tekster fra ROMANIKKEN norskeksamen.no

Transkript

1 tekster fra ROMANIKKEN norskeksamen.no

2 Innholdsfortegnelse Goethe, «Unge Werthers lidelser»... 4 Henrik Wergeland, «Piken på anatomikammeret» Henrik Wergeland,«Meg selv» Johan Sebastian Welhaven, «Digtets ånd»

3 Romantikken (i Europa ca , i Norge ca ) Romantikken er både en periode og en stil, og gjelder for de fleste kunstarter (litteratur, musikk, malerkunst, og så videre). Fire viktige stikkord for romantikken er: 1) Følelser - det viktigste av alt i romantikken. Mennesker er mer enn fornuft. Følelsene kan sette oss i kontakt med det guddommelige 2) Det guddommelige Dette betyr litt forskjellig for ulike diktere, men er en slags kraft som strømmer gjennom alt i universet, naturen og menneskene. For noen er det Gud, for andre er det mer en usynlig kraft/ energi av noe ekstra sant/vakkert/godt, som vi ikke vanligvis opplever med sansene våre. 3) Naturen Romantikerne er opptatt av naturen, og føler at det guddommelige finnes der. Naturopplevelser vekker følelser, og kan sette oss i kontakt med det guddommelige. 4) Geniet Bortsett fra naturen er det kunsten (litteratur, malerkunst og musikk) som kan vekke følelsene, og sette mennesker i kontakt med det guddommelige. Derfor blir nå kunstnerne mye viktigere enn tidligere. De blir sett på som spesielle og viktige mennesker. Enkelt forklart, kan det romantiske kunstsynet oppsummeres slik: Mennesket er mer enn fornuft. Vi kan komme i kontakt med noe dypere, noe mer intenst enn det vi opplever med fornuften og sansene våre, nemlig det guddommelige. Dette gjøres gjennom å aktivere følelsene. Det som kan aktivere følelsene er naturopplevelser og i tillegg kunst (dikt, musikk, malerier osv.). Derfor blir kunstnerne mye viktigere i romantikken, og man begynner nå å snakke om kunstnerne som spesielle mennesker som har en egen kontakt med det guddommelige man kaller dem genier. Vi leser fire romantiske tekster. Først et utdrag fra en roman som fikk æren av å starte romantikken, nemlig J.W. Goethes Unge Werthers lidelser. Deretter går vi over til de to største norske romantiske dikterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Vi leser to dikt av Wergeland: "Pigen på anatomikammeret" og "Meg selv". Deretter leser vi et dikt av Welhaven, som heter "Digtets Aand". 3

4 Johann Wolfgang von Goethe Unge Werthers lidelser (1774) Goethe regnes som en av de viktigste skikkelsene innen tysk og europeisk romantikk. Romanen Unge Werthers lidelser (1774) ble svært populær i den såkalte Sturm und Drang-perioden ( ). Litteraturen fra denne tiden har mye ytre handling og sterke følelser, og handler ofte om enkeltmenneskers opprør og reaksjoner mot samfunnsmessig urettferdighet. I vårt utdrag fra Unge Werthers lidelser finner vi et typisk romantisk trekk i det at jeg-personen ser Gud som til stede i naturen med sin kjærlighet. I romanen er nemlig ikke Gud noe annet eller noe som står utenfor vårt univers, men er derimot direkte til stede i den. Dette, at det guddommelige er til stede i naturen, kalles gjerne panteisme. Den type hage som beskrives i utdraget fra romanen er også en typisk romantisk hage. Dem beskrives slik: «Haven er enkel, og man føler straks man er kommet dit inn at det ikke er en vitenskapelig utdannet gartner som har tegnet planen til den, men et følsomt menneske som her har villet følge sitt eget hjerte.» I den romantiske hagen var det det naturlige og viltvoksende som var idealet, ikke gamle idealer og strenge regler for hvordan ting skulle være. Dette gjelder også for den romantiske litteraturen i forhold til den klassisistiske: Det er det frie individ og dets natur som står i fokus, og tanken om at det er det originale som er det viktigste, og ikke det å følge gamle, strenge regler eller å kopiere gamle forbilder. 4

