A. DOMSANALYSE AV EN DRAPSSAK

Transkript

1 RETTSSAKSKURSET 1

2 A. DOMSANALYSE AV EN DRAPSSAK 1. Redegjørelse for saken og oppgaven Saken gjaldt bl.a. tiltale for forsettlig drap (strl. 233). Saken ble behandlet i lagmannsretten med lagrette (jury) før toinstansordningen ble innført med virkning fra Henvisninger til straffeprosesslovens bestemmelser er derfor ikke de som gjelder i dag, men innføringen av to-instansordningen innebar ikke endringer i innholdet i de regler som er av interesse i denne saken. Saken gjaldt flere tiltalte og flere tiltaleposter, men vi skal bare behandle spørsmålene som gjelder tiltale mot A for forsettlig drap. Lagretten ble forelagt tre spørsmålskrift som gjaldt hhv. forsettlig drap, legemsbeskadigelse og uaktsomt drap. Spørsmålskriftene inneholder alltid en standard orientering til lagretten, som her bare er tatt med én gang (se punkt 3 nedenfor). Saken ble pådømt av Hålogaland lagmannsrett 3. september 1990 og endelig avgjort ved Høyesteretts dom i Rt s Lagmannsrettens dom er inntatt i form av et redigert utdrag (se punkt 5 nedenfor), Høyesteretts dom er inntatt i sin helhet (se punkt 6 nedenfor). Kursdeltakerne vil bli inndelt i grupper, som hver skal redegjøre for de spørsmål som fremgår av oppgavefordelingen (se punkt 2 nedenfor). 2. Oppgaver Nr. 1: (A) Vurder spørsmålskriftene. Er de innholdsmessig i overensstemmelse med de krav som følger av straffeprosessloven? (B) Gjør rede for den rekkefølge spørsmålene blir stilt i. Er rekkefølgen i overensstemmelse med straffeprosesslovens regler? 2

3 Nr. 2: Vurder lagrettens svar på de tre spørsmålene. Er det faktum lagmannsretten anså bevist som grunnlag for straffutmålingen forenlig med de svarene lagretten ga? Hvis nei, hva kan forklaringen være? Drøft spørsmålene i forhold til skyldkravene i strl. 233, 229 og 239. Nr. 3: (C) Burde eller skulle retten ha satt lagrettens kjennelser til side? (D) Var den en feil av aktor at lagmannens rettsbelæring m.h.t. skyldkrav og bevisvurdering ikke ble protokollert? (E) På hvilket tidspunkt må krav om protokollering settes fram? Nr. 4: (F) Gjør rede for og vurder reglene om Høyesteretts begrensede kompetanse når det gjelder prøving av skyldspørsmålet (faktum, lovanvendelse, saksbehandling). (G) Redegjør for og vurder de momentene som inngår i Høyesteretts straffutmåling. 3. Orientering til lagretten om dens oppgaver (utdrag av spørsmålskriftet) "Når lagretten skal svare på spørsmålene, må den rette seg etter i straffeprosessloven. Hovedinnholdet i disse bestemmelsene er: 1. Lagretten rådslår og stemmer under ledelse av ordføreren. 2. Hvis lagretten a) trenger ytterligere klargjøring av spørsmålene av de rettssetninger som skal legges til grunn, eller av den framgangsmåte som skal følges, eller b) kommer til at spørsmålene bør forandres eller nye spørsmål stilles, tilkaller den rettens formann. 3. Ved avgjørelsen av hva som anses bevist tas bare i betraktning de bevis som er kommet fram under hovedforhandlingen. 3

