Barokk i Norden: salmediktning

Transkript

1 Nettopp norsk Barokk i Norden: salmediktning Av Arne og Ingelin Engelstad 1600-tallets salmediktning i Norden På 1600-tallet var salmer og religiøse sanger populære sjangrer i Norden og Europa. Bakgrunnen for denne interessen ligger i tidens menneskesyn og maktforhold. Som i middelalderen hadde autoritetene, først og fremst kirke- og kongemakt, tatt styring over hva menneskene skulle tro, tenke og gjøre. Og det er denne rette troen disse sangene gir uttrykk for. De er skrevet til Guds ære eller for å hylle makthaverne. Barokk Under renessansen på 1500-tallet frigjorde menneskene seg fra autoritetene. Folk fant selv sannheter, bl.a. gjennom forskning og store oppdagelser. På 1600-tallet svingte pendelen tilbake, og den frie tanke fikk igjen dårligere kår. Likevel bevarte kunsten og litteraturen på 1600-tallet noe av renessansens sanselighet og opptatthet av denne verden. Dermed finner vi ofte en motsetningsfylt spenning i kunstverkene. For eksempel kunne livsappetitt og dødslengsel opptre på samme tid uten at kunstneren opplevde dette som en selvmotsigelse. Den stilarten som bryter gjennom i litteratur, bildekunst, arkitektur og musikk i siste halvdel av 1600-tallet, kalles barokken etter et portugisisk ord som betyr «uregelmessig perle». Og uregelmessighet preger virkelig den barokke kunsten: Den er frodig og utsmykket, snodd og dreid, overlesset og overraskende. Kirkene, statuene, bildene, musikken, diktningen alt er fylt av prakt til Guds ære, av dramatikk og bevegelse, av store kontraster. Slik begynner en typisk barokksalme (av Kingo): «Som den gylne Sol frembryder gjennem den kulsorte Sky!» konkret og visuelt, et bilde fylt av dynamikk og kontrast. Etter renessansens måtehold og beherskede skjønnhetsdyrkelse slipper barokken løs følelsene og lidenska- Den nederlandske maleren Harmen Steenwycks bilde «Livets forgjengelighet» (1645) illustrerer barokkens sans både for det motsetningsfylte og det makabre. Hodeskallen på bordet (dødssymbol) er avbildet sammen med gjenstander som representerer dette livets gleder: bøker (kunnskap), en lutt (musikk, dans), en skalmeie (kjærlighetens instrument) og en fløyte (fallossymbol, erotiske gleder).

2 Nettopp norsk / Barokk i Norden:salmediktning 2 pene. Kunstnerne skildrer en sterk, dypfølt kristentro og tilber og hyller øvrigheten, både den verdslige og den geistlige. Og de sparer ikke på effektene og virkemidlene! Dette kan virke fascinerende på den som leser, lytter eller ser, men det kan også virke prangende, overlesset og smakløst, iallfall fra et moderne menneskes synspunkt. Barokkens forkjærlighet for det makabre kan også være vanskelig å forstå det kan bli vel mange knokler og kranier som skal minne oss på at alt av denne verden er forgjengelig, uekte og lite å satse på. Dansk og norsk barokk: Salmer og religiøse sanger Her i Norden er de litterære hovedsjangrene i barokkens tidsalder salmer og religiøse sanger. Salmediktning, dvs. hellige sanger eller dikt, har røtter helt tilbake til Salmenes bok i Det gamle testamentet. Mange av disse ble etter hvert oversatt til nasjonalspråkene i strofisk form med rim, de fikk melodier og ble sunget under gudstjenestene. Med reformasjonen tidlig på 1500-tallet begynte salmer å bli samlet i salmebøker. Stoppested Den stilarten som bryter gjennom i litteratur, bildekunst, arkitektur og musikk i siste halvdel av 1600-tallet, kalles barokken etter et portugisisk ord som betyr «uregelmessig perle». Det ble også diktet mange nye salmer, blant annet av reformatoren Martin Luther. I Danmark-Norge fikk vi vår første autoriserte salmebok i 1569 (presten Hans Thomissøns salmebok), og denne var den eneste tillatte gjennom 130 år! Da overtar Kingos salmebok (se nedenfor). Disse salmene og sangene kom ikke minst til anvendelse i folks hverdag, for eksempel i de mange andaktsstundene i hjemmet. At de hadde sin faste plass i gudstjenesten, var en viktig grunn til at mange av dem har blitt sunget helt fram til vår tid. Salmen representerer faktisk den mest utbredte lyrikktradisjonen i Norge gjennom tidene! (Salmeutdragene vi presenterer nedenfor, er forsiktig modernisert. De har fått moderne rettskriving, men originalordene er beholdt.) Thomas Kingo ( ) Thomas Kingo er barokkdikteren framfor noen i Norden. Han er dansk, men hører også hjemme i norsk litteraturhistorie, både fordi salmene hans i så stor grad ble sunget i Norge, og fordi salmeboka han redigerte Kingos salmebok (1699) var i bruk til langt inn på 1900-tallet her i landet. Kingos salmer er alle rike på typiske barokke stiltrekk: ordrikdom og oppregninger, ordspill og rimkaskader, kunstferdige strofeformer, lignelser og sammenligninger. Mange salmer henter stoff fra det handlingsmettede påskebudskapet, som selvfølgelig appellerte spesielt til barokkens sans for dramatikk. Andre salmer handler om hvor lite denne verden har å by på av ekte gleder sammenlignet med de himmelske. Ære, berømmelse, vennskap og rikdom når det kommer til stykket, er alt bare «Forfengelighed, Forfengelighed». I salmen «Hver har sin skjebne» («Sorrig og glede») er det Kingos sans for store kontraster som dominerer. Allerede første linje forteller oss hvordan mennesket opplever både sorg og glede, og strofen gir videre eksempler på motsetninger i livet som «følges ad». Men konklusjonen er klar: «himlen er ene av salighet full». Her finnes ingen motsetninger; her er alt fullkomment: Med reformasjonen tidlig på 1500-tallet begynte salmer å bli samlet i salmebøker. Thomas Kingo hører hjemme i norsk litteraturhistorie. Salmene hans, og salmeboka han redigerte Kingos salmebok (1699) var i bruk til langt inn på 1900-tallet her i landet.

