MATERIALE I STRAFFEPROSESS

MATERIALE I STRAFFEPROSESS 1

Veiledning om bruk av materialet v/professor Jon T. Johnsen Som øvingsoppgaver for forelesninger, kursundervisning og selvstudium i straffeprosess har de vitenskapelige assistentene Erik Børresen og Anette Halvorsen samlet praktikumsoppgaver og sensorveiledninger for eksamensoppgaver. Jeg har laget henvisninger til oppgavene under hvert straffeprosessuelt hovedprinsipp. Mange oppgaver gjelder flere hovedprinsipper, og derfor fått flere henvisninger. Av pedagogiske hensyn har jeg ikke angitt hvor i oppgavene man finner problemstillingen. Jeg har heller ikke angitt nærmere hvilke sider av prinsippet som er aktuelt. En del av øvelsen ligger nettopp i selv å finne ut når et straffeprosessuelt prinsipp er aktuelt i et større sakskompleks, og hvilke sider ved det som må vurderes. Av samme grunn har jeg heller ikke lagt ved sensorveiledninger. Skal man bruke sensorveiledninger, må det gjøres med omtanke. De kan være nyttige som en siste kontroll på at man har resonnert forsvarlig, men bruker man dem ukritisk, kan de hemme utviklingen av evnen til selvstendig problemanalyse. Husk at sensorveiledninger er skrevet som hjelpemiddel for sensorer som selv behersker faget på et høyt nivå, ikke som pedagogisk hjelpemiddel for studenter som skal lære straffeprosess. Det er heller ikke alltid veiledningene ser oppgavene fra den synsvinkelen som vi bruker dem i undervisningen, og det kan være mindre feil og unøyaktigheter i dem. De er heller ikke à jour med rettsutviklingen etter at de ble skrevet. Alle sensorveiledningene er utarbeidet med henblikk på eksamenskravene i femavdelingsordningen. Læringskravene i straffeprosess i profesjonsstudiet og masterutdanningen er annerledes utformet og mindre omfattende enn i femavdelingsordningen, så veiledningene er ikke dekkende for hva som kreves til eksamen i fellesdelen eller masterstudiet. Hjelmeng og Midthjell har utgitt en domssamling i strafferett og straffeprosess. (Erling Hjelmeng, Jon Øyvind Eide Midthjell Dommer i straffeprosess og strafferett Universitetsforlaget 2. utgave 1999) Ved siden av et godt utvalg av dommer, inneholder samlingen en rekke kontrollspørsmål i tilknytning til den enkelte dom. Kontrollspørsmålene kan søkes løst med grunnlag i den enkelte dom, men kan også brukes uavhengig som kontroll på det man har lest. 2

Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) er en sentral rettskilde for norsk straffeprosess, jfr strprl 4. Dommene her er bygget opp på en måte som avviker atskillig fra norske rettsavgjørelser. JSU har laget Doms- og materialsamlingen, utgitt av JSU, med oppdaterte avgjørelser i tilleggsheftet fra vår 2005. Materialsamlingen er uferdig. Noen straffeprosessuelle prinsipper er godt dekket, for andre er materialet mangelfullt. Samlingen vil bli søkt utbygget etter hvert. Forslag til forbedringer mottas med takk. VÅREN 1992 DEL II (Denne oppgaven reiser spørsmål som omhandler behandling av saker før to instanssystemet) I januar 1992 sto kameratene Jim Holmes og Martin Gravningen i restaurantkø utenfor hotellet i Lillevik. Martin var nettopp utskrevet fra en psykiatrisk institusjon etter å ha blitt behandlet for en nervøs lidelse. Bakerst i køen sto Fredrik Pedersen og Peder Ås. Fredrik var tidligere klassekamerat av Martin. Fredrik visste at Martin hadde vært innlagt, og ropte så høyt at hele køen hørte det: "Skal denne restauranten også bli et samlested for psykiatriske pasienter?" Jim Holmes dro kjensel på Peder Ås bakerst i køen og trodde det var han som ropte, fordi han visste at Martin og Peder var tidligere uvenner. Han var på nippet til å gå bort til Peder og gi ham en velfortjent lusing, men av frykt for å miste sin plass i køen, lot han det være. Ca. to timer senere så Jim at Peder satt ved et bord i hotellets diskotek. På dette tidspunkt hadde Jim konsumert 5 halve flasker pils. Jim gikk bort til Peder, grep en tom ølflaske som sto på bordet og slo Peder i ansiktet med denne. Ved slaget ble flasken knust. Neste dag hadde Peder en voldsom hevelse på høyre kinn og store smerter som gjorde det vanskelig for ham å snakke. Peder gikk derfor til lege. 3

Peder var ansatt som plateprater i en nærradio. Legen ga beskjed om at han måtte prate minst mulig i en måned fremover for å unngå langvarige komplikasjoner. Peder og legen ble imidlertid enige om at det ikke var nødvendig å sykmelde ham, fordi Peder mente at han kunne få arbeid i redaksjonen som ikke innebar at han måtte plateprate slik han gjorde til vanlig. Statsadvokaten reise tiltale mot Jim Holmes ved Lillevik herredsrett til fellelse etter straffelovens 229, 2, straffalternativ, jfr. 232. Under hovedforhandlingen i saken ble det fremlagt utskrift av en dom i straffesak mot Jim Holmes som viste at han var funnet skyldig i et forhold begått nyttårsaften 1987. Domsslutningen lød slik: "Jim Holmes, født 16.3.1967, dømmes for overtredelse av straffelovens 227 til fengsel i 30 dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av reglene i straffelovens 52-54 med en prøvetid på to år. I medhold av straffelovens 52 nr. 3 ilegges han en bot på kr. 1.000,- subsidiært 10 dagers fengsel." Jim Holmes betalte boten 20. mai s.å. Jim Holmes var innvandrer fra Sør-Afrika. Hans morsmål var engelsk. Han forsto noe norsk, og kunne til en viss grad gjøre seg forstått på norsk. Men det var på det rene at han ville ha problemer med å følge med i hva som ble sagt under hovedforhandlingen. Ved hovedforhandlingens begynnelse forlangte derfor hans advokat at det skulle oppnevnes tolk. Rettens administrator avslo umiddelbart dette. Han viste til at han ville oversette det viktigste som kom frem underveis, og at forsvareren hadde plikt til å supplere ham dersom det var behov for det. Forsvareren protesterte mot at det ikke ble oppnevnt tolk og forlangte avgjørelsen og protesten ført til protokolls. Dette ble gjort. Under hovedforhandlingen foretok dommeren en kort oppsummering på engelsk av aktors og forsvarerens innlegg, vitneforklaringene og forklaringene fra de oppnevnte sakkyndige. Holmes advokat fikk hver gang anledning til å supplere oppsummeringene, men han fant det ikke nødvendig å gjøre dette. 4