4 4. Når rådslåingen er slutt, stemmer lagretten over de enkelte spørsmål i den orden de er stilt. Medlemmene stemmer i den rekkefølge de har sin plass i rettssalen, men ordføreren stemmer sist. 5. Til et svar som er til ugunst for tiltalte, kreves minst sju stemmer. Det skal skrives i svaret at det er gitt med flere enn seks stemmer. Stemmetallet må ikke i noe tilfelle opplyses nærmere. 6. Et lagrettemedlem som har stemt nei på et hovedspørsmål, skal ikke stemme over tilleggsspørsmål til dette, men skal regnes å ha stemt slik over tilleggsspørsmålet som er gunstigst for tiltalte. 7. Ordføreren underskriver svarene sammen med de to lagrettemedlemmene som har plass nærmest ham i rettssalen. Lagrettens medlemmer vender så tilbake til rettssalen. Ordføreren reiser seg og uttaler: Lagretten har på ære og samvittighet gitt følgende svar på de spørsmål som er stilt. Deretter leser han opp spørsmålene og de svar som er gitt på hvert av dem. Ordføreren leverer spørsmålsskriftet og de underskrevne svar til retten." 4. Spørsmål til lagretten (Orienteringen til lagretten se ovenfor ble vedlagt hvert spørsmål) Første hovedspørsmål: Er tiltalte A født skyldig i å ha forvoldt en annens død, eller medvirket til dette, ved å ha utført den nedenfor beskrevne handling eller å ha medvirket til denne handling: Tirsdag 2. januar 1990 ca kl 0600 i en enebolig i Lierpollskogen i Tana ble B kastet mot en vegg og/eller radiator. Han ble slått en rekke ganger i hodet og/eller i kroppen med knyttet hånd og med stol/bordben slik at han fikk ribbensbrudd og flere brudd i hjerneskallen. B døde av hjerneskade samme morgen? Svar: Nei Andre hovedspørsmål m/tilleggsspørsmål : Er tiltalte A f., skyldig i å ha skadet en annen på legeme eller helbred, eller medvirket til dette, ved å ha 4

5 utført den nedenfor beskrevne handling eller å ha medvirket til denne handling: Tirsdag den 2. januar 1990 ca. kl. i en enebolig i Leirpollskogen i Tana ble B kastet mot en vegg og/(eller radiator. Han ble slått en rekke ganger i hodet og/eller på kroppen med knyttet hånd og med stol/bordbein slik at han fikk ribbeinsbrudd og flere brudd i hjerneskallen? Svar: Nei Tilleggsspørsmål (skal bare besvares dersom hovedspørsmålet besvares med ja): Hadde legemsbeskadigelsen nevnt under hovedspørsmålet ovenfor døden til følge i det B døde senere samme morgen? Tredje hovedspørsmål: Er tiltalte A, født, skyldig i å ha forvoldt en annens død ved uaktsomhet, ved å ha utført nedenfor beskrevne handling: Tirsdag den 2. januar 1990 ca. kl 0600 i en enebolig i Leirpollskogen i Tana ble B kastet mot en vegg og/eller radiator. Han ble slått en rekke ganger i hodet og/eller i kroppen med knyttet hånd og med stol/bordbein slik at han fikk ribbeinsbrudd og flere brudd i hjerneskallen? B døde av hjerneskade samme morgen? Svar: Ja, med mer enn 6 stemmer. 5. Utdrag: Hålogalands lagmannsretts dom av 3. September 1990 "HÅLOGALAND LAGMANNSRETT gjør vitterlig: År 1990 den 3. September ble rett holdt i Rica Hotell, Kirkenes, Finnmark lagsogn. Rettens medlemmer: 1. Lagdommer Steingrim Bull, formann 2. Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes 3. Ekstraordinær lagdommer Simon Hals. Protokollfører: Olea Johannessen. Sak nr. 23/1990 5

6 DEN OFFENTLIGE PÅTALEMYNDIGHET MOT A, født i NN, født i Retten og lagretteutvalget trakk seg deretter tilbake for rådslagning, hvoretter det ble avsagt slik DOM.. Statsadvokaten i Troms og Finnmark har den 22. August 1990 satt A og NN under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett, Finnmark lagsogn, til fellelse etter Strl. 233, 1. og 2. ledd for å ha forvoldt en annens død under særdeles skjerpende omstendigheter, eller medvirket til dette. Grunnlaget er nedenfor beskrevne forhold eller medvirkning til dette: Tirsdag 2. januar 1990 ca kl 0600 i en enebolig i Leirpollskogen i Tana drepte A og NN B under særdeles skjerpende omstendigheter. Han ble kastet mot en vegg og/eller radiator, slått en rekke ganger med knyttet hånd og stol/bordben i hodet og/eller mot kroppen slik at han fikk ribbensbrudd og flere brudd i hjerneskallen. Et metallrør ble presset inn i hans endetarm slik at det oppsto en 22 cm lang sårkanal fra endetarmsåpningen til baksiden av fremre bukvegg med total overrivning av blærehalskjertel og urinrør. B døde av hjerneskade samme morgen."... Tiltalte nr. 1, A, nektet straffeskyld. Retten godtok lagrettens kjennelser (lagrettens svar i spørsmålskriftene)... "Tiltalte A blir etter dette å domfelle for overtredelse av straffelovens

