Preken, Juledag 2009 (Røros kapell) Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 1. kapittel: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Slik lyder Herrens ord.
I I begynnelsen var ordet. Sies det. Men det stemmer ikke. Jeg har to barn. Jeg har vært på fødestua. Det stemmer ikke at ordet er i begynnelsen. Ordet og ordene kommer etter hvert, etter flere måneder. Mellom der ligger pludringen og gurglingen. Men i begynnelsen i begynnelsen er skriket. Det nyfødte barnet skriker, vræler og vi, vi puster lettet ut, fordi skriket forteller oss at barnet puster inn, at lungene virker som de skal, at livet er godt begynt. I begynnelsen er skriket. Nokså symptomatisk, er det ikke det? At livet begynner med gråt og skrik? Det er som om vissheten tynger barnet allerede, vissheten om det uunngåelige; at et eneste som er sikkert når et menneske fødes, er at det en dag skal dø. I begynnelsen. I begynnelsen er skriket. Velkommen til verden. Vår verden er den eneste vi kjenner. Kanskje er vår verden den beste av alle mulige verdener. Men det er ikke til å komme ifra at over all glede, all latter, all kjærlighet, alt vakkert, alt sant, alt godt, over alt dette henger forgjengeligheten som en skygge, en trussel. I begynnelsen er skriket. II Ved innledning til adventstida leste jeg en uttalelse i avisene fra en engelsk biskop navnet har jeg glemt allerede en uttalelse fra en engelsk biskop som kritiserte tekster og bilder i en del av de mest populære julesangene. Jula har blitt nussifisert inn i det uvirkelige og irrelevante slik var hans budskap. Som eksempel trakk han fram sangen Away In a Manger. En krybbe var vuggen på norsk. I denne sangen heter det om Jesusbarnet at han bare er snill og stille og slettes ikke gråter, slik andre barn gjør. The little Lord Jesus no crying he makes. Ja. Særlig. Født i en stall. Midt på vinteren. Langt hjemmefra. Komfort? No crying he makes Selvsagt gråt Jesus! Er det ikke dette som er selve juleevangeliet, da? At Jesus, hvor spesiell han nå enn var, var sant menneske, 100 %. I begynnelsen var skriket. Der, i stallen i Betlehem.
III Et barn er født i Betlehem, i Betlehem. Nå gleder seg Jerusalem. En fattig jomfru satt i lønn, hun satt i lønn og fødte himlens kongesønn. Halleluja. IV Og ordet ble menneske Johannes evangelisten vitner om Jesus. Om Ordet. I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud. Ordet var Gud. Alt er blitt til ved Ordet. Uten Ordet var ingenting til. I Ordet var liv, og livet er menneskenes lys. Lyset skinner i mørket. Ordet ble menneske. Ordet tok bolig midt iblant oss. Vi så hans herlighet! Ingen har noen gang sett Gud. Men Sønnen har vist oss hvem Gud er. Jesus. Fra evighet. Hos Gud. Gud. Til oss. Ble kjøtt og blod. Ble menneske. Inkarnasjonen kalles dette. Det latinske Carne betyr kjøtt. In-karna-sjon. I-kjøting sier de på nynorsk. Vakkert. Gud kler seg i kjøtt. Gud blir menneske. Det er det aller største mysteriet av dem alle. V I begynnelsen var Ordet. Og Ordet ble menneske. En ny begynnelse. I begynnelsen var skriket, der, i Betlehem. Hvorfor? Hvorfor en av oss? Fordi vi skriker. Fordi vi gråter. Fordi døden binder oss. Fordi dødens krefter, de kreftene som bryter ned og skiller, fordi disse kreftene griper inn i livene våre, hverdagene våre, relasjonene våre. I Betlehem skriker Gud. Gud er. Puster. Lever. Sover. Spiser. Gråter. Ler.
