Justis- og beredskapsdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 OSLO. Deres referanse Vår referanse Dato 16/

Transkript

1 Justis- og beredskapsdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 OSLO Deres referanse Vår referanse Dato 16/ Høringsuttalelse Europakommisjonens forslag til endringer i Dublin III-forordningen og Eurodac IIforordningen, samt forslag om å endre mandatet til Det europeiske støttekontoret for asyl (EASO) Utlendingsnemnda (UNE) viser til departementets brev Forslag til endringer i Dublin III-forordningen Klagesaksbehandlingen Europakommisjonen (heretter Kommisjonen) foreslår i forordningen artikkel 28 (3) at ingen asylsøkere skal overføres før det er fattet vedtak i klagesaken, og at alle klager skal behandles innen 15 dager. Etter dagens Dublin III-forordningen artikkel 27 skal en asylsøker innen rimelig frist ha muligheten til å anmode om utsatt iverksetting av et vedtak om overføring. I Norge er fristen 48-timer, jf. utl. 90. UNE har forpliktet seg til å behandle anmodninger om utsatt iverksetting innen seks ukedager fra UDIs melding om utsatt iverksetting er registrert oversendt til UNE. UNE overholder denne fristen i de aller fleste saker. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i Dublin-klagesaker er omlag 3 måneder. Forslaget om at sakene får automatisk utsatt iverksetting vil medføre at UNE får frigjort ressurser til å behandle klagen uten at UNE først må ta stilling til begjæringen om utsatt iverksetting, og deretter behandle saken igjen under klagebehandlingen. Endringen vil bidra til kortere saksbehandlingstid, forhindre at asylsøkere forsvinner og raskere uttransporteringer. Imidlertid vil man møte på klare utfordringer med å overholde den foreslåtte 15-dagersfristen for behandling av klagesaker i alle tilfeller. I henhold til forvaltningsloven skal en klage fremmes overfor UDI, som skal vurdere om det er grunnlag for å omgjøre vedtaket. Saken skal så oversendes til UNE for klagebehandling. UNE vil videre ha et ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst, noe som kan innebære at det vil være nødvendig å innhente tilleggsopplysninger i enkelte saker. Avgjørelsesformen nemndmøte med eller uten personlig fremmøte kan også være aktuell. Erfaringsmessig er utfallet av mange saker klart. Imidlertid forekommer det saker hvor det gis utsatt iverksetting og hvor utlendingsmyndighetene trenger lengre tid til å behandle sakene fordi det for eksempel foreligger indikasjoner om at klageren er offer for menneskehandel (uten at det er igangsatt oppfølgningsprosess fra utlendingsmyndighetene), alvorlige Besøksadresse: Stenersgata 1 B/C Tlf: Faks: Org.nr: Postboks 8165 Dep Oslo Internett: Bank:

2 helseopplysninger, manglende vurdering av tilknytning eller barnets beste, opplysninger om omsorgssvikt av barn, innhenting av aldersvurdering av asylsøkere som anfører å være mindreårig, undersøkelse av anførsler og rapporter om mangler i asylprosedyren og/eller mottaksforhold i ansvarslandet. Det må påregnes at dette arbeidet i noen saker kan ta lengre tid enn 15 dager. Etter UNEs vurdering fordrer forslaget til klageordning at UNE, når saken mottas, har god nok informasjon til å foreta en tilstrekkelig god vurdering i klagebehandlingen. I alle fall er det ønskelig at det foreligger gode politiregistreringer og at sakene blir tilstrekkelig forberedt i henhold til Dublin-forordningen og forvaltningsloven før de sendes videre til klageorganet, slik at det kan fattes vedtak innen 15 dager. UNE har erfaring med at registreringsarbeidet ikke alltid er tilstrekkelig, herunder at asylsøkere ikke er gitt informasjon om betydningen av eller spurt om familierelasjoner, eller at det ikke er gjort nok for å identifisere om en asylsøker kan være et offer for