HVA INNEBÆRER ARBEID MED ATFERDSENDRING?

Transkript

1 HVA INNEBÆRER ARBEID MED ATFERDSENDRING? Dette er et omfattende spørsmål å svare på, og derfor er dette på ingen måte en utfyllende beskrivelse av det sammensatte arbeidet som kreves for å lykkes i samarbeidet med ungdom med alvorlige atferdsvansker. MTFC er en atferdsbasert metode, som vil si at ungdommens og familiens atferd er styrende for hvilke intervensjoner vi benytter, og hvilket fokus vi velger fra uke til uke. Målet er atferdsendring, og i dette arbeidet må vi jobbe aktivt med både tanker, følelser og relasjoner, i tillegg til konkret opplæring i nye ferdigheter. MTFC er en evidensbasert metode, som vil si at metoden er nedfelt i en manual som beskriver et rammeverk vi skal jobbe innenfor. Forskning har vist at denne metoden har positiv effekt for de fleste av ungdommene i målgruppen. Dersom metoden skal ha effekt for den enkelte familie og ungdom, må behandlingsplan og de spesifikke intervensjonene individuelt tilpasses. Derfor er alle behandlingsforløp i MTFC ulike og unike i sin utforming. Vi går inn i saker der målet er at ungdommen skal flytte hjem til familien sin igjen. MTFC er også en familiebasert metode, som vil si at vi jobber ut fra en antakelse om at familien er det beste stedet for barn og ungdom å vokse opp i. Mange av ungdommene vi møter har store vansker i relasjoner til sin familie, og vi jobber derfor med hele familien for å endre relasjonene slik at konfliktnivået dempes, og både ungdommen og øvrig familie kan fungere godt sammen. Det vil si at både ungdommen og familien må forplikte seg til å gjøre en innsats for å skape endringer. De fleste ungdommene og familiene vil etter endt behandling i MTFC fortsatt være i behov for hjelpetiltak. En god relasjon er både hovedmålet for behandlingen, og viktigste arbeidsredskap for å nå behandlingsmålene De fleste ungdommene som kommer til oss har en historie preget av mange negative og brutte relasjoner. Målet er å hjelpe ungdommen til å fungere i positive relasjoner til andre mennesker. Dette jobber vi mot ved å avlære negativ atferd som har betydning for ungdommens mulighet til å fungere godt med andre mennesker i ulike situasjoner. Vi forsterker og lærer opp ungdommen i bruk av mestringsstrategier som gjør det mulig for ungdommen å både etablere, og ta vare på, en god relasjon til andre mennesker. Vi jobber intensivt med å styrke tilknytning og positive relasjoner til familien. Vi ønsker et tett samarbeid med skole/arbeidsplass for å hjelpe ungdommen til å fungere i et lærings- /arbeidsmiljø. Vi går aktivt inn og bryter opp relasjoner til negative venner, samtidig som vi jobber med å etablere og styrke relasjonen til positive venner, og engasjere ungdommen i positive fritidsinteresser. I tillegg har en del av ungdommene andre vansker, som krever utredning, behandling og samarbeid med andre instanser. Når vi jobber etter en evidensbaset metode, vil det si at noen av de ingrediensene vi har med oss i arbeidet er vist å være avgjørende for å oppnå et positivt resultat av behandlingen. Samtidig er det viktig å understreke at en god relasjon og arbeidsallianse til familien og ungdommen er vårt viktigste arbeidsredskap, og helt avgjørende for effekten av intervensjonene. Fokuset på relasjon gjør seg også gjeldende for hvordan vi velger å definere

