Sjø og land hånd i hånd - redegjørelse omkring disponering av leveringspliktig råstoff fra fartøy med torsketråltillatelser Fylkesordfører, fylkesting Spørsmålet om leveringsplikt for fartøy med tillatelse til å fiske torsk med trål blir stadig aktualisert. Enda mer aktuelt i dag enn da representanten Dagfinn Olsen, Frp, stilte spørsmål om temaet i fjor. Saken handler om hvorvidt fartøy som har torsketrålkonsesjoner med leveringsvilkår oppfyller vilkårene både med hensyn til levering og landbasert industrivirksomhet. I hovedsak berører dette rederier som har fått fisketillatelse etter unntaksbestemmelsen i deltagerloven, jf. deltagerlovens 6.3. Jeg vil i denne redegjørelsen forholde meg til det vi ser på som viktig i forhold til de industrieide trålselskapenes forpliktelser overfor de steder og anlegg som de har ansvar for å drifte. De fiskereide rederiene i Nordland vil ikke bli spesielt berørt, selv om noen av disse også har leveringsavtaler med landanlegg. Leveringsplikt (tilbudsplikt) og bearbeidingsplikt Industriplikt Leveringsplikt og tilbudsplikt er i denne sammenheng langt på vei synonyme begreper. Torsketrålkonsesjoner er gitt på betingelser eller vilkår om leveringsplikt. Leveringsplikten skal sikre bestemte anlegg på bestemte steder tilførsel av råstoff fra selskapets trålere. Tilbudsplikten fremkommer av forskrift om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse, hvor det heter at eier av fartøy med slik tillatelse skal tilby fartøyets fangst i overensstemmelse med de vilkår som er fastsatt i konsesjonsvilkårene for det enkelte fartøy. Bearbeidingsplikten er landanleggenes plikt til å bearbeide fiske kjøpt av trålere med leveringsplikt og kravene framgår av forskrift om leveringsplikt. Industriplikten er selskapets plikt til å drive industriell drift på stedet (aktivitetsplikt) og er et selvstendig vilkår som selskapet må oppfylle. Det er et begrenset antall foretak som har fått tillatelse for torsketrålere etter unntaksbestemmelsen i deltakerloven. Tre av disse selskapene er datterselskaper under Havfisk ASA (tidligere Aker Seafood ASA). I tillegg er det Nergård AS. Trålerne til disse konsernene har leveringsplikt til egne fiskeindustrianlegg, men også til andre anlegg eller distrikter. Havfisk ASA (Nordland Havfiske m.fl) eier til sammen 11 torsketrålere. disponerer ca 30 % av trålkvoten av torsk og hyse, tilsvarende 11 % av den norske torskekvoten kontrollerer rundt 61 % av den delen av torsketrålkvoten med leveringsplikt. 1
eier 6 industrianlegg og to mindre anlegg av dette er to industribedrifter i Nordland: Stamsund og Melbu. De øvrige anleggene ligger i Finnmark. drifter i tillegg et tyvetalls mottaksstasjoner Landanleggene leies ut til Norway Seafoods Group AS, hvor Havfisk ASA er majoritetseier (100 %). Nergård AS: eier 5 torsketrålere, rår over ca 15 % av trålkvoten på torsk og hyse og ca 5% av den norske torskekvoten. Omlag 95 % av torskekvotene er underlagt leveringsplikt. har 4 datterselskap som foredler fisk ved 6 anlegg 2 i Nordland: Bø og Værøy. De øvrige anleggene er 3 i Troms og ett i Finnmark. Eksempel på rederi med fartøy eid av fiskere, som har konsesjon for tråling etter torsk og plikt til å levere, er Prestfjord Havfiske AS. Selskapet er pliktig til å levere til bl.a. fiskeindustribedrifter i Andøy kommune. I 2013 ble drøyt 30 prosent av den norske torskekvoten nord for 62.breddegrad tatt av torsketrålere. Forskrift om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse Formålet med forskriften er enkel: Å sikre fiskeribedriftene på land stabil tilførsel av fisk fra trålerne. Mange kritiske røster hevder at leveringsplikten ikke overholdes. En diskusjon som har pågått minst like lenge som forskriften har eksistert. Flere ganger er plikten til levering forsøkt strammet inn. Særlig i forbindelse med endringene i 2006 og forslag til endring i 2013. I forkant av endringen i 2006 uttrykte daværende fiskeriminister Helga Pedersen vilje til å skjerpe betingelsene. Torsketrålerne skulle pålegges salgsplikt til egne bedrifter. Men da forskriften kom hadde departementet gått bort fra forslaget. I stedet ble et nytt element innført. Et krav om at fabrikker