3 Nettopp norsk / Barokk i Norden:salmediktning 3 Barokhaven, Frederiksborg Slot, Hillerød Fotograf: Ulla Koustrup scanpix Danmark 1. Sorrig og glede de vandre tilhope, lykke, ulykke de ganger på rad, medgang og motgang hinannen anrope solskinn og skyer de følges òg ad! Jorderiks gull er prektig muld, himlen er ene av salighet full. 3. Alle ting har sin foranderlig lykke! Alle kan finne sin sorrrig i barm! Titt ere bryst, under dyrebart smykke, fulle av sorrig og hemmelig harm! Alle har sitt, stort eller litt! Himlen alene for sorrig er kvitt! 5. Deiligste rose har stinneste torne, skjønneste blomster sin tærende gift, under et rosenkinn hjertet kan forne, for dog at skjebnen så selsom er skift! I våde-vann flyter vårt land, himlen har ene lykksalighets stand. 6. Vel da! Så vil jeg meg aldri bemøye om ikke verden går etter min akt! Ingen bekymringer skal kunne meg bøye, Intet skal gjøre mitt hjerte forsagt! Sorrig skal dø, lystighets frø blomstres på himle-lykksalighets ø! 8. La da min lodd og min lykke kun falle hvordan min Gud og min Herre han vil, la ikkun avind utøse sin galle, la kun og verden fulldrive sitt spill! Tidenes bom bliver dog tom, himlen skal kjøre alltingest herom! (Fra Åndeligt sjunge-kor, annen part, 1681) (sorrig=sorg; harm=smerte; forne=visne; skift=fordelt; våde=fare; stand=varighet; lodd=skjebne; ikkun=bare; avind=misunnelse; bom=bom i vevstol) Salmen er totalt på åtte strofer, her har vi valgt ut fem av dem. De fem første strofene i hele salmen (se strofe 1, 3 og 5) beskriver hvordan alle mennesker, rike og fattige, unge og gamle «alle har sitt/stort eller litt!» i dette livet. I de tre siste strofene (se strofe 6 og 8) blir dikteren mer personlig og skriver i «jeg-form»: «Ingen bekymringer skal kunne meg bøye,/ intet skal gjøre mitt hjerte forsagt!» Han uttrykker sin glede over at han kan legge all sin sorg og angst i Guds hender, og at han og alle som lider, kan se fram til at «lystighets frø / blomstres på himle-lykksalighets ø!»

