februar årgang aktuelt om misjon og kirke Med kurs for Hongkong

Transkript

1 februar årgang aktuelt om misjon og kirke Med kurs for Hongkong

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (70 %) Redaksjonssekretær: Åsmund Johansen (40 %) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) 3 faste spalter faste spalter Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Misjonsarkivet Misjonærkontakten Rundturen Nytt Nettverk U-kid 6 Når man tør å la seg utfordre av nye tanker, er mye mulig. Les om Anne Marie Reimers (78) og Helena Trydal (73) som er seniorvolontører på Madagaskar. forsidefoto: fra kina foto: trond hjorteland Abonnement: Tlf infosenter@nms.no Årsabonnement kr 360,- Studenter kr 180,- Utlandet utenom Skandinavia kr 420,- (med fly kr 520,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 360,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf i dette nummer i dette nummer hongkong: Med kurs for Hongkong madagaskar: Seniorer som lar seg utfordre madagaskar: Glede og nytt håp religionsdialog: Del 2: Gode naboer afrika: Afrikanisering av sjelesorgen mali: Petter Dass på fulanistevne norge: Det er servert! Dere skal gi dem mat! japan: Hva skal til? Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger.

3 8 Dany er en ung, blind mann som en- 12 I sjelesorgarbeid kan lokal afri- 14 Møtet mellom Petter Dass og musi- 18 Mange hevder at NMS må vise mer delig får gå på blinde- kansk kultur være en kalske fulanier i Mali igjen. I fastelavnshel- skole. Skolen gir også ressurs. Men vi har var en stor suksess. Nå gen skal hele NMS praktisk opplæring, ikke vært flinke nok til blir det musikalske mø- ut på gater, torg og slik at elevene bedre å bygge bro mellom tet både til cd og ferjekøer for å gi folk skal kunne klare seg den og kristen tradi- Norges-turné. mat og vise igjen. økonomisk etter endt sjon, sier professor skolegang. Øyvind Eide. kjære lesar helsing frå redaktøren Korleis få fleire til å lese Misjonstidende? Dette spørsmålet stiller vi oss ofte i redaksjonen. Vår vesle redaksjon har ansvar for alle ledd i produksjonen av bladet, frå idé til det ligg ferdig i postkassa di. Dette inneber bl.a. ansvar for eit budsjett på ca tre og ein halv millionar kroner. Som om ikkje det var nok, må vi også eivind hauglid meiner at du som les bladet både får innblikk og utblikk på ein gong, du får inspirasjon og informasjon om det som skjer i Guds rike i verda. Dette får du gjennom 12 postsendingar i året, inklusiv årbok, kalender og bønebok. Alt dette kostar berre 360 kroner, eller under ei krone dagen. For studentar kostar det berre arbeide med marknadsføring av bladet. Heldigvis er vi ein del av Marknads- og informasjonsseksjonen ved hovudkontoret og NMS har mange tilsette og friviljuge rundt omkring i landet som er gode ambassadørar for bladet. Ved årsskiftet viser det seg at vi i fjoråret har eit overskot på godt og vel ein million kroner. I tillegg til dette kom det inn ca kroner på giroane i kalenderen og kroner på giroen i sommarnummeret. Når vi ynskjer oss fleire abonnentar og lesarar av halvparten. I dette nye året; De skal gje dei mat -året, håpar vi at mange av de som les bladet skal tipse andre om bladet eller gi det i gåve til ein du er glad. Ei gåve som varer eit heilt år er ei flott gåve. Dersom du, kjære lesar, har lest mi vesle helsing før du les resten av bladet, så set deg godt til rette og bla litt utover. Sjå kor mangfaldig misjonsarbeidet er! Dette er du med på. Det er flott å stå saman i dette viktige arbeidet. Misjonstidende er det altså ikkje for å dekke eit underskot. Nei, vi ynskjer oss fleire abonnentar fordi vi misjonstidende

4 Med kurs for Hongkong Rett før jul i fjor satte Marieke Elisabeth og Tom Kamau Rode -Christoffersen seg på flyet til Hongkong sammen med sine tre barn. De dro ikke på en spennende juleferie til Østen, men skal bo og virke i verdensbyen de neste fire årene. De skal jobbe med Det Norske Misjonsselskaps utviklingsprosjekter og prosjektadministrasjon i Kina. tekst: marit rødland foto: privat hongkong: Det er heller ikke første gangen familien bor i Østen. De har tidligere bodd og arbeidet i sju år i den kinesiske fjellheimen mot Tibet. De tre barna deres; Julia (9), Sophia (7) og Jakob (5) er alle født i Kina. Selv er Marieke født i Nederland, mens Tom er født i Norge. Internasjonal familie Mariekes foreldre var misjonærer i Argentina. Moren er nederlandsk og faren engelsk. Hun bodde i Argentina til hun var 16 og skulle begynne på videregående skole. Siden faren var engelsk, ble det til at familien flyttet til England der Marieke begynte på videregående. Og så fortsatte hun på Universitetet i Norwich hvor hun tok Developement studies (bistand). Det var her hun traff Tom. Han hadde også bakgrunn med oppvekst i annet land enn fødelandet, og studerte også samme fag på samme universitet. Foreldrene hans var i Kenya noen år for Kirkens Nødhjelp og Fredskorpset. Marieke og Tom giftet seg i Nå har de kjøpt hus på Jessheim. Det blir leid ut når familien bor i Østen. Men det er godt å vite at de har et sted som er hjemme i Norge, og som står og venter på dem når de skal tilbake på hjemmeopphold. Hva nå? Misjonstidende møter Marieke mens barna er på skolen og i barnehagen og Tom er på en tjenestereise til Kina. Hva tenker hun om det nye året? Jeg tenker på barnas oppbrudd. Vi drar fra hjemmet vårt her i Jessheim, og jeg ser at de alt har fått røtter her. De gleder seg til varmen, til å reise, til å se Kina igjen. Men de gruer seg til å ta farvel med vennene sine her. Jeg er selv ganske spent. For selv om kulturen i Hongkong ikke er helt forskjellig fra kulturen inne i Kina, så blir det nok mye tilpassing det første året. Jeg tenker spesielt på barna, sier Marieke. Vi sitter og deler et måltid mat 4 misjonstidende