menneskehandel. Hvilke konsekvenser en eventuell lengre klagesaksbehandling enn 15 dager vil ha, er ikke klart. Imidlertid vil det være hensiktsmessig å innføre varslingsrutiner i Dublinnett for å informere ansvarlig medlemsstat om at det vil kunne ta lengre tid å uttransportere klageren, fordi saksbehandlingstiden i klageprosessen blir noe lengre. Hvorvidt en klagesaksbehandlingstid på 15 dager kan overholdes, må også sees i sammenheng med hva klageorganet skal prøve. Kommisjonen foreslår i artikkel 28 (4) begrensninger i hva klageren har krav på av effektive rettsmidler og hva klageorganet skal vurdere. I henhold til bestemmelsen begrenses vurderingen til hvorvidt det foreligger systemiske mangler i asylprosedyren og mottakssystemet i ansvarslandet, jf. artikkel 3 (2), ved vurderingen av reglene om familietilknytning, og ved vurderingen av barnets beste for enslige mindreårige asylsøkere, jf. artiklene og 18. UNE stiller spørsmål ved begrensningene som foreslås i klageorganets kompetanse, og mener at det må vurderes nærmere hvorvidt forslaget til klageordning i tilstrekkelig grad ivaretar internasjonale forpliktelser, spesielt EMK artikkel 3 og retten til effektivt rettsmiddel, jf. EMK artikkel 13. Det vises til at Høyesterett (HR A) har gitt føringer på klageorganets undersøkelsesplikt i saker etter utlendingsloven 32. I denne saken uttalte Høyesterett seg om prøvingen av anførsler om brudd på EMK artikkel 3, utlendingsmyndighetenes undersøkelsesplikt og vurderingstema i saker som gjelder retur til land som deltar i Dublin-samarbeidet. Høyesterett kom til at saksbehandlingen måtte være så grundig og omfattende som nødvendig for at det kunne tas stilling til om det foreligger «substantial grounds» som viser at det er en «real risk» for at personen vil bli behandlet i strid med EMK artikkel 3. Dette tilsier at norske utlendingsmyndigheter ikke bare skal undersøke om det foreligger systemiske mangler i ansvarslandet, men også asylsøkerens individuelle situasjon (for eksempel opplysninger om alvorlige helseproblemer) og hva som vil møte asylsøkeren ved retur. Videre vises det til to nylig avsagte storkammeravgjørelser i EU-domstolen, sak C-63/15 (Ghazelbash) og C- 155/15 (Karim). Domstolen la føringer for hva en asylsøker har krav på av effektive rettsmidler i Dublin-saker når ansvarslandet har akseptert ansvar. EU-domstolen utvidet asylsøkerens adgang til effektive rettsmidler i Dublin-prosedyren, og ga samtidig et ansvar til klageorganet til fullt ut å vurdere om første instansen har anvendt riktig kriteriene for ansvarsetablering. Etter UNEs erfaring forekommer det saker hvor dette kommer på spissen, for eksempel når ansvarslandet ikke har fått tilstrekkelige opplysninger som har betydning for ansvarsetableringen. Etter det nye forslaget i artikkel 27 vil ikke UNE kunne vurdere hvorvidt ansvarskriteriene er anvendt riktig. Dette begrenser omfanget av klagesaksbehandlingen, men kan også medføre at det forekommer saker hvor det ikke var grunnlag for aksept fra ansvarslandet. Etter forsalget til 28 (4) skal ansvarskriteriene som gjelder familietilknytning og mindreårige kunne prøves i en klage. Ses det hen til forslaget til artikkel 4 (2) og artikkel 5 (4), er det imidlertid et spørsmål om hvilket faktum man kan