4 Nettopp norsk / Barokk i Norden:salmediktning 4 Denne salmen illustrerer barokkens sans for praktfull og velklingende form. Hver strofe har syv linjer, der de to nest siste skiller seg ut og skaper variasjon ved å være svært korte. Rytmen er fast, og rimskjemaet (ababccc) følges til punkt og prikke. Bokstavrim bidrar også til velklangen: «hemmelig harm», «min lodd og min lykke». Et annet barokt stiltrekk er den rike bildebruken. For eksempel er «Deiligste rose har stinneste torne» et bilde på hvordan et vakkert ytre er upålitelig og farlig. Personifisering er et gjennomgående trekk i salmen: Sorg og glede får menneskelige egenskaper der de vandrer «tilhope», og «lykke, ulykke de ganger på rad». Dorothe Engelbretsdotter ( ) Dorothe Engelbretsdotter ble født i Bergen samme år som Kingo. Hun regnes som vår første kvinnelige dikter, og ble i barokken ansett som landets fremste. Det var oppsiktsvekkende at en kvinnelig dikter kunne hevde seg så godt blant «Buxefolket», som var Dorothes egen betegnelse på den mannsdominerte gruppen av teologiutdannede dikterkolleger. En kvinne som bodde mellom «dumme, norske Fjeld», kunne ikke dikte slik, mente man i København; det måtte være mannen hennes, presten, som hadde skrevet salme- og bønnesamlingen Siælens Sang-Offer (1678), som ble utgitt i hele syv opplag. Men Dorothe ble enke og fortsatte å skrive i samme stil og med samme kvalitet. Det endte med at hun ble tilkjent en slags diktergasje av kongen. Dorothes bøker ble trykt og kom i mange opplag i hennes egen levetid. Dette har nok sammenheng med at Dorothes salmer om anger, bot og trøst falt i samtidens smak, selv om de gikk relativt fort «av moten». En av Dorothes mest kjente salmer, «Aftensalme», viser tydelig disse trekkene. Den er på 20(!) firelinjede strofer, hver med parrim og jevn trokeisk (tung-lett) rytme. Her er et utdrag på åtte strofer: Dorothe Engelbretsdotter regnes som vår første kvinnelige dikter, og ble i barokken ansett som landets fremste. 1. Dagen viker og går bort, luften bliver tykk og sort, solen alt har dalet platt, det går ad den mørke natt. 2. Tiden sakte lister sig, glasset rinner hastelig, døden oss i hælen går, evigheten forestår. 9. La din sterke englevakt på mitt leie give akt, at min søvnetunge kropp skades ei av Satans tropp. 10. Så jeg arme ormesekk ikke vekkes opp med skrekk, min husbond med børn og slekt ta òg i din varetekt. Her ser vi en typisk barokk altertavle med snodde søyler, fine forsiringer og en hodeskalle som symboliserer døden. En lidende Jesus ser vi på korset, englene viser til den høyere makt som har innstiftet kongemakten: Kongen av Guds nåde. Altertavlen er laget av August samuel Ritter, (Lübeck)1702, og finnes i Ål Kirke Foto:Sigmund Krøvel-Velle/Samfoto

5 Nettopp norsk / Barokk i Norden:salmediktning Vær din menighets forsvar, ordsens tjenere bevar, at de må som hyrder tro føde dine får i ro. 12. Alle kongers konge bold, vær vår arvekonges skjold, han forlater sig på dig, giv ham hva han ønsker sig. 16. Still den sjukes hjerteve, tenk på de bedrøvede, vær de faderløses trøst, og gi akt på enkers røst. 20. Alle verdslig ting forgår, jeg til herlighet oppstår, når Gud ved basunens lyd, kaller mig til evig fryd. (platt=helt ned, glasset=timeglasset; ordsens tjenere=prestene; føde=gi mat) (Fra Siælens Sang-offer, 1678) Tittelen på salmen har dobbel betydning døgnets aften og livets aften, altså døden. Dagens lesere vil nok synes at denne aftensalmen er lite lystelig lesning. For hver dag som går, nærmer vi oss graven, og vi som velter oss i «synd og skarn», må be om nåde og gjøre bot. Men salmen ligner også på det vi forbinder med en vanlig aftenbønn: Hun ber om englenes vakt for seg selv og familien, om beskyttelse for menigheten, for kongen og hans menn (jf. barokkens kongedyrkelse), om trøst til de som trenger det, og om til slutt å få oppstå «til evig fryd». Det er ingen tvil om at Dorothe føler en dyp og ekte religiøsitet. Selv om Dorothe er kvinne, viker hun ikke tilbake for å bruke sterke, kraftfulle og typisk barokke bilder. Det er ikke nok å felle et par tårer når du angrer dine synder du skal «åpne dine øyens flod». Og hun omtaler seg selv som «jeg arme ormesekk»! Som i Kingos salme er det også mye bruk av personifisering, for eksempel i de to første strofene: «Dagen viker og går bort», «Tiden sakte lister seg». Petter Dass ( ) Petter Dass var sogneprest i Alstahaug i Nordland. Han var utdannet teolog fra universitetet i København og besøkte ofte Bergen, datidens kulturelle hovedstad, når han trengte åndelig påfyll i sin daglige tilværelse «mod Verdens Ende». Hans hovedverk er «Nordlands Trompet», en beskrivelse på vers av natur, klima, folkeliv og dyreliv i Nordland og Troms. Mest kjent er han likevel som salmedikter. «En god Vise quædes aldri for ofte, en gudelig Bog blades aldri for meget», skrev Petter Dass. I sitt religiøse opplysningsarbeid kombinerte han like godt disse to tingene og laget gudelige visebøker! Det viste seg å være et pedagogisk blinkskudd, spesielt fordi han i tillegg, for øvrig i likhet med Kingo, tilpasset tekstene til tidens populære melodier. Petter Dass hovedverk er «Nordlands Trompet», en beskrivelse på vers av natur, klima, folkeliv og dyreliv i Nordland og Troms.