7 Om straffutmålingen bemerkes: 1. A [Alle de tre forhold A skal dømmes for er begått samme natt. Hele hendingsforløpet denne natt har sitt utspring i en sammenkomst i A's bolig der han og fem andre var til stede. De tilstedeværende drakk alkohol. Det ble samlet konsumert en god del. Det er uvisst hvor mye hver enkelt har drukket. Disse personene kom i snakk om C og den mobbing han skulle ha utøvd overfor flere av dem mens de var mindreårige. De bestemte seg for å gå til ham for å gi ham en lærepenge. Alle seks gikk dit. De gikk rett inn i boligen til C, som lå på sofaen og sov, drog ham ut i snøen og baste ham der. Deretter gjorde A seg skyldig i den legemsfornærmelsen med skade til følge som er nevnt i pkt. III i tiltalen. Etter at alle var tilbake i A's bolig, kom de i snakk om B. Det ble nevnt at han skyldte enkelte av de tilstedeværende penger for uoppgjort deltakelse på fiske. De to tiltalte og... bestemte seg da for å dra dit for å oppnå betaling. De buste inn til B, som lå og sov. Dette må ha vært omlag kl 0500 samme natt. Disse tre gjennomførte da den legemsfornærmelse som er beskrevet i tiltalens pkt. II. Denne legemsfornærmelse ble utført for å tvinge B til å oppgi hvor han hadde lommeboka si, slik at de kunne ta denne med seg. B oppgav hvor den var, og A tok den med seg. Etter en del basketak gikk alle tre tilbake til A's bolig. 1 ] Uten å si noe til de andre, gjemte A lommeboka oppå en ovn på baderommet. Kort tid etter ble det snakk mellom de andre om hvor det var blitt av lommeboken. (Uleselig tekst i originalen) blitt borte som følge av basketakene med B. A og de andre gikk deretter tilbake til B's bolig. De tiltvang seg adgang til huset ved å knuse ei rute. Etter kort tid blir det fra A's side utøvd vold overfor B. Det blir slåssing både på hans soverom og i stua. Under dette opptrinnet gir NN B flere knyttneveslag mot hodet. Mens de tiltalte utøvde vold overfor B, har B fått tak i en skrutrekker. Tiltalte A oppfatter da situasjonen slik at denne gjenstand, som han ikke riktig oppfatter hva er, på en farlig måte blir rettet mot NN's rygg. Han skyver da B 1 Forholdene som er beskrevet i avsnittene med klamme er ikke med i oppgaven, men avsnittene fra dommen er tatt med for oversiktens skyld. C var sønn av B. 7

