Kap. 12 Det levittiske prestedømmet

Kap. 12 Det levittiske prestedømmet...både gaver og offer blir båret frem, uten at de kan gjøre den som utførte tjenesten, fullkommen etter samvittigheten. Dette er kjødelige forskrifter om mat og drikke og forskjellige renselser, som ble pålagt inntil den tiden da den rette ordningen skulle bli innført. (Hebr. 9, 9-10) Slik beskriver forfatteren av Hebreerbrevet den religiøse tjenesten som foregikk i tabernaklet og tempelet. Ritualene kunne ikke rettferdiggjøre noen, men de var pålagt av Gud inntil den tiden da den rette ordningen skulle bli innført. Tjenesten var med andre ord ment å være midlertidig. Den skulle utføres frem til det tidspunkt da en annen ordning ville iverksettes. Så skulle den ikke fortsette mer. Men hva var den rette ordningen? Dette skal vi snart se nærmere på (Kap. 13), men vi skal først se på de oppgavene som de levittiske prestene hadde i den midlertidige helligdomstjenesten. Av de religiøse handlingene Gud hadde pålagt, var det visse ritualer som prestene daglig skulle utføre: Hver morgen: I renselseskaret i forgården: Vaske hender og føtter før de ofret brennofferet og før de gikk inn i Det hellige (2. Mos. 30, 17-21) På brennofferalteret i forgården: Ofre brennoffer (et årsgammelt lam), grødeoffer (mel og olje) og drikkeoffer (vin) (2. Mos. 29, 39-40) Lysestakene i Det hellige: Stelle lampene (2. Mos. 30, 7) På røkelsesalteret i Det hellige: Brenne røkelse (2. Mos. 30, 7) Mellom de to aftenstunder (kl. 15-18): I renselseskaret i forgården: Vaske hender og føtter før de ofret brennofferet og før de gikk inn i Det hellige (2. Mos. 30, 17-21) På brennofferalteret i forgården: Ofre brennoffer (et årsgammelt lam), grødeoffer (mel og olje) og drikkeoffer (vin) (2. Mos. 29, 41) Lysestakene i Det hellige: Tenne lampene (2. Mos. 30, 8) På røkelsesalteret i Det hellige: Brenne røkelse (2. Mos. 30, 8) På denne måten skulle brennofferet være et stadig brennoffer for Herrens 68

Det levittiske prestedømmet åsyn (2. Mos. 29, 42). Lampene skulle alltid lyse (2. Mos. 27, 20-21), og røkelsen skulle være et stadig røkoffer for Herrens åsyn (2. Mos. 30, 8). I tillegg skulle skuebrødene alltid ligge fremme (2. Mos. 25, 30). Vi har allerede sett at offerdyret var et symbol på den lovede Frelseren. Det samme var grødeofferet og vinen (jf. Kap. 7). De andre symbolene skal vi komme tilbake til siden (jf. Kap. 18 og Kap. 19). I tillegg til disse stadige ofrene, var det spesielle ofre ved bestemte anledninger og høytider. Påskelammet skulle slaktes den 14. nisan (jf. Kap. 8 og Kap. 9). På førstegrødens høytid (jf. Kap. 29) skulle de ofre et brennoffer (et årsgammelt lam), et grødeoffer (fint mel og olje) og drikkeoffer (vin). Under pinsehøytiden (jf. Kap. 31) skulle de ofre et nytt grødeoffer (fint mel og olje), et brennoffer (sju årsgamle lam, en oksekalv og to værer), et drikkeoffer, et syndoffer (en geitebukk) og et fredsoffer (to årsgamle lam). I anledning basunens høytid (jf. Kap. 39) skulle de ofre et brennoffer (en ung okse, en vær og sju årsgamle lam), et grødeoffer (fint mel og olje) og et syndoffer (en geitebukk). På den store forsoningsdagen (jf. Kap.35) skulle det ofres et brennoffer (en ung okse, en vær og sju årsgamle lam), et grødeoffer (fint mel og olje) og et syndoffer (en geitebukk). Årets siste høytid var løvhyttefesten, som varte i syv dager (jf. Kap. 54). Den første dagen skulle de ofre et brennoffer (13 okser, 2 værer og 14 årsgamle lam), et grødeoffer (fint mel og olje) og et syndoffer (en geitebukk). De påfølgende seks dagene skulle de ofre det samme brennofferet, med unntak av antall okser som ble redusert med én for hver dag (12 okser den andre dagen, 11 okser den tredje dagen, osv.). I tillegg skulle de ofre grødeoffer, drikkeoffer og syndoffer (en geitebukk). Den åttende dagen var en ekstra helligdag, hvor de skulle ofre et brennoffer (en okse, en vær og syv årsgamle lam), et grødeoffer, et drikkeoffer og et syndeoffer (en geitebukk) (3. Mos. 23, 4-44; 4. Mos. 28-29; 5. Mos. 16, 1-17). Felles for alle offerdyrene var at de måtte være uten lyte, ettersom de skulle symbolisere Guds Lam, fullkomne offer (jf. Kap. 10). Ingen av grødeofrene måtte inneholde honning eller surdeig (jf. symbolikken for synd, Kap. 9), og samtlige offergaver skulle krydres med salt (3. Mos. 2, 11. 13). På sabbaten, ukens syvende dag som Gud hadde helliget og velsignet ved skapelsen (1. Mos. 2, 2-3), skulle det ofres et ekstra offer. I tillegg til det daglige offeret (se over), skulle det ofres et brennoffer (to årsgamle lam), et grødeoffer (fint mel og olje) og et drikkeoffer (4. Mos. 28, 9). Også på nymånedagen, som var den første dagen i hver måned, skulle de ofre et ekstra brennoffer (to unge okser, en vær og sju årsgamle lam), et grødeoffer (fint mel og olje), et drikkeoffer (vin) og en syndoffer (en geitebukk) (4. Mos. 28, 11-15). Disse ofringene skulle alltid utføres i helligdommen til sine fastsatte tider. I tillegg kunne israelittene komme til helligdommen med brennofre (et hanndyr fra storfeet eller småfeet), grødeofre (fint mel, olje og røkelse eller usyrede brød av fint mel og olje), fredsofre (fra storfeet eller småfeet) og syndofre. Sistnevnte var relatert til hvem som hadde syndet. En ung okse skulle ofres dersom den salvede presten eller hele menigheten hadde syndet. En høvding skulle ofre en geitekilling (hankjønn). Vanlige folk kunne ofre enten en geitekilling (hunkjønn) eller et lam (hunkjønn). Hvis de ikke hadde råd til dette, kunne de ofre to turtelduer eller to unge duer i stedet. Dersom dette var for mye for dem, kunne de komme med et grødeoffer (fint mel uten olje og røkelse, ettersom det var et syndoffer) (3. Mos. 69

1-5). Poenget var ikke selve offeret, men at det ble ofret, og det i henhold til Guds forskrifter. Når en person kom med et offerdyr til helligdommen, måtte han legge hånden sin på dyrets hode. Slik foregikk en symbolsk overføring av synd fra vedkommende til dyret....han skal komme frem med det [offerdyret] ved døren til Åpenbaringsteltet, så det kan finne velbehag for Herrens åsyn. Så skal han trykke hånden sin mot hodet til brennofferet, og det skal bli tatt imot i hans sted så det er til soning for ham. (3. Mos. 1, 3-4) Etter at den symbolske overføringen av synd hadde funnet sted, var det offerdyret som bar personens skyld og synd på sin egen kropp. Offerdyret ble derfor tatt imot i hans sted, og det ble slaktet og brent på brennofferalteret. Slik ble det gjort soning for ham, og personen ble tilgitt den synd han hadde begått. Dyret som på denne måten døde i synderens sted, viste hvordan Guds Lam en gang i fremtiden ville bære bort verdens synder på sitt eget legeme (jf. Kap. 9 og 1. Pet. 1, 24). I helligdomstjenesten var det den som hadde syndet, som selv måtte slakte offerdyret i forgården. Dette understreket at det var på grunn av han synder at stedfortrederen måtte dø. Hvis det var et brennoffer, fredsoffer eller syndoffer for vanlige folk, ville prestene ta noe av dyrets blod og stenke det på