BORGARTING LAGMANNSRETT

Transkript

1 BORGARTING LAGMANNSRETT DOM Avsagt: Saksnr.: i Borgarting lagmannsrett ASD-BORG/03 Dommere: Meddommere: Lagdommer Lagdommer Ekstraordinær lagdommer Seniorrådgiver IT-konsulent Peter L. Bernhardt Anne Magnus Jarle Amundsen Marius Seljedal Sissel Marina Wiull Ankende part Kristianne Olea Wikhaug Advokat Fred Arne Gade Ankende part Hans H Urdahl Advokat Fred Arne Gade Ankende part Elisabeth Urdahl Jæger Advokat Fred Arne Gade Ankende part Laila Landsverk Advokat Fred Arne Gade Ankende part Anne Berit Urdahl Advokat Fred Arne Gade Ankende part Torill Kirsten Urdahl Røneid Advokat Fred Arne Gade Ankende part Inger Tone Urdahl Haugen Advokat Fred Arne Gade Ankende part Randi Unni Gjevre Advokat Fred Arne Gade Ankemotpart Mona Høiness Advokat Mette Yvonne Larsen Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 Saken gjelder gyldigheten av testament. Synnøve Urdahl, født i 1920, og Per Urdahl, født i 1910, giftet seg i Per Urdahl drev advokatforretning i Oslo fra Ektefellen var sekretær og kontorsjef. Per Urdahl døde i Ektefellen var hans enearving i kraft av deres gjensidige testament opprettet i Med unntak av hvordan det skulle forholdes med noen gamle ting fra Sogn (der Per Urdahls slekt kom fra), inneholder testamentet ingen bestemmelser med hensyn til hva som skulle skje med formuen etter lengstlevendes død. Ekteparet hadde ikke livsarvinger. Synnøve Urdahl døde 1. juni Synnøve Urdahl opprettet 20. februar 2007 et testament med følgende ordlyd: "Jeg, Synnøve Alver Urdahl, f , bestemmer følgende som min siste vilje: Alt jeg etterlater meg, tilfaller Mona Høiness. Jeg ber om at Mona Høiness ordner med at alle gamle ting som stammer fra Sogn overføres til Sogn Folkemuseum eller sikres for ettertiden på en tilfredstillende måte i Luster, slik som beskrevet i testament av 12. desember Jeg ber også om at Mona Høiness overfører kr ,- til Solplassen hundehjem på Ås v/marianne Øien som driver med omplassering av hunder. Jeg ber også om at Mona Høiness ordner alt i forbindelse med min gravferd og at hun tar vare på familiegraven." Testamentet inneholder følgende påtegning: "Vi bekrefter herved at Synnøve Alver Urdahl har underskrevet dette dokumentet som inneholder hennes siste vilje. Vi bekrefter samtidig at hun var ved full sans og samling da hun underskrev testamentet." Påtegningen er underskrevet av testamentsvitnene Stein Bendixen og Sidsel Weedon. Formuen Synnøve Urdahl etterlot seg har et betydelig omfang, og utfallet av saken her får avgjørende betydning for om den skal tilfalle Mona Høiness eller ektefellene Urdahls' slektsarvinger. Slektsarvingene bestred testamentets gyldighet, og det ble i medhold av skifteloven 88 åpnet offentlig skifte av dødsboet 9. september Den 28. oktober samme år reiste advokat Fred Arne Gade skiftetvist på åtte slektsarvingers vegne med påstand om at testamentet ble kjent ugyldig. Mona Høiness ved advokat Mette Yvonne Larsen tok til motmæle og påsto at testamentet var gyldig. Oslo byfogdembete avsa 10. september 2012 dom med slik domsslutning: 1. Synnøve Alver Urdahls testament av 20. februar 2007 er gyldig. 2. Inger Tone Urdahl Haugen, Elisabeth Jæger, Toril Røneid, Anne Berit Urdahl, Hans H. Urdahl, Laila Landsverk, Unni Gjevre og Kristianne Wikhaug dømmes ASD-BORG/03

3 en for alle, alle for en, til å betale kroner i sakskostnader til Mona Høiness innen to uker fra forkynning av denne dommen. I byfogdembetets dom heter det i avsnittet kalt "Fremstilling av saken" blant annet: "Saksøkerne har reist søksmål fordi de mener at hun var i høy grad sjelelig svekket ved opprettelsen av testamentet, og at det ikke er usannsynlig at hennes sinnstilstand har innvirket på testamentets innhold, jf. arveloven 62. Subsidiært gjøres det gjeldende at Mona Høiness har fremkalt testamentet ved utilbørlig påvirkning eller ved misbruk av testators svakhet, jf. samme lov 63. Det er fremlagt betydelig dokumentasjon om avdødes helsetilstand. Retten finner behov for å referere deler av dette. Synnøve Urdahl var innlagt på Oslo Universitetssykehus 8. januar Bakgrunnen var antakelig at hun hadde falt. Hun var først på legevakten, deretter på akuttmottaket før hun ble overført til Ullevål sykehus hvor hun ble utskrevet 21. januar Fra epikrisen siteres: "Forløp, behandling og vurdering: Pasienten har vært behandlet konservativt, har kommet seg gradvis i funksjon. Hun har hatt en del hodesmerter som også er i bedring. Hun er mobilisert til gange uten støtte, og er etter hvert 100% åndsfrisk. Hennes antikoagulasjon har vært seponert av frykt for intracerebrale hermatomer." --- Synnøve Urdahl var hos sin fastlege Svein Stiksrud den 15. februar Det fremgår av journalen at hun hadde vært tungpustet de siste 4 5 dagene, men ikke hatt feber. Det heter videre: US: God AT. Sliter litt med "innpust" og antydet hviledyspnoe. Vekt 70,5 kg med inneklær og sko. H. 165 Ikke tilkomne declive ødemer. Ikke halsvenestuvning. Ikke brystsmerter. Cor: rene toner. Ujevn aksjon som AF, frekvens ca Pulm: vesic. sidelike resp. Lyder: uten frem. lyder spes. Ikke basal knatring. BT 124/78 Det ble samme dag foretatt en CT-undersøkelse av henne. I svaret heter det: Rtg. Thorax: Hjertet er generelt forstørret. Det er markerte sentrale lungekar også struttende kar ut i periferien av lungene. Småflekkete fortetninger særlig nedad i høyre lunge og rikelig pleuravæske på høyre side. Generelt forstørret og sviktende hjerte. Hun var hos fastlegen igjen den 22. februar Vekten var nå redusert til 66,9 kg med inneklær og sko og det heter: US: Pas. Er mye kjekkere nå. Resp. ua. Synnøve Urdahl gikk etter dette jevnlig til sin fastlege hvor det særlig ble fokusert på inntak av marevan (blodfortynnende legemiddel). Bakgrunnen var at INR-verdien varierte og ofte enten var for lav eller høy. Første gang hennes mentale tilstand er nevnt er 13. september Det fremgår i journalen at Synnøve Urdahl var relativt kjekk. Videre heter det: "obs. mht hukommelsesvekkelse. Evt. Motivere for hnv. Til psykoger.pol. kl.mtp. evt. med.behandling." Synnøve Urdahl var innlagt på Diakonhjemmet sykehus fra 12. oktober 2007 til 14. november Bakgrunnen for innleggelsen var at hun hadde falt hjemme. Som følge av fallet fikk hun kraniebrudd og blødning. Det fremgår av epikrisen at hun ved innkomst ikke var orientert om tid og sted. I epikrise av 14. november 2007 heter det under "supplerende undersøkelse" at CT Caput viser "Infarkt av eldre dato frontalt høgre side, kan også vere eit ferskare reinfarkt i tilslutning til dette. Ingen haldepunkt for fersk blødning eller malignitet". Under overskriften forløp/behandling og vurdering fremgår det at "Pas. synes betydeleg dement. Ho scorer 17/30 på MMS. Ho har fått oppfølging av ASD-BORG/03

