«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Transkript

1 De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge Nr. 5 mai 2008 Årgang 104 «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» Matteus 5, 16

2 Portrettet Ungdommer på tur Arne og Egil Leder ved redaktør Leif Frode Svendsen Hvem er mest åndelig? Terje Liverød er et nytt bekjentskap for DFEF, og har bakgrunn fra både statskirke, baptistsamfunnet og trosbevegelsen. Han er en av to ressurspersoner som er knyttet opp mot Kraftskolen SBI. Han har gjennom mange år virket som misjonær blant unådde folkeslag i Vest- og Nord-Afrika, men har de senere årene fått lagt Norge på sitt hjerte... LES MER SIDE 6 OG 7 Leder for tusenvis av menigheter Vekkelsen i Kina går fram, og spesielt på landsbygda omvender hele landsbyer seg til Gud. DFEF er privilegerte som gjennom Nytt Livs Lys får lov til å støtte våre trossøsken. I forbindelse med OL i Beijing er forholdene blitt vanskeligere for de kristne, og mange ledere er enten fengslet eller gått i skjul.. LES MER SIDE 26 Redaktør: Leif Frode Svendsen Kvartnesveien Vedavågen Mobil: E-post: dgb@dfef.no leif.f@dfef.no Misjons- og Hjemmeutvalget Møllergata OSLO Telefon: Telefaks: E-post: mhu@dfef.no Konto: Misjonskalenderen: Konto: En bastard blir frelst Hugo Dante Ferreyra (84 år) fikk gjennom misjonærene Olaug og Berner Solås møte Frelseren, Jesus Kristus. Men han vokste opp alene sammen med sin mor, og var på den måten en bastard. Som nyfrelst kom han over litt negativ lesning om bastarder i det gamle testamente, og kom i dyp anfektelse. LES MER SIDE 30 Ekspedisjon/forretningsadresse: Olav Magne Bjørnsen Rogalandsgt Stavanger E-post: olavmagne@autoreklame.no Telefon: Fax: Mobil: Kontonr: Misjons- og Hjemmesekretær: Harald Elvegaard Øvre Grindheim 5440 Mosterhamn Telefon: Mobil: E-post: harald.elvegaard@dfef.no DGB på nett: Webansvarlig: Mats Arild Vedøy Trykk: Nils Sund Boktrykkeri Layoutmedarbeider: Johannes Ådnanes Kontorsekretær: Berit Johannessen Høybråtenv. 23K 1055 Oslo Telefon: Mobil: E-post: berit.johannessen@dfef.no Anja Cecilie Ødegaard ledet en cellegruppe bestående av syv jenter på Betania Vigeland, i Lindesnes Kommune på tur. For to år siden begynte de planleggingen av en eventyrlig misjonstur til Bolivia. Les om jentenes tur og alle inntrykkene de fikk på sin spennende reise. LES MER SIDE 22 Det gode budskap Få bladet til kr. 299,- for resten av STUDENTER 1/2 PRIS! Ta kontakt med ekspedisjonen på e-post eller telefon Det gode budskap kommer ut 11 ganger i året. Abonnementsprisen er kr. 525,- pr. år. Portotillegg kr. 50,- til utland. Alle henvendelser vedrørende abonnement, betaling og adresseforandring skal rettes til forretningsfører. Innsendt stoff til bladet må innkomme den 20. i måneden før utgivelse (ca. den 15. i hver måned) Misjons- og Hjemmeutvalgets leder: Kjell Ove Tangen Magnhildrud Allé Askim Telefon: Mobil: E-post: kjell.tangen@ulleval.no De kjente og kjære sangevangelistene Arne og Egil har betydd utrolig mye for DFEF i Norge. Nå fikk Egil Solheim reiselov tidligere dette året, mens Arne faktisk er aktiv som evangelist i blant oss. I 2008 er det 50 år siden de begynte å reise sammen, og framover vil du kunne lese om deres gjerning i en lengre artikkelserie... LES MER SIDE 38 Hva er kjærlighet? Behovet for å gå ut av seg selv. Charles Baudelaire Kjærligheten er maidagen i vårt hjerte. Benjamin Disraeli Kjærlighet er et drama av helhet og fellesskap. Personlig og i full frihet, frigjør kjærligheten individet fra det tyranniske jeg. Henry Miller Kjærligheten: Livets høyeste bud - ja den eneste livsform som tåler å komme til makten. Heljar Mjøen Hvem er den mest åndelige i blant oss? Ved en anledning ser vi at disiplene gjør seg tanker om hvem som kunne være den største (Lukas 9, 46-48). Jesus svarer klart at den minste av alle, han er den største. Vi kan også lese om moren til Sebedeus-sønnene, som hadde et ønske om at hennes sønner skulle få en opphøyet stilling. Jesus trekker fram at det å være den største ikke handler om å undertrykke andre mennesker, men den som vil være den første skal være slave, alles tjener. Hvordan er det i DFEF? I våre menigheter? I våre fellessamlinger? Dessverre kan det virke som mange misforstår hva det vil si å være åndelig? Nå er det slik at åndelighet ikke handler om posisjoner og læresetninger. Fordi om du har en spesiell posisjon, trenger ikke det å tilsi at du er mer åndelig enn andre. Kanskje du tenker at hvis du bare hadde hatt en spesiell posisjon, stilling, kunne du betydd en forskjell. Kristent lederskap handler om tjenerskap. I stedet for at du får en opphøyet stilling, kommer du heller inn i en tjeneste hvor du betyr noe for andre mennesker, og ikke har tid til å sole deg i glansen. En posisjon trenger ikke å si noe som helst om din åndelighet. Det finnes ledere som overhodet ikke er åndelige! Det finnes fotfolk, som kanskje er usynlige og uten noen posisjon, som er mektige ledere for Gud. Du har kanskje lagt merke til debatten som for øyeblikket er rundt Kraftskolen SBI. Jeg vet ikke om du har gjort deg opp en mening om saken? Nå sier ordtaket at det er tre sider av en sak: «Din, min og sannheten.» Jeg håper du kan ha en side av saken, og på samme tid respektere andre synspunkter? Det er nemlig lett å bli veldig åndelig i spørsmål som dette. Indirekte viser du med hele deg at folk som ikke mener det samme som deg, ikke er åndelige. På den måten kan du lett bygge opp en klubb rundt deg selv med rettroende og åndelige, som står sammen med deg og «fryser» ut de som står på en «annen» linje. Dette er egentlig helt ufyselig, for jeg merker forventninger fra folk. Hvor står du? Hva mener du? I en slik setting må en holde tungen rett i munnen, for mener en feil her, kan en lett bli sett på som uåndelig og en trussel. Før du vet ordet av det er du ute av den «åndelige» klubben. Jeg har venner som er fryst ut av enkelte forsamlinger i blant oss, for de mangler de rette meningene og står på feil linje. Det er vel åndelig? Eller kan det kalles partivesen og stolthetslinjen? Lille meg er størst, og de andre tar feil? Den veien jeg går på er den rette, og de andre er på villspor. Så vidt jeg vet; er Jesus veien! Han er Sannheten! Han er Livet! Nå er det slik at jeg er blitt veldig lei av å mene mye om så mangt. I forhold til Kraftskolen SBI har jeg valgt å være positiv nøytral. Det er jo vidunderlig å overlate alt til Herren. Hvis det er Hans vilje, er Han mektig til å la sin vilje skje med skolen og stedet. Så kan jeg heller konsentrere meg om å tjene fellesskapet gjennom min tjeneste som redaktør og forkynner. Ikke har jeg intensjoner om å vokse åndelig ved å mene de rette tingene, ha de sanne læresetninger og manøvrere meg til de rette posisjonene. Nei mitt hovedfokus er på å behage Herren med livet mitt, og leve et liv som tjener og slave. ForsidefotoEn av Smyrna-elevene dette året, Patrick Klöeppel blir døpt av Reidar Gamst på Solstrand. (Foto: Leif Frode Svendsen) nr. 5 mai

3 Roy Wareberg Christina Ek Reidar Gamst M annakornet: Guds godhet La meg se din herlighet! Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn (2. Mosebok 33, 18-19). Aktuelt Synspunkt: Christina Ek Legeassistert selvmord vil si at en lege legger frem en dødelig dose medikamenter til en pasient som ønsker å dø, og at pasienten inntar disse selv. I staten Oregon i USA er dette en lovlig praksis. Sterke pådrivere ønsker dette også i Norge. I Nederland og Belgia er aktiv dødshjelp legalisert. Det betyr at en lege gir en pasient dødelige medikamenter i den hensikt å avslutte pasientens liv, på forespørsel fra pasienten selv. Hjelp til å leve Debatten om assistert selvmord og aktiv dødshjelp har igjen blusset opp i Norge. En av grunnene er Bjørnar Kanli sin gravtale. Kanli led av uhelbredelig kreft og valgte å ta sitt eget liv. Før han døde, skrev han et innlegg som ble lest opp i hans begravelse og som har stått på trykk i flere aviser. Innlegget argumenter for å åpne for legeassistert selvmord i Norge. Kanli mente det kunne gitt ham en verdig død. Verdig død Hva er egentlig en verdig død? Jeg stilte spørsmålet til en filosof som underviser i medisinsk etikk. Svaret var relativt langt. Men det jeg bet meg merke i, var hans sterke anmodning om å bruke begrepet med største varsomhet. Han gav et eksempel på hvorfor: Kaprerne som styrtet flyene inn i Twin-towers, mente mest sannsynlig at deres død var en verdig død. Ergo blir begrepet det man fyller det med selv. Alle kan eie sannheten om hva som er en verdig død. Spørsmålet blir kanskje, hvilket ansvar har vi overfor hverandre når noen ikke ønsker å leve mer? Hjelp til å leve Jeg møtte en kvinne for noen år tilbake som var dag-pasient på Hospice Lovisenberg i Oslo. Hun hadde uhelbredelig kreft og visste ikke hvor mange uker eller måneder hun hadde igjen. Hun hadde levd i 11 år med en uhelbredelig diagnose. Først hadde hun vært i overkant skeptisk til hospice, et sted der mennesker kom for å dø, som hun selv sa. Men etter ett besøk, var hun overbevist. Hun sa rett ut at hospicet hadde snudd opp ned livet hennes. Det betydde alt. Hun la ikke skjul på de vanskelige stundene, men forklarte hvordan hospice var knaggen der hun kunne henge fra seg angst og uro. Eksperter på enkeltmenneskets behov kalte hun de ansatte. Hun fortalte meg hvordan hun fikk hjelp til å håndtere situasjonen hun var i. Jeg trenger ikke mer kunnskap om sykdommen, sa hun bestemt. Hun trengte hjelp til å leve. Noen få måneder etter at jeg traff denne kvinnen, døde hun på Hospice Lovisenberg. Sårbare faser Når jeg leser debattinnlegg om legalisering av legeassistert selvmord og dødshjelp, tenker jeg at det vil være en kapitulasjon i møte med mennesker i ekstremt sårbare faser av livet. Jeg tror ikke dødshjelp og legeassistert selvmord er et gode for verken mennesket eller samfunnet. Det er flere grunner til det. For det første: Som menneske er vi avhengig av hverandre. Hvis døden blir en del av norsk helsetilbud, fraskriver vi oss et grunnleggende ansvar som mennesker. Når legen kommer, skal du og jeg være sikre på at han eller hun kommer for å helbrede og lindre, ikke for å avslutte liv. For det andre: Hvert menneske har krav på hjelp og behandling selv om helbredelse ikke lenger er mulig. FN har utarbeidet en erklæring om den døendes rettigheter. Der står det blant annet: Jeg har rett til å forvente kontinuerlig medisinsk behandling og omsorg selv om målet endrer seg fra helbredelse til lindring. Her kreves det en annen tilnærming til pasienten og et annet perspektiv. Vi snakker vi om å gi livshjelp hjelp til å leve. Det innebærer god smertelindring, kommunikasjon, pleie og omsorg. Bør motivere Heldigvis, men ikke overraskende, mener majoriteten av leger og annet helsepersonell i Norge at døende og alvorlig syke skal få livshjelp og ikke dødshjelp. Det er ofte jurister vi finner på den motsatte siden i debatten. Det debatten uansett minner oss om, er at helsetilbudet ikke er godt nok for mennesker som opplever livet som ulevelig. Derfor håper jeg debatten motiverer politikere og beslutningstakere til å utbedre omsorgen og pleien for alvorlig syke og døende. Om man skal stanse litt ved Guds godhet, blir det nok bare stykkevis, for den er så usigelig. Det jeg vil feste oppmerksomheten på er Mose bønn: La meg se din herlighet! Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn (2. Mosebok 33, 18-19). Og Herren sa: Se, her er et sted hos meg, og du skal stå på klippen (vers 21), se også vers og Esaias 63,7. Meget mye godhet! Dette er ikke alltid så godt å være enig med fordi vi er så jordbundne, og det er fra det Jesus vil løse oss. Derfor sendes prøvelser og smerter for å ribbe oss fra selvlivet til bare å sette vår lit til han (2. kor. 1,8). Gud gjør både fristelsen og dens utgang så dere kan tåle den (1. kor. 10,13). Derfor vår bror og søster, la oss sette vår lit til han. Han kan aldri slippe eller forlate oss. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om enn de glemmer, så glemmer dog ikke jeg (Esaias 49, 15). Om vi enn skulle komme i en slik stilling, som den som omtaltes i Esaias 7, 2, så er Herren uforanderlig. Se utløsningen i kapittelet videre. Vi synger: Gud er trofast står der skrevet, og vi vet at så det er. Vi som nå i Herren lever ser det daglig mer og mer. Om hans trofasthet og nåde, Våre tanker kretser, hør; ti det er dog over måte, skjønt og godt han mot oss gjør. Til Ordet og vitnesbyrdet, sier Esaias 8, 20 for det er her stiene går til det gode. (Jeremias 6,16) Og vi inntar faste steder og et fett land, og gjør oss tilgode ved Guds store godhet (Romerne 11, 22). Amen! Ja, her er det et rikt felt, og stort er det i dag å få reise sitt Ebeneser hittil har Herren hjulpet. Halleluja! Ja, store ting har Herren gjort, og vi ble glade. H. I. Ersrud Det Gode Budskap 1948 nr. 5 mai

4 Terje Liverød når konger og høvdinger med evangeliet i muslimske, nordlige områder i Afrika. Den ivrige misjonslederen er en av de nye ressurspersonene som skal være med å løfte opp SBI Kraftskolen. Her ser vi Terje Liverød sammen med en sultan (vil si en konge som regjerer over fl ere andre konger) som har blitt kristen. - Visste ikke om noen kristne som var svakere enn meg! En dag leste jeg Romerne 15;20, og du kan gjerne si at verset eksploderte inni mitt indre. En veldig byrde for de unådde, og spesielt den muslimske delen av Afrika ble lagt tungt på meg. Men jeg var for svak til en slik oppgave; rett og slett helt ubrukelig for Gud. Men så kom jeg til 2. Korinterne 12;9 og fikk åpenbart at Guds kraft fullendes i svakhet. Halleluja takk for min svakhet! Jeg visste jo ikke om noen andre kristne som var svakere enn meg, men det gjorde jo alt mulig for Gud. Etter noen måneder i kirken begynte jeg å bli desperat og gikk på biblioteket for å finne noen bøker. Jeg fant reolen med religiøs litteratur, lukket øynene og plukket tilfeldig den første boken jeg fant. Det var en bok om Den Hellige Ånd, som presten siden advarte meg mot. Men jeg leste den og fant flere bøker om samme emne. Jeg var jo helt alene, og hadde ingen til å undervise meg. Flere ganger i denne tiden fikk jeg noen fremmede ord, men trodde det var av meg selv. fra kirkefedrene. Dette var ikke holdbart, og jeg og noen venner ble enige om at vi måtte bli troende døpt. Tyve år gammel drog han til Sudan i regi av Operasjon Mobilisering og var med på evangeliseringsmøter. Etter planen skulle vi virke i Khartoum i to år, men med unntakstilstand i landet var det ikke lov å samle mer enn fire mennesker. Vi opplevde imidlertid at hele 2000 muslimer deltok på et møte, hvor vi viste den forbudte Jesusfilmen og forkynte evangeliet. Etter åtte måneder ble vi kastet ut av landet. Siden gikk turen videre til Egypt, språkstudier i Tunisia og kortere evangeliseringsturer til Kypros og Algerie. til Oslo og lovte meg selv: «Aldri mer Afrika»! Men etter en periode i Norge fikk han nytt mot, og ikke minst: I 1988 traff han sin kjære Solfrid, som han ble gift med. De tre siste årene har de bodd i Tønsberg, sammen med sine to døtre Josefine (8 år) og Anna (12 år). Vi bestemte oss for at vi innen ett år etter giftemålet ville være i Afrika, og innen to år ville bosette oss der. Som sagt, så gjort og vi flyttet til Nigeria for å arbeide blant hausa-stammen. Sør i dette landet er det mange livskraftige, evangeliske menigheter, men i nord gjelder sharia-loven og misjon er forbudt. Her var vi blant de unådde... I Kano plantet ekteparet to menigheter, og lærte utrolig mye her før de ble tvunget til å flytte ut av byen. Vi flyttet bare tre kilometer, til byen Karfi, hvor vi i dag har en bibelskole og levende menighet. Portrettet / Terje Liverød Tekst: Leif Frode Svensen Foto: World Outreach Mission (WOM) SBI Kraftskolen er en realitet og satser for fullt mot neste skoleår. DFEF står fortsatt som eier av skolen, men har fått med seg to spennende ressurspersoner utenfra. Terje Liverød, misjonsleder for World Outreach Mission er en av disse. Han brenner for vekkelse blant muslimer i Nord-Afrika, men har også nød for Norge. De siste årene har Gud lagt på meg at det jeg har sett og lært i Afrika må læres videre til mennesker i Norge. Nå er jeg ingen ekspert på forskjellige metoder, men har lyst til å være med og forløse Guds kraft til helbredelse og frelse, sier misjonslederen ivrig. Han har tro på at Norge igjen kan oppleve vekkelsestider. Jeg ser at det vokser opp en desperat åndelig nød. New Age og annen nyreligiøsitet har skapt en større bevissthet blant kristne vi trenger virkelig åndelig kraft. Kristendom skal handle om mer enn teologi. Dagens regjering, som er tydelig anti-kristelig har også vært med å skape en desperasjon og hunger etter vekkelse. For min egen del merker jeg i dag en større åpenhet i forhold til det å be for syke enn for bare få år tilbake. Nå har ikke jeg alle svarene, men er glad over å merke en hunger blant kristenfolket. Hadde andakter som ufrelst Liverød vokste opp i Sandefjord, og i hva han kaller et «allmenn religiøst hjem». Vi gikk i kirken noen ganger i høytidene, i brylluper, i barnedåp og konfirmasjon. 