Under rettsforhandlingene ble det opplyst av de sakkyndige at tiltalte hadde en hjerneskade etter en trafikkulykke i 1986. Etter dette hadde han flere ganger reagert atypisk på alkohol. De sakkyndige mente at Holmes handling var et utslag av atypisk rus. Under prosedyren påsto aktor at også straffelovens 230 måtte få anvendelse. Forsvareren mente saken måtte avvises fra herredsretten, fordi strafferammen var så høy at saken hørte under lagmannsrett. Hvis retten anså seg kompetent, skulle Holmes frifinnes. Men ble han funnet skyldig, var det ikke grunnlag for å dømme etter strl. 229. Aktor og forsvarer var videre høyst uenige om hva som var den maksimale strafferamme i saken dersom han ble funnet skyldig i samsvar med tiltalen og aktors påstand for øvrig. HØSTEN 1992 DEL I I begynnelsen av februar 1992 presenterte Handelens Arbeidsgiverforening "sjokktall" vedrørende omfanget av butikktyverier. Hans Tastad - daglig leder i Lillevik Handelssenter A/S - bestemte seg for å følge opp oppfordringen fra organisasjonen om å bekjempe tyveri-ondet. På dette tidspunkt hadde forretningen billigsalg av sølvvarer innkjøpt fra en konkursbo. Telesølv spisebestikk ble solgt til 40% av ordinær pris. Onsdag 12. februar fikk Tastad pakket inn noe jernskrap i en eske som stammet fra Telesølv spisebestikk, og utenpå papiret fra gullsmedavdelingen i handelssenteret fikk han også satt på en ekstra lapp med "Telesølv spisebestikk". Esken med denne påskriften la han diskret på gulvet ved tobakksvarene i handelssenteret. Videre engasjerte Tastad en butikkdetektiv til å holde øye med esken. Samme formiddag var Lars Holm og Peder Ås innom handelssenteret for å handle tobakk. Disse oppdaget så esken som lå på gulvet. De så seg så rundt og konstaterte at ingen var i nærheten, hvoretter Lars Holm - i samråd med Peder Ås - så sitt snitt til å putte esken i innerlommen på frakken. Deretter gikk de så begge målrettet mot en av kassene, men ca. 5 m før Lars Holm nådde denne ble han innhentet av butikkdetektiven. Holm og Ås ble da gjort kjent med at esken som utseendemessig var identisk med en eske med et sett av kniv, gaffel og skje 5

til en verdi (normal utsalgspris uten rabatt) av kr 1.280,- - i realiteten inneholdt jernskrap. Tirsdag 18. februar ble det avholdt styremøte i Lillevik Handdelssenter A/S. Etter dette satte Tastad opp et brev til Lillevik politikammer hvor han redegjorde for ovennevnte hendelse. Brevet ble avsluttet slik: "Styret i selskapet har i dag vedtatt å anmelde Lars Holm for tyveri. Det skal bemerkes at denne tidligere har vært mistenkt for tyveri av tobakksvarer i forretningen." Tastad ba kontordamen sende brevet, men ved en misforståelse ble dette arkivert. Under en tilfeldig gjennomgang på kontoret tirsdag 11. august s.å. ble Tastad oppmerksom på forholdet, og han postla samme ettermiddag anmeldelsen. Bussen som sto for posttransporten kolliderte imidlertid samme kveld, slik at brevet først kom frem til politiet 14. august. Politifullmektig Nilsen ved Lillevik politikammer utferdiget 1 uke senere forelegg på kr 3.000,-, subsidiært 5 dagers fengsel overfor Holm for overtredelse av straffelovens 257. Holm nektet å vedta forelegget, og politifullmektigen sendte saken til herredsretten for pådømmelse. Under hovedforhandlingen i september s.å. påsto Holms forsvarer at saken måtte avvises. Forsvareren mente videre at Holm under enhver omstendighet måtte frifinnes da det ikke var reist sak mot Ås. For øvrig mente forsvareren at Holm også måtte frifinnes på materielt grunnlag. Etter forsvarerens protester ble aktor noe usikker, og i en pause ringte han til statsadvokaten og forela saken for denne. Statsadvokaten meddelte at han var helt enig i at saken ble fremmet mot Holm. Under sin prosedyre anførte aktor subsidiært at straffelovens 394 måtte anvendes. Forsvareren bestred at denne var anvendbar. Han hadde videre prosessuelle innsigelser vedrørende denne bestemmelse, idet han gjorde gjeldende at styret i Lillevik Handelssenter A/S bare hadde anmeldt Holm etter straffelovens 257. 6

VÅREN 1993 I november 1992 mente en bosnier på asylmottaket i Lillevik å gjenkjenne en serber ved navn Boris Pavolic som angivelig hadde deltatt i et angrep på en landsby i Bosnia 20. august 1992, og der voldtatt en muslimsk jente som nå oppholdt seg på asylmottaket i Trangvik. Lensmannen i Lillevik innledet umiddelbart etterforskning mot Pavolic, som ble pågrepet. Han satt varetektsfengslet frem til hovedforhandlingen. I mars 1993 reiste statsadvokaten tiltale ved lagmannsretten for følgende overtredelser: Post I: Straffelovens 192 første ledd, voldtekt mot en 13 år gammel jente ved navn Nadsja. Post II: Straffelovens 242 første ledd, at han etterlot den 13 år gamle Nadsja i hielpeløs tilstand. Under etterforskningen hadde Nadsjas bistandsadvokat glemt å oversende lensmannskontoret krav om erstatning og oppreisning, og det ble derfor ikke tatt med i tiltalebeslutningen. Fem dager før hovedforhandlingen snakket Nadsja med advokaten på asylmottaket, og forglemmelsen ble da oppdaget. Advokaten sørget imidlertid for at krav om erstatning og oppreisning samme dag ble gjort kjent for tiltalte og dennes forsvarer. Under hovedforhandlingen i april 1993 gjorde aktor gjeldende at retten måtte medta i spørsmålsskriftet til lagretten også overtredelse av strl. 195. Under rettsforhandlingene opplyste kommunelege Nilsen at Nadsja som følge av overgrepet var blitt steril. Etter dette gjorde aktor gjeldende at strl. 192 annet ledd måtte anvendes. Under hovedforhandlingen viile aktor fremlegge utskrift av en telefonsamtale som tiltalte hadde tatt fra Lillevik kretsfengsel til sin bror ved asylmottaket i Lillevik tre dager før hovedforhandlingen. Forsvareren ble orientert om dette av politiet like etter at opptaket skjedde. Aktor mente at denne telefonsamtalen hadde relevans for skyldspørsmålet. Forsvareren protesterte. Han hevdet at påtalemyndigheten var avskåret fra å fremlegge en utskrift av samtalen, og at etterforskningen var avsluttet i og med tiltalebeslutningen av 9. mars 1993. 7