4 ergo- og fysioterapeut. Det viser seg at ho treng tilsyn og hjelp i mange situasjonar. Det er ikkje mogeleg for ho å klare seg heime, og ho skrivast ut til vurderingsopphald på sjukeheim." I forbindelse med det samme oppholdet på Diakonhjemmet ble det også skrevet en sykepleiesammenfatning datert 13. november 2007 hvor det om kunnskap/utvikling/psykisk heter: "Ikke orientert for tid, sted eller situasjon. Husker en del fra gamle dager." Det fremgår videre at hun gikk ved hjelp av rullator og at hun ikke var sengeliggende. Hun ga videre uttrykk for at hun hadde det bra, men hun var ikke motivert for opptrening. I notat av 16. november 2007 fra lege Borchgrevink ved Diakonhjemmet heter det blant annet at hun "klart ikke har samtykkekompetanse." Det ble foretatt en Cerebral CT-undersøkelse ved Capio Røntgen Frogner den 14. desember Synnøve Urdahl var henvist dit fra dr. Brochgrevink. I svaret heter det: Aksiale snitt. Det er omfattende encephalopathi forandringer i høyre frontallapp og periventriculært i temporallappen på høyre side samt i mindre grad lateralt for sideventriklene. Vetriklene er utvidet og det er meget vid fissura interhemisphærica fortil samt vide fissura sylvii bliateralt. Også meget rommelige basale cisterner. Rikelig kalk i carotissiphongen på begge sider. R: Omfattende substanstap og omfattende encephalopathiforandringer. I poliklinisk notat fra Diakonhjemmet av 2. januar 2008 heter det blant annet under aktuelt at Synnøve Urdahl ble innlagt i oktober 2007 og senere utskrevet til korttidsplass på Madserud sykehjem hvor hun fortsatt var og hvor hun opplyste at hun trivdes svært godt. Det er notert at pleier har opplyst at hun fant frem til ulike steder på sykehjemmet uten hjelp, kunne snu døgnet, var svært passiv men ble samtidig beskrevet som sosial. Allmenntilstanden beskrives som "bra". Det heter videre under vurdering at: "Pasienten fremstår som betydelig kognitivt svekket og funn er forenlig med en demenstilstand av moderat til alvorlig grad. Hun har tidligere beskrevet forandringer av CT caput, sannsynligvis etter intracerebral blødning i -04. Hun har ingen spesifikke nevrologiske motorisk utfall nå. Hun har imidlertid orienterings og hukommelsesproblemer og er preget av passivitet. Jeg vil derfor tro at hennes demenstilstand er av blandet årsak, både vaskulær og degenerativ. Pasienten opplyser at hun synes hun har det svært bra på sykehjem. Det er lite trolig at hun vil klare seg hjemme selv med tett oppfølging fra hjemmesykepleien slik at vår tiltråding er sykehjemsplass på permanent basis." Synnøve Urdahl var på Silurveien sykehjem i perioden 20. februar 2008 til 31. august Hun var tildelt fast plass, men flyttet hjem etter eget ønske. Det fremgår av journalnotat fra dr. Hesle av 7. mars 2008 at hun fikk daglig besøk. Det er videre notert at hun tidlig ønsket å flytte hjem, men at det ble enighet om at man skal avvente til hun kom mer til hektene og at det var foretatt en MMS undersøkelse. Fra sykepleienotater samme dag som hun kom dit, fremgår det at hun hadde problemer med å finne rommet sitt og at hun ikke var orientert om tid og sted. Dette er også notert senere i måneden. Det fremgår videre at hun enkelte netter sov med klærne på. I sykepleienotatene fra 25. mars 2008 er det notert at hun hadde nedsatt hukommelse og liten innsikt om egen situasjon. Hun ønsket blant annet å bo hjemme og ønsket ikke hjelp til stell og påkledning. I legejournalen for 26. mars 2008 ved dr Hesle heter det blant annet: Det man har observert her på posten er at pasienten har falt til ro her, hun spiser og drikker godt, beveger seg en del, således er hun i bedre fysisk form nå enn da hun kom fra Madserudhjemmet. Imidlertid legger man merke til at pasientens korttidsminne er kraftig redusert, hun kan for eksempel få beskjed om at fotterapeut ble bestilt og det er i morgen, da kan det gå fem minutter før pasienten stiller det samme spørsmålet. Dagen etter, den 27. mars 2008, ble det foretatt en MMS-test hvor hun scorer 28 av 30 poeng. Hun oppnådde full score på 9 av de 10 oppgavene testen består av. I vurderingen fremgår det at hun var orientert om tid og sted og at hun svarte klart og tydelig på spørsmålene. Videre gjennomførte hun klokketesten og oppnådde der 5 av 7 poeng. I journalen for 28. mars 2008 ved dr Hesle heter det blant annet følgende om testresultatet: ASD-BORG/03