Sitter. Står. Går. Sover. Diskuterer. Skjelver i redsel. Dør. Gud dør. Akkurat som oss. Men så en ny begynnelse. Syndens makt er brutt. Tilgivelsens tid har brutt fram. For her er en kjærlighet som er sterkere enn døden. I begynnelsen var Ordet. Ordet fra evighet. Evigheten kommer til oss, til syndens og dødens verden. Himmelen kysser jorden, uendeligheten omfavner det dødelige. Lyset skinner i mørket. Og for den som ser lyset kan alt skje. Tårene tørkes. Jubelen tennes. Håpet lever. Livet spirer. Den natten i Betlehem blir verden vakrere. VI VII Nå all vår nød og sorg er bøtt, vår sorg er bøtt. Oss er i dag en frelser født! Han selv som er Guds eget Ord, Guds eget Ord, han kom i kjød og ble vår bror! Halleluja! I begynnelsen? I begynnelsen er skriket. I begynnelsen er livslysten. Livet vil leve. Det skriker på hjelp, på omsorg, varme, pleie, nærhet og mat. Sånn er det i Betlehem, og sånn er det alle andre steder. Omsorg og hjelp. Varme og nærhet. Pleie og næring. Alt dette trenger vi fortsatt. Bet-lehem. Bet-Lechem. Navnet er hebraisk og betyr Brød-huset. Brød. Mat, altså. Det som livet trenger, det fins der. Livets brød, mat fra himmelen, mat fra evigheten, mat som er gitt til oss for at vi skal leve og ikke dø. Livet selv, det som er fra evighet. Det som seiret over døden. For oss. På forsida av gudstjenesteprogrammet ser dere Jan Sødals bilde Julenatt på Røros. Jesusbarnet veies i malmvekta. I går kveld feiret vi Jesu fødsel nettopp der, ved malmvekta, på Malmplassen. Jesu fødsel kan skje alle steder. Alle de stedene hvor han er ønsket, der vil han være.
I dag er dette stedet vårt Betlehem. Vårt brødhus. Ordet blir menneske, Ordet blir kropp. Her. Nå. Gud er her, i brød og vin, gitt til oss for at vi skal gripe det og tro det: At Gud er hos oss som en av oss, og at Gud vil være hos oss for alltid. Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. VIII Brødet. Vinen. Ordet, og ordene: Dette er Jesu legeme. Dette er Jesu blod. Dette er et løfte. Jesus selv sier: Jeg er her. Og så legger han til: Jeg er med deg alle dager. Gode dager. Tunge dager. Dager med alle slags velsignelser. Dager med sykdom og smerte. Jeg er med deg. En Gud som fyller hverdagene. Alle dager. Fordi Gud ble menneske. Fordi Gud brøt dødens makt. Fordi Gud tilgir synder, heler det som har gått i stykker, tar vare på det gode gjennom alt det vonde som måtte komme til å skje. Tar vare på livet, til og med igjennom døden. Jeg er med deg alle dager. Her, i Betlehem, er stedet hvor det blir gitt til oss, i hendene våre. Vi spiser og drikker. Vi lar ordene bli kropp. Vi lar Ordet tenne troen og tilliten i oss, for den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. IX Og vi sier: Lov takk og pris i evighet, i evighet, den hellige Treenighet. Halleluja!