5 t Marieke Elisabeth og Tom Kamau Rode-Christoffersen sammen med barna Sophia (7), Julia (9) og Jakob (5). sammen i det koselige huset deres på Jessheim. Huset er over hundre år gammelt, og har det som eiendomsmeklerne kaller sjel. Ute i hagen er det god tumleplass for barna, og godt med luft for de voksne. De føler seg utrolig heldige som har funnet dette stedet, og både små og store i familien trives veldig godt her. Hvorfor dra? Hvorfor drar dere herfra? Vi tror Gud har gitt oss vår erfaringsbakgrunn av en årsak, og derfor tror vi at Gud vil vi skal arbeide for Det Norske Misjonsselskap i Hongkong nå. Det å vise Guds kjærlighet til andre gjennom praktisk arbeid, det er vårt kall. Gud har ikke gitt meg talegaver. Men jeg har fått praktiske gaver som jeg vil bruke i tjenesten for ham. Alle kristne har også plikt til å fortelle andre om Jesus. Vi opplevde sist vi var i Østen at mange spurte oss om hvorfor vi var der og hjalp dem. Da kunne vi ærlig fortelle det, og slik også få si noe om Jesus som herre i vårt liv. Selv om familien kjenner litt til kinesisk kultur fra før, så er ikke Marieke sikker på at alt virker så kjent når de skal slå seg ned i Hongkong. Der vi bodde oppe i fjellene hadde vi ikke varmt vann, for eksempel. Nå blir det ingen mangel på strøm eller andre ting, men kan hende er kulturen helt forskjellig fra der vi var før? Dessuten er det en stor by, med ca 6,9 millioner innbyggere. Nå gleder vi oss til å ta fatt på oppgavene, og håper barna vil finne seg gode venner. At barna har det bra, betyr jo så ufattelig mye. Vi er heldige som begge har foreldre som støtter oss i vår beslutning om å flytte til Hongkong. De får jo verken se oss eller barnebarna på en god stund. Men de støtter oss. Det betyr veldig mye. Og så håper vi selvsagt på at de vil komme på besøk til oss der øst. Det er jo ingen umulighet i våre dager, smiler Marieke til slutt. Korsbærer & verdensborger To ting slår meg under mitt første møte med Tom Kamau Rode- Christoffersen. Sølvkorset og den flerkulturelle bakgrunnen. Vi befinner oss på Schipool flyplass i Amsterdam omtrent samtidig som kona Marieke blir intervjuet av Misjonstidende. Det er like før avreise til Beijing og Kina hvor Tom skal gjøre en sonderingstur før hele familien reiser til Hongkong. Korset er det umulig å ikke se, der det dingler biskoppelig over magen. En gave fra min far som kjøpte det i Etiopia, forklarer han da flyet har funnet seilingshøyden mot Midtens rike. Tom bærer i det hele tatt veldig mye Afrika i seg. Oppveksten hadde han i Kenya. Venner gav ham navnet Kamau, et navn som Tom valgte å føye til sitt døpenavn og sin identitet. Etter utviklingsstudier ved East Anglia University i Norwich, England, fulgte syv år som utsending for Tibetmisjonen i Qinghai-provinsen (Tibetansk og muslimsk område i det vestlige Kina) sammen med resten av familien. Han snakker flytende mandarin, engelsk med Oxford-aksent og kan drømme på swahili. Med en kone med engelskhollandsk-argentinsk bakgrunn i tillegg, snakker vi om en flerkulturell familie i ordets rette betydning. Jeg tror det er en berikelse å kunne forstå flere kulturer og gjøre seg forstått på flere språk. Språket er det aller viktigste redskapet man har for å komme i kontakt med mennesker. I løpet av de neste ti dagene får Tom virkelig bevist akkurat det. Under reisen som går fra Beijing til Nanjing, Changsha og Youngshun, sørger det synlige korset og språkkunnskapene for at vi kommer i kontakt med folk overalt hvor vi ferdes. Utenfor Den himmelske freds plass i Beijing møter han noen muslimer fra Qinghai-provinsen. Tom kjenner dem igjen på klesdrakten, og når han åpner munnen, kjenner de ham igjen på dialekten. Dermed er kontakten et faktum. Og latteren runger i retning av Maos store portrett som overvåker det hele. Opplevelsen av at noen faktisk bryr seg så mye at man lærer seg den andres språk, skal ikke undervurderes. På den annen side; det skulle bare mangle at man ikke lærer mandarin, verdens største språk, poengterer Tom. Reisen til Kina var bare en forberedelse til tjenesten i Kina. Han skal ikke minst følge opp bistandsprosjektene som NMS gjennomfører i samarbeid med Amity Foundation. Dette gjelder blant annet biogassanleggene som skal bygges i Youngshun County. Selv om Kina har opplevd en eventyrlig velstandsutvikling de siste årene, er det fremdeles mange mennesker som lever i fattigdom ikke minst på landsbygda. Mitt mål er å vise Jesu nestekjærlighet gjennom det diakonale bistandsarbeidet vi driver sammen med Amity. Jeg ønsker dessuten å se på hvordan vi kan stimulere menigheter i Kina til økt diakonal innsats, avslutter Tom, korsbæreren og verdensborgeren. tekst & foto: trond hjorteland misjonstidende

6 Seniorer som lar seg utfordre t Anne Marie Reimers og Helena Trydal er seniorvoluntører på det norske tunet på Antsirabe. rullere på å være verter på det norske tunet på Antsirabe. Men storinnrykket uteble. Helena Trydal var den eneste på søkerlisten da engasjementet ble utlyst første gang, men hun kjente at dette var noe for henne. Da Helenas periode var omme i mai i fjor, kom etter hvert Anne Marie ut for å avløse henne. I julen kom Helena tilbake til det gassiske høylandet for en ny seksmåneders periode som seniorvolontør. Når man tør å la seg utfordre av nye tanker, er mye mulig. Seniorvolontørene Anne Marie Reimers (78) og Helena Trydal (73) har latt seg utfordre til ny innsats på Madagaskar, der de har arbeidet på det norske tunet de to siste årene. tekst & foto: steinar engeland, madagaskar redigert av: marit rødland madagaskar: Til sammen har damene fra henholdsvis Vikedal i Ryfylke og Gjerstad i Aust-Agder en fartstid på 45 år som misjonærer på Madagaskar. Seniorbetegnelsen passer altså godt, da damene innehar en kunnskap og bakgrunn som er mer enn egnet til å imponere ferske fagspesialister som i dag sendes ut fra Det Norske Misjonsselskap (NMS). Da NMS på høstparten 2007 utlyste engasjement som seniorvolontør på Madagaskar, forventet man at mange ville søke. Meningen var å nyttiggjøre seg den kompetansen som finnes hos et stort antall pensjonerte Madagaskar-misjonærer, og at disse skulle Felles motivasjon Selv om de to damene har ulik bakgrunn, har de felles motivasjon: Vi har det felles at vi trives veldig godt her på Madagaskar, sier Helena, og får støtte fra Anne Marie: Jeg hadde ikke alle de kvalifikasjonene Helena har, men jeg er nms er og ville gjerne gjøre en tjeneste, sier hun. Så nå skal dere to rullere i denne tjenesten i årene framover? Hmm... tror ikke det, nei. Jeg lovet å være ute i en periode på seks måneder, men nå har jeg nådd en så høy alder at denne andre runden nok også blir min siste, sier Helena. Anne Marie er enig. Det er også punktum for videre tjeneste for hennes del. Men trenger vi det norske tunet på Antsirabe nå som den norske skolen er ute av drift og det ikke er så mange misjonærer her? Ja, så lenge det er så pass stor aktivitet på Madagaskar som det tross alt er, så mener vi at dette tunet trengs, sier Anne Marie. Og Helena legger til: Dette er et viktig rekreasjonssted for misjonærene våre. Det er et fast punkt i tilværelsen som misjonærene stadig vender tilbake til, og sånn sett er det viktig. 6 misjonstidende