brennofferalteret. Var det et synoffer for den salvede presten eller hele menigheten, skulle blodet stenkes foran forhenget til tabernaklet og på hornene til røkelsesalteret. Resten av blodet ble helt ut ved foten av brennofferalteret. Hele brennofferet ble brent på alteret, mens det fra fredsofferet og syndofferet bare var fettet og nyrene som gikk opp i røyk. Resten av dyret kunne spises av prestene, med unntak av prestens og menighetens syndofre som skulle brennes utenfor leiren. Også fra grødeofferet skulle bare en del av melet gå opp i røyk på alteret. Resten tilkom presten. For oversikt over de forskjellige ofrene, se tabell s. 77....Så skal presten la det [her: fettet til syndofferlammet] gå opp i røyk på alteret over Herrens matoffer. Slik skal presten gjøre soning i hans sted for den synd han har gjort, og den skal bli tilgitt ham. (3. Mos. 4, 35) Prestene hadde en viktig funksjon i helligdomstjenesten. De skulle ikke bare sørge for vedlikehold og frakt av utstyret. De var et betydningsfullt mellomledd mellom folket og Gud når det gjaldt å gjøre soning for deres synder. På en symbolsk måte bar offerdyret bort personens synd og døde i hans sted, men det var presten som videreformidlet offeret til Gud. Han fungerte som en mellommann mellom Gud og folket. Det var ikke hvem som helst som kunne utføre prestetjeneste i helligdommen. Gud hadde utvalgt levittene til dette formål. Til Moses sa Gud:...du skal sette levittene til å føre tilsyn med Vitnesbyrdets tabernakel, 70

Det levittiske prestedømmet over hele innredningen som er i det, og over alt som hører til i det. De skal bære tabernaklet og hele innredningen til det. De skal gjøre tjeneste der, og slå leir rundt tabernaklet. Når tabernaklet skal være med videre, skal levittene ta det ned. Og når tabernaklet skal settes opp, skal levittene reise det. (4. Mos. 1, 50-51) Levittene var etterkommere av Jakobs sønn Levi. Jakob var sønn av Isak og følgelig Abrahams barnebarn. Også Jakob hadde fått det verdifulle løftet fra Gud om at Frelseren en gang skulle komme fra hans etterkommere: Dine etterkommere skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg til vest og øst, til nord og sør. Og i deg og i din ætt skal alle slekter på jorden bli velsignet. (1. Mos. 28, 14) Jakob hadde tolv sønner: Ruben, Simeon, Levi, Juda, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Jissakar, Sebulon, Josef og Benjamin (1. Mos. 29, 31-30, 24; 35, 18). Disse gav opphav til Israels tolv stammer. Både når de slo leir under ørkenvandringen og når de fordelte Kanaan mellom seg, skjedde det i forhold til disse stammene, men med en liten forandring. Da Levi stamme ble utvalgt til prestetjenesten, ble den holdt utenfor ordningen med de tolv. I stedet ble Josefs stamme delt i to. Etterkommerne av hans to sønner, Efraim og Manasse, utgjorde derfor to separate stammer. At folket samlet kom til å hete israelitter og nasjonen Israel, hang sammen med at Gud hadde gitt dette navnet til deres forfar Jakob (jf. 1. Mos. 32, 28). Da Israel ble kongedømme, utvalgte Gud en mann av Benjamin stamme, Saul, som nasjonens første konge (1. Sam. 9, 17). Men fordi Saul etter en stund vendte seg bort fra Gud, ble han og hans slekt forkastet. I stedet utvalgte Gud David, en ung mann av Juda stamme, til å overta tronen i hans sted (1. Sam. 16, 13). Også David fikk løfte om at Frelseren skulle komme fra hans ætt (2. Sam. 7, 12-16; 23, 5) (se egen rute: Jesus Kristus Davids Sønn ). Selv om også Davids etterkommere på tronen falt fra Gud, ble de likevel ikke forkastet på samme måte som Saul Abraham Isak Jakob Simeon Juda Naftali Asjer Sebulon Benjamin Ruben (Levi) Dan Gad Jissakar Josef = Guds prester Efraim Manasse 71

