De to Jesu gjenkomster som omtales i Det nye Testamente

Transkript

1 De to Jesu gjenkomster som omtales i Det nye Testamente Av Jan Lilleby Jesus omtalte sin gjenkomst tilbake til jorden under to forskjellige forutsetninger. Ikke alle kristne, for å si det mildt, er klar over dette forholdet. For i vår streben etter å opprettholde den trosretning vi mener oss å tilhøre innen kristenheten, er vi kommet i skade for å avvise andre synspunkter enn de som ens trossamfunn lærer og innestår for. Dette er kristenhetens store, store tragiske svakhet. Jesus talte om to typer gjenkomst. Den ene var den gjenkomst som vi kan kalle Jesu ultimate gjenkomst det vil si, den gjenkomst som ble forespeilet av profetene idet de visste om at Israel ville forkaste Kristus til deres egen undergang. Mens den andre gjenkomsten av de to mulige gjenkomster, var den som vi kan kalle Jesu immanente gjenkomst og som er den gjenkomst som han omtalte som noe som det ikke var gitt apostlene å vite om når skulle bli. Dette leser vi om i Apg. 1, 6-7:

2 «De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden (ref. vers 5 om Den Hellige Ånds komme) du vil gjenreise riket for Israel? Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt. Vi trenger også i samme forbindelse å knytte de to englenes ord til den gjenværende disippelflokken på Oljeberget, til saken slik at vi får rette sammenhengen. Apg. 1, 11: «.og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!» Englenes ord her, er bare gjeldende Jesu immanente komme. Et komme som bare kunne finne sted under den forkynnelse av Kongeriket som vi kan lese om vedrørende apostlene i Apostelgjerningenes 30 års historie. I denne perioden forespeilte apostlene de troende messianske jøder og deres proselytter at Jesus hadde lovt å komme i deres levetid, så snart Gud så at hele nasjonen hadde tatt imot ham og latt seg døpe i vann. Peters pinsetale er typisk for denne typen forkynnelse, likeså Paulus taler referert i samme bok både Peter og de elleve samt Paulus og hans medarbeidere tilbød jødene (Israels nasjon) Kongeriket i Israel med Jesus som skulle komme for å gjenreise Davids trone i Jerusalem. Dersom Israel som folk, hadde omvendt seg og akseptert Jesus i apostlenes forkynnelsestid, så hadde Jesus kommet ned, og på en fredelig måte (og uten noen stor-trengsel i Israel, og uten noen Antikrist) bokstavelig talt slik de to englene sa til dem på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen, og bare tillagt dette som Paulus lærte: At de troende ved hans komme skulle vekkes fra de døde, og de som var i live skulle rykkes opp i luften i skyer og sammen med dem samles og landes ned i Israel og Jerusalem (1. Kor. 15ff; 1. Tess. 4ff).

3 Apostelgjerningene er egentlig den jødiske historien om hvordan jødedommen både innen Israels land og ute i diasporaen i Romerriket, i løpet av tretti år sa et tviholdende nei takk! til Jesus og løfte om Tusenårsriket. Men i samtlige av disse tretti år kan vi betegne Jesu komme som immanent, det vil si: Overhengende. Det var betinget, ja, men det var allikevel overhengende for Jesu komme var koplet opp mot at jødene (nasjonen) måtte som samlet gruppe omvende seg til troen på ham og ta vanndåpen. Gud Allmektig visste selvsagt, og Jesus visste dette også, at jødene ville tviholde på forkastelsen og at dermed ville den varslete katastrofen omsider ramme dem og nasjonen gå under i den straff som de fortjente. Men Jesu ultimate komme, finner vi bl.a. Matt og andre steder; ikke minst da i Åpenbaringsboken. Men vi finner at mange av profetene også hadde Jesu ultimative komme for øye, i tillegg til at de visste om hans første komme. Dette står omtalt i Det gamle Testamente, men særlig i Det nye Testamente. Og fremsatt på en slik måte at det må gjøres et arbeide med å skille ut disse to typer av gjenkomst. Blander vi dem sammen, blir vi totalt forvirret og får feil forståelse i forhold til menighetens tid på jord. Og feil i forhold til at Israel igjen skal bli oppkalt av Gud, til tross for at han ødela dem i år 70 under Romerrikets krig. Derfor skal vi se mer nøyaktig på disse to typene av komme. Og la meg også legge til at ingen av de to gjenkomstene er knyttet til menighetens frelse. Jeg kommer tilbake til dette senere. Både Jesu immanente komme og Jesu ultimate komme er begge knyttet opp mot Israels løfter om et nytt kongerike på jord, med Messias som regent. Menigheten har ingen del med Israel i Tusenårsriket.