7 For godt i Norge? Har pensjonerte NMS-misjonærer det for godt i Norge til at seks måneders frivillig innsats i enklere kår på gamle trakter frister? De fleste på vår alder har barnebarn, og det er klart det forplikter. Helsen er også et viktig moment. Vi to er begge enslige, og da er det enklere enn for dem som ikke er det å kunne reise ut for en liten stund. Det finnes sikkert mange gode grunner for ikke å dra hit. Men for oss var det riktig å være her på denne måten. Helena forteller at da hun så utlysningsteksten på høstparten i fjor, tenkte hun at hun kunne være den man søkte etter. Jeg har et godt forhold til Madagaskar, og jeg har krefter til overs. For meg handlet det om å ikke la seg dirigere av alt som binder en til Norge. Den første seniorperioden min her var veldig flott, sier hun. Og nå skal hun altså i gang med sin andre runde som seniorvolontør. Hva vil dere trekke fram som motiverende for andre Madagaskar-seniorer til å ta en runde som volontør her? Det er flott å kunne ha en erfaren misjonær her som kan ta imot alle misjonsvennene fra Norge som kommer hit som turister. Andre gjester, og ikke minst mange norske studenter, har også god nytte av oss. Det er motiverende å merke at her er det bruk for akkurat meg i en slik tjeneste. Omsorg begge veier Når vi spør om hva som oppleves som den største forandringen fra de ankom øya første gang for om lag 40 år siden og til nå, så må de tenke seg grundig om før de svarer. Forandringene har nemlig skjedd så sakte at de ikke har merket dem så godt. Vi har fulgt endringene over tid, og det har på ingen måte vært de helt brå forandringene, sier Helena og Anne Marie. Likevel mener de at de merker en forskjell: Forskjellen mellom kysten og høylandet er mye større i dag enn for 40 år siden. Kysten blir nok bare ytterligere akterutseilt i vår tid, dessverre, konstaterer Helena. Det er viktig at den gassiske kirken ser disse områdene, sier Anne Marie. Hun har selv lang fartstid fra kysten på Øst-Madagaskar. Hun legger til at om NMS etter hvert skal trekke seg ut fra Madagaskar, må den gassiske Lang & variert innsats for NMS kirken ha fokus på disse områdene og ha omsorg for at evangeliet blir spredd også der. Det er mange minner å tenke tilbake på? Ja, det er sikkert. Men det som sitter sterkest igjen er den omsorgen lokalbefolkningen alltid har vist oss. Jeg var alvorlig syk en gang jeg bodde her, forteller Helena. Da kom folk hjem til meg, bad en stille bønn, og gikk så rolig av sted igjen. Når jeg etter hvert ble frisk, takket de Gud for det. Slike ting sitter dypt i meg, sier hun. Anne Marie peker på at omsorgen også går den andre veien: NMS har omsorg for hele mennesket på Madagaskar. Vi spør ikke om hva folk tror på, men gir hjelpen der den trengs. NMS når folk på grasrota, avslutter hun. Det er ikke lett å skulle oppsummere Anne Marie Reimers og Helena Trydals innsats på Madagaskar, men disse punktene viser i alle fall noe av det de har fått være med å bidra med på Solskinnsøya: Møtes igjen Det blir vel også møter med gamle, kjente? Ja, vi treffer til stadighet mennesker som vi har truffet før. Vi har venner og kjente fra vår arbeidstid her, og de kommer for å besøke oss. Det er veldig hyggelig, sier de to damene. Jeg har også fått besøk av venner fra min første tid som misjonær her, og det er rart å merke at de altså er på min alder nå, ler Helena. Men dere er ikke en del av frontarbeidet mer, oppleves ikke det rart? Jo, for så vidt, men vi har status som misjonærer og opplever at det er det vi er. Jeg føler at vi blir godt inkludert i fellesskapet, sier Helena. Anne Marie føler det likedan, men innrømmer at hun nok savner noen oppgaver innen kirken. Anne Marie Reimers (78): - Bibelskolelærer i Marolambo - Skolestyrer og internatleder på FLM s skoler i Manakara og Vangaindrano - Evangelist i Vohipeno - Husmor på Den norske skolen i Antsirabe - Startet opp barnehjemmet Akanisoa i Antsirabe - Rektor på bibelskole i Sambawa Helena Trydal (73): - Skolestyrer i Vangaindrano - Lærer og skolestyrer på bibelog presteskole i Manakara - Søndagsskolearbeid - Evangeliseringsarbeid - Nestleder for Tafika Masina, FLM s evangeliseringsavdeling - Skolearbeid for UNICEF misjonstidende

8 Glede & nytt håp Dany ble blind da han var åtte år. Han fikk gå ett år på blindeskolen i Antsirabe, men det ble ikke mer. Faren ville heller han skulle være hjemme og hjelpe ham på åkeren. Og da ble det slik. t Noe av det viktigste for Dany er å få være sammen med andre blinde. Her fletter han og en kamerat matter. tekst & foto: torbjørg vikingsdal andersen redigert av: marit rødland madagaskar: Da Dany var 17 år, forlot faren hans hjemmet deres. Dermed kunne moren beslutte at Dany skulle få lov til å gå på blindeskolen på Loharano. Det var for øvrig den første blindeskolen som norske misjonærer startet på Madagaskar. Nå er det en skole for de som har fylt 17 år, og som enten bare har gått grunnskole før, eller som ikke har noen skole-erfaring. På Loharano får elevene lære blindeskrift, og de får praktisk opplæring. Praktisk opplæring Da jeg besøkte skolen på Loharano fikk jeg også treffe Dany, forteller Andersen. Dany er en storfornøyd og kjempemotivert ung gutt. Han lærer å dyrke grønnsaker og stelle høns, og han har fått opplæring i hvordan man fletter matter. Men det aller viktigste for ham var kameratskapet med andre unge blinde. Dany er presten vår her på Loharano, kan Ernest Soloheri, rektor ved skolen fortelle. Han har lært seg store deler av Bibelen og bibelhistoriene utenat, og lar ikke anledningen gå fra seg når han kan dele av det han har lært. Den blinde mannen Jeg var i Ankovotra Mangalaza, noen mil fra Antsirabe, forteller Andersen videre. Hun var der først og fremst for å ha veiledning for tradisjonelle jordmødre i området. Søndag morgen var det gudstjeneste der, og det var katekisten som hadde ansvaret. De har prest også, men han var på oppdrag til en annen menighet. Teksten denne søndagen var om den blinde mannen som kom til Jesus, og som ble helbredet og fikk synet tilbake. Det var her jeg møtte Dany for første gang. Han var en ung gutt på 17 år, blind, og han kom alene til kirken. Jeg forstod at han kom ofte til kirken selv om foreldrene hans ikke prioriterte det. Men dette var blitt så viktig for ham at han kom seg av gårde selv. Nå er dette tre år siden, og jeg fikk møte Dany igjen. Han er nå 20 år gammel. Nye muligheter Dany har også fått besøke en kamerat på blindeskolen i Loharano. For å komme dit fikk han følge med presten i menigheten, Jeannot. Jeannot er en ung mann. Han rager ikke mer enn 150 cm over bakken, men han har et stort hjerte for andre mennesker. Han drog av sted med sykkel og den unge, blinde Dany, og på de fire milene opplevde de visst litt av 8 misjonstidende

9 hvert. Det var med glimt i øyet og latter i stemmen at Jeannot etterpå fortalte om sykkelturen, som altså i fire mil gikk over stokk og stein! Men den noe strevsomme turen var verdt innsatsen, syntes han. Teksten fra den søndagen for tre år siden, om den blinde som ble helbredet, har også fått betydning for meg, sier Andersen. Om ikke Dany ble fysisk helbredet for sin blindhet, så fikk han i alle fall nye livsmuligheter. Han opplever et fellesskap, og han får inspirasjon til veien videre. Han stiller mye sterkere enn før for det livet han skal leve som blind og kristen mann på Madagaskar. Blindeskoler Den lutherske kirken på Madagaskar har nå tre blindeskoler. Skolene ligger i Farafangana, i Tulear og på Antsirabe. I tillegg er det en blindeklasse på døveskolen i Tomasina. De heldige som får komme til disse skolene, får viktig læring, og økt livskvalitet. Skolen i Farafangana er bygget for ikke så lenge siden med satøtte fra NMS. Driftsutgiftene kommer fra Det grønne undervisningsprogrammet. Det betyr midler fra den norske ambassaden og blir administrert av den lutherske kirken. De andre skolene får også mye økonomisk støtte fra dette undervisningsprogrammet. Det betyr både håp og glede for de blinde barna, men også for foreldrene deres. Det er grunn til å takke for blindearbeidet på Madagaskar som har betydd og betyr så mye for så mange. Be om at arbeidet blir drevet videre slik at det fortsatt kan ha en sunn og god utvikling. tekst & foto: torbjørg vikingsdal andersen redigert av: marit rødland madagaskar: Det er ikke noen stor internasjonal satsing på opplæring av tradisjonelle jordmødre i den tredje verden for tiden. Det skal bare være utdannet helsepersonell som skal ha ansvar for fødslene. Men ønsker du å støtte skoler for synshemmede på madagaskar, merk giroen med prosjektnummer ønsker du å støtte helsetjenester madagaskar, merk giroen med prosjektnummer Trenger tradisjonelle jordmødre Madagaskar trenger de tradisjonelle jordmødrene i mange år framover. Dette sier rektor på Den gassisk-lutherske kirkes sykepleierskole i Antsirabe, Julie Olga Razaonindrianina. p Julie Olga Razaonindrianina er rektor på Den gassisklutherske kirkes sykepleierskole i Antsirabe. realiteten er at 61 prosent av alle fødslene på Madagaskar foregår hjemme. De tradisjonelle jordmødrene har ansvaret for 40 prosent. Det er ikke på langt nær nok utdannede jordmødre eller sykepleiere. Og det er svært, svært mange som ikke har noe helsesenter i nærheten å gå til for behandling når de trenger det. FN-mål FN har som tusenårsmål å redusere mødredødeligheten med tre fjerdedeler innen Men rapporten fra 2007 viser at man aldeles ikke har lyktes. Fortsatt mister mødre livet hvert år, sier statistikken fra Verdens Helseorganisasjon. Bare på Madagaskar dør åtte mødre hver dag på grunn av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid. En av årsakene til at barn dør, er at de fødes altfor tidlig. Mange kan reddes dersom de tradisjonelle jordmødrene får opplæring og kan gi veiledning i landsbyen hvor de bor. Nødvendig prosjekt Derfor er det gledelig at prosjektet Opplæring av tradisjonelle jordmødre på Madagaskar fortsatt er i gang. Og nå har Den Lutherske Kirkens Sykepleieskole tatt ansvar for å lede prosjektet. I tillegg er det ansatt en sekretær. Studentene ved skolen skal få mer kunnskap om hvorfor et samarbeid med de tradisjonelle jordmødrene er nødvendig og viktig for å redde flere mødre og barn. Prosjektet er en diakonal tjeneste i Den Lutherske Kirkes regi. Vi vil gi mor og barn et bedre helsetilbud. Vi vil fremheve det kristne menneskeverdet samtidig som de tradisjonelle jordmødrene får økt sine kunnskaper. misjonstidende

