Side 1 av 6 Se kilde: http://www.itslearning.no//file/fs_folderfile.aspx?folderfileid=1985 Høyesterett - Kjennelse. -------------------------------------------------------------------------------- INSTANS: Høyesterett - Kjennelse. DATO: 2003-04-30 PUBLISERT: STIKKORD: HR-2002-01547a - Rt-2003-549 Straffeprosess. Etterforskning. Bevisføring. SAMMENDRAG: Umiddelbart etter en pågripelse og før siktede var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, hadde to politibetjenter samtale med siktede. Spørsmålet var om en formløs beslutning om å tillate denne samtalen ført som bevis, førte til opphevelse av lagmannsrettens dom, jf straffeprosessloven 343 første ledd. Høyesterett fant at lagmannsretten skulle ha drøftet betydningen av at politimennene ikke hadde fulgt kravene i straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1, 8-4 og 8-11. Da opplysninger fremkommet under samtalen ikke hadde hatt betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet, ledet denne saksbehandlingsfeilen ikke til opphevelse. Henvisninger: lov-1981-05-22-25- 343 (Strpl 343), lov-1981-05-22-25- 232 (Strpl 232). for-1985-06-28-1679 (Påt.instr). SAKSGANG: Bergen tingrett 01-02814 - Gulating lagmannsrett LG-2002-00463 - Høyesterett HR-2002-01547, straffesak, anke. PARTER: A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jarle Golten Smørdal). FORFATTER: Stang Lund, Zimmer, Rieber-Mohn, Tjomsland, Dolva. Henvisninger i teksten: lov-1902-05-22-10- 162 (Strl 162), lov-1902-05-22-10- 34 (Strl 34), lov-1902-05-22-10- 37d (Strl 37d), lov-1902-05-22-10- 60 (Strl 60), lov-1902-05- 22-10- 62 (Strl 62), lov-1902-05-22-10- 63 (Strl 63), lov-1981-05-22-25- 19 (Strpl 19), lov-1981-05-22-25- 305 (Strpl 305), lov-1992-12-04-132- 24 (Legemiddellov 24), lov- 1992-12-04-132- 31 (Legemiddellov 31), lov-1999-05-21-30-emkn-a6 (Menneskerettslov EMKN A6), lov-1999-05-21-30-spn-a14 (Menneskerettslov SPN A14) --------------------------------------------------------------------------------
Side 2 av 6 (1) Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmålet om en formløs beslutning om å tillate bevisføring om to politibetjenters samtale med siktede umiddelbart etter pågripelsen, hvor siktede ikke var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, fører til at lagmannsrettens dom må oppheves etter straffeprosessloven 343 første ledd. (2) A, født *.*. 1972, ble satt under tiltale for overtredelse av straffeloven 162 første og annet ledd, jf. femte ledd for oppbevaring av ca. 36 gram heroinholdig stoffblanding, erverv og oppbevaring av ca. 2,7 gram cannabisharpiks (hasjisj) og for ved en eller flere anledninger å ha solgt heroin for til sammen minst 16.650 kroner. Tiltalen gjaldt også overtredelser av legemiddelloven 31 annet ledd jf. 24 første ledd for ved enkelte anledninger å ha røkt hasjisj. (3) Bergen tingrett avsa 18. januar 2002 dom med slik domsslutning: «1. A, født *.*.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven 162, 1. og 2. ledd, jf. 5. ledd, straffeloven 162, 1. ledd og legemiddelloven 31, 2. ledd, jf. 24, 1. ledd, alt sammenholdt med straffeloven 62, 1. ledd og 63, 2. ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år. Han tilkommer et varetektsfradrag på 157 dager. 2. A, født *.*.1972, dømmes til å tåle inndragning av 16.650 -- sekstentusensekshundreogfemti - kroner til fordel for statskassen, jf. straffeloven 34, jf. 37 d, 1. ledd.» (4) Fradraget for utholdt varetektsfengsel er feilaktig angitt i dommen. (5) A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen for så vidt angår domfellelsen for oppbevaring og omsetning av heroin. Gulating lagmannsrett henviste bevisanken vedrørende oppbevaring av ca. 36 gram heroinholdig stoffblanding. For øvrig ble anken nektet fremmet. (6) Lagmannsretten avsa 16. oktober 2002 dom (LG-2002-00463) med slik domsslutning: «1. A, født *.*.1972 dømmes for overtredelse av strl 162 første og annet ledd sammen med de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Bergen tingretts dom av 18. januar 2002, jfr strl 62 første ledd og strl 63 annet ledd til en straff av fengsel i 3 - tre - år. Til fradrag i straffen går 144 - etthundreogførtifire - dager for utholdt varetektsfengsel, jfr strl 60. 2. Saksomkostninger idømmes ikke.» (7) Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av tingrettens og lagmannsrettens dommer. (8) A har anket over lagmannsrettens saksbehandling, subsidiært straffutmålingen. Det anføres at politibetjentene i strid med straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1 avhørte ham umiddelbart etter pågripelsen uten å opplyse om hans straffeprosessuelle rettigheter, og om at det ville bli skrevet rapport om hva han forklarte. Lagmannsrettens beslutning om å tillate bevisføring om avhøret er ikke tatt inn i rettsboken, hvilket er en saksbehandlingsfeil etter straffeprosessloven 19 første