5 En gjennomgår testen, pasienten svarer adekvat på tid og sted, litt usikker på dag. Resymere seg fram på egenhånd, virker således orientert på tid og sted. Korttidshukommelse klarer etter noen minutter og huske ett ord. Pasienten viser ikke tegn til agnosi i forhold til praktisk oppgave der hun får oppgave med å utføre ting i tre trinn klarer hun det i riktig rekkefølge, med andre ord godt ordforråd og godt språk, snakket tydelig, innhold virker sammenhengende. Virker å ha god forståelse og konsentrasjon. Kopierer figur uten å nøle, bruker god finmotorikk og virker bestemt og konsentrert. I regneoppgave trekker fra syv fra tall og fortsette nedover så er hun riktig på alle oppgaver uten å tenke seg om. I journalen fra 14. mai 2008 fremgår det at hennes kognitive funksjon hadde bedret seg så mye at det er forsvarlig å la henne reise hjem på permisjoner. Den 21. mai 2008 kom det tilbakemelding fra bydelen om at det var innvilget hjemmepleie slik at Synnøve Urdahl kunne være hjemme i helgen. Slike helgebesøk ble også gjennomført ved senere anledninger. Også etter dette tidspunktet fremgår det av journalene at hun tidvis sov med klærne på og for eksempel blandet rene og skitne klær i klesskapet. Etter eget ønsket flyttet hun hjem i månedsskifte august/september Senere samme år var hun innlagt på Ullevål. Resten av sin levetid bodde hun i lengre perioder på sykehjem, men var også hjemme i flere perioder. Da hun var hjemme, ble hun fulgt opp av sin fastlege lege Svein Stiksrud. Høsten 2008 var Mona Høiness mye opptatt i retten. Det er fremlagt fem fakser hun sendte til Synnøve Urdahl i perioden 10. til 25. november 2008 hvor hun blant annet ga beskjed om hvem som kom på besøk og når hun selv skulle komme. Det videre fremlagt bilder fra perioden 1985 til 2009 hvor Mona Høiness og ekteparet Urdahl er til stede sammen. Mona Høiness var hjelpeverge for Synnøve Urdahl i perioden 18. mars 2009 til 13. april Vedlagt søknaden var legeerklæring av 23. februar 2009 utstedt av overlege Manuel Carmona ved Silurveien sykehjem. Det fremgår der at: pasienten har diagnose om vaskulær demens. Derfor trenger hun hjelpeverge som kan ivareta hennes økonomiske interesser og lignende anliggender. Diagnosen og bakgrunnen for den er ikke utdypet nærmere. I overformynderiets vedtak om å oppheve hjelpevergemålet, er det vist til legeerklæring datert 25. mars 2010 fra Synnøve Urdahls fastlege Svein Stiksrud hvor det fremgår at hun hadde samtykkekompetanse og dermed kunne ivareta sine egne interesser. I Stiksruds brev av 10. mars 2010 heter det blant annet: Synnøve har siden 2004 gått til regelmessige kontroller hos meg grunnet hjertemedisinske forhold som bla. har krevet tett oppfølging med blodprøver. Ved disse konsultasjonene har Synnøve hatt følge av Mona Høiness. Mona har hele veien vært til meget god hjelp for Synnøve og en nyttig støttespiller i det medisinske oppfølgingsarbeidet, ikke minst mht. å være garantist for riktig gjennomført medisininntak. Synnøve har ved en rekke anledninger klart gitt uttrykk for at Mona på alle måter var en svært god hjelper for henne og at hun hadde full tillit til at Mona forvaltet oppgaven utmerket. Grunnet, som nevnt over, skrantende helse hadde Synnøve et opphold på sykehjem i Synnøve fant seg ikke til rette på sykehjemmet. Hun mistrivdes og gikk ned mange kilo. Synnøve kom så til en avtale med Mona om at Synnøve skulle flytte tilbake til hjemmet i Eckersberggaten 47 og at Mona skulle bistå henne der med nødvendig stell. Gjennomføringen av dette var imidlertid helt avhengig av at boligen ble betydelig oppgradert." Saksøkerne har fremhevet at Per Urdahl var en meget slektsbevisst mann og at han gjennom alle år bistod familien i ulike rettslige tvister. Det er fremlagt en rekke dokumenter som er relatert til denne bistanden. Det er videre fremlagt korrespondanse og dokumenter som viser ekteparets kontakt med slekten. Dette materiale er fra perioden 1973 til 2003, med hovedtyngde frem til midten av 1990-tallet. Det er også fremlagt julekort fra julen 2001 og julen 2003 som Synnøve Urdahl sendte til henholdsvis Astrid Urdahl og Kari Urdahl." Det er også ytterligere opplysninger om sakens bakgrunn i byfogdembetets dom som lagmannsretten ikke finner det nødvendig å gjengi ASD-BORG/03

6 Inger Tone Urdahl Haugen, Elisabeth Jæger, Toril Røneid, Anne Berit Urdahl, Hans H. Urdahl, Laila Landsverk, Unni Gjevre og Kristianne Wikhaug har anket byfogdembetets dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt mars 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Av de ankende parter møtte Kristianne Olea Wikhaug, Hans H. Urdahl, Elisabeth Urdahl Jæger, Anne Berit Urdahl, Torill Kirsten Urdahl Røneid, Inger Tone Urdahl Haugen og Randi Unni Gjevre personlig med sin prosessfullmektig, og samtlige - bortsett fra Laila Landsverk, som møtte ved Trond Landsverk i h. t. fremlagt fullmakt og legeerklæring - avga forklaring. Ankemotparten, Mona Høiness, møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Om vitneførsel og bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Det er fremlagt og dokumentert flere nye erklæringer fra medisinsk sakkyndige vitner engasjert av de ankende parter for lagmannsretten. De ankende parter har også engasjert privatetterforskere for å finne ut mer om det omstridte testamentets tilblivelse. Det er videre innhentet dokumenter fra sykehus og sykehjem der Synnøve Urdahl hadde periodevise opphold de siste årene før hun døde. Testamentet har under saksforberedelsen for lagmannsretten vært gjenstand for skriftgranskning av testators underskrift og for annen teknisk undersøkelse. Den sistnevnte undersøkelse ble besluttet av lagmannsretten under saksforberedelsen og etter begjæring fra de ankende parter. Endelig ble det av forberedende dommer i lagmannsretten, etter begjæring fra de ankende parter, pålagt TV2 å gjøre tilgjengelig opptak av deler av det ene testamentvitnets forklaring for byfogdembetet. De ankende parter, Inger Tone Urdahl Haugen, Elisabeth Jæger, Toril Røneid, Anne Berit Urdahl, Hans H. Urdahl, Laila Landsverk, Unni Gjevre og Kristianne Wikhaug, har i hovedtrekk anført: Beviskravet ved vurdering av de faktiske omstendigheter av betydning for saken er alminnelig og ikke skjerpet sannsynlighetsovervekt. Bevisbyrden for at testamentet er ugyldig hviler på de ankende parter, men når det gjelder enkelte omstendigheter har Mona Høiness hatt foranledning og mulighet til å sikre bevis i større grad enn slektsarvingene. Et eksempel i så måte er Synnøves påståtte ønske om ikke å se eller ha kontakt med slekten, slik at hun ble isolert fra den. Mona Høiness får derfor bevisbyrden for faktiske omstendigheter hun har hatt mulighet til å sikre bevis for, eventuelt der hun ved sin atferd har skapt en uklar bevissituasjon ASD-BORG/03