10 gode naboer? Problemstilling: Hva kan true og hva kan styrke et godt naboskap mellom muslimer og kristne som lever side om side i samfunnet, som enkeltpersoner, familier, sosiale og etniske grupper, i Norge og internasjonalt? Dette spørsmålet vil Gerd Marie Ådna og Nora Sunniva Eggen samtale om utover våren. Redaksjonen tar gjerne imot innlegg fra lesere av bladet. Artikkelserien er støttet av Norads informasjonsstøtteordning for Nord-Sør spørsmål. Eksempel til etterfølgelse Jeg liker eksempelfortellingen til Nora S. Eggen (del 1). Vi er begge opptatt av hvilken innstilling vi bør ha til våre medmennesker. For henne er Muhammed det største forbildet. Som muslim er det viktig for henne og mange andre muslimer å lete i hadith (tradisjonssamlingene utenom Koranen) etter gode forbilder for livets mange etiske utfordringer. Men også for meg som religionsviter er det interessant å lære å kjenne Muhammeds liv bedre. Ikke bare som spirituell leder og hærfører for det første muslimske fellesskapet, men som den gode nabo og medmenneske. Slik lærer jeg dessuten å forstå mine muslimske naboer og venner bedre. Våre idealer om et godt naboskap er ikke svært forskjellige! Som kristen har jeg eksempler fra Jesu liv som teller mer for meg enn Muhammeds eksempel. Når Jesus forteller om den barmhjertige samaritan, er dette et eksempel på en fortelling som er en inspirasjonskilde for mitt og mange andre menneskers liv. Vi skal ikke opptre som presten og levitten som hastig gikk forbi den sårede mannen. Vi skal våge å være annerledes. Være våkne og snarrådige hjelpere. Så gjerne jeg enn ville, skulle jeg ønske at denne innstillingen alltid styrte mine handlinger overfor min neste. Men realistisk som jeg bør være, ser jeg at verken Muhammeds eller Jesu sinnelag til naboer og fremmede bor i meg i alle situasjoner. Da er det en Gerd Marie Ådna: 53 år, gift, bor i Stavanger, er førsteamanuensis i religionsvitenskap på Misjonshøgskolen. Hun har sin doktorgrad fra Universitetet i Bergen. trøst for meg at Bibelen sier at Kristi død soner for alle menneskers manglende vilje og mislykkethet. Gud tilgir i Kristus. Dette er ingen billig nåde som skal føre til etisk slapphet, men en drivkraft til å yte mer og å strekke seg lenger. Denne tilgivelsen er en helt umistelig basis for alle kristne. Innen islam lyder ett av Allahs 99 skjønne navn Den tilgivende. Jeg har i mange samtaler med muslimer aldri fått noe virkelig svar på hva det betyr at Allah tilgir. Kan man videre si at menneskene skal prøve å tilgi som Allah tilgir? Kan man si at denne tilgivelsen er en gjennomgående strøm innen islam, og på hvilken måte skjer det? Jeg håper at Nora S. Eggen kan hjel- pe meg til å forstå dette teologiske og etiske spørsmålet siden jeg mener at ikke bare Guds tilgivelse er viktig, men også menneskers evne til å tilgi. Dette er en av bærebjelkene for et godt naboskap, slik jeg ser det. I A Common Word, brevet fra de 138 muslimske lederne til paven og noen andre kirkeledere i 2007, ( php?lang=en&page=downloads) var ordene om å elske Gud og sin neste et hovedtema. For meg som kristen gjorde det sterkt inntrykk at muslimer hadde lest i Bibelen og behandlet den med respekt, og ikke som en forfalsket bok som mange muslimer pleier å omtale den som. De 138 lederne siterte Bibelen og Koranen og vi som leser teksten deres, forstår at grunnlaget og inspirasjonen til et høyverdig etisk liv finnes i disse hellige skriftene. Vi vet alle at moralske handlinger ikke bare kommer fra muslimer eller kristne. Mennesker som ikke tror på noen gud, kan leve ut ekte kjærlighet og omsorg. Men det å gi seg hen for andre mennesker, ja, kanskje ofre sin makelighet og sine penger for andres vel, er et stort ideal for kristne og muslimer. Fortellingene er mange. Jeg har siden jeg var ei lita jente i Fredrikstad, spekulert på hvorfor bare noen omsetter den gode intensjonen i handling! Er ikke alle oppfinnsomme eller modige nok? Eller er det kanskje jeg som ikke ser hverdagsheltene? Jeg håper at blikket mitt kan endres til både å se menneskenes behov og mulighetene for hva akkurat jeg kan gjøre! gerd marie ådna 10 misjonstidende