Forsvareren gjorde videre gjeldende at lydopptak generelt sett ikke kan benyttes som bevismiddel. Det var på det rene at det ikke var noe rettslig grunnlag for avlyttingen i dette tilfellet. Under hovedforhandlingen ville aktor dokumentere bevisopptak fra Belgia av vitnet Gregor Pesani. Denne hadde også vært tilstede i landsbyen i Bosnia den aktuelle dagen, men oppholdt seg nå i Belgia. Under bevisopptaket var forsvareren ikke til stede. Aktor opplyste at ved bevisopptak i Belgia var det ikke adgang til å ha forsvarer til stede. Forsvareren mente at fremleggelsen av bevisopptaket fra Belgia ville være i strid med norsk rett og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Dessuten ville aktor føre en Røde Kors-medarbeider som vitne for hva Pesani hadde fortalt ham om hendelsen 20. august 1992. Forsvareren bestred at det var adgang til dette. I desember 1992 var Nadsja blitt avhørt ved dommeravhør av dommerfullmektig Jens Tastad i Lillevik. Bistandsadvokaten og den politifullmektigen som hadde behandlet saken, hadde fulgt avhøret fra et tilstøtende rom med enveisvindu. Før avhøret hadde de fått adgang til å forelegge dommerfullmektigen spørsmål som de ønsket stilt. Forsvareren var ikke blitt underrettet om tidspunktet for dommeravhøret, og han fikk først kjennskap til det etter at det var avholdt. Han mente at protokollatet ikke kunne fremlegges under hovedforhandlingen fordi det heftet saksbehandlingsfeil ved avhøret, og fordi fremleggelse også ville stride mot EMK. Tiltaltes forsvarer mente for øvrig at saken måtte avvises i sin helhet. Subsidiært mente han at det ikke var prosessuell adgang til å dømme etter straffelovens 195 og 192 annet ledd. Under enhver omstendighet måtte kravet om erstatning og oppreisning avvises. HØSTEN 1993 DEL I Våren 1993 fikk Lillevik lensmannskontor "tips" om at Peder Ås i januar 1992 hadde sendt kr. 10.000,- til Hans Tastad i Trangvik. Etterforskningen viste at pengene var utbytte av narkotikaomsetning som Peders bror Birger, var dømt for. 8

Under etterforskningen foretok politiet ransaking og beslag av dokumenter hos Peder. Peder mente at de beslaglagte dokumentene ikke hadde betydning som bevis i saken. Etter anmodning fra Peders forsvarer brakte politiet spørsmålet om fortsatt beslag inn for forhørsretten. Rettsmøtet ble holdt i august 1993. Forut for møtet i forhørsretten hadde Peders forsvarer, som var offentlig oppnevnt, gjennomgått politidokumentene i saken, som besto av de beslaglagte dokumentene og en del annet skriftlig bevismateriale som politiet hadde samlet inn. Under rettsmøtet kom det fram at politiet hadde skrevet en politirapport på grunnlag av et avhør av en person som var mistenkt sammen med Peder, at det forelå en mappe med såkalte "tipsnotater" og at politimesteren allerede hadde utarbeidet innstilling til statsadvokaten med forslag til tiltale. Innstillingen inneholdt, i tillegg til forslaget til tiltale, en vurdering av bevisene i saken. Verken avhørsrapporten, mappen med "tipsnotater " eller politimesterens innstilling var blant de dokumenter forsvareren hadde fått anledning til å gjennomgå, og de ble heller ikke fremlagt for forhørsretten. Forsvareren krevde nå å få innsyn i disse dokumentene, men politiet avslo kravet. Forsvareren krevde da at forhørsretten skulle avgjøre spørsmålet om innsynsrett. Politiet opplyste i rettsmøtet at mappen med "tipsnotater" inneholdt opplysninger politiet hadde fått i sakens anledning. Politiet mente opplysningene var uten betydning, og dokumentene var derfor satt i egen mappe for mulig senere oppfølgning. Forhørsretten ga forsvareren medhold i at han hadde rett til innsyn i politimesterens innstilling, mens politiet fikk medhold i at forsvareren kunne nektes innsyn i avhørsrapporten og "tipsnotatene". For så vidt gjaldt politimesterens innstilling til statsadvokaten, var avgjørelsen begrunnet med at innstillingen hørte til sakens dokumenter, som forsvareren har innsynsrett i. For så vidt gjaldt politiavhøret og "tipsnotatene" var avgjørelsen begrunnet med at innsyn måtte nektes av hensyn til etterforskningen. Dette var ikke anført av politiet. Men forhørsretten bemerket også at disse dokumentene ikke under noen omstendighet kunne kreves fremlagt, uten at den begrunnet det nærmere. Begge parter påkjærte kjennelsen til lagmannsretten. Politiet anførte i sitt kjæremål at en innstilling fra lavere til høyere nivå i påtalemyndigheten er et internt dokument som er unntatt fra innsynsretten. 9

Forsvareren anførte i sitt kjæremål at det ikke er adgang til å begrunne nektelse av innsyn med at det er nødvendig av hensyn til etterforskningen når dette ikke var anført av politiet. Under enhver omstendighet måtte saken anses ferdig etterforsket når politimesteren hadde avgitt innstilling med forslag til tiltale til statsadvokaten. Subsidiært nedla forsvareren påstand om opphevelse av kjennelsen når det gjaldt politiavhøret og "tipsnotatene". Han begrunnet dette med at kjennelsen ikke var tilstrekkelig begrunnet og med at det var en saksbehandlingsfeil å ta stilling til hvilken betydning dokumentene hadde for etterforskningen så lenge de ikke var fremlagt for retten. Statsadvokaten utferdiget i slutten av september 1993 tiltale mot Peder Ås etter straffelovens 162 a første ledd. Grunnlaget var i tiltalebeslutningen beskrevet slik: "I januar 1992 i østlandsområdet mottok han fra Birger Ås kr. 10.000,- som var utbytte av narkotikaomsetning. Han leverte pengene videre til Hans Tastad for at denne skulle benytte dem som forskudd på et heroinkjøp i Pakistan." Under hovedforhandlingen gjorde rettens formann oppmerksom på at strl. 162 a er opphevet og erstattet av en endret 317 i straffeloven. Dette skjedde ved lov av 11. juni 1993, som trådte i kraft samme dag. Rettens formann reiste også spørsmålet om straffelovens 162 kunne komme til anvendelse. Aktor nedla påstand om at Peder måtte kjennes skyldig i overtredelse av strl. 317 første ledd og strl. 162 første ledd jfr. femte ledd. Forsvareren hevdet at Peder verken kunne dømmes etter 162 a, 317 eller 162. VÅREN 1994 DEL I Høsten 1993 opprettet Lillevik politikammer en etterforskningsgruppe for spritsmugling, etter at politiet hadde fått tips om at båthavnen i Lillevik ble benyttet i forbindelse med smugling av brennevin fra Tyskland til Norge. 10

