BORGARTING LAGMANNSRETT

Transkript

1 BORGARTING LAGMANNSRETT KJENNELSE Avsagt: Saksnr.: Dommere: ASK-BORG/04 Lagdommer Lagdommer Lagmann Lars Ole Evensen Fanny Platou Amble Torkjel Nesheim Ankende part Ronny Sigvald Solheim Advokat Trond Sivertsvik Ankemotpart Staten v/justisdepartementet Advokat Knut-Fredrik Haug-Hustad Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 Saken gjelder en bevistvist i erstatningssak mot staten etter at to polititjenestemenn skjøt og drepte to bortkomne hunder 16. juni Konkret er spørsmålet om identiteten til en tjenestemann som var operatør på sambandet kan opplyses eller om det foreligger taushetsplikt. Saksforholdet Spørsmålet har tidligere vært behandlet av tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Fra lagmannsrettens saksfremstilling i kjennelse 22. mars 2017 hitsettes: Hundenes eier Ronny Solheim anmeldte de to polititjenestemennene for grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten for politisaker etterforsket saken og kom til at avlivingen av de to hundene var lovlig i henhold til hundeloven 14 andre ledd. Saken ble henlagt som "intet straffbart forhold anses bevist". Solheim klaget over henleggelsen, men klagen ble ikke tatt i følge i Riksadvokatens vedtak 23. desember Solheim reiste sivil sak mot staten v/justis- og beredskapsdepartementet ved stevning 10. juni 2016 til Oslo tingrett med påstand om erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kroner. Staten ga tilsvar og påsto seg frifunnet. Solheim anla også erstatningssak mot de to polititjenestemennene Kjønniksen og Bakken for Hedmarken tingrett. Denne saken ble overført til Oslo tingrett og forent med Solheims sak mot Justisdepartementet. Under saksforberedelsen har Solheim ønsket å framlegge som bevis i saken straffesaksdokumenter i forbindelse med Spesialenhetens etterforskning, herunder lydlogg. Solheim ba også om å få oppgitt identiteten til en tredje tjenestemann som hadde vært involvert i saken som operatør over sambandet, og som Solheim ønsket avhørt som vitne. Staten v/justisdepartementet motsatte seg framlegging av straffesaksdokumenter og nektet å opplyse polititjenestemannens identitet. Tingretten og lagmannsretten la til grunn at straffesaksdokumentene og lydfil kunne fremlegges som bevis i erstatningssaken, samt at polititjenestemannen kunne føres som vitne. Etter anke fra staten over spørsmålet om å opplyse vitnets identitet, opphevet Høyesterett tingrettens og lagmannsrettens kjennelser. Høyesteretts mente at avgjørelsene bygget på uriktig lovtolkning. Ankeutvalget uttalte at en polititjenestemanns identitet i alle fall etter omstendighetene kunne være undergitt taushetsplikt. Tingretten og lagmannsretten hadde imidlertid lagt til grunn at identiteten ikke under noen omstendighet var underlagt taushetsplikt. Dette var feil. Oslo tingretten behandlet spørsmålet på nytt i kjennelse 30. november Tingretten kom da til at den aktuelle polititjenestemannens identitet var underlagt taushetsplikt, og at han ikke skulle føres som vitne ASK-BORG/04