3 basere seg på i klagebehandlingen. Etter artikkel 4 (2) skal informasjon fremmes senest i intervjuet som skal avholdes i henhold til artikkel 7. Videre skal myndighetene ikke forholde seg til informasjon fremsatt etter dette tidspunktet, jf. artikkel 5 (4). UNE erfarer imidlertid at familietilknytning sannsynliggjøres etter at ansvar er etablert, og at det kan forekomme mangler i utspørring av eller informasjon som gis til asylsøkere i forbindelse med registreringen. Det bemerkes at retten til et effektivt rettsmiddel tar utgangspunkt i at det skal foretas en nåtidsvurdering. Det fremkommer i forordningens fortale punkt 21 at dersom en medlemsstat velger å påta seg ansvar for asylsøknad i tilfeller hvor det ikke er dens ansvar, vil dette undergrave effektivitet og bærekraften i systemet, og at dette skal være eksepsjonelt. Derfor foreslås det at en medlemsstat bør fravike fra ansvarskriteriene bare på humanitært grunnlag, særlig for familiære årsaker, og før ansvaret er fastsatt. Adgangen til å fravike ansvarskriteriene er nærmere presisert i artikkel 19 (1) hvor det står at en medlemsstat kan velge å ta til realitetsbehandling saker i tilfeller hvor det foreligger familietilknytning som ikke inngår i definisjonen i artikkel 2 g. Forslaget innebærer at statene ikke lenger står fritt til å beslutte selv når sakene skal realitetsbehandles, og at adgangen til å realitetsbehandle en søknad er begrenset til saker der det foreligger familietilknytning, eller klare holdepunkter for systematiske mangler ved asyl- eller mottakssystemet, jf. artikkel 3 (2). Formuleringen «før ansvaret er fastsatt» tilsier at suverenitetsbestemmelsen ikke skal anvendes i klageomgangen. Etter dagens regelverk har Norge, både før og etter at ansvar er etablert, anledning til å ta en sak til realitetsbehandling, jf. suverenitetsklausulen i artikkel 17 (1). Terskelen og vurderingstemaet for anvendelsen av suverenitetsklausulen er angitt i utl. 32 annet ledd, jf. utf Saken skal unntas fra Dublin-behandling dersom utlendingen har en tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle søknaden om beskyttelse, eller det foreligger særlige grunner. Spørsmålet om det foreligger særlige grunner beror på en konkret, individuell, og skjønnsmessig vurdering. Det er understreket at det kreves meget tungtveiende grunner. I henhold til utf. 7-4 og fast forvaltningspraksis kan særlige grunner være svært alvorlige helseproblemer, svært lang saksbehandlingstid hvor klageren ikke er å bebreide, lang tidligere og nåværende oppholdstid i Norge, barnets beste og mangler i omsorgen. Hvorvidt en asylsøker kan være et offer for menneskehandel vil også være et relevant tema. Det kan dreie seg om helt spesielle forhold som gjør at norske myndigheter er nærmest til å behandle klagerens søknad. Forholdene ses også i sammenheng med mottaksforhold i den konkrete medlemsstaten. UNE har erfaring for at det forekommer spesielle tilfeller hvor det foreligger tungtveiende grunner som taler for realitetsbehandling, også utover tilfeller hvor det foreligger familietilknytning. Eksempelvis forekommer det tilfeller hvor det ikke vil være mulig for Politiets utlendingsenhet å uttransportere søkeren fordi han eller hun er transportudyktig. Slik forslaget til nytt Dublin-regelverk forstås vil det ikke være adgang til å legge vekt på slike forhold ved en klagebehandling, og en asylsøker vil kunne komme i en situasjon hvor asylsøknaden behandles verken av Norge eller et annet ansvarsland. Videre vil det være et spørsmål om hvilken betydning det skal ha at en asylsøker kan være et offer for menneskehandel, og om forslaget til nytt Dublin-regelverk samsvarer med forpliktelsene Norge har for mennesker i en slik situasjon. Det vises til den såkalte Palermo-protokollen og Europarådets konvensjon av 3. mai Innskrenkningen av anvendelsesområdet for suverenitetsbestemmelsen vil for så vidt gjelde både behandlingen av saken i UDI, så vel som klagebehandlingen i UNE. Begrensinger i hva som skal prøves i en klagebehandling vil naturlig nok begrense omfanget av klagesaksbehandlingen, og bidra til at en frist på 15 dager for behandling av klager kan overholdes. Imidlertid

