FORSTÅELSE I ET HERMENEUTISK PERSPEKTIV. Grethe Eilertsen Institutt for sykepleievitenskap Universitetet i Oslo

Transkript

1 Norsk tidsskrift for sykepleieforskning, 2000, Årg. 2, nr 3, FORSTÅELSE I ET HERMENEUTISK PERSPEKTIV Grethe Eilertsen Institutt for sykepleievitenskap Universitetet i Oslo Abstract Understanding in a hermeneutic perspective The article discusses the concept of understanding in a hermeneutical perspective, specifically the philosophical and the methodological tradition. It is related to interpretation and understanding of individuals experiencing the impact of stroke the first two years after the event. The starting point of the discussion is the philosophical hermeneutics presented by Hans Georg Gadamer. In his tradition the conditions for understanding are explored. The article argues that the philosophical hermeneutics provides a valuable tool for the researcher working with qualitative data and in-depth interviews. Gadamer s pointing to horizon intentionality in the process of understanding is especially fruitful. There are, however, important limitations in using the philosophical hermeneutics. These limitations claim attention in the different phases of the interpretation process. A general rule in Gadamer s philosophy is that in order to achieve understanding of texts, the interpreter has to submit his preunderstanding continuously to scrutiny by the subject matter. While Gadamer s main references are classical texts, interviews can not to the same extent be submitted to this principle. The problems it raises in the different phases throughout the process towards understanding are discussed as problematic. INNLEDNING Temaet for artikkelen omhandler begrepet forståelse og hvordan en kan gå frem for å oppnå forståelse. Fremstillingen er relatert til tolking og forståelse av hvordan personer som er rammet av hjerneslag opplever sin livssituasjon og endringer i denne i de to første årene etter slaget. Mye av den forskningen som til nå er utført omkring hjerneslag og konsekvenser av dette har vært opptatt med å utvikle metoder for å bedre pasientens muligheter for å gjenvinne kroppslige funksjoner (Norsk Forskningsråd 1995). Det som derimot er blitt etterlyst er forskning som reflekterer det den slagrammede selv føler er viktig for å opprettholde eller

2 2 gjenvinne et tilfredsstillende liv etter slaget. Dette ble bl a sterkt understreket på en konsensuskonferanse om hjerneslag som ble holdt av Norsk Forskningsråd (NFR) i I den påfølgende konsensusrapporten heter det bl a at i åpne kvalitative studier bør en søke å få frem hva de slagrammede selv legger vekt på, og hvordan det er mulig å fange opp disse preferansene (ibid s 88). Det er altså behov for å beskrive og forstå hvordan den slagrammede selv opplever at slaget rammer deres livssituasjon, slik at helsearbeidere kan lykkes i tilrettelegging og gjennomføring i den praktiske tilnærming til pasientgruppen. Det er særlig innenfor den hermeneutiske vitenskapstradisjonen at studiet av forståelse er et hovedtema. Det ser ut til å være et hovedskille mellom den såkalte tradisjonelle hermeneutikken der vekten er lagt på metode, og den filosofiske tradisjonen, også kalt nyhermeneutikken, der fokus er studiet av mulighetsbetingelser for forståelse. I tilknytning til eget prosjekt har jeg særlig vært opptatt av hva det vil si å oppnå forståelse, hva innebærer forståelse og hvilke krav/utfordringer det stiller til meg som forsker i møtet med den slagrammede. Vitenskapsfilosofen Hans Georg Gadamer (1989) omtaler forståelse som en måte å være i verden på og jeg vil senere komme nærmere tilbake til hvorfor det særlig vil være aspekter ved Gadamers hermeneutikk som synes relevante for denne problemstillingen. Den norske filosofen Tranøy har uttrykt at grunnverdien i erkjennelsessøkende vitenskapelig virksomhet er optimering av sannhets- eller kunnskapsutbytte (Tranøy 1986, s 146). Denne grunnverdien er den vitenskapelige virksomhetens basale eller konstitutive verdi. I lys av dette er det et helt avgjørende anliggende for meg å kritisk undersøke hvilke utfordringer det valgte forskningsdesignet mitt prosjekt gir slik at framstillingen av funnene i så stor grad det er mulig blir sanne og troverdige. I lys av det som er skrevet overfor vil hensikten med artikkelen være å vurdere hvilke utfordringer jeg som forsker møter når jeg i en planlagt studie tar sikte på å oppnå forståelse for den slagrammedes egen opplevelse. For å kunne gjøre en slik vurdering, bør jeg først klargjøre hvordan begrepet forståelse tidligere er beskrevet og se på hvilke betingelser som må være tilstede for at forståelse kan oppnås. På dette grunnlag vil jeg så kunne diskutere dette i

3 3 forhold til det konkrete tolkningsarbeidet i egen studie. Før jeg tar fatt på dette vil jeg først gi en presentasjon av egen studie. PRESENTASJON AV EGEN STUDIE Å rammes av slag kan være en katastrofal hendelse for personen det gjelder. Et fullt utviklet slag rammer ikke bare kroppens integritet med langvarig eller varig funksjonsnedsettelse og økt sårbarhet for sykdommer, depresjon og nye slag (NFR 1995). Slag påvirker også pasientens oppfatning av sin totale livssituasjon pga endringer i rollefunksjon, sosial aktivitet etc (Doolittle 1990, Glass & Maddox 1992). Slagets krav til psykososial tilpasning er bl a understreket av den høye forekomsten av depresjon (post stroke depression) som er dokumentert blant slagpasienter. Depresjon har vært anslått til ca 50% av alle slagpasienter, med fortsatt depresjon ett år etter slaget hos opp mot 20% (NFR 1995). Det er ikke funnet noen direkte sammenheng mellom størrelsen av slaget, grad av funksjonshemming og depresjonsforekomst (Währborg 1993). Derfor antas det at en viktig medvirkende variabel er pasientens subjektive opplevelse av slagets innvirkning på funksjon og livskvalitet (Åström, Asplund & Åström, 1992) Hjerneslag kan betraktes både som en permanent hjerneskade og som en kronisk tilstand. I tillegg til å gjenvinne så mye av tidligere funksjoner som mulig, må behandlingen og rehabiliteringen rettes mot å hjelpe pasienten til å mestre den nye livssituasjonen og til å nå en tilfredsstillende livskvalitet. Som jeg skrev innledningsvis har mye av forskningen inntil nå fokusert på å finne frem til metoder for å bedre pasientens gjenvinnelse av kroppslige funksjoner. Imidlertid har forskning med et utvidet perspektiv på slagets konsekvenser og derfor også rehabiliteringens fokus blitt etterlyst (Åström, Asplund, Åström, 1992) Dette er i tråd med Doolitle's (1990) funn hvor slagpasienter definerte bedring etter slag i forhold til deres evne til å gjenoppta aktiviteter av betydning for dem, snarere enn objektivt målbare funksjonsforbedringer.