13 år gammel begynte jeg i en kristen ungdomsklubb hvor jeg tidlig fikk ansvar. Selv om jeg ikke var frelst, holdt jeg flere andakter. Aldri opplevde jeg noe med Gud her, og etter en stund gikk jeg lei av hele greiene og sluttet. Men en søt jente som han var begeistret for trakk han til et fellesmøte i metodistkirken, hvor en tidligere svensk komiker talte Guds ord. Jeg hadde aldri tidligere vært på et slikt møte. Hva han talte om husker jeg ikke lenger, men det gikk opp for meg at JESUS LEVER. Under frelsesinnbydelsen måtte du gi gjensvar ved å reise deg, men jeg hadde med en kamerat og følte meg utilpass. Det siste året hadde jeg sagt mye tull om kristendommen, om hykleri og tomhet. Ikke om jeg ville bli sett på som en fanatiker. Uten at jeg la merke til det gikk møtet videre, mens jeg kjempet med meg selv. Til slutt bestemte jeg meg; jo jeg vil reise meg, ikke bry meg om hva de andre tenker. Ingen andre stod lenger oppreist, og jeg la raskt merke til at møtet var nesten slutt. Men idet jeg reiste meg, kom den Hellige Ånds fred over meg og noe virkelig og fantastisk skjedde. Og det uten at noen ba for meg! Med nytt liv og tro begynte den nyfrelste 18 åringen å gå på gudstjenestene i kirken. Første søndagen var det kirkekaffe, og rundt bordet i etterkant spurte jeg de andre om noen ville be sammen med meg. Alle ble imidlertid pinlig berørt, ingen hadde interesse av det og noen forlot bordet øyeblikkelig. Kall til de unådde Skolearbeidet ble liggende ugjort fra 27. februar og fram til sommeren, mens tiden gikk til å fylle seg med Guds ord og annen kristen litteratur. Det ble naturlig å søke til møtene i Pinsemenigheten Salem i Sandefjord, og kom til et møte hvor Terje Berntsen talte. Jeg gikk fram på et møte og ble mektig berørt, slått i bakken og fylt av Den Hellige Ånd. Etter en tid kom jeg til meg selv, og hørte noen tale i tunger. Og de sa ut den setningen jeg hadde sagt for meg selv tidligere. I det jeg åpnet øynene var alle folkene foruten en eldstebror gått hjem. Den som talte i tunger var jeg. Du skal til Afrika, ikke Stavanger... I en fortrolig samtale med presten avslørte han misjonskallet til den muslimske verden, og fikk anbefaling om å begynne på Misjonshøyskolen i Stavanger. Etter et par måneder ble det klart for meg at jeg var på feil plass. Gud hadde jo kalt meg til Afrika; ikke Stavanger. Selve studiene var interessante nok, men jeg forstod at jeg ville dø åndelig hvis jeg fortsatte. På samme tid talte Gud til meg om dåpen. Jeg spurte om en av professorene kunne gi meg undervisning om dette, og han satte opp to foredrag som samlet mange tilhørere. Til min forbauselse brukte han nesten ikke Bibelen i undervisningen, men skrifter I Tunisia traff jeg på en nordmann som ønsket å starte arbeid blant Hausastammen, et av de største folkeslagene i Vest-Afrika. Jeg opplevde nød for dette folket og så på det hele som Guds ledelse. Etter endt siviltjeneste i baptistmenigheten i Oslo, tok han et disippeltreningskurs ved Ungdom i Oppdrag og arbeidet deretter som lærer mens han tok flysertifikatet. Deretter drog han godt forberedt til Niger og byen Zinder. Aldri mer Afrika Dessverre ble samarbeidet med den andre norske misjonæren et sorgens kapittel for den ungdommen, og det var bare så vidt han kom seg ut av dette samarbeidet med livet i behold. Til tross for at han måtte tåle mye urett og motstand, holdt Gud sin hånd over han. Uten en eneste krone kom jeg hjem Terje og Solfrid hadde ingen samarbeidspartnere, og gikk ut i tro. Med gateevangelisering nådde de stadig flere og fikk bygd opp menigheter. Ønsket på denne tiden, på begynnelsen av 1990 tallet var å koble seg opp mot en misjonsorganisasjon. Jeg brukte flere dager i bønn på kontoret mitt. Mens jeg ropte til Gud hørte jeg plutselig en stemme si: World Outreach Mission, og jeg så en logo. Glad og fornøyd begynte jeg å lete etter denne organisasjonen, og tenkte den kanskje var engelsk. Men etter flere ukers leting fant jeg ingen organisasjon, og ingen hadde hørt om den. Noen uker senere ropte jeg igjen til Gud min nød, og fikk meg et «slag i ansiktet» da Gud ba meg starte min egen misjonsorganisasjon. Det var ikke akkurat det jeg hadde planlagt, men Guds vilje. En liten engel På reiser i farlige, muslimske områder har Terje opplevd mange prøvelser og utfordringer. I dag forventer jeg prøvelser og motgang når jeg reiser ut, og på den måten blir jeg ikke overrasket. Vi har blitt svindlet, lurt, jaget men står fortsatt, etter å ha overvunnet alt. På nr. 5 mai

5 Betel Ski - en liten, men aktiv menighet mine mange turer har jeg opplevd utrolige ting, men hele veien opplevd Guds beskyttelse. Han kommer på en spesiell opplevelse som illustrerer dette. Min kone og jeg hadde vært første tur sammen, og kjørte bil fra Norge. For å komme til Nigeria måtte vi gjennom Sahara-ørkenen, noe som i seg selv er et stort vågestykke. Her finnes det ikke veier, men kun merker etter biler som har kjørt foran deg. Midt i tjukkeste ørkenen fulgte vi et feil spor og kjørte oss nesten helt tom for bensin. Vi hadde ikke sett mennesker på veldig lenge, hadde ingen bensin og mer enn 20 mil til nærmeste bebyggelse. Men vi slo oss ned ved bilen, kokte oss tomatsuppe og slappet av i medbrakte campingstoler. Ut av intet dukket plutselig en liten gutt på 8-9 år opp, og spurte oss om vi trengte bensin. Det gjør vi i høyeste grad! Kan du skaffe oss bensin? Like plutselig forsvant han igjen, for bare kort tid etter komme drassende med en stor tank med bensin. Den var så tung at han drog den gjennom sanden. Han kunne jo tjene seg rik på dette, men tok bare vanlig pris for drivstoffet. Like plutselig forsvant han igjen! Neste morgen ønsket vi å takke gutten og familien hans og tok en rundtur for å finne dem. Men det var ingen spor å finne og ingen hadde slått leir i nærheten. Slik vi så det, måtte vi hatt besøk av en liten engel, slår Terje fast. I dag støtter WOM 60 fulltidsarbeidere, som arbeider som alt fra menighetsplantere, bibellærere, innen administrasjon og barnehjem. Vi har to bibelskoler og et barnehjem vi har ansvaret for. 15 menigheter har eget Terje og kona Solfrid står sammen i tjenesten. kirkebygg, men vi har også kontakt med høvdinger, som leder hver sin nomadegruppe. Jevnlig besøker Terje Afrika, og elsker å forkynne evangeliet til muslimene. Veldig ung prøvde jeg med ord å overtale folk til å bli kristne. Men på en tur i Egypt fikk jeg be for en syk mann som ble momentant helbredet. Dette førte til at mange av hans slektninger ble frelst. Jeg hadde prøvd å overtale folk, men forstod at mennesker må få møte en levende Gud og kjenne Guds kraft. Høvding blir frelst Terjes døtre Josefi ne og Ana på hvert sitt esel... Helbredelser er derfor en helt naturlig del av Terjes tjeneste i Afrika. Ivrig forteller han om mektige gjerninger som Gud har gjort. Vi skulle egentlig reise til et sted for en møtekampanje, men tok en stopp i en by hvor vi hadde en kontakt. Nå traff vi ikke ham, men fikk kontakt med Ardo Baji, ordføreren på stedet. Vi forkynte evangeliet, men fikk raskt spørsmål om hvorfor de skulle forlate islam og bli kristne. Jeg kjente en spesiell frimodighet og spurte om det var noen syke på stedet. En mann som hadde vondt i magen kom til oss, og jeg ba for han to ganger uten I Nord Afrika liker en å pynte seg, og her har noen menn sminket seg for en tradisjonell begivenhet. En norsk teamdeltaker har også sneket seg inn på bildet. at det skjedde noe. Dette var jo ikke god reklame, for jeg hadde sagt at hvis ingenting skjedde, måtte de bare glemme alt jeg hadde forkynt. Men to syke til kom til oss, og jeg ba for