6 Nettopp norsk / Barokk i Norden:salmediktning 6 Alstadhaug kirke, Foto: Espem Bratlie/ Samfoto Folk flest strevde nok tungt med den viktige katekismen. Dårlige til å lese var de, og Luthers forklaringer gjorde vel ikke stoffet lettere tilgjengelig. Men i Kathechismus-Sange gav herr Petter dem forklaringer på vers og på rim, og med bilder og konkrete sammenligninger hentet rett ut fra dagliglivet: Slå ikke hesten din! Husk å gi tjenestegutten helt fri på søndagen! Petter Dass brakte teologien ned på jorda, er det blitt sagt. Det er ikke så rart at en slik prest ble elsket og beundret av sine sognebarn. Men i motsetning til Dorothe Engelbretsdotter ble ikke Petter Dass riktig offisielt anerkjent mens han levde. Katekisme-sangene, som er nevnt ovenfor, kom ikke på trykk før i I dikterprestens levetid sirkulerte de bare i forskjellige avskrifter, som til gjengjeld var spredt utover store deler av landet. Anerkjennelsen kom etter hvert, spesielt da Welhaven (se læreboka s. 72) rettet oppmerksomheten mot denne presten fra Alstahaug, som vi nå regner som den første store dikter i norsk litteratur. På mange måter er Petter Dass typisk for sin tid. Han maner til respekt for øvrigheten, som alltid er av Gud, og han er kompromissløs når det gjelder å være lydig mot den rette lære. Men noen helt moteriktig barokkdikter er han ikke. Til gjengjeld har han heller ikke gått av moten, slik de aller fleste barokkdikterne ellers har. Stadig kommer verkene hans i nye utgaver, han synges i menighetene og framføres i viseklubbene. Kanskje er noe av forklaringen det sterke innslag av ramsalt realisme som finnes i alt han skriver. Gjennom sin akademiske utdannelse i København ble Petter Dass svært godt kjent med sin samtids diktning. Vi finner da også flere stiltrekk som er typiske for barokken i verkene hans: gleden ved å ramse opp ord, bruken av de mange rimene og klangeffektene, allegoriene eller lignelsene. Men samtidig er han fiskerprest og bondeprest, en av folket. Det han skriver, gjennomsyres av detaljerte observasjoner, skildret så konkret at leseren ser og hører. Særnorske ord preger framstillingen hele veien. Vi får si at det er renessansens saklighet og realisme som blander seg med barokkens prakt og gudsforherligelse i diktningen til Petter Dass. Katekismetavle: Ålfoten kirke fra 1678, Bremanger, Foto: helge Sunde/Samfoto