3 Ronny Solheim har i rett tid anket avgjørelsen og anfører i hovedtrekk: Når det gjelder lagmannsrettens kompetanse bestrider Solheim at denne er begrenset etter tvisteloven 29-3 andre ledd som anført av staten. Det fremgår av Ot.prp. nr. 51 Tvisteloven side 472 andre spalte at avgjørelse av bevisforbud ikke kan sies å skulle treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig saksbehandling. Det var derfor riktig av lagmannsretten i forrige runde å legge til grunn at retten hadde full kompetanse. Tingretten har lagt feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse til grunn. Høyesteretts avgjørelse i saken må forstås slik at lagmannsretten og tingretten skulle ha gått lengre i sin drøfting av hvorvidt det forelå forhold som kunne gi grunnlag for ikke å oppheve taushetsplikten. Parten er ikke uenig om hvilke lovhjemler som kommer til anvendelse. Når det gjelder subsumsjonen anføres følgende: Det er ikke sannsynliggjort at det vil finne sted noen uakseptabel opptreden overfor operatøren. Tingretten har vurdert dette faktiske forhold uriktig. Den rettslige terskelen er også satt for lavt. Det kan ikke være slik at enhver fare for uakseptabel adferd fra utenforstående innebærer at politimenns identitet må beskyttes ved anvendelse av taushetsplikten. Det er tale om en politimann som har opptrådt på en slik måte at Riksadvokaten anbefalte administrativ reaksjon overfor ham. Han er et helt sentralt vitne i erstatningssaken mot tjenestemennene og mot staten. Operatøren har dessuten opptrådt erstatningsbetingede uaktsomt. Dette spørsmålet fortjener en selvstendige rettslig behandling. De to navngitte polititjenestemennene som drepte hundene vil være langt mer utsatt for kritikk og negativ omtale enn operatøren som bidro via sambandet. Det vil da være en klar forskjellsbehandling om ikke også identiteten til operatøren skal opplyses. Det er vanskelig å forstå beveggrunnene for en slik forskjellsbehandling. Alle andre aktører i saken er identifisert. Saken kan vanskelig forstås annerledes enn at staten søker å sikre at hovedansvaret i saken legges på de to saksøkte polititjenestemennene. I lys av operatørens opptreden, som betjentenes overordnede, vil det for tjenestemennenes del kunne være aktuelt å peke på det press de ble satt under av tjenestegjørende operatør. Ved å unndra denne helt sentrale personen fra saken, vil en adekvat vurdering av ansvarsfordelingsspørsmålet bli vanskeliggjort og staten vil kunne oppnå et lempeligere resultat for sin del ASK-BORG/04

4 Sakskostnader I Høyesteretts avgjørelse 14. juni 2017 ble sakskostnadsspørsmålet overlatt til tingretten. Tvisten for tingrett og lagmannsretten gjaldt imidlertid tre forhold, nemlig spørsmålet om fremleggelse av straffesaksdokumenter, spørsmålet om avspilling av lydlogg og det gjenværende identifikasjonsspørsmålet. De to første spørsmål utgjorde en betydelig del av behandlingen i tingretten og av ankesaken for lagmannsretten. Tvisten om disse spørsmålene ble imidlertid oppgitt av staten i anken til Høyesterett hvoretter de både må anses frafalt i henhold til tvisteloven 20-2 (2) og at de også er rettskraftig avgjort. Arbeidsbyrden for prosessfullmektigen for de tre saksforholdene er tilnærmet lik. Det kreves derfor nå særskilt dom for sakskostnader med 2/3 av de samlede kostander som ble påført frem til Borgarting lagmannsretts avgjørelse forelå. Solheim ble tilkjent et salær på kroner med tillegg av merverdiavgift av lagmannsretten. Etter at kjennelsen var avsagt, men før den var gjort kjent for partene, ble det inngitt ytterligere ett prosesskriv fra Solheims prosessfullmektig. Dette innebar et tillegg på fire salærtimer. Det anføres derfor at kroner med tillegg av merverdiavgift må tilkjennes Solheim i sakskostnader til dekning av de kostnader som gjelder de frafalte saksforholdene, uavhengig av resultatet i nærværende ankesak. Det tilligger ankeinstansen å avgjøre sakskostnadsspørsmålet for bevistilgangssaken i sin helhet. Dette omfatter alle kostnadene som påløp i forbindelse med Høyesteretts opphevelse av tingrettens og lagmannsretts avgjørelse. Ankende part må uansett tilkjennes kostnadene som gjelder de tvistepunkter som ble rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse 23. mars Det er nedlagt slik påstand: Staten v/justisdepartementet tilpliktes å opplyse navn og adresse på operatøren som hadde samband med politibetjentene Bakken og Kjønniksen fra operasjonssentralen kvelden den Staten v/justisdepartementet tilpliktes å betale sakens kostnader, for alle instanser. Staten v/justis- og beredskapsdepartementet har i hovedtrekk anført: Den konkrete vurdering som tingretten her gir uttrykk for, hører under rettens «skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling». Denne vurderingen kan bare angripes dersom avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig, jf tvisteloven 29-3 andre ledd, jf ASK-BORG/04

