Anførsler om forfølgelse på grunn av religion

Anførsler om forfølgelse på grunn av religion (Paragrafhenvisninger er til tidligere lov/forskrift) Praksisnotat av 09.10.2009 Innledning Tilhørighet til et bestemt trossamfunn Konvertering Oppsumering 1. Innledning I henhold til flyktningkonvensjonen art. 1 A defineres en person som flyktning dersom vedkommende med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse". Konvensjonen har ingen definisjon av begrepet religion, og forarbeidene til gjeldende utlendingslov omtaler heller ikke religion som forfølgelsesgrunn. Innholdet i begrepet og religionsfriheten må derfor fastlegges gjennom de internasjonale menneskerettighetene. I Ot.prp.nr. 75 (2006-2007) om ny utlendingslov er det i utkastet til 30 første ledd b gitt en definisjon av begrepet religion, og som bygger på EUs statusdirektiv art. 10 nr. 1: Religion skal særlig anses å omfatte - både religiøse og andre typer livssyn, - deltakelse i eller tilsiktet fravær fra formell gudsdyrkelse, enten det skjer privat eller offentlig, alene eller sammen med andre, - andre handlinger eller meningsytringer knyttet til vedkommendes religion eller livssyn, - individuelle eller kollektive handlemåter som er diktert av religiøs eller livssynsmessig overbevisning. - frihet til å skifte religion eller annet livssyn I ny lov 30 annet ledd er det videre fastsatt at det er tilstrekkelig at slike kjennetegn blir tillagt vedkommende, dersom dette er årsaken til forfølgelsen. Religionsfriheten består av en indre og ytre del. Den indre delen omfatter retten til å ha en religion, mens den ytre delen omfatter retten til å gi uttrykk for sin religion. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 9 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 18 skiller mellom den indre tro og den ytre religionsutøvelse. Den indre delen er absolutt, mens den ytre kan begrenses på visse vilkår. Forfølgelse på grunnlag av religion kan i prinsippet deles i to kategorier: (1) begrensninger i religionsfriheten som i seg selv utgjør

forfølgelse og (2) alvorlige fysiske overgrep, omfattende trakassering og diskriminering osv. på grunn av religiøs tilhørighet eller aktivitet. Anførsler om forfølgelse på grunn av konvensjonsgrunnen religion dreier seg i hovedsak om frykt for alvorlige reaksjoner fra myndigheter eller privatpersoner enten på grunn av opprinnelig tilhørighet til et trossamfunn, fordi man har byttet retning innen en religion, eller har konvertert fra en religion til en annen. I noen saker er det også anført at religionsutøvelse har medført mistanke om medlemskap i forbudte religiøse organisasjoner som myndighetene knytter til terrorisme. Nedenfor nevnes momenter som danner utgangspunkt for hvordan nemnda har vurdert anførsler om forfølgelse på bakgrunn av religion. Det påpekes i denne sammenheng at det i de aller fleste sakene er flere momenter som vurderes samtidig. Dette notatet baserer seg på en gjennomgang av seksjonenes permer med arkiverte vedtak, og det tas forbehold om at ikke alle UNEs vedtak er med. 2. Tilhørighet til et bestemt trossamfunn I en rekke saker har klagerne anført at tilhørighet til et bestemt trossamfunn gjør at man risikerer alvorlige reaksjoner i hjemlandet. Momenter som har vært tillagt vekt ved vurderingen er blant annet hvorvidt det er religionsfrihet i det aktuelle landet, samt om art og omfang av de problemer man kan møte tilsier at klageren risikerer reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse. Detaljert landkunnskap om religiøse forhold er av avgjørende betydning for vurderingen av sakene. Videre foretas det en konkret vurdering i hver sak. I en rekke saker har UNE vist til at tilhørighet til et bestemt trossamfunn på generelt grunnlag ikke tilsier at man med rette kan frykte forfølgelse, samt at det heller ikke foreligger holdepunkter som tilsier at vedkommende på individuelt grunnlag vil være i en utsatt posisjon. I andre saker har UNE etter en konkret vurdering kommet til at det på grunn av tilhørighet til et trossamfunn bør gis beskyttelse i Norge. Som eksempel kan nevnes at det er gitt beskyttelse til klagere fra Eritrea som har tilknytning til Jehovas Vitne, en gruppe som står i en særstilling i landet idet de er blitt fratatt flere rettigheter. I Eritrea står avtjening av militærtjeneste sentralt, og i flere vedtak er det lagt til grunn at medlemmer av Jehovas Vitne i utgangspunktet kan risikere alvorlige overgrep i militæret. Det finnes også eksempler på at eritreere med tilknytning til pinsemenigheter etter en konkret vurdering har fått opphold på bakgrunn av deres situasjon ved retur. Et annet eksempel er at UNE i vedtak har lagt til grunn at religiøs tilknytning kan bidra til økt risiko for kristne og yezider fra områder i Irak med et høyt konfliktnivå. UNE har i flere saker lagt til grunn at man kan være utsatt for diskriminering og trakassering i hjemlandet på grunn av religiøs tilhørighet, men at de problemer som generelt gjør seg gjeldende, likevel ikke i seg selv danner grunnlag for asyl. I noen tilfeller har UNE også bemerket at klageren kan oppnå beskyttelse i andre deler av hjemlandet. I enkelte saker er det anført frykt for reaksjoner fra privatpersoner på grunn av religiøs tilhørighet. UNE har i flere vedtak påpekt at klageren kan ta kriminelle forhold opp med hjemlandets myndigheter og oppnå beskyttelse der. I noen land kan religionsutøvelse i form av bønn, studier eller og/eller bekledning medføre mistanke om medlemskap i forbudte religiøse organisasjoner som knyttes til terrorisme. UNE