Natt til 10. november praiet en politibåt en ukjent lastebåt innenfor den norske territorialgrensen. Etter å ha blitt praiet la skipet kursen om 180 grader og satte kurs vekk fra Norge. Politibåten opptok forfølgelsen og bordet skipet 150 nautiske mil utenfor den norske territorialgrensen. Skipet var registrert i republikken Ruritania og førte dets flagg. Republikken Ruritania klaget Norge inn for den internasjonale domstol i Haag. Både Norge og Ruritania hadde akseptert domstolens kompetanse. Norge påsto seg frifunnet. Ved undersøkelse av lasterommet i den oppbragte båten fant politiet ca 3000 flasker whisky av tvilsom kvalitet. Skipperen - den norske statsborger Tobias Ås - erkjente da det faktiske forhold, og gikk med på å ilandføre whiskyen samt opprettholde eventuell forbindelse med avtakernettet. Dette gikk han med på etter at politifullmektig Enevoldsen, som ledet etterforskningen, hadde lovet ham at påtalemyndigheten i så fall ville avgjøre et eventuelt straffansvar ved et forelegg - var han derimot ikke samarbeidsvillig, ga politifullmektigen uttrykk for at han ville påstå ubetinget fengsel. Hans Tastad drev lastebilvirksomhet i Trangvik på Vestlandet. I september 1993 var han innom vertshuset "Trailer" i Lillevik, hvor han kom i kontakt med en annen lastebilsjåfør. Denne ga Tastad tips om hvor han kunne ringe for å få tak i smuglerbrennevin. Tastad kom dengang i kontakt med Tobias Ås og fikk kjøpt 2300 flasker whisky, som han så solgte i løpet av oktober til tre avtakere i Trangvik. Den 11. november 1993 var Tastad på ny i Lillevik. Han ringte som sist det oppgitte telefonnummer i Lillevik, og fikk beskjed om å parkere bilen i nærheten av jernbanestasjonen på et bestemt klokkeslett, noe han gjorde. De forholdsordrer han nå mottok, skjedde fra tjenestemennene i etterforskningsgruppen, som nå i samarbeid med Tobias Ås, hadde overtatt styringen av distribusjonen. Av lensmannsbetjent Nilsen fikk Tastad beskjed om å gjemme bilnøklene på et bestemt sted utenfor bilen, samt kr. 200.000 inne i bilen. Avtalen var videre at Tastad så skulle oppholde seg på vertshuset "Trailer" i påvente av at bilen ble kjørt vekk og lastet opp. Politibetjentene hentet så Tastads bil, og satte den så tilbake på samme sted etter opplasting. Etter dette ble det ringt etter Tastad på vertshuset, og han fikk beskjed om at nå kunne han hente bilen. Deretter kjørte Tastad direkte 11

til Trangvik, hvor han ifølge forhåndsavtale leverte brennevin til en rekke mottakere. Politiet hadde hele tiden Tastad under oppsikt, og gikk til pågripelse etter at hele partiet var distribuert. Politifullmektig Enevoldsen utferdiget forelegg mot Tobias Ås for to tilfeller av overtredelse av tollovens 63 jfr. 60. Grunnlaget var at han to ganger - i september og november 1993 - ulovlig hadde innført henholdsvis 2300 og 3000 flasker whisky. Tobias Ås vedtok forelegget innen den frist som var satt. 5. april 1994 fikk statsadvokaten kjennskap til forelegget, og påanket det til opphevelse. Tobias Ås forsvarer påsto prinsipalt at anken skulle avvises, subsidiært at anken skulle forkastes. Overfor Hans Tastad utferdiget politifullmektig Enevoldsen tiltalebeslutning for to tilfeller av overtredelse av tollovens 63, jfr. 60, jfr. 66 for å ha ervervet varer som var innført i strid med tollovens bestemmelser. Grunnlaget var også i dette tilfellet kjøpet av de 2300 flasker whisky i september og de 3000 flasker whisky i november. I tillegg ble det krevet inndragning av det beløp som var beslaglagt hos Tastad ved pågripelsen, kr. 332.650. Under hovedforhandlingen påsto Tastads forsvarer saken avvist, subsidiært at Tastad måtte frifinnes, og ytterligere subsidiært at tiltalebeslutningen var utformet ut fra en uriktig rettsanvendelse. Han gjorde bl.a. gjeldende at forholdet var fremprovosert fra politiets side. Under hovedforhandlingen ble Tobias Ås ført som vitne fra aktoratets side. Hans forklaring for politiet satte Tastad i et svært uheldig lys. Tastads forsvarer hevdet at det ikke var adgang til å føre Tobias Ås som vitne. Ved gjennomgang av saksdokumentene konstaterte rettens administrator, den unge og uerfarne dommerfullmektig Edvardsen, at brutto salgsinntekt for Tastad utgjorde kr. 592.650,-. Dommerfullmektigen ga i retten uttrykk for at han mente at det riktige ville være å avsi dom for inndragning av dette beløpet. Tastads forsvarer protesterte mot dette. 12

VÅREN 1995 DEL I Del I er skrevet som om straffeprosesslovens bestemmelser om toinstansbehandling av skyldspørsmålet gjaldt da saken ble behandlet. Det skal legges til grunn for besvarelsen. Peder Ås bodde det siste året han studerte teologi - i 1976 - på hybel hos familien Kirkerud i Lillevik. Familien hadde flere barn, bl.a. Marte, som da var 13 år. Etter fullført utdannelse flyttet han ut i desember 1976 for å bli hjelpeprest nordpå. Han kom tilbake som residerende kapellan i Lillevik menighet i desember 1978. Våren 1979 gikk Marte Kirkerud, som da var blitt 15 år, til konfirmasjonsforberedelse hos Peder Ås. Hun ble konfirmert i mai 1979. Høsten 1979 merket foreldrene at Marte, som til da hadde vært en glad og åpen jente, isolerte seg mer og mer. Hun ble innadvendt, sluttet nesten å spise og viste også ellers klare tegn på mistrivsel. Etter flere konsultasjoner hos psykiater, konkluderte han med at hun led av spisevegring. Etter et par års terapi ble hun igjen sitt "gamle jeg", og hun gikk ut av videregående skole med topp karakterer. Senere begynte Marte på juss-studier. Her kom hun med i en støttegruppe for incestofre. En kveld våren 1991 betrodde hun seg til en medstudent. Hun fortalte at hun bar på en fryktelig hemmelighet. Peder Ås hadde den siste tiden han bodde på hybel hos hennes foreldre hatt jevnlige samleier med henne. Etter at han kom tilbake som prest, hadde de hatt samleier på kontoret hans i menighetshuset. Forholdet opphørte etter konfirmasjonen. Marte hadde aldri fortalt om det som hadde skjedd til noen, før nå. Etter flere, lange samtaler med medstudenten, bestemte hun seg for å anmelde forholdet til politiet. Peder Ås ble innkalt til politiavhør og ble avhørt som mistenkt 1. september 1991. Han benektet at han hadde hatt noe seksuelt forhold til Marte. Etter ordre fra riksadvokaten tok statsadvokaten ut tiltale 1. februar 1992 for brudd på strl. 195 første og annet ledd og strl. 196 første og annet ledd. 13