og hans ætt. Riket ble delt, men to stammer, Juda og Benjamin, ble fortsatt regjert av Davids etterkommere. Når Gud valgte å gjøre det slik, forklarte Han at det var for Min tjener Davids skyld, og for Jerusalems skyld, staden Jeg har utvalgt (1. Kong. 11, 13). Det var gjennom Abrahams ætt, Jakobs ætt, Judas ætt og videre Davids ætt at alle slekter på jorden [skulle] bli velsignet. I Jesu ættetavle (Matt. 1, 1-16) kan vi følge slekten fra Abraham til David og videre til Jesus. Jesus kom fra Juda stamme. I Åpenbaringsboken blir Han derfor kalt Løven av Juda stamme, Davids rotskudd (Åp. 5, 5). Under den tiende plagen døde de førstefødte hos egypterne, mens de israelittene som fulgte Guds instruksjoner, ble bevart. Etter denne hendelsen sa Gud til Moses: Du skal hellige alt det førstefødte for Meg, alt som åpner morsliv blant Israels barn, både av mennesker og dyr. Meg tilhører det. (2. Mos. 13, 2) Det førstefødte av både mennesker og dyr skulle settes til side for Gud. Dette var en ordning som var begrunnet i den dramatiske hendelsen i Egypt (2. Mos. 13, 11-16). Det skulle også være en del av ordningen at de førstefødte skulle løses ut. I stedet for de førstefødte blant menneskene, skulle levittene settes til side som Guds spesielle eiendom, og deres dyr skulle utløse de førstefødte dyrene til resten av folket (4. Mos. 3, 45). Gud sa: Se nå, Jeg har selv tatt levittene ut blant Israels barn, i stedet for alle de førstefødte som åpner morsliv blant Israels barn. Derfor skal levittene være mine. For alle førstefødte tilhører Meg. Den dagen da Jeg slo alt førstefødt i landet Egypt, helliget Jeg alt førstefødt i Israel for Meg selv, både av mennesker og dyr. De skal være mine. Jeg er Herren. (4. Mos. 3, 12-13) Antallet førstefødte var imidlertid større enn antallet levitter. Derfor skulle resten av folkets førstefødte løses ut med penger, som skulle gis til prestene (4. Mos. 3, 46-51). Gud hadde utvalgt levittene som sin spesielle eiendom. Deres liv skulle være viet til tjenesten i helligdommen. Levis etterkommere var delt i tre grupper etter hans tre sønner, Kehat, Gersjon og Merari. De forskjellige slektene hadde sine spesielle oppgaver i forbindelse med helligdomstjenesten (jf. 4. Mos. 4, 1-33). Bare et fåtall av dem ville utføre tjeneste som prester. Da Gud gav instruksjonene om helligdomstjenesten, sa Han til Moses: Hent til deg din bror Aron, og hans sønner sammen med ham..., så Aron kan gjøre tjeneste som prest for Meg, og også hans sønner... (2. Mos. 28, 1) Moses og hans bror Aron var etterkommere av Kehat. På samme måte 72

Det levittiske prestedømmet som Gud senere utvalgte og salvet David og hans etterkommere til å sitte på Israels trone, utvalgte og salvet Han Aron og hans etterkommere til å utføre prestetjeneste i helligdommen. Det var de som skulle utføre ofringene og de andre religiøse handlingene i forgården og i tabernaklet. Under ørkenvandringen var det de som skulle dekke de hellige gjenstandene med tepper før andre av levittene bar dem med seg (jf. Kap. 11 og 4. Mos. 4, 15). Prestene skulle bruke spesielle klær, kalt hellige klær, som skulle være til ære og til pryd (2. Mos. 28, 2). Dette var blant annet en efod, en linkjortel, som var vevet av gull, fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn og fint lin. Til efoden hørte et belte av samme stoff og