7 Nettopp norsk / Barokk i Norden:salmediktning 7 Slik har kunstneren Kaare Espolin Johnson sett den folkelige dikterpresten «Herre Gud! Ditt dyre navn og ære» er en av Petter Dass mest populære salmer. Det skyldes nok også at den ble sunget til melodier som folk kjente og var glad i. Ulike landsdeler har derfor ulike melodier til denne salmen. Salmen er på hele 16 strofer og helt i tråd med barokkens ideal om «å lesse på». I dag blir salmen som regel sunget i en forkortet versjon; en vanlig variant er og 8. strofe (se nedenfor). Teksten er en av ni salmer og sanger som hver tar for seg en av bønnene i Fader vår. Her er det den andre bønnen, «La ditt navn holdes hellig», som forklares. Salmen viser Petter Dass som den tvers igjennom rett-troende presten som maner til respekt for Gud. Men han gjør det på sin pedagogiske måte ved å bruke bilder og eksempler som folk forsto. For å gi et lite eksempel på hvordan det dansk-norske språket var i barokken, presenterer vi her første strofe også i den språklige originalutgaven. 1. HErre Gud! dit dyre Navn Og Ære Over Verden høyt i Savn Maa være, Og alle Siæle, Og alle Trælle, Og hver Geselle De skal fortælle Din Ære. 1. Herre Gud! Ditt dyre navn og ære over verden høyt i savn må være, og alle sjele, og alle trelle og hver geselle de skal fortelle din ære. 2. Det er smukt og kosteligt at høre, at man Gud sin lebers plikt mon gjøre; de dyp avgrunner, de grønne lunder skal Herrens vunder hver tid og stunder utføre. 3. Om seg folk anstille vil så slemme, Guds navn at tie still og glemme, så skal dog stene og tørre bene ei være sene hans navn, det rene at fremme. 4. Ja, før Gud sin ære skal forlise, før skal hav og grummen hval ham prise, samt og tanteien, som løper leien, stenbit og seien og torsk og skreien og nise. 5. Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde, om folk forsvimler, i Herrens himler utallig vrimler, som slår på cimler hin søde.

8 Nettopp norsk / Barokk i Norden:salmediktning 8 8. Høyen hall og dyben dal skal vike, jord og himmel falle skal til like, hver berg og tinde skal slett forsvinne, men Herrens minne til tusen sinde skal stige. (savn=ry; geselle=håndverkssvenn; vunder=under; tanteien=makrellstørje; leien=skipsleia; cimler=cymbaler, bekken; hin søde=de søte englene; til like=på samme måte) (Fra Kahecismus sange, før 1698) Første strofe begynner med en direkte henvendelse til Gud: Herre Gud! med bønn og ønske om at hele verden skal prise hans navn. De tre neste strofene forteller om hvordan verden skal prise Gud: Mennesker skal gjøre det av «sin lebers plikt», men om menneskene svikter, skal naturen «avgrunner» og «grønne lunder», «stene og tørre bene» prise ham bare ved å vitne om sin eksistens. Og fra sjøen skal «hav og grummen hval ham prise,/ samt og tanteien, som løper leien, / stenbit og seien og torsk og skreien, / og nise». Kan denne bønnen forklares mer nordnorsk og folkelig!? Femte og åttende strofe trekker den konklusjonen at selv når verden går til grunne og alle mennesker dør, vil Gud alltid være Gud, og hans himmelske verden vil bestå. Dramatiske bilder skildrer jordas undergang. Resten av salmen (strofe 9 16) er en oppfordring til alle, også til ham selv, om å prise Gud, ikke bare med ord, men også med gjerninger: «se til du lever, som Guds ord krever / til prikke.» Vi har tidligere nevnt Petter Dass glede over barokke stilelementer, og denne salmen byr på flere typiske barokktrekk. Ikke minst er salmen et mesterverk i bruk av rim og klangeffekter. Hver strofe består av fire relativt lange verselinjer og en kort linje til slutt. Rimskjemaet er aabba ved første øyekast. Men studerer vi strofene nærmere, finner vi ut at rimskjemaet er enda mer kunstferdig. Alle de fire første linjene har nemlig «innrim», dvs. at vi finner rimord også inne i linjen (altså ikke bare enderim). I første og andre linje rimer «navn» på «savn». Og i tredje og fjerde linje finner vi hele fire rimord: «sjele», «trelle», «geselle», «fortelle»! Dette mønsteret går igjen i hver strofe. I tillegg finnes bokstavrim flere steder det virker som Petter Dass har hatt stor glede av å leke med ordenes klang: «De halte, lamme, mål-løse, stamme / gjør og det samme, de grumme gramme / og grove» (strofe 9). Barokken som stilepoke ebber ut i begynnelsen av 1700-tallet, selv om de store barokkomponistene, Bach og Händel, er aktive helt fram til 1750-årene. Men i kulturlivet og åndslivet for øvrig slår pendelen nå på ny den andre veien. Renessansens ideer og idealer, som barokken var en reaksjon på, skal komme sterkt tilbake i det nye århundret: opplysningstiden.