7 Begivenhetsnære bevis må ha størst vekt, men dette svekkes når det gjelder utsagn fra personer som står en part nær. Synspunktet svekkes også når begivenhetsnære bevis ikke er ment som avklaring av det spørsmål som saken gjelder. Synnøve Urdahls fastlege Stiksruds journaler er et eksempel i så måte. Derfor må sakkyndige vurderinger av testasjonshabiliteten veie tungt, selv om de er fremkommet i ettertid. En rekke av Mona Høiness' vitner har nær tilknytning til henne. Variasjon og endringer i forklaringer svekker også troverdigheten. Det er flere eksempler på det i denne saken, også når det gjelder testamentsvitnet Bendixens forklaring om opprettelsen av det omstridte testamentet. På den annen side mangler mange av de ankende parters vitner tilknytning til de ankende parter. Det er to alternative grunnlag for påstanden om testamentets ugyldighet. Det ene gjelder manglende testasjonsførhet hos Synnøve Urdahl. Det andre knytter seg til Mona Høiness' utilbørlige påvirkning av Synnøve Urdahl i forbindelse med opprettelsen av testamentet. Synnøve Urdahl var ikke testasjonsfør på det tidspunkt testamentet 20. februar 2007 ble satt opp og undertegnet. Hennes tilstand den dagen dekkes av begrepet "sjeleleg svekt" i arveloven 62. Bestemmelsen stiller opp et juridisk, ikke et medisinsk vilkår. Det dekker flere typer sinnslidelser, herunder tilstanden delir. Et rimelig og fornuftig innhold i testamentet er ikke tilstrekkelig for å avhjelpe manglende testasjonsførhet. Testator må ha hatt evne til å velge mellom forskjellige testasjonsalternativer. Synnøve Urdahls testament fremstår ikke som kvalitativt godt og det tilfredsstiller ikke kravene i arveloven 49. Kun det som bestemmes om tingene som skal til Sogn fremstår som en reproduktiv disposisjon. Resten av testamentet fremstår som nytt og virker ikke veloverveid. Ved vurderingen av Synnøve Urdahls mentale tilstand må det også legges vekt på den fullmakten som ble skrevet dagen før testamentet. At det var behov for en fullmakt tilsier at hun ikke var så klar på dette tidspunktet som ankemotparten hevder Det ble ikke fastslått ved testasjonen om Synnøve Urdahl var testasjonsfør, noe Mona Høiness hadde foranledning og mulighet for å sikre bevis for. Av rettspraksis følger at dersom initiativet til opprettelsen av testamentet er kommet fra en som er tilgodesett, vil dette kunne trekke i retning av at det er mindre grunn til å legge vekt på om innholdet i og for seg er fornuftig, jf. Rt side Mona Høiness tok initiativet til testasjonen, ikke Synnøve Urdahl. Mona Høiness opptrådte i mange roller, som advokat, hjelpeverge og fullmektig. Hun burde ha sikret bevis rundt testasjonsprosessen. Hun burde også sikret bevis for eventuelt å kunne ha tilbakevist slektningenes påstand om at de ble bevisst isolert fra Synnøve Urdahl, noe som skjedde før, men særlig etter at testamentet ble opprettet ASD-BORG/03

8 Etterfølgende sakkyndige vurderinger av testasjonshabiliteten får stor betydning. Slektsarvingene har ført vitner med sakkyndighet innen radiologi, kardiologi og psykiatri. Deres forklaringer og vurderinger godtgjør samlet at Synnøve Urdahl var så mentalt svekket - antakelig i en tilstand av forvirring - på tidspunktet for testamentets opprettelse, at det er ugyldig. Dette støttes i betydelig grad av andre uavhengige vitner, som for eksempel Stein Husby. Hans vurdering av møtet med Synnøve Urdahl i 2006 er det grunn til å legge stor vekt på. Mona Høiness' vitner er derimot nær henne personlig. Det er derfor mindre grunn til å legge vekt på deres, herunder testamentsvitnenes oppfatning. Mona Høiness påvirket Synnøve Urdahl - og påvirkningen var utilbørlig - til testasjonen 20. februar Den strider derfor også mot arveloven 63. Også når det gjelder denne anførsel, får det betydning at Mona Høiness kunne ha sikret bevis for at det ikke skjedde påvirkning, jf. uttalelsene i Rt side 1342 på side Påvirkning av Synnøve Urdahl etter at testamentet var skrevet, særlig utestenging av slektningene fra kontakt med henne, taler sterkt for at slik påvirkning også skjedde før testamentet ble opprettet. Mona Høiness skulle ha trukket seg unna og ut av testasjonsprosessen, og hun skulle ha overlatt til nøytrale personer å delta i denne. Det styrker påvirkningsanførselen at Mona Høiness omtalte slektningene i negative vendinger. Foruten isolasjon fra slektninger var det et element i mulighet for påvirkning at Synnøve Urdahl ikke likte seg på sykehjem. For å få bo hjemme var hun avhengig av Mona Høiness; i alle fall måtte hun akseptere Mona Høiness for å kunne bli boende hjemme. Familien ble avskåret fra kontakt. Alle hadde problemer med å få kontakt med Synnøve. Også på dette punkt er vitneforklaringer fra de ankende parters side talende. Subsidiært gjøres gjeldende at testamentet er ugyldig på grunn av formelle feil, jf. arveloven 60 jf. 49 første ledd. Det er ikke sannsynliggjort at formkravene i sistnevnte bestemmelse er oppfylt. Det er mange og ulike forklaringer om omstendighetene rundt opprettelsen, og noen forklaringer har endret seg over tid. Det må legges til grunn at det ble satt opp tre originaler, og to har ikke blitt gjenfunnet. Det øker usikkerheten rundt opprettelsen og oppfyllelse av formkravene. Enkelte formuleringer i testamentet reiser tvil om testator egentlig var oppmerksom på hva som ble ført inn. Det samme gjelder uklarhet om hvor selve teksten stammet fra, d.v.s. hvem som formulerte den ASD-BORG/03