4 er det et spørsmål om betydningen av folkerettslige forpliktelser som blant annet er gitt forrang, jf. menneskerettighetsloven. Enslige mindreårige asylsøkere I henhold til forslagene til nye bestemmelser i forordningen vedrørende enslige mindreårige asylsøkere er det økt oppmerksomhet mot barnets beste-vurdering i disse saker, jf. fortalens punkt 15, og artikkel 8 og 10. Det fremkommer av forslaget til nye artikkel 8 (4) at medlemsstaten før overføring til den ansvarlige medlemsstat eller før relokalisering, skal sørge for at den ansvarlige medlemsstaten har tiltak i tråd med Mottaksdirektivet (2013/33/EU) artikkel 14 (tilgang til utdanning), artikkel 24 (regulerer rettigheter for enslige mindreårige asylsøkere), og Statusdirektivet (2013/32/EU) artikkel 25 (om rettigheter til asylsøkere som trenger spesiell prosessuell garanti i asylprosedyren). Videre fremkommer det at enhver avgjørelse om overføring av en enslig mindreårig asylsøker skal inneholde en vurdering av barnets beste. Vurderingen skal være i samsvar med føringer i artikkel 8 (3), og vurderingen skal gjøres av kvalifiserte og kompetente ansatte («staff») for å sikre at barnets beste er ivaretatt. Dette forstås som at Kommisjonen ønsker å innføre en garantiordning for at den enslige mindreårige skal få tilgang til asylsystemet og adekvat mottaksapparat. Det er uklart om det må foreligge individuell garanti eller om det er tilstrekkelig med generell garanti på at enslige mindreårige ved retur til ansvarslandet får oppfylt sine rettigheter i tråd med ovennevnte direktiver. Videre er det uklart om garantien skal foreligge før det treffes vedtak, eller om det er tilstrekkelig at garantien innhentes før selve uttransportering. Etter UNEs vurdering viser erfaring at det er vanskelig å gjennomføre en garantiordning i praksis. Som eksempel kan det vises til Dublin-saker hvor familier med mindreårige barn skulle returnere til Italia i 2014 og Bakgrunnen var en avgjørelse fra EMDs storkammer av 4. november 2014 ( app. no /12), hvor domstolen kom til at en eventuell Dublin-overføring av barnefamilien til Italia vil innebære en krenkelse av EMK artikkel 3, dersom sveitsiske myndigheter ikke innhentet individuelle garantier/forsikringer fra italienske myndigheter om at tilbaketakelsen vil være tilpasset barnas alder og at familiens enhet vil bli opprettholdt ved overføring til Italia. Etter det UNE erfarte prøvde italienske myndigheter å etterleve kravene til individuelle garantier i hver enkelt sak, uten at de lyktes på grunn av praktiske utfordringer og fordi landet mottok et svært stort antall anmodninger om ansvarsovertakelse fra andre medlemsstater. Det samme vil kunne skje med en garantiordning for enslige mindreårige; at noen land, særlig land med høye ankomster og presset mottakssystem, ikke vil kunne overholde kravene i ovennevnte bestemmelse. Videre fremstår det for UNE som uklart hva som er konsekvensene av at noen land ikke overholder disse krav; vil dette da innebære at senderlandet må realitetsbehandle asylsøknader til enslige mindreårige asylsøkere? I henhold til denne bestemmelsen er det også krav om at enhver avgjørelse om overføring av en enslig mindreårig asylsøker skal inneholde en vurdering av barnets beste, og at denne vurderingen skal gjøres av kvalifiserte og kompetente ansatte («staff») for å sikre at barnets beste er ivaretatt, jf. artikkel 8 (4). Det er her uklart for UNE hva som menes med ovennevnte krav. Det er både et spørsmål om hvilke kvalifikasjoner/kompetanse det siktes til, men også et spørsmål om hvilken tilknytning personene med relevant kompetanse skal ha til forvaltningen. Videre vises det til at det også vil være vanskelig å foreta en grundig vurdering av barnets beste i hver enkelt sak siden Kommisjonen også foreslår at enslige mindreårige nå kun skal ha krav på verge/representant i ansvarslandet, jf. forslag til artikkel 8 (2).