5 Unge Werthers lidelser 4.mai Hvor glad jeg er at jeg er borte! Kjære venn, hvordan er menneskets hjerte! Å forlate deg som jeg er så glad i, som jeg har vært ett med, og så være glad! Jeg vet at du tilgir meg det. For var ikke de andre i kretsen som utvalgt av skjebnen til å skape uro i et hjerte som mitt? Stakkars Leonore! Men det var tross alt ikke min skyld. Kunne jeg for at det vokste frem en lidenskap i hennes arme hjerte, mens hennes søstrers knipske ynde skaffet meg en behagelig atspredelse? Og likevel er jeg helt uskyldig? Har jeg ikke gitt hennes følelser næring? Har jeg ikke selv frydet meg over hennes oppriktighet og naturlighet, som så ofte fikk oss til å le, enda det så visst ikke var noe å le av? Har jeg ikke Å, hvordan er vi mennesker, at vi tør beklage oss! Kjære venn, jeg skal forbedre meg, det lover jeg deg, skal ikke lenger tygge drøv på de små ubehag skjebnen utsetter oss for, slik jeg alltid før har gjort. Jeg vil nyte nuet og la det som er forbi, være forbi. Du har sikkert rett, min venn, det ville nok være mindre sorg og smerte blant menneskene hvis de ikke og Gud alene vet hvorfor de er slik! hvis de ikke med så stor flid brukte sin fantasi til å mane frem minnene om det onde som er forbi, i stedet for å innrette seg etter nåtiden, hvordan den enn måtte arte seg. Du er kanskje så snill og si til min mor at jeg tar meg av hennes affære på beste måte og skal gi henne nærmere beskjed om det med det første. Jeg har vært og snakket med min tante og fant så langt fra det ondskapsfulle fruentimmeret de hjemme har villet gjøre henne til. Hun er en livlig, temperamentsfull kvinne med det beste hjerte av verden. Jeg forklarte henne min mors ergrelse over at hun har holdt arven hennes tilbake, og hun forklarte meg sine grunner til det og på hvilke betingelser hun ville være villig til å utbetale alt og mer enn vi forlanger men nok om det nå; si til min mot at alt kommer til å ordne seg. Og kjære venn, denne lille affæren har igjen vist meg at misforståelser og stahet kanskje Arme fattig / stakkars (tilsvarende engelsk poor) Knipsk avvisende mot menn Atspredelse - underholdning Nuet det som er her og nå Innrette seg tilpasse seg 5

6 lager flere vanskeligheter her i verden enn list og ondskap. Iallfall er de siste to sikkert sjeldnere Ellers trives jeg riktig godt her. Ensomheten er en kostelig balsam for mitt hjerte i disse paradisiske omgivelsene, og denne ungdommens årstid varmer mitt kuldskjære hjerte med sin overdådighet. Hvert tre, hver hekk er en blomsterbukett, det er så man kunne flagre omkring i dette hav av vellukt og finne all sin næring der. Selve byen er lite tiltalende, men til gjengjeld er naturen omkring den ubeskrivelig vakker. Det fikk i sin tid den nå avdøde greven til å anlegge sin have på en av de mangfoldige åsene som ligger her på kryss og tvers og danner de yndigste daler. Haven er enkel, og man føler straks man kommer dit inn at det ikke er en vitenskapelig utdannet gartner som har tegnet planen til den, men et følsomt menneske som her har villet følge sitt eget hjerte. Jeg har alt felt mange tårer for den avdøde i det lille forfalne lysthuset som var hans yndlingssted og nå også er mitt. Snart blir jeg selv havens herre; gartneren har alt fått til overs for meg etter disse par dagene, og han kommer ikke til å angre på det. Kuldskjære her: ømtålige, sårbare 10. mai Jeg blir så forunderlig lett til sinns, lys og glad som denne deilige vårmorgenen, som jeg nyter av hele mitt hjerte. Jeg er alene og fryder meg over å leve i disse omgivelsene, som er som skapt for slike sinn som mitt. Jeg er så lykkelig, kjære venn, går så helt opp i min rolige tilværelse at min kunst lider under det. Jeg ville ikke være i stand til å tegne nå, ikke en eneste strek, og har likevel aldri vært en større maler enn i dette øyeblikk. Når denne deilige dalen dufter omkring meg og solen hviler høyt der oppe over det ugjennomtrengelige mørket i skogen, og bare enkelte stråler lister seg inn i helligdommen der inne, hvor jeg ligger i det høye gresset ved den rislende bekken og ser med undring på de tusenvis av forskjellige små vekster som gror helt nede ved bakken, ser den myldrende lille verden som utfolder seg mellom gresstråene, merker hvordan denne ufattelige brokete mangfoldighet av larver og insekter kommer til å stå mitt hjerte nær, og føler den allmektiges nærvær, han som skapte oss i sitt bilde, føler et pust av den altomfattende kjærlighet 6

