Fjellandsbyer i Provence

Transkript

1 Fjellandsbyer i Provence Fjellvandring til Middelhavet

2 Fjellandsbyer i Provence Fjellvandring til Middelhavet Velkommen til Royadalen, dalen der Alpene møter Middelhavet. Her kommer du til å møte både stillhet og voldsom natur blandet med det provençalske landskapets dufter av lavendel og basilikum. Først en svett fottur opp til 1382 m.o.h., deretter Middelhavets svale strender. Den eldste tiden Noen av de tidligste spor av mennesker i dette området finnes i nærheten av Nice. Grottefunn fra paleolittisk tid minner om at rivieraboere fantes allerede fra rundt år f.kr. Det er her geologer har funnet kanskje verdens eldste tegn på menneskers bruk av ild. Hulemalerier forteller om fast bosetning i området fra rundt år 2000 f. Kr., tydelige tegn på at jakt, husdyrhold og jordbruk fantes rundt dagens Menton. Ligurere kaltes befolkningen i årene f.kr., og det er antageligvis disse som har laget de runelignende fjellinskripsjonene i Vallée des Merveilles like i nærheten av Tende, et av dine første stopp. I denne perioden ankom også grekerne og grunnla andre store byer som Marseille. Dette førte naturlig nok til økt handel, større produksjon, planting av vinranker og innførsel av oliventrær som du ser overalt rundt oss. Grekerne opprettet kolonier langs hele kysten, og byer som Arles, Hyères og Antibes så dagens lys. Nice ble døpt Nikaia - seiersbyen. De samme områdene unnslapp heller ikke romerne som senere ekspanderte med sine flotte arenaer og bad. Romerne ga byen navnet Cimiez og bydelen eksisterer i dag, fremdeles med samme navn, og både ruinene og et museum som beskriver perioden, kan besøkes. Kristendommen spredte seg deretter utover i Provence, og det første klosteret ble opprettet på de idylliske øyene Iles de Lérins rett utenfor Cannes. Her er fremdeles klosteret i drift, og resten av øya er nå badested for båtfolket langs hele Rivieraen. Du kan dra dit med en liten ferge fra havnen i Cannes. Barbarene kommer! Ved Romerrikets fall i år 476 kom hele Provence under barbarenes dominans, og grupperinger som visgothere, burgundere, ostrogothere og frankere holdt i flere århundrer lokale kriger gående om makten og landområdene. Denne mørke middelalderperioden varer frem til år 1388, en vanskelig tid her som i resten av Europa. Svartedauden, dårlige avlinger, befolkningskrise og plyndringer gjør at den østlige delen av Provence faller under greven av Savoies herredømme. Bare den vestlige delen beholder selv navnet Provence. Tautrekking om regionen fortsetter i århundrer mellom franske konger, grevene av Savoie og kongen av Sardinia, frem til 1793 hvor den franske stat proklamerer innlemmelse av Provence, selv om kongen av Sardinia i ettertid nok en gang overtok makten i Turistene kommer! Både i Nice og Cannes kan vinterturismen spores tilbake til britenes ankomst rundt Åpningen av jernbanestrekningen Paris-Nice i 1865 satte virkelig fart i utviklingen, men ikke før innføringen av betalt ferie i 1936 tok turismen for alvor overhånd. Det første turisthotellet holdt ikke 2

3 Norsk åpent i sommersesongen før i 1931, fram til da var det rekreasjon og godt vinterklima som hadde fått ferierende hit. Turismen svant hen under krigsårene, selv om Provence ble ansett som frisone. I 1942 angrep allikevel tyskerne i syd og Nice falt under italiensk styre frem til august Området rundt Tende derimot ga ikke italienerne slipp på før i eller "riverain", som betyr elv eller den som bor ved elven. Noen mener ordet stammer fra at elven Var renner ut i Nice, og at området derfor ble kalt riviera, men altså ikke på fransk! Betegnelsen Côte d'azur derimot er det stort sett enighet om at er avgrenset til å gjelde kyststripen fra Menton i øst til St. Tropez eller Hyères i sør, med byer som Cannes, Antibes og Juan-les-Pins liggende som perler på en