Kap. 10 Det er fullbrakt!

Transkript

1 Kap. 10 Det er fullbrakt! Alle de fire evangeliene beskriver begivenheten da Jesus ble korsfestet på Golgata. Han ble dømt som en forbryter, enda Han aldri hadde gjort noe galt. Dette var på forhånd beskrevet i Jesajas profeti om Frelseren:...Folk skjulte sitt ansikt for Ham. Han var foraktet, og vi regnet Ham for intet. Sannelig, det er våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar. Likevel regnet vi Ham som rammet, slått av Gud og gjort elendig. Men Han er såret for våre overtredelser, Han er knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. (Jes. 53, 3-5) Jesus ble foraktet av samtiden og regnet som rammet av Gud. Men Han ble såret for våre overtredelser, ikke for noe Han selv hadde gjort galt (jf. 1. Pet. 2, 22). Den straffen som lå på Ham for at vi skulle ha fred, var vår straff for våre synder. Det var såret Han fikk for våre overtredelser, som brakte oss legedom. Slik oppfylte Gud det løftet om frelse og forløsning som var blitt gitt til menneskene helt siden sydefallet i Edens hage (jf. Kap. 6). Da Jesus døde på korset, ble Han bitt i hælen av slangen. Men den samme begivenheten knuste slangens hode (jf. 1. Mos. 3, 15). Krigen mellom Satan og Jesus som hadde startet i himmelen, ble avgjort her på jorden. Og på samme måte som Jesus har overvunnet Satan, kan også mennesker overvinne ham i kraft av Lammets blod (Åp. 12, 11). Noe av det siste Jesus sa før Han døde på korset, var de betydningsfulle ordene: Det er fullbrakt! (Joh. 19, 30) Rettferdighetens prinsipp var blitt oppfylt. Nå kunne Gud tilgi menneskene uten å bryte sitt eget grunnleggende prinsipp om rettferdig dom. Han kunne både være rettferdig og gjøre rettferdig (jf. Kap. 4). Helt siden syndefallet hadde menneskene båret frem sine dyreofre for Gud. I de tilfeller hvor dette skjedde i tro, ble deres tro tilregnet dem som rettferdighet (jf. Kap. 7 og Rom. 4, 2-5). Likevel kunne aldri offerdyrets død rettferdiggjøre dem. Dersom dette hadde vært mulig, ville de ikke behøvd å ofre flere dyr. I stedet kunne de ha henvist til det dyret som en gang for alle hadde båret deres synder og deres straff. Men noe slikt var ikke mulig. Ingen dyreofring kunne oppfylle rettferdighetens prinsipp på menneskenes vegne. Om dette står det i Hebreerbrevet: 56

2 Det er fullbrakt! For loven, som bare har en skygge av de kommende goder og ikke selve tingenes egen skikkelse, kan aldri med disse samme ofrene, som de stadig ofrer år etter år, gjøre dem fullkomne som bærer dem frem. For ville de ikke da ha sluttet med å bære ofrene frem? For de som hadde del i denne tjenesten, og som én gang var renset, ville da ikke lenger ha synd på samvittigheten. Men i disse ofringene ligger det hvert år en påminnelse om synder. For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder. (Hebr. 10, 1-4) Dyreofringene var en påminnelse om synder, men de kunne ikke ta bort syndene det er ikke mulig. Noen linjer senere kan vi lese: Og hver prest står daglig og gjør tjeneste, og bærer mange ganger frem de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder. (Hebr. 10, 11) Til forskjell fra dette blir det sagt om Jesus at ved ett offer har Han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget (Hebr. 10, 14). Konklusjonen på det hele er: Der det er tilgivelse for disse [dvs. for synder og lovbrudd, jf. v. 17], behøves det ikke lenger noe offer for synd. (Hebr. 10, 18) Ofringen av Guds Lam var tilstrekkelig til å ta bort synder. Både fortidens