5 Personer med internasjonal beskyttelse. I henhold til forslag til fortalens punkt 12 foreslår Kommisjonen at Dublin-forordningen nå skal omfatte personer som har fått internasjonal beskyttelse i en medlemsstat. Hensynet bak forslaget er å forplikte medlemsstatene til å ta tilbake en utlending som det har gitt beskyttelsesstatus, og gir medlemstatene den nødvendige tvangshjemmelen for å sende de aktuelle personer tilbake til ansvarslandet. Forslaget vil kunne forenkle saksbehandlingen fordi det ut fra vår erfaring har forekommet tilfeller hvor medlemsstater avslår å ta tilbake personer med beskyttelsesstatus, da særlig i tilfeller hvor vedkommende har fått subsidiær beskyttelse og oppholdstillatelsen har utløpt. Imidlertid fremstår det som noe uklart om denne gruppen også omfattes av suverenitetsbestemmelsen i artikkel 19, dette på grunn av bruken av begrepene «third country national» og «applicant». Det vises også til at utlendinger med internasjonal beskyttelse nå vil ha krav på effektive rettsmidler i henhold til forordningens artikkel 28; herunder rett til automatisk utsatt iverksetting og tilgang til juridisk bistand. Etter dagens ordning er det UDI som tar stilling til om det skal gis oppsettende virkning. Som følge av UDIs beslutning om nei til utsatt iverksetting har politiet mulighet til å effektuere UDIs vedtak og få til en uttransport før endelig vedtak foreligger. Effektuering kan også skje før klagen er fremsatt og klagesaken oversendt til UNE. I de aller fleste sakene gis det ikke utsatt iverksettelse. Videre har Stortinget i juni 2016 vedtatt en lovendring i utlendingsloven 90 tredje ledd. Lovendringen innebærer at vedtak om å nekte realitetsbehandling av en asylsøknad, blant annet som følge av at vedkommende har fått asyl eller beskyttelse i et annet land, kan iverksettes straks dersom det er åpenbart at det er grunnlag for å nekte realitetsbehandling. Dersom det nye forslaget i fortalens punkt 12 blir vedtatt, er det grunn til å foreta endringer i nevnte regelverk. Videre innebærer forslaget om å inkludere utlendinger med internasjonal beskyttelse i Dublin-forordningen også at de får tilgang til juridisk bistand uten kostnader. Departementet har vedtatt en endring i desember 2015 i utlendingsforskriften om at en asylsøker som får avslag av UDI i henhold til utl. 32 første ledd bokstav a eller d ikke har rett til fritt rettsråd i en eventuell klagebehandling. Etter søknad kan det unntaksvis bli innvilget fritt rettsråd i medhold av rettshjelplovens bestemmelser, dersom det foreligger et særskilt behov. Etter dagens regelverk må altså personer med internasjonal beskyttelse dekke advokatutgifter selv. Etter endringsforslagene i Dublin-forordningen vil de imidlertid ha krav på å få dekket utgifter til advokat på lik linje med asylsøkere som ikke har fått oppholdstillatelse i en medlemsstat, jf. artikkel 28 (7). Etter UNEs erfaring har forskriftsendringen fra desember 2015 ført til praktiske vanskeligheter med blant annet forkynning av vedtak til asylsøkere og vanskeligheter med å få opplyst sakene i tilstrekkelig grad, særlig i de tilfeller hvor det ikke er foretatt tilstrekkelig god politiregistrering. Forslaget til nytt Dublinregelverk kan avhjelpe ovennevnte problemer noe, og føre til at UNE har god nok informasjon til å foreta en tilstrekkelig god vurdering i klagebehandlingen. De nye endringer i regelverket vil imidlertid også kunne medføre at UNE får flere saker til klagebehandling. Prosessuelle sanksjoner i ansvarslandet Kommisjonen foreslår i artikkel 20 (3) at asylsøkere som har en asylsøknad til behandling i ansvarslandet og som har søkt om beskyttelse i et annet medlemsland, skal få sin asylsøknad behandlet/ferdigstilt i en hurtigprosedyre, i henhold til artikkel 31 i Prosedyredirektivet. I samme bestemmelse foreslås det at nye asylsøknader fremmet av asylsøkere som tidligere har trukket tilbake sin asylsøknad eller som har søkt om beskyttelse i et annet medlemsland, anses som etterfølgende asylsøknader (subsequent applications) i tråd med Prosedyredirektivet, jf. artikkel 20 (4). Videre foreslår Kommisjonen i artikkel 20 (5) at asylsøkere som tidligere har fått avslag på asylsøknad og som har søkt asyl i et annet medlemsland eller som befinner seg i et annet medlemsland uten oppholdstillatelse,