snor eller som mytiske paradiser med bare korte avstander seg imellom. Det er morsomt å tenke på at ytterst få av de besøkende den gang kunne tenke seg å besøke Rivieraen om sommeren, og at utviklingen nå har snudd det hele på hodet. Dette til tross for at gjennomsnittstemperaturen mellom november og mars ligger på rundt 12 grader. Lokalbefolkningen selv sier bare at de bor "sur la Côte" (på kysten) - med en stolt mine som skulle tro at det er bare denne kyststripen som teller i hele verden. Selve navnet Côte d'azur (Azurkysten) kommer opprinnelig fra tittelen på en roman utgitt i 1887, og uttrykket ble deretter kjent og brukt verden over. Provence, Côte d'azur eller Franske Rivieraen? Her er det mange misforståelser ute og går. Navnet Provence stammer fra romertiden, da dette området bare var en av romernes provinser, derav Province, som med tiden har blitt forandret til Provence. Forandringen har sammenheng med at franskmenn lenge betraktet alle byer utenfor Paris som beliggende i provinsen. For å skille dagens Provence med resten av Frankrike, beholdt derfor pariserne betegnelsen province om resten av landet, mens Provence ble dette vakre området vi beveger oss i. Fylket vi befinner oss i, heter Alpes Maritimes eller på norsk de maritime alper, og brer seg ut over et areal på km2, som tilsvarer et litt større område enn Østfold. Her bor det totalt i underkant av 1 million mennesker, hvorav halvparten i Nice. Servicenæringen sysselsetter igjen over 2/3 av disse, og på grunn av hotell- og restaurantnæringen sentreres denne på den 8 mil lange strekningen som kalles Cote d'azur. Det bor rundt 60 millioner franskmenn i dette landet, og at Nice har landets nest største flyplass, sier i seg selv at turisme fremdeles spiller en viktig rolle. Ordet "riviera" finner du ikke i den franske ordboken, det nærmeste du kommer er "rivière" Kirsten Sannes 3

4 Nice Som i mange andre byer er det gamlebyen som er mest interessant. Cour Saleya, også kalt Marché des Fleurs, eller på norsk Blomstermarkedet, er det naturlige midtpunkt med sine utallige blomsterboder, antikvitetsutsalg og kafébord. Her er stemningen uformell, livlig og støyende, det er byens møtepunkt hvor musikere gjerne tjener en slant mens du myser mot den myldrende folkemengden, til morgenkaffen, til lunsj eller under en sen middag. Nice er på størrelse med Oslo, og skor seg naturlig nok på turismen, men det er også plass til mer tradisjonelle bransjer, som oliven- og parfymeindustri. Vin lages i liten skala, den lokale Nice-vinen kommer fra Bellet rett nord for byen. Den er forholdsvis dyr grunnet den lille produksjonen, se heller etter en flaske Bandol eller en Côte de Provence dersom du er på jakt etter smaken av Provence uten å vrenge lommeboka. Selv om Nice er en forholdsvis moderne by, er det fint å tenke på at bare en halv times reise unna venter små fredelige landsbyer fra middelalderen, hvor ikke stort er forandret fra eslenes og vannpostenes tid. Bybildet i gamlebyen minner oss om at den lenge har vært under italiensk innflytelse. Niçoise'ene har da også sitt eget språk, nissart, som de er stolte av, selv om ytterst få bruker det i dagliglivet. Å rusle rundt inne i de smale gatene med flagrende klesvask over hodet, blant restauranter hvor man helst slår seg ned ute på gaten og til lyden av den latinske musikken som sniker seg ut fra åpne vinduer, gjør godt i en nordboers sjel. Promenade des Anglais (den engelske promenaden) er byens store stolthet der den bukter seg stramt i over 3 km langs havet fra gamlebyen og nesten ut til flyplassen. Det var engelskmennene - "les anglais" som bygde promenaden første gang allerede i 1820 for at de besøkende vinterturistene skulle kunne promenere langs havet uten å søle til sko eller lange klesplagg. Alle utlendinger ble den gang sett på som engelske, "les anglais" ble