11 En muslim og en kristen i samtale, del 2: Ulike forståelser Som troende faller det både Gerd Marie og meg naturlig å snakke om Gud. Gud er det faste fokus vi hver for oss har i våre liv. Gud er den vi ber til, og den vi fester vår lit til. Gud er altså en referanse vi har felles. Vennskap gror frem når man kommer frem til en felles forståelse av hvordan tingene henger sammen, og når man klargjør for seg selv og hverandre hvor man enes og hvor man skiller lag. Slik kan man danne et fundament for kommunikasjon. Denne type vennskap utvikles over tid, og krever en innsats fra begge parter. I korte tilfeldige møter med ukjente mennesker skjer alt så mye fortere. Vi møtes, føler en umiddelbar bølgelengde, eller ikke. Går videre, beriket med et nytt møte, eller i en slags trist erkjennelse om at vi mennesker slett ikke alltid når inn til hverandre. Positive og vellykkede øyeblikksmøter kan også bygge på en slags illusjon; vi kan føle at vi har nådd inn til hverandre fordi vi slipper å ta fatt på spørsmål som kanskje ville skille oss. Noen ganger står selve ordene i veien, noen ganger føles det godt å møte mennesker som man ikke har felles språk med, selv om jeg innerst inne vet at hvis vi hadde hatt et felles språk og hadde begynt å snakke, ville vi fått store utfordringer. Nettopp derfor er også øyeblikksmøtene så berikende. Da kan vi møte verden med samme åpenhet og undring som små barn. Nora Sunniva Eggen: 42 år, gift, en datter, bor på Risløkka i Oslo, bibliotekar, arabiskfilolog og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo ( ). Men hva med naboene, gjerne i videste forstand? Naboer er både de som bor vegg i vegg, de som har barn på samme skole, kolleger på jobb og til og med familie. Dette er mennesker vi ikke velger inn i våre liv. De er der, og vi må forholde oss til hverandre. Vi kan bare velge hvordan vi forholder oss til dem, og hvordan vi bygger en relasjon. Til og med hvis vi velger å ikke ha kontakt, er det også en måte å forholde oss til dem på. Når vi på den ene eller andre måten må dele praktiske hverdagsting, uten at vi har kunnet eller klart bygge opp vennskapets plattform og heller ikke har øyeblikksmøtets muligheter for å la oss inspirere uten å bli utfordret, eller for å gå videre uten å utforske skuf- p Ilustrasjonsfoto fra hulekirken i Kairo. Foto: Eva Tokheim felsen, vil da stereotypiene, de negative fordommene komme i veien? Selv lever jeg i multireligiøse og multikulturelle omgivelser, som så mange andre beveger jeg meg rundt i svært så ulike og sammensatte miljøer. Alle disse ulike omgivelsene medfører at jeg må bygge opp ulike former for fellesskap. Ofte er det slett ikke troen som er fokus i fellesskapene, ofte er den heller et ikketema. For, som flere har bemerket i det siste årets offentlige debatt, det finnes en utbredt angst for eller motstand mot synlig religionsutøvelse i Norge i dag. En felles utfordring vi har som kristne og muslimer er å utfordre denne angsten og motviljen. Jeg merker likevel i flere av mine relasjoner med kristne en nøling mot å ta utfordringen. Er det en form for sjenanse, en usikkerhet? Samtidig som hver enkelt av oss må stå støtt i egen tro og egen trosutfoldelse, trenger vi også en form for språk som vi kan snakke sammen på tvers av egne trostradisjoner. Dette vil være fundamentet for kommunikasjon, men det vil kreve tid og innsats. Vil våre ulike forståelser av Gud skygge over det vi har felles? Vil vi klare å snakke om Gud med hverandre? nora s. eggen misjonstidende

12 Afrikanisering av sjelesorgen Lokal afrikansk kultur kan være en ressurs, men vi har ikke vært flinke til å bygge bro mellom den og kristen tradisjon. tekst & foto: eivind hauglid afrika: Det sier Øyvind M. Eide, professor i praktisk teologi ved Misjonshøgskolen (MHS). Sammen med bl.a. doktorgradsstipendiat ved MHS, Emeline Ndossi fra Tanzania, har han siden 2006 ledet et forskningsprosjekt som søkte å utvikle lokale former for sjelesorgarbeid. Ndossi er rektor for Det praktisk teologisk seminar ved Makumira teologiske faktultet i Tanzania. Professor Leif Gunnar Engedal fra Menighetsfakultetet og Peter Kimilike fra Makumira teologiske fakultet har også vært med i gruppen. Kimilike tok doktorgraden ved MHS i Lokal kultur I Afrika og i min egen kultur har vi gjerne våre egne måter å møte problemene på før vi går til presten i menigheten. Faktisk er det heller få problem som kommer så langt som til presten. Hvis jeg f.eks. får et problem med mannen min, går vi først til de eldste i stammen, og ofte blir problemene løst på denne måten, forteller Ndossi. Jeg tror ikke at misjon og kirke har vært villige til å se og verdsette mulighetene i den lokale kultur, sier Eide. Lærerikt Prosjektet har vært en lærerik prosess. Vi utfordret fem prester i kirken til å skrive ned samtaler med vanlige folk og identifisere de mest aktuelle spørsmål som de møtte i menighetene. Materialet som vi fikk inn kan vi derfor si at kom fra grasrota. Til sammen fikk vi inn omtrent 50 ulike historier. Som en konklusjon på dette fant vi at de mest brennende problem som prestene møtte var vold mot kvinner, problemer relatert til ungdom og den oppvoksende slekt, besettelse/psykiske lidelser og hiv/ aids, forteller Ndossi. Eide og Ndossi er enige i at folk fortsatt går til medisinmannen, selv om de kanskje gjør det litt mer i skjul enn før. I relasjon til sykdom og død kommer det for eksempel svært tydelig fram. Da går folk til den person som tradisjonelt forstår seg best på sykdom og kreftene bak. De har liten tro på prestenes evne til å forstå problemene. I teologisk undervisning gir vi ofte svar på spørsmål som ikke blir stilt. 12 misjonstidende

13 t Doktorgradsstipendiat Emeline Ndossi fra Tanzania og professor ved Misjonshøgskolen, Øyvind M. Eide. Gjennom dette prosjektet har vi fått en metode for å få bedre frem hvordan folk tenker, sier Ndossi. Metoden I møte med et samtalereferat stilte vi fire typer spørsmål. Det første søkte svar på spørsmålet: Hva skjer i denne samtalen? Dernest spurte vi: Hvorfor skjer dette? Ved å spørre slik fikk vi tak i kulturen bak handlingene og måten samtalen ble ført på. Det tredje spørsmålet handlet om hva Bibelen sier om de aktuelle tema i samtalen, og til sist drøftet vi hvordan teologien kunne føre til endringer i måten sjelesørgeren møtte klienten på. Utfordringen var å etablere en dialog mellom den lokale kultur og den kristne tradisjon. Metoden hjelper oss til å avdekke skjulte spørsmål i kirken. Spesielt så vi at vold mot kvinner var et stort problem. Vi så også hvordan det fungerer når menn er dominerende i kirke og menighet, sier Eide Erfaringsbasert læring Denne måten å arbeide med en problemstilling på er svært utbytterik, sier Ndossi, og fortsetter, dette er erfaringsbasert læring og er nokså ulikt den vanlige måten å tilegne seg kunnskap på som vi bruker på fakultetet. På denne måten kommer vi dypere inn i problemstillingene. Også pastorene som var med i gruppen, uttrykte at arbeidet var fruktbart. Kvinnene på sidelinjen I kulturen er det kvinnene som står for omsorgen. Denne omsorgskulturen er brutt ned i kirkene i og med at menn sitter i alle maktposisjoner. I og med at kvinnene er blitt marginalisert i kirken, har kirkens sjelesorgtradisjon fått trange kår. I kirken er det p Fra venstre: Professor Leif Gunnar Engedal, Menighetsfakultetet, Rev. Nahana Mndeme, Makumira, Dr. Lechion Peter Kimilike, Makumira, Emeline Ndossi, Makumira, og Øyvind M. Eide, Misjonshøgskolen, samlet i Tanzania. Foto: Marianne Torp, MF gjerne slik at de som opplever problem og smerte er kvinner, mens de fleste hjelpere er menn. Ofte bruker menn makt og belæring. De har ikke blitt lært opp til å lytte. Det er nødvendig å forstå personens smerte før en kan be for og hjelpe vedkommende, sier Eide. Ja, vi kvinner har blitt marginaliserte. Vi kan bli sett, men ikke hørt. Det er altfor få kvinner i ledende posisjoner i kirken, og vi har heller ikke hatt rett til å bli prester. I tillegg har vi blitt opplært i å se ting fra menns perspektiv, sier Ndossi. Veien videre Jeg håper og tror at dette prosjektet kan være en modell for hvordan misjon og kirke kan arbeide sammen. Kanskje kan det også være en måte å fornye den teologiske undervisningen på, sier Eide. Modellen er veldig bra. Det er viktig å lytte seg inn i folks livsverden og livstolkning. Det er altfor lett å tenke at vi har svaret. Pastorene som var med i prosjektet var imponerte, de fikk stadig nye øyeåpnere og ahaopplevelser. Jeg er glad for å få en ny metode for å nærme oss de store utfordringene som vi møter hele tiden. Med dette prosjektet og disse bøkene har sjelesørgerne i kirken fått et hjelpemiddel og en ny måte å arbeide på, avslutter Ndossi. FAKTA: Start: Høsten Et samarbeidsprosjekt mellom Makumira Theological College i Tanzania, Menighetsfakultetet og Misjonshøgskolen. Bøker Den første boka (bildet) er en lærerveiledning. (Selges fra Misjonshøgskolen) De neste to er beregnet på et bredere publikum. Hver bok tar opp fem typiske eksempler fra dagligliv i Afrika. I august vil prosjektet bli presentert på en stor konferanse på Makumira. Deltakere: Øyvind M. Eide (MHS), Peter Kimilike og Emeline Ndossi (Makumira, Tanzania) og Leif Gunnar Engedal (Menighetsfakultetet) misjonstidende

