,19. Jesus levde, led og døde for å gjenløse oss. Gud tillot sin enbårne Sønn å forlate en ubeskrivelig herlig tilværelse og komme til vår syndbefengte jord, fordi han elsket oss på tross av vår synd. «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» Joh 3,16. Kristus formidlet Guds grenseløse kjærlighet til en fallen verden. I Getsemanes smerte og Golgatas ubeskrivelige lidelse og død ble prisen for vår gjenløsning betalt. Det var ingen andre enn Jesus som kunne utføre dette soningsverk. Han kjente Faderen og var ett med ham. Han kjente dybdene i Guds kjærlighet og kunne åpenbare den. Jesus ble ofret, og han gav seg selv, ikke bare for å bære våre synder og dø for oss. Han gav seg selv også for å bli ett med oss for evig og derigjennom knytte oss til Gud. Han som er ett med Gud, har knyttet seg til menneskene med et bånd som aldri kan briste. Han er vårt offerlam, vår talsmann og bror. Han er nå og for alltid Menneskesønnen. Han løftet oss opp fra fordervelsen og fornedrelsen og gjorde oss til ett i Guds kjærlighet. Når apostelen Johannes skriver om dette
ufattelige, jubler han: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det» Joh 3,1. Vi er barn av den himmelske kongen. Han har løftet oss opp fra vår syndige, fortapte tilstand og gjort oss til brødre og søstre av sin enbårne Sønn. I Jesu forsikringer til oss ligger også forsoningens endelige mål, vår evige forening med Gud i hans rike. Under nattverdmåltidet, idet Jesus gjennom brødet og vinen åpenbarer forsoningens mysterium, sier han: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike» Matt 26,29. Jesus lengtet etter den dagen han skulle samles med alle troende i Guds evige, gjenopprettede rike. Da vil forsoningens endelige mål bli virkelighet. Forsoningstjeneste i himmelens helligdom Hovedtemaet i Hebreerbrevet er at Jesus Kristus har tilveiebrakt det endelige offer for synd. Brevet er hovedsakelig skrevet til jødefolket, og legger vekt på Jesus fra Nasaret som frelser og forsoner. Hebreerbrevet gjør det meget klart at det soningsverk som fant sted på Golgata, har et motstykke i den himmelske helligdom. Jesus er i denne helligdommen, der han gjør «prestetjeneste» og går i forbønn for oss. Han er den fullkomne øversteprest «etter Melkisedeks vis». Melkisedek var konge i Salem og prest for den høyeste Gud (1 Mos 14,18). I Sal 110 gir David uttrykk for at Messias skal være både prest og ha «kongestav». Jesus er verdensaltets hersker, samtidig som han er din og min prest og forbeder. Han har gått inn i en helligdom som ikke «er gjort av menneskehånd». Han «gikk inn i selve himmelen» (Heb 9,24-26). Han hører våre bønner, og sender ut sine engler til hjelp for dem som er i nød. Han trøster, leger og forbinder syndens sår. Han lytter til det bedende, angrende menneskebarn, og på grunnlag av sitt offer på Golgata gir han syndstilgivelse og seier. Han forbereder også dagen da alle de troende skal samles i Guds rike. Hebreerbrevet sammenligner tjenesten i den jordiske helligdommen med den gjerning Jesus utfører i den himmelske. Brevet viser hvor fullkommen Jesu tjeneste og offerhandling var, sammenlignet med prestenes tjeneste og offerdyrets død i Det gamle testamentes tid. Det tales om blodet fra de dyr som ble slaktet som offerdyr i den gamle pakts tid, og om den tilgivelse synderne fikk ved troen som kom til uttrykk gjennom disse forbilledlige offer. Deretter sies det om Jesu fullkomne offer for synd: «Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig ånd båret seg selv fram som et lyteløst offer for Gud» Heb 9,14. Gjentatte ganger blir vi oppfordret til i tro å ta imot den forsoning Jesus tilbyr. I Heb 11 er det gjengitt en lang liste av mennesker som opp gjennom tidene har tatt imot Jesus som forsoner og frelser. Derfor kalles det «troens kapittel». I denne rekken må vi finne vår plass, sier apostelen. Hans inntrengende oppfordring kommer umiddelbart etter: «Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» Heb 12,1.2. Jesus er i helligdommen. Han hører våre bønner. La oss derfor ta imot hans tilbud om evig forsoning med himmelen. «Hovedsaken» Forsoningen i Jesu blod er det sentrale tema i Bibelen. «Hovedsaken i det vi taler om her, er