5 tredje ledd. Retten har inngående kunnskap om hovedsakens materielle spørsmål og de bevistemaer retten står overfor. Avgjørelse er på ingen måte uforsvarlig eller sterkt urimelig. Solheim gjør gjeldende at tingrettens kjennelse er beheftet med feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Staten oppfatter imidlertid ankeerklæringen slik at det i realiteten er tingrettens avveining av hensynet til taushetsplikt og sakens opplysning som Solheim er uenig i. Avveiningen er imidlertid fullt ut forsvarlig. Kjennelsen er for øvrig basert på korrekt faktum og rettsanvendelse. Høyesteretts ankeutvalg har i kjennelse 14. juni 2017 avsnitt 27 uttalt følgende om vurderingstemaet for om en polititjenestemanns identitet er undergitt taushetsplikt: Saken fra 2007 bygger altså på at en polititjenestemanns identitet i alle fall etter omstendighetene kan være undergitt taushetsplikt. Tingrettens og lagmannsrettens avgjørelser må derimot forstås slik at de har lagt til grunn at identiteten ikke under noen omstendighet er undergitt taushetsplikt. Høyesteretts ankeutvalg gir her anvisning på en vidtrekkende taushetsplikt. Den nærmere grenseoppgangen må bero på en vurdering av de konkrete omstendigheter i saken. Tingretten har korrekt tatt utgangspunkt i den regelforståelse Høyesterett har gitt anvisning på, jf dommen side 3. Etter en grundig vurdering over tre sider konkluderer tingretten på side seks som følger: Etter en samlet vurdering av opplysningene i saken finner retten at det foreligger forhold som kan utsette den aktuelle tjenestemannen for uakseptable krenkelser, om hans identitet gjøres kjent. Det heter videre på side 7: Når hensynet til taushetsplikten avveies mot behovet for sakens opplysninger, er retten uansett kommet til at staten bør gis medhold i kravet om bevisforbud. Sakskostnader Saksøker har krevd sakskostnader for alle instanser. Dette er det ikke adgang til. Tingretten har korrekt lagt til grunn at spørsmålet om sakskostnader utstår til den avgjørelsen som avslutter saken, jf tvisteloven 20-8 første ledd. Staten vil kreve sakskostnader for dette anketilsvaret med kroner. Avgjørelsen av sakskostnader utstår ASK-BORG/04

6 Staten v/justis- og beredskapsdepartementet har nedlagt slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. Avgjørelsen av sakskostnader utstår. Lagmannsretten bemerker: Staten har anført at ankeinstansen ikke har full kompetanse til å overprøve tingrettens avgjørelse. Det er vist til tvisteloven 29-3 andre ledd, jf 22-3 tredje ledd. Staten gjør gjeldende at avgjørelsen bygger på en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning og at en slik avveining bare kan angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Lagmannsretten finner at retten har full kompetanse til å ta stilling de spørsmål som er reist i anken. Begrensningen i 22-3 andre ledd gjelder kjennelser som saksbehandlingen «som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling», og gjelder ikke avgjørelse av om vilkårene for bevisforbud foreligger. Det vises til Schei m.fl. Tvisteloven 2. utgave side 1012 hvor det gis utrykk for at det ikke er tilstrekkelig til å bringe begrensningen i tvisteloven 29-3 andre ledd til anvendelse at kjennelsen beror på en skjønnsmessig vurdering. Det vises her også til lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 51 side 472 andre spalte, som uttrykkelig viser til at kjennelser om bevisforbud og bevisfritak etter kapitel 22 kan prøves av lagmannsretten uhindret av tvisteloven 29-3 andre ledd. Når det gjelder tvisten mellom partene viser lagmannsretten til Høyesteretts avgjørelse 14. juni 2017, HR U, avsnitt 14, hvor det er uttalt: Den aktuelle tvisten har sin bakgrunn i at saksøkeren, A [Solheim], under henvisning til tvisteloven 21-4 har krevd å få opplyst identiteten til en tredje polititjenestemann som skal ha fungert som operatør over sambandet da de to hundene ble avlivet. Formålet er å føre vedkommende som vitne, jf. tvisteloven Staten har imidlertid avslått begjæringen under henvisning til tvisteloven 22-3 hvor første ledd fastsetter at «[d]et kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune...». Høyesterett viste til Rt 2007 side 828. Her var det spørsmål om Oslo politidistrikt i forbindelse med en privat straffesak hvor det også var fremsatt krav om oppreisning, hadde plikt til å oppgi identiteten til to polititjenestemenn. Her uttalte Høyesterett bl.a. i avsnitt 29: «Etter bestemmelsene kan retten bestemme at vitneforklaring skal gis '[e]tter en avveining av hensyn til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning'.» ASK-BORG/04