8 raskt til side, og får derved sjøl et risp i låret av denne gjenstanden. Dette opptrinnet utløser et voldsomt raseri hos A. Han gjør seg da skyldig i det uaktsomme drap som er beskrevet i tiltalens pkt I. Dette innebærer at han med et stolbein slår harde slag mot B's hode. Etter at en del av disse slagene var avgitt, siger B sammen, og A fortsetter å slå på samme måte. B blir etter dette liggende livløs på golvet. Før A og NN går fra stedet, tar A fatt i røret tilhørende en støvsuger og presser dette med svært stor kraft inn i B's endetarm, slik at det oppstår en 22 cm lang sårkanal fra endetarmsåpningen, gjennom blærehalskjertel og urinrør, som derved blir totalt overrevet, og fram til baksiden av fremre bukvegg. Den medisinsk sakkyndige har antatt at B på dette tidspunktet ennå ikke var død. Da lege omlag halvannen time seinere kom til stedet, var B død av de skader han hadde fått i hjernen. A var hele tiden ved bevissthet, men den var noe nedsatt på grunn av alkoholrus og den aggresjon som da slo ut. Det legges således til grunn at A hele tiden var klar over hvilke handlinger han foretok seg. Men på grunnlag av de kjennelser lagretten har avsagt, må det legges til grunn at denne aggresjonen, på grunn av den provoserende situasjon han opplevde å være opp i, har ledet til et så sterkt og blindt raseri at han under den ovennevnte voldsutøvelse totalt har unnlatt, og manglet evnen til, å innse noen skadelige følger av sine voldshandlinger. A antas ikke å ha vært seg bevisst den fulle årsak til det sterke utbrudd som ble utløst da. Om en i ettertid skal forsøke å finne et svar på dette, må en trolig søke tilbake til det seksuelle overgrep A, som åring ble utsatt for fra avdøde. For denne avgjørelsen legges det til grunn at avdøde da, ved én anledning, tiltvang seg analt samleie med A. Dette forhold må antas å ha gått sterkt inn på ham. På tidspunktet for de pådømte handlinger, legges det til grunn at han da ikke hadde fortalt dette til noen. Flere andre episoder med avdøde har også vært egnet til å opparbeide aggresjon hos tiltalte mot ham. En gang ble han, sammen med tiltalte NN, bundet fast til et tre av B. A har reagert sterkt på dyremishandling avdøde skal ha stått for, og det var avdødes familie som kjøpte barndomshjemmet til A, da han var omlag 14 år, to år etter at A's familie gikk i oppløsning, og han ble da ytterligere henvist til å klare seg mye på egenhånd. Når så det skjer, at denne B oppleves som å være truende mot hans beste venn, tiltalte NN, blir det utløst et 8

9 voldsomt raseri på grunn av den uforløste aggresjon han har hatt inne i seg mot B. Ved straffutmålingen for A er det hans overtredelse av bestemmelsen om uaktsomt drap som utgjør det dominerende trekk i bildet. han har utvist den aller groveste grad av uaktsomhet ved utøvelsen av de handlinger som medførte B's død. I en normal situasjon, uten noen blokkering av tankevirksomheten på grunn av aggresjonsutbrudd, ville dødsfølgen, både for A og enhver annen person, ha framstått som tilnærmet sikker. Dette forhold utgjør et særdeles tungtveiende straffskjerpende moment at voldshandlingenes karakter, harde slag med et stolbein og et kraftig anslag med et støvsugerrør gjennom det meste av underlivet, framstår som rå og gruoppvekkende. Disse trekk ved den utøvde vold gjør at A's uaktsomme drap i utgangspunktet framstår som vesentlig mer straffverdig enn de fleste uaktsomme drap begått ved bilkjøring. Det knytter seg imidlertid også strafformildende omstendigheter, men i vesentlig mindre grad, til det uaktsomme drap A har gjort seg skyldig i. Det vises her til det som var bakgrunnen for A's uforløste aggresjon mot B. I strafformildende retning legges det også en viss vekt på de ekstremt vanskelige oppvekstvilkår A har hatt siden årsskiftet 1980/81. Da var han 12 år, og hans mor og yngre bror flyttet fra familien. A ble boende igjen sammen med sin sterkt alkoholiserte far, som tok seg lite eller ingenting av ham. Fra dette tidspunkt, og noen år framover, har han nærmest gått på legd hos nærstående familie og naboer. Selv om flere av disse "omsorgspersonene" har mottatt fosterhjemsgodtgjørelse fra det offentlige, må det likevel legges til grunn at A til tross for disse ordninger, i betydelig grad har bodd alene hjemme i de tidlige ungdomsåra. Selv om A i dag er gitt gode skussmål fra kamerater og arbeidsgiver, må det antas at ovennevnte omsorgssvikt har medført manglende styring og innprenting av normer. Dette forhold må antas å ha hatt en viss betydning for de manglende barrierer mot voldsutøvelse som A gjennom hele denne natten, viste at han hadde. Straffen må forhøyes på grunn av de forbrytelser som A gjorde seg skyldig i tidligere på natten. Disse utgjør i seg selv alvorlige lovbrudd. For så vidt gjelder legemsfornærmelsen med skader til følge overfor D, må det i straffskjerpende retning legges vekt på at volden mot ham, til å begynne med, ble utøvd av hele 9