dette: En slik øversteprest er det vi har, og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen. Der gjør han prestetjeneste i helligdommen, i det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren» Heb 8,1.2. Det nye testamente er fullt av løfterike forsikringer om den forsoning Jesus har tilveiebrakt. Peter sier: «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved» Apg 4,12. Paulus forteller at dette er en Guds gave. «Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer for dem som tror» Rom 3,25. Han skriver om forløsningen vi har i Jesu blod, og forteller at forsoningsplanen var bestemt fra begynnelsen av. «Slik gav han oss all visdom og innsikt, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord. I ham har vi også fått del i arven, vi som på forhånd var bestemt til det etter Guds forsett, han som gjennomfører alle ting etter sin plan og vilje» Ef 1,8-11. Forsoningen åpenbarer Guds store kjærlighet, hans nåde og barmhjertighet. «Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst» Ef 2,4.5. Gjennom forsoningens tjeneste viser Gud sin store rettferdighet. Når Paulus skriver til menigheten i Rom om Jesu soningsoffer, sier han: «Slik ville Gud vise sin rettferdighet,... både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus» Rom 3,25.26. Bibelen inneholder store løfter om gjenopprettelse, syndstilgivelse og forløsning: Forsoningen i Jesu blod skaper forlikelse med Gud. (Rom 5,10; 2 Kor 5,18-20.) Visshet om forsoning gir forsikring om syndstilgivelse. (Joh 1,29.) Gjennom forsoningen tar vi imot rettferdiggjørelse. (Rom 5,9.) Vi får også del i helliggjørelse. (Heb 10,10; 13,12.) Forløsningen blir vår visshet. (Matt 20,28; Heb 9,12.) Forsoningen i Jesu blod frir oss fra syndens skyld. (Kol 1,14.) Den ødelegger djevelens listige snarer. (Gal 2,15; Heb 2,14.15.) Den bryter djevelens listige snarer. (Gal 2,15; Heb 2,14.15.) Endog døden mister sin makt overfor den tro som grunner seg på evige løfter. (1 Kor 15,22.55-57.) Vår rett og vår plikt Vissheten om at vi er blitt forsonet i Jesu blod, er den kristnes største glede. Denne gaven er ufortjent, og grunner seg ene og alene på Guds nåde og barmhjertighet. Like fullt forventer Gud noe av oss. Dette er en naturlig konsekvens av det tilbud han gir. «I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter» Heb 3,7. Et annet sted gjengir Paulus en lignende appell: «Se til at dere ikke avviser ham som taler!» Heb 12,25. Jesus har gjort alt som står i himmelens makt for at vi skal kunne bli frelst. Han ønsker at vi i ærlighet og oppriktighet vil lytte til hans ord, og at vi i glede og takknemlighet vil gjøre hans vilje. Adam og Eva var ulydige mot Gud. De syndet, og Bibelen sier at synd er lovbrudd. Dersom vi ønsker å få et annet forhold til Gud, må vi handle annerledes enn de gjorde. Vi må lyde i stedet for å være ulydige. Vi må høre i stedet for å trasse. Vi må ydmyke oss i stedet for å
forherde oss. Gud har lagt alt til rette for en evig forsoning mellom ham og oss. Er vi villige til å ta imot dette tilbudet? Det er opp til oss. Jesus ble ofret, og han gav seg selv, ikke bare for å bære våre synder og dø for oss. Han gav seg selv også for å bli ett med oss for evig og derigjennom forene oss med Gud. Han er vårt offerlam, vår talsmann og bror.