Preken, Nyttårsaften 2009 (Røros kapell) Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 14. kapittel: Jesus sa: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Slik lyder Herrens ord. I Dette er natten. Rundt omkring i de tusen hjem formuleres det akkurat nå et utall nyttårsforsetter. Jeg skal slutte å røyke. Jeg skal begynne å trimme fem ganger i uka. Jeg skal slanke bort så og så mange kilo. Jeg skal Nyttårsaften får vi utdelt en hel kalender av blanke dager. Vår tidsregning er nå en gang slik. Andre steder i verden skjer dette på andre dager. Men hos oss begynner vi på et nytt i natt, og mange søker en ny begynnelse. Men nyttårsforsetter ryker. Avisene meldte nylig at undersøkelser viser at så mange som 4 av 5 nyttårsforsetter faller i fisk allerede før januar blir til februar. Grunner er mange. Mangel på realisme er en av dem, mangel på dyp motivasjon en annen. Jula, Kristi hellige fødsels fest, handler om en ny begynnelse. Den natten da vår frelser ble født sang englene over Betlehemsmarken om at en ny tid var begynt: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker! Fred på jorden! Det høres vakkert ut. Men hvordan gikk det? Vi kjenner historien, og den er ikke spesielt hyggelig lesning. De har vært kjempet mange brutale kriger, helt opp til vår egen tid. Fred på jorden? Hva slags fred snakker vi om? Er det noe i veien med realismen her? Eller med motivasjonen? II La oss ta en liten avstikker. Til Asia, til Korea-halvøya. Mellom 1950 og 1953 ble det utkjempet en brutal krig mellom Nord- og Sør-Korea. Siden 1953 har det vært våpenhvile. I og for seg er det fred, men noen fredsavtale har aldri blitt forhandlet fram eller undertegnet. Den dag i dag voktes grensen mellom de to landene svært nøye. Begge land bruker enorme ressurser på militærberedskap, og det er stadig spente relasjoner mellom de to landene, spenninger som det kreves mye diplomati for å løse opp i. Tenk så mye krefter som brukes på å balansere våpenhvilen mellom de to landene! Tenk så mye krefter som brukes på å pleie den skjøre freden. Dersom den da kan kalles fred. Fred er nemlig så mye mer enn fravær av krig.
III Det hebraiske ordet som oversettes med fred i biblene våre, shalom, betyr nettopp mer enn fravær av krig. Shalom er et ord som beskriver en fred som går dypere, en fred som i ytterste konsekvens betyr kosmisk harmoni der naturen og menneskene og Gud kretser rundt hverandre i balanse og fred og evig glede. Det er virkelig en fred som overgår all forstand. I dagens evangelietekst sier Jesus: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. Jesus snakker nettopp om shalom, Guds fred, den freden som overgår all forstand. Det er den freden han brakte med seg, dette, den freden som kom fra himlens høye slott ned til vår arme jord. Hva slags fred? Fred mellom Gud og mennesker. Renselse av hjertene. Seier over døden. Kraft som reiser opp til ny begynnelse, gang på gang, så ofte som vi trenger den. Og det er visst ofte. Gud har tatt initiativ til en kosmisk fredsløsning. Gud har til og med opprettet et eget fellesskap, kirka, som skal skape rom hvor denne freden skal proklameres og utforskes. Og en dag, når Guds evige nyttårsaften en gang skal møte vår verden, da skal Guds shalom favne alt og alle for evig. Gud gikk i døden for å oppnå denne freden. Det er med andre ord ingenting i veien med motivasjonen bak det nyttårsforsettet, den nye begynnelsen, som englene sang om den gangen for markens hyrder, skjønt fra sjel til sjel det lød: IV Fred over jorden! Menneske, fryd deg! Oss er en evig frelser født! Så var det oss, da. Er det noen forsetter igjen til oss? Jeg kan komme på minst tre, sånn på stående fot: For det første: Vi kan bruke det nye året til å ta imot og grunne over Guds fred. Det heter seg at denne freden har gode vekstvilkår i menneskenes hjerter. Historien kan vitne om dét også. For det andre: Vi kan øve oss i å leve i fred med alt og alle. Den indre, kosmiske freden som Guds fred er, den skulle påvirke alle relasjonene våre. Guds plan er visst å forandre hjertene først. For dersom hjertene forandres, da kan verden virkelig bli forandret. Målet må være himmelrike på jord, intet mindre. En jødisk kvinne ved navn Etty Hillesum har sagt: Hver og en må gå inn i sitt eget vesen, og utrydde og tilintetgjøre i seg selv alt det han vil utrydde og tilintetgjøre hos andre. For det tredje: De gangene livene våre går ufredens ærend, da kan vi søke tilbake til Guds fred. Et godt sted å gjøre dette er nattverdbordet, hvor Jesus kommer til oss for å forandre oss innenfra. Fred være med dere! Slik lyder utsendelseshilsenen etter nattverdmåltidet.