14 p Over til venstre: Lokale fulanier framfører sangene sine for de norske musikerne. Diko danser i midten. Over til høyre: Fra de norske musikernes konsert på fulanistevnet Petter Dass på fulanistevne - spennende kulturmøter i Mali og i Norge Dere skulle holdt på mye lenger! mente et entusiastisk fulanipublikum da en norsk sanger- og musikergruppe hadde en minikonsert da de var på besøk i Mali før nyttår. Nordmennene var kommet til Mali for å være med på en cd-innspilling i MELMs nye studio. tekst & foto: stina m. aa. neergård mali: Mitt hjerte alltid vanker og Herre Gud ditt dyre navn og ære var blant sangene som stod på repertoaret da nordmennene spilte opp på det store, årlige stevnet for kristne fulanier. Stevnet samlet over 50 voksne og 35 barn. Først ble det arrangert et møte der de som driver med musikk i fulanimenighetene fikk møte den norske musikergruppa og spille sine sanger for dem, og om kvelden holdt nordmennene en minikonsert med norsk folkemusikk, julesanger og norske salmer. CD-innspilling Oppdraget til den norske musikergruppa var interessant. Sør-sør-misjonær Dama Daniel skal spille inn en cd av sine beste sanger for det norske markedet, og cd-en skal selges når den samme gruppa skal på turné i Norge i sommer sammen med lokale, norske kor. Dama Daniel er misjonsprest, men også en svært dyktig komponist og musiker, med musikk-utdanning på universitetsnivå fra Nigeria. Regionleder i Oslo/Borg, Magne Mjærum, kom sammen med den norske musikergruppa for å hjelpe til med cdinnspillingen i vårt nye radiostudio. Musikergruppa består av Terje Baugerød (tekniker og tangenter), Mattis Kleppen (bass), Harald Skullerud (trommer) og Anne Flugstad (vokal). Det var forresten Terje Baugerød som komponerte Fulanimessa, som ble oppsatt mange steder for å feire oversettelsen av Det nye testamente til maasinafulani i I tillegg til Dama Daniel, som er solist på sangene, er også hans kone, Esther, og sør-sørmisjonær Dorcas Gouda med som korister. Alle disse blir med på sommerens turné som finner sted i tidsrommet juni. Til cd-innspillingen fikk gruppa i tillegg hjelp av to flotte lokale musikere som spiller tradisjonelle instrumenter. Boucari Coulibaly kom med sin woogeero (fiolin), og Bousoura Conlibaly med sin Serunda-fløyte. Konserter i Norge Magne Mjærum forteller at målet med hele prosjektet både er å vise fram det flotte musikklivet i Mali, (Mali er kjent som det fremste musikklandet i Vest-Afrika), og å gi misjonsarbeidet et løft. For misjonsvenner som er interessert i Mali vil konsertene i Norge gi mulighet til å bli kjent med tre av våre sør-sørmisjonærer. De to damene har ikke vært i Norge tidligere. 14 misjonstidende

15 p Over til venstre: Bak fv: Terje Baugerød, Magne Mjærum, Dama Daniel, Mattis Kleppen. Foran: Dorcas Gouda, Anne Flugstad, Esther Hodi og Harald Skullerud. Over til høyre: Fra innspillingen av de to barnesangen til filmprosjektet. Dama Daniel og Katie Møgster får barnekoret til å gi alt. Det ble travle dager med innspilling i studio, men til tross for et tett program fikk også de små fulanimenighetene våre stor glede av dette besøket. Gruppa kom som sagt fram til Sevaré på siste dag av vårt store årlige stevne for kristne fulanier. Fulaniene ble så betatt at mange av dem måtte opp og danse for å vise sin begeistring. At salmer fra seksten- og syttenhundretallet fremdeles synges, gjorde også inntrykk. Den eneste skuffelsen var at konserten varte for kort. De skulle holdt på mye lenger, var kommentarene fra salen, hvor det var høy stemning. Da besøket fra Norge likevel gikk av scenen, tok fulaniene skjeen i egen hånd. De spilte og sang i to timer. Film-musikk Det var gøy å få så god respons, sier Mattis, Harald, Anne og Terje, som også konstaterte at dette publikummet tydelig ikke var vant til mollstemte sanger. I Norge blir folk rolige og litt innovervendt i blikket når en spiller i moll, men her var det klapping og dans som respons på alt! Også det andre oppdraget gruppa hadde utover cd-innspillingen med Dama Daniel var artig. Et av årets prosjekter er nemlig å lage en film om den barmhjertige samaritan i malisk/fulansk kontekst, der barna fra menighetene våre er sterkt involvert. Dama har en finger med i spillet der også, og har skrevet to sanger som skal være en del av denne filmen. Dagen etter at det store fulanistevnet var slutt, var derfor barna som hadde vært på stevnet med i studio for å spille inn disse to sangene. Da var det flott med tekniker- og musikerhjelp fra Norge til innspillingen. Også våre lokale musikere bidro på gitar og trommer, men med Mattias bass og Haralds trommer i bunnen, og Terjes kyndige teknikerhånd, ble resultatet enda bedre. For barna som var med var dagen i studio en stor opplevelse, flere av dem kommer fra ganske vanskelige kår. Da betyr det mye å bli sett og få skryt for gode prestasjoner! I studio: Dama Daniel synger Inspirerende Magne Mjærum forteller at det var viktig for nordmennene å finne anledninger der de kunne bidra utover det å gjøre selve cd-innspillingen, og det klarte de sannelig. Spesielt de som selv driver med musikk i menighetene våre her syntes dette besøket var spennende og oppmuntrende. Særlig fordi de norske musikerne med sitt proffe utstyr og høye nivå viste ekte interesse for musikken fulaniene lager og ønsket å høre på dem. Jeg skjønner at dette er inspirerende for de lokale, sier Terje, - men det er minst like inspirerende for oss! Det er dessuten viktig for cd-innspillingen at vi er i disse omgivelsene, omgitt av malimusikk, og tett på livet til de som lever her! Alle i denne musikergruppa har også tidligere drevet mye med afrikansk musikk. Men det er noe ekstra med musikk fra Mali, mener de. Det finnes nemlig så få maliske musikere i Norge. Terje forteller at som organist i en menighet i Norge er det viktig for ham med impulser utenfra. Det er flott når forskjellige mennesker fra forskjellige kulturer og sammenhenger møtes, og musikk er et godt møtested. Jeg har aldri hørt om at musikk skaper krig, sier Terje med et lite smil. Oslo Konserthus I skrivende stund går cd-innspillingen mot slutten, og gruppa er fornøyd med opptakene de har gjort. Nå skal turné-en forberedes. Vi håper mange av misjonsvennene i Norge også vil begynne å forberede seg, ved å følge med når konsertplanen kommer, og sette av en passende kveld. Alle i Oslo-området kan sette av lørdag 20. juni. Turneens høydepunkt er nemlig konsert i selveste Oslo Konserthus den dagen. Håper vi sees der! misjonstidende