7 som omgir oss og bærer oss inn til evig salighet min venn! når da mine øyne sløres og verden omkring meg og himmelen over meg liksom hviler helt i min sjel, som en elsket kvinnes skikkelse, da sukker jeg ofte og tenker: å, om du bare kunne gjengi dette, kunne trylle frem på papiret det som lever så fullt og så varmt i deg, så det ble et speilbilde av din sjel, som din sjel er et speilbilde av den uendelige Gud! Min venn Men jeg makter det ikke, disse herlige synene er for mektige for meg. 12. mai Jeg vet ikke om dårende ånder svever over denne egnen eller om det er den varme, himmelske fantasien i mitt hjerte som gjør alt omkring meg så paradisisk. Like utenfor byen er det en brønn, en brønn som jeg er trollbundet til, som Melusine og hennes søstre. Du går nedover en liten bakke og står så med ett foran en hvelving, hvor en trapp med omkring tyve trinn fører ned til det stedet hvor det klareste vann sprudler frem av en marmorklippe. Den lille muren som rammer det hele inn, de høye trærne som kaster skygge over plassen omkring, kjøligheten der; det er noe underlig dragende ved alt sammen. Det går ikke en dag uten at jeg sitter der en times tid. Dit kommer også pikene fra byen for å hente vann, det uskyldigste og nødvendigste ærend, som selv kongsdøtre en gang utførte. Når jeg sitter der, står den patriarkalske idé så klart og levende for meg, hvordan de alle i gamle dager møttes ved brønnen, lærte hverandre å kjenne, beilet og fridde, og at det svever gode ånder over brønner og kilder. Den som ikke kan føle dette, kan aldri ha lesket seg ved en kjølig brønn etter en strevsom sommervandring. 13. mai Du spør om du skal sende meg bøkene mine? Kjære deg, jeg ber deg, la meg for Guds skyld slippe dem! Jeg vil ikke ledes, oppmuntres, anspores mer; mitt hjerte bruser da mer enn nok av seg selv. Jeg trenger heller en vuggesang, og den har jeg til fulle funnet i min Homer. Hvor ofte må jeg ikke lulle mitt urolige sinn til ro. For noe så ulikevektig og ustadig som dette hjertet har du aldri sett. Kjære venn! Behøver jeg å si dette til deg, du som så ofte har hatt den tunge lodd å se meg slå over fra sorg til dårende henrivende, fortryllende Melusine en mytisk figur. En kvinnelig ånd som levde i ferskvann, og hadde fiskehale. patriarkalsk i denne sammenheng betyr det tradisjonell og gammel beile flørte leske seg drikke seg utørst Homer gresk dikter fra ca fkr. Diktet eposene Illiaden og Odysseen Ulikevektig i ubalanse den tunge lodd den tunge og vanskelig oppgave 7

8 utsvevelse og fra blid melankoli til fordervet lidenskap? Jeg behandler da også mitt hjerte som et sykt barn; alle sine ønsker får det oppfylt. Men si det ikke videre; det finnes nok av dem som vil ta meg det ille opp. 15.mai De brede lag her på stedet kjenner meg alt og er blitt glad i meg, særlig barna. Til å begynne med trodde riktignok enkelte at jeg ville drive gjøn med dem når jeg slo meg ned blant dem, og avviste meg temmelig bryskt når jeg spurte dem ut om et eller annet. Det tok jeg meg imidlertid ikke nær av; det ga meg bare et enda mer levende inntrykk av noe jeg ofte har lagt merke til: at folk med en viss posisjon alltid helst holder seg på kjølig avstand fra de små i samfunnet, som om de tror at de vil tape noe på en tilnærmelse. Og dessuten finnes det atskillige skvadronører og ondskapsfulle spøkefugler som later som om de er folkelige for riktig å la de arme menneskene føle deres overlegenhet. Jeg vet godt at vi ikke er like og heller ikke kan være det. Men jeg er av den mening at den som tror det er nødvendig å holde seg på avstand fra den såkalte pøbel for å bevare respekten, er like ynkelig som en kujon som gjemmer seg for fienden fordi han er redd for å bukke under. Forleden dag da jeg kom til brønnen, traff jeg en ung tjenestepike som hadde satt fra seg vannkrukken på det nederste trappetrinnet og stod og så innover mot byen, om ikke en av hennes venninner snart kom og kunne hjelpe henne med å få den opp på hodet. "Skal jeg hjelpe dem, jomfru?" "Å nei, herre," sa hun. "Vær nå ikke tøvet." Hun la bærekransen til rette, og jeg hjalp henne. Hun takket og gikk. [ ] Drive gjøn tulle, erte De brede lag vanlige folk flest, som ikke tilhører overklassen slik som Werther gjør. de små i samfunnet vanlige folk med lav status arme - stakkars skvadronør skrytende pratmaker kujon - feiging Kilde: Goethe, Johan W.v, Unge Werthers lidelser, Den norske bokklubben, 1999 [1774] 8