10 seks personer i fellesskap og at A kvelden forut ble tatt vel imot av fornærmede og ble påspandert drikke. For så vidt gjelder legemsfornærmelsen utøvd ved det første besøket hos B, må det i straffeskjerpende retning tillegges vekt at det er brukt torturliknende metoder for å inndrive et ikke dokumentert tilgodehavende. Det må videre legges til grunn at det var A som fant på det pressmiddel som ble anvendt. I strafformildende retning legges det ingen vekt på at politiet ikke rykket ut etter at det var blitt varslet om voldsutøvelsen mot D og seinere mot B. Ut fra en samlet vurdering, er rettens flertall, alle unntatt rettens formann, lagdommer Steingrim Bull, og ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes, kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 2 år. Mindretallet er kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 2 år og 6 måneder. Dom blir å avsi i henhold til det resultat flertallet er kommet til. Det er ikke for noen av de tiltalte påstått idømt saksomkostninger. Under henvisning til de tiltaltes økonomi, blir dette heller ikke idømt, jfr. straffeprosesslovens 437 tredje ledd. Dommen er enstemmig, bortsett fra den uenighet som har vært om straffens størrelse for A. Domsslutning: A, født..., dømmes for overtredelse av straffelovens 239, straffelovens 223 første ledd jfr. annet ledd annet straffalternativ og straffelovens 228 første ledd, sammenholdt med straffelovens 52 første ledd til en straff av fengsel i 2 to år. Herfra går 249 tohundreogførtini dager for utholdt varetekt. Saksomkostninger idømmes ikke. Dommen ble lest opp for de tiltalte. De tiltalte vedtok dommen. ***** Retten hevet Steingrim Bull Rettens formann 10

11 Rolv Selnes Hals John Helander Lagrettens ordfører Simon Ester Olsen Geir Vorren Harald Stunes" 11

12 6. Høyesteretts dom (Rt s. 1270) STIKKORD: Uaktsomt drap. Straffutmåling. Straffeprosess. SAMMENDRAG: 22-årig, tidligere straffet mann ble i lagmannsretten idømt ubetinget fengsel i to år for uaktsomt drap (straffeloven 239) og legemsfornærmelser ( 228). Høyesterett skjerpet straffen til fem år. I straffverdighet lå det uaktsomme drap nær opp til forsettlig drap. - Ut fra gjerningsbeskrivelsen i spørsmålsskriftet og lagmannsrettens domsgrunner måtte retten for sin del ha ansett de voldshandlinger som førte til uaktsomt drap, som forsettlige. At retten ikke gjorde bruk av adgangen etter straffeprosessloven 328 til å sette byrettens kjennelse til side, er ingen saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for anke. PARTER: Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Tor-Geir Myhrer) mot A (forsvarer: advokat Arne Meltvedt). Dommer Bugge: Hålogaland lagmannsrett avsa 7. september 1990 dom, som for A har slik domsslutning: "A, født 27. november 1968, dømmes for overtredelse av straffeloven 239, straffeloven 228 første ledd jfr annet ledd annet straffalternativ og straffeloven 228 første ledd, sammenholdt med straffeloven 62 første ledd til en straff av fengsel i 2 - to - år. Han frifinnes for tiltalens pkt IV a. Herfra går tohundreogførtini - dager for utholdt varetekt. Saksomkostninger idømmes ikke." Det er i domsslutningen en skrivefeil når det er vist til straffeloven 228 første ledd jfr. annet ledd annet straffalternativ. Av domsgrunnene og spørsmålsskriftet fremgår at det er annet ledds første straffalternativ, med strafferamme 3 år, som fellelsen på dette punkt gjelder. Det var i lagmannsretten dissens om straffutmålingen. Rettens formann og en lagdommer stemte for at straffen for A skulle settes til fengsel i 2 år og 6 måneder. Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene. Lagmannsrettens dom er av riksadvokaten, som har besluttet tiltale i saken, påanket til skjerpelse av straffen for så vidt A angår. Det gjøres gjeldende at det uaktsomme drap som er dominerende ved straffutmålingen, er forøvet under særdeles skjerpende omstendigheter, og at det - selv om den idømte straff er i samsvar med den påstand som ble nedlagt av aktor for lagmannsretten - bør fastsettes en straff nær det maksimum som er hjemlet i straffeloven 239, 6 års fengsel. Jeg finner at anken må tas til følge. Av hensyn til det jeg senere skal si om straffespørsmålet, er det nødvendig å redegjøre for hovedtrekkene ved behandlingen av saken for lagmannsretten. Tiltalen mot A omfattet fire forbrytelser, alle forøvet natten til 2. januar 1990: 1) Forsettlig drap på B under særdeles skjerpende omstendigheter, straffeloven 233 første og annet ledd, 2) Et forutgående ran mot samme offer, straffeloven 268 jfr. 267, 3) 12