16 utgangspunkt kjetil aano gener alsekretær i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Misjonsavtaler: NMS har misjonsavtaler med 531 menigheter i Den norske kirke. Gavebudsjett 2009: ca. 92,4 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: utgangspunkt Forandring startar i hjartet 25 år med trusbasert bistand gjennom Bistandsnemnda Bistandsnemnda (BN) er ei gåve til norsk misjon. Den har gjort misjonsorganisasjonar til betre, fagleg sterkare og meir effektive reiskapar i arbeidet for å kjempa mot fattigdom. Initiativet frå Norad om å skipa eit organ som koordinerte offentleg støtte til norske misjonsrørsler, har vist seg å vera eit godt grep. Den 15. januar i år feira Bistandsnemnda sine 25 år med eit fagleg jubileumsseminar. Bistandsnemnda, som eit organ mellom Norad og medlemsorganisasjonane, lever i eit krevjande spenningsfelt. Det skal den gjera. Men det er etter mi meining nettopp fordi BN har stått i dette spenningsfeltet at den har spelt ei viktig rolle: BN har bidratt til å setja misjonsorganisasjonane sitt diakonale ansvar på dagsorden. Bistand er ikkje eit meir eller mindre nødvendig tillegg til det eigentlege som vi steller med. I ei verd med urett, krig og fattigdom, undertrykking og vondskap, er bistand eit uttrykk for vår eigenart BN har gjennom kontakten med Norad og det offentlege bidratt til å skjerpa vår forståing av samanhengane mellom forkynning og gode gjerningar. Vi skal ikkje gjera det eine for å oppnå det andre, men frimodig halda fast på at begge deler spring ut av same trusbasis. Vi har gjennom BN gått ein krevjande og spennande bistandsskole. Vi er blitt ført inn i den globale samtalen om menneskerettar. Vi har lært mykje om metodar og kommunikasjon, om likeverd og trendar som vi nok av og til kan smila av, men som alle er uttrykk for dyrekjøpt erfaringsbasert lærdom. Gjennom fellesskapet i BN har vi blitt tryggare på eigen ståstad. Vi vågar å stå oppreist når det stormar, og vi erkjenner at mykje kritikk kan innehalda element av sanning, men det fører ikkje til at vi treng legga oss flate. Tvert imot står vi støtt på vår verdimessige basis, frimodigare til å framheva det vi står for og å vedkjenna oss vår eigenart. Det er viktig å erkjenna kva vi har lært. Like viktig er det å retta fokuset mot framtida. Også det skjedde under jubileumsfeiringa: Frimodig forankring: Som bistandsaktørar har vi ingen grunn til å legga skjul på vår trusmessige forankring. Vi skal ikkje bruka bistand eller utviklingsprosjekt som verkemiddel for å fremja kristen tru. Men samtidig skal vi vera frimodige på at det er som kristent forankra organisasjonar vi kjempar mot fattigdom og undertrykking. Tru, kvalitet og resultat: Det som bestemmer kvaliteten på vårt utviklingsarbeid er kva resultat vi kan visa til. Og vi kan visa til gode resultat. Vi veit at engasjement, som trusbaserte organisasjonar har, fungerer. Vi veit at tru fører til endring. Utvikling er forandring. Det startar i hjartet. BN er blitt ein viktig reiskap for fellesskapet av kristne misjonsorganisasjonar. BN gjer ein viktig jobb i forhold til Norads og norske offentlege midlar. Men det kan godt henda at vegen vidare vil utvida BN sitt arbeidsfelt til også å omfatta samarbeid med andre potensielle finansieringskjelder. For arbeidet vi gjer gjennom BN vil vera like viktig i dei neste 25 åra som i dei som gjekk. 16 misjonstidende

17 nistepakken av pål nag aas, regionleder i region tevebu Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Da viste Moses og Elia seg for dem og talte med ham. Peter tok til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia. Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham! Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, slått av skrekk. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Reis dere, og frykt ikke! Og da de så opp, så de ingen andre enn Jesus. På veien ned fra fjellet befalte Jesus dem at de ikke skulle fortelle noen om dette synet, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. På topptur med Jesus Jeg kan ikke skryte på meg så mange toppturer til kjente fjell. Men noen har det blitt. Det er utsikten og perspektivet som fascinerer meg mest ved å sitte på en fjelltopp og se ut over landskapet. Peter, Jakob og Johannes fikk også et nytt perspektiv på sin fjelltur. De var en del av småfellesskapet på 12 som Jesus brukte mye tid på. I kapittelet før vår tekst, finner vi en fortelling som deler Matteusevangeliet i to. På Jesu spørsmål om hvem disiplene sa at han var, svarte Peter: Messias, den levende Guds Sønn. Disiplene begynte da å forstå hvem Jesus var. I en menighet holdt den pensjonerte misjonspresten en rekke forelesninger om Østens religioner. Informativt og respektfullt snakket han om blant annet buddhisme, shintoisme og taoisme. En dame i menigheten tok mot til seg etter å ha hørt på flere av foredragene og sa: Du snakker så pent om de forskjellige religioner. Ja, det er nesten slik at jeg ønsker å bli buddhist når du snakker om buddhismen og shintoist når du snakker om shintoismen. Hva er egentlig den store forskjellen mellom alle religionene og vår egen kristendom? Den gamle presten var stille og sa så: Den store forskjellen som jeg har sett, er at Gud ble menneske og kom til oss gjennom Jesus Kristus. Jesus tok de tre disiplene med på fjelltur. I Bibelen er fjellet ofte stedet for Guds åpenbaring. Det var på et fjell at Gud åpenbarte seg for Moses i form av en brennende tornebusk. Skyen er et tegn på Guds nærvær. På en helt spesiell måte får de åpenbart hvem Jesus er: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham! Disiplene trakk seg tilbake fra hverdagen og resultatet ble en ny opplevelse av hvem Jesus var. Noen er flinke til å ta seg tid til ro og refleksjon. Men mange av oss lar oss lett styre utenfra av tidsfrister og oppgaver. Å ta seg tid til en fjelltur, bokstavelig talt, kan være med å skape rom for refleksjon og nærhet til Gud. Henri Nouwen sier at i stillhet finner vi ny styrke og nytt håp. Tid brukt til indre fornyelse er aldri bortkastet. Den gir drivstoff til reisen og enda viktigere: når vi øver oss i dette, vil det forme selve veven i vårt indre liv. For min egen del vil jeg planlegge en ny topptur. Matt 17,1-9 Vi ber og takker for: At Gud kom inn i vår verden gjennom Jesus Kristus Dere skal gi dem mat -aksjonen i fastelavnshelgen misjonstidende

18 I fastelavnshelgen ropes det ut Dere skal gi dem mat! rundt om i hele landet. Det er s foto: ivar barane tekst: anja kristine knutsen, markedskoordinator i nms norge: På regionskontorene og hos områdeansatte fra nord til sør sitter engasjerte NMS-ere og planlegger den store aksjonshelgen som faller sammen med fastelavn. På hovedkontoret i Stavanger jobbes det også på spreng for å få alle de siste detaljer på plass. Planen er å profilere NMS ute blant folk og skape blest om årstemaet Dere skal gi dem mat! ved å servere mat og drikke til forbipasserende i gater og streder, i butikker og kjøpesentre ja, der hvor folk ferdes. Og spørsmålet som melder seg er: Vil vi vise igjen i vrimmelen, eller drukner vi og budskapet vårt i travelhet og likegyldighet? NMS her for deg! Mange har nevnt tidligere at NMS ikke er synlig nok. Vi er kanskje ikke flinke nok til å stikke hodet frem og røste vårt budskap utenfor våre kjente rammer. Det har hendt mer enn én gang at folk har kommet bort til en NMS-stand og spurt; hvem er dere egentlig?. Som en frivillig organisasjon som baserer driften på gaveinntekter, har vi ikke store markedsføringsbudsjetter som tillater ukentlige reklamesnutter i TV og øvrige media, og det skal vi ikke ha heller! Vi har et ansvar for hvordan vi bruker og forvalter de pengene vi disponerer, og programarbeidet Budskap, Bistand og Bygging kommer selvfølgelig først i så måte. Men, - det hjelper heller ingen om vi bøyer hodet fromt og setter oss stille bakerst i klassen og tror at nye støttespillere vil komme av seg selv. I dag er det slik at sekulariseringen spiser seg vei innover i samfunnet, og hvis vi ikke noen ganger står fram og utbasunerer hvem vi er, ja, så vil vi kanskje ende opp som usynlige blant mangfoldet av andre misjons-, nødhjelps- og veldedighetsorganisasjoner. For at det ikke skal være tvil om at det er NMS som står på åpen gate, så vil alle som deltar på Dere skal gi dem mat! -aksjonen være iført mørkeblå NMS-forklær, NMS-caps eller NMS t-skjorter. Disse profileringstingene skal brukes flittig på stand under sommer- og julearrangementer i tiden som kommer. På forklærne står det; Det Norske Misjonsselskap her for deg! og det er virkelig det vi ønsker å være når vi nå søker ut for å fortelle folk om vårt årstema. Så det er derfor ikke noen skyhøye markedsføringsbudsjetter eller reklamebyrå-skapte kampanjer bak satsingen, men innsatsen til NMS-ansatte og frivillige som drar frimodig ut for å spre budskapet bak Dere skal gi dem mat!. Todelt budskap Det er flere gode grunner til at Dere skal gi dem mat! er valgt til årstema. Det vil kanskje i første rekke høres mest forenlig ut med det arbeidet NMS gjør innen de ulike bistandsprosjektene som har til hensikt å sikre matproduksjon. Folk vil kanskje også mistenke oss for å ta det litt bokstavelig i begynnelsen, når de ser oss stå ute og servere mat til forbipasserende? Men bak Jesus-sitatet ligger det også et sterkt åndelig aspekt; vi skal også dele ut mat som ikke metter magene, men hjertene. I forrige utgave av Misjonstidende spurte program- og kommunikasjonssjef Leif Hadland om hvordan årstemaet vil nå ut midt i en global finanskrise, økonomiske bekymringer, økende 18 misjonstidende