2 problemer, og hvordan vi jobber med å finne løsninger og nye strategier. Vi baserer oss på en antakelse om at problemene ikke ligger i ungdommen, men i relasjonene ungdommen er en del av. Et slikt perspektiv demper fokus på skyld og anklager, peker på det gjensidige ansvaret som ligger i en relasjon mellom mennesker, og åpner opp for at vi kan lete etter nye strategier for å fungere godt sammen. Arbeid i og med relasjoner står ikke i et motsetningsforhold til å jobbe evidensbasert eller atferdsorientert. Atferden styrer alt Ungdommer kommer til MTFC når de viser alvorlige atferdsvansker på flere arenaer i livet sitt. For at endring i et atferdsmønster skal være mulig, er det avgjørende hvordan vi voksne rundt ungdommen møter ham/henne i konkrete situasjoner på. All atferd har en funksjon Grovt sagt kan mange av ungdommens handlinger sies å tjene to funksjoner; 1. å oppnå et gode, eller 2. å unngå et ubehag. I arbeidet med å forstå og bygge relasjon til ungdommen, samt å finne ut hva ungdommen trenger hjelp med, kan det være nyttig å tenke igjennom hva som er ungdommens prosjekt når han/hun viser en bestemt atferd i en situasjon. Hva forsøker ungdommen å oppnå? Dersom ungdommen for eksempel stadig avbryter andre i undervisningen på skolen, kan dette være ungdommens måte å håndtere manglende mestring på, ved å unngå oppmerksomhet på de oppgavene ungdommen er forventet å gjøre. Ungdommen trenger da hjelp til å identifisere manglende ferdigheter, akseptere at det er noe ungdommen strever med, legge en plan for hvordan ungdommen skal tilegne seg denne kunnskapen, få støtte til å gjennomføre selve læringsprosessen, samt hjelp til motivasjon og identifisering av mestring underveis. Identifiser hjelpebetingelser for positiv atferd Dersom ungdommen strever i en konkret situasjon, forsøker vi å identifisere hvilke betingelser forut for atferden som bidrar til å redusere sannsynligheten for at ungdommen viser en ønsket atferd, og hvilke hjelpebetingelser som bidrar til å øke sannsynligheten for at ungdommen viser en ønsket atferd. Dersom ungdommen for eksempel ofte glemmer ting, kan vi jobbe med å lage huskelister, legge inn påminnelser på mobilen, kjøpe en kalender der ungdommen skriver ned ting, og sette av fast tid for planlegging av uken sammen med en voksen. Dersom ungdommen opplever at planleggingsferdigheter får positive konsekvenser for ham/henne, øker sannsynligheten for at ungdommen får en indre motivasjon for å planlegge bedre i hverdagen. Hvis så prinsipp I MTFC vil atferden ungdommen viser, være bestemmende for de konsekvenser atferden får. Det vil si at vi jobber etter et hvis så prinsipp. Dersom ungdommen viser positiv atferd, får det positive konsekvenser/tilbakemeldinger. Eksempler på dette er poeng, ros, materiell belønning, tillatelse til å gjøre noe ungdommen ønsker, og ungdommen flyttes opp på et nytt nivå i behandlingen. Når ungdom har omfattende og alvorlige atferdsvansker, viser forskning at verbal ros alene ikke er tilstrekkelig for atferdsendring. Derfor gir vi både poeng og opptjening av goder/belønning i tillegg. Dersom ungdommen viser negativ atferd, får det negative konsekvenser/tilbakemeldinger. Eksempler på dette er tap av poeng, kort

3 tilbakemelding på hvilken atferd som er negativ, veiledning i alternative mestringsstrategier, fravær av materielle goder og belønning, avslag på ønsker ungdommen kommer med, og ungdommen ramler ned på nivå 1 i behandlingen til ungdommen har tjent nok poeng til å komme tilbake til sitt nivå igjen. En konsekvens av dette er at når ungdommen ber om noe eller ønsker å gjøre noe, knyttes det opp til konkret atferd ungdommen må vise for å gjøre seg fortjent til dette. Hovedfokus på positiv forsterkning Forskning viser at straff er et lite effektivt tiltak dersom målet er atferdsendring. Positiv forsterkning ved