7 Høyesterett utaler i tilknytning til dette: Avgjørelsen bygger altså på at Oslo politidistrikt hadde taushetsplikt om de to tjenestemennenes identitet. Dette standpunktet er ikke nærmere begrunnet, men det er vanskelig å se det annerledes enn at det var begrunnet i straffeprosessloven 61a. Straffeprosessloven 61a er opphevet, men bestemmelsen er langt på vei videreført i politiregisterloven. Om dette skriver Høyesterett i avgjørelsen 14. juni 2017 i avsnitt 20 og 21: Med hjemmel i politiregisterloven 69 nr. 11 er det i politiregisterforskriften Del 3 gitt nærmere bestemmelser om «gjennomføring av bestemmelsene om utlevering og taushetsplikt, jf. kapittel 5 og 6». Forskriften 7-3 andre ledd har følgende ordlyd: «Utover dette vil vurderingen av om opplysninger er å anse som 'noens personlige forhold' bero på en konkret vurdering av om opplysningene kan røpe forhold som må anses personlig eller beskyttelsesverdig, herunder klientforhold.» I Ot.prp.nr.108 ( ) side 304 andre spalte uttales det at politiregisterloven 23 første ledd «viderefører i stor utstrekning den regulering som følger av straffeprosessloven 61 a første ledd og politiloven 24 første ledd, jf. forvaltningsloven 13 første ledd». Straffeprosessloven 61a første ledd nr. 1 inneholdt også en reservasjon for «personlige forhold» - noe som også er tilfellet for forvaltningsloven 13 første ledd bokstav a. I avsnitt 27 konkluderer Høyesterett som følger: Saken fra 2007 bygger altså på at en polititjenestemanns identitet i alle fall etter omstendighetene kan være undergitt taushetsplikt. I Oslo tingrett kjennelse 30. november 2017 har retten formulert den rettslige problemstillingen som følger, jf kjennelsen side tre, siste avsnittet: Spørsmålet her blir etter dette hvorvidt det ut fra de konkrete omstendigheter i saken og etter avveining av de ovennevnte hensyn er grunnlag for å opprettholde taushet om den omstridte polititjenestemannens identitet. Solheim har i anken fremhold at tingretten har tatt feil i spørsmålet om det angjeldende forhold kan utsette den aktuelle tjenestemannen for uakseptable krenkelser. Det er i forlengelsen av dette videre gjort gjeldende at ikke enhver fare for uakseptabel adferd vil være tilstrekkelig for at taushetsplikten skal gjelde. Det er dessuten anført at det vil være en urimelig forskjellsbehandling i forhold til de to andre involverte og identifiserte tjenestemennene, om ikke også operatørens identitet blir gjort kjent ASK-BORG/04