4 4 Med referanse til WHOs internasjonale klassifikasjon av nivå av involvering/skade ved sykdommer, hevder NFRs konsensusrapport videre at effektmål knyttet til rehabilitering bør inneholde elementer både i forhold til organfunksjon (impairment), til funksjonssvikt (disability) og til handikap. Handikap defineres som ulempene som erfares av individet som et resultat av organsvikt og funksjonssvikt. Omfatter også samhandlingsevnen og har dermed tilknytning til livskvalitetsbegrepet (sic). Opplysningene er klassifisert etter de omstendighetene funksjonshemmede mennesker kommer til å befinne seg i og omstendigheter som kan forventes å påføre individet ulempe i forhold til likemenn, d.v.s. sosial integrasjon (NFR 1995, s 44). I rapporten konkluderes det: Kanskje bør mye av forskningsarbeidet fokusere på 'handikapdimensjonen'. Den henger nært sammen med livskvalitet, tilfredshet og mestring ( NFR s 88). Dette impliserer forskning omkring pasientens opplevelse av tiden etter slaget, hvilket er hensikten med dette prosjektet. Denne undersøkelsen forutsetter at mestring av kronisk sykdom generelt og hjerneslag spesielt må forstås i et langsiktig perspektiv. Det antas at ulike kroniske sykdommer har ulike forløp med karakteristiske faser (Corbin & Strauss, 1991). God behandling og pleie må ta utgangspunkt i kunnskap om disse. Videre antas det at kronisk sykdom må forstås ikke bare som en medisinsk/biologisk sykdom (disease), men også som en opplevd sykdom (illness) og som en kulturelt definert sykdom (sickness) (Kleinman 1988). Disse tre ulike aspektene ved en sykdom er vesensforskjellige, men påvirker hverandre. På basis av studier omkring en rekke forskjellige kroniske sykdommer har Corbin og Strauss skissert en modell med åtte ulike faser (pretrajectory, trajectory onset, crisis, acute, stabel, unstable, downward & dying) (Corbin & Strauss, 1991) Modellen er i første rekke bygget på studier av kroniske, progredierende sykdommer. Dette bærer beskrivelsen av fasene preg av. For ikke-progredierende tilstander som slag vil de karakteristiske fasene i noen grad være annerledes. Ikke desto mindre antas det at Strauss et al's modell peker på vesentlige forhold også ved slag.

5 5 Strauss og kollegaer antar at det å leve med kronisk sykdom omfatter mer enn medisinsk kontroll av selve sykdommen. Mestring inkluderer også biografisk integrering av sykdommen og tilpasning av dagliglivet i forhold til sykdommen. Biografisk tilpasning refererer til de endringer pasienten må gjøre i sin selvforståelse og identitet på grunn av sykdommens innvirkning på kropp, rolle-funksjon og/eller andre vesentlige dimensjoner ved pasientens liv (ibid s 165). Dette i er tråd med Glass & Maddox (1991), som ser på rehabiliteringsprosessen etter slag som en psykososial tilpasning eller overgangsperiode hvor pasientens forståelse av virkeligheten ( assumptive world ) endres radikalt. Assumptive world omfatter alt vi tar for gitt, eller antar eksisterer på grunnlag av tidligere erfaringer. En slik endring i virkelighetsoppfattelsen (inklusive oppfatningen av egen kropp og forholdet til omverdenen) fører til en endring i pasientens egen-definisjon og rolleidentitet. Denne endringen er knyttet til sosial-psykologiske mekanismer, hvor bl a pasientens sosiale kontekst er av avgjørende betydning. Hva som i detalj karakteriserer den psykososiale tilpasningen etter et slag er ikke godt dokumentert. Tilpasning i dagliglivet omhandler de endringer som må skje ved at pasienten ikke kan utføre daglige gjøremål på samme måte eller i samme grad som før sykdommens inntreden, og til de gjøremål som kommer i tillegg p g a sykdommen eller dens behandling. Forskning tyder på at kjønn er en avgjørende variabel med hensyn til identitetsutvikling (Streitmatter 1993). Det er også dokumentert at medisinsk forskning har hatt en tendens til innebygget bias hvor mannlige pasienters sykdomspanorama og symptomatologi har blitt gjort gjeldende også for kvinnelige pasienter uten forutgående kontroll av funnenes generaliserbarhet til denne gruppen pasienter (Storstein 1993). Jeg vil derfor i dette prosjektet benytte kvinner og deres opplevelser og oppfatninger knyttet til det å bli rammet av hjerneslag. Av de ca menneskene som årlig rammes av hjerneslag i Norge er et flertall eldre mennesker, en tredjedel er under 70 år. Med noe forbehold er det beregnet at mellom av disse er førstegangsslag (NFR 1995, s 7). Med referanse til disse tallene er det satt