I byretten ble Peder Ås frifunnet, men saken ble påanket til lagmannsretten på grunn av feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. I lagmannsretten ble Peder Ås kjent skyldig i overtredelse av strl. 195 første ledd og strl. 196 første og annet ledd. Han ble frifunnet for overtredelse av strl. 195 annet ledd. Retten godtok lagrettens avgjørelse. Saken ble slått stort opp i lokalavisen Lilleviksposten. Om rådslagningen og stemmegivningen i lagretten sto dette i avisen: "Et medlem av juryen, som vil være anonymt, forteller til Lilleviksposten at stemmetallet var syv mot tre på de punkter Peder Ås ble funnet skyldig. Han forteller videre at et annet medlem av juryen, som hadde stemt for at Peder Ås var skyldig, under rådslagningen hadde sagt at man ikke kan stole på prester i seksuelle spørsmål. Man måtte regne med at deres undertrykte seksuelle behov noen ganger førte til at de gikk over streken." Peder Ås anket på grunn av feil ved saksbehandlingen og feil lovanvendelse. Dommen ble ikke anket fra påtalemyndighetens side. Peder Ås hevdet at uttalelsen som var referert i avisen, viste at lagrettens avgjørelse berodde på fordommer hos minst ett av lagrettens medlemmer, som utgjorde "tungen på vektskålen". Det var en saksbehandlingsfeil som måtte føre til opphevelse. Til belysning av dette spørsmålet krevde Peder Ås journalisten og de to lagrettemedlemmene avhørt som vitner ved bevisopptak. Påtalemyndigheten hevdet det som var referert i avisen ikke viste at det var begått noen saksbehandlingsfeil. Dessuten anførte påtalemyndigheten at journalisten ikke hadde plikt til å vitne, verken om hva som var blitt fortalt ham (utover det som var skrevet i avisen) eller om hvilket lagrettemedlem det var som hadde gitt ham opplysninger. Og selv om journalisten var villig til å avgi forklaring som vitne, slik at det ble kjent hvem de to lagrettemedlemmene var, var det etter påtalemyndighetens oppfatning ikke adgang til å føre lagrettemedlemmer som vitner. Dette gjaldt også lagrettemedlemmer som hadde brutt sin taushetsplikt og lagrettemedlemmer hvis stemmegivning og begrunnelse var blitt kjent ved brudd på andre lagrettemedlemmers taushetsplikt, slik som i denne saken. 14

Uansett hvilke vitner som måtte bli ført, varslet Peder Ås at han ville legge fram uttalelsen i avisen som dokumentbevis. Påtalemyndigheten mente at også dette beviset måtte avskjæres. Peder Ås forsvarer hevdet at forholdet subsumert under 195 første ledd var foreldet. Fellelsen etter annet ledd i 196 gjaldt alternativet "som følge av handlingen... får betydelig skade på legeme eller helse". I lagmannsrettens straffutmålingspremisser var det lagt til grunn at spisevegringen skyldtes misbruket i konfirmasjonstiden, men at Marte var blitt helt frisk etter to års terapi. Peders forsvarer godtok at spisevegringen var en følge av det seksuelle forholdet i den andre perioden, men ikke at den kunne anses som "betydelig skade på legeme eller helse". HØSTEN 1995 DEL II Tobias Ås drev entreprenørvirksomhet i Lillevik gjennom sitt firma Tobias Ås Entreprenør AS. Aksjekapitalen var 100 000 kroner. Tobias Ås var daglig leder og enestyre i selskapet, og han eide alle aksjene. Siden 1992 hadde selskapet gått med underskudd. Selskapet ble insolvent i løpet av siste halvår 1993. Etter begjæring fra skattefogden ble konkurs åpnet i aksjeselskapet ved skifterettens kjennelse 20. januar 1995. a) Under bobehandlingen ble det avdekket at en ansatt i entreprenørfirmaet, Lars Holm, hadde borttatt verktøy til en samlet verdi av 60 000 kroner. I politiavhør erkjente Holm forholdet. Lars Holm var tidligere straffet en rekke ganger for grove tyverier. Politifullmektig Jens Nilsen siktet Lars Holm for forbrytelse mot strl 258, jf 257 og sendte saken til forhørsretten med begjæring om pådømmelse. Forslaget til straff var på 5 måneders fengsel. I forhørsretten viste Lars Holm til sin tidligere avgitte politiforklaring, som deretter ble lest opp og vedtatt som hans rettslige forklaring. Han erkjente seg straffskyldig og samtykket i forhørsrettspådømmelse. Rettsmøtet ble holdt 18. september 1995. Til stede var dommerfullmektigen, Lars Holm og protokollføreren som rettsvitne. Saken ble pådømt samme dag. Forhørsretten idømte en straff av fengsel i 7 måneder. Lars Holm kontaktet advokat og ville anke. Advokaten anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen, og underskrev selv anken. Lars Holm undertegnet ikke anken. Anken var rettet til Høyesterett. Statsadvokaten 15

påsto anken avvist. Under enhver omstendighet mente han at anken ikke kunne føre frem. b) Tobias Ås hadde i løpet av årene 1991 og 1992 lånt til sammen 800 000 kroner av selskapet. Det var ikke opprettet gjeldsbrev. Den 15. oktober 1994 ble gjelden redusert med 500 000 kroner ved at Tobias motregnet med fordringer han angivelig hadde mot selskapet. I desember 1994 tok Tobias med seg hjem en PC og en laserskriver fra selskapets kontor. Verdien av dette var 40 000 kroner. Disse forhold ble påpekt i innberetning fra bostyret 12. april 1995. Innberetningen ble sendt politiet. I politiavhør erkjente Tobias Ås at han ikke hadde hatt noe krav mot aksjeselskapet, og at den motregningen han foretok i oktober 1994, derfor ikke var reell. Tobias As erkjente også at han var klar over at selskapet gikk med underskudd i annet halvår 1994, og at han burde forstått at selskapet var insolvent. Påtalemyndigheten la dette til grunn. Tobias Ås forklarte at han tok datautstyret med hjem, fordi han trengte det privat. Han hadde ikke tenkt å levere det tilbake. Statsadvokaten tok 20. juni 1995 ut tiltale mot Tobias Ås for overtredelse av straffeloven 276, jf 275 og straffeloven 285 annet ledd. Etter begge bestemmelser gjaldt tiltalen Tobias motregning i oktober 1994 på 500 000 kroner og tilegnelsen av datautstyret til en verdi av 40 000 kroner i desember 1994. Hovedforhandling ble holdt i september 1995. Tobias s forklarte seg her på samme måte som i politiavhøret. Han sa dessuten at han ikke trodde han kunne straffes for utroskap mot et selskap han selv eide alle aksjene i. Forsvareren la ned påstand om frifinnelse for tiltalen etter begge bestemmelser. Forsvareren anførte at selv om uttakene var i strid med aksjeloven, noe han ikke bestred, kunne Tobias Ås ikke dømmes for utroskap når han var eneaksjonær i selskapet. Forsvareren gjorde videre gjeldende at under enhver omstendighet måtte Tobias' villfarelse her føre til frifinnelse. Og selv om Tobias skulle kunne dømmes for forbrytelse mot selskapet, var utroskapsbestemmelsen feil subsumsjon. I forhold til tiltalen etter 285 annet ledd hevdet forsvareren at det her ikke dreide seg om "penger eller varer" i lovens forstand. Dessuten mente han at 16