har i slike tilfeller vurdert konkret om klageren har praktisert sin religion på en måte som kan tilsi at han/hun er i myndighetenes søkelys. UNE har i en del saker ikke lagt asylforklaringen til grunn. Det er blant annet vist til at klageren har lite kunnskap om sin religion eller har gitt motstridende opplysninger på sentrale punkter. Videre har det i flere saker vært gjennomført konkrete undersøkelser/verifiseringer. Det har da i flere tilfeller vist seg at klagerne har fremlagt falske dokumenter og gitt uriktige opplysninger i forbindelse med sin asylsøknad. 3. Konvertering En stor andel av sakene dreier seg om konvertering fra en religion til en annen. I mange av disse sakene har asylsøkerne påberopt seg konvertering fra islam til kristendom. Slike anførsler er fremsatt av asylsøkere fra en rekke land, blant annet Iran, Afghanistan, Marokko, Algerie, Jordan, Libanon, Irak, Usbekistan, Kosovo og Bangladesh. Man har imidlertid også saker hvor det er anført at man har konvertert fra hinduisme til kristendom, buddhisme til kristendom, fra et kristent trossamfunn til et annet og fra en retning innen islam til en annen. Med unntak av konvertitter fra Afghanistan er det ikke lagt til grunn at konvertitter på generelt grunnlag risikerer forfølgelse i noen av de opprinnelseslandene som er vurdert. UNE har foretatt en individuell vurdering av klagerens beskyttelsesbehov i alle sakene. I enkelte saker som gjelder konvertering i hjemlandet, er klagen ikke tatt til følge på grunn av manglende troverdighet. I andre saker har man foretatt en drøftelse av realiteten av anførslene, men samtidig påpekt at troverdigheten er svekket. Det er for eksempel vist til at det som utgangspunkt må kunne forventes at en som konverterer fra islam til kristendommen, kan gi opplysninger som underbygger at slik konvertering har funnet sted. Slike opplysninger vil blant annet kunne være kunnskap om kristendommen og hvordan denne utøves i et organisert kristent miljø som klageren måtte være medlem av. Klagerens egen refleksjon, i tillegg til religiøs aktivitet og kunnskap, vil være et viktig moment i helhetsvurderingen. I noen saker har UNE etter undersøkelse funnet at det er motstrid mellom klagerens forklaring og faktiske forhold på flere sentrale punkter. I saker med anførsler om dåp i Norge har UNE vurdert konkret om dette vil innebære en risiko for forfølgelse ved en retur. Utgangspunktet vil ofte være at konvertering fra islam kan medføre sosial utstøtelse, diskriminering og trakassering, uten at dette utgjør forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. Risikoen for forfølgelse blir videre vurdert ut fra tilgjengelig landinformasjon, og eventuelle anbefalinger fra UNHCR. Sentrale vurderingstemaer i konvertittsakene er blant annet hvorvidt den religion man har konvertert til er lovlig eller ulovlig i hjemlandet, og i hvilken grad konvertering tolereres av myndighetene. I en rekke saker er det bemerket at man i henhold til UNEs landkunnskap ikke risikerer forfølgelse på grunn av konvertering. Et sentralt vurderingstema i denne sammenheng er hvordan et lands lovverk faktisk anvendes. For eksempel har UNE vist til at lovverket i Nepal som forbyr konvertering og misjonsvirksomhet blir anvendt meget sjelden, og at det siden 1990 ikke har vært reist saker mot enkeltstående nepalske borgere i medhold av lovverket som forbyr konvertering og misjonering. Konvertering er heller ikke straffbart i land som Guinea og Syria. Islamsk lov hjemler dødsstraff for apostasi i Iran, men bestemmelsen har etter UNEs kjennskap ikke blitt praktisert de senere årene. For Afghanistan er det lagt til grunn at dette er uavklart, men at det