Side 3 av 6 ledd nr. 3. Grunnleggende bestemmelser om siktedes rettigheter i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6, straffeprosessloven og påtaleinstruksen ble krenket på ny da lagmannsretten besluttet å tillate at politivitnene fikk forklare seg om avhøret. Forklaringene tok sikte på å svekke domfeltes troverdighet og kan ha hatt utslagsgivende betydning for lagrettens bevisbedømmelse. (9) Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet at anken over saksbehandlingen tillates fremmet. (10) Jeg er kommet til at anken må forkastes. (11) To politibetjenter fra Bergen politidistrikt spanet på A 12. desember 2000. Etter å ha fulgt etter ham og observert hans bevegelser en tid, ble han pågrepet på parkeringsplassen ved boligen og tatt med til sin leilighet. Etter ransaking av bopel ble beslag blant annet tatt i 2,38 gram hasjisj og 11.400 kroner i kontanter. A ble i leiligheten spurt om hvor han kom fra, og om han hadde vært i Bergen sentrum. Etter at siktede hadde svart, gjorde politibetjentene ham kjent med at de «mistenkte han for å lyve» og en av tjenestemennene «ønsket at han skulle fortelle det hele en gang til». Siktede forklarte seg på ny og fikk da høre at «det virket litt rart». Han fikk under fortsettelsen gjentatte ganger «beskjed om å fortelle hvor han hadde vært, og at han var mistenkt for å lyve». Ifølge rapporten «bedyret (han) hele tiden at han snakket sant». Spørsmål, svar og politibetjentenes kommentarer ble gitt på engelsk. A har arabisk som første språk. Det framgår ikke av egenrapporten at han fikk opplysninger om sine straffeprosessuelle rettigheter, og at en oppsummering av hva han forklarte skulle tas inn i en rapport. Påtalemyndigheten har ikke anført at A fikk vite om sine rettigheter før avhøret i leiligheten. (12) Politibetjentene forklarte seg for tingretten og for lagmannsretten. Under henvisning til at siktede ikke var gjort kjent med sine rettigheter og heller ikke foreholdt rapporten, protesterte forsvarer i lagmannsretten mot at politivitnene fikk forklare seg om samtalen de hadde med siktede umiddelbart etter pågripelsen. Protesten er ført inn i rettsboken. Beslutningen om å tillate bevisføringen ble ikke tatt inn i rettsboken. (13) Forsvareren for Høyesterett har påpekt at unnlatelse av å ta inn i rettsboken beslutning om å tillate bevisføring om avhøret i leiligheten, er i strid med straffeprosessloven 19 første ledd nr. 3. Denne feil må imidlertid anses for å være uten betydning for avgjørelsens innhold. Jeg bemerker at rettens beslutning om å tillate bevisføringen ikke er tatt inn i rettsboken, hvilket er en klar feil ved saksbehandlingen, jf. Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven sidene 83-84. Retten hadde særlig foranledning til å protokollere beslutningen når bevisføringen viste seg å være omtvistet. Jeg er enig med forsvarer i at feilen ikke kan antas å ha innvirket på dommens innhold, jf. straffeprosessloven 343 første ledd. (14) Forsvareren har også gjort gjeldende at politibetjentene skulle ha gjort domfelte kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter før avhøret av ham i leiligheten etter pågripelsen. Når dette ikke ble gjort, er det ikke adgang til å føre politibetjentene som vitner for så vidt angår hva han forklarte på dette tidspunkt. (15) Jeg bemerker at straffeprosessloven og påtaleinstruksens bestemmelser om siktedes rettigheter ved avhør ikke er til hinder for at politibetjentene under og etter
Side 4 av 6 pågripelsen har samtaler med siktede. Slike samtaler må imidlertid ikke på noe tidspunkt gå over i et avhør uten at den siktede uoppfordret og tydelig gjøres oppmerksom på rettighetene etter straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1, og eventuelt 8-4. Avhøret skal tas inn i en politiforklaring som siktede får opplest og undertegner, jf. påtaleinstruksen 8-11 første ledd. Det skal uttrykkelig framgå av rapporten at siktede før avhøret er gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, jf. 8-11 sjuende ledd. (16) Det er uomtvistet og åpenbart at samtalen under pågripelsen gikk over i et avhør. Spørsmålenes karakter, og særlig den konfrontasjon som ifølge spaningsrapporten fant sted, viser dette. Siktede skulle da ha vært gjort oppmerksom på sine rettigheter før avhøret tok til. Rapport om avhøret skulle vært satt opp i forbindelse med avhøret, og i alle fall snarest mulig etter om det ikke var anledning til å skrive ned forklaringen på stedet, jf. påtaleinstruksen 8-11. Spørsmålet er om feilene er til hinder for at politibetjentene, mot protest fra forsvarer, avgir vitneprov om hva siktede forklarte i leiligheten etter