to skulderbånd (2. Mos. 28, 5-14). Prestene hadde også en domsbrystduk, laget på samme måte som efoden. På denne var det tolv edelsteiner i gullinnfatninger. På steinene stod navnet til de tolv israelittiske stammene (2. Mos. 28, 15-30). Om denne ordningen sa Gud: Så skal Aron bære navnene til Israels sønner på domsbrystduken, over hjertet sitt, når han går inn i helligdommen, som en stadig påminnelse for Herrens åsyn. (2. Mos. 28, 29) I domsbrystduken skulle også de to steinene urim og tummim ligge. Disse ble brukt for å finne Guds svar på ulike problemstillinger (jf. 4. Mos. 27, 21; 1. Sam. 28, 6). Som en del av domsbrystduken var de to steinene relatert til dom, og mer presist til menighetens dom. Gud sa om dem: De skal ligge over Arons hjerte når han går inn for Herrens åsyn. Slik skal Aron over sitt hjerte alltid bære Israels barns dom for Herrens åsyn. (2. Mos. 28, 30) Brystduken skulle bæres av Aron, som ble salvet til yppersteprest. Ypperstepresten utførte noen av de mest betydningsfulle oppgavene i helligdomstjenesten (jf. Kap. 14 og Kap. 35). Hver handling han foretok seg, hadde en viktig symbolsk betydning. Domsbrystduken var festet til efoden (2. Mos. 28, 22-26), og skulle brukes av ypperstepresten når han gjorde tjeneste i helligdommen (2. Mos. 39, 1). Et annet prestelig klesplagg var den fiolette overkjortelen med granatepler og gullbjeller langs kanten. Også denne drakten skulle brukes av ypperstepresten Urim og Tummim Det hebraiske navnet urim er en flertallsform av ordet ur, som betyr ild, eventuelt lyset fra ilden. Navnet tummim er flertallsformen av ordet tom, som betyr fullstendighet eller helhet, ofte relatert til uskyld og oppriktighet. Begge forhold er relatert til Guds dom (jf. 1. Kor. 3, 12-14). 73

når han gikk inn i helligdommen. Han skulle dessuten ha på seg et hodeplagg av fint lin, en mitra. På denne skulle det være en gullplate med inskripsjonen Hellighet for Herren. I tillegg skulle han ha en underkjortel av fint lin. Også de andre prestene, Arons sønner, skulle ha underkjortler og hodeplagg av lin, samt korte linbukser (2. Mos. 28, 31-43). Det var stor høytidelighet og alvor knyttet til de levittiske prestenes tjeneste. De var et viktig ledd i de handlingene som skulle utføres for at folket skulle få tilgivelse for sine synder. Men selv om prestene utførte sine oppdrag i samsvar med Guds forordninger, kunne de likevel ikke bidra til noen reell soning eller tilgivelse (jf. Kap. 10 og Hebr. 10, 11). Gang på gang måtte de derfor gjenta de samme ofringene og ritualene. De levittiske prestenes tjeneste var kun et bilde på den ordningen som en gang i fremtiden ville gi en fullkommen rettferdiggjørelse og helligelse av alle slekter på jorden....både gaver og offer blir båret frem, uten at de kan gjøre den som utførte tjenesten, fullkommen etter samvittigheten. Dette er kjødelige forskrifter om mat og drikke og forskjellige renselser, som ble pålagt inntil den tiden da den rette ordningen skulle bli innført. (Hebr. 9, 9-10) 74