9 De ankende parter har nedlagt slik påstand: 1. Synnøve Alver Urdahls testament av 20. februar 2007 er ugyldig. 2. Mona Høiness dømmes til å erstatte Inger Tone Urdahl Haugen, Elisabeth Jæger, Toril Røneid, Anne Berit Urdahl, Hans H. Urdahl, Laila Landsverk, Unni Gjevre og Kristianne Wikhaug sine sakskostnader for tingrett og lagmannsrett. Ankemotparten, Mona Høiness, har i hovedtrekk anført: Bevisbyrden for faktiske omstendigheter som de ankende parter påberoper for å få kjent testamentet ugyldig, påhviler de ankende parter. Det sier sitt om oppfyllelsen av beviskravet at de ankende parter forgjeves har forsøkt seg med påstander om forfalskning, uriktige forklaringer om testamentets tilblivelse, herunder forfølgning av uetterrettelige opplysninger om andre og ukjente versjoner av testamenter. Disse påstander savner ethvert grunnlag. Tidsnære bevis som har tilkommet før tvisten oppsto, skal tillegges størst vekt. Det følger av rettspraksis i arvesaker og andre saker der bevisbedømmelsen knytter seg til fortidige faktiske omstendigheter. Testamentet 20. februar 2007 oppfyller lovens formkrav. Det er ingen tvil om at underskriften på testamentet er Synnøve Urdahls, det er påført en vitnepåtegning av to habile testamentsvitner, og det er hevet over tvil at formkravene i arveloven 49 er oppfylt også når det gjelder testamentsvitnenes forhold. Det er ikke ført bevis for at Synnøve Urdahl i høy grad var "sjeleleg svekt" da testamentet ble opprettet 20. februar Det er, som en subsidiær betraktning, heller ikke holdepunkter for at en slik tilstand står i noe årsaksforhold til testasjonen. En demens må være alvorlig for å komme inn under lovens uttrykk. Det kreves helt konkrete holdepunkter for å fastslå høygradig sjelelig svekkelse, jf. Rt side 440 på side 451, og det er en høy terskel for å tilsidesette en testasjon på dette grunnlaget. Det er Synnøve Urdahls kognitive fungering på testasjonsdagen, 20. februar 2007, som er avgjørende for testasjonsførheten. Sentrale tidsnære bevis godtgjør at det ikke var mangler ved hennes evne til å disponere ved testament. Dels er det opplysninger fra hennes fastlege, Svein Stiksrud, og dels er det klare vitneprov fra testamentsvitnene Stein Bendixen og Sissel Weedon (nå Ramstad). Også Mona Høiness' far, som var tilstede den aktuelle dagen og som kjente Synnøve Urdahl, var klar i sin oppfatning av at hun var fullstendig på det rene med hva hun gjorde og bestemte. Opplysninger om Synnøve Urdahls helsetilstand før og etter testasjonstidspunktet er med på å bekrefte testasjonsførheten. Når det gjelder de ankende parters sakkyndige vitner, ASD-BORG/03

10 både de for byfogdembetet og de nye for lagmannsretten, vises til uttalelsen i Rt side 440 på side 451. Det er dessuten ført et sakkyndig vitne også fra ankemotpartens side som klart imøtegår konklusjonen fra overlege Jon Johnsen om at det er mer enn 50% sannsynlig at Synnøve Urdahl ikke var testasjonsfør. Det er grunn til å stille spørsmål ved overlege Johnsens konklusjon når den bygger på en vurdering som er gjort uten at han har møtt personen den gjelder. Samlet sett er det derfor intet som rokker ved Synnøve Urdahls testasjonsførhet. Heller ikke anførselen om utilbørlig påvirkning kan føre frem. Det er ikke holdepunkter som sannsynliggjør anførselen. Synnøve og tidligere ektefelle Per Urdahl hadde begge et langvarig, nært og positivt forhold til Mona Høiness. De fant tonen seg i mellom og det var kontakt mellom de tre både i arbeid og i fritid, herunder i sosiale sammenhenger, til høytider og i andre selskapelige sammenhenger. Det nære forholdet mellom Synnøve og Mona Høiness fortsatte etter Per Urdahls død. Med denne bakgrunn fremstår testasjonen som naturlig og rimelig, ikke minst i lys av den bistand, samt praktisk hjelp og støtte som Mona Høiness ytet i tiden før og etter Pers bortgang og i noen vanskelige perioder i de siste årene før Synnøve Urdahl gikk bort. Det nevnes også at Mona Høiness mottok forskudd på arv i 2008 og Mona Høiness har ikke isolert slektningene fra Synnøve Urdahl. Etter hvert som hun ble eldre, ønsket Synnøve ikke omgang med så mange. Hun ønsket ro, fred og pleie. Synnøve Urdahl hadde ikke noe spesielt godt forhold til slektsarvingene og ble svært lei seg da det før hun døde kom til skriverier om Mona Høiness i pressen. Det er uten betydning om Mona Høiness i noen sammenhenger har vært for lite bevisst med bruk av sin advokattittel. Hun har ikke ytet juridisk bistand for Urdahls. Fullmakten som ble gitt dagen før testasjonen, var etter Synnøve Urdahls eget klare ønske. Den tilsier ikke at Synnøve Urdahl var i en tilstand som gjorde at hun ikke var testasjonsfør. På dette tidspunkt trengte hun hjelp til å gjøre det som hun ellers tidligere hadde klart selv. Det lå heller ingen innflytelse i det at Mona Høiness på et tidspunkt ble oppnevnt som hjelpeverge: Mona Høiness' eget ønske var at det på den måten ble skapt notoritet rundt pengebruk ved at overformynderiet var involvert. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. Mona Høiness tilkjennes sakens omkostninger ASD-BORG/03