13 Legemsfornærmelse med skade til følge mot Bs sønn C, straffeloven 228 annet ledd første straffalternativ jfr. første ledd, og endelig 4) Skadeverk, straffeloven 291. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålet for post nr. 1 og nr. 2, ja for post nr. 3 og nei for post nr. 4. Det ble da stillet nye spørsmål for de to første poster, nå subsumert under straffeloven 229 tredje straffalternativ for post 1, og under 228 første ledd for post 2. Lagretten besvarte denne gang fortsatt skyldspørsmålet under post 1 med nei, mens det under post 2 ble besvart med ja. Lagretten ble så forelagt nytt hovedspørsmål for post 1, nå subsumert under straffeloven 239. Dette ble besvart med ja. Lagrettens kjennelser ble alle tre ganger godtatt av retten. Den gjerningsbeskrivelse som lå til grunn for det siste hovedspørsmål, om uaktsomt drap, lyder slik: "Tirsdag 2. januar 1990 ca kl 0600 i en enebolig i X ble B kastet mot en vegg og/ eller radiator. Han ble slått en rekke ganger i hodet og/ eller i kroppen med knyttet hånd og med stol/ bordbein slik at han fikk ribbeinsbrudd og flere brudd i hjerneskallen? B døde av hjerneskade samme morgen?" Lagmannsrettens domsgrunner beskriver hvorledes A, da han og hans kamerater var kommet tilbake til Bs bolig etter også tidligere på natten å ha oppsøkt B å ha legemsfornærmet ham, på ny utøvde vold mot B og kom i slagsmål med ham. Under dette skal B ha fått tak i en skrutrekker. A oppfattet det slik at denne på en farlig måte ble rettet mot ryggen til hans kamerat D, noe som skal ha utløst et voldsomt sinne hos A. Det heter så videre i dommen: "... Han gjør seg da skyldig i det uaktsomme drap som er beskrevet i tiltalens pkt I. Dette innebærer at han med et stolbein slår harde slag mot Bs hode. Etter at en del av disse slagene var avgitt, siger B sammen, og A fortsetter å slå på samme måte. B blir etter dette liggende livløs på golvet. Før A og D går fra stedet, tar A fatt i røret tilhørende en støvsuger og presser dette med svært stor kraft inn i Bs endetarm, slik at det oppstår en 22 cm lang sårkanal fra endetarmsåpningen, gjennom blærehalskjertel og urinrør, som derved blir totalt overrevet, og fram til baksiden av fremre bukvegg. Den medisinsk sakkyndige har antatt at B på dette tidspunktet ennå ikke var død. Da lege omlag halvannen time seinere kom til stedet, var B død av de skader han hadde fått i hjernen." Om vurderingen av den subjektive skyld uttaler lagmannsretten: "A var hele tiden ved bevissthet, men den var noe nedsatt på grunn av alkoholrus og den aggresjon som da slo ut. Det legges således til grunn at A hele tiden var klar over hvilke handlinger han foretok seg. Men på grunnlag av de kjennelser lagretten har avsagt, må det legges til grunn at denne aggresjonen, på grunn av den provoserende situasjon han opplevde å være opp i, har ledet til et så sterkt og blindt raseri at han under den ovennevnte voldsutøvelse totalt har unnlatt, og manglet evnen til, å innse noen skadelige følger av sine voldshandlinger. A antas ikke å ha vært seg bevisst den fulle årsak til det sterke utbrudd som ble utløst da...." Det lagmannsretten her sier, kan jeg ikke forstå på noen annen måte enn at retten for sin del må ha ansett de voldshandlinger som ble rettet mot B, som forsettlige fra As side. Retten må ha ment at lagrettens nei-svar iallfall på spørsmålet om forsettlig legemsbeskadigelse med døden til følge, ikke stemte med det faktum retten selv fant bevist. Det er da ikke lett å forstå at retten unnlot å benytte adgangen etter 13