dem. Øyeblikkelig opplevde de helbredelser, og ikke lenge etterpå kunne mannen med mageproblemene fortelle at han også var blitt frisk. Plutselig kom de med en blind mann, og jeg ba en av mine medarbeidere ta fram videokamera, for her kunne det jo skje noe stort. Men før han fikk opp kameraet, var det tre blinde menn som ville bli bedt for av han! Alle fire ble helbredet og det ble helt kaos på stedet. Ordføreren ba oss innstendig om at han måtte få være med oss, men dette var ikke mulig. Jeg inviterte han i stedet til å komme på vår bibelskole, og et par måneder etterpå dukket han opp. Under en konferanse senere ble han totalt forvandlet under Guds kraft og fikk stor nød for folket han ledet. Du må hjelpe meg Terje! Hjemme har jeg 700 menn og deres familier som ikke kjenner Guds nåde, som er fanget i islams mørke. Du må hjelpe meg å forkynne evangeliet for dem. I dag, bare to år etter, kommer folk langveis fra for å slå seg ned i hans område. Noen har også flyttet, men mange vil gjerne oppleve det han har opplevd. Spennende er det å høre Terje fortelle fra misjonsarbeidet han er med om. Helt klart vil han bli en stor ressurs for SBI Kraftskolen, og ikke minst få lov til å være med å tenne en iver for misjon i DFEF. I år er det 100 år siden det ble startet opp med fri virksomhet i Ski. Menigheten skal feire sitt jubileum lørdag den 25. og søndag den 26. oktober. Bjarne Staalstrøm og Leif Erik Andersen skal tale i møtene. En bok om «Hundre år med Betel», er under arbeid, og vil foreligge til høsten. Tekst og foto: Frank Søgaard SKI: Betel har møter søndager og tirsdager, og juniorene samles på torsdager. Menigheten har opplevd oppsving de senere årene, og nye mennesker har sluttet seg til virksomheten. På årsmøte den 15. april, vil det bli innsatt flere som menighetstjenere, og vennene ser med takknemlighet på hva som skjer i Betel. Å snu en nedadgående trend i en virksomhet, vet vennene i Betel en god del om. Det er et slit som ofte kan oppleves tøft. Men Bibelen sier at «Gud gir vekst», og det er dette vennene i Betel er spesielt åpne for. Etter en skikkelig renovering av lokalet for fire år siden, fikk menigheten god hjelp av Egil og Arne til å få et økonomisk fundament for virksomhetens videre drift. Flere andre har også hjulpet til, og mange ting begynner å fungere bra for Betel, også rent økonomisk. Til jul i 2007, laget menigheten en del produkter som ble lagt ut for salg gjennom en katalog som ble sendt rundt til venner og kjente. Produktene besto av noen bøker, og ikke minst ulike CD-er av tidligere innspillinger av sangevangelistene Egil og Arne, Øystein Østerhus, Raymann Karlsen, Jon Ultvedt og Frank Søgaard. Noen få spesielle CD-serier av Egil og Arnes tidligere innspillinger var også for salg. Katalogen presenterte også taler av flere av våre avdøde forkynnere M. K. Kleppe, Mattias Støve, Daniel Nilsen, Gustav Svennevik, Halvdan Hansen og Reidar Veiby. Det finnes ennå noen produkter igjen av disse, og dersom en skriver til Betel, Postboks 197, 1400 Ski, og ber om en katalog, vil denne bli tilsendt. Menighetslokalet i Betel er ganske lite, med plass til bare 70 mennesker. I de senere år har menigheten arbeidet med byggeplaner, og dette ser nå ut til å ordne seg. Tomten nåværende lokale er på, er stor, og det planlegges et større tilbygg på denne. Det gamle lokalet vil da bli brukt som kjøkken og lillesal. Det bor ca mennesker i Ski. I «Stor-Ski» er det ca , og utfordringene er store for de få frimenigheter som er i byen. Dersom noen lesere av bladet planlegger å flytte til denne delen av Norge, er Ski et bra sted å bo, samtidig som Betel også er et bra alternativ for de som vil være med å bygge opp en ny virksomhet «i mulighetenes by». På menighetens internettsider, er det å finne både web-radio, og web-tv. Disse aktiviteter har brakt menigheten i kontakt med flere mennesker enn en var forberedt på, så kontaktflaten til «lille Betel» er blitt ganske stor. Har du familie og venner i nærmiljø til Ski gjør gjerne Betel kjent for dem. 17. mai prolog Rakel Jakobsen fra Klippen Vedavågen har produsert mange prologer, festtaler, sanger og dikt gjennom mange år. Her følger en prolog som hun for mange år siden fremførte under et møte på Klippen. PROLOG: Me takker deg Herre for landet du gav. Velsign kvar og ein på land som på hav. La freden og takken til deg alltid gå, og la oss i saman om sannheten stå. Velsign du vår konge, gje visdom og fred. For alle som styrer, du kunnskap dei gje. Så me kan få leva, som søster og bror, og ikkje forgløyme ditt levande ord. Vår fedrane arv me ikkje gløyme. Men djubt i vårt hjarta der må me den gøyme. Når Herren på huset og trua får byggja, då kan ingen vaktmann oss betre tryggja. Ha takk store Gud at du høyrer vår bøn. Av deg skal me alle ein dag få vår løn. Me lyfter vår tanke og sinn opp til deg, og veit at du fører oss inn på din veg. Me alle må takka og be for vårt land. At Herren må halda det alt i sin hand. Det er jo så trygt for han har jo all makt. Eg alltid er med deg, det har han jo sagt. Så la oss stå saman i gjerning og ord. Velsigna og elska vår neste på jord. Då skal me få leva i fridom og fred. Frå morgensol renn til i hav ho går ned. nr. 5 mai

6 Gordon Tobiassen innledet til samtale under Distriktskonferansen i Fredrikstad. Distriksmøte i Østfold Tekst og foto: Frank Søgaard FREDRIKSTAD: Forstander Gordon Tobiassen innledet emnet, og pekte på vår tids store krise i dag i hjemmene, i ekteskapet, ved samboerforhold, ved skilsmisse, ved gjengifte og ved homofili. Forhold som i dag er store utfordringer for vårt samfunn, og for våre menigheter. Gordon Tobiassen pekte på at hans emne gjelder først og fremst de troende, og begrunnet dette med 1. Kor. 5; Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere! Med Bibelen som utgangspunkt slo han fast at: Ekteskapet er innstiftet av Gud, det er for hele livet en bestående pakt, og det er monogamt. Derfor står det:... Til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem; Vær fruktbare og bli mange. 1. Mos. 1;27-28 Han påpekte også viktigheten av Matt. 19;3-6: «Fariseerne kom da til ham for å friste ham, og de sa: Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn? Han svarte og sa: Har dere ikke lest Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille». Rom. 7;2 og 1. Kor. 7;39 Med henvisning til flere bibelsitater presiserte han at seksuelt samliv utenom ekteskapet er synd! Om skilsmisse sa han: Når det gjelder skilsmisse, er dette et svært negativt ord, fordi det deler mennesker, og splitter relasjoner, som igjen rammer både barn og voksne. For den som er frelst taler Bibelen først og fremst om tilgivelse og gjenopprettelse. Dette må alltid være utgangspunktet i det rådgivende og sjelesørgeriske arbeid. Skilsmisse er i de aller fleste tilfeller en vanskelig og smertefull prosess som skaper mye vondt og lager dype sår. For noen tar det år å lege, for andre blir livet aldri godt igjen. Gordon påpekte at Bibelen gir tillatelse til skilsmisse. Grunnene her er ved Den 18. april ble det hold distriktsmøte for DFEF i Østfold. Nær 50 menighetsledere og predikanter var møtt fram fra Halden, Sarpsborg, Saltnes, Rygge, Moss, Askim, Ski og selvsagt fra arrangørmenigheten Kristi Menighet i Fredrikstad. Til samtale var oppført emnet Ekteskap/skilsmisse/ samboerforhold og gjengifte, ekskludering eller inkludering? Distriktsmøte med ekteskapet i fokus hor og utroskap, og også ved blandet ekteskap. Altså ekteskap mellom en troende og en vantro. Men da er det viktig at den kristne parten i et slikt forhold ikke tar initiativet til skilsmisse, det ligger på den ufrelste, den vantro parten, sa Tobiassen. Han mente også at Bibelen aksepterte andre årsaker som skilsmisse, for eksempel vold i ekteskapet, overgrep, insest, eller psykopati som er så uutholdelig, og påfører så pass mye skade for den krenkede part og barn, at skilsmisse blir den beste løsning for forholdet. Selv om skilsmisse kan aksepteres også ut fra skriften, betraktes det alltid som et prinsipielt brudd på Guds gode vilje med ekteskapet. Der en eller flere grunner er en realitet må man først og fremst søke å styrke det bestående ekteskap. Er det en umulighet bør skilsmisse være absolutt siste utvei, avsluttet