6 6 som inklusjonskriterium at informantene skal være mellom 70 og 80 år og ikke tidligere ha hatt hjerneslag. Informantene må kunne meddele seg muntlig. Undersøkelsen er prospektiv og longitudinell hvor gjentatte dybdeintervjuer (omlag 15) med pasienten i løpet av de første to år etter slaget danner tyngdepunktet. Hensikten med intervjuene er å få frem data som kan beskrive slag som en opplevd lidelse (illness). En ønsker å kartlegge sykdommens eksistensielle (biografiske) sider, så vel som dens innvirkning på hverdagslivet for pasienten. Videre ønsker en å klargjøre om disse opplevelsene endrer seg i et bestemt mønster i løpet av de første to år etter slaget. Denne typen data krever utdypende beskrivelser utfra pasientens eget perspektiv. For å få frem endring over tid er det nødvendig å følge pasient relativt tett etterhvert som de gjennomlever de endringer en ønsker å beskrive. Intervjuene tar utgangspunkt i en intervjuguide som dekker de tre hovedområdene kroppslige endringer, eksistensielle tema, hverdagslige problemer/utfordringer. Intervjuene skal i hovedsak være samtale-preget, slik at pasienten får stor innflytelse på innhold og struktur, da en åpen og tillitspreget relasjon mellom forsker og informant er en forutsetning for gyldige data i et design som dette. Jeg ser det likevel som viktig å styre intervjuet nok til at undersøkelsens hovedtema dekkes i hvert av intervjuene. En slik tilnærming som er valgt i denne studien gjør det nødvendig å vurdere flere vitenskapsteoretiske problemstillinger. Ett sentralt spørsmål er for meg knyttet til hva som menes med forståelse. I denne studien aktualiseres dette først og fremst i intervjuene med informantene hvis livssituasjon er svært forskjellig fra min og der f eks aldersforskjellen utgjør omlag en generasjon. Utfra dette ser jeg det derfor som interessant å undersøke nærmere hvilke forutsetninger en forståelse hviler på og hvilke krav dette eventuelt stiller til meg som forsker i den konkrete studien. Den videre drøftingen vil følgelig måtte bli en bevegelse mellom en mer overordnet fremstilling av begrepet forståelse og en mer konkret beskrivelse av de konsekvenser dette får for meg i tolkingsprosessen.

7 7 Innenfor den hermeneutiske vitenskapstradisjonen har tolkning i vesentlig grad vært knyttet til tolking og forståelse av tekster som er skrevet av andre. I min studie vil tolking og forståelse være knyttet til både selve samtalen, intervjuet med den slagrammede, og siden til den utskrevne intervjuteksten. Dette innebærer konkret at jeg vil stå overfor en tolking-og forståelsesprosess som foregår i to faser og der jeg så og si er med-forfatter til teksten. I lys av dette vil det være to områder som trenger nærmere avklaring i denne artikkelen. Det ene er knyttet til selve intervjusituasjonen og forhold ved den som er av betydning for å oppnå forståelse. Det andre er knyttet til spørsmålet om hvorvidt en analyse av tekst som er fremkommet på bakgrunn av et forskningsintervju kan underlegges de samme prinsipper for forståelse som f eks forståelse av litterære tekster. Egen erfaring som sykepleier vil i tillegg til de kunnskapene jeg har tilegnet meg innvirke på tolkningsprosessen. En vesentlig utfordring vil derfor være å bevisstgjøre min egen forforståelse, og klargjøre hvilken innvirkning dette kan ha i arbeidet med å oppnå forståelse. Det er den slagrammedes perspektiv og forståelse av sin egen situasjon som jeg, så det langt det er mulig, skal komme frem til. BEGREPET FORSTÅELSE DISKUTERT I LYS AV ET HERMENEUTISK PERSPEKTIV To hovedtradisjoner I følge Føllesdal et al (1992) er hermeneutikk studiet av hva forståelse er, og hvordan vi bør gå frem for å oppnå forståelse. De framholder dog ikke at enhver forståelse er resultat av en hermeneutisk prosess. Forstå er noe vi gjør til stadighet. Det er når vi er usikre på om vi forstår eller ikke forstår at vi må ty til hermeneutikken. Denne oppfatningen av hermeneutikkens formål finnes i Taylors artikkel idet han sier at interpretation, in the sense relevant to hermeneutics, is an attempt to make clear, to make sense of, an object of study. The object must, therefore be a text or a text-

8 analogue, which in some way is confused, incomplete, cloudy, seemingly contradictory - in some way or another, unclear (Taylor 1985 s 15). 8 Uttrykk som hermeneutisk teori og metode er likevel mangetydig. Tvetydighetene kan skyldes at det har oppstått flere retninger som har ulike oppfatninger om hva hermeneutikk egentlig er. Gilje understreker at det dreier seg om radikalt forskjellige tradisjoner med ulike problemstillinger og målsetninger (Gilje 1987). To hovedtradisjoner trer tydelig frem. Den tradisjonelle hermeneutikken som særlig har sitt utgangspunkt i Schleiermacher ( ) og Dilthey ( ) var opptatt av metodiske problemer og vilkår for korrekt forståelse, og den ontologiske eller filosofiske hermeneutikken som særlig er utviklet av Martin Heidegger ( ) og Hans Georg Gadamer ( ) (Føllesdal et al 1992, Gilje 1987). Filosofisk hermeneutikk Innenfor Gadamers hermeneutikk står det sentralt å undersøke og klargjøre hva som gjør erkjennelse og forståelse mulig. I forordet til den andre engelske utgaven av hans hovedverk Truth and Method (1989, XXX) stiller han spørsmålet: Hvordan er forståelse mulig?, ikke bare forståelse innenfor ulike vitenskaplige disipliner, men forståelse i hele den menneskelige livserfaring og livspraksis (ibid). Hans hensikt er å klargjøre de betingelser som enhver forståelse skjer under. Gadamer skriver også at hans omtale av hermeneutikken har ført til noen misforståelser. Det har aldri vært hans intensjon to produce an art or technique of understanding, in the manner of the earlier hermenuetics. Hans virkelig formål var filosofisk og ikke å utvikle et system av regler for å redegjøre for den metodolgiske prosedyren i de humanistiske vitenskapene. Earlier hermeneutics viser i denne sammenheng til den tradisjonelle hermeneutikken, ikke til den tidlige, klassiske hermeneutikken som går tilbake til det gamle Hellas. I hele denne perioden, fra antikken til romantikken, var tolkning og forståelse særlig knyttet til teologiske og juridiske tekster. Gadamer mente at både den juridiske og den teologiske hermeneutikken der man tolker tekster som en oppfatter som forpliktende burde være forbilde for all hermeneutikk. Sannheten er å finne i teksten.