9 Henrik Wergeland & Johan Sebastian Welhaven - de to viktigste norske romantikerne Welhaven og Wergeland var svært forskjellige, både som diktere og som mennesker. Mens Wergeland var temperamentsfull og spontan, var Welhaven den mer sårbare og ettertenksomme typen. Welhaven mente bestemt at dikt skulle ha bunden form (med rim og rytme), og var opptatt av klassisismens regler for diktning. Når det gjelder innholdet i diktningen hans, dyrket han geniet, kjærligheten og følsomheten overfor naturen. Wergeland var også en romantisk kunstnertype. I motsetning til Welhaven likte imidlertid Wergeland å sprenge grenser, og han fulgte ikke alltid strenge regler for diktning slik Welhaven gjorde. Welhaven syntes derfor at Wergelands poesi ble for "rå" og kaotisk. Welhavens dikt er stemningsfulle og enkle å lese, mens Wergelands dikt er voldsomme og idérike. Henrik Wergelands navn knyttes til feiringen av 17. mai. Faren, Nicolai Wergeland, var med på å lage Grunnloven som ble vedtatt i Henrik Wergeland var den første til å holde en offisiell 17. maitale. Welhaven og Wergeland sto langt fra hverandre politisk. Mens Welhaven mente at vi burde holde god kontakt med Danmark og holde på det danske språket, var Wergeland av en annen mening. Han mente vi skulle skape vårt eget språk og vår egen litteratur. Han var med på å skape en forestilling om at tiden vi var i union med Danmark var lite verdifull kunstnerisk sett. I tillegg til å være romantisk var Wergeland òg en sosialt engasjert dikter, noe vi kan se i diktet " Pigen paa Anatomikammeret". Han var blant annet opprørt over den urettferdige behandlingen jødene fikk i Norge på 1800-tallet. I den første versjonen av Grunnloven stod det at jøder ikke fikk slippe inn i Norge. Wergeland var en av de som bidro til å få fjernet denne rasistiske paragrafen i Grunnloven. 9

10 Henrik Wergeland «Piken på anatomikammeret» 1836 Eksamensrelevante spørsmål til teksten 1. Hva er tema i denne teksten, tenker du? 2. Hvilke typiske romantiske trekk finner du i dette diktet? 3. Finner du samfunnskritikk i dette diktet? Hva er det Wergeland prøver å si om samfunnet? To hint som kan hjelpe deg med å knekke koden til dette avanserte diktet: 1) Jeget i diktet er en ung medisinstudent som skal til å skjære i et lik 2) Liket er sannsynligvis en ung, død prostituert, siden det ofte var disse som ble obdusert når medisinstudenter trente på å obdusere. 10