pågripelsen. (17) Jeg bemerker at utgangspunktet er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken. På bakgrunn av hva som er kommet fram under hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven 305, skal retten ta stilling til hvilken vekt bevisene skal tillegges. Dersom beviset er kommet til på ulovlig eller kritikkverdig måte, kan imidlertid retten nekte dette ført om beviset er lite å stole på eller hvor føring av beviset krenker beskyttelsesverdige interesser eller representerer en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet, jf. særlig Rt-1991-616 og Rt-1999-1269. Det er et grunnleggende prinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus og ikke bidra til egen domfellelse, jf. Rt-1999-på side 1271 (HR- 1999-00054) med videre henvisninger til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g og avgjørelser av Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Straffeprosessloven 232 første ledd og påtaleinstruksen 8-1 første ledd skal sørge for at retten til å forholde seg taus er reell ved at mistenkte før avhør alltid skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Streng håndheving av disse rettigheter er grunnleggende ved forfølgning av straffbare handlinger både i Norge og andre land. (18) Lagmannsretten skulle etter dette i en grunngitt beslutning inntatt i rettsboken, ha gått nærmere inn på betydningen av at politibetjentene hadde unnlatt å etterleve straffeprosessloven 232 og påtaleinstruksen 8-1, 8-4 og 8-11, og om bevisføringen måtte anses å krenke domfeltes grunnleggende rettigheter eller representere en gjentakelse av rettsbruddet. Den formløse beslutning om å tillate politibetjentene å forklare seg om det ulovlige avhør av siktede etter at forsvareren hadde protestert, er etter min mening en åpenbar feil ved lagmannsrettens saksbehandling. (19) Det avgjørende blir da om feilen kan ha virket inn på lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven 343 første ledd. Den ankende part har pekt på at bevisførselen om avhøret i leiligheten tok sikte på å svekke hans troverdighet ved å sammenholde hans forklaring til politibetjentene med hans senere forklaringer om de samme spørsmål. (20) Den «samtale» som domfelte hadde med politibetjentene umiddelbart etter pågripelsen ca. klokken 1440 den 12. desember 2000, er i spaningsrapporten
Side 5 av 6 nedtegnet senere samme dag gjengitt slik: «På forespørsel om hvor han kom kjørende fra, så sa han at han hadde vært og hentet sitt barn. Han forklarte videre for pb. Throndsen at han hadde vært på bopel til barnemoren. Denne bopel skulle være ved bensinstasjonen i ---veien. På spørsmål om han hadde vært i sentrum svarte han at det var ca. 2 timer siden. Han ble gjort kjent med at vi mistenkte han for å lyve og pb. Throndsen ønsket at han skulle fortelle det hele en gang til. Han fortalte da at han hadde lagt over hos barnemoren. Derfra hadde han kjørt til bopel. Fra bopel hadde han kjørt til sentrum hvor han hadde vært på Galleriet der han skulle handle og hadde drukket kaffe. Han hadde også kjøpt hasjen som han hadde på seg (0.42 gram) i byen. Han ble gjort kjent med det virket litt rart da han allerede hadde ca. 2.5 gram hjemme. På spørsmål om hvor varene som han skulle kjøpe var, svarte han at han ikke hadde kjøpt noe. Det kan legges til at han gjentatte ganger fikk beskjed om å fortelle hvor han hadde vært og at han var mistenkt for å lyve. Han bedyret hele tiden at han snakket sant. Samtalen foregikk for øvrig på engelsk.» (21) Jeg bemerker at de opplysninger som domfelte ifølge politivitnenes forklaringer med støtte i spaningsrapporten ga under avhøret, ikke gjaldt forhold av betydning for bedømmelsen av om han oppbevarte den heroinholdige stoffblanding som ble beslaglagt i søppelrommet. Forklaringene sett i sammenheng med det øvrige bevismaterialet kan åpenbart ikke ha hatt betydning for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, som for lagmannsretten var begrenset til oppbevaring av den beslaglagte heroin. (22) Når dette er situasjonen, kan jeg ikke se at bevisføringen for lagmannsretten om den forklaring domfelte ga til politibetjentene umiddelbart etter pågripelsen, i dette konkrete tilfellet innebærer at domfelte ikke har fått en rettferdig rettergang etter FNkonvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g eller EMK artikkel 6 og Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser. Anken kan etter dette ikke føre fram. (23) Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. (24) Kst. dommer Zimmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (25) Dommer Rieber-Mohn: Likeså. (26) Dommer Tjomsland: Likeså. (27) Dommer Dolva: Likeså. (28) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes. Side 6 av 6