9 9 Han mente derfor at den klassiske hermeneutikkens forhold til sannheten i teksten gikk tapt i den tradisjonelle hermeneutikkens (særlig Schleiermacher og Dilthey) psykologiserende forsøk på å lete etter den andres,f eks forfatterens, intensjon og egentlige hensikt (Føllesdal el al 1992, s 108). For Schleiermacher og Dilthey innebar det å oppnå forståelse, f eks for en forfatters intensjon, at først måtte en forstå, og så kunne en dersom en ønsket det, bedømme det en hadde forstått, om det er sant eller usant, galt eller riktig, og deretter anvende det. I Gadamers hermeneutikk er forståelse utlagt på denne måten ikke mulig. Forståelse bygger på at en har oppnådd enighet om saken; det teksten eller det samtalen dreier seg om. Enighet og dermed forståelse, forutsetter at det en har grepet fatt i er sant og på denne måten er forståelse forpliktende. Gadamer hevder mao at å skille forståelse fra anvendelse ikke er mulig. Gadamers hermeneutikk kan derfor sies å være et forsøk på gjenoppvekke teksters sannhetsinnhold (Schaanning 1993, s 44). Det er grunn til å merke seg at også tekstene Gadamer i det store og det hele beskjeftiger seg med, er litterære eller filosofiske tekster som er skrevet av andre. I forhold til egen studie vil det derfor være spørsmål knyttet til hvorvidt de hermeneutiske prinsippene for tekstforståelse slik Gadamer utlegger dem, kan overføres til intervjutekst slik tilfellet er i min studie. Jeg finner i Gadamers arbeider at han ofte viser til samtalen for å illustrere og utdype aspekter ved den hermeneutiske forståelsesprosessen. Dette er særlig interessant i forhold til egen undersøkelse der jeg skal benytte åpne intervjuer. Den filosofiske hermeneutikkens utgangspunkt med særlig vekt på aspekter i Gadamers hermeneutikk ser jeg som en interessant basis og en relevant kilde i fht artikkelens problemstilling. Det vil derfor særlig være momenter ved denne som vil bli diskutert i det videre arbeidet. Tradisjonell hermeneutikk Innenfor den tradisjonelle hermeneutikken stod det sentralt å utvikle hermeneutikken til en allmenn tolkingsteori. Gilje hevder at denne teorien ikke bare var ment som en teori til å tolke

10 og forstå skrevne tekster, men like mye i forhold til interpretasjon av språk (tale) og handling (Gilje 1987, s 14). 10 Schleiermacher beskriver prosessen som fører frem til forståelse som en refleksiv, sirkulær prosess der delene må forstås utfra helheten og helheten utfra delene. Denne prosessen omtales som den hermeneutiske sirkel. Den hermeneutiske sirkel impliserer i følge Schleiermacher, en relasjon mellom aktørens tale, hans problemsituasjon og tidsalder, og slik sett er det en indre sammenheng mellom hermeneutisk, psykologisk og historisk forståelse (ibid s 14). Et sitat av Schleiermacher viser særlig betydningen han la på tolkerens psykologiske evner når han sier: Forståelsen af en fremmed tekst eller et annet menneske forlanger en kunstnerisk følsomhed, en intuitiv innsigt i individets indre liv (Schleiermacher, frawind 1987, s 20). For Schleiermacher er det å forstå saken sekundært i forhold til innlevelsen. Det sentrale i å oppnå forståelse ligger mao i det å skulle leve seg inn i den andres situasjon. Å oppnå forståelse kan derfor sees på som evnen til først å leve seg inn en annens situasjon og deretter rekonstruere dennes situasjon etter bestemte metodiske regler. En dypere forståelse for saken kommer dermed i annen rekke. Dette står i kontrast til den filosofiske hermeneutikken, der nettopp det å forstå saken er det sentrale. Dette vil jeg komme nærmere tilbake til. Tolkerens forståelseshorisont Innenfor begge retningene er det akseptert at det den enkelte tolker oppfatter som viktig og er interessert i er avhengig av personens forutsetninger bl a uttrykt gjennom holdninger og oppfatninger. Dette omtales som forståelseshorisont og utgjør mengden av de oppfatninger og holdninger som vi har på et gitt tidspunkt, bevisste og ubevisste, og som vi ikke har rettet vår oppmerksomhet mot (Føllesdal et al 1992, s 101). Det er imidlertid uenighet om hvilken betydning tolkerens forståelseshorisont har. Innen den tradisjonelle hermeneutikken ble det hevdet at innlevelse i en annen person forutsatte at den som skal tolke og oppnå en korrekt forståelse av den andre i stor grad må sette sin egen