14 straffeprosessloven 328 til å sette til side lagrettens kjennelse når det gjelder tiltalepost nr. 1 i det annet spørsmålsskrift, som bygget på straffeloven 229 tredje straffalternativ. Etter loven ordning er dette imidlertid ikke noen saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for anke, jfr. kjennelse i Rt 1958 side Bestemmelsen i straffeprosessloven 335 tredje ledd er videre til hinder for at det til As skade kunne ankes på det grunnlag at lovanvendelsen i skyldspørsmålet er materielt uriktig, når dette ikke kan støttes til feil ved den protokollerte rettsbelæring. Jeg antar da at Høyesteretts kompetanse etter loven 359 annet ledd nr. 1 til - i lagmannsrettssaker - å prøve om straffeloven er riktig anvendt, må være underlagt den samme begrensning. Når jeg på dette grunnlag skal ta standpunkt til straffutmålingen, må det først og fremst vises til beskrivelsen av drapshandlingen, som jeg nettopp har gjengitt. Lagmannsretten uttaler at de voldshandlinger som medførte Bs død, fremstår som rå og gruoppvekkende, og at A ved å utøve dem "har utvist den aller groveste grad av uaktsomhet". Det må, som nevnt, legges til grunn at lagmannsretten har ansett selve voldshandlingene som forsettlige. Etter min mening ligger forholdet i straffverdighet nær opp til forsettlig drap. Lagmannsretten synes likevel ikke å ha tatt direkte stilling til om det ved det uaktsomme drap foreligger særdeles skjerpende omstendigheter i loven forstand. For min del finner jeg dette helt klart. Og jeg peker på at det, ut over selve voldshandlingene, også foreligger andre omstendigheter som må ansees som i høy grad skjerpende: To ganger midt på natten, etter forutgående overlegninger, oppsøker A og hans kamerater B og trenger seg inn i hans bolig. Begge ganger går de, uten noen form for provokasjon, løs på sitt offer med voldsbruk. Om den første episoden, som er blitt henført under straffeloven 228 første ledd, uttaler lagmannsretten at det ble "brukt torturlignende metoder for å inndrive et ikke dokumentert tilgodehavende". Det annet overfall - som ledet til drapet - har som lagmannsrettens beskrivelse viser, hatt karakteren av direkte, vedvarende mishandling. B må åpenbart ved begge overfall ha stått så godt som forsvarsløs overfor A og kameratene. Det må også legges til grunn at det er A som hele tiden har spilt den sentrale rolle, både når det gjelder initiativet, ledelsen og selve voldsutøvelsen. Kvalifikasjonen særdeles skjerpende omstendigheter, må etter dette knyttes ikke bare til det uaktsomme drap på B, men også til den forutgående legemsfornærmelse av ham. Og etter min mening gjelder det samme for legemskrenkelsen overfor C, henført under straffeloven 228 annet ledd første straffalternativ. Også han ble, uten at det fremgår klart av lagmannsrettens beskrivelse, oppsøkt to ganger i sin bolig av A og hans kamerater samme natt som faren ble drept, og utsatt for uprovosert grov vold med slike skadefølger som er nevnt i tiltalens post III. Den lege som undersøkte C dagen etterpå, har uttalt at han bar tydelig preg av alvorlig mishandling. Også han må ha vært forsvarsløs overfor overfallsmennene, og det er opplyst at han unngikk ytterligere mishandling bare ved å rømme over til naboen. - Jeg viser ellers til straffeloven 232 tredje punktum, jfr. lovendringen 16. juni Lagmannsretten uttaler at den i formildende retning har lagt en viss vekt på de oppvekstvilkår A har hatt, som betegnes som ekstremt vanskelige. Jeg er ikke enig i at gjerningsmannens oppvekstvilkår tillegges en slik vekt i voldssaker, og særlig ikke i forhold til slike voldshandlinger som denne sak gjelder. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at A har vært utsatt for fysiske overgrep fra Bs side. Ved en anledning skal denne også ha tiltvunget seg analt samleie med A. Opplysningene om dette sistnevnte forhold fremkom A med først under hovedforhandlingen for lagmannsretten, og de lot seg ikke bekrefte eller avkrefte. De forhold A her påberoper seg, ligger langt tilbake i 14

