Kronikk Forfattere: Bjørn Lydersen generalsekretær Mental Helse Tonje Rock Løwer kommunikasjonsleder Mental Helse Samhandling er også sambehandling Det at samhandlingsreformen i så stor grad handler mer om somatiske helsetilbud enn psykiske, gjør at en viktig kvalitetsfaktor forsvinner: Sambehandlingen av hele mennesket. Mange har fått med seg at samhandlingsreformen handler om samarbeid mellom ulike ledd i helsetjenesten, mellom kommuner, og mellom kommuner og helseforetak. Hvor mange ser behovet for sambehandling av vondter i kropp og sjel? Samhandling er et positivt ladet ord og et kvalitetsstempel for gode helsetjenester. Derfor er det synd at man ikke ser samhandlingen i kroppen enda bedre. Helsa vår henger sammen fra hode til tå, fra celler til psyke. Siden så mye er usikkert i gjennomføringen av samhandlingsreformen, kan man lett tenke at fokuset på reformen blir teknisk samhandling for å sette reformen ut i praksis. Samhandlingen som skal skje for hver enkelt pasient med fokus på den beste behandlingen, kan komme i glemmeboka. Dette er bekymringsfullt. Fra opptrapping til nedtrapping Pasienter fortviler over dårligere tilbud fordi det er færre ansatte som kan hjelpe når behovet er der. Ansatte er triste fordi de opplever en utilstrekkelighet, og at tjenester de har vært med på å bygge opp nå bygges ned. Dette er ett av bildene som dessverre tegner seg innen det psykiske helsefeltet. For hver budsjettdebatt i kommuner og helseforetak settes psykiske helsetjenester på prøve. Selv om «alle» sier dette er viktig å satse på, så skjer det dessverre ikke i praksis. Lite med økonomiske virkemidler Det er ikke alle som får det beste tilbudet for sine psykiske helseproblemer på sykehus. Svært mange som sliter med psykiske helseproblemer får det best ved at tilbudet er tilrettelagt i ens eget nærmiljø. Der problemene oppstår, der vi bor, der vi har familie og venner. I den naturlige rammen av livet, og de omgivelsene som livet skal fungere i. Da trengs det tverrfaglige og samordnede tjenester med utgangspunkt i eget hjem med ringeklokke på døra, ikke i en sykehusseng med rød alarmsnor å dra i. Derfor kan det bli en konflikt når det er mest lønnsomt for kommunene at de er i spesialisthelsetjenesten, mens det for den enkelte er best å være i sitt nærmiljø. 1
Finansieringen av samhandlingsreformen gir ikke kommunene tilstrekkelig økonomiske virkemidler til å bygge opp gode lokale psykiske helsetilbud. For kommunene må ikke betale for innleggelser i psykisk helsevern, og de må heller ikke betale for utskrivningsklare pasienter fra psykisk helsevern. Derimot må kommunene betale for innleggelser innen somatikk, og de må betale hvis ikke de tar i mot utskrivningsklare somatiske pasienter fra dag én. I en trang kommuneøkonomi er det ikke vanskelig å tenke seg at kommunepolitikerne prioriterer å bygge opp gode tilbud for somatiske pasienter, slik at de slipper utgiftene med å ha denne pasientgruppen i spesialisthelsetjenesten. Se sammenhengen Kommunene har stor frihet til å definere innhold og omfang i tilbudet innen psykiske helsetjenester og forebygging. På en måte kan man si det er bra, fordi kommunene er svært ulike og det er vanskelig å finne en fasit som passer bra i alle landets kommuner. Det som derimot er bekymringsfullt, er at vi vil se store forskjeller i kvalitet og omfang. Tilbud innen psykisk helse vil være helt avhengig av hvilken kommune du bor i. Det at tilfeldighetene rår er ikke bra for den som trenger hjelp. For psykisk helse betyr samhandlingsreformen i praksis at en del kommuner ansetter en eller flere psykologer. Det er bra hvis flere kan få psykologhjelp og kortere ventetid. Dette er derimot bare ett av flere virkemidler i forhold til satsingen på psykisk helse. Det er mange enkeltfaktorer som spiller inn for at satsingen på psykisk helse skal bli bra. Ingen av tiltakene er saliggjørende alene. Er det noe som preger god innsats for psykisk helse, så er det å nyttiggjøre seg kombinasjonen av flere ulike yrkesgrupper og typer kompetanse Flere tiltak må sees i en systematisk sammenheng. Samhandlingsreformen har jo akkurat dette som mål, se sammenhengen og dra nytte av hverandres kunnskap på tvers at etater og profesjoner. Oppgaver og ansvar flyttes Ved å flytte oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, flytter man samtidig ansvar fra styret i helseforetak til folkevalgte politikere i kommunene. Det kan være en fordel ettersom politikere er folkets ombudspersoner og må stå til rette i valg hvert 4. år. Disse kan påvirkes, og hvis de kjenner sin besøkelsestid lytter de også til folkemeningen. Slik sett burde du og jeg ha en bedre mulighet til å påvirke helsetjenester ved at flere av oppgavene flyttes til politikerne. Derfor er det synd at psykiske helsetjenester ikke er av de tjenestene som lokalpolitikerne får økonomiske virkemidler til å bygge opp lokalt. Da hadde vi virkelig hatt mer forbrukermakt over et helsetilbud som betyr noe for så mange av oss. 2
Hele mennesker Alle ser behovet. Ikke alle som burde, gjør noe med det. I mellomtiden er det mange mennesker som ikke får den hjelp de trenger tidlig nok, bra nok, eller lenge nok. Systemet ser dessverre ikke helsa til hele mennesket godt nok, selv om det er det vi alle er: Hele mennesker som krever sambehandling for å fungere. 3