bestemmelsene om utroskap og uttak under insolvens ikke kunne anvendes i konkurrens. Aktor påsto at Tobias måtte dømmes i samsvar med tiltalen. VÅREN 1996 Våren 1995 spilte ishockeyklubbene Storvik og Lillevik en avgjørende cupkamp i Storvik. Lilleviks beste spiller var Peder Ås. Under kampen ble Peder Ås flere ganger pepet ut av publikum. En tilskuer kastet også en tom ølflaske etter ham på isen og skjelte ham ut. Peder Ås følte seg provosert av tilskuernes oppførsel. Han mente han så hvem som kastet flasken. I klar scoringposisjon ble Peder Ås ureglementert tacklet av Storviks spiller Lars Holm. Peder Ås ble irritert og slo til Lars Holm i ansiktet med køllen slik at Lars Holm fikk slått ut tre tenner. Som følge av dette utviste dommeren Peder Ås for resten av kampen. I irritasjon over utvisningen slengte Peder Ås køllen opp på tribunen. Det var ingen skjerm over vantet som beskyttet tilskuerne. En tilfeldig tilskuer, Trine Haug, som satt nærmest vantet, ble truffet i hodet. Hun fikk en stygg flenge og måtte under legebehandling. Legen sydde såret med 8 sting. Lillevik vant kampen 4-3. Samme kveld feiret laget seieren på en av Storviks restauranter. Peder Ås drakk flere halvlitere med pils og ble beruset. På vei til toalettet på restauranten traff han en person, Nils Nilsen, som han mente å gjenkjenne som tilskueren som hadde kastet flasken etter ham og skjelt ham ut under kampen. Nils Nilsen feiret fødselsdagen sin på restauranten og var på vei tilbake fra toalettet. Peder Ås følte seg provosert av det som hadde hendt under ishockeykampen og bestemte seg for å ta et oppgjør med tilskueren. Nils Nilsen benektet at han hadde vært tilstede på kampen. Han ga uttrykk for at Peder Ås måtte ha tatt feil av ham og en annen person. Han sa dessuten at han var polititjenestemann. Peder Ås var imidlertid sikker på at Nilsen var rett person og slo til ham i ansiktet med knyttet hånd. Nilsen falt på gulvet som følge av slaget. Mens Nilsen lå nede, så Peder Ås at Nilsens lommebok stakk opp av baklommen. Peder Ås bøyde seg ned og tok lommeboken med seg. Politiet ble tilkalt av vakten på restauranten, og Peder Ås ble arrestert. Neste dag ble han fremstilt for varetektsfengsling. Dommer var sorenskriver Kari 17

Hansen, og det ble avsagt kjennelse for varetektsfengsling i tre uker. Kjennelsen ble ikke påkjært. Nils Nilsen anmeldte Peder Ås og begjærte ham tiltalt og straffet. Det samme gjorde Trine Haug. I avhør opplyste Lars Holm, på spørsmål fra politiet, at han ikke ønsket Peder Ås straffet. Politiets etterforskning klargjorde at Nils Nilsen ikke hadde vært på ishockeykampen. Fra før hadde Peder Ås et uoppgjort forhold for medvirkning til innførsel av 1/2 kg amfetamin. Statsadvokaten tok ut tiltale mot Peder Ås. Tiltalen omfattet to forbrytelser mot straffelovens 229 jf 232 (legemskrenkelsene mot Lars Holm og Trine Haug) - en forbrytelse mot straffelovens 268 første ledd jf 267 første ledd (ran av Nils Nilsen) - en forbrytelse mot straffelovens 162 annet ledd jf femte ledd (medvirkning til innførsel av amfetamin). Før saken kom opp til pådømmelse hadde Ishockeyforbundet reist sak mot Peder Ås etter idrettens straffebestemmelser. Av Ishockeyforbundets domsutvalg ble Peder Ås utestengt fra å delta i ishockeykamper for et tidsrom av 5 år. Grunnlaget var at han hadde slått til motspilleren Lars Holm og kastet køllen opp på tribunen slik at han traff Trine Haug. Hovedforhandling ble holdt i Storvik herredsrett, og fagdommer i saken var sorenskriver Kari Hansen. Under hovedforhandlingen forklarte vitnet Nils Nilsen at han foruten å opplyse at han var polititjenestemann også hadde vist frem politiskiltet sitt til Peder Ås. Etter dette utvidet den møtende aktor, politifullmektig Marte Ask, tiltalen til også å omfatte straffelovens 127. Personen som var tiltalt for samme forhold som Peder Ås (overtredelse av straffelovens 162), møtte som vitne i byretten. Hans sak var ennå ikke pådømt. Vitnet nektet å avgi forklaring. Aktor begjærte da hans tidligere politiforklaringer opplest. I de tidligere politiforklaringene var vitnet avhørt som siktet og gjort kjent med at han kunne nekte å forklare seg. Forsvareren bestred at det var adgang til å lese opp tidligere politiforklaringer i dette tilfellet, men retten tillot forklaringene opplest. 18

Under hovedforhandlingen påsto Peder Ås forsvarer at saken måtte avvises for de handlinger som var begått under ishockeykampen (legemsbeskadigelse mot motspilleren Lars Holm og tilskueren Trine Haug). Forsvareren anførte at ettersom disse forhold skjedde under en idrettskamp på en idrettsarena, kunne bare idrettens egne straffebestemmelser anvendes. Dessuten var forholdene pådømt av idrettens egne organer. Subsidiært anførte forsvareren at Peder Ås måtte frifinnes for legemsbeskadigelsene mot både Lars Holm og Trine Haug. Han anførte flere grunnlag. Blant annet gjorde han gjeldende at dette var noe man måtte regne med kunne skje i kampens hete på en ishockeyarena. Tilskuere som satte seg nær vantet, måtte være forberedt på at de kunne bli skadet. Forsvareren hevdet videre at Peder Ås måtte frifinnes for overtredelse av straffelovens 268 første ledd jf 267 første ledd. Forsvareren påberopte flere grunnlag. Han mente blant annet at Peder Ås måtte frifinnes fordi han var beruset. Rusen var også grunnen til at han slo ned feil person. Forsvareren anførte dessuten at Peder Ås både av prosessuelle og materielle grunner ikke kunne dømmes for overtredelse av straffelovens 127. Saken ble pådømt i herredsretten. Peder Ås var misfornøyd med dommen. Etter konferanse med forsvareren anket han blant annet over saksbehandlingen. Det ble anført i anken at sorenskriver Kari Hansen var inhabil som dommer, og at det var en feil at politiforklaringene fra Peder Ås medskyldige ble tillatt opplest. Statsadvokaten gjorde i tilsvar til anken oppmerksom på at det ikke hadde fremkommet innsigelser mot rettens sammensetning fra Peder Ås eller hans forsvarer da retten ble satt under hovedforhandlingen. Han anførte at det derfor ikke var anledning til å bruke dette som ankegrunnlag. Subsidiært bestred han at sorenskriveren var inhabil. HØSTEN 1996 Lars Holm var daglig leder i firmaet Kvikk AS med forretningsadresse Lillevik. Lars Holm var norsk statsborger og honorær konsul for Tyskland i Lillevik. Firmaet Kvikk AS var agent for et internasjonalt firma, Midas AG, som forhandlet forskjellige helsekost-produkter, blant annet naturproduktet Fixit. Midas AG hadde kontor i Tyskland. 19