og nåtidens mennesker kan henvise til dette offer når de ber om tilgivelse for sine synder. Jesus behøver ikke dø flere ganger, slik enkelte kirkesamfunn hevder skjer hver gang de feirer nattverd. Jesus døde bare én gang, og dette var tilstrekkelig til å bringe frelse. Peter skriver: For også Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at Han skulle føre oss frem til Gud... (1. Pet. 3, 18) Jesu død var en engangshendelse. Offeret var tilstrekkelig til å gjøre det det skulle: Ta bort verdens synd. Derfor trengte det ikke gjentas flere ganger, slik som de utallige dyreofringene. Dyreofringene skulle ikke være noe annet enn en påminnelse om synd og en del av Guds lærebok om frelsesplanen. Selv om dette var tydelig fra Guds side, var det ikke alltid det for menneskene. En rekke hedenske folkeslag ofret til sine guder for å vinne velvilje hos dem. De håpet på den måten å unngå ulykker og i stedet få en velsignet avling, et velsignet liv og en god helse. Også de som tilbad den sanne Gud, mistet til tider betydningen av offerhandlingen av syne. De kunne utføre offerhandlingen og overholde forskriftene om de religiøse høytidene, men deres hjerter var ikke vendt mot Gud. De hadde en ytre, formell religiøsitet, men manglet den indre omvendelsen. At dette var tilfellet, kunne man se fra fruktene av deres liv. Det var på samme måte som med Kain (jf. Kap. 7). Riktignok kom han med et offer til den sanne Gud, men hans liv og handlinger viste at han ikke var omvendt. 57

3 I Jesajas bok kan vi lese om hvordan Gud forsøker å korrigere den måten Hans folk utførte offertjenesten på. Folket ofret de ofrene Gud hadde forklart dem (jf. 3. Mos. 1-6) og de overholdt Guds høytider. Likevel var det ikke til velbehag for Gud, slik for eksempel Abels offer hadde vært (jf. Kap. 7 og 1. Mos. 4, 4). Gud så derfor ikke på dem med velvilje. I stedet kaller Han dem Sodoma-herskere og Gomorra-folk etter to av de byene som for ettertiden er kjent som noen av verdens mest syndige (Jes. 1, 10). Gud ønsket å vise folket hvor meningsløse dyreofringene var i seg selv: Hva skal Jeg med alle deres slaktoffer? sier Herren. Jeg er mettet av brennofferet av værer og fett fra gjøkalver. Jeg har ikke behag i blodet av okser, av lam eller bukker.... Kom ikke med flere gagnløse grødeoffer! Den røkelsen er en styggedom for Meg. Nymåne og sabbat og innkalling til høytidssamling Jeg tåler ikke ondskap sammen med hellig samling. (Jes. 1, ) Det hjalp ikke å utføre religiøse handlinger uten samtidig å vende seg bort fra synden og til Gud. Gud aksepterte ikke deres ondskap selv om den ble kombinert med hellig samling. I stedet ba Han dem om å fjerne ondskapen, på samme måte som surdeigen måtte fjernes fra hjemmene under de usyrede brøds høytid. Gud oppfordret dem: Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne! Hold opp med å gjøre det onde! Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett! Før enkens sak! (Jes. 1, 16-17) Det de manglet var en ekte omvendelse (jf. Kap. 16 og Kap. 17). Også i Salme 50 understreker Gud at dyreofringene ikke kan brukes til å tilfredsstille Ham: For alle skogens dyr er Mine, og dyrene på de tusen høyder.... Om Jeg var sulten, ville Jeg ikke si det til deg. For Min er jorden, og alt som fyller den. Skulle Jeg ete kjøtt av okser, eller drikke blod av bukker? (Sal. 50, 10-13) Salme 51 gir en god illustrasjon på hva en ekte omvendelse innebærer. Salmen ble skrevet av kong David etter at han hadde hatt seksuelt samvær med Urias kone og senere sørget for at Uria ble drept. Da David innså hva han faktisk hadde gjort, angret han og omvendte seg. I salmen beskriver han blant annet hvor nytteløst det var å forsøke å sone for sin synd med dyreoffer: For Du har ikke lyst til slaktoffer ellers ville jeg gitt det. Brennoffer har Du ikke behag i. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og angrende hjerte Gud, det vil du ikke forakte. (Sal. 51, 18-19) 58