ikke er kjent at noen har blitt dømt til døden av offentlige domstoler. Frafall fra islam er ikke straffbart i Irak, men det blir lagt til grunn at konvertitter i Sentral-/Sør-Irak kan risikere reaksjoner fra ikke-statlige aktører. UNE har behandlet en del saker med anførsler knyttet til konvertering fra afghanske borgere. I saker hvor konverteringen er funnet troverdig, har UNE lagt til grunn at klageren har krav på beskyttelse i Norge. I vedtakene er det bla. vist til at det ifølge UNHCR foreligger risiko for forfølgelse for personer som har konvertert (eller er tillagt av andre å ha konvertert). Det er lagt til grunn at konvertitter kan risikere reaksjoner fra både egen familie/klan, myndighetene og det sivile samfunn. I enkelte land er misjonsvirksomhet forbudt og belagt med fengselsstraff. Misjonering kan også bli møtt med reaksjoner fra befolkningen. Det er i slike saker vurdert konkret om klageren ved retur kan antas å ville drive aktiv misjonering. Både de sosiale og kulturelle rammebetingelsene i hjemlandet og det som er opplyst om hvordan klageren utøver sin tro, er sentralt for vurderingen. For eksempel har UNE uttalt i en sak at vedkommende i etterkant av sin konvertering ikke har gjort seg bemerket på en slik måte at han, på grunn av sin religiøse tilhørighet, ved retur vil være spesielt utsatt for alvorlige reaksjoner og overgrep fra muslimske ledere eller muslimske privatpersoner. Etter det opplyste har han ikke bedrevet utadrettede forsøk på å få andre muslimer til å konvertere eller utvist annen virksomhet for å fremme hinduistisk religion på bekostning av islam. En stor andel av konvertittsakene omhandler iranske borgere. Utgangspunktet etter praksis er at konvertering i seg selv ikke medfører risiko for forfølgelse fra iranske myndigheter eller andre grupper, og at iranske konvertitter kan returnere til Iran såfremt de utøver sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene i Iran. I vedtakene vurderes det derfor hvordan religionsutøvelsen vil gi seg uttrykk i hjemlandet. Dette er ikke en normativ vurdering som pålegger en bestemt adferd, f.eks. å skjule sin religion, men en konkret vurdering av hvordan konvertitten antas å ville utøve sin religion. Risikoen for forfølgelse for iranske konvertitter vil som hovedregel være begrenset til de som lar seg ordinere til prester eller driver utadrettet misjonerende virksomhet med sikte på å omvende muslimer. Begrensningene i religionsfriheten i Iran, herunder diskrimineringen av religiøse minoriteter og forbudet mot å misjonere, anses ikke som forfølgelse i konvensjonens forstand. UNE foretar en konkret vurdering av sannsynligheten for at klageren vil utøve sin religion på en måte som kan medføre risiko for forfølgelse ved en retur til Iran. I en sak ble en iransk konvertitt ansett som vernet mot retur fordi UNE på bakgrunn av klagerens forklaring la til grunn at han ville drive forkynnende virksomhet ved en retur. UNE har også gitt opphold på humanitært grunnlag i tilfeller der det etter en konkret vurdering ble lagt til grunn at det er en viss risiko for forfølgelse ved en retur (såkalt restfare). Det ble vektlagt hvordan klageren utøver sin religion i Norge, og hvordan han/hun mest sannsynlig vil utøve sin religion ved en retur. Også klagerens familiebakgrunn og andre individuelle forhold ble tillagt vekt.. Også i andre saker der misjonsvirksomhet har vært sentralt har UNE etter en konkret vurdering kommet til at det er grunnlag for opphold i Norge. I en Pakistan-sak ble det vist til at situasjonen for klageren er en annen enn for ahmadiyaer flest, da han hadde profilert seg som aktiv og blant annet drevet med forkynnelse. Dette tilsa at han burde gis vern mot utsendelse. I en annen sak la UNE vekt på at klageren både i Pakistan og i Norge hadde bedrevet aktiv misjonering. UNE innvilget tillatelse etter lovens 8 annet ledd, og det ble i begrunnelsen blant annet vist til at klageren, som evangelist og i kraft av sin personlige

misjonerende stil, lett vil komme i konflikt med de normer som til enhver tid vil gjelde i et muslimsk samfunn. I noen saker har konvertering fått betydning for vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn. I en sak ble konverteringen tillagt vekt i helhetsvurderingen etter 8 annet ledd fordi klageren ikke kunne påregne støtte fra sitt familienettverk, og dette i kombinasjon med andre forhold tilsa at retur ikke var tilrådelig. Det har videre blitt gitt tillatelse etter 8 annet ledd til afghanere der UNE har vært i tvil om konverteringen er reell. 4. Oppsummering Den foretatte gjennomgang av UNEs vedtak viser at det i saker der religion er anført som grunnlag for asyl, fattes vedtak etter en bred vurdering av alle sakens sider. Felles for alle sakene er at inngående landkunnskap om forholdene for en religiøs gruppe er av avgjørende betydning for utfallet av saken. Det foretas en konkret og individuell vurdering i hver enkelt sak