11 Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byfogdembetet og bemerker: Innledende bemerkninger Etter den oppmerksomhet temaet har fått i begge parters prosedyre, vil lagmannsretten innledningsvis si noe om beviskrav, bevisbedømmelse og tvilsrisiko/bevisbyrde. Beviskravet i sivile saker kan uttrykkes som at det faktum som finnes mest sannsynlig, skal legges til grunn. Kravets betydning i denne saken knytter seg først og fremst til bedømmelsen av omstendigheter av betydning for om Synnøve Urdahl var "i høg grad sjeleleg svekt" 20. februar 2007 og til spørsmålet om Mona Høiness utøvet "misleg påverknad" ved opprettelsen av testamentet. Bevisbedømmelsen, vurderingen av de bevis som føres, er fri, jf. tvisteloven 21-2 første ledd og 11-2 andre ledd tredje punktum. Innenfor det forsvarlige avgjør retten selv hvilken vekt den vil legge på de bevis som er ført i saken, likevel slik at det i rettspraksis slik begge parter i saken har vært inne på finnes uttalelser om grunner til å legge mer vekt på enkelte bevis enn på andre. Særlig foranlediget av ankens angrep på byfogdembetets bevisbedømmelse i saken her, tilføyer lagmannsretten at det rettslig sett ikke er et krav til avgjørelser at de skal redegjøre for bedømmelsen av alle enkeltbevis som partene har ført. Kravet til dommers innhold i så måte, jf. tvisteloven 19-6 femte ledd, er at de skal gjøre rede for "den bevisvurdering avgjørelsen er bygd på". Det er som utgangspunkt tilstrekkelig å redegjøre for resultatet av bevisbedømmelsen, herunder den samlede vurdering og vekting av de bevis som er ført. En annen sak er at kravet til redegjørelse kan tilsi at retten etter omstendighetene særskilt går mer detaljert inn på avgjørende eller sentrale enkeltbevis eller grupper av bevis og redegjør for sin bedømmelse av dem. En del av de bevis som partene har ført, er nokså perifere for de sentrale spørsmål om testasjonsførhet og utilbørlig påvirkning. Et ytterliggående eksempel på slik bevisførsel er den tidligere bankansatte som i sin vitneforklaring fikk frem at Synnøve Urdahl om lag ti år før testasjonstidspunktet skal ha utvist en slik glemsomhet at vitnet ikke ønsket å være bankens kundeansvarlige for henne. Men heller ikke ankemotpartens insistering på å høre enkelte private etterforskeres forklaring om forhold uten betydning for gyldighetsspørsmålet unndrar seg et slikt kritisk synspunkt. Bevisbyrde betyr at den part som avgjørelsen vil gå imot dersom det er tvil om hvorvidt beviskravet er oppfylt, sies å ha bevisbyrden for vedkommende omstendighet. I denne forstand er bevisbyrde det samme som tvilsrisiko. Plasseringen av tvilsrisikoen kan slik særlig de ankende parter har fremhevet påvirkes av hvilken part som burde ha sikret bevis for dette eller hint. I likhet med byfogdembetet (dommen side 16) har lagmannsretten truffet sin avgjørelse uten å måtte bygge på regler om tvilsrisiko, da de faktiske ASD-BORG/03

12 omstendigheter knyttet til avgjørelsen av gyldighetsspørsmålet anses godtgjort innenfor det beviskravet som gjelder. Testamentets gyldighet. Innledning. Lagmannsretten går så over til å behandle de to sentrale anførslene som skal begrunne de ankende parters påstand om testamentets ugyldighet, det vil si spørsmålet om Synnøve Urdahl var testasjonsfør og spørsmålet om hennes testament ble satt opp etter ("fremkalla ved") utilbørlig påvirkning fra Mona Høiness. Som det vil fremgå i det følgende, har lagmannsretten i det alt vesentlige samme syn som byfogdembetet på de sentrale spørsmål i saken. Lagmannsretten vil derfor i betydelig grad vise til begrunnelsen i byfogdembetets dom, jf. tvisteloven 19-6 femte ledd siste punktum der det heter at "(o)verordnede domstoler kan i sin begrunnelse henholde seg helt eller delvis til de underordnede domstolers begrunnelse i saken". Var Synnøve Urdahl "i høg grad sjeleleg svekt", jf. arveloven 62? Når det gjelder spørsmålet om Synnøve Urdahl var testasjonsfør da testamentet 20. februar 2007 ble opprettet, er lagmannsretten enig i byfogdembetets begrunnelse (fra side 16 til side 26). Begrunnelsen er i det vesentlige dekkende også for lagmannsrettens syn. Lagmannsretten vil særlig understreke at det etter arveloven 62 er et vilkår for å kunne kjenne en testamentarisk disposisjon ugyldig at testator var "i høg grad sjeleleg svekt" på testasjonstidspunktet. Det kreves derfor en kvalifisert grad av sjelelig svekkelse for å underkjenne et ellers gyldig testament, jf. blant annet Rt side 440 på side 448. De ankende parter har for lagmannsretten ført bevis som ikke ble ført for byfogdembetet. Det er derfor nødvendig for lagmannsretten å supplere begrunnelsen for sitt standpunkt i lys av bevisførselen i ankeomgangen. Dette gjøres i de følgende avsnitt som er gitt følgende stikkordmessige titler: Testamentets tilblivelse og ekthet og Synnøve Urdahls testasjonsevne. Meningen er også å foreta noen presiseringer der lagmannsrettens begrunnelse kan være noe forskjellig fra byfogdembetets. Testamentets tilblivelse og ekthet For lagmannsretten står det som klart at det testamentet som foreligger til prøving i saken, er opprettet av Synnøve Urdahl 20. februar Det ble satt opp i hennes nærvær og i hennes eget hjem med bistand fra ett av testamentsvitnene, Stein Bendixen og med skrivehjelp av Mona Høiness. Uten at det har betydning for lagmannsrettens syn på spørsmålet om testasjonsførhet eller utilbørlig påvirkning, nevnes at selve formuleringene i testamentet sannsynligvis er Stein Bendixens, men med innspill også fra Synnøve Urdahl selv. Mona Høiness og/eller Stein Bendixen noterte ned innholdet fortløpende. Det hele ble deretter skrevet av Mona Høiness ASD-BORG/03