Lars Holm satte høsten 1995 inn annonser i aviser hvor han tilbød forhandlerkontrakt med personer som ville forhandle Fixit. En lang rekke personer svarte på hans annonser og inngikk etter samtaler med Lars Holm, kontrakt om rett til å forhandle produktet. Under samtalene med forhandlerne opplyste Lars Holm at Fixit ble produsert i Tyskland, at det var verdens beste på markedet, at det var det rimeligste på markedet av denne type produkter, og at en forhandlerkontrakt ville gi store fremtids- og inntektsmuligheter. Lars Holm sa også at etter det han hadde hørt hadde forhandlere i andre land tjent store penger. Han krevde et forskuddsgebyr på kr. 20.000 som skulle betales ved kontraktsinngåelse. I løpet av kort tid, november og desember 1995 inngikk han 100 forhandlerkontrakter med personer fra forskjellige steder i Norge, som hver innbetalte kr. 20.000. Forhandlerne fikk tilsendt Fixit, som etter kort tid viste seg å være helt uselgelig. Lars Holm ble anmeldt til politiet for bedrageri av flere forhandlere i februar og mars 1996. Politiet iverksatte etterforskning. Den 12 april 1996 skulle politiet pågripe Lars Holm på bopel og samtidig ransake leiligheten hans. Politiet fulgte derfor etter Lars Holm da han var på vei hjem om kvelden. Holm kjørte sin private bil. Han var edru. Under kjøreturen var politiet vitne til at en jogger plutselig løp ut i veien, rett foran Holms bil. Holm, som kjørte svært sakte, traff joggeren med bilen slik at denne falt i gaten. Han gikk ut av bilen og snakket med joggeren. Joggeren mente uhellet var hans egen skyld da han hadde løpt ut i veien uten å se seg for. Han opplyste at han var helt uskadet og at dette ikke var noe å bry seg med. Joggeren løp videre. Lars Holm kjørte hjem. Etter å ha kommet inn i sin leilighet tok han seg en halvliter øl. Like etterpå ankom politiet Holms leilighet. Politiet kjente alkohollukt og tok blodprøve av ham da de mistenkte han for promillekjøring. Blodprøven viste en promille på 0,25. Lars Holm forklarte til politiet at han hadde drukket et glass øl da han kom hjem etter kjøringen. Lars Holm ble også avhørt om de forhold han var anmeldt for. Han ble av politiet under avhøret foreholdt de opplysninger han hadde gitt til forhandlerne. Han forklarte at han selv hadde funnet på at produktet Fixit var verdens beste og rimeligste. Når det gjaldt fremtids- og inntektsmuligheter, stolte han på opplysninger han hadde fått fra firmaet Midas AG. Han hadde ikke undersøkt disse opplysningene nærmere. Han nektet seg straffskyldig. 20

I begynnelsen av mai 1996 dro Lars Holm til Midas AG i Tyskland. Norsk politi tok kontakt med politiet i Tyskland og anmodet om bistand til å følge med hva Lars Holm foretok seg og hvem han var i kontakt med. Politiet i Tyskland bestemte seg for å avlytte telefonen til direktør Hans Schmidt i Midas AG. Slik telefonavlytting er tillatt i Tyskland. Under en telefonsamtale, avlyttet i Tyskland, kom det frem at Lars Holm og direktør Hans Schmidt ble enige om at Schmidt skulle lage en uriktig omsetningsoppgave som viste at produktet Fixit var solgt i 1.000.000 eksemplarer i Tyskland i 1995. Schmidt utarbeidet omsetningsoppgaven samme kveld og ga den til Lars Holm. Denne omsetningsoppgaven fremla Lars Holm for politiet i Lillevik da han kom hjem i midten av mai 1996. Holm påsto at omsetningsoppgaven beviste at hans opplysninger til de norske forhandlerne var riktige. Statsadvokat Trine Haug tok 17 juni 1996 ut tiltalebeslutning mot Lars Holm for tre forhold: post I - grovt bedrageri, forbrytelse mot straffelovens 271, jf 270 nr 1 post II - forbrytelse mot straffelovens 183, for å ha benyttet omsetningsoppgaven som middel til forøvelsen av bedrageriene post III - etterfølgende alkoholnytelse jf vegtrafikklovens 31 jf 22 annet ledd Av tiltalebeslutningen fremgikk at det ville bli nedlagt påstand om at Lars Holm skulle dømmes til å betale erstatning til de fornærmede forhandlerne i saken. Hovedforhandlingen startet i Lillevik herredsrett mandag 16 september 1996. Statsadvokat Trine Haug var aktor. Under hovedforhandlingen hevdet Lars Holms forsvarer, advokat Peder Ås, at saken måtte avvises da Lars Holm var honorær konsul for Tyskland og ikke kunne tiltales. Han hadde immunitet etter Wienkonvensjonen kap III. Saken ble også påstått avvist fordi påtalebegjæring ikke forelå fra de fornærmede. Det fremgikk heller ikke av tiltalebeslutningen at allmenne hensyn krevde påtale. Forsvareren anførte videre at det ikke var anledning til å fremlegge det hemmelige telefonopptaket i Tyskland som bevis i Norge, selv om 21

telefonavlytting var tillatt i Tyskland. Bruk av telefonavlytting som bevis var ikke tillatt i Norge etter prinsippene i straffeprosesslovens 216 i. Forsvareren påsto at Lars Holm måtte frifinnes fordi straffbarhetsvilkårene ikke forelå for noen av de tre forhold Holm var tiltalt for. Under enhver omstendighet måtte Holm frifinnes for post III da promillen var under 0,5. Statsadvokat Trine Haug påsto at det ikke var grunnlag for å avvise saken, og at Lars Holm måtte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen. Hun hevdet at opplysninger fra telefonkontrollen i Tyskland kunne fremlegges som bevis. Advokat Nils Nilsen ble kontaktet av flere forhandlere for å vurdere sivilt søksmål mot firmaet Kvikk AS og daglig leder Lars Holm. Advokat Nilsen hadde den 26 august 1996 på vegne av fire forhandlere tatt ut forliksklage ved Lillevik forliksråd mot firmaet Kvikk AS og Lars Holm personlig med krav om erstatning på kr 20.000 samt renter og saksomkostninger til hver av forhandlerne. Advokat Peder Ås var prosessfullmektig både for firmaet Kvikk AS og Lars Holm. Han påsto at forliksklagen både mot firmaet og Lars Holm måtte avvises fra Lillevik forliksråd. Dessuten hevdet han at det ikke kunne reises sak både mot firmaet Kvikk AS og Lars Holm personlig. VÅREN 1997 DEL II Peder Ås var på fest på lokalet i Lillebygd en lørdagskveld i november 1996. Han hadde med seg en halvliters flaske med whisky som han drakk opp i løpet av festen. Etter festen hadde flere av deltakerne samlet seg på plassen utenfor lokalet. Da kom Lars Holm kjørende over plassen med bilen sin, veteranbil Daimler Benz 1930 modell. Han holdt på å kjøre ned en jente, Trine Haug, som i beruset tilstand ravet rundt på plassen. Peder Ås, som stod et stykke unna, ble irritert på kjøringen til Lars Holm, og løp etter bilen som nå hadde stoppet. Peder Ås sparket til bilen, slik at baklykten ble knust, og det ble en stor bulk i panseret. Lars og en kamerat gikk ut av bilen. Kameraten hadde et balltre i hånden. Lars Holm ropte at han ville banke opp Peder Ås, fordi han hadde sparket til bilen hans. De 22