nærmest synonymt med ordet for utlending eller turist. Alexandre Dumas skal ha uttalt på slutten av 1800-tallet; "Jeg er sikker på at de var engelskmenn, men jeg kan ikke si om de var tyske eller franske". Promenaden er også hovedgaten for det store karnevalet som finner sted hvert år i februar. Typiske matretter i Nice er først og fremst socca som selges fra rykende gateboder. Soccaen er laget som en stor tynn pannekake av bukkeert, olje og vann, og du får en håndfull for et par euro. På restauranten kan du titte etter gourgettes farcies (fylte squash). Fleurs des Gourgettes "friterte squashblomster", eller Petit Farcis Niçois som er små, uthulte grønnsaker fylt med kjøtt på ekte Nice-vis. Dette er forrett stor nok til å dele med flere. Stockfish (klippfisk) er typisk, og her innrømmer lokale kjennere at retten faktisk kom fra Norge, med 1700-tallets handelsskip som byttet til seg olivenolje, salt og andre av Middelhavets delikatesser. Fisk er naturlig nok en vinner her ved havet, stekt flyndre - sole grillée, anbefales sterkt for oss som er vant til mer salte fisker. Salade Niçoise er viden kjent og består av en stor salat med mye godt i, inkludert ansjos og oliven. Bestiller du soupe au pistou eller pates au pistou nikker nok kelneren anerkjennende, dette er typisk niçois, og spises mye her nede. Pesto er en blanding av basilikum, olje, hvitløk og pinjenøtter, og dette er sausen til enten suppe eller pasta (pates). Kanskje både best og mest mat er daube - en mørk kjøttgryte, servert med pasta eller grønnsaker til. Garantert veldig mørt og veldig godt kjøtt. Nice's felles historie med Italia gjør at byen er kjent for sin gode pasta, og denne får du overalt i en eller annen variant. Bon apetit! 4

5 Norsk Hilde Talleraas Toget går Toget tar oss med på en halvannen times reise nordover mot vandreturens start. Snart snirkler det seg mellom stupbratte fjell, gjennom skyggefulle kløfter og over viadukt-broer langs grensen til Italia. Blir du etterhvert lei av å gå i løpet av uken, er det bare å rusle ned i dalen og ta toget til neste stasjon. Toget følger deg nesten hele uka. Det er det beste alternativet om du skulle få problemer med et kne eller andre deler av kroppen, eller om du bare ønsker å stå over en dagsetappe for å bruke en dag til å utforske landsbyer i dalen litt nærmere. Strekningen Nice - Torino ble planlagt allerede i 1856, men ble ikke gjennomført før i Nice ble som vi vet, ikke fransk før ved opprettelsen av Italia i 1860 og den lunkne stemningen mellom Frankrike og Italia satte ikke akkurat fart i prosjektet. fordel for elektriske lokomotiver. Andre verdenskrig starter, og italienerne bomber selv sønder og sammen store deler av dette nitidige arbeidet i løpet av krigsårene. Tyskerne gjorde det av med resten av forbindelsen, og befolkningen var nok en gang hensatt til gamle dager transportmessig sett. Veien hit opp er i dag svært snirklete, og er ofte utsatt for steinsprang om våren eller blåis på isende kalde vinterdager. Først i 1979 snek nok en gang togene seg opp og ned dette smale dalføret til glede for både bønder, fastboende og oss naturelskere. Første verdenskrig gjorde ikke saken lettere. Men etterhvert innså begge landene nødvendigheten av en god forbindelse mellom Nice og Torino, og arbeidet ble endelig satt i gang. Men dette var intet enkelt prosjekt: Det skal krefter til for et prustende tog å snegle seg oppover fra havnivå til over 1000 meters høyde på en 60 kilometers strekning! At man trengte 105 tunneler, 86 bruer og plass til 4 helomvendinger inne i fjellmassen for å bygge toglinjen, satte ikke akkurat fortgang i sakene. I begynnelsen ble damplokomotiv benyttet, men allerede i 1935 ble disse skiftet ut til Nice - Drap - Peillon - L'Escarene - Peille Sospel - Saorge - La Brigue - St Dalmas de Tende - Tende "Saltveien" ble