4 Den ultimate gjenkomst finnes omtalt som nevnt både i profetene og i NT. Om denne gjenkomst kunne ikke Jesus si: Men det er ikke dere gitt å vite tiden for, eller tidshusholdningen for mitt komme. Hvorfor ikke? Fordi Jesu ultimate gjenkomst STÅR OPPFØRT MED TIDSANGIVELSE i Det gamle Testamente. Jesus visste om dette, selvsagt. Så hvis noen ønsker å si til meg, «..Lilleby, Jesus sa at vi ikke skulle holde på med tids-spekulasjon om hans komme» så vet du altså nå at profetenes tidstabell (for dette finnes!) var holdt utenom denne formaningen. Vi har som kristne ikke bare anledning til å jobbe med Herrens annet komme og å tenke om tidsaspektet, men vi har det nærmest som en plikt: Paulus formaner oss troende til å få ta i kunnskap i Guds Ord. Hele Guds Ord, og ikke bare NT. Men da Jesus gav disiplene misjonsbefalingen for å tilby jødedommen Kongeriket (Tusenårsriket), ville han ikke si dem rett ut, at alt deres arbeide ville bli forgjeves! Han kunne ikke si dem at Israel ville forkaste ham helt, for ellers ville de etter all sannsynlighet aldri ha gått ut og tilbudt nasjonen Kongeriket. Motløsheten hadde fått overhånd.det er jeg sikker på. Men spørsmålet de stilte til Herren i Apg. 1, 6 Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?, viser oss at hele ærendet gjaldt nettopp å gi Israel det lovte Tusenårsriket. I vers 4 ser vi jo at Jesus lærte dem opp i Kongerikets forkynnelse i de førti dagene han viste seg for dem etter oppstandelsen. Det er de ordene han talte til dem i de førti dagene, vi lærer om når vi leser slutten av de fire evangelier. Apostlene skulle gå ut i hele kosmos (gresk for landet Israel) og tale ut løftet gitt Israels fedre om et kongerike styrt av en Messias frelser, og de skulle følges av store tegn og undere i tjenesten for dette kongeriket. Peter for å ta en rask titt på dette med det immanente, det overhengende aspektet, lærte nettopp derfor følgende

5 til jødene, i 2 Pet. 3, 10-12: Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden (les: Landet) og alt som er bygd på den (i landet), skal brenne opp. (Jfr. Åp. 17 og 18 og brenningen av Jerusalem) Da nå alt dette går i oppløsning (les: ødelegges), hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann. Her legger vi merke til at Peter taler om den dag da Jesus kommer for å opprette Kongeriket i Israel. Fordi Peter og de elleve visste at så fort Israel har omvendt seg til Jesus, skulle han komme fra himmelen. Dermed, ved at desto flere og flere jøder omvendtes slik at tilslutt hele nasjonen omvendte seg, regnet han dette som og påskynde for Herrens gjenkomst. Jo fortere Israel omvendte seg, jo fortere kunne Jesus komme tilbake! (NB: Se mine sluttkommentarer om dette og den tilsynelatende selvmotsigelse som ligger i det Peter skrev om ødeleggelser og ild ved Jesu komme). Det er dette verset fra 2 Pet. 3, samt Matt. 24, 14 som evangelister rundt om i verden misbruker og mistolker dit hen, at dersom man ikke får forkynt evangeliet først for hele jordens folkegrupper, så kan ikke Jesus komme igjen! De bruker denne tolkingen for å kunne piske på sine tilhengere til å gi mer og mer i misjonskassa, for jo fortere man får forkynt evangeliet i verden, desto fortere kan Jesus komme tilbake. Men i Peters brev læres det kun om det immanente komme, mens det i Matt. 24, 14 læres om det ultimate komme, som skal skje idet det først blir gjenopptatt tilbudet til Israel om Kongeriket i tiden med Elias og Moses like før Herrens komme.

6 Våre evangelister har helt feilaktig tatt disse bibelversene til å gjelde forkynnelsen av nådeevangeliet i menighetens tid. Men versene lærer bare om tilbudet om Kongeriket for Israel. Det har intet med menigheten å gjøre! Dette evangelium om Kongeriket ble avlyst ved Israels fall i Apg. 28, i år 62, men tilbudet skal gjenopptas av de to profetene i Den store Trengsel, Åp. 11 og da under store straffetegn, ild og død. Kristenheten har aldri forstått at Jesu annet komme ikke har noe med menighetens virksomhet å gjøre. Det var bare knyttet opp mot Israels løfte om å få et Kongerike med Jesus på Davids gjenreiste trone i Jerusalem. For å forstå perspektivet med Jesu annet komme, må vi flytte oppmerksomheten over til Jesu ultimate komme. Et komme som vil være fullstendig uavhengig av hvorvidt menigheten makter å forkynne for alle jordens folk eller ikke. Jesu annet komme etter at Jesu immanente komme er brukt opp i og med den avsluttete apostelmisjonen for Kongeriket er vi nå henvist til profetenes ord for å kunne finne ut av. Og dette Ultimate komme finner vi i GT med tidsangivelse, slik at det er mulig å finne frem til en cirka beregning for tidsrommet for Jesu annet komme, og dermed også menighetens avslutning på jord. Jesu ultimative komme det profetene, ham selv og bl.a. Johannes åpenbaringsbok viser er at dette komme er basert på at Gud på forhånd visste om: 1. At jødene ville forkaste Jesus, selv etter 30 år med forkynnelse. 2. At nasjonen først ville bli ødelagt av romerhæren pga. ulydighet mot apostlene. 3. At nasjonen i endetiden ville samle seg konspirativt imot Guds vilje og stjele landet.