nærmet seg Peder Ås fra hver sin side. Peder Ås ble svært redd og tok frem den tomme flasken fra innerlommen for å bruke den til å forsvare seg med. Idet Peder Ås tok flasken ut av lommen, falt den i asfalten, slik at flaskebunnen ble slått av. Peder Ås fikk tatt opp flasken og stakk den med den knuste enden i magen på Lars Holm. Lars Holm ble stående litt før han falt om. Han ble båret inn i festlokalet, hvor det ble ringt etter sykebil og lege. Bygdas eneste lege og sykebil var på veg til Lilleby sykehus med en hjertepasient, og fikk ikke hentet Lars Holm før etter en time. Lars Holm døde på vei til sykehuset. Obduksjonen viste at flere store blodårer i magen var gjennomhullet. De medisinske sakkyndige konkluderte med at Lars Holm døde av blodtapet, og at han kunne ha vært reddet dersom han hadde kommet til sykehuset en halv time tidligere. Reparasjonen av bilen til Lars Holm kostet kr 30000. Regningen ble så høy fordi det var dyre deler til veteranbilen. Lars Holms samboer begjærte Peder Ås tiltalt og straffet for skadeverk. Statsadvokat Nina Holt tok ut tiltalebeslutning mot Peder Ås for forsettlig drap, strl 233 første ledd, for å ha forvoldt Lars Holms død ved å ha stukket ham i magen med en knust flaske, slik at Lars Holm døde av indre blødning. Videre ble Peder Ås tiltalt for grovt skadeverk, strl 292, jf 291 for å ha skadet bilen til Lars Holm. Saken kom opp for Lilleby byrett. Under hovedforhandlingen forklarte Peder Ås at han ikke hadde sett at bunnen av flasken var slått av på grunn av nattemørket. Han sa også at han ikke kunne huske at han stakk med flasken og mente at han måtte ha vært bevisstløs på grunn av rus. Det var foretatt en rettspsykiatrisk undersøkelse av Peder Ås av to sakkyndige. De konkluderte med at Peder Ås på gjerningstiden hadde nedsatt bevissthet på grunn av alkoholrus. Dette ble ikke bestridt av aktor eller forsvarer. Forsvareren til Peder Ås, Nils Mo, påstod at saken måtte avvises i sin helhet. Forsvareren hevdet videre at Peder Ås måtte frifinnes for forsettlig drap, da 23

han ikke var klar over at flasken var knust da han stakk den mot Lars Holm. Dessuten handlet Peder Ås i nødverge. Forsvareren hevdet også at Peder Ås ikke kunne domfelles for drap, fordi Lars Holm kunne ha vært reddet dersom lege og sykebil hadde kommet umiddelbart etter at de ble ringt etter. Under enhver omstendighet kunne ikke forholdet rammes av strl 233 første ledd. Forsvareren anførte også at Peder Ås måtte frifinnes for skadeverket av bilen, fordi han var provosert av Lars Holms uforsvarlige kjøring utenfor festlokalet. Under enhver omstendighet kunne han ikke dømmes for grovt skadeverk. Aktor anførte at Peder Ås ikke kunne påberope seg nødverge, da han selv hadde fremkalt situasjonen ved å sparke til bilen til Lars Holm. Under enhver omstendighet forelå ikke vilkårene for nødverge. HØSTEN 1997 DEL II Statsadvokatene i Oslo tok 10 oktober 1996 ut tiltale mot skipsreder Aksel Busk for grovt skattesvik, jf ligningsloven 12-2. Busk hadde hatt inntekter i utlandet på i alt 10 millioner kroner som han ikke hadde oppgitt i sine selvangivelser for årene 1992-1995 til Oslo ligningskontor. Inntektene var skattepliktige i Norge. Saken ble ført for Oslo byrett i mars 1997, og dom ble avsagt 21 mars 1997. Aktor var politiadjutant Nina Haug. Aksel Busk ble frifunnet i byretten. Politimesteren i Oslo tok ut fullstendig anke. Anken var avgitt innen ankefristen. Lagmannsretten henviste anken til ankeforhandling. Lagmannsretten påbegynte ankeforhandlingen 1 september 1997. Politiadjutant Nina Haug var aktor også i lagmannsretten. Forsvareren for Aksel Busk, advokat Stein Brekke, anførte at anken måtte avvises. Aktor hevdet at avvisning nå var utelukket, fordi lagmannsretten hadde henvist anken. En slik beslutning kunne ikke omgjøres. Under hovedforhandlingen hadde byretten nektet aktor å legge frem som bevis to notater fra skatterevisor Frank Gundersen. Det ene notatet inneholdt referat fra samtaler Gundersen hadde hatt med skipsreder Aksel Busk under fylkesskattekontorets bokettersyn i rederiet. Notatet var lest opp for Busk, som også hadde undertegnet notatet. Det andre notatet var referat fra 24

samtaler med økonomidirektøren i rederiet. Også han hadde fått opplest notatet og deretter undertegnet det. Skatterevisor Gundersen hadde før samtalene gjort begge kjent med at de etter ligningsloven 4-10 hadde plikt til å gi fylkesskattekontoret fullstendige opplysninger. Økonomidirektøren skulle møte som vitne under ankeforhandlingen. Aktor ville legge frem begge notatene som bevis under ankeforhandlingen. Forsvareren protesterte mot dette. Han hevdet at notatene ikke kunne benyttes som bevis i en straffesak. Før saken ble berammet i lagmannsretten, ble Aksel Busks forretningsforbindelse i Frankrike, Pierre Duval, avhørt ved bevisopptak i Paris. Avhøret var foretatt etter begjæring fra norsk politi. I begjæringen var det anmodet om at både aktor og forsvarer fra Norge fikk være til stede under bevisopptaket og stille spørsmål til vitnet. Bevisopptaket ble imidlertid foretatt uten at verken aktor eller forsvarer var varslet og fikk anledning til å være til stede. Forhørsdommeren opplyste at avhøret var tatt opp etter franske prosessregler, og etter fransk rett hadde forsvareren ikke anledning til å være til stede og stille spørsmål. Aktor ville lese opp avhøret under ankeforhandlingen. Hun anførte at når avhøret var foretatt i samsvar med franske prosessregler, kunne dette ikke avskjæres som bevis, jf domstolloven 48 femte ledd. Forsvareren protesterte mot opplesning. Han hevdet at det ikke var anledning til å lese opp bevisopptaket, fordi han ikke hadde vært til stede og fått anledning til å stille spørsmål. Aktor hevdet at dette ikke var av betydning for spørsmålet om opplesning, siden heller ikke hun hadde vært til stede under bevisopptaket. VÅREN 1998 DEL I Peder Ås hadde i flere år importert varer fra utviklingsland gjennom sitt selskap Import AS. Selskapet gikk konkurs i mai 1995. Konkursen ble etterforsket av politiet, og Peder Ås ble satt under tiltale for forbrytelser mot straffeloven 281 og 286. Ved Lillevik byretts dom av 1. november 1995 ble han domfelt i samsvar med tiltalen og idømt en straff av til fengsel i seks måneder. Straffen ble gjort betinget med en prøvetid på to år, jf straffeloven 52 og 53 nr 1. Dommen ble ikke påanket. 25