15 tiden, og jeg ser det for min del slik at de ikke kan tillegges noen større vekt ved straffutmålingen i denne saken. Uverifiserte beskyldninger av denne karakter fra gjerningsmannen i en drapssak reiser for øvrig vanskelige spørsmål knyttet til offerets og de etterlattes stilling. Etter min oppfatning bør de behandles av domstolen med stor varsomhet. Jeg kommer etter dette til at straffen for A må skjerpes betydelig. Jeg blir stående ved å sette den til fengsel i 5 år. Domfelte som ved domsavsigelsen i lagmannsretten satt i varetekt, er fra 5. oktober 1990 overført til fremskutt soning. Jeg stemmer for denne dom: A, født 27. november 1968, dømmes for forbrytelser mot straffeloven 239 annet straffalternativ, 228 første ledd jfr. annet ledd første straffalternativ jfr. 232, og 228 første ledd jfr. 232, alt sammenholdt med 62 første ledd, til fengsel i 5 - fem - år. Han frifinnes for tiltalens post IV a). Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: A, født 27. november 1968, dømmes for forbrytelser mot straffeloven 239 annet straffalternativ, 228 første ledd jfr. annet ledd første straffalternativ jfr. 232, og 228 første ledd jfr. 232, alt sammenholdt med 62 første ledd, til fengsel i 5 - fem - år. Han frifinnes for tiltalens post IV a). 15

16 B. ANALYSE AV STRAFFESAK I OSLO TINGHUS Forberedelse før saken: Hvilke forhold gjelder tiltalebeslutningen? 1 Gå gjennom straffebudene før rettssaken. Hvilke objektive og subjektive vilkår må være oppfylt? 2 Sjekk gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen. Fyller den straffeprosesslovens krav? 3 Tenk gjennom hvilke bevis som er nødvendig for domfellelse. - Hvilke typer bevis kan være aktuelle? - Hvilke straffeprosessuelle begrensninger kan tenkes å være aktuelle? - Hvor sikre må bevisene være? 4 Sjekk strafferammene - Tenk gjennom hvilke straffutmålingsmomenter som kan være relevante - Lag forslag til straffepåstand 5 Tenk igjennom hvordan domsgrunnene bør utformes - Hvordan begrunne avgjørelsen av skyldspørsmålet - Straffespørsmålet Hovedforhandlingen og dommen: 1 Innledningsforedraget. Hvordan trekkes rammen om saken? Hvordan presiseres tiltalebeslutningen? Hva slags bevisførsel legger aktor opp til? Hvordan blir objektivitetskravet ivaretatt? 2 Bevisføring I. Skyldspørsmålet. Hva er de klare og hva er de problematiske sidene ved bevisføringen. Er det sider ved bevisføringen som burde vært annerledes? 3 Bevisføring II. Straffespørsmålet. Hva er de klare og hva er de problematiske sidene ved bevisføringen. Er det sider ved bevisføringen som burde vært annerledes? 4 Bevisføring III. Avhør: Hvordan fungerer avhørene av tiltalte og vitner? Følges straffeprosesslovens bestemmelser? Er utspørringen fornuftig? Burde andre temaer vært tatt opp? I hvilken grad brukes det ledende spørsmål? 5 Vurder prosedyrene om skyldspørsmålet. Er dere enige i de slutninger som trekkes om at vilkårene for straff foreligger/ikke foreligger? Konkluder mht. skyldspørsmålet. 6 Vurder straffeutmålingsprosedyrene. Hvilke momenter er relevante og hvilken vekt bør de ha? Konkluder mht. straffutmålingen. 7 Vurder dommerens prosessledelse. Se spesielt på reglene i strprl 91, 92, 136, 278 og 294, samt dmstl Vurder domsgrunnene. Fyller de straffeprosesslovens krav? Burde andre momenter vært tatt med? Tidsramme 20 min. pr. innledning 16

17 17