positiv atferd er den mest effektive strategien for å endre atferd hos ungdommene. De fleste ungdommene vi møter har opplevd svært mange negative tilbakemeldinger og konsekvenser på sin negative atferd. I vår kultur er det ofte slik at vi legger mer vekt på negative enn positive tilbakemeldinger i oppdragelse av barn og unge. Det går fint for mange, men for ungdommer med alvorlige atferdsvansker, kan dette bli katastrofalt. Det kan derfor være et stort arbeid for omgivelsene å flytte fokus over på positiv atferd ungdommen viser, og forsterke opp denne, selv når ungdommen viser mye negativ atferd. Umiddelbare konsekvenser Konsekvenser og tilbakemeldinger må gis umiddelbart når målet er å endre ungdommens atferd. (Når ungdommen har etablert et nytt atferdsmønster og målet er å vedlikeholde positiv atferd, kan tidsrommet for konsekvenser og tilbakemeldinger utvides, og gjøres mer sporadisk.) Fem positive tilbakemeldinger for hver negativ tilbakemelding Forholdet mellom positive og negative tilbakemeldinger på atferd er avgjørende for atferdsendring gjennom læring og mestring. Mange av ungdommene har liten tro på egen mestring, og strever med lav selvfølelse og selvtillit. En tommelfingerregel er fem positive tilbakemeldinger for hver negativ tilbakemelding som gis til ungdommen. Det kan være en stor utfordring for de voksne når ungdommen viser mye negativ atferd i en situasjon. Likevel erfarer mange at uansett hvor mye negativ atferd ungdommen viser, er det alltid mulig å finne noe positivt ungdommen gjør, som kan forsterkes opp. Dersom dette er vanskelig, kan det være til hjelp å tenke på helt grunnleggende ferdigheter, for eksempel at ungdommen er tilstede, satt stille i 1 minutt etc. Atferdsspesifikke tilbakemeldinger I vår kultur bruker vi ofte globale merkelapper når vi gir tilbakemeldinger, eks. så flink du er, ikke vær så vrang etc. Slike tilbakemeldinger gir liten informasjon om konkret atferd, og gir derfor svært liten læringseffekt og atferdsendring. Derfor jobber vi mye med å få tilbakemeldingene så atferdsspesifikke som mulig. Hva er det ungdommen gjør som du kan gi tilbakemelding på? For eksempel jeg blir glad når du ser på meg mens jeg prater, og svarer på det jeg spør deg om, flott at du tilbyr deg å hjelpe meg med å bære disse tingene, det viser at du ønske å ta ansvar og at du bryr deg om meg.

4 Tydelige og konsekvente rammer Mange prøver ut de overnevnte prinsippene men opplever ikke at de har ønsket effekt på ungdommens atferd. En mulig forklaring kan være at de voksne rundt ungdommen ikke er konsekvente nok i sine tilbakemeldinger og konsekvenser. Det er helt avgjørende for å lykkes i atferdsendringen at de voksne makter å være systematiske og konsekvente i konsekvensene og tilbakemeldingene som ungdommen får for sin atferd. I tillegg krever dette at de voksne er tydelige i sine beskjeder og handlinger, slik at det ikke skapes rom for misforståelser og konflikter. Dette kan være utfordrende i møte med ungdom som har god erfaring med at de kan vippe voksne av pinnen gjennom emosjonell knappetrykking, konflikteskalering og andre strategier for å ta over kontrollen i en situasjon. En huskeregel for tilbakemeldinger og beskjeder er kort, vennlig, og bestemt. Realistiske forventninger til ungdommens atferd En annen fallgruve er å legge listen for akseptabel atferd for lav. Når vi møter ungdom med store atferdsvansker er det lett å tenke at vi ikke kan forvente like mye av ungdommen som vi forventer av andre. Dette kan bli svært uheldig for ungdommen, og gi negativ læring som i verste fall forsterker ungdommens