som kjøpte fangst fra fartøy med leveringsplikt måtte bearbeide minst 70 % av fisken. Dette skulle sikre at fisken faktisk ble bearbeidet av kjøper. Det neste forsøket på å få til innstramninger kom i forbindelse med høringsnotat i av 6.november 2012. Det viktigste grepet var et forslag om innføring av kjøpsplikt til erstatning for tilbudsplikt. Det nye man tenkte på var at anleggene på land pliktet å kjøpe 70 % av torsk og hyse fra trålere med leveringsplikt. Altså en dreining fra en salgsplikt til en kjøpsplikt. Da forskriftsendringen kom 31. mai 2013 var dette forslaget ikke tatt med. Trolig henger dette sammen med at lønnsomheten til fiskeindustrien forverret seg i 2012 og 2013 og departementet var redd for at forslaget kunne medføre en ekstra byrde som anleggene ikke kunne bære. Regjeringen har omtalt leveringsplikten i sin politiske plattform. Her heter det at leveringsplikten for inngåtte avtaler opprettholdes. Men plikten bør knyttes til ulike regioner fremfor det enkelte anlegg og kommuner. Spørsmålet om leveringsplikt ble nylig tatt opp i 2
Stortingets spørretime, hvor fiskeriministeren i sitt svar langt på vei viste til den politiske plattformen om krav til levering på regionnivå. Regjeringen må med dette kunne sies å legge opp til en oppmyking av leveringsplikten. Overholdes leveringsplikten? Etter forskriften omfatter tilbudsplikten 80 % av torskefangstene og 60% av hysefangstene. Fiskeri- og kystdepartementet hadde i november 2012 en gjennomgang av i hvor stor grad fartøy med leveringsvilkår faktisk har tilbudt fangster i det fylket leveringsplikten gjelder for. Gjennomgangen, som bygger på tall fra 2011, viser at fartøy med leveringsplikt landet mer enn de pliktet, både i Nordland og Troms. Finnmark skiller seg ut i og med at bare 64 % av tilbudspliktig fangst ble landet i fylket. Dette blir delvis forklart med at det i 2011 ikke har vært tilstrekkelig frysekapasitet i Finnmark, slik at fryst råstoff i mindre grad er levert her. Denne statistikken gir imidlertid ikke den hele og fulle sannhet. Det er rimelig uinteressant å studere leveringer til det enkelte fylke. Størsteparten av de leveringene som er registrert i statistikken, er leveringer til fryseanlegg/transittlager for transport ubearbeidet ut av landet. Det som er viktig er hvor mye av råstoffet som blir levert til de anlegg som omfattes av tilbudsplikten, med andre ord egne anlegg. Norway Seafoods opplyser at for konsernet står leveringer fra egne trålere for om lag 30 % av volumet. Trålfanget råstoff har vært for nedadgående de senere årene. Dette betyr at anleggene har blitt mer og mer avhengig av kystflåten. Samtidig er det klart at leveringsforpliktelsene blir overholdt, det vil si at anleggene får tilbud om råstoffet, men i de fleste tilfellene må takke nei fordi de ikke har råd til å kjøpe det. Bare unntaksvis har kontroller resultert i at det er gitt advarsler og at fartøys tillatelser er blitt inndratt for en kortere periode. Bearbeidingsplikten Det ble gjort forsøk på en sterkere binding mellom sjø- og landsiden i opptakten til forskriftsendringen både i 2006 og 2013. Dette lyktes ikke og betyr at sjøsiden i stor grad er frikoblet fra landsiden. Imidlertid kan bedriftene velge selv hvorvidt de vil kjøpe råstoffet. Dersom råstoff ønskes kjøpt, må minst 70 % bearbeides. Det er dette som er bearbeidingsplikten. Dersom tilgodesette bedrifter ikke ønsker å benytte seg av tilbudet, skal fangstene tilbys andre bedrifter innen en av tre nærmere definerte regioner. Den såkalte sekundære leveringsplikten. Region 3 omfatter hele Nordland og ca. halve Troms fylke. Dersom heller ikke bedrifter i de aktuelle regionene er interessert, kan råstoffet auksjoneres bort på det åpne markedet. For Havfisk ASA er det som skjer for 70 % av fangstene. Statistikk over levert fangst illustrer to ting: for det første at det ikke er noen sammenheng mellom omfanget av levert og bearbeidet råstoff for det andre at fryst råstoff til tider utgjør en betydelig andel av råstoffleveransene særlig til Nordland, for videresalg i det åpne markedet. 3