11 11 forforståelse til side eller frigjøre seg fra denne. En mente at dette ikke bare var mulig, men helt nødvendig for å oppnå forståelse. For Schleiermacher var det en uunngåelig sirkularitet i all forståelse av noe fremmed, både som del og helhet innenfor f eks en samtale, og samtalen som en del av en større helhet utenfor eller omkring samtalen. Den som tolker måtte ha en forforståelse både av kontekstuell og biografisk art slik at samtalen kunne bli forstått ut fra dens egen horisont. Men Schleiermacher mangler en tilsvarende adekvat forståelse for tolkerens horisont, fremholder Gilje (ibid, s 15). Muligheten for innlevelse i en annen person eller muligheten for å forstå som om jeg er den andre blir forkastet av både Heidegger og Gadamer. Forskjellen bunner mao i oppfatningen om hvor fritt den enkelte kan forholde seg til sin egen forståelseshorisont. Gadamer mente at å hevde at en kan frigjøre seg fra sin egen tid og situasjon ikke bare er urealistisk, men at en slik oppfatning gir et direkte feilaktig bilde av hva forståelse består i. Vår mulighet for å utforske vår egen forståelseshorisont er som edderkoppen som lever hele sitt liv i nettet, den kan bare lære å kjenne nettet ved å trekke i de forskjellige trådene, aldri overskue det utenfra, skriver Føllesdal et al (ibid s 107). Dette kan tjene som en god illustrasjon på hvordan Gadamer oppfattet muligheten for forståelse av egen forståelseshorisont. Gadamer anså derimot forutsetningene for å oppnå forståelse til nettopp å ligge i den enkeltes forståelseshorisont, uten forforståelse er ikke forståelse mulig. Det er dette som både gjør tolkningsteknikker mulige og som setter grenser for de. Forutsetning eller begrepet fordom eller for-dom slik Gadamer bruker det, kan forstås som en nærmere spesifisering av den mer generelle forforståelsen. På denne bakgrunn tok han også avstand fra påstanden om at noen for-dommer er nødvendige for forståelse (f eks prinsippet om at helhet og del må være i overenstemmelse), mens andre for-dommer virker ødeleggende for å oppnå forståelse, (f eks ønsker om at teksten skal bekrefte egne oppfatninger) slik bl a Schleiermacher hevdet det (Gadamer 1989, s 278). Slik jeg forstår Gadamer, retter han likevel advarsler om at den som skal forstå må være på vakt overfor falske for-dommer dvs forestillinger og tenkemåter som hindrer forståelse. Han skriver bl a at if we want to do justice to man s finite, historical mode of being, it is

12 necessary to fundamentally rehabilitate the concept of prejustice and acknowledge the fact that there are legitimate prejudices (Gadamer 1989, s 277). 12 Det er ikke slik at en har et nøytralt ståsted hvorfra en kan forkaste noen for-dommer og godta andre, forfekter Gadamer. Men, sier han videre all fortolkning må skjerme seg mot vilkårlig fortolkning og mot det innskrenkende i umerkelige tankevaner og rette blikket mot saken selv (Gadamer 1977, s 4). For-dommmer er derfor i Gadamers hermeneutikk alle oppfatninger og holdninger som inngår i forståelseshorisonten. De kan betraktes som forventninger vi bringer inn i en situasjon, noen ganger gir disse gjenklang i situasjonen andre ganger ikke. Når de ikke passer må de modifiseres. I Gadamers tenkning ser det ut for at nettopp dette er hovednøkkelen til å oppnå forståelse; en gradvis korrigering av egne for-dommer slik at de blir i overenstemmelse med det eller den vi arbeider for å forstå. Han skriver: Working out this fore-projection, which is constantly revised in terms of what emerges as he penetrates into the meaning, is understanding what is there (Gadamer 1989, s 267). TOLKING OG FORSTÅELSE AV TEKSTER I ET HERMENEUTISK PERSPEKTIV Forståelse og enighet Gadamers perspektiv på forståelse og hva som skal til for å oppnå forståelse, innebærer at forskerens mulighet for å forstå den andre i stor utstrekning vil være betinget av hennes evne og villighet til å oppgi sin egen tidligere oppfatning om saken og tilpasse den til den andres oppfatning. I arbeidet med en tekst innebærer en slik korrigering av ens eget ståsted at en søker å komme fram til enighet om det teksten dreier seg om, om saken, for på denne måten å oppnå det Gadamer beskriver som horisontsammensmeltning ; forståelse. Slik jeg forstår

13 Gadamer ligger det i denne horisontsammensmeltingen mulighet for at ens egen forståeleshorisont forandres, utvikles og ny og dypere innsikt kan oppstå. 13 Et spørsmål som reiser seg i denne forbindelse er imidlertid om det som en konsekvens av dette vil være umulig å forstå en tekst uten samtidig å være enig i det teksten forteller? eller sagt på en annen måte: er det slik at i all forståelse ligger implisitt en enighet? Som jeg allerede har vist ser det ut for at Gadamer vil svare at forståelse uten enighet ikke er mulig. Gadamer anser det som umulig å skille mellom forståelse, utlegning og anvendelse. Som omtalt overfor mener han at det er den klassiske heremeneutikkens forpliktende tekstforståelse som bør være styrende. Han tar derfor avstand fra den historiske/metodologiske hermeneutikken, som nettopp på bakgrunn av et slikt skille har utvidet hermeneutikkens anvendelsesområde til å gjelde alle tekster. Gadamer advarer mot at en da etterhvert vil få et galt forhold til tekstene, teksten blir ikke lenger forpliktende, når utlegging og forståelse løsrives fra anvendelse. Han argumenter også for at heller ikke forståelse og utlegging kan skilles. Det forutsetter at to forståelseshorisonter kan settes opp mot hverandre og spørre: Hva betyr dette utsagnet, gitt pasientens forståelseshorisont og hva betyr dette utsagnet gitt min egen forståeleshorisont? Med bakgrunn i Gadamers syn på vår forståelseshorisont, vil det ikke være mulig å gå frem og tilbake mellom to forståelseshorisonter på denne måten. Et slikt nøytralt, betraktende ståsted er ikke mulig. På dette punktet er han således uenig med de tradisjonelle hermeneutikerene som argumenterte for et slikt skille. Forståelsen er i denne tradisjonen uløselig knyttet til avsenderen, hans hensikt, hans intensjon eller hva teksten eller talen faktisk uttrykker for mottageren. Først når dette er gjort forståelig på en tilfredsstillende måte etter bestemte regler, kan innholdet utlegges, og om det nå er ønskelig, tas stilling til hvorvidt det som er skrevet eller sagt er galt eller riktig, om man er enig eller uenig og deretter kan materialet anvendes. Gadamer hevder at det i et slikt standpunkt ligger implisitt at en kan frigjøre seg fra sin egen forståelseshorisont og dette tar han derfor avstand fra.