4 Selv om han hadde syndet, ville Gud ta imot ham dersom han virkelig angret og omvendte seg. Dette var noe Gud ville ha behag i. Det var en slik anger og omvendelse som måtte følge med de dyreofringene som ble utført, ellers ville de ikke ha noen verdi. Profeten Mika skriver: Med hva skal jeg komme frem for Herren, når jeg bøyer meg ned for den høyeste Gud? Skal jeg komme frem for Ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Vil Herren ha behag i tusenvis av værer, titusen oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, gi frukten av mitt liv for min sjels synd? Herren har kunngjort deg, du menneske, hva som er godt. Hva søker Herren hos deg, annet enn å gjøre rett, å elske barmhjertighet og å vandre ydmykt med din Gud? (Mika 6, 6-8) I hele Det gamle testamentet har Guds budskap vært tydelig: Det handlet om omvendelse og om å bære omvendelsens frukter. På Jesu tid ble fariseerne ansett som en del av den geistlige eliten. De var svært nøye med å overholde seremonier og religiøse lover, både de Gud hadde innstiftet, og en mengde de hadde funnet på selv. Men deres liv bar ikke omvendelsens frukter. Da de anklaget Jesus for å spise sammen med tollere og syndere, sa Han til dem: De friske trenger ikke lege, bare de syke. Gå og lær hva dette betyr: Jeg vil ha barmhjertighet og ikke offer. For Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. (Matt. 9, 12-13) Jesus henviste her til profeten Hoseas bok, hvor det står: Det er fullbrakt! For barmhjertighet er det Jeg har behag i, og ikke offer, i kunnskap om Gud mer enn brennoffer. (Hos. 6, 6) Sann omvendelse innebar at mennesker ble brakt i samsvar med Guds prinsipper. De skulle vise barmhjertighet mot hverandre, også mot dem som har syndet. Det er slik Gud er (jf. Kap. 3). Selv om fariseerne av samtiden ble betraktet som mennesker med stor kunnskap om Gud, viste de gjennom sine ord og handlinger at de ikke kjente Ham eller de prinsipper Han stod for. De kunne ofre tusenvis av offerdyr, men disse ytre, rituelle handlingene kunne ikke gagne dem. De var som hvitkalkede graver (Matt. 23, 27). De hadde et vakkert ytre, men et dødt indre. De manglet den ekte omvendelsen som førte til rettferdighet, barmhjertighet og ydmykhet (jf. Mika 6, 8). Fariseerne var nøye med å overholde forskriftene om påskefeiringen (jf. Joh. 18, 28). Samtidig var de blant dem som ivret mest for å ta livet av Jesus. De hadde mistet påskens symbolske betydning av syne, og innså ikke hvordan de gjennom sin handlemåte var med på å oppfylle den. De usyrede brøds høytid started om kvelden den 14. abib (jf. Kap. 9), som i det året Jesus ble korsfestet var en torsdag kveld. Dette var det siste måltidet Jesus 59