strekningen kalt i århundrer, grunnet frakting av enorme mengder salt til det nordlige Italia for videre handel og transport. Saltet ble i hovedsak brukt til oppbevaring av mat, til geiter og husdyr, men også til behandling av lærvarer. Saltet hadde da allerede blitt transportert fra våtmarkene rundt Hyères og Toulon, og ble i Italia byttet mot stoffer, kniplinger, ris og silke fra de mektige handelshusene i Nord-Italia og Venezia. Her var selvfølgelig Savoie-slekten på pletten og krevde både brupenger og eselavgifter. Og penger ble det, når opptil esler fraktet over tonn salt i løpet av 1800-tallet! 5

6 Norsk Myndighetene innså etterhvert nødvendigheten av utvidelse av veien. Forbedringer ble gjort rundt år Denne veien utgjør fremdeles hovedfartsåren til de norditalienske byene i Liguria. Tilbe vannkildene kommer nok også dere til å gjøre etter hvert. Men muligens bare i form av Evian og Vittel vannflasker langs varmedampende stier? I løpet av uken krysser du også et par ganger elven La Roya, som har sitt utspring i de over meter høye fjellene rundt Tende. På grunn av flotte juv og ofte kraftige vannstand i elven er den meget populær for sportsentusiaster, spesielt for "canyoning", rafting og elveklatring. La Roya renner ut i Vintimiglia, som er nabobyen til Menton på den andre siden av den italienske grensen. Gå litt rundt og utforsk denne lille byen og dens to torg. Grunnsteinene i La Brigue ble lagt ned allerede i romertiden og ble som Tende ikke fransk før ved folkeavstemning i Den gang var linproduksjon den viktigste inntektskilden, og linen ble solgt på markedet i Marseille. Nå er det litt turisme om sommeren og et pleiehjem som holder liv i innbyggerne. Mange har valgt å flytte nærmere kysten for å finne jobb der. St. Dalmas de Tende Dere skal sove to netter på hôtel Le Prieuré, et gammelt kloster. Le Prieuré er en håndverksmessig sosial og økonomisk stiftelse. Det finnes allikevel små hyggelige kafeer og butikker i byen, det gjelder også her å titte litt rundt. Obligatorisk er det å stikke nesa innenfor den store døra til St. Martin-kirken. Der finner du også utfyllende brosjyrer om Notre-Damekapellet dersom du ikke har lyst til å ta turen dit. Kapellet rett til venstre for kirken har også en bemerkelsesverdig samling av religiøse objekter og klær. En vakker middelaldersk steinbro krysser den lille elven 100 meter lenger vest. Ta en titt. La Brigue Selve byen har ikke mer enn 650 innbyggere. Kapellet i la Brigue er innvendig dekorert med tak- og veggdekkende fresker fra midten av 1500tallet, med ganske grufulle og burleske fremstillinger fra bibelhistorien. Kapellet ligger svært avsidesliggende, og man kan lure på hvorfor det ble plassert akkurat her? Historikerne sier at grunnen er den samme som for det hellige Mont Begu-fjellet rett på den andre siden av Royaelven, nemlig et pilegrimsted, og ved Notre Dame kapellet i form av 7 kilder som møtes rett under kapellet. Befolkningen trodde at det var her selve livets kilde befant seg. Etappen videre er kanskje den fineste naturmessig sett. Selv om du ikke har sommerfugler i magen, får du i alle fall se hundrevis av dem på denne vakre turdagen. 6 Ellinor Houm Hilde Talleraas Anna Kjersti Frey Harald Jørgensen

7 Hilde Talleraas Tende Tende er en av de mest spennende landsbyene fra middelalderen, bygget rundt et stort gammelt festningsverk. Her finnes barokkfasader, kneisende kirkespir og et torg plassert foran det obligatoriske Hôtel de Ville, som slett ikke er stadshotellet, men selveste rådhuset. Mang en ferieturist har ved denne språkforvirringen i nattens mulm og mørke forsøkt seg på å få husly i lokale rådhus rundt omkring i franske byer. Spredt rundt i landsbyen finnes, som i de fleste landsbyer med respekt for seg selv, allehånde småforretninger, både patisserie og boulangerie med vidunderlig