Det levittiske prestedømmet Jesus Kristus Davids sønn Kong David fikk løftet om at Frelseren skulle komme fra hans ætt, etter at han hadde ytret ønske om å bygge et hus for Gud (jf. Kap. 11). Etter å ha nektet ham dette, sa Gud til ham:...herren forkynner deg nå at Han skal gjøre et hus for deg. Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, skal Jeg reise opp ditt avkom [eller ætt] etter deg, som kommer fra ditt eget liv, og Jeg skal grunnfeste Hans kongedømme. Han skal bygge et hus for Mitt navn, og Jeg skal grunnfeste Hans kongedømme til evig tid. Jeg skal være Hans Far, og Han skal være Min Sønn... Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast foran ditt ansikt til evig tid. Din trone skal være grunnfestet til evig tid. (2. Sam. 7, 11-14) David satt på tronen som Israels mektigste mann, men disse ordene gjorde ham ydmyk (v. 18-29). Løftene viste ikke bare til at Davids sønn Salomo skulle bygge et tempel i Jerusalem. Salomo ble gjort til konge allerede mens David var i live (1. Kong. 1, 32-40. 46-48), men noe skulle også skje etter at David var død (jf. v. 12). Løftene viste til Frelseren som skulle komme. Flere århundrer senere forkynte også profeten Sakarja om Han som skulle bygge Herrens tempel :...Så sier hærskarenes Herre: Se Mannen, Spiren er Hans navn! Fra stedet under seg skal Han skyte opp, og Han skal bygge Herrens tempel. Ja, det er Han som skal bygge Herrens tempel. Han skal bære herligheten og skal sitte og herske på sin trone. Han skal være prest på sin trone, og mellom dem begge skal det være et råd til fred. (Sak. 6, 12-13) Spiren som Sakarja her forkynte at skulle komme, var tidligere blitt omtalt av profeten Jesaja. I en av sine kjente profetier relaterte han denne Frelseren til Davids ætt: En kvist skal skyte opp fra Isais stubb [Isai var Davids far], en spire fra hans røtter skal bære frukt. Herrens Ånd skal hvile over Ham... (Jes. 11, 1-2) På grunn av disse løftene ble det skapt forventninger blant jødene om at Frelseren også ville være Davids sønn. Mennesker som så de tegn og under Jesus gjorde, undret seg på om Han kanskje kunne være den som profetene hadde sagt skulle komme. Et av spørsmålene de stilte seg var: Kanskje dette er Davids sønn? (Matt. 12, 23). De som trodde at Han virkelig var den lovede Frelseren, kalte Ham nettopp ved dette navn: Herre, Davids sønn... (Matt. 9, 27; 15, 22; 20, 30-31; 22, 42). Da engelen gav Maria budskapet om at hun skulle føde verdens Frelser, sa han til henne: Og se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. Han 75

skal være stor, og Han skal kalles Den høyestes Sønn. Og Herren Gud skal gi Ham Hans far Davids trone. Og Han skal herske over Jakobs hus for evig, og Hans rike skal ikke ha noen avslutning. (Luk. 1, 31-33) Budskapet til Maria inneholdt en sterk referanse til budskapet som mange århundrer tidligere var blitt gitt til kong David: Når... du hviler hos dine fedre, skal Jeg reise opp ditt avkom etter deg... Jeg skal grunnfeste Hans kongedømme til evig tid. Jeg skal være Hans Far, og Han skal være Min Sønn... Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast foran ditt ansikt til evig tid. Din trone skal være grunnfestet til evig tid. Kongedømmet Juda ville ikke bestå til evig tid, og Davids etterkommere skulle ikke for alltid sitte på dets trone. Men løftet henviste til Jesus, Guds enbårne sønn. Han skulle sitte på sin far Davids trone, på den tronen som Gud hadde sagt Han ville grunnfeste til evig tid. Dette var ikke et jordisk rike. Mitt rike er ikke av denne verden, sa Jesus (Joh. 18, 36). Det vil først bli opprettet etter Jesu gjenkomst (jf. Matt. 24, 30-31; 25, 31-34). Det er dette riket som aldri vil ha noen ende (jf. Dan. 7, 13-14; 22, 1-5). Da Peter talte til jødene på pinsefestens dag, forsøkte han å overbevise dem om at Jesus var Guds sønn og verdens Frelser. Han henviste til profetiene i de hellige skriftene (Det gamle testamentet), blant annet til det løftet Gud hadde gitt kong David:...David var en profet og visste at Gud hadde tilsverget ham med en ed at ut fra frukten av hans legeme, det vil si av hans kjød, ville Han reise opp Kristus til å sitte på hans trone... Denne Jesus reiste Gud opp, og dette er vi alle vitner om.... La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort denne Jesus som dere korsfestet, både til Herre og til Kristus. (Apg. 2, 30. 