8 Det første spørsmål som retten må ta stilling til er om det er en fare for at grensen for uakseptable krenkelser kan bli overskrevet i nærværende sak dersom navnet på operatøren blir kjent. Som anført av Solheim vil ikke enhver fare for uakseptabel adferd være tilstrekkelig for at taushetsplikten skal gjelde. Det fremgår av statens prosesskriv til Oslo tingrett 31. oktober 2016 (dok. 24) at Solheim har opprettet en nettside «Rettferdighet for Balder og Odin». Her er de to tjenestemennene lagt ut med full identitet. Det fremgår bl.a. av det fremlagte materialet at det er kommentarer på nettstedet fra utenforstående hvor det bl.a. uttales at man «håper det skjer noe forferdelig med disse to svina sine nærmeste», de beskrives som «psykopater», at de blir «utsatt for en ulykke», og at man «håper at de får 28 skudd fra tærne til magen». En polititjenestemanns identitet kan etter omstendighetene holdes skjult under henvisning til lovbestemt taushetsplikt. Etter lagmannsrettens syn er imidlertid det rettslige utgangspunktet at polititjenestemenns identitet ikke er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Bare helt unntaksvis i særlige tilfeller basert på en konkret vurdering av konsekvensene av at identiteten gjøres kjent, vil en polititjenestemanns identitet være undergitt taushetsplikt. Politiet utøver offentlige tjenestehandlinger og maktutøvelse på samfunnets vegne og må tåle åpenhet og innsyn knyttet til tjenesteutføring og identitet. Spesialenheten etterkom ikke anmodningen om skjult identitet for de to andre tjenestemennene som var anmeldt til tross for at Spesialenheten var kjent med anførte trakasserende og truende uttalelser på sosiale medier. Solheim har bestridt at den aktuelle tjenestemannen vil bli utsatt for uakseptabel krenkelse om hans navn blir kjent, men har ikke utdypet dette nærmere. Faren for sterkt kritisk og negativ omtale av tjenestehandlinger på sosiale medier kan bare i særlige unntakstilfeller medføre at en polititjenestemanns identitet kan holdes skjult under henvisning til lovbestemt taushetsplikt. Etter lagmannsretten syn er den terskelen tingretten har anvendt ved vurderingen av om taushetsplikt inntrer «uakseptable krenkelser» for lav vurdert opp mot de faktiske forhold i saken. Forholdet i Rt 2007 side 828 er i liten grad sammenliknbar. I den saken var det tale om et helt annet trusselbilde med fare for represalier fra et tungt, væpnet kriminelt miljø. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige unntaksforhold i foreliggende sak av en slik karakter at polititjenestemannens identitet kan holdes skjult. Det tilføyes i denne sammenheng også at saken begynner å bli gammel. I juni er det fem år siden hundene ble skutt. Det er derfor sannsynlig at saken i dag har mindre interesse blant folk flest, men at Solheim fortsatt har et betydelig engasjement ASK-BORG/04

9 For øvrig bemerkes at politiregisterloven 25 fastslår at taushetsplikten ikke til hinder for at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter og fornærmede. Solheim er så vidt lagmannsretten kan se part i anmeldelsessaken som anmelder og eier av hundene som ble skutt. Dette tilsier, uavhengig av eventuell taushetsplikt, at operatørens navn gjøres kjent. Hensynet til sakens opplysning taler også for at identiteten gjøres kjent. Vedkommende tjenestemann er påberopt som vitne i nærværende sak. Solheim har også varslet et erstatningssøksmål mot operatøren når identiteten blir kjent, eventuelt at et slikt søksmål trekkes inn i erstatningssøksmålet mot de to andre tjenestemennene. Lagmannsretten har etter dette kommet til at polititjenestemannens/operatørens identitet må gjøres kjent. Anken tas til følge. Sakskostnader Solheim har vunnet saken, og han har krav på å få dekket sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger forhold i saken som tilsier at unntaksregelen i tredje ledd kommer til anvendelse. Tvisteloven 20-8 andre ledd andre punktum bestemmer at prosessuelle avgjørelser som blir anket, skal kostandene ved dem for alle instanser fastsettes særskilt av ankeinstansen. Solheim krever dekket kostnader knyttet til denne ankebehandlingen, og den forrige ankebehandlingen, det vil si både for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett. Høyesterett opphevet tingrettens og lagmannsrettens avgjørelser underforstått så langt lagmannsrettens kjennelse var påanket og utsatte sakskostnadsavgjørelsen under henvisning til tvisteloven 20-8 tredje ledd og uttalte at «saken først vil få sin endelige avgjørelse etter den nye behandlingen av spørsmålet». Schei m.fl. Tvisteloven kommentarutgave 2. utgave skriver om denne situasjonen på side 744 andre avsnitt: Avgjørelsen må utsettes dersom det først ved en videre behandling blir avklart hvem som har vunnet saken eller fått medhold av betydning. Det er aktuelt i to typetilfeller; ved deldommer og ved opphevelse i tilfeller hvor saken må behandles på ny i underinstansen. Det er nå ved den videre behandlingen avklart at Solheim har vunnet saken og sakskostnadsavgjørelsen skal avgjøres for alle instanser på bakgrunn av resultatet ved den nye behandling for lagmannsretten. Dette innebærer også at Solheim i første runde for tingrett og lagmannsrett der saken omhandlet flere krav har vunnet saken fullt ut. Advokat Sivertsvik har fremmet følgende omkostningsoppgave: ASK-BORG/04