bakverk, charcuterie og boucherie for kjøtt og fjærkre, og krims-kramsbutikken i landhandelformat som selger alt fra trådsneller til urtete og provencestoffer. For deg som er geologisk eller naturhistorisk interessert, er Vallée des Merveilles-museet lengst oppe i hovedgaten vel verdt et besøk. Her er flotte montre og beskrivende kart om hvordan fjellområdene rundt Tende ble formet, og senere bebodd av religiøse "sekter", jegere og fjellfolk. Museet er åpent hele dagen. Eller, følg skiltet til La Cathédrale, for her finnes det faktisk en stor katedral, langt inne i husklyngenes mylder. På en av dørene på et skeivt lite hus henger et håndskrevet dikt, som lyder: Kjære Gud, skjenk mitt liv mange dager, varm kjærlighet ville også vært bra, gjerne litt arbeid, og så alltid på lager en god flaske vin - det er alt jeg vil ha. Et besøk på kirkegården ved tårnet på toppen av byen anbefales også, følg gatene oppover i middelalderbebyggelsen. Det som en gang var forsvarsverker mot fiender fra hav og dalfører, dekorerer i dag fjellsidene. På avstand virker det som de gamle borgene henger fritt i luften, som prydgjenstander i landskapet, mange av dem uten annen funksjon enn å være boliger for mennesker som er alt for gamle eller for stedbundne til å flytte til nærmeste storby. De holder liv i disse gamle museumslignende landsbyene, og ser med undring på yngre mennesker som frivillig flykter til byenes mas for å slå seg ned i brosteinsbelagte smug bak forfalne murer. Mellom slike pittoreske byer er det stien fra Tende snirkler seg sørover, gjennom granskog og lønn, langs urer og under overheng, nesten alltid med utsikt til totusenmeterstoppene over oss, og dalen langt der nede. Iblant hører vi toget, som bare bruker få minutter på den avstanden vi trenger en dag på å svette oss igjennom til akkompagnement av våre fottrinn, summingen av insekter og sirissenes intense "sang" langs stien. Fort får dagene sin velkomne rutine. Magen, tørsten og beinmuskulaturen 7

8 dikterer pausene, innimellom kirsebærtrær eller markjordbærbusker som nesten plukkes rene av dere vikinger i sørled. Du kan velge om du bruker fjellstøvler eller joggesko, men fjellstøvler er absolutt å anbefale. En kombinasjon er derimot ingen dum løsning i varmen de påfølgende dagene. Energitabletter, rosiner eller druesukker kommer også godt med, og en vannflaske eller to er obligatorisk. Det er heller ikke umulig at du får bruk for et plaster eller tre. Saorge Saorge ligger 550 m.o.h, og denne vakre landsbyen har to slott, kirke, kloster og kapell. Opprinnelig bygget rundt 100-tallet var den lenge den viktigste strategisk plasserte byen i distriktet, med oversikt over dalen, og selvfølgelig, en tollstasjon. Noen sier at i dag råder en nesten tibetansk stemning her oppe, og kirken er også verdt et besøk. Ombygd i år 1500 etter en brann som ødela hele landsbyen, ser dere nå nydelige barokke utsmykninger, en døpefont fra det 15. århundre og et italiensk orgel datert Enhver landsby med respekt for seg selv importerte rundt denne tiden orgler fra Italia, ofte fraktet med skip fra Bergamo eller Napoli og deretter lastet på krummede eselrygger langs veien som sniker seg opp langs dalen fra Ventimiglia. Takket være iherdig restaurering og ildsjelers arbeid holdes det ofte orgelkonserter i disse klenodier av noen kirker. Hele Royadalen samarbeider hver juli måned om den etterhvert omfattende Barokk-festivalen, med konserter, opptog og tradisjonell matlaging etter middelalderske metoder. Dalen blir derfor av mange kalt Barokkdalen eller Orgeldalen. Barokken var stilarten som overtok etter renessansen på slutten av 1600-tallet. Etter Luthers stadige protest over pavenes overdådige luksus i Roma, slo katolisismens fedre tilbake med blant annet enda mer kunstferdige utsmykkede kirker - for å overbevise sine egne menigheter om at det