6 ikke skal få tilgang til rettsmidler (herunder tilgang til å klage) innenfor rammene i kapittel 5 i Prosedyredirektivet i ansvarslandet. Det som fremkommer av ovennevnte bestemmelse er også at asylsøkeren, med mindre han/hun har nye opplysninger for asylsaken, kan få sin asylsøknad avvist uten realitetsbehandling og bli fratatt mulighet til å inngi en klage. Endringene tilsier at flere land igangsetter ulike typer hurtigprosedyrer for personer som har vært innom andre medlemsstater. Etter vår erfaring med enkelte medlemsstater, som har hatt svært høye ankomster, har det ofte blitt anvendt hurtigprosedyrer uten at asylsøkere har fått tilstrekkelig informasjon og hvor det ikke har blitt gitt tilstrekkelig med tid til å fremme ny informasjon, og hvor det kan stilles spørsmål ved om asylprosedyren er i tråd med Prosedyredirektivet. Endringene vil således kunne medføre at UNE må bruke mer tid til å undersøke/vurdere de forskjellige asylprosedyrer i ansvarslandene. For at hurtigprosedyrene ikke skal føre til at asylsøkere blir utsatt for brudd på EMK artikkel 3, herunder kjede-refoulement, er det behov for informasjon/overvåking av asylprosedyrer i medlemslandene Definisjonen om familiemedlemmer Kommisjonen foreslår i artikkel 2 (g) å inkludere søsken i familiedefinisjonen slik at utlendingen vil ha krav på å få sin søknad om beskyttelse behandlet i en medlemsstat hvor vedkommende også har søsken, inkludert overårige søsken. Videre foreslås det i samme bestemmelse at vilkåret om familietilknytning nå også vil være oppfylt i tilfeller hvor familierelasjoner ble etablert etter at man forlot hjemlandet, men før utlendingen kom inn i Schengen-området. Utvidelsen av familiebegrepet vil kunne medføre at flere saker må realitetsbehandles i Norge. Imidlertid må det kunne forventes at endringene i Dublin-regelverket totalt sett vil kunne medføre at UNE får færre klagesaker og en mindre omfattende klagesaksbehandling, særlig sett hen til de nye reglene som begrenser hva klageren har krav på av effektive rettsmidler og hva klageorganet skal vurdere. Rett til mottaksplass I forordningens forslag til fortalens punkt 22 fremkommer det blant annet at for å sikre formålene i forordningen, særlig for å hindre at søkere forsvinner og sekundær bevegelse mellom medlemsstatene, er det nødvendig å etablere forpliktelser for asylsøkeren i forbindelse med prosedyren. Brudd på disse juridiske forpliktelser bør føre til egnede og forholdsmessige prosessuelle konsekvenser for søkeren hva gjelder mottaksforhold. Medlemsstaten, hvor søkeren befinner seg, skal i alle fall sørge for at søkerens umiddelbare materielle behov er dekket i tråd med Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter. Videre står det i artikkel 5 (3) at søkeren blant annet ikke skal ha rettighetene til mottaksplass i henhold til Mottaksdirektivet, jf. artiklene 14 til 19, i andre medlemsland enn det landet hvor vedkommende er forpliktet til å være, med unntak av øyeblikkelig helsehjelp. UNE mener at de nye endringene vil kunne innebære at asylsøkere ikke forsvinner fra ansvarsland samtidig som det også vil kunne forhindre at asylsøkere reiser til andre medlemsstater. Videre vil det også innebære mindre kostnader for blant annet mottaksforhold, inkludert Norge. Det som fremstår som noe uklart er hvilke rettigheter søkere har når de kommer til et annet medlemsland; i fortalen står det at forholdene i medlemsstaten, hvor søkeren befinner seg, skal være i tråd med Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter, og i alle fall sørge for at søkerens umiddelbare materielle behov er dekket. Dette står i noe motstrid med det som fremkommer av artikkel 5 (3) om at søkere blant annet ikke skal ha rett til mottaksplass, men rett til øyeblikkelig helsehjelp. Dersom asylsøkere også skal ha rett til umiddelbare materielle behov, bør dette også fremgå av artikkel 5, herunder dekke søkerens minimumsrettigheter i henhold til Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter.