13 på en pc i et tilstøtende rom. Etter det kom hun tilbake med utskrift av testamentet i ett eller flere eksemplarer. Det er opplyst at kun ett originaleksemplar finnes i dag. Det legges til grunn at det er undertegnet av Synnøve Urdahl den aktuelle dato og at vitnepåtegningen samtidig er underskrevet av Stein Bendixen og hans ektefelle Sidsel Ramstad (den gang med etternavn Weedon). Selv om de ankende parter i lagmannsretten har anført formfeil i testamentet som et subsidiært grunnlag, vil lagmannsretten her skyte inn at den ikke kan se at testamentet lider av formelle feil som fører til ugyldighet etter arveloven 49, jf. 60. I dette spørsmålet viser lagmannsretten til byfogdembetets begrunnelse, som er dekkende også for lagmannsrettens syn, se dommen side 15. Under saksforberedelsen for ankeinstansen har de ankende parter reist spørsmål om Synnøve Urdahls underskrift er påført før noen annen tekst ble satt inn i testamentet. De har også reist spørsmål om ektheten av hennes underskrift. Ingen av de undersøkelser som er gjennomført, tilsier at det kan legges til grunn at hun underskrev "in blanco" eller at det ikke er hennes underskrift på testamentet. At det sannsynligvis har vært flere to eller tre - originaltestamenter som ble underskrevet av Synnøve Urdahl, og at det nå tilsynelatende bare foreligger ett originaleksemplar, er etter lagmannsrettens syn uten betydning i saken. Selv om gode grunner kan tilsi at testament skal opprettes i kun én original, vil flere originaler ikke i seg selv ha rettslig betydning for gyldigheten. De ankende parter har under forberedelsen av ankesaken søkt bistand for å finne ut om det er andre opplysninger eller omstendigheter som kunne styrke deres sak. De har engasjert personer med kompetanse blant annet innen etterforskning og informasjonsteknologi. Disse personene er ført som vitner for lagmannsretten, og det er ført vitner som personene har hatt kontakt med. Lagmannsretten kan ikke se at det som er fremkommet i denne delen av bevisførselen, kan få noen betydning i saken. Bevisførselen har belyst at de aktuelle personers innhenting av informasjon har ledet dem til hypoteser og rene rykter om tilblivelsen av testamentet, som har vist seg å være uten rot i virkeligheten. Lagmannsretten ser helt bort fra det som er fremkommet i denne delen av bevisførselen. Synnøve Urdahls testasjonsførhet Slik også byfogdembetet legger til grunn, er det avgjørende spørsmål knyttet til Synnøve Urdahls tilstand 20. februar Hennes tilstand før og etter dette tidspunkt kan tjene til å belyse spørsmålet, men jo fjernere man befinner seg i tid fra den dagen testamentet ble satt opp, desto mindre betydning vil opplysningene om Synnøve Urdahls mentale tilstand ha for svaret på det avgjørende spørsmålet. Tidsfjerne bevis i form av sakkyndighet kan likevel bidra til klargjøring av omstendigheter av mulig betydning for spørsmålet. Byfogdembetets avgjørelse redegjør for vurderingen av de skriftlige og muntlige sakkyndige uttalelser som ble ført som bevis der, jf. dommen side 18. De tre sakkyndige vitnene som møtte for byfogdembetet, er ikke ført for lagmannsretten ASD-BORG/03

14 I lagmannsretten har de ankende parter engasjert tre nye sakkyndige, nemlig overlege ved radiologisk avdeling Rikshospitalet i Oslo, John Hald, seksjonsoverlege ved hjertemedisinsk avdeling Oslo universitetssykehus Ullevål, Odd Johansen og overlege Jon Johnsen, Blakstad sykehus. De har alle avgitt skriftlige erklæringer som delvis er dokumentert, og de har avgitt forklaring under ankeforhandlingen. Lagmannsretten konstaterer at med unntak av overlege Johnsen, har disse sakkyndige ikke uttalt seg direkte om testasjonsførheten. De har påvist og vurdert helsemessige forhold hos Synnøve Urdahl i hovedsak ut fra tilgjengelige journaler og andre erklæringer fra leger eller annet helsepersonell. Sentralt har stått hennes sykdomsbilde etter et fall med påfølgende hjerneblødning i 2004, hennes tilstand etter fall med kraniebrudd og hjerneskade høsten 2007, samt opplysninger fra hennes opphold i sykehus og i sykehjem. Lagmannsrettens samlede vurdering av denne bevisførsel er at den ikke rokker ved byfogdembetets konklusjon når det gjelder Synnøve Urdahls testasjonsførhet 20. februar Overlege Johnsens konklusjon at hun med over 50 % sannsynlighet ikke var testasjonsfør, kan lagmannsretten vanskelig legge avgjørende vekt på. Konklusjonen svekkes av to forhold: for det første er den trukket uten at overlege Johnsen noen gang har truffet, snakket med eller undersøkt Synnøve Urdahl, og for det andre er det ikke innhentet komparentopplysninger fra andre som kjente Synnøve Urdahl og hadde kontakt med henne på den aktuelle tiden. Hverken de ankende parters øvrige sakkyndige vitner eller ankemotpartens sakkyndige vitne, avdelingsoverlege Bernhard Lorentzen ved alderspsykiatrisk avdeling Diakonhjemmet sykehus i Oslo, mente at det var mulig ut fra tilgjengelig dokumentasjon å si noe om Synnøve Urdahls testasjonsførhet 20. februar Førstvoterendes uttalelser i Rt side 440 har direkte betydning som generell rettesnor for lagmannsrettens vurdering av den nevnte bevisførsel. Det heter på side 451: "Sletvold har konkludert med at man ut fra de definerte kriterier kan sette delirdiagnose for den aktuelle tidsperiode, og at det er meget stor sannsynlighet for at dette også gjelder testasjonstidspunktet. Jeg finner i denne sak ikke nødvendig å gå inn på hvorledes delirdiagnosen forholder seg til lovens uttrykk "i høg grad sjeleleg svekt". En vurdering av om en person i høy grad er sjelelig svekket krever etter min mening normalt en psykiatrisk undersøkelse i tilfelle dette er mulig, og i alle fall samtaler med personer som hadde kontakt med avdøde i det aktuelle tidsrom. Selv om en medisinsk sakkyndig ut fra legejournal og sykepleienotater (kardex) kan danne seg et generelt inntrykk av en persons allmenntilstand, og på dette grunnlag også danne seg et inntrykk av pasientens mentale tilstand, kreves det etter arveloven 62 helt konkrete holdepunkter for å fastslå at testator var i høy grad sjelelig svekket. Jeg tilføyer at det ville vært påfallende om Skjegstad etter en samtale med Søbstad rett før testasjonen, ikke hadde anmerket i journalnotatet noe om at hans tilstand var slik at han led av akutt forvirring, eller at det iallfall framgikk om Skjegstad var i tvil om hans mentale tilstand. Dette hadde vært naturlig i og med at Skjegstad visste om formålet med samtalen før han utførte enkle tester for å vurdere gjenkjenning og erindring, og at han uttrykkelig gjorde oppmerksom på at resultatet av samtalen ville bli nedtegnet i legejournalen ASD-BORG/03