han dette punktet med. Om samboerforhold sa han: I dag lever flere hundre tusen par i samboerforhold i Norge. Det har vært en stor konkurrerende faktor til ekteskapet i mange år. Myndighetene har latt samboere få så godt som alle ekteskapets fordeler uten at de trenger å ta ekteskapets ansvar og forpliktelser. Det viser seg at oppløsning av samboerforhold er fire ganger høyere enn for gifte. Bibelen taler ikke om samboerforhold, men ekteskap, med gjensidig forpliktelse ovenfor hverandre. Gordon stilte seg selv og forsamlingen et aktuelt spørsmål. Hva med mennesker som har hatt flere samboerforhold bak seg, er de fri til å gifte seg? I GT var samleie innledningen til ekteskapet. Svaret han selv ga, viser et problem som både samfunnsmessig og menighetsmessig gir oss noe å tenke på. Utfordringen for menighetene i dag er at denne samlivsform sniker seg inn litt stilltiende uten at det blir påpekt. Det berører ikke bare de unge, men også svært mange voksne og eldre mennesker som er blitt alene og kaller seg kristne. Av økonomiske hensyn er det så mye bedre hevdes det! Hva med Guds velsignelse og velbehag over det vi gjør? Med Bibelen i hånden «loset» Gordon forsamlingen gjennom bibelens syn på gjengifte for de troende, og en merket både spenningen og interessen fra forsamlingen over emnet. Gordon kom også inn på vår holdning ovenfor de som var gjengifte i våre forsamlinger, og hvordan disse skulle møtes, med «ekskludering» eller «inkludering»... Flere engasjerte seg i saken under den etterfølgende samtalen, og en av dem stilte forsamlingen følgende spørsmål: Hvor mange er det her i salen som har opplevd skilsmisse i sin nære familie? Forbauselsen var ganske stor over å se at mer enn halve forsamlingen rakte opp sine hender. Gjennom hele de frie venners historie, har man tradisjonelt vært mot skilsmisse av troende, og at de deretter ikke skal gifter seg igjen. Gordon Tobiassen var grundig forberedt til emnet, og istedenfor å referere dette store emnet Gjengifte av troende valgte vi å stille han noen konkrete spørsmål etter møtet. Er det bibelsk forsvarlig av en troende å gifte seg etter at han eller hun har gjennomgått en skilsmisse? Det er stort sett enighet om at skilsmisse aksepteres, men det deler seg i synet når det blir snakk og gjengifte. Ut fra flere skriftsteder gis det ikke noen rett til gjengifte for den troende så lenge første ektefelle lever, det stemples som synd. Noen fortolkere mener mulighetene for gjengifte er underforstått i Matt. 5;32 og 19;9. I så fall gir unntaket med hor grunnlag både for skilsmisse og gjengifte. Noen forstår også uttrykket hos Paulus 1. Kor. 7;15 at den troende ektefelle som er skilt på grunn av blandet ekteskap, ikke skal føle seg bundet slik at man er fri til et nytt ekteskap Jeg forstår Jesu ord at han først og fremst sikter til skilsmisse, og at Paulus sikter til skyldspørsmålet, slik at den troende er fri i sin samvittighet. Paulus synes å forutsette at den som blir skilt, forblir å være ugift. Ved gjengifte blokkeres enhver mulighet for forsoning. Når og hvordan brytes en ektepakt? Det man lovet innfor Gud og mennesker om å være trofast, brytes når hor og utroskap kommer inn i bildet. Ekteskapspakten kan bare gjenopprettes hvis det skjer en erkjennelse av situasjonen og man kommer med bekjennelse overfor den man har sviktet og syndet mot. Er det da vilje hos den krenkede part til å tilgi, vil det resultere i forsoning og gjenopprettelse. Men hvis da den ene parten har bedratt sin ektefelle en eller flere ganger, og det ikke er noen vilje til omvendelse og anger. Er den krenkede part som da ofte er uskyldig, fri til å gifte seg igjen? Mye taler for det, hvert enkelt tilfelle er ofte så spesielt og må behandles hver for seg, derfor går det ikke an å sette opp en klar og entydig rettesnor her. Hva så når en troende skiller seg og gifter seg igjen? Dette er et av de vanskelige spørsmål vi som menighet og forkynnere oftere blir stilt ovenfor og må ta stilling til. Bibelen taler om bare en synd det ikke er tilgivelse for, det er å spotte Den Hellige Ånd. Når vi møter ektepar som er i den situasjon at de har vært gift før, må de først og fremst svare innfor Gud og hans ord for sine liv og gjerninger. Vi mennesker kan dømme og fordømme, men det er Herren som prøver hjertene og Han vet å felle en rettferdig dom. Når slike kommer til menigheten og ønsker å ha tilhørighet der, hvordan skal vi så forholde oss? Bibelen lærer at den er for syndere, frelst av nåde. Disse kan ha en brokete fortid, også hva familieforhold angår. Guds ord forutsetter at menigheten vil bestå av mennesker som er skilt og gift igjen. Derfor gir skriften spesielle retningslinjer for verv og tjenester i menigheten. Hva med lederoppgaver for slike i menigheten? Det må gjøres kjent hva Guds ord lærer om tjenester og verv i menigheten. Mennesker som er skilt og går til gjengifte, og samtidig står i en eller annen form for lederansvar i menigheten, må trekke seg tilbake. Dette på grunn av det forbilde den enkelte er. Distriktskonferansen var klart enige i at det var en kristen plikt å møte skilte og gjengifte på en inkluderende måte. I tidligere tider har både menigheter og enkeltpersoner vært altfor ekskluderende, og støtt fra seg mange mennesker i vanskeligheter, ut til enda større vanskeligheter. Det var ingen usikkerhet om møtets konklusjon. DFEF må fortsatt tro og lære at ekteskapet er livslangt og monogamt. At den ensliges stand er velsignet av Gud og representerer en stor ressurs i menigheten. At den rette holdning, både for den som personlig rammes av skilsmisse og for menigheten, er å kunne gi tilgivelse, og at den som selv har opplevd Guds tilgivelse og kjærlighet må også vise andre tilgivelse og kjærlighet. nr. 5 mai

7 Kjell Ohldieck talte inspirert Guds ord til den store forsamlingen. Stormøte i Askim: - Invasjon fra Mjøndalen Stormøte i Askim Tekst og foto.frank Søgaard ASKIM: Søndag 13. april kom en buss med nær 50 passasjerer, og noen biler fylt med folk, fra Mjøndalen til Askim. Kjell Ohldieck var satt opp som taler, og menighetsmusikken fra Salem Mjøndalen skulle spille og synge. Misjonskirkens medlemmer var møtt godt fram, så salen var ganske fullsatt. Møteleder Ragnhild Kasbo ønsket den store forsamlingen velkommen, og det ble mye sang av både menighetsmusikken og lovsangskoret. En merket tidlig i møtet at dette ville bli en alle tiders trivelig og velsignet møtedag. Kjente og kjære sanger gledet, og det var inspirerende å se og høre at den tradisjonelle menighetsmusikken ikke var gått ut på dato. Ohldieck påpekte sterkt i sin forkynnelse nødvendigheten av å være det vi var kalt til, lys og salt i verden. Om vi svikter i vår tjeneste og vårt kall fra Gud, hva skal da erstatte oss, spurte han. Det finnes ikke noe alternativ til oss, Vi Lovsangskoret fra Mjøndalen leder an. Det er ikke ofte det kommer en hel busslast med besøkende fra en forsamling til en annen i dag. Ofte kan det virke som om disse «stevnevaner» er over. Men heldigvis er ikke denne «gamle gode praksis» helt død. er saltets kraft! Ofte ser vi at folk og menigheter kompenserer krafttapet med erstatninger, men dette duger ikke til noe! Vår autoritet ligger i Jesus, i hans kraft. Hans kraft er vår kraft. Bibelen gir oss en rik mulighet til å oppleve det apostlene opplevde, at «med stor kraft bar apostlene fram budskapet om Jesus og hans oppstandelse». Her ligger svaret for evangeliets framgang. Her ligger svaret på forandring i positiv retning for Norge og det norske samfunn, avsluttet han. En stor menighetsmusikk fra Mjøndalen deltok i møtet. Etter møtet ble det kirkekaffe og kaker og smørbrød for de besøkende og for menigheten. Det ble god tid til å snakke med kjente og kjære venner, friske opp gode minner, og glede seg over at Guds velsignelser var rike både for virksomheten i Mjøndalen og i Askim. SOMMERSTEVNE juli-13.juli Guds folk i verden PÅMELDINGSSKJEMA OBS: Bestillinger på rom/leil. Solstrand mottas FRA: 25. april kl Bare på tlf: Påmeldingsgebyr må være innbetalt for å reservere plass/måltider. Du kan også melde deg på per e-post: solstrand@dfef.no Navn: Adr: Postnr/sted: Tlf: E-post-adr: (OBS! Dokumenter og referater blir sendt som e-post) Antall familiemedlemmer