32. 36) I innledningen til Jesu ættetavle i Matteusevangeliet kalles Jesus for Davids Sønn (Matt. 1, 1). Jesus var selvsagt ikke Davids sønn i ordets egentlige forstand (jf. Matt. 22, 42-46). Han var Guds Sønn. Men Han ble kalt for Davids sønn, på samme måte som Han ble kalt Guds Lam, den gode hyrde og Løven av Juda stamme. Det kan ses på som en symbolsk tittel som beviste at Han var den lovede Frelseren. I Åpenbaringsboken refererer Jesus både til Davids, Sakarjas og Jesajas profetier når Han sier om seg selv: Jeg er Davids rotskudd og ætling... (Åp. 22, 16) Han var Davids rotskudd ( Kvisten fra Isais stubb, Spiren fra Hans røtter ) og Davids ætling ( Davids sønn ). Og gjennom disse profetiene viste Han at Han både skulle ha et prestedømme og et kongedømme. Han skal være prest på sin trone... (Sak. 6, 13. Jf. Kap. 14 og Hebr. 8, 1-2). 76

Det levittiske prestedømmet De ulike ofringene i helligdomstjenesten, en oversikt (del 1) Hva skulle ofres? Hvor skulle ofringen skje? Overføring av synd? Hvem slaktet dyret? Brennofferet Et hanndyr uten lyte fra storfeet eller småfeet I forgården, på nordsiden av alteret Symbolsk ved å legge hånden på dyrets hode Personen som kom med dyret Grødeofferet Fint mel, olje og røkelse, samt salt I forgården Fredsofferet Et hanndyr eller hunndyr uten lyte fra storfeet eller småfeet I forgården, ved døren til Åpenbaringsteltet Symbolsk ved å legge hånden på dyrets hode Personen som kom med dyret Syndofferet Presten: En ung okse uten lyte En høvding: En geitekilling (hann) uten lyte Menigheten: En ung okse uten lyte Folket: Geitekilling/ lam (hunn) uten lyte I forgården, på nordsiden av alteret I forgården, på nordsiden av alteret Symbolsk ved å legge hånden på dyrets hode Symbolsk ved å legge hånden på dyrets hode Personen som kom med dyret Personen som kom med dyret 77

De ulike ofringene i helligdomstjenesten, en oversikt (del 2) Hva skjedde med blodet? Hva skjedde med offeret? Offerets formål? Alternativ? Ref. Brennofferet Presten stenket det på brennofferalteret Presten brente det på brennofferalteret over natten Stedfortredende soning Turtelduer/ unge duer (presten skulle drepe, flå og brennne dem) 3.Mos. 1, 1-17; 3. Mos. 6, 1-6 Grødeofferet Presten brente røkelsen, oljen og en håndfull mel på brennofferalteret. Resten av melet tilfalt prestene. Påminnelse Usyrede kaker/ brødleiver bakt i ovn/ på plate, med olje; Knust korn og olje 3.Mos. 2, 1-16; 3. Mos. 6, 7-16 Fredsofferet Presten stenket det på brennofferalteret Presten brente fettet og nyrene på brennofferalteret. Kjøttet ble spist Løfte-/ Takk-/ Frivillig offer 3.Mos. 3, 1-17; 3.Mos. 7, 11-27 Syndofferet Presten stenket noe foran forhenget til tabernaklet og på alterets horn, og helte ut resten Presten strøk noe på hornene til brennofferalteret og helte ut resten ved foten av alteret Presten brente fettet og nyrene på brennofferalteret. Resten ble brent utenfor leiren Presten brente fettet og nyrene på brennofferalteret. Kjøttet ble spist av prestene Stedfortredende soning Stedfortredende soning To turtelduer/ unge duer (som presten drepte); Fint mel (uten olje og røkelse) 3.Mos. 4, 1-21 3. Mos. 4, 22-35; 5, 1-13; 7,1-10 78