14 14 Det må dog i denne sammenheng påpekes at Gadamer åpner for det han omtaler som en sekundær forståelse. En blir da enige om at det foreligger en uenighet. Dette vil innebære at en f eks må gi en psykologisk forklaring på hvorfor den andre har tatt feil (Føllesdal et al 1992, s 109). De forklarer denne påstanden ved å vise at forklaringen ikke kan gå ut på at en selv har tatt feil, for i og med at en fikk en slik forklaring, ville en vite at en selv hadde tatt feil, og dermed ville en blitt enig med den andre. Det er imidlertid reist innvendinger mot Gadamers sterke syn på tolkerens forpliktelse overfor teksten. Svært forenklet har kritikken gått ut på at Gadamers argumentasjon for å oppnå enighet i for stor grad krever at den som skal forstå er villig til å underkaste seg tekstens mening. Blant annet har Habermas pekt på at prinsippet om at en i så stor grad det er mulig skal gi teksten rett fører til at en innenfor Gadamers hermeneutikkforståelse i for stor grad aksepterer tradisjon og autoritet (her fra Føllesdal et al 1992, s 110). Det var særlig Gadamers syn på de såkalte eminente eller klassiske tekstene som kritikken mot han på dette punktet må ses i lys av. I følge Gadamer bør en forstå teksten som svar på et spørsmål. Spørsmålet må være aktuelt, ikke bare ha en historisk interesse. Og skal svaret en får være av interesse må en stille spørsmålet til en tekst som duger, en klassisk eller eminent tekst skriver Gadamer (1989, s 286). En må ha en forventning om at teksten vil gi en noe en ikke visste fra før. Det er denne forventningen om at slike tekster finnes han legger til grunn for det han kaller prinsippet om foregripelse av fullkommenhet. Gadamer omtaler dette selv som en forutsetning som veileder enhver forståelse. Denne fullkommenhetens fordom innebærer ikke bare at teksten skal uttale sin fullkommenhet, men også at det den sier skal være den fullkomne sannhet, skriver Gadamer (1977, s 8-9). Slik jeg forstår dette dreier det seg særlig om tekster som kan føre til en dypere forståelse av hva det innebærer å være menneske. Gadamer mener at en slik fullkommenhet finnes i klassiske tekster f eks fra det gamle Hellas eller det som kalles verdenslitteratur. Gjennom å konsentrere våre forsøk på å forstå disse eminente tekstene vil vi være villige til å la oss belære av teksten, slik at våre for-dommer gradvis stemmer overens med det vi finner i teksten. På denne måten oppnår en horisontsammensmeltning, forståelse (Føllesdal et al, 1992 s 110). Og fortsetter han..det er

15 15 på denne måten tilhørigheten får mening, dvs tradisjonens moment i det historiskheremeneutiske forhold, gjennom fellesskapet av grunnleggende og bærende fordommer (Gadamer 1977, s 8). Det er særlig mot denne bakgrunn at kritiske røster hevder at Gadamer blir for autoritetsorientert. Gadamer forutsetter imidlertid at fordi det jeg skal tolke og komme til forståelse av, angår meg, vil det være avgjørende å komme frem til en riktig og sann forståelse. Forståelse er derfor for Gadamer ikke et spørsmål om å gripe en mening eller betydning som uttrykkes i en tekst eller en samtale, men å komme frem til enighet om saken, det vil si finne ut hva som er sant eller usant, galt eller riktig, om det emne teksten eller samtalen gjelder. Dette gjelder både for oppfatninger og holdninger i en samtale og for det beskrivende og normative, skriver Føllesdal et al (ibid s 108). Dette er i tråd med det Gadamer selv påpeker i det følgende sitatet: Å forstå betyr primært: å forstå seg på saken, og først sekundært: å adskille og forstå den andres mening som sådan. Den første av alle hermeneutiske betingelser er således saksforståelsen, det å ha å gjøre med samme sak. Den bestemmer hva som kan fullbyrdes som enhetlig mening og dermed anvendelsen av foregripelsen av fullkommenhet (Gadamer 1977, s 9). Tolkning og misforståelse Enighet kan også oppnåes ved at en ikke følger Gadamers prinsipp om å la sine for-dommer bli justert i fht saken, men snarere tvert i mot at jeg så og si holder mine for-dommer konstant og justerer tolkingen av teksten slik at teksten stemmer med mine fordommer. Dette kan være resultat både av en bevisst og en ubevisst prosess. Et kritisk spørsmål i denne forbindelse, som Gadamer i følge Føllesdal et al, ikke har gitt noe tilfredsstillende svar på er på hvilket grunnlag en skal bedømme hva som skiller en god tolkning fra en mindre god tolkning og hva som rett og slett er misforståelse? (1977, s 111).