15 Jeg finner på denne bakgrunn ikke å kunne legge avgjørende vekt på Sletvolds skriftlige erklæring og hans sakkyndige vitneprov, som utelukkende bygger på skriftlige nedtegninger." Lagmannsrettens syn er at hverken de ankende parters sakkyndige vitner eller andre bevis på avgjørende måte rokker ved de to testamentsvitnenes oppfatning av at Synnøve Urdahl var klar og bevisst med hensyn til det hun bestemte i testamentet den aktuelle dagen. Dette understøttes også av de opplysninger som fremgår av hennes fastlege dr. Stiksruds journalnotater henholdsvis fem dager før og to dager etter testasjonstidspunktet. Det er tale om tidsnære bevis som må tillegges betydelig vekt. Det er ikke egnet til å svekke vurderingen av Synnøve Urdahl at tilstedeværende ved opprettelsen av testamentet også har beskrevet henne som sittende litt sammensunket og preget av alder, men altså like fullt klartenkt og bevisst. Lagmannsretten kan ikke se at fullmakten som ble gitt dagen før testasjonen kan tillegges betydning ved vurderingen av Synnøve Urdahls mentale tilstand. Det inntrykket av betydningsfulle forandringer i Mona Høiness' og særlig testamentvitnet Stein Bendixens forklaringer som de ankende parter har villet skape, deles ikke av lagmannsretten. Det er snarere tale om uttrykk for usikkerhet om detaljer i hendelsesforløpet rett forut for og under testasjonen, som fremstår som naturlig i dag - syv år senere. Konklusjonen er som allerede uttrykt ovenfor at det er sannsynlighetsovervekt for at Synnøve Urdahl forsto hva hun bestemte i testamentet 20. februar Hun ønsket å disponere som hun gjorde, og det må kunne legges til grunn at hun hadde evne til å vurdere andre måter å disponere over sin formue ved testament, eventuelt ikke å opprette noe testament. Innsettelsen av Mona Høiness som enearving var, slik lagmannsretten ser det, ikke unaturlig, og i alle fall nærliggende. Mona Høiness hadde kjent Synnøve Urdahl i over 20 år, hadde siden midten av 1980-tallet hatt nær omgang og vennskap med både henne og ektefellen Per Urdahl, og etterhvert også hatt en sentral omsorgsrolle for dem. Lagmannsretten utelukker ikke at det tidligere kan ha falt uttalelser fra Per Urdahl som har skapt forventninger om arv hos andre, herunder hos slektsarvinger. Det er imidlertid ikke kommet frem noen opplysninger om at dette har kommet til uttrykk i konkrete disposisjoner fra ektefellene. Har Mona Høiness utøvd "misleg påverknad", jf. arveloven 63? Også i dette spørsmålet er lagmannsretten enig i byfogdens vurdering og begrunnelse, se dommen side 26 til side 33. Begrunnelsen er dekkende også for lagmannsrettens syn. På ett punkt vil lagmannsretten utdype sitt syn. Det gjelder spørsmålet om Mona Høiness isolerte Synnøve Urdahl fra hennes og Pers slektninger. Etter lagmannsrettens mening er ASD-BORG/03

16 det ikke grunnlag for å fastslå at Synnøve Urdahl hadde noe dårlig forhold til sin egen eller Per Urdahls slekt, men det er sannsynliggjort at omfanget av kontakten mellom slektningene og Synnøve Urdahl i takt med hennes alder, ble gradvis mindre. Det skyldes etter lagmannsrettens syn ikke at Mona Høiness saboterte denne kontakten eller isolerte Synnøve Urdahl på annen måte, slik de ankende parter hevder. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det først og fremst henger sammen med Synnøve Urdahls alder. Det er ikke uvanlig at eldre mennesker finner sosial omgang og kontakt både med familie og andre mer krevende og slitsomt med økende alder. Synnøve Urdahls helsemessige plager økte hennes tilbøyelighet til å takke nei til besøk og annen kontakt, både under opphold på sykehjem og i eget hjem. Omfanget av kontakt både for Per og Synnøve Urdahls slekts vedkommende synes å ha blitt mindre allerede fra midten av 1990-tallet. Slektningenes forsøk på kontakt utover på 2000-tallet og i tiden før Synnøve Urdahl døde, var etter lagmannsrettens syn ikke ønsket av henne. Hun ønsket å få være i fred, også for andre som tidligere hadde vanket i hennes hjem. Mona Høiness var den som måtte forvalte og "fronte" denne holdningen overfor dem som forsøkte å få kontakt. Det skapte en risiko for at hun ble oppfattet som selve årsaken til det noen opplevde som avvisning og isolasjon av Synnøve Urdahl. Det er lagmannsrettens oppfatning at dette ikke var ledd i en påvirkning av Synnøve Urdahl til ikke å tilgodese slektningene, men var et utslag av sistnevntes eget ønske. Lagmannsretten vil legge til at den i likhet med de ankende parter ser gode grunner for at Mona Høiness, etter å ha blitt kjent med at Synnøve Urdahl ønsket å innsette henne som enearving i sitt testament, selv burde ha avstått fra å medvirke på noen måte frem til testamentet var opprettet. Men slik omstendighetene rundt selve opprettelsen av testamentet er opplyst, gir Mona Høiness' rolle i den ikke grunnlag for å fastslå at det har skjedd utilbørlig påvirkning av Synnøve Urdahl. Avslutning. Saksomkostninger. Etter dette er lagmannsrettens konklusjon at anken forkastes, idet lagmannsretten også er enig i byfogdembetets saksomkostningsavgjørelse. Mona Høiness har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven 20-2 annet ledd jf. første ledd krav på erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for unntak etter regelen i samme bestemmelses tredje ledd. Advokat Larsen har oppgitt omkostninger for lagmannsretten til samlet kroner, hvorav salær til prosessfullmektigen inkludert merverdiavgift utgjør kroner. Resten, kroner, er utgifter. De ankende parter har ikke hatt bemerkninger til salæret, men har protestert mot størrelsen på utgiften til privatetterforsker Ola Thune, som er oppgitt til ,75 kroner inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten er enig i at det oppgitte omfang av denne utgiften står i misforhold til betydningen av Thunes bidrag til sakens opplysning. Å engasjere ham i det ASD-BORG/03

17 omfang som tydeligvis er gjort, fremstår som hverken nødvendig eller rimelig, jf. tvisteloven 20-5 første ledd. Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig denne posten i utgiftsdekningen til kroner inkludert merverdiavgift. Saksomkostningsoppgavens øvrige utgiftsbeløp legges til grunn som å gjelde nødvendige kostnader som det har vært rimelig å pådra, jf. tvisteloven 20-5 første ledd. Mona Høiness har krav på erstatning for merverdiavgift. Etter dette tilkjennes Mona Høiness saksomkostninger for lagmannsretten således: 1. Salær inkludert merverdiavgift kroner 2. Utgifter inkludert merverdiavgift " 3. Utgifter ikke merverdiavgiftspliktige " Samlet kroner De ankende parter kjennes solidarisk ansvarlige for beløpet, jf. tvisteloven 20-6 annet ledd. Dommen er enstemmig ASD-BORG/03

18 D o m s s l u t n i n g : 1. Anken forkastes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Inger Tone Urdahl Haugen, Elisabeth Jæger, Toril Røneid, Anne Berit Urdahl, Hans H. Urdahl, Laila Landsverk, Unni Gjevre og Kristianne Wikhaug én for alle og alle for én innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen énmillionsekstifiretusensekshundreogfemtiåtte - kroner til Mona Høiness. Peter L. Bernhardt Anne Magnus Jarle Amundsen Sissel Marina Wiull Marius Seljedal Rett utskrift: ASD-BORG/03