7 4. At nasjonen som følge av landtyveriet ville motta en falsk ond messias Antikrist. I Åp. 18 finner vi at endetids-israel straffes med Dobbelt opp i stil med det jødene påførte andre av plager og ondskap i historien. Israel kalles i denne sammenheng for Babylon skjøgen, mor til skjøgene og som har en by befestet på syv høydedrag. Dette er Jerusalem. Peters brever som jeg siterte fra ovenfor (1 Pet, 5, 13) angir Jerusalem som Babylon, i den hilsen Peter bringer ut til hebreerne i provinsene. Peter kjente innholdet i Åpenbaringsboken! Åp. 18, 6 viser at det frafalne Israel i endetiden, Babylon skjøgen, får en dobbel del vrede og straff. Den første straffen kom i år 70 under romerkrigen, en straff de måtte ta fordi de hadde drept kongens utsendinger (Matt. 22, 7) hvorpå Jesus hadde profetert at han ville la romerhærene drepe disse morderne, og deretter sette fyr på deres by, Jerusalem. Men Gud ser strengt på jødedommens synd og frafall og deres vedholdte kristushat, og har varslet dem en dobbel straff. Jeremias varslet dem om det samme! I det Gud lar trengselstiden komme over endetidens Israel, kommer denne 2. gangs straff imot dem i forbindelse med at de først har antatt Antikrist å være deres rette messias. Og Gud inngir i Antikrists sinn og hans partneres å brenne opp Babylon skjøgen med ild (jfr. Peter og hans varsel om ild mot Israel). Ikke bare brenner Antikrist og hans partnere opp Babylon skjøgen, Jerusalem, med ild, men ved Jesu komme fra himmelen kommer Herren..med flammende ild for å ta hevn over de jøder som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot Kongerikets evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet. 2 Tess. 1, BIBELSTEDER SOM

8 VISER JESU IMMANENTE KOMME Kort fortalt finner vi slike bibelsteder i Apostelgjerningene, fordi hele boken handler om det håp Israel var gitt i troen på Kristus: Håpet om, og frelsen i, det tusenårige lovte kongeriket. Likeså: I alle brever skrevet i samme tidsrommet som Apostelgjerningene henter sin historie fra, tales det kun om Jesu immanente komme for å opprette Kongeriket i apostlenes levetid. Disse brevene er alle brev i NT unntatt Efeserbrevet, Kolosserbrevet, og Filemon. Disse brevene er skrevet etter at Israel falt i år 62, da Paulus for siste gang tilbød Kongeriket i Israel til det jødiske lederskapet i Rom, der det var elleve synagoger. Det er dette vi leser om i Apg. 28, 25-28, samt også vers 31. Da han kom til Rom i år 60, sa han til de jødiske lederne: Apg. 28, 20: for det er for Israels håps skyld at jeg bærer denne lenke. Israels håp, det var Kongeriket i Israel og Jesus tilbake for å sitte på Davids gjenreiste trone. Denne tidsepoken opphørte idet Apostelgjerningene lukkes i år 62, da Paulus prøvde for siste gang å omvende jødenes ledere der til Kristus og troen på Kongeriket. Siste gang vi leser i Bibelen at Kongeriket faktisk og lovlig ble tilbudt Israel, er Apg. 28, 31. Og fordi de ikke ville høre på Paulus, forkastet Gud Israel med slik virkning at landet ble deportert tilbake til Egypt av romerne, i tråd med Mose profeti i 5. Mos. 28, 68. De forlot slaveriet i Egypt under Arons og Mose ledelse cirka 1500 år tidligere, men måtte med skam finne seg i å bli tilbudt som slaver i Alexandria i Egypt årene Men ingen ville kjøpe, akkurat slik Moses hadde forutsagt om jødenes notoriske ulydighet mot Gud i tidene.

9 Du vil dermed kunne vite fra nå av, at alle bibelsteder fra denne epoken som taler om Jesu komme og Kongeriket, kun taler om det immanente betingete komme som gjaldt eksklusivt i tiden med apostlene frem til år 62 e. Kr. Men fra og med år 62 og skrivingen av Efeserbrevet og Kolosserne, får vi ved Paulus åpenbart menighetens tidshusholdning, der Mose lov ikke gjelder, og der jøde og hedning fra da av var satt likt i troen på Kristus. Jødene var blitt fratatt den høyhet og prioritering de hadde hatt siden deres utgang av Egypt under Aron og Moses. Ved Israels fall i år 62 fikk vi dermed menighetens tid, eller som noen kaller det tiden med den frie nådefrelsen. Denne frelsen har ikke Kongeriket som håp, men himmelen der oppe, der Kristus sitter hos Gud (gresk epiuranos). Bare Paulus fikk åpenbart denne hemmelighet, som Gud hadde holdt skjult for alle mennesker helt inntil år 62 e. Kr. (Ef. 3, 1-9). Menigheten med den frie nåde og uten Israel som mellommann var aldri åpenbart i Det gamle Testamente. Heller ikke i NT, før man kommer til Efeserbrevet i år 62. Paulus var alene om denne nye åpenbaringen, og han hadde helt rett da han kalte seg for hedningenes apostel i tro og sannhet dette er helt bokstavelig å forstå som DEN ENESTE SOM VAR GITT Å KOMME TIL IKKE-JØDER MED FRELSESEVANGELIUM OM JESUS. Denne sannhet er kristenheten, sett over ett, stort sett ulydige mot, og driver dermed en sammenblanding av Kongerikets evangelium om Tusenårsriket, med evangeliet om den frie nåden som har himmelen som mål. Selv Martin Luther så ikke denne sannhet i sitt reformasjons arbeide. I den nye åpenbaringen i Ef. 1-3 om himmelen, og de øvrige brev som hører til under denne kategori, finner vi ikke noe løfte om Jesu gjenkomst! Men vi finner i stedet et løfte om å bli åpenbart i himmelen med Kristus i herlighet (Kol. 3, 1-4). Altså, det er ikke Kristus som kommer for å hente