Industriplikten De industrieide trålerrederiene er pålagt en industriplikt, det vil si et aktivitetskrav til å sørge for at eget eller eksternt råstoff bearbeides ved anlegget. I de individuelle vilkår som rederiene er gitt og som framgår av fartøyenes ervervstillatelse, framgår det at: «Konsesjonene for å drive de aktuelle trålerne er knyttet til bestemt industrivirksomhet og vil ikke bli tillatt skilt fra denne virksomheten. Ved en eventuell nedleggelse eller reduksjon av industrivirksomheten som drives av., vil ervervstillatelsen og torsketrålkonsesjonene for fartøyene kunne bli trukket tilbake.» Departementet har ikke gitt nærmere definisjon på hva som menes med industrivirksomhet eller hvor liten slik virksomhet kan være før spørsmålet om tilbaketrekking kan vurderes. I forhold til den aktuelle saken med strukturendringer i Norway Seafoods, vil nettopp dette spørsmålet kunne bli sentralt. Den siste endringen av forskrift om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelser ble behandlet som høringssak i fylkestinget i februar 2013. Fylkestinget mente at selskaper som i realiteten eier både trålere med leveringsplikt og tilknyttet landanlegg må sees på som en økonomisk enhet. Og at det i slike tilfeller må være landanleggenes behov for råstoff som skal legge premissene for trålernes levering. Rederier som eier fiskeindustribedrifter representerer både salgs- og kjøpersiden. De sitter på denne måten «på begge sider av bordet» når tilbud om levering blir gitt. Det kan takkes nei til tilbud om leveranser for å oppnå maksimal økonomisk fortjeneste. Uten hensyn til hvilken løsning som støtter formålet i bestemmelsene. I en slik situasjon kan hensynet til driften av landanleggene, og dermed arbeidsplassene på land, bli den tapende part. Behov for oppfølging Torsketråltillatelser med leveringsplikt er gitt til industribedrifter i Nord-Norge i den hensikt å sikre helårlig råvareforsyning. Dette var, og er, et svært sentralt bidrag i bestrebelsen etter å skape - og opprettholde stabile arbeidsplasser i distriktene. Likevel ser vi nå stort frafall i bemanningen ved flere av bedriftene. Det er videre snakk om permitteringer i større eller mindre deler av året og det er snakk om omorganiseringer, rasjonaliseringer og mulig nedleggelser. Alt dette har bidratt til fremveksten av folkeopprør flere steder langs kysten. Med hensyn til de to anleggene som Norway Seafoods driver i Nordland, Stamsund og Melbu, er jeg svært glad for at selskapet har besluttet å satse videre, investere og utvide driften ved anleggene. Når man ser på hvor liten andel av trålråstoffet som kommer disse anleggene i hende, bør det være grunnlag for håp for framtiden. Selv om man ikke har fått gjennomslag for en mer forpliktende kobling mellom sjø- og landsiden i forskrifts form, er det likevel nedfelt relativt strenge individuelle vilkår om opprettholdelse av industriell virksomhet ved foredlingsanleggene. En ser nå at enkelte aktører som er innforstått med forpliktelsene ønsker å kjøpe seg ut av dem, og søker fiskerimyndighetene om at individuelle vilkår endres tilsvarende. Nærings- og fiskeridepartementet er suveren i forhold til å sette nye- eller endre vilkår knyttet til de individuelle torsketrålkonsesjonene. Jeg vil imidlertid advare mot å tro at å kjøpe seg fri fra industriplikt eller leveringsvilkår, vil være løsningen. Dersom det skulle skje at den 4
industrielle aktiviteten må opphøre eller reduseres vesentlig, bør andre få muligheter til overta fiskerettigheter og drive industri. Jeg er opptatt av at lover og regler følges, og at ikke de utviklingstrekk i fiskeindustrien beskrevet over, er et resultat av at regelverk omgås. Likevel skal jeg være den første til å innse at temaet for denne redegjørelsen er en innfløkt materie med mange juridiske aspekter. Nordland fylkeskommune har derfor satt i gang et arbeid med å få vurdert de juridiske sidene med hensyn til hvor langt rederienes individuelle ansvar går. Jeg registrerer at den nye regjeringen ønsker å legge opp til en oppmyking av leveringsvilkårene, ved å etablere en form for regional binding. Jeg frykter at dette kan få negative følger for driften av foredlingsanleggene. Vi har derfor bedt om møte med fiskeriministeren for å ta opp nettopp disse spørsmålene. 5