10 - Påløpte salærkostnader vedrørende tvist om fremleggelse av dokumentbevis og lydlogg for tingrett og lagmannsrett kr ,- samt mva. - Samlede påløpte salærkostnader tingrett og lagmannsrett (opphevede), kr , samt mva. - Sakskostnader tilsvar og prosesskriv HR, kr , samt mva. - Sakskostnader tingrettens påankede avgjørelse, kr , samt mva. - Sakskostnader denne anke, 6 salærtimer á kr.2.200, kr , samt mva. Ad. kostnader knyttet til første gangs behandling av saken i tingretten og lagmannsretten. Det samlede kravet for tingrett- og lagmannsrett utgjorde kroner eksklusiv mva. I anken 5. januar 2018 har advokat Sivertsvik i tillegg krevd dekket arbeid for ett prosseskriv med fire timer. Prosesskrivet ble sendt til lagmannsretten etter at kjennelse ble avsagt, men før den ble kjent for partene. Tvisteloven 20-5 bestemmer at parten skal ha dekket alle sine nødvendige kostander ved saken. Lagmannsretten uttalte den gangen at kravet var høyt, men fant i lys av statens omfattende imøtegåelse under tvil å kunne godta kravet. Denne lagmannsrett finner da ikke grunnlag for å øke kravet ytterligere, og tilkjenner kroner eksklusiv mva. som nødvendige kostnader som det har vært rimelig å pådra. Ad. kostnader for Høyesterett I tillegg skal Solheim ha dekket omkostninger for Høyesterett. Kravet utgjør kroner eksklusiv mva. og omfatter utarbeidelse av anketilsvar og ett prosesskriv. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til beløpet, jf tvisteloven 20-5, og legger det til grunn. Ad. kostnader for nærværende sak I nærværende sak er det fremmet et krav på kroner eksklusiv mva. for tingrettsbehandlingen og kroner eksklusiv mva. for anke og ett etterfølgende prosesskriv, til sammen kroner eksklusiv mva. Til tross for at saken er godt kjent for Solheims prosessfullmektig, har lagmannsretten ingen bemerkninger til omkostningskravet og finner det rimelig ut fra sakens betydning, jf tvisteloven Erstatningskravet utgjør etter dette kroner inklusive mva. I tillegg kommer ankegebyr for denne lagmannsrett med kroner, samlet kroner. Kjennelsen er enstemmig ASK-BORG/04

11 S l u t n i n g 1. Staten v/justisdepartementet skal opplyse navn og adresse på operatøren som hadde samband med politibetjentene Vegard Kristoffer Bakken og Thomas Bjørnstad Kjønniksen fra operasjonssentralen kvelden 16. juni I sakskostnader betaler staten v/ Justis- og beredskapsdepartementet til Ronny Sigvald Solheim til etthundreogtjueentusenetthundreogfemtifem kroner, innen 2 uker fra forkynnelse av kjennelsen. Lars Ole Evensen Fanny Platou Amble Torkjel Nesheim Dokument i samsvar med undertegnet original. Julie Østengen, signert elektronisk ASK-BORG/04