5 hadde sammen med sine disipler, og det var under dette måltidet Han innstiftet nattverden (Matt. 26, 26-30). Den påfølgende natten ble Jesus arrestert i Getsemane. Han ble fremstilt for det jødiske råd og siden overlatt til den romerske landshøvdingen Pilatus. Her ble han dømt til å korsfestes (Matt ). Det var fortsatt den 14. abib. Ved den tredje time ble Han korsfestet (Mark. 15, 25). Det vil etter våre tidsbegreper si fredag morgen rundt klokken ni. Fra den sjette til den niende time (dvs. kl ) var landet dekket av et kunstig mørke (Mark. 15, 33). Ved den niende time (dvs. kl. 15) ropte Jesus: Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg? (Mark. 15, 34) Verdens synd og skyld var nå blitt lagt på Guds Lam, og synden skilte Guds enbårne Sønn fra Hans Far. Ikke lenge etter uttalte Jesus ordene: Det er fullbrakt! Så døde Han (Joh. 19, 30). Det nøyaktige tidspunktet for når Jesus døde på korset, står ikke oppgitt. Men vi får vite at det skjedde etter den niende time (dvs. kl. 15) den 14. abib (jf. Matt. 27, 45-46; Mark. 15, 14). Vi får også vite at det skjedde før solnedgang (dvs. omkring kl. 18) den 14. abib. Den dagen Jesus ble korsfestet, var forberedelsesdag til sabbaten (hviledagen). Sabbaten ville begynne ved solnedgang om fredagen. Etter at de sterkt hadde bidratt til å få Jesus korsfestet, var fariseerne stadig like opptatt av å overholde sine ytre seremonier og ritualer. Johannes forteller: Siden det var forberedelsesdagen, og for at de døde legemene ikke skulle bli hengende på korset til sabbaten denne sabbaten var nemlig en høytidsdag, ba jødene Pilatus om at beina skulle bli brutt på dem, og at de måtte bli tatt bort. (Joh. 19, 31) Korsfestelse innebar en langsom, pinefull død. For å gjøre dødsprosessen raskere, hendte det at beina ble brutt på de korsfestede. Det ville gjøre det vanskelig for dem å rette seg opp for å trekke pusten. De romerske soldatene brøt beina på de to røverne som var korsfestet sammen med Jesus. Men da de kom til Jesus, så de at Han allerede var død. En av dem stakk spydet i siden Hans. Blodet og vannet som strømmet ut, bekreftet at døden var inntruffet (Joh. 19, 32-34). De brøt derfor ikke Jesu bein. Dette var i samsvar med den loven Gud hadde gitt om påskelammet (jf. Kap. 8). Her het det:...ingen av beina på det skal dere bryte. (2. Mos. 12, 46) Jesus ble tatt ned fra korset og lagt i en grav som var i nærheten av korsfestelsesstedet. Dette skjedde før sabbaten startet ved solnedgang (dvs. omkring kl. 18) (Joh. 19, 41-42; Mark. 15, 42-46). Etter at Jesus var gravlagt, fortelles vi at noen av kvinnene gikk og laget i stand salvingsolje for ham. Når så sabbaten og den 15. abib startet, holdt de seg i ro (Luk. 23, 56). Jesus døde altså på korset den 14. abib, en gang mellom kl Det var på denne tiden, mellom de to aftenstunder, at dyreofringen daglig fant sted i helligdommen (jf. Kap. 7 og 2. Mos. 29, 39). Den 14. abib var dette også tiden da 60

6 Det er fullbrakt! påskelammet skulle slaktes (jf. Kap. 8):...Dere skal ta vare på det [påskelammet] til den fjortende dagen i den samme måneden. Da skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det mellom de to aftenstundene. (2. Mos. 12, 6) Allerede før syndefallet hadde frelsesplanen vært klar (jf. Kap. 6). Gud lot menneskene få kjennskap til den gjennom bilder og symboler. Det var en fullkommen frelsesplan, der hver lille detalj hadde sin plass. Gud hadde ikke bare bestemt hva som skulle skje, men også når. Året da Guds Lam skulle dø for menneskenes synder, var blitt åpenbart flere århundrer før det skjedde. Vi skal komme tilbake til dette i Kap. 22. Dagen da det skulle skje, den 14. abib, var blitt vist gjennom påskehøytiden (2. Mos. 12, 6). I tillegg var tidspunktet mellom de to aftenstunder gjort kjent gjennom det daglige kveldsofferet i helligdomstjenesten og gjennom det spesielle påskeofferet. Alt