vansker med å fungere i en positiv relasjon til andre mennesker. Ungdommen får ikke et realistisk læringsmiljø som speiler atferd og forventninger på linje med samfunnet for øvrig. Legg listen for akseptabel atferd der du ville lagt den vanligvis, i møte med andre både i privatlivet og i jobb/skolesammenheng. Når ungdommen får tilbakemelding på hvilken effekt atferden har på deg og andre, får ungdommen en realistisk læringssituasjon som gjenspeiler de relasjoner og situasjoner ungdommen skal fungere i på egenhånd. Eksempelvis finnes det både negative og positive måter å håndtere uro, sinne, angst og manglende motivasjon på, og dette trenger ungdommen hjelp til å lære seg. ADHD eller depresjon er ingen unnskyldning for å ikke oppføre seg akseptabelt overfor andre mennesker. Skill atferden fra mennesket bak handlingene Når tydelige og konsekvente tilbakemeldinger/konsekvenser blir vanskelig å gi for de voksne, kan det skyldes at vi ikke gjør et klart skille mellom atferden som negativ, og mennesket bak atferden som verdifull og flott. Mennesket bak atferden kan være godt selv om handlingene er dårlige. Ungdommen trenger tydelig og realistisk tilbakemelding på atferden, samtidig som vi makter å være ivaretakende overfor ungdommen som person (anerkjenne tanker, følelser, positive intensjoner, drømmer, håp, mål etc). Eksempelvis det er lov å være sint, men det er ikke lov å slå andre, du ønsker å ha en positiv kontakt med henne, men å ignorere henne skaper usikkerhet og en opplevelse av at du ikke bryr deg, alle kan streve med motivasjonen, men det er ikke greit å forstyrre andre når du kjeder deg. Ved å skille person og atferd gjør vi det mulig å kombinere en varm og støttende holdning med tydelige rammer, regler og konsekvenser. Tålmodighet Ungdommer som deltar i MTFC viser omfattende vansker på mange livsarenaer. Det vil derfor ta tid før vi ser konkret effekt av intervensjonene vi benytter i møtet med ungdommen. Det er også vanlig at ungdommen intensiverer negative mestringsstrategier i møte med tydeligere rammer og konsekvenser. Det tar tid før de finner ut hvordan de kan bruke nye og mer passende strategier for å håndtere ulike sitasjoner og relasjoner på. Omgivelsene må

5 derfor vise mye tålmodighet i dette arbeidet. I dette kan det være avgjørende for de voksne å ha god støtte og hjelp underveis. Å være støttende er noe annet enn å ta ansvaret fra ungdommen En fallgruve i ønsket om å være en god støttespiller for ungdommene i deres strev med å mestre livet, er som voksen selv å gjennomføre ting ungdommen ikke gjør eller mestrer på egenhånd. Å gjøre ting ungdommen egentlig har ansvar for, kan også skyldes utålmodighet og frustrasjon hos den voksne, som ser at ting blir gjort feil eller ikke utføres i det hele tatt. Det kan oppleves så mye enklere å bare gjøre det selv. Konsekvensen av dette er at ungdommen lærer at det er mulig å slippe unna ansvaret for å gjøre ting, som for eksempel å rydde rommet sitt, si unnskyld for noe dumt han/hun har gjort, gjøre lekser etc. Det kan også gi indirekte budskap til ungdommen at de voksne ikke tror at ungdommen kan mestre dette på egenhånd. Det kan lett bli et mønster der ungdommen venner seg til å legge ansvar for oppgaver og ansvarsområder på omgivelsene, og dermed slipper ubehaget med å ta ansvar, og ubehaget med å streve med noe. En annen alvorlig konsekvens er at vi hindrer ungdommen i å lære seg de ferdighetene som han eller hun mangler. Det øker sannsynligheten for at ungdommen unngår disse ferdighetene senere, og at alternative og ofte negative strategier blir tatt i