Og når messen er til ende, når velsignelsen er lyst med ordene Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred, da sendes vi ut i verden med disse ordene: Gå i fred. Tjen Herren med glede. Så går vi inn i 2010, med Guds shalom, den fred Jesus har etterlatt oss, den fred han selv gir oss. I dag og alle dager. V Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Preken, Kristi åpenbaringsdag 2010 (Røros kapell) Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 2. kapittel: Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var, og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker. Slik lyder Herrens ord. I Jesus er 12 år. Han har nådd den alderen da jødiske gutter blir bar-mitzwa, budets sønn, går igjennom sin konfirmasjonsritus. Han regnes med blant de voksne nå, får delta i synagogebønnen sammen med de andre mennene på stedet hvor han er. Men han er fortsatt en fersking, berre ryssen som det vel ville hett her på fjellet. I Lukas fortelling plasseres den 12 år gamle Jesus i tempelet, midt i selve nervesenteret for jødenes religiøse liv og historie. Og hva skjer? Jo, den 12 år gamle kultus-ferskingen Jesus etablerer seg som sentrum for oppmerksomheten i tempelet. Han tolker tekster og driver livstolkning på et sånt plan at presteskapet og resten av den religiøse eliten bare blir stående å måpe. Ikke dårlig av en 12-åring. Ikke dårlig av noen, egentlig. Jesus bringer med seg noe nytt. Allerede som barn representerer han noe unikt, religiøst sett. Samtidig står han i en bestemt tradisjon, en tradisjon som han videreutvikler. Jesus var jøde. I Lukas 4 leser vi om den voksne Jesus at han gikk inn i synagogen slik han pleide. I dag møter vi altså den unge Jesus i tempelet, i ferd med å feire påsken, en av jødenes aller største religiøse høytider.
Poenget i Lukas lille fortelling synes derfor å være: Jesus videreutvikler den jødiske tradisjonen. Men han gjør det på en slik måte at man må snakke om et brudd, et kvantesprang, og ikke bare kontinuitet. Jesus står fram som kandidat til nytt sentrum i den jødiske religionen. Tidligere har dette sentrum vært tempelet og offertjenesten der. Men nå utfordres disse av en 12-årig landsbygutt fra Galilea. Her er noe som er større enn tempelet. II Skjønte dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus? Slik fortolker Jesus selv hendelsen i tempelet. Han hørte til der, fordi han selv forsto det slik at Gud var hans Far på en unik måte. Derfor kalles han også for Guds Sønn. Gud på jorden, han som viser oss hvem Gud er. I dag, på Kristi åpenbaringsdag, spør vi: Hvem er Jesus? Hva er det han åpenbarer for oss? Hva er det han viser oss? Svaret er rett og slett: Jesus viser oss Gud. Uten filter. Der Gud tidligere hadde vist seg igjennom ulike naturundere og tegn og forholdt seg til mennesker igjennom profetiske ord og dyreoffertempeltjeneste, synagogebønn og hellige skrifter, den samme Gud kommer nå plutselig så nær at han nesten blir vanskelig å få øye på. Gud på jorden. Midt iblant oss. Noen så det. Maria, hans mor, gjemte sine opplevelser i sitt hjerte. I det som tradisjonelt er hovedteksten på denne dagen, evangeliet for Kristi åpenbaringsdag, i fortellingen fra Matteus 2 om vismennene som hyllet det lille Jesusbarnet, i denne fortellingen kommer det til og med utenlandske stjernetydere for å tilbe Jesus. Han fornyer den jødiske religionen og sprenger grenser allerede som barn. III Mennesket Jesus viser oss Gud. Mennesket Jesus er Guds tale til oss. Her er noe av det som er aller mest unikt med den kristne tro. At Guds viktigste budskap til oss ikke kommer i form av lære eller dogmer eller ord, men i form av et menneske. I form av levd liv. Fødsel. Vekst. Glede. Sorg. Død og oppstandelse. Det er naturlig å trekke linjen til de to store blant verdensreligionene som vi