16 16 Spørsmålet avdekker nødvendigheten av å redegjøre for de for-dommene jeg møter teksten eller den andre med, og alltid anstrenge meg for å være på vakt når mine for-dommer møter motstand under f eks et forskningsintervju. Fordi den personen en samtaler med representerer en kilde til innsikt, vil en etterhvert lære å stille ekte spørsmål. Spørsmålets vesen er å åpne opp og holde muligheter åpne. Tolking og forståelse av intervjutekster Flere forskere som arbeider med intervju som metode innen den hermeneutiske vitenskapstradisjonen peker imidlertid på at intervjutekst ikke kan forståes identisk med tekster i tradisjonell hermeneutisk forstand (Kvale 1983, Sund 1983, Fog 1994). En åpenbar forskjell er at hermeneutikken i stor grad har beskjeftiget seg med tolking av ferdig skrevne tekster, skrevet av en annen, mens når forskeren anvender kvalitativt forskningsintervju involveres hun både i frembringelsen og tolkningen av teksten. Forskeren kan derfor i en viss grad sies å være medforfatter av de tekstene hun senere selv skal tolke. I dette ligger muligheten for å prøve sine tolkninger mot informanten under selve intervjuet. Den som intervjuer har muligheter for å stille spørsmål og be om presiseringer når en er usikker på tolkingen. Sund (1983) peker også på at tolkingen i en samtalesituasjon blir lettere fordi situasjonen ofte gir tilskuddsinformasjon utover det som sies, i form av gester, mimikk og tonefall. I den hermeneutiske forståelsesprosessen slik Gadamer har beskrevet den inngår forskerens forståelseshorisont som en nødvendig del. Intervjuteksten er et uunngåelig resultat av en dialog mellom forskeren og informanten. I arbeidet med teksten vil det derfor være viktig å se etter hva som faktisk ligger i data og hva som kan være et resultat av egne projiseringer. I følge Gadamer vil en person som forsøker å forstå en tekst eller en situasjon alltid projisere. Han skriver: But this kind of sensitivity involves neither neutrality with respect to content nor the extinction of one s self, but the foregrounding and the appropriation of one s own fore-meanings and prejudices. The important thing is to be aware of one s own bias, so that the text can present itself in all its otherness and thus assert its own truth against one s own fore-meanings (Gadamer 1989, s 269).

17 17 Et hovedprinsipp i arbeidet med teksten må derfor være at forskeren kontinuerlig lar sin egen forforståelse bli korrigert av materialet. I den dialektiske prosessen mellom teksten og forskeren vil meningen i teksten som helhet bygges opp av meningen i deler av teksten, men samtidig påvirker helhetsmeningen tolkningen av de enkelte delene. I et hermeneutisk perspektiv vil en tolkning således aldri ha en endelig gyldighet, fordi tolkerens historiske bakgrunn vil spille en rolle for de tolkninger han kommer frem til. Gadamer sier selv at ingen forståelse er gyldig for alltid - den er alltid på vei. Den viktigste innsikten er å erkjenne at en hermeneutisk forståelsesprosess er endeløs. I følge Gadamer bør en forstå teksten som svar på et spørsmål. Spørsmålet må være aktuelt, ikke bare ha en historisk interesse, og det skal stilles til en tekst som duger. Videre må ha en ha forventning om at teksten vil gi en noe en ikke visste fra før. Det er altså klassiske eller eminente tekster i Gadamers betydning. Tekstene her er et resultat av den empiriske del av studien. Intervjutekstene representerer ikke den samme autoritet som Gadamer tillegger de klassiske tekstene og kravet om underkastelse kan derfor ikke i samme grad gjelde. I motsetning til en sluttført, litterær tekst som er skrevet for et allment publikum, vil intervjuteksten oppstå som følge av en spontan prosess og være nært knyttet til en bestemt situasjon. Kvale skriver at the text of the interview is context-bound, the interviewee addressing himself to the interviewer, not only by words, but also by gestures and implicit references to their common situation (Kvale 1983, s 188). På denne bakgrunn vil det som skjer i situasjonen når teksten så og si produseres være viktig for kvaliteten på intervjumaterialet. Jeg vil derfor i det følgende bl a vurdere forhold som kan tenkes å ha innvirkning på den delen av forståelsesprosessen som er knyttet til intervjusituasjonen. Jeg ser det problematiske som er forbundet med Gadamers strenge krav om ikke å skille tolkning og forståelse fra utlegging og anvendelse. Enighet om forståelsen vil slik jeg ser det i en intervjusituasjon minst kunne oppfattes på to måter. Gitt at enigheten i intervjuet er knyttet til en felles forståelse for informantens selvforståelse, og ikke til en vurdering av om denne er riktig eller gal i fht forskerens oppfatning, vil det nettopp i analysen av intervjuteksten være en av hensiktene å skulle forstå og utlegge det som kan forklare årsakene til at f eks informantens selvforståelse på et gitt tidspunkt synes urealistiske. I dette perspektivet vil det

18 derfor være nødvendig å skille mellom nivåer av forståelse, informantens selvforståelse og endringer i denne og forskerens forståelse i analysefasene. 18 Jeg mener likevel det er mulig å nyttegjøre seg av de andre prinsippene i Gadamers hermeneutikk slik jeg har redegjort for disse i tolkingsarbeidet med intervjutekstene. FORSTÅELSESPROSESSEN I SAMTALEN FORSKNINGSINTERVJUET - I LYS AV DEN HERMENEUTISKE TRADISJONEN Dette avsnittet omhandler en vurdering av sentrale elementer i forhold til selve samtalen og forhold ved denne situasjonen, uten at alle viktige sider er tatt opp. Jeg har bl a valgt å ikke drøfte språkets betydning i denne sammenhengen selv om jeg anser det som sentralt. Begrepet mening blir kun overfladisk behandlet til tross for at også dette begrepet er sentralt både i den hermeneutiske vitenskapstradisjonen og i forhold til den aktuelle studien. I intervjuene med den slagrammede pasienten vil interessen for hva hun føler og hva og hvordan hun tenker omkring det å være rammet av slag være styrende for samtalen. Det er dette som er saken i min studie. For å støtte opp under betydningen av at det er det ved pasientens situasjon som hun opplever som vesentlig kommer frem, skal intervjuet ha karakter av en samtale. På lignende måte som jeg stilte spørsmål hvorvidt det i all forståelse ligger implisitt en enighet i fht tekstforståelse, vil jeg reise det samme spørsmålet i relasjon til intervjusituasjonen: vil det være umulig å forstå uten samtidig være enig med den andre? Hva innebærer det å komme frem til enighet i intervjusituasjonen? Forståelse i et forskningsintervju Forskjellen jeg tidligere har beskrevet mht oppfatningen av synet på det å skille forståelse, utlegging og anvendelse fokuserer den problematikken jeg her står overfor. For å forsøke å vise to oppfatninger av hva enighet kan innebære vil jeg benytte en situasjonsbeskrivelse.