10 menigheten, men det er i stedet menigheten som hentes til Kristus. Dette skjer i ett nu uten forvarsel, idet alle kristne tas rett inn i det himmelske. Det er derfor Paulus formaner oss til å ha det himmelske for øye, og ikke det jordiske det vil si: Vi skal ikke ha Kongeriket i Israel for øye, men himmelen der Kristus nå sitter hos Gud. Men så tilbake til bibelsteder som omhandler Jesu immanente komme Noen eksempler er bl.a. det jeg siterte fra 2 Tess 1. Samme tales om i 1 Tess. 4, 1 Kor. 15ff. Og tar vi et ord fra Peters tale, lyder det: Apg. 3, «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» Både Peter og de elleve, samt i ettertid Paulus og hans medarbeidere, forkynte som nevnt tilbudet til Israel om å få Kongeriket i og med Jesu snare gjenkomst så snart landet og dets ledere hadde omvendt seg og tatt vanndåpen. Se ikke minst Apg. 19, 8 der vi i år 54 e. Kr. finner Paulus i gang med å døpe disipler i kongerikets vanndåp for deretter å legge hender på dem slik at de også fikk Den Hellige Ånds kraft slik det var gitt under tilbudet om Kongeriket. Apostelgjerningene åpner med at Jesus lærte om Kongeriket og den kommende oppgaven for disiplene å tilby Kongeriket, så finner vi siden gjennom boken at Paulus etter hvert tok over forkynnelsen og dro til jødedommen utenfor Israels grenser, inntil vi endelig finner Paulus i Apg. 28, 31 der han for siste gang taler fra Gud til Israel og tilbyr Kongeriket. Hele tiden under den forutsetning at Jesu komme tilbake til Israel var immanent, altså overhengende.

11 KOMME ER TIDSANGITT I GT DET ULTIMATE Hvis man ikke vet om at Jesus talte om to typer gjenkomst, ville man bare ta utgangspunktet i Jesu ord i Apg. 1 om at tiden for hans gjenkomst ikke kunne vites av noen, uten Gud alene. For dermed å overføre dette til den nåværende tidshusholdningen der vi bare finner menigheten som Guds talerør. Israel er falt fra Gud helt og holdent, siden Apg. 28, 31 i år 62, og har ingen relevans for riktig forkynnelse i menighetens tid. Heller ikke finner vi i vår tid at Jesu gjenkomst kan regnes som immanent, det vil si overhengende. Den kan absolutt ikke skje når som helst. Det er en rekke bibelske momenter som må falle på plass før Herrens gjenkomst igjen er aktuelt. Før Herrens gjenkomst (ofte kalt Herrens dag i profetene) må først Elias, profeten, komme ned til Israel. Matt. 17, 11; Mal. 4ff. Avdøde Aril Edvardsen, kjendisevangelist og stifteren av virksomheten i Sarons Dal/ Troens Bevis og den verdensevangelisering som de er kjent for, lærte i sin tid ofte om dette. Men i den misforståtte idé at Elias-profetien heller var i betydelsen av at Den Hellige Ånd ville sende en verdensvekkelse før Jesu gjenkomst. Vel, den godeste Edvardsen tok feil på dette punktet. Jeg prøvde å sende ham en ikke lang tid før hans død, for å prøve å hjelpe ham på en konstruktiv måte til å bedre forstå disse ting, men fikk ingen respons. Med dette mener jeg absolutt ikke å antyde at Edvardsen var dårlig i kunnskap. Nei, heller tvert imot. Men ofte kan vi bibellærere kjøre skuta på et skjær uten å ha forstått det, for vi er jo inne på dette med tolking av Bibelen. Det er aldri mengden av kunnskap som betyr noe, men heller det å ha rette kunnskap i de gitte emner. Og i rette sammenheng, ikke som løsrevne bibelvers. Elias-profetien bør aldri åndeliggjøres slik gode gamle