var katolisismen og dens rikdommer som fortsatt satt med makten. Brorparten av befolkningen kunne på denne tiden som oftest verken lese eller skrive, og utsmykningen var derfor et virkningsfullt "bevis" på både guddommelighetens krefter og kirkens makt. Breil-sur-Roya Nok en by influert av Italia med sine røde og okermalte hus. Byen er i seg selv ikke like smellvakker som Saorge, men den ligger idyllisk til med den store innsjøen foran torget. Den livnærte seg engang på dyrking og salg av oliven, men lever i dag stort sett av turisme. Det er her de to veiene fra Nice og Ventimiglia møtes. Her kan man leie alskens utstyr til de utallige vannsportsaktivitetene som hele sommeren bedrives i elven. Turismen består her mest av franske og italienske gjester, samt leirskole og skoleklasser. Breil var tidligere kjent som olivenbyen og vi ser mange gamle og krokete oliventrær underveis. Fersk geitost eller smaksopplevelser som hjemmelaget paté på olivenbrød bakt på åpen ild, gjør turen kort til nærmeste bar hvor en iskald eteller-annet ikke er å forakte. Ps: Fatøl kalles i Frankrike "pression", og koster ofte halvparten av importert flaskeøl. "Une demi pression, s'il vous plait!" er trylleordene som skal til. Her gjelder det å øve seg litt hver dag, så får du nok dreisen på det! Etter hvert er det bare å brette ut piknik-duken for å smake på Breil-sur Royas delikatesser. Olivetta Den italienske byen Olivetta er en liten by fra 1000-tallet med rundt 350 innbyggere. Som byens navn tilsier er oliven hovednæringen. Nede ved elven ligger ruinene fra et gammelt kloster. Dette klosteret var i drift fra om lag år Sagnet sier at alle munkene brått forsvant fra klosteret i løpet av en natt. 8

9 Norsk Anna Kjersti Frey Grunnen til dette vites ikke, men det ble antatt at det skyldtes at en av munkene hadde forført en av byens unge damer. I olivenbyen er det selvfølgelig også mulighet for å besøke en olivenmølle. Det tok oss nordboere mange år å oppdage hemmeligheten bak beboerne langs Middelhavets evige ungdom, nemlig olivenoljen. Om den påstanden stemmer eller ei, er opp til hver enkelt å tro på, men at olivenolje forebygger hjerte- og karsykdommer er medisinsk bevist. Hvis du ikke allerede vet det, skal du nå få høre noe om denne frukten som overrasker mange: grønn oliven er kart og sort oliven er moden frukt. For at frukten skal bli spiselig må den marineres i olje og gjerne et knippe krydder for å variere smaken. Det finnes selvfølgelig også mange forskjellige sorter av oliven, men smaken er stort sett den samme. farge og en fruktig smak. Hvis du har plass i sekken og orker å bære, kan du jo ta med deg en liten flaske til nytelse på salaten hjemme. Herfra går det oppover i lia, forbi ruiner fra gamle redskapshus/sommerhus som ble bygd i forbindelse med lavendeldyrking. Den originale lavendelblomsten vokser kun i høyden, men da dens popularitet vokste, klonet man frem en ny sort, som lett kan forveksles med den originale. Denne finnes i store mengder i Vaucluse-området lenger vest i Provence og brukes som dufttilsetning i såpe, tøymykner og parfyme. Kopiens navn er lavendin på fransk og er nødvendig for å møte etterspørselen etter denne populære lukten, da de ekte lavendelblomstene er vanskeligere å dyrke. Fremstillingen av olivenolje varierer veldig og det er også den som avgjør om det er en god eller dårlig olje. Den beste oljen fremstilles ved kun å kaldpresse frukten én gang, skille oljen fra vannet uten å sentrifugere, og deretter rense oljen for rusk. Den enkleste metoden som selvfølgelig mange velger, men som også senker kvaliteten, er å presse frukten én gang til ved hjelp av varmt vann og sentrifugere saften for å skille oljen fra vannet. En god olje er tyktflytende, har en frisk Anna Kjersti Frey Så bærer det nedover mot Sospel igjen, ikke glem å se på utsikten. Sospel Sospel var engang en romersk landsby, den gang kalt Cespedellum, innlemmet under det provençalske flagget i 1258, senere under greven av Savoie, før den endelig ble fransk i Den gamle steinbrua som strekker seg over Bévéraelven ble oppført på 1100-tallet, og det lille huset på midten var den gang en viktig tollstasjon på saltveien. Den huser i dag byens turistkontor, hvor de blant annet selger postkort og opptrykk av gamle turistplakater. 9

10 Ta en nøyere titt på de grønne, gule og blå fasadene langs elven mot hotellet. Gode eksempler på "trompe l oeuil"-malerier. De er faktisk ikke utsmykket med annet enn maling, selv om grunnmur og vinduskarmer ser ekte nok ut. Trompe l oeuil betyr for øvrig å narre øyet. De er malt på som dekorasjon for at husene skulle se flottere ut en de egentlig var! Sospel har i tillegg til den sjarmerende broen den største og den absolutt vakreste kirkefasaden i Royadalen. Det er faktisk ikke en kirke, men en katedral, som første gang ble oppført på tallet. Bare klokketårnet står igjen fra den gangen, og katedralen så dagens lys først på 1700-tallet. På det store brosteinsbelagte torget foran katedralen finnes det en liten tesalong. Om du ikke skulle bli grepet av katedralens skjønnhet, blir du det kanskje av de svimlende gode hjemmebakte kakene. Sospel har også i moderne tid spilt en strategisk rolle. St. Roch-borgen du kan se på en høyde utenfor byen, er en av de få gjenstående fort fra 1930-årene. Dette er en del av den sørlige enden av den berømmelige Maginot-linjen, det enorme festningsverket som delte Europa fra Nordsjøen til Middelhavet. Størstedelen av fortet er gravd inn i fjellet, og sies å være hermetisk konstruert for å kunne romme 250 soldater uten at de behøver å se dagslys på 3 måneder! Større komfort var det nok for passasjerene på Orientekspressen. Et par vognsett står parkert på jernbanestasjonen i Sospel. De er ikke noe staselig syn utenifra på grunn av manglende vedlikehold, men interiøret holdes fremdeles ved like, og noen ganger i uka åpnes vognene for publikum. Togentusiasten som har fått vognene hit, holder til i en liten souvenirbutikk. Der har han konstruert en enorm togbane med Märklin miniatyrtog, komplett med massevis av bevegelige deler. Miniatyrtogene som svinser rundt på platået er blitt en del av hans liv. Han selger også postkort med bilder av hvordan interiøret på Orientekspress-vognene ser ut. Sainte Agnès Sainte Agnès er en middelalderlandsby med det meste inntakt. Landskapet rundt er åpent med terrasseåkrer. De små brostensbelagte gatene stammer fra 1400-tallet og her er ingen biler. Man kan kun parkere utenfor byen. På 750 m.o.h. er det den høyest beliggende av kystlandsbyer i Europa og det kommer ca besøkende hvert år. Landsbyen er anerkjent som en av de 142 vakreste i Frankrike. Fortet i Ste Agnès er det siste, sørligste og ett av de sterkeste på Maginon-linjen. Det ble bygget mellom 1932 og 1938 for å beskytte grensen mot Italia. Dette forsvarsfortet, med imponerende artilleri, ble bygget for å kunne være selvforsynt med alt fra strøm og rent vann til kommunikasjonslinjer for rundt 300 soldater. 10

11 Legg merke til fortets forsvinnende utseende. Menton Byen Menton er med sine bakenforliggende fjell et av de varmeste stedene i Europa, her dannes et slags mikroklima i dette mest sydøstlige hjørnet av Frankrike. Som Nice har sitt karneval, har Menton sin sitron-festival. Opptil 200 tonn sitrusfrukter plasseres tett i tett på svære figurer av hønsenetting. Man lager opptog, og sitronkake, sitronsaft og alle mulige andre variasjoner serveres over hele byen. Sitronen har til og med sneket seg inn byvåpenet, så dette er alvorlige saker! Sitrontrærne i Menton er de eneste som produserer blomster og frukt året rundt, og i dag dyrkes det i tillegg mye blomster til parfymeindustrien. Den eldste bebyggelsen i Menton er fra det 10. århundre, og fikk sitt nåværende navn da byen lå under grevskapet i nabobyen Ventimiglia. I 1346 overtok Grimaldiene - fremdeles fyrstefamilien i Monaco. Helt fram til 1860 er historien sammenfallende med Monacos, men når befolkningen i Menton så at Nice hadde folkeavstemning over om de ville innlemmes i Frankrike, ønsket Menton å gjøre det samme. Grimaldifamilien solgte dermed Menton og tilhørende landsby Roquebrune for den nette sum av 4 millioner gullfrancs. Festningen nede ved havnen ble opprinnelig satt av til forsvar i 1636, men i dag huser festningen et museum for maleren Jean Cocteau, en festing mot havet, i likhet med museet viet til en annen stor kunstner, Pablo Picasso, i Antibes. Monaco I 1850 ble Monaco sett på som den fattigste staten i Europa. Dette forandret seg raskt da fyrstedømmets kasino åpnet i 1860-årene. Gambling var stort sett forbudt i resten av Europa, til og med i Frankrike og Italia. God drift og høy inntjening hos kasinoet gjorde at den franske stat lånte kroner for å bygge sin Opera i Paris. Motytelsen var at Monaco senere fikk bruke Paris-operaens arkitekt Charles Garnier til å bygge sin egen opera. Innbyggerne ble ved hjelp av denne nye inntektskilden unntatt for inntektskatt og militærtjeneste, men fikk ikke selv adgang til kasinoet for sitt eget moralske og finansielle beste! Grunnloven ble forfattet i 1911, men reglene på disse punktene er stort sett de samme i dag. Kvinner fikk stemmerett så sent som i Fyrstedømmet huser rundt innbyggere på mindre enn 2 km2, men bare 4500 har rett til å titulere seg som monegasker. For å søke statsborgerskap trengs mer enn en fet lommebok, reglene er strenge, og nettopp derfor, og på grunn av plassmangel, skyter innbyggertallet aldri i været, slik som dessverre alle høyhusene har gjort de siste tiårene. Bankene i Monaco har konti. Selv om overfloden er ujevnt fordelt, er det få steder i verden det er like stor velstand. Forskjellen mellom Monaco og Monte Carlo er ganske enkelt at Monte Carlo er en av de fire bydelene, mens Monaco er fyrstedømmets offisielle navn. Dersom du velger å ta en tur til Monaco, er det plassen utenfor kasinoet i Monte Carlo som gjelder. Finn deg et bord på Café de Paris, prisene er ikke så avskrekkende som du skulle tro, iallfall ikke for en kaffe, en gedigen iskrem eller en lunsjrett. Om du har lyst til å ta en titt innenfor veggene i selve kasinoet, må du være pent kledd. Menn bør ha slips (i hvert fall parat i lomma) og alle må ha pass. Du betaler en 10 euro for å komme inn, og du er ikke nødt til å spille. Interiøret er arkitektonisk overdådig, og det er ikke umulig at alt som glitrer faktisk er av gull. Ta uansett en sving innom resepsjonen på motliggende Hotel de Paris: og drømmene settes i sving. Fyrstepalasset ligger i gåavstand på byens andre høyde, som kalles for Klippen - le Rocher, og her kan man også besøke enkelte værelser. Vaktskifte klokken elleve hver formiddag synes mange er stor stas, men det enorme akvariet noen hundre meter unna er kanskje enda mer 11

12 interessant. Musée Océonografique er kjent for sin vakre arkitektur og fantastiske beliggenhet, men også som forskningssenter opprettet av den legendariske oceanografen Jaques Coustau. Ellers anbefales utendørskinoen i Monaco - den er, som alt annet i denne byen, mer spektakulær enn kinoer vanligvis er. Her sitter du ved havet og nyter Hollywoods og rivieraens stjerner mens du bestiller noe kaldt og sterkt i glasset. Monaco er fremdeles et drømmeparadis for rike mennesker, eller som Somerset Maugham uttalte om hele denne lille kyststripen: "A sunny place for shady people". Han om dét - vi nyter det i lange åndedrag så lenge vi kan. Kirsten Sannes Margaretha Ramm Erik Anderson Bildetekst MERLOT REISER AS Akersgata 43 NO-0158 Oslo Tlf: Org.nr: E-post: info@merlot.no