7 Bestemmelsen bør være klar, og i tråd med føringer fra EMD og EU-domstolen hva gjelder minimumskrav til mottaksforhold for asylsøkere, og særlig sårbare personer, barnefamilier og enslige mindreårige. Det kan vises til EU-domstolens uttalelser i dom av 27. februar 2014 i sak C-79/13. I tilfeller der søkere selv må ordne med privat innlosjering, vil dette kunne medføre forsinkelser for Politiets utlendingsenhet i arbeidet med å uttransportere til ansvarslandene, og vil kunne medføre høyere antall forsvinninger. Videre kan det antas at medlemsstatene vil ha mindre kontroll og oversikt over tredjelandsborgere som oppholder seg i landet. 2. Forslag til endringer av Eurodac II-forordningen Forslagene til endringer går i hovedsak ut på å utvide hvilken informasjon som kan registreres i Eurodacsystemet og hva informasjonen kan brukes til. I et saksbehandlingsperspektiv vil endringene bidra til å gjøre mer informasjon tilgjengelig. Hvilken betydning endringene rent faktisk vil få, vil imidlertid bero på i hvor stor grad registreringene av informasjon faktisk følges opp. Videre er det ikke klart hvilken betydning endringene vil få for systemløsningene knyttet til Eurodac. Dette vil det være opp til KRIPOS og UDI å håndtere, men UNE må kunne være informert og ha mulighet til å bidra i arbeidet med systemløsninger. 3. Forslag om å endre mandatet til EASO Forslaget om å endre nåværende EASO til et fullverdig EU-byrå innebærer et utvidet mandat og en betydelig utvidelse av oppgavene. I kapittel 3 inneholder forslaget til nytt regelverk regler om innhenting og utarbeidelse av rapporter om landinformasjon. Videre er det i kapittel 4 regler om utarbeidelse av retningslinjer for forståelse av EU-regelverket, og regler om utarbeidelse av anbefalinger om såkalt «best practices». I UNEs saker er det ikke uvanlig at rapporter fra Landinfo tillegges stor betydning. Ut fra erfaring tillegges også disse rapportene, sammen med vitnemål fra landrådgiverne, stor vekt i vurderingen norske domstoler gjør, også i tilfeller hvor andre kilder kan gi et noe annet bilde enn Landinfo. Bakgrunnen for dette ligger gjerne i graden av objektivitet og nyanser. I Norge har Landinfo en faglig uavhengig stilling, og spørsmålet er da i hvilken grad landinformasjon som initieres av EUs Asyl-byrå kan være politisk påvirket. Videre er det et spørsmål om hvilken vekt fremtidige retningslinjer i rettslige spørsmål og anbefalinger om «best practices» skal ha. I forarbeidene til utlendingsloven (Ot. prp. nr. 75 fra , side 73) fremgår det for eksempel at anbefalinger fra UNHCR ikke er rettslig bindende, men at utgangspunktet for utlendingsforvaltningen må være at de tillegges stor vekt. Forslaget til nytt regelverk for EASO er ikke tydelig på hvilken vekt ulike retningslinjer skal ha, og det bør avklares. For øvrig vil det også kunne oppstå spørsmål om hvilken vekt ulike retningslinjer og anbefalinger skal ha, dersom det for eksempel forekommer tilfeller hvor det ikke er samsvar mellom uttalelser fra EUs Asyl-byrå og UNHCR. Med hilsen Ingunn-Sofie Aursnes direktør Øystein Sehl fungerende seksjonssjef Dette brevet er godkjent elektronisk i Utlendingsnemnda og har derfor ingen signatur.