19 19 Med bakgrunn i min erfaring som sykepleier har jeg f eks erfart at mennesker som er syke eller har vært utsatt for et traume, i en tid etterpå kan ha urealistiske forventninger til resultater av pleie og behandling. Jeg har så og si vært uenig med pasienten i hennes vurdering av sin egen situasjon. Årsakene til pasientens oppfatning kan selvsagt være mange. Det kan ha med (nødvendige) psykologiske forsvars-mekanismer å gjøre, det kan ha å gjøre med at pasienten ikke er tilstrekkelig informert om omfanget og konsekvenser av sykdommen, det kan ha med pasientens evne til å bedømme sine egne ressurser osv. I en terapeutisk situasjon ville det være en ambisjon å sammen med pasienten utarbeide planer med realistiske mål og hjelpe han med å finne frem til hensiktsmessige strategier for å nå disse. Det ville etter min mening, kreve at pasienten og jeg måtte arbeide oss frem til en enighet, en felles forståelse, av hva som faktisk er mulig gitt denne situasjonen. Forskningsintervjuet er ikke en terapeutisk samtale. Det kan hende at intervjuet har en terapeutisk effekt på pasienten, men formålet er primært at jeg skal få forståelse for det den slagrammede gjennomlever. Dersom det skulle oppstå en lignende situasjon som i eksempelet i forrige avsnitt i løpet av en intervjusituasjon, vil enighet ikke kunne knyttes til at den slagrammede og jeg under intervjuet kommer frem til hva som er en realistisk oppfatning av situasjonen der og da. Enighet må etter min mening her knyttes til at vi har en felles forståelse for den beskrivelsen hun gir av sin egen opplevelse på dette tidspunktet. Sagt på en annen måte må enigheten mellom forsker og informant knyttes til en felles forståelse av den slagrammedes selvforståelse - uten å skulle bedømme hvor god eller dårlig den er. I arbeidet med å forstå det den andre sier vil det å forstå meningen slik den blir fremstilt av informanten være avgjørende. Enighet vil derfor i denne sammenheng dreie seg om hvorvidt de har oppnådd felles mening om det samtalen dreier seg om. Det å bestemme meningen i et symbolsk budskap som språket er eksempel på, forutsetter på et vis en konstant tolkningsprosess. Konkret vil dette innebære at jeg bl a i løpet av intervjuene tester ut min forståelse overfor pasienten. Det er kjent at ord har ulik betydning i ulike dialekter, men også måten vi bruker språket på vil variere fra person til person og innenfor ulike miljøer. Senere forskning har bl a vist at kvinner og menn bruker språket forskjellig (Føllesdal et al 1992).

20 20 Meningen i budskapet kan derfor være mer eller mindre skjult, og kreve refleksjon for å bli klarlagt. Følelser -en kilde til innsikt Det synes også relevant å trekke inn noen av Jette Fogs tanker om følelsenes plass som en kilde til forståelse. Fog ser på dette som viktig ikke minst i forhold til det som kan skje underveis i et forskningsintervju (Fog 1985, s 73). Fog skriver at like lite som følelsene er en siste appelldomstol for troverdigheten i en bestemt situasjon, like lite fornuft er det i å forkaste følelser som irrelevante. I en dialogisk kommunikativ prosess som et forskningsintervju også kan betraktes, vil følelsene selvsagt være tilstede hele tiden både hos den som intervjuer og informanten. Av eksempler på non- verbale erkjennelsesformer nevner Fog intuisjon, empatisk forståelse og indentifikatorisk viten (ibid s 69). Jeg oppfatter dette perspektivet på muligheten for å oppnå forståelse som en presisering av det jeg tidligere har omtalt. Konkret kan det tenkes at det underveis i et intervju oppstår en uventet og overraskende situasjon som umiddelbart for meg kan føles f eks ubehagelig. Årsakene til hvorfor denne følelsen oppstår er ikke klart. Men det faktum at jeg i denne situasjonen føler slik eller slik stiller meg overfor en situasjon som jeg bør finne nærmere ut av, eller for å sitere Fog jeg har ikke ord endnu, men jeg føler nu sådan, og jeg må finde ud av, hvad det betyder, hvilken erkendelse der kan være at hente (ibid s 73). Som uundersøkte er følelsene blotte rørelser, fremholder Fog, men de kan undersøkes, fortelles, gis form og dermed med-deles, gjøres sosiale. I en samtale, eller i forskningsintervjuet, vil det være nødvendig både å lytte til den meningen som sies direkte og til det som ligger mellom linjene. Om jeg da har oppfattet den andres mening riktig kan jeg få svar på ved å formulere den indirekte meningen og dernest prøve denne ut på min samtalepartner. Når vi prøver å forstå, bør vi hensette oss i den andres mening og bestrebe oss på å styrke vedkommendes argumenter, skriver Gadamer (1977, s 2). Underveis i prosessen for å oppnå forståelse understreker Gadamer nødvendigheten av å være oppmerksom på at en står i fare for å villedes av for-dommer som ikke har belegg i selve