Voksne Barn 0-2 år Barn 3-5 år Se info på: OVERNATTING OG MÅLTIDER ALTERNATIVER: Solstrand: Leiligheter kr , hytter kr , rom kr Tillegg for å leie sengetøy Påmeldingsavgift kommer i tillegg til disse prisene. Bestillinger leilighet, hytte, rom: OBS! Fra kl fredag 25. april På telef. nr Tilbakemelding m/bekreftelse for hva som kan tilbys. Plass til campingvogn (på jordet ved Solstrand) m/strøm kr. 200 u/strøm kr. 175 pr. døgn. Plass til telt (på jordet ved Solstrand) kr pr. døgn (avhengig av størrelse, m/ eller u/strøm). Videre disponeres en del senger på HALD i Mandal (ca. 12 km fra hallen) Se avsnitt nedenfor! Predikanter/ misjonærer tilbys privat innkvartering kryss eventuelt av ovenfor. MÅLTIDER SOLSTRAND: Frokost kr. 50,- middag kr. 100,- kvelds kr. 50,-. Red. pris u/12 år Ønskelig med forhåndsbestilling v/påmelding. Dersom kapasitet selges billetter dagen i forveien. Det blir også salg av grillmat og kaffe/kake m.m. på Solstrand. Barn 6-8 år Barn 9-12 år Ungdom år Heltidsreisende predikant/ misjonær (Gjelder også pensjonerte heltidsreisende) Ønsker privat innkvartering (ja) (nei) Påmeldingsfrist 15. juni. Påmeldingsgebyr: Voksen Kr. 200,- Familie Kr. 300,- Ungdom Kr. 100,- Heltidsreisende predikanter og misjonærer m/ ektefeller/ barn får gratis kost. Gjelder også pensjonerte heltidsreisende. Antall pers. som ønsker måltidene. OBS! Påmeldingsfrist 15.juni. Påmelding sendes til: SOLSTRAND CAMPING, Boks 102, 4523 SØR-AUDNEDAL Fax: tel E-post: solstrand@dfef.no BESTILLING/ØNSKELISTE: Leilighet / hytte/ rom Solstrand bestilles pr. telefon fra kl fredag 25. april Plass til campingvogn Med strøm Uten strøm Alle måltider antall pers. Bare middager antall pers. Plass til telt BESTILLING DIREKTE TIL HALD pensjonat MANDAL Rom av forskjellig størrelse og standard. Pris pr. døgn m/frokost kr pr. person. Påmeldingsgebyr i tillegg Tillegg for leie av sengetøy Adr.: HALD pensjonat, 4516 MANDAL Tlf Fax: E-post: hald@hald.no Henvis til DFEF-sommerstevne ved bestilling. OBS! På Hald MÅ du bestille FØR 1. mai. (Etter den tid går våre rettigheter ut, og du må stille i kø med andre om plass). KONTONUMMER FOR INNBETALING AV PÅMELDINGSAVGIFT: VELKOMMEN I JESU NAVN TIL DFEF`s sommerstevne BE FOR STEVNET Påmelding innen 15. juni. Hytter og leiligheter FULLT! nr. 5 mai

8 Kristi Menighet har hatt mange kjente predikanter som forstandere opp gjennom årene. Menigheten er «av god gammel årgang», og aktivitetsnivået har alltid vært stort. Flere kjente forkynnere i DFEF har vært forstandere der. De mest kjente i «nyere tid» er vel kanskje Halvdan Hansen, Reidar Veiby, Leif Erik Andersen, Lyder Eng, Jon Ultvedt, og John W. Sørensen. Kristi Menighet, Fredrikstad: - Veldig bra, men rom for forbedring Kristi Menighet Tekst og foto: Frank Søgaard FREDRIKSTAD: Fra egne rekker har Ragnar Pedersen, Arvid Rasmussen, og Arne Pedersen gjort en fremragende jobb som forstandere i menigheten ved siden av sitt daglige arbeid. Når en får en innføring i hvilket engasjement menigheten har internt og eksternt i sin virksomhet, kan det ta pusten fra mange. Ved siden av forstanderen, har de hatt besøk av predikanter fra inn- og utland, og sanggrupper og sangere har besøkt dem fra fjernt og nært. Fredrikstad er en stor by, og det virker som om menigheten virkelig har tatt på seg et stort ansvar for denne. I dag ledes menigheten av forstanderen Betel Volda Gordon Tobiassen. Han kom til Kristi Menighet som forstander i 2006, og han har et solid eldsteråd til å hjelpe seg i virksomheten, bestående av Erik Skaar, Øyvind Arnesen, Rolf Gabrielsen, Kai Jensen, Erik Laukhammer og Ragnar Pedersen. I 2007 kunne de hilse flere ny medlemmer velkommen, og dåpsvannet var også i bevegelse. Flere trofaste medlemmer døde i året som gikk, og den mest kjente av dem var vel en tidligere forstander i menigheten, Rolf Sandhaug. På 1950-tallet skrev han en bok som heter: «Så var det alvor allikevel!» Boken talte om Jesu gjenkomst, og hva som skjedde både med frelste og ufrelste i dagene før og etter denne hendelsen. Som ung gutt var dette en bok som betydde mye for meg i min omvendelse til Gud, og boken fikk nok klarsynet fram hos svært mange av M40, Oslo min generasjon den gang. Menigheten har valgt å satse på barn og ungdom. Søndagsskolen teller ikke mange i dag, men de har lærekrefter til dette arbeidet som er sterke i Guds ord. Ledere er: Turid Arnesen, Hans-Peder Larsen, Elise Bjørling, Emma Anderson og Hanne Bjørling. Disse er klare til å ta imot en stor økning av barn til søndagskolen. Juniorarbeidet dekker en aldersgruppe fra 6 år til 12 år. Lederne legger stor vekt på andakten i samlingene, hvor de ber markert for ulike forhold, og synger med dem. De legger stor vekt på at barna selv skal delta i samlingene, og oppmuntrer dem til å fortelle fra sine egne liv. Barna er flinke til å komme fram med egne bønneemner, som markert og åpent blir nevnt i fellesbønnen. Til sang og glede benytter de både keybord og trekkspill, og har hobby- og hyggestunder med loddsalg og premier. De støtter en jente i Bolivia med fortjenesten. Ungdomsarbeidet har i utgangspunktet samling annen hver fredag i menighetens kjellerstue. Her opplever ungdommene et miljø de kan kjenne seg hjemme i, og hvor de kan bli trygge på hverandre. Ungdomsarbeidet er et samarbeid mellom menighetene Filadelfia, Bless, og Kristi Menighet. Ofte kommer det ungdommer fra både Moss, Rygge og Rakkestad til samlingene. Antall frammøtte til ungdomsmøtene har vært helt opp i 70. Radioarbeidet til menigheten har pågått i mange år. Menigheten har sendinger over Radio Øst, og sendingene når østsiden og vestsiden av Oslofjorden. Mange ringer inn sitt bønnebegjær, og menigheten har telefonvakt til hvert program de sender. Faste ledere for radioprogrammet er Ivar Fuglaas og Øivind Arnesen. Per Willy Edvardsen har ansvaret for de søndags formiddagsmøtene som sendes fra menigheten over Radio Øst. Menigheten driver også en bokkafe, K.M.Senteret. Denne har åpent hver tirsdag til fredag kl til Her selges det en del CD-er, Dvd-kassetter, kort, og bøker. Traktater deles flittig ut til folk som stikker innom for å ta en kaffe og litt kaker, før de haster videre til en stresset og slitsom dag. Mange «tilfeldige» finner veien til senteret, og vertskapet i KMS er påpasselige med å drive evangelisering ovenfor møtefremmede mennesker. Stedet er en liten «oase» midt i Fredrikstad. Flere ganger når jeg selv har vært innom byen, har jeg vært nøye på å stikke innom, treffe venner, og få en hyggelig prat. Misjonsarbeidet i menigheten er også en veldig aktiv del av virksomheten. «Misjonsringen» har samling annen hver tirsdag formiddag, og fokuset er satt på misjonsinformasjon, bønn, oppbyggelse i troen for de frelste, og innsamling av midler til ulike misjonærer. Kai Jensen leder menighetens internasjonale arbeid, det vil si arbeid blant innvandrere. Menigheten har satt inn stor kraft i dette arbeid, og det har så langt gitt rike frukter. Musikklivet er rikt i menigheten. De har både familiekor og menighetsmusikk, og ikke minst solosangere. Forstanderen, Gordon Tobiassen, har i Kristi Menighet en meget god plattform å stå på for å utvide virksomheten, og oppleve å nå nye og store målgrupper. Menigheten virker organisert på en sunn måte, og det ser ut som at de har et bra grunnlag for å ta i mot både barn og voksne i større antall en flere egentlig reflekterer over. Nå vi som forkynnere reiser rundt og besøker en del av våre menigheter, ser vi ofte at disse ikke er spesielt ressurssterke til å kunne ta imot nye mennesker. Kristi Menighet i Fredrikstad er ressurssterk, og det skal bli spennende å se utviklingen til menigheten fremover. I «gamle dager» opplevde vi ofte at de større menighetene i et distrikt hjalp de mindre på ulike måter. Kanskje vi vil oppleve at det fra Kristi Menighet i Fredrikstad vil utbre seg velsignelse til store deler av nedre Østfold. La oss be om det. I samtale med både Gordon Tobiassen og Kai Jensen om hvordan det går i menigheten, får vi svaret: Veldig bra, men det er rom for forbedring! Menigheten har aktiviteter i Volda, Nordre Vartdal, Hareid og Skodje. I selve Volda har de faste aktiviteter på tirsdager, torsdager og søndager. I den siste tiden har menigheten hatt besøk av Stig Lekardal, Roar Halvorsen Strat, Hanne og Vidar Brautaset, Maria Sætre, A. Kragenes og T. Halvorsen. Rune Einarborg og Cliff Msiaki besøkte menigheten sist i april. hadde i april måned besøk av blant andre, Terje Rygh. 30. april hadde de besøk av Curt Westman, som talte i «Onsdagsbibelskolen». Temaet hans var «Hva har du i hånden»? 4. mai talte David Helmikstøl i menigheten, og Arne Servan talte 7. mai. På onsdagsbibelskolen 21. mai taler Astri Verdal. Menigheten har faste møter hver søndag kl , og «Bønnens time» på tirsdager kl Betel, Harestua 20. april hadde menigheten konsert med Kordial, og Harald Avtjern holdt en appell. Harald Avtjern er menighetsbarn i Betel, og har tidligere vært lærer på Ansgar Bibelskole gjennom mange år. 27. april hadde menigheten dåp. Ungdomskoret Joy sang, og Øivind Stenbråten talte. 4. mai hadde menigheten familiemøte. Ingar Wold talte, og ungdomskoret sang. 2. pinsedag talte Øivind Stenbråten. Søndag den 18. mai er det møte, med sang av FM-teamet. Grete Hveding taler i møte 25. mai, og ungdomskoret synger. I juni får menigheten besøk av David Flanders, Leif Jakobsen og Kari Berg. nr. 5 mai