12 Edvardsen gjorde (men også mange med ham, NB) profetien er selvsagt bokstavelig. På samme måte har mange evangelister/pastorer åndeliggjort profetien fra Peter om gjenopprettelsens tider, som kommer fra Herren i Peters tale tidlig i Apostelgjerningene, og tolket dette til å gjelde menigheten og at i denne eventuelle gjenopprettelse er det innbakt en stor vekkelse med under og tegn, mv. Men leser vi eksakt hva Peter sa, så ser vi at det står at det gjaldt løftet om et gjenreist Israel, som var talt om ved Guds hellige profeters munn fra eldgamle dager av. Vi må lese Bibelen rett, det vil si i den sammenheng det er skrevet. Vi må lese Apg. 1, 6 sammen med Apg. 3, 21 for da ser vi at Peter talte om det Gud hadde lovt Israel i og med at Kongeriket med Davids gjenreiste trone skulle settes opp med Jesus på tronen! I Jerusalem, og under apostlenes levetid. Menighetens tid var en total hemmelighet gjemt i Gud, og ble først åpenbart Paulus i år 62 idet han skrev Efeserbrevet. Vi forveksler altså Israel med dets spesielle messianske løfter om et Kongerike, og hemmeligheten med den frie nådens tid, menigheten (Ef. 3, 1-9). Vi må ta imot lærdom om dette nå! Det er kristenhetens store ulykke og borte-bom at man ikke har klart å skille på løfter gitt Israel særskilt, og løfter som hører menigheten til. Menigheten finnes ikke åpenbart i GT overhodet! Verken ved profetier, profetiske forbilder i GT eller noen læresetning (en bibellærer jeg kjenner, mener at Eva (!) er bilde på menigheten, noe som er helt feil). Det er bokstavelig talt heller slik som Paulus skrev til efeserne, nemlig at fra nå av (år 62 e. Kr.) forkynnes Evangeliet om Kristi uransakelige rikdom det vil si, at dette evangelium ikke kan ransakes/oppspores i tidligere tider, tidligere skrifter, men var en hundre prosent hemmelighet gjemt i Gud selv, INNTIL Paulus fikk åpenbart dette da han var i Rom år 62. Men Kristus, hans liv, død og oppstandelse, var åpenbart i GT, men holdt skjult for alminnelige lesere Gud måtte gi den troende særskilt opplatte øyne til å forstå

13 disse ting, j.fr. disiplene i Lukas 18, 34 og les deretter Lukas 24, 45. Det er dette Paulus lærer om i Rom. 16, det som var skjult i GT, men siden kunngjort ved profetiske skrifter alle de ting som vedrørte Kongeriket og Den nye Pakt til Israel. Det hadde intet med menigheten å gjøre. Johannes, døperen, var et Elias forbilde men ikke dermed oppfyllelsen av profetien om at Elias skulle komme før Herrens gjenkomst. Døperen var død ved det tidspunkt da Jesus sa at Elias helt sikkert skal komme og sette Israel i rette skikk. I hht. Åp. 11 kommer ikke bare Elias, men også Moses. Det er allerede presedens i Bibelen for at disse to store profetene opererer sammen, jfr. åpenbaringen på fjellet i Matt. 17 og Lukas 9. Lukas legger til i forhold til Matteus at de to profetene talte om Jesu bortgang. Antakelig både hans død, oppstandelse og den påfølgende himmelfart. Faktisk er det de to profetene som utløser Den store Trengsel, den domstiden som rammer Israel for deres store antikristelige og modnete synd opp gjennom tidene. De er gitt å straffe Israel med alle slags plager, så ofte som de vil (Åp. 11, 6). Elias utløser tørkekatastrofe idet han lukker himmelen for regn, og Moses slår vannene der til blod, slik han en gang gjorde med Nilen på Faraos tid. Disse plagene og mange andre, slik de beskrives i De tre syvere i Åpenbaringsbokens beskrivelse av trengselstiden. Plager som kjennetegnet de to profetene i deres tjenester slik vi leser i GT. Jesu ultimate komme er forutbestemt, likesom også Jesu første komme var det. Det er forutsagt i profetene i flere omganger. Dette ultimate komme er et komme som ikke tar noe hensyn til hvorvidt folk på jorden tror på Jesus eller ikke, verken blant jøder eller hedninger. Dette komme blir innført ved en svær og skremmende domshandling ved overnaturlige inngrep fra Gud allmektig, men disponert gjennom de to store

14 Guds profeter, Moses og Elias! På samme måte som tegn og under fortsatte etter at Jesus var reist opp til himmelen, gjennom det apostlene var gitt å gjøre, slik vil Åpenbaringsbokens straffetegn fortsette, etter at Elias og Moses har blitt opprykket til himmelen (Åp. 11, 12), nemlig gjennom den tjeneste som de messianske evangelistene står for (Åp. 7 og 14). Det må en trengsels- og domstid til imot Israels ugudelige elite, for å kunne frembringe en gruppe messianske jøder som vil tro på Jesus, og som i samme vending også vil få Guds tilbud om det messianske kongeriket på ny, slik det engang var i aposteltiden (Matt. 24, 14). Jeg skal ikke gjennomgå alle detaljer for dette her, for det har jeg behandlet mange ganger både i mine Israel-bøker og i diverse artikler. Men bare fastslår at Jesu gjenkomst kan ikke skje før Elias (og Moses) først viser seg i Israel. Fra de viser seg der, kan man faktisk telle opp syv jødiske kalenderår á 360 dager, og man vil få dagen for Jesu annet komme helt nøyaktig. Det er ganske så sikkert at de to profetene vil inkludere denne tidsangivelsen i deres forkynnelse til Israel. Landet vil bli advart mot den straff som er i ferd med å komme over dem, og bli oppfordret til å omvende seg til Jesus Kristus før den antikristelige dødsbølgen rammer dem for fullt. De to profetene var 1260 dager til å profetere. Profetere hva? Ulykker, doms katastrofer, plager og svære skremmende tegn. For at det ikke skal være forvirring på jord vedrørende menneskets frelse, blir menighetens tidshusholdning avsluttet like før Elias åpenbares, antakelig i samme time. For menigheten har intet evangelium som er forenlig med den dom og straff som nå kommer over Israel særskilt. Menigheten blir i ett nu tatt rett inn i det himmelske i hht. Kol. 3, 1-4 den skal bli åpenbart med Kristus i herlighet i himmelen, og ikke på jorden.

15 FORSTÅ HOSEA KLOKKEN VI MÅ LÆRE Å Det er særlig Hosea som har en meget god tidsangivelse for Jesu ultimate komme, idet han skrev om de to dager, og på den tredje skulle Israel leve for Herrens åsyn dette er dager som er tusen år lange. La oss lese i Hosea 6, 2: «Han vil gjøre oss levende etter to dager, og på den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.» Det er flere viktige momenter i dette utsagnet fra profeten. Minst tre fakta fremkommer: 1. Israel anses som døde (ikkeeksisterende), 2. Israel skal bli gjenreist ETTER to tusen år, 3. Deretter, når det tredje årtusen inntreffer etter deres frafall, har Kongeriket med sine tusen år og Jesus som konge blitt iverksatt og de troende jøder skal leve for Kristi åsyn. Hosea vitner dermed profetisk her at Israel ikke anses som kommet tilbake og i lovlig eksistens som Guds nasjon, før tusenårsriket er innstiftet og Jesus til stede. Utsagnet om at Gud skal gjøre oss levende etter to dager gjelder det faktum at en liten flokk av messianske jøder kommer til tro i Den store Trengsel, men ikke hele nasjonen. En tredjedel blir frelst, mens to tredjedeler blir drept i hht. Sak. 13, 8. Se også 5. Mos. 28, 62 om at bare en liten flokk skal bli igjen etter trengselstiden. Trengselstiden blir av Jesus karakterisert som å være lik de veene og smertene som en fødende kvinne har. Israel skal bli født (bli levende og bli oppreist igjen) av Gud gjennom trengselstiden. Se Matt 24 ff. Tidsaspektet er interessant, og det er ikke klokt å lukke øynene for dette. Her står det likefrem at deres levendegjøring begynner (like) etter at 2000 år (to dager) har passert. Det står etter to dager, men det må antas å skulle leses som en form for klokke, som betyr at på slaget

16 2000 JØDISKE år (á 360 dg), så begynner Den store Trengselstiden der de to profetene i Åp. 11 starter deres oppreising av det falne ugudelige Israel. De begynner med en svær utrenskning, med svære straffetegn og død over deres motstandere. Vann blir gjort til blod, og himmelen lukkes for regn i tre og et halvt år! Det blir ikke som da Jesus kom første gang med sitt nådens år fra Herren (Jes. 61), men nå blir det i stedet en Hevnens dag fra vår Gud (Jes. 61). Den dom som Jesus unnlot å lese opp fra Jesaja 61 da han talte i synagogen i Nasaret. Hevnens dag er lik Den store Trengsel som Jesus forutsa i Matt 24. Og som vi finner utmalt i Åpenbaringsboken. Når falt Israel? Israel ansås fra Guds side å være falt åndelig idet Apostelgjerningene avsluttes brått, med Paulus i Rom år 62. Dette er siste gang i Bibelen, Guds Ord, at man finner at Gud taler til Israel og han brukte Paulus som sin budbringer. Opptil dette tidspunkt i bibelhistorien, var Israel å anse som Guds nasjon på jord, og de var ikke å anse som totalt falne ennå. Paulus sier i Rom. 11 i spørsmålsform. er de da snublet for å falle? altså, har deres snubling i å ikke tro på Jesus som Messias resultert i at hele nasjonen har falt fra Gud? Paulus svarer kontant i sin retorikk: Langt derifra! Det vil da si, at pr. år 58 da Romerbrevet ble skrevet, var ikke Israel frafalt Gud. Frafallet kom fire år senere, år 62 i Rom da jødenes ledere og deres synagoger avslo tilbudet om Kongeriket for siste og endelige gang i apostelhistorien. Her kom det frafall som Paulus nevnte i 2 Tess. 2, 3 da han omtalte at Israels frafall fra Gud måtte komme, FØR Antikrist kunne stå frem. Og i år 70 ble Israel ødelagt og brent, helt i tråd med Jesu profetiske advarsel i lignelsen om kongens utsendinger, Matt. 22, 7. Vårt valg hva gjelder utgangspunktet for Israels død som nasjon har dermed to muligheter: 1. De døde i år 62, da de

17 nektet å motta Paulus tilbud om Riket. 2. De døde i år 70 da nasjonen ble fysisk ødelagt av romerne og i hht. Mose profeti ble returnert som slaver til Egypt. Vi får da et slingringsmonn på 8 år for grunnberegningen. Hvilken bør vi velge? Jesus ble født egentlig 4 år før den kirkelige kalender. Altså i år minus 4. Men la oss bare i denne sammenheng glemme både de fire år og de eventuelle åtte år, som utgjør bare 12 år av flere tusen års tid. Vi kan altså ikke fastslå en bestemt dag eller et bestemt 100% sikkert årstall. Men vi kan dokumentere ved Bibelen det generelle nære tidsrom for når man kan forvente at menighetens tid er over, og at Elias og Moses kommer ned til Israel for å starte Hevnens dag og slippe trengsler og dom løs over Israel. I år 2000 var altså de to dagene i Hosea inne, når vi vel og merke legger til de årene som løp etter Kristi fødsel helt opp til Israels fall enten i år 62 i Rom eller 70, da landet ble ødelagt. Vi er nødt til å starte der Hosea starter: Ved tiden da Israel var å betrakte som døde i og med bruken av uttrykket gjøre oss levende igjen. Dermed får vi først Elias og Mose komme cirka år 2055 evnt per gregoriansk kalender (når vi vet at trengselstiden skal vare 7 år, Dan 9ff), minus de korrigerende antall år som skyldes denne kirkelige kalenders feilberegninger med totalt 4 år. (OBS: Noen mener bare 2 års feil, andre mener så mye som 6 års feil, det er altså dissens). Vi vil ikke være langt fra sannheten om vi da bruker årene som det tidsrom da Jesu gjenkomst vil finne sted, vel og merke etter gregoriansk kalender, ikke den jødiske. Jesu ultimate komme, som blir påtvunget et Israel som i utgangspunktet hater Kristus og forakter kristendommen og dens evangelielære. (Vi skal straks se på den jødiske, som jo blir den riktige). Bare de som lever når Elias og Moses viser seg i Israel i

18 hht. Åp. 11, vil få vite hvilken dag Herren kommer til jorden igjen. For da har man et eksakt utgangspunkt som tilsier 7 jødiske 360-dagers år fra og med den dag disse to viser seg. Det er nettopp denne dagen for Jesu komme, som Peter formante de messianske jødene om. Peter visste at de to profetene i Åp. 11 ville gi de troende jøder, samt Israel forøvrig et løfte om en gjenkomst på en bestemt dag! 2. Pet. 3, 3-4: i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster, og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse. De to profetene i Åp. 11, samt deres disipler/etterfølgere de gir ett bestemt løfte: Om 7 år (regnet fra den dag de to profetene kom ned) skal Kristus komme fra himmelen for å opprette Kongeriket i Israel! Men da innbyggerne i Jerusalem ser at de to profetene blir drept, og tre dager etter blir rykket opp til himmelen, regner de ikke løftet som reelt. De begynner i stedet å spotte og tale dårlig om denne forkynnelsen. I hht. Mose forbannelse over Israel i 5. Mos. 28, skulle en av ingrediensene være at jødedommen blir grepet av en svær forvirring. Dette vil komme tilsyne i Den store Trengsel. Men dette vedgår altså ikke menigheten, for vi har ingen del med det fremtidige nye Israel, vi har vårt frelseshåp i himmelen og ikke på jorden med tusenårsriket. Bare jødene har Kongeriket, de ble lovt å skulle arve landet, dersom de lik Abraham ville tro på Kristus (jfr. Hebreerbrevet mv.). Jesus lovte Israel, dersom de mottok ham nasjonalt, å arve landet. Se Matt. 5, 5 og bergprekenen. Arve jorden sier mange oversettelser, men dette er feil. Det skal stå landet, Israel.

19 Menigheten derimot, er lovt å skulle arve himmelen, noe som aldri må forveksles med tusenårsriket. Efeserbrevet og Kolosserne viser dette med all tydelighet! ISRAEL FALT FRA GUD OG DØDE? NÅR MÅ VI ANSE AT Det er to spesielle hensyn som må tas: 1. Rette år for Kristi fødsel, idet de øvrige hendelsene baseres datomessig på den. 2. Rette dødsdag for Israel. Bare år 62 og år 70 overlever en gransking basert på Bibelen. Det er helt sikkert at Israel ikke falt i år 32, siden Paulus betegner at de bare hadde snublet men ikke som nasjon falt (Rom. 11, 11). Paulus skrev 2. Tess. omkring år 55-56, og ennå var Israels fall ikke skjedd, men omtales som fremtidig (2. Tess. 2, 3). Og endelig, i Apg. 28, 20 finner vi Paulus i år 60 i Rom ved ankomsten, at han altså var i lenker for Israels håps skyld, det vil si Kongeriket og Messias Jesus som en som skulle komme dersom jødene omvendte seg. Paulus finner vi som en som forkynte Kongeriket helt opp til år 62, i Apg. 28, 31. Men så dukker Efeserbrevet opp samme år, og med en helt ny troslære, der Mose lov er avskaffet og jøde og hedning satt likt! (Ef. 2, 14-15). Jødedommen var falt, for dens særtegn var jo at de skulle være FØRST av nasjonene, deretter greker. De mistet sin prioritet, og regnes ikke som Guds nasjon etter Apg. 28! Dette har vi jo alt gjennomgått. Gud returnerte dem tilbake til Egypt ihht. 5. Mos. 28, 68 i år 70. Dette er historisk bekreftet. Da apostlene fikk vite om alt det Åpenbaringsboken bebudet av store alvorlige hendelser, forstod de alle gradvis at deres oppdrag med å tilby jødene Kongeriket antakelig ikke ville lykkes. Derfor de vyer som blir forespeilet i Åpenbaringsboken. Det kan ses avspeilet i de ord jeg siterte fra Peters brev, men ikke minst også fra Paulus brev til Tessalonikerne. Jesu gjenkomst med flammende ild for å ta

20 hevn over alle som ikke kjenner Gud og apostelens lære om at (se 2 Tess. 2) først måtte Israel falle fra Gud, før noen Antikrist kunne komme, osv. Nå, i ettertid av alle apostlene, vet vi allerede at det er en hel tidshusholdning imellom dette at Israel falt fra Gud i år 62, og til det at en Antikrist vil stå frem som leder Israel inn i den profeterte katastrofen som leses om i Åpenbaringsboken 17 og 18 mv. Mellom det frafall som Israel gikk inn i år 62 og til at Antikrist en gang i framtiden vil stå fram og forføre Israel, finner vi tidshusholdningen med Guds nådes evangelium, altså menighetens tid (Ef. 3, 1-9). Dermed står dette fast, at hadde Israel omvendt seg allerede tidlig i apostlenes tjeneste, så ville faktisk Jesus ha kunnet komme igjen UTEN at verken trengselstid, Antikrist og død og plager fra de to profetene i Åp. 11 hadde inntruffet. Hele det forløp som vi finner gjennom NT og dets fortelling om jødenes fall fra Gud etter 30 års forkynnelse, var under konstant forbehold om nasjonens mottak av Kristus, som var fullt mulig helt frem til det katastrofale fallet som kom idet vi leser om Paulus i Rom år 62 i Apg. 28, Apostlene begynte altså gradvis å bli obs på den tanken, at det var overhengende sannsynlig at det gikk mot et fall for Israel! Vi legger merke til at Lukas forlater Peter og de elleve og Jerusalem-forsamlingen fra og med Apg. 13, som skjedde omkring år 43, da Paulus og Barnabas ble utsendt av Den Hellige Ånd ut fra en ny misjonsbefaling. I Apg. 21 finner vi at det ikke lenger var Peter som ledet menigheten av messianske jøder og proselytter, men Herrens bror, Jakob. Med dette viser Den Hellige Ånd oss, at det eneste håpet for Israel til å ennå kunne få Kongeriket, lå hos Paulus og hans forkynnelse til jødedommen utenfor Israels land. Og så ser vi at det ender opp i Rom i år 60, og ennå etter to år der, år 62 har ikke Israel omvendt seg, men bare noen av dem. Og dermed avbrytes apostlenes tjeneste til Israel, og Gud

21 avslutter sin kontakt med nasjonen og sender dem inn i ødeleggelsen som kom i år 70. Gud har ikke siden den gang vært Israels Gud, og de har ikke siden den gang vært Guds folk på jord. Men med Israels fall, fikk vi i ettertid husholdningen med menigheten, slik Paulus lærer i Efeserbrevet det som hadde vært holdt hemmelig i Gud, men da ble åpenbart Paulus, en skare troende utvalgt i Kristus fra før verden ble skapt, og satt i himmelen med Kristus og gitt all åndelig velsignelse med Kristus i himmelen. Vi har ingen del med Israel i noe fremtidig Kongerike, men vi har himmelen med Kristus som arv! De første kristne, som var den messianske menighet for Kongeriket i Israel, kunne ikke vite om hvilke tider Jesu gjenkomst ville være, for den var betinget av at Israel som nasjon hadde omvendt seg og tatt vanndåpen mv. Jesu komme var overhengende, og helt betinget! Men vi, i menighetens tid, har en grei retningslinje for omtrentlig når en kan forvente Herren, den er forutbestemt og åpenbart ved Hosea 6, 2. JØDISKE KALENDER ELLER VÅR? DEN Etter å hatt en del korrespondanse med en kollega i USA, Irene M. Walther i Orlando, Florida, fant jeg å ville ta med det perspektivet som den jødiske kalenderen gir i forhold til bibelens tidsaspekt. Den har 360-dagers år, og hvis Gud ikke overlot tidsberegningen til romersk system, men har beholdt det jødiske (når vi leser Bibelen) så ser vi med én gang at det får store utslag når det skal regnes inn 2000 år. Det blir 5 dager pr. år kortere og periodevis får man også skuddårs-systemet. Til sammen blir det litt over 29 år å trekke i forhold til romersk (gregoriansk) kalender. Etableringen av Tusenårsriket ved Jesu annet komme vil finne

22 sted i et tidsrom på cirka år ; og medfører at menighetens tid vil opphøre 7 år tidligere når Gud sender Elias og Moses til Israel og kaster Den store Trengselstiden over nasjonen (se min bok om dette, som ligger til gratis nedlasting på nettstedet). Dermed vil menighetens arbeid på jord være over, og dens troende plassert i himmelen hos Kristus i tidsrommet mellom cirka 2026 og 2034 når de forskjellige løse usikkerhetsmomentene medtas i regnestykket. Det er altså svært så kort tid igjen av denne tidshusholdningen der vi har fri nåde ved tro alene (Ef. 2, 8). Jeg er født i 1946, og vil være 88 år om jeg får leve til Aspektet med den jødiske kalender valgte jeg derfor å ta med og slik vise at ingen egentlig kan påpeke eksakt hvilket år, måned eller dag som menighetens tid opphører, eller hvilket år man med sikkerhet har Jesu gjenkomst. Men vi har både lov og vi har mulighet til å finne et rimelig sannsynlig tidsaspekt en grov tidsramme, slik at vi har en liten føling med de kommende realitetene! Menighetens frelseshåp er himmelen der oppe hos Kristus, og én dag vil det skje (Kol. 3, 1-4).