som kristne er mest i slekt med: Jødedommen og islam. Innenfor disse to religionene knytter Guds åpenbaring til menneskene først og fremst til skrifter. Innen islam er dette så gjennomført at man lærer at Koranen, Guds ord, originalt er skrevet i himmelen, på arabisk, og at denne himmelske teksten så ble kopiert og overført til jorden, gjennom profeten Muhammed, bit for bit, og slik ble gjort tilgjengelig for menneskene. Innen kristendommen er det Jesus som spiller den samme rollen som Koranen spiller for muslimene. Jesus er Guds himmelske ord, selve budskapet, som fantes i en himmelsk original og som så kom til jorden for å ta bolig blant menneskene. Ja, vi har mange ord, vi også, i kirkene våre. Bibelen, liturgien, prekenene og andre former for kontinuerlig refleksjon rundt hvem og hva og hvorfor og hvordan Jesus var. Men Guds tale til
oss kommer først. Og denne talen kommer som et menneske. The medium is the message. Formen er budskapet. IV Om litt skal vi synge sammen: Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen. Vi har óg en ledestjerne, og når vi den følger gjerne kommer vi til Jesus Krist. Denne stjerne lys og mild som kan aldri lede vill er hans guddomsord, det klare, som han lot oss åpenbare til å lyse for vår fot. Grundtvig, som skrev denne salmen, nevner altså guddomsordet, det klare som skal lede oss til Jesus. Dette er ikke et hvilket som helst gudsord. Det er for eksempel ikke snakk om Bibelen sånn generelt, dersom man tenker på hele Bibelen som boksamling og bibliotek. Det er evangeliets ord, altså ordet om hvem Jesus var og hva han kom med, det er dette ordet Grundtvig sikter til. Og dette er et avledet ord, et vitnesbyrd, et ord som skal lede oss til ham som er selve Ordet. Ordene, evangeliet, har en helt bestemt funksjon. Det skal være vår ledestjerne til Jesus Krist. I møte med disse ordene om ham som er Ordet skal vi derfor spørre: Hva slags bilde tegner disse ordene av Jesus? Hva slags bilde gir dette meg av Gud? Stemmer dette med hva jeg har tenkt og trodd så langt, stemmer dette med mine tidligere erfaringer? Kan jeg integrere dette i mitt bilde av Gud, må jeg forkaste dette eller noe annet? Noen ganger ser vi i Jesus en evig, ren og uforfalsket kjærlighet til alt det skapte. Da ser vi Gud. Tror jeg. Vitnesbyrdet er med andre ord ikke målet i seg selv. Læren, dogmene, ritene, alt dette er ikke seg selv nok, disse tingene er ingen lukket åpenbaring. Alt dette åpner seg hele tiden mot ham som er selve budskapet: Jesus Kristus. Menneske som oss, og Gud fra evighet. Verdens lys, livets brød, evig kjærlighet, veien, sannheten og livet. V Også i dag finnes det åpninger i ordene. Åpninger mot evigheten som omgir oss, åpninger mot den himmelske virkeligheten. Om litt lyder Jesu egne ord her framme: Ta dette brødet og ét det. Dette er mitt legeme som gis for dere. Drikk alle av denne kalken. Den er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse. Og litt etter: Kom, for alt er ferdig!
Dette er ord som inviteres oss helt fram til Jesus selv. Evangeliets ord, ord som åpner opp. Brød og vin. Jesus Kristus. Han som viser oss Gud. Også her gjelder the medium is the message. Formen er budskapet. Det var ikke bare i tempelet i Jerusalem at det trengtes et nytt orienteringspunkt. Det var ikke bare de jødiske skriftlærde som stimlet sammen rundt 12-åringen Jesus fra Nasaret som trengte å utfordres på sin måte å se tingene på. Også i våre liv trenger vi hele tiden å bli minnet på dette: Kontinuitet og nyskapelse, side ved side. Liv og vekst. Nye åpninger mot nye sider av Guds virkelighet. Heller ikke vi har noen gang sett Gud. Men vi kjenner ham som viser oss Gud, han som er Guds nærvær midt iblant oss. Han som kjenner veien til sin Fars hus. Det er nok. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.