11 Piken på anatomikammeret 1. Jo det er henne! O lys hid! Og slipp ei kniven enn på glid i denne armes hjerte! O, der er reddsom vittighed i lampens blikk, som stirrer ned på denne døde smerte. 2. Så kold den gang den åndet så den stolte verden jo derpå? Og frekke øyne skar det slør igjennom tidlig, som den stakkars pikes fattigdom av gylne drømmer bar. 3. Som blomst i isen frosset inn jeg ser et trekk på denne kinn, som vel jeg bør at kjenne. Thi fryden i min barndomsleg før altfor høyt min skulder steg o var den ikke henne. 4. Tvers over bodde hun for oss, i armod født som i sitt moss på taket stemorsblommen. Fornemme folk kun fattet svært, at blod så fagert og så skjært av fattigfolk var kommen. 5. Akk, mangt slikt åsyn dog jeg så som månedsrosens prakt forgå, som sommerfuglestøvet! Dem skjebnens hånd for hårdt vel tog og syndens spor dem overjog som sneglens slim på løvet. Anatomikammer rom hvor man dissekerer døde mennesker Hid hit Slipp ei kniven enn på glid ikke stikk kniven i henne ennå. Reddsom vittighet «grusom ironi» - noe som er litt pussig å tenke på, samtidig som det er forferdelig. Kold kald Den gang den åndet: den gang jenta levde (pustet) [Så koldt] Så den stolte verden jo derpå den stolte verden (rike folk) så på henne på en kald måte Denne kinn på kinnet til den avdøde At kjenne kjenne Thi for Barndomsleg leken i barndommen Armod fattigdom Moss mose Fornemme folk fine folk Fattet svært hadde vanskelig for å forstå. Fagert vakkert Skjært fint Kommen kommet Mangt slik åsyn mange slike ansikter Forgå bli ødelagt/gå under Tog tok Overjog feide over, ødela, skyllet over og knuste Kilde: Wergeland, Henrik, "Pigen paa Anatomikammeret", dd ikt/pigenpa aanatomikammeret-1836 (nedlastet ) (Språket i diktet er delvis modernisert) 11

12 Henrik Wergeland «Meg selv» (1841) Jeg i slett lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et glimt av solen for å briste i høy latter av en glede jeg ikke kan forklare meg? i slett lune i dårlig humør Når jeg lukter til et grønt blad, glemmer jeg bedøvet fattigdom, rikdom, fiender og venner. Min katts stryken mot mitt kinn utglatter alle hjertesår. I min hunds øyne senker jeg mine sorger som i en dyp brønn. Min vedbende er vokst. Dit ut av mitt vindu har den båret på sine brede blader alle de erindringer, jeg ikke bryr meg om å glemme. vedbende eføy (grønn plante/busk) erindringer minner Den første forårsregn vil falle på bladene og utviske noen troløse navn. De ville falle ned med dråpene og forgifte regnormens huler. forår vår forårsregn vårregn Jeg, som leser henrykkelser på hvert av Centifoliens, den vårgaves, hundrede blade -- meg skulle en slett avis bringe til å kvele et sekund med ergrelse? centifolium en type rose slett dårlig, elendig Det ville være som å drepe himmelblå og rosenrøde sommerfugler. Den Synd gyser mitt hjerte for i sitt innerste. Det ville være som å overøse mitt ennå ugrånede hode med aske, ugrånet uten grå hår og å bortkaste de diamanter av strålende sekunder tiden ennå nedsår derover. Nei, frisk I journalister! Hvess deres reveklør kun på klippen. Dere river kun blomster løs og litt mose til en bløt grav. Frisk! «her: gi alt dere har» Hvess gjør skarp Kun - bare Som insektets stikk i muslingen, avler fornærmelser kun perler i mitt hjerte. De skulle en gang pryde min ånds diadem. Avler - skaper diadem hodepynt med juveler 12

13 Jeg hate? Når en fugl flyr over mitt hode, er mitt hat straks tusen alen borte. Det flyter hen med snøen, det går med de første bølger fra land og langt ut i havet. Men hvorfor skulle ikke mine årer vredes? Berøv ikke landskapet dets brusende bekk! Høystærede vidjebusker, tillat bekken å skumme, når den går imellom stener. Jeg elsker ikke evinnelig blå himmel, som jeg hater dumme, glanende øyne. Har jeg ikke en himmel, fordi den er full av drivende skyer, solens eventyrsland? tusen alen "veldig lang(t)"; en alen er ca. en halv meter flyter hen flyter bort vredes være sint berøv ikke ta ikke fra høystærede gammel høflighetsfrase Og om jeg ingen hadde, er Guds ikke stor og herlig nok? Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv. Ha, de blinker jo, som om de ville tale til deg! Hvor stråler Venus i aften! Har himlen også forår? Nå har stjernene lyst hele vinteren; nå hviler de og fryder seg. Halelujah! Forår vår Hvilken rikdom for en dødelig! Min sjel fryder seg i himlens forårsglede og skal delta i jordens. Den tindrer sterkere enn vårstjernene, og den vil snart springe ut med blomstene. Forårsglede - vårglede Tindrer lyser, stråler, blinker Nedfaller din glans derpå din glans faller ned på den. Herlige aftenstjerne! Jeg blotter mitt hode. Som et krystallbad nedfaller din glans derpå. aftenstjerne et annet navn for planeten Venus Der er slektskap mellom sjelen og stjernene. Den triner i stjernelyset utenfor ansiktets forheng, hvis folder er forsvunne. Strålene overgyter min sjel med en rolighet som av alabaster. Som en byste står den i mitt indre. Stirr i dens trekk! Nå er de, som dere ville ha dem. De spotske er stivnet. Min sjel har kun likets milde smil. Hvorfor forferdes dere mer? trine gå langsomt og verdig, skride overgyte skylle over alabast(er) finkornet, gjennomskinnelig gips som en lager skulpturer av byste skulptur av et hode og øverste del av overkroppen (uten armer); Trekk ansiktstrekk. De: her: trekkene (ansiktstrekkene) De spotske de hatefulle (ansiktstrekkene) Den djevel! Bysten har et leende hjerte under sin rolighet. Ve deres matte fingre, at dere ikke kunne få fatt på det! Ve stakkars At dere ikke kunne få fatt på det at dere ikke forstod det Kilde: Wergeland, Henrik, "Mig Selv", uio.no/wergeland/wi2/wi2180.html (nedlastet ) Språket i diktet er delvis modernisert 13