var planlagt på forhånd. Det var med utgangspunkt i dette at Jesus kunne fortelle sine disipler om det som skulle skje med Ham i Jerusalem, før det skjedde (jf. Matt. 16, 21; 17, 22-23; 20, 18-19). Ved flere anledninger hadde jødiske ledere og andre ønsket å ta livet av Ham. Men de kunne ikke for Hans time var ennå ikke kommet (Joh. 7, 30). Men da påskehøytiden nærmet seg det året, var også timen nær: Det var før påskehøytiden. Jesus visste nå at timen Hans var kommet, da Han skulle gå bort fra denne verden... (Joh. 13, 1. Se også Joh. 12, 23) Likevel forstod ikke folket hva som faktisk fant sted den 14. abib det året. På nøyaktig den tiden da påskelammet skulle slaktes, døde Guds Lam, mishandlet og foraktet, på korset på Golgata. Det var et ekko av profetens ord: Med trengsel og dom ble Han tatt bort. Men da Han ble revet bort fra de levendes land, hvem i Hans slektsledd var det som aktet på at Han ble rammet for mitt folks overtredelses skyld? (Jes. 53, 8) For at Gud skulle anerkjenne israelittenes dyreofringer, måtte de følge de instruksjonene Han gav. Én av betingelsene for at Han skulle se med velvilje på dem og deres offer, var at dyret måtte være uten lyte (feil). Dette gjaldt for påskeofferet (2. Mos. 12, 4), brennofferet (3. Mos. 1, 3), fredsofferet (3. Mos. 3, 1), syndofferet (3. Mos. 4, ) eller hvilket offer det måtte være. Dette var et svært viktig poeng ettersom dyret skulle symbolisere Guds Lam, Han som ikke gjorde synd, heller ikke ble det funnet svik i Hans munn (1. Pet. 2, 22). Han var et fullkommet offer både i den forstand at Han selv var uten lyte (syndfri), og i den forstand at Hans offer gjorde en fullkommen soning for hele verdens synder. For også Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at Han skulle føre oss frem til Gud... (1. Pet. 3, 18) 61

7 Ved utgangen fra Egypt skulle påskelammets blod strykes på dørkarmene med en isopkvast: Dere skal ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen, og stryke blodet fra skålen på dørbjelken og de to dørkarmene. (2. Mos. 12, 22) Dette var et symbol på den renselsen fra synd som finner sted når et menneske tar imot Jesus som sin personlige Frelser. Dette er det eneste som virkelig kan rense et menneske fra dets synd og skyld. Johannes skriver:...og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd. (1. Joh. 1, 7) I Salme 51 viser også kong David til dette symbolet når han ber om å bli tilgitt sin synd: Rens meg fra synd med isop, og jeg blir ren. Tvett meg, og jeg blir hvitere enn snø. (Sal. 51, 9) Det er en spesiell symbolikk. For at kong David, eller en hvilken som helst annen synder, skal bli renset fra sin synd, er det den symbolske isopkvasten som må brukes. På den er påskelammets blod. Men nettopp dette blodet, som i seg selv er sterkt rødt, gjør den angrende synderen hvitere enn snø. Det var dette som hadde skjedd med de frelste Johannes fikk se i sine syner (jf. Kap. 9). Det var derfor de hadde på seg hvite kjortler....de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. (Åp. 7, 14) Da Gud irettesatte israelittene for deres manglende omvendelse og misbruk av offertjenesten (se over), la Han også frem for dem sitt fullkomne tilbud om frelse: Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull. (Jes. 1, 18) Dette er Guds tilbud til alle mennesker, og det viser hvor fullkomment Han kan frelse hvert menneske, selv den største synder. For ved ett offer har Han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget. (Hebr. 10, 14) 62