bruk for å mestre situasjonen. Ungdommen får ingen erfaring på å tilegne seg nye ferdigheter og kunnskap, og får i liten grad mulighet til å trene opp ferdigheter som problemløsing, øvelse og repetering, målrettet innsats, prøving og feiling, tålmodighet etc. Når de voksne ansvarliggjør ungdommen er det ikke det samme som å stille seg likegyldig overfor om ungdommen mestrer noe. Det er viktig at ungdommen ansvarliggjøres i forhold til egne handlinger og eget liv, samtidig som vi formidler at vi ønsker å være støttespillere slik at ungdommen på sikt kan lykkes med å mestre ting på egenhånd. Det kan skje ved at de voksne kan veilede i hvordan ting skal gjøres, korrigere og gir tilbakemeldinger underveis, bidra med hjelpemidler, synliggjøre kortsiktige og langsiktige konsekvenser av ungdommens handlinger, motivere og synligjøre mestring underveis, støtte i å definere mål og delmål, og bidra med ideer når ungdommen står overfor et problem. Men ødelegger ikke dette relasjonen til ungdommen? Hva med relasjonen til ungdommen? Mange strever med å ha realistiske forventninger til ungdommen, ansvarliggjøre og være systematiske i konsekvenser og tilbakemeldinger, fordi de kjenner på en usikkerhet om dette ødelegger relasjonen til ungdommen. Det er forståelig fordi ungdommen sannsynligvis vil formidle dette direkte og indirekte til deg (gjennom avvisning, sinne etc). Det er en måte ungdommen forsøker å ta over kontrollen og styre relasjonen og rammene for deres samhandling på, og en måte å opprettholde en negativ voksenkontakt som de er kjent med fra før. Det er skremmende å skulle bevege seg inn i en nær og positiv relasjon dersom ungdommen ikke har erfaring med dette fra tidligere. Både praksis og forskning viser at uforutsigbare og uklare rammer skaper utrygghet. Ettergivenhet fra voksne med et ønske om å være grei/real/kul/snill kan bidra til å eskalere og etablere negative atferdsmønstre. Lave forventninger til hva vi forventer at ungdommen kan klare, gir indirekte det budskap at vi ikke tror ungdommen kan, og dermed bidrar vi til å holde et lavt selvbilde og mestring nede. Ungdommens forvirring kan øke når det får spesialbehandling i noen situasjoner, og senere kommer i situasjoner der forventninger og krav til god atferd er en helt annen.

6 Ungdommen trenger voksne som makter å være ivaretakende overfor mennesket bak atferden, ved å anerkjenne positive intensjoner, følelser, drømmer, og mål. I tillegg trenger ungdommen ansvar, tydelige rammer og tydelige konsekvenser på atferden. Det gir en forutsigbarhet, trygghet og forståelig relasjon og situasjon. Det er ubehagelig å bli stilt krav til, men det er nettopp ubehaget som blir motoren for å hente motivasjon til å lære seg de strategiene ungdommen trenger for å kunne mestre livet sitt. Det er gjennom ubehaget ved å måtte ta ansvar for egen atferd at ungdommen kan bygge mestring, og finne sin rolle og identitet i samfunnet. Det kan også gi verdifull erfaring med at ubehagelige følelser er naturlige og kan brukes konstruktivt. Det er gjennom tydelige rammer og konsekvenser for atferd kombinert med ivaretakelse av mennesket bak atferden, at ungdommen får rom til å bygge tillit og trygghet i relasjonen til deg som voksen. Ved å tåle ungdommens tanker, følelser og atferd over tid, uten å vike unna og gi opp, får ungdommen mulighet til å erfare at han/hun ikke er avskyelig eller umulig, men en person andre mennesker både kan og ønsker å bygge en nær relasjon til. Slike erfaringer i møte med andre mennesker har meget stor betydning for ungdommens selvbilde, mestring og identitet.