9 Fredag 7. og lørdag 8. juni er det Sang- og musikkfestival på Oven. Programmet under disse to dagene er stort og aktivt, og OSS (Oven Super-Supportere) som arrangerer festivalen, har det meste under kontroll. Jan Olav Høines hadde ikke selv sitteplass under konserten med Gutane på Saron. Jan Olav Høines brenner for å nå flere ikke-kristne på Karmøy. I menigheten har han et spesielt ansvar i forhold til utadrettet virksomhet, og har stadig et arrangement han arbeider med. Sang- og Musikkfestival - Nøden for ikke-kristne driver meg på Oven 7. og 8. juni Sang og musikkfestival, Oven Tekst og foto.frank Søgaard OVEN: OSS består av Oven-veteraner, og dugnadsarbeidere på leirstedet. De foreløpige «medlemmer» av OSS er Terje Søgaard (opphavsmannen til OSS), Jan Erik Pettersen, Fritz Martinsen, Kai Jensen og Frank Søgaard, som står for arrangementet, og en hel del andre fra ulike menigheter rundt om på Østlandet. OSS vil bli presentert nærmere i neste nr. av DGB. Fredag kveld den 7. juni kl starter festivalen. Det blir en skikkelig «Country-kveld» med evangeliske sanger sterkt knyttet opp til kjente amerikanske kristne artister. Lørdag morgen blir det båttur, med muligheter for å fiske, både for unge og eldre. På tidlig ettermiddag blir det arrangementer under tittelen; «Bli kjent med hverandre». Kl blir det «Friske takter med Aage-sanger», og kl blir det «Sanger som lever», fra bedehusmiljøet. Festivalens husband «OSS», består av meget bra musikere. Instrumentene de trakterer er mange, piano, trekkspill, elgitarer, elbass, mandolin, fiolin, saksofon, trommer, klarinett, steelgitar og keyboard. Bandet OSS vil få sin debut på festivalen. Musikerne er (alle tilhører DFEF): Dag Arne Saltnes, Morten Bjerknes, Anker Falk, Frode Falk, Bjørn Tangen, Jonny Hermansen, Kai Jensen, Kjell Høydebråten og Øyvind Larsen. Sangere er: Dag Arne Saltnes, Jan Erik Pettersen, Bjørn Tangen, Raymann Karlsen, Frank Søgaard, Gordon Tobiassen, Morten Bjerknes, trioen SML, lovsangsgruppa Dino, David Langeland, Anne Arnesen og Falkeklubben. Flere av sangerne spiller egne instrumenter, og har også med egne musikere. Oven innbyr til gratis camping og overnatting i «sovebrakka» hele helgen. Kiosken blir åpen for vanlig salg av leskedrikk, pølser og lomper, og andre vanlige kioskvarer. For de som ikke blir med på båttur lørdag formiddag, blir det musikkaktiviteter. Flere «trekkspillere» har meldt sin ankomst, så det blir et skikkelig «trekkspillmiljø» både inne og ute. Vi får helt spesielle gjester til festivalen på lørdagen. En større gruppe fra «Holy Riders» kommer, og dette vil nok glede mange motorsykkelentusiaster. OSS sender i disse dager ut brosjyremateriell til alle kirkelige og frikirkelige menigheter på østsiden av Oslofjorden, samt DFEF på hele Østlandet. Både den kristne dagspressen, de kristne TV-stasjonene og lokalradioene blir benyttet for å gjøre festivalen kjent. I tillegg blir det sendt ut ca. 600 målrettede brever til privatpersoner. Trenger du overnatting, kan du kontakte Terje Søgaard, tlf.: Sengeplass bør bestilles ganske umiddelbart, da Oven kun disponerer 40 senger. Det er gratis overnatting. Sengetøy må den enkelte selv ta med seg. Har du campingvogn, anbefaler vi deg å ta denne med for overnatting. Det er gratis å ha campingvognen på Oven denne helgen, men det må betales for strømtilkobling. Ønsker du ekstra med festivalbrosjyrer til utdeling i ditt nærmiljø, kan du kontakte; Frank Søgaard, Postboks 159, 1801 Askim. Tlf , eller e-meil: betel.ski@c2i.net. Du finner også info om festivalen på Saron satser utadrettet Ttekst og foto. Leif Frode Svendsen KARMØY: Det er konsert med Gutane fra Vennesla på Saron Åkrehamn. Ti minutter før konserten starter er lokalet stappfullt, og vi treffer noen av menighetens egne folk som kjører hjem igjen. Mens Sarons egen Albert Aanensen «fyrer» opp med noen sanger jobbes det febrilsk med å få til videooverføring til matsalen i kjelleren. Med nyrenovert, flott lokale satser Saron Åkrehamn som aldri før. Flere arrangement retter seg mot ikke-kristne, og for en tid tilbake var det syv sjeler som bekjente at de ville bli kristne. Slike bilder vil vi gjerne se fra alle våre forsamlinger; en fullsatt sal samlet for å høre om Jesus! Som «primus motor» i arbeidet står Jan Olav Høines, en av menighetens egne. Fra barnsben av har han vært aktivt med på Saron, og har i dag et spesielt ansvar i forhold til det utadrettede arbeidet. Han har tidligere vært aktiv i idrettslaget, og har derfor over mange år opparbeidet seg en stor kontaktflate. Det er flere årsaker til engasjementet mitt, men først og fremst har jeg stor nød for folk. Jeg kan være ute på en kjøretur, se folk jeg ikke kjenner og få nød for dem. På samme tid er jeg stolt over menigheten vår og det jeg tror på, og ønsker at andre skal få oppleve Jesus og menigheten, sier Høines. Med en «evangelist» i magen, er han ikke redd for å ta kontakt med folk. Flere ganger har jeg vært på besøk til forskjellige folk, og har da menighetsarbeideren, Kristine Midtun med meg. Vi har kjøpt inn 100 CD-er av Albert Aanensen og trykket opp en folder med informasjon om og bilder fra menigheten. Vi har også et ark med hva DFEF står for. Før vi besøker folk, ringer vi dem, og avtaler når vi kommer og hvor lenge vi blir. Egentlig ber vi om 15 minutter, men mange ganger har vi sittet i timevis og pratet om kristendom, sier Høines. Responsen fra disse besøkene har ikke uteblitt, og gjennom andre har de hørt at folk har satt veldig stor pris på besøket. I og med at dette har fungert så bra, ønsker vi å forbedre opplegget rundt besøkene. Neste gang ville det vært veldig bra hvis en bønnegruppe ba mens vi gikk ut. Ja, vi opplevde det positivt å besøke folk, men på samme tid merket vi åndskampen. En fredag i måneden arrangerer menigheten kafétreff, hvor Jan Olav har ansvaret sammen med Arvid Alsaker. På kafétreffene er det alltid noen møtefremmede innom. Her kan programmet bestå av en minikonsert og foredrag. Hver gang intervjuer vi også en «saronitt» om frelse, troen og hvorfor de går i menigheten. Hele settingen er uhøytidelig, vi sitter rundt småbord og eter i lag. Til høsten har Jan Olav allerede flere planer klar for flere utadrettede arrangement. Han har nært samarbeid med eldstebrødrene, og deler gjerne drømmene sine med dem. Vi har flere konserter på gang til høsten, vi får besøk av Hermon Forlag sjefen Svein Andersen og andre ting. En planleggingsgruppe er også nedsatt for en «Reunion» for alle som har gått i ungdomskoret gjennom årene. nr. 5 mai

