Johan Dalsegg født 12.1.1922 død 16.1.2006
Vårsøg No skin de sol e høgste Svealiå. No bli det vår, de kjenne e så vel. De søng så tongt kring alla dalasiå, å synnavinn han kjem å gjer me sel. Når sommarn kjem, da bli de fint e fjellå, da ska e dit å hør kår bekkjinn søng, å kliv te topps e brattast berjestellå, å vea gras å tort å tågberløng. E kjenne lokt tå gras kring alle haua, å sola skin, å bjøllåin kling så kløkt. Å tjønninn legg så blank der e ska laua me berg ekreng, der e kainn sol me trøkt. Å du, å du, kår sårt å selt e stoinna. når sola skin frå kvite høgdå ne. Da væt e vår'n han e kje lenger oinna at e får levva slik ein sommar te. Da væt e vesst at bekkjin legg å venta poinn kalle isa me så sval ein drekk. Når hausten kjem å sistkveldskløva henta da ska e takk for sommar n så e fekk.
På Dalseggvolla På Dalseggvolla i bratte lia, der glad oss levde den første tia. Ho bæssmor Volla, han far og ho mor, og søskenflokken som snart vart stor. Så kom den tia oss mått på skulin. Det va itj greitt når det va snø og kuling. Som oftast va det no dåle vei, han va no slett itj korskje fin hell brei. Om mårgon tile oss mått no gå. Oss trång en time da oss va små. Men oss kom da bestandig fram. Å snu på veia, det va ei skam. Heim mått dem strev både sent og tile, og lite va det med somn og kvile, for barneflokken den va no stor. Det va itj greitt å vårrå far og mor. Men hjølp te mått oss no alle ongan, om oss va lei tå di somme gongan. For det va itj-nå som het for nei. Når oss va bee mått oss pik ivei. Ho mor ho vov, og det vart kle tå tya. Han far bøtt sko og stelt te mang tå nya. Oftå satt'n te langt på kvell, me ongan sov poinne mjuke fell. All striast va det i onnatiå, når sola stækt oppi Dalsegg-liå. Da krøktest røggen poin børa stor, for ku og sau mått ha vinterfor. Men gauast va det med markaslått. Oss slo og høya og kasta såt. Og skjør og kaldgraut og spikkjimat trong itj-nå bord eller fine fat. På Dalseggvolla i bratte lia, der lært oss mangt som ha hjølpt oss sia, for da oss voks te og vart litt stor, da mått oss bort ifrå far og mor. No e oss spredd for alle vinne, men alle har oss det sommå minne. På Dalseggvolla en heim det var, og der frå minnest oss ho mor og'n far.
Syng kun i din ungdoms vår Syng kun i din ungdoms vår i din lyse sommer Sangens vell fra hjertet går og til hjertet kommer Engang dine ungdoms kvad vil når høsten kommer glad tone deg i møte Håret gråner, sangens elv flyter mere stille Rinner før du ved det selv ut i minnets kilde Sødt er da hvert ungdoms kvad som en røst vemodig glad i de tause lunde
Lys og varme Når mørket no har sænka sæ går æ stilt igjennom rommet og følelsan dæm slit i mæ ka vill framtida gi og dein arven vi har gitt dæ kain vær tung å ta med sæ vill du spør oss vill du last oss vill du kall det for ett svik. Men sola som gikk ned i kveld ho ska skin før dæ min kjære og føglan som e fri dæm ska vis veg og ailt ska bli mykji lys og mykji varme tru og håp det kain du få med mange tåra tunge stunde e æ redd før at det bli. Når sola jage natta bort så kryp du godt innte mæ og gjømt e aill de tunge tankan dæm æ hadd i går i liv og latter spør du mæ om regnet og om sola og svaran som æ gir dæ e it j dæm æ hadd i går. Men sola som gikk ned i kveld ho ska skin før dæ min kjære og føglan som e fri dæm ska vis veg og ailt ska bli mykji lys og mykji varme tru og håp det kain du få med mange tåra tunge stunde e æ redd før at det bli.
Å leva det er å elska Å leva, det er å elska Det beste di sjel fekk nå; Å leva, det er i arbeid Mot rikare mål å trå. Å leva, det er i livet Å finna det største verd; Å leva, det er å vinna Til sanning i all si ferd. Å leva, det er å leggja All urett og lygn i grav; Å leva, det er som havet Å spegla Guds himmel av.
Deilig er jorden Deilig er jorden, prektig er Guds himmel, skjønn er sjelenes pilgrims gang. Gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang. Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang, aldri forstummer tonen fra himlen i sjelens glade pilgrimssang! Englene sang den først for markens hyrder; skjønt fra sjel til sjel det lød; Fred over jorden! Menneske, fryd deg! Oss er en evig frelser født!