19 Og alle spiste og ble mette. Ansatte ved hovedkontoret er klare til å stille på stand under Dere skal gi dem mat! -aksjonen. ervert! foto: ivar barane arbeidsledighet og annen elendighet. Hvordan skal man få fokus på budskapet når så mange er fanget av tanker rundt sin egen økonomiske situasjon i disse tider? Dere skal gi dem mat! For NMS-ansatte som er stasjonert andre steder i verden, er den globale økonomiske krisen satt i et litt annet perspektiv. De ser med egne øyne hvordan både matvarekrisen, miljøkrisen, energikrisen, finanskrisen og de fleste andre kriser rammer de fattigste landene mest. Derfor er det viktig å tenke hva de økonomiske nedgangstidene betyr for mennesker som allerede i utgangspunktet er svakere stilt enn oss. For hvor dårlig stilt er vi her i Norge egentlig? I følge Statistisk Sentralbyrå kastes det årlig over en halv million tonn mat her i landet. Mye av maten kastes mens den ennå er spiselig. I 2000 kastet vi til sammen tonn mat, som er en økning på tonn fra året før. Og i følge Statistisk Sentralbyrå er tendensen klar; vi kommer til å kaste mer og mer mat. I lys av dette blir en salme av Liv Nordhaug en virkelig tankevekker: Vår Far, vi må bekjenne at gjelden vår er stor. Vi svikter våre søsken som gråter ved vårt bord. Vi blindes av vår rikdom. Vi kaster våre brød, mens bror og søster segner i sult og savn og død. Vi sløser i vår velstand og nyter gode kår, mens søsken går til grunne og dør i unge år. Rettferdigheten venter. Å Herre, vekk oss du, så vi kan se og skjønne den nakne nødens gru. Å Gud, du ber oss dele de gaver du har gitt, mens vi så ofte glemmer at alt vi fikk er ditt. Gud, gi oss nye øyne, Gud, gi oss nye sinn. Gud, løs du våre hender med kjærligheten din. Liv Norhaug 1975 Og alle spiste og ble mette Jesus sin klare oppfordring om Dere skal gi dem mat! er tydeligvis mer relevant enn noen gang. I vårt varekonsum-orienterte samfunn glemmer vi at selv det vi definerer som nedgangstider for oss, representerer uendelig rikdom for mennesker i den tredje verden. Derfor lanseres Dere skal gi dem mat! -aksjonen med et dypt og inderlig håp om at den kan vekke nestekjærligheten i folk over hele landet når den går av stabelen februar Tenk så fantastisk om den gjorde det! Gå inn på og finn ut hva som skjer februar i regionen der du bor! Hvis du ønsker å være med på å realisere NMS sitt årstema Dere skal gi dem mat! kan du gi en gave til konto nr: Merk gaven med: 9014 misjonstidende

20 t En av Danjiri-vognene under en festival i Kishiwada. år, og kristendommen er på mange måter ganske fremmed i dette landet. Kirkene er små, og dessverre er det lite tegn til vekst. En bønn som derfor har vokst seg sterkere denne høsten er: Hvordan kan vi som kirke klare å knekke koden? Hva skal til? Mens nabolandene Kina og Sør-Korea har hatt en eksplosiv vekst av nye kristne i nyere tid, har Japan nærmest stått på stedet hvil. Hva skal til for å knekke koden? tekst: ivan & rut terese k. fjeld foto: rut terese kringstad fjeld japan: Høsten er tiden for mange store Shinto-festivaler. Mange av disse festene har flere hundre års historie bak seg, og felles for flere av dem er at de trekker store trevogner rundt om i gatene. Disse vognene er flott dekorerte med ulike utskjæringer, og de har som regel gått i arv gjennom generasjoner. Foran og bak vognene er det festet lange tauverk, som festkledde barn og voksne holder i mens de springer, akkompagnert av trommer og fløyter. Flere tusen mennesker kommer sammen på slike dager, for å feire de ulike gudene for markens grøde, og for å be om velsignelse for avlingene sine. En bønn Av ren nysgjerrighet oppsøkte vi i høst en av disse enorme festene. Gatene var smekkfulle av folk, ikke ulikt vår 17. maifeiring. Det er en spesiell opplevelse å gå rundt og se, og å prøve å sette seg inn i den japanske kulturen. For oss misjonærer tenker vi at det er viktig å se etter hvordan vi best mulig kan klare å formidle evangeliet til det japanske folk. Hva er det som skal til? Kinki evangelisk-lutherske kirke har bare eksistert i knapt 50 Lovsang på japansk Når det gjelder arbeidet i menigheten hvor vi hører til, Tezukayama, kan vi fortelle om to nye som har begynt i koret. Det som er spesielt for disse er at de på forhånd ikke har vært i kontakt med noen fra kirken eller fra koret. Informasjon om gospelkoret i kirken hadde de fått fra brosjyren som deles ut hvert år under musikkfestivalen i bydelen vår, og så dukket de bare plutselig opp. Vi har i år vært heldige og hatt en japansk, meget dyktig dirigent. Tidligere har det gått mye på engelsk, men nå synges det fantastiske lovsanger skrevet av japanere selv. Å stå ved siden av disse to nye, og de andre ikke-kristne i koret, og å synge om nådens Gud, det gir oss håp for morgendagens kirke. Bibelundervisningen fortsetter Når det gjelder bibelundervisningen tidligere i vår, opplevde vi den som vellykket. Rundt ti personer møtte på de fire kveldene vi arrangerte, deriblant fire ikke-kristne. Med et krevende språkstudium var vi litt avventende en stund om vi skulle fortsette i høst. Men da ei av jentene spurte om når vi skulle fortsette undervisningen, bestemte vi oss likevel med det samme for å ta opp igjen tråden. Og da vi presenterte dette for resten av gjengen, ble det veldig godt mottatt. En av dem strålte fullstendig opp, og kanskje er det ikke lenge før vi kan utfordre flere av dem til å la seg døpe. Om høsten er naturen her i Japan på sitt vakreste, med sterke, intense farger. I stedet for å søke til templene, søker japanerne nå i tusentall ut i naturen, for å få med seg den underfulle forandringen som der skjer. Så kan vi be og håpe om at de der kanskje kan få et møte med Han som har skapt alt sammen? 20 misjonstidende