14 Eksamensrelevante spørsmål til Johan Sebastian Welhavens "Diktets ånd" 1. Hva er diktets tema og motiv? 2. Hva kan du si om diktets oppbygning? (antall strofer og vers + rimmønsteret) 3. På hvilke måter er dette diktet typisk romantisk? 4. Hva kan du si om synet på vers og rim i dette diktet, sammenlignet med Ludvig Holbergs essay "Avskaff rim i diktekunsten"? (teksthefte 2) 14

15 Johan Sebastian Welhaven «Digtets ånd» Fra Nyere Digte (1844) 1. Hva ei med ord kan nevnes i det rikeste sprog, det uutsigelige, skal diktet røbe dog. Ei - ikke sprog - språk Det uutsigelige det som ikke går an å si Dog - likevel 2. Av sprogets strenge bygning, av tankeformers bånd stiger en frigjort tanke, og den er diktets ånd. Sprogets - språkets Tankeformers bånd rim og rytme som tankene må ta hensyn til. 3. Den boede i sjelen før strofens liv ble til, og sprogets malm er blevet flytende ved dens ild. boede - bodde malm metall blevet - blitt 4. Den gjennomtrenger ordet lik duft, der stiger opp av rosentreets indre i den åpnede knopp. Der stiger opp som stiger opp 5. Og skjønt den ei kan preges i diktets tankerad, den er dog der tilstede som duft i rosenblad. Skjønt selv om Dog - likevel 6. Glem da den gamle klage, at ingen kunst formår å male tankefunken, hvorav et dikt fremstår. formår - klarer tankefunken - tankegnisten hvorav fremstår som et dikt oppstår fra 15

16 7. Thi hvis den kunde bindes og sløres av på prent, da var i denne skranke dens liv og virken endt. thi - for sløres av - avsløres på prent - på trykk, i skrift skranke - hinder, sperring 8. Den vil med åndens frihet sveve på ordets klang; den har i diktets rytmer en stakket gjennomgang, 9. En gjennomgang til livet i leserens bryst; der vil den våkne atter i sorrig eller lyst, stakket kort, kortvarig atter - igjen, på ny sorrig - sorg 10. Og næres og beveges og blive lik den ild, som lå i diktersjelen, før strofens liv ble til. 11. Kun da bevarer diktet sin rette tryllemakt, det uutsigelige er da i ordet lagt. 12. Betrakt den stille lykke, som gjør en dikter varm, mens ånden i hans sanger svever fra barm til barm. barm - bryst 13. La kun hans rykte heves mot sky av døgnets vind, det er dog ei den sanne kvegelse for hans sinn. 14. Men når hans tankebilde, med eller uten ry, finner et lutret indre, og fødes der på ny la kun hans rykte bare la ryktet hans Dog likevel Ei - ikke kvegelse - trøst, lindring, oppfriskning ry - berømmelse, anerkjennelse lutret - rent, renset 16

17 15. O, bring ham da et budskap om dette åndens bliv; thi dermed er der lovet hans verk et evig liv. bliv - tilblivelse, fødsel thi - for Kilde: Welhaven, Johan S., "Digtets Aand", ndikt/d igtetsaand, (nedlastet ) (Språket i diktet er delvis modernisert) 17