10 Veien til sann, åndelig oppvåkning Prekenen - del 1 Carter Colon, Senior Pastor Times Square, New York Vi trenger en åndelig oppvåkning! Altfor mange har mistet retningen, fokuset i vandringen med Jesus, slik at de ikke er oppmerksomme på hva Gud kan utrette i deres liv. Sann åndelig oppvåkning Hva er sann åndelig oppvåkning? Det er når Gud har total frihet til å tale inn i våre liv og det er ingen motstand mot Hans stemme. Ta et blikk til 1. Mosebok. I begynnelsen, var det ingenting, alt var uformet og tomt. Den Hellige Ånd svevde over vannene, og Gud talte. Som han talte, lys ble skapt og skilt fra mørket; tørt land kom til syne, skilt fra vannene. Levende ting fisk, fugler og andre levende skapninger. Ingenting kunne stå imot Guds røst. Herren formet mennesket av jordens støv og blåste livets ånde inn i hans nesebor. Han skapte mennesket i sitt bilde. Hvorfor skulle du være overrasket over å lære at Herren virker på samme måte i våre dager? I det Hans ord blir talt, og et åpent hjerte tar imot uten tvil og motstand, kan det mirakuløse begynne å skje. Livet stråler fram hvor det engang kun var død. Intelligent tale Apostelen Johannes kjente Jesus og vandret sammen med Ham. Han hadde åpnet sitt hjerte for Guds kjærlighet og beskrev seg selv som disippelen Jesus elsket. Apostelens åpenhet til Guds kjærlighet brøt ned all motstand i hans ånd og sinn og han ble i stand til å motta åpenbaring fra Gud. Det er så veldig få i enhver generasjon som i det hele tatt begynner å se dette, men Johannes så at i Jesus Kristus var totaliteten og fylden av Gud. I Johannes evangelium 1;1-4, skriver Johannes om veien til sann åndelig oppvåkning. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Betydningen av uttrykket «ordet» i det greske, nye testamentet er logos, eller intelligent tale. I begynnelsen var intelligent tale, men ikke bare tale inneholdende all kunnskap, men i vers tre leser vi: «Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til». Ikke bare har han uttalt intelligente ord, men Gud hadde kraft til å skape alle ting. I Hebreerne 11;3 leser vi: «Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting». Uintelligent tale Uintelligent tale kommer fra Satan, og var først introdusert i Edens Hage. Det er talen til en skapning skapt av Gud som har opphøyd seg selv over Guds kunnskap og begynt å stå imot hva som ble talt av Gud. «Har Gud virkelig sagt?» Mener Han virkelig dette? Er virkelig Gud den høyeste autoritet? Er det ikke en annen, bedre vei? Kan vi ikke bli som Gud? Denne uintelligente tale inntok fullstendig mennesket, idet han valgte å tro på Satan og syndet mot Gud. «I de siste dager vil menneskene bli fanget av tomme ord fra dem som ønsker deres penger og hengivenhet.» I dag er det ingen grenser for den uintelligente tale som foregår i samfunnet vårt. Bibelen forteller at de siste dager vil bli kjennetegnet av kjødelig visdom, og uintelligent tale. Bibelen bærer vitne om dette: «Men det stod også fram falske profeter blant folket, slik det også skal komme falske lærere blant dere. I hemmelighet skal de føre inn falske lærdommer som leder til fortapelse. De skal fornekte den Herre som kjøpte dem, og føre over seg selv en brå fortapelse. Og mange skal følge etter på deres veier til fortapelse, og på grunn av dem skal sannheten vei bli spottet. Med grådighet og forførende ord skal de utnytte dere. I lange tider har dommen over dem ikke vært uvirksom, og deres fortapelse skal ikke slumre.» Det er lærere gjennom historien og i våre dager, som legger bort Jesu Kristi absolutte sannhet, og tar kontroll over det som tilhører Kristus. Med andre ord, de blir lærere som fornekter den Herre som vant dem. Å ja de vil mektig si ut Hans navn, men de vil fornekte Hans ledelse og Herrevelde. De vil fornekte det faktum at kun Jesus Kristus har autoritet til å tale inn i deres liv og lede og herske over dem. Hvis vi virkelig er Hans sanne etterfølgere, vil vi ikke stå imot det som Han taler inn i våre i våre hjerter, men følge det som det aller viktigste i livet. Disse lærerne vil presentere en annen vei, som satan gjorde, som er over Guds veier. De vil lære en annen måte å bli åndelig på, en annen til å oppnå det som bare Gud kan gjøre i en persons liv. De vil presentere en annen måte å finne lykke, en annen vei for å oppnå god helse, en annen måte å bli hellig på, andre måter og ord som ikke er forenlig med Guds ord. I de siste dager vil mange bli fanget av tomme ord fra dem som ønsker deres penger og hengivenhet. I 2. Peter 2;19, advarer Bibelen oss med at under disse lærere og påvirkning, vil du bli en slave under fordervelsen. 2. Timoteus 3;5 slår klart fast de vil ha en ytre form for gudsfrykt, men mangle en indre, sann og forvandlende kraft. En religion hvor mennesket er i sentrum, er en religion i de siste tider. Det vil ikke være Guds stemme, men heller uintelligent tale. Paulus sier at de vil bli forledet fra Guds sannhet til fabler, historier og tomme ord. Alt dette kan jo lede mennesket til å forsøke å forme seg selv til noe som ligner Gud. Men det vil ikke bli noe kraft til forandring, for kun hvor Guds stemme og Hans ord lyder, vil det være forvandlende kraft tilstede. For Gud er alt mulig, og Han kan forvandle ditt liv ved kun å tale ett ord. Guds ord gir liv Apostelen Paulus sier at hvis et menneske er i Kristus, er han en ny skapning, fylt av nytt liv. De gamle tingene i ham dør bort, forsvinner, og det nye livet formes i hans indre. Mørke forsvinner og lyset kommer. Det er stor forskjell på ting som før pleide å være grå og tåkete. Nå forstår han klart hva som er fra Gud og ikke fra Gud. Han begynner å kjenne igjen stemmen til Gud. Jesus sa: «Mine sauer hører Min røst, og Jeg kjenner dem, og de følger Meg... Heller ikke skal noen rive dem ut av Min hånd.» (Johannes 10;27-29). I Johannes 1;4 står det: «I Ham var liv, og livet var menneskenes lys.» Uttrykket «liv» zoe betyr det høyeste og beste, som er hva Kristus er. I Ham er alt hva du noensinne vil lengte og hige etter. Du vil ikke finne det i en religion, selvstrev, eller ved å «pumpe» deg opp for å bli en bedre person. Alt hva du noen gang har lengtet etter i livet finner du Kristus Jesus. Bare mennesket motstår Gud Markus som øyenvitne skildrer kraften i Den første kjærlighet ordene Jesus talte, idet disiplene befant seg i en forferdelig storm på Galileasjøen. Jesus sov i båten fram til disiplene ropte på hjelp fra Ham. «Mester bryr du deg ikke om at vi går under?» Ut fra Bibelen, ser vi at Jesus reiser seg opp, med stormen midt i mot og sier tre, enkle ord: «Stille! Vær rolig!» Vinden stoppet umiddelbart og bølgene avtok. Stor frykt kom over disiplene, som sa: «Hvem kan Dette være, siden til og med vinden og sjøen adlyder Ham?» (Markus 4;35-41). Bare mennesket var skapt med en vilje til å stå imot Gud. Naturen kan ikke motstå Han når Han taler; vinden og bølgene måtte bli stille, og adlyde Guds stemme. Tenk på Jesu frammøte ved graven til Lasarus. Han stod ved graven, og til tross for all vantroen rundt Han, ropte Han ut: «Lasarus! Kom ut!» Den eneste som ikke kunne motstå Hans stemme var en død mann. Er ikke det ironisk? Alle de andre var full av vantro og tvil, men den døde mannen hørte han... For Gud er alt mulig, og Han kan forvandle ditt liv med bare ett ord. Fortsetter neste nummer Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet Åp 2,4. Det blir ofte sagt om den første kjærlighet at det er snakk om den første brusende forelskelsen. Men dette verset kan tolkes på en annen måte. Det greske ordet for første er protos. Som kan bety først i tid, sted eller verdighet/rangering. Akkurat den samme formen av dette ordet i Åp 2,4, brukes også i Luk 15,22: Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Det ordet er oversatt med det norske ordet beste, som altså kan oversettes med den første kledningen. Det er altså snakk om den kledningen som er den fineste, først i rang eller verdighet. Igjen blir den samme formen av dette ordet brukt i Matt 22,37-38: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Første her har nok flere betydninger. Det var det første bud i loven, først i tid kan en si, men det var også det viktigste bud, først i rang altså. Å elske Herren av hele ditt hjerte er det viktigste budet. Flere bibeltolkere mener også at det her i Solskinnsord Guds nærhet Kom inn i Guds nærhet vær innfor han, da får du kjenne salvelsen fra det blødende Guds lam. Han gir deg næring Han gir deg liv, Strømmer i fra kilden gir kraft i visne siv. Å være innenfor Herren, å leve i Guds ord, gir livet verd å leve, gir lys på mørklagt jord. Du vokser i hans nærhet, du modnes dag for dag, alene er du fattig, du får kraft ved hans hjerteslag. Gunn Synnøve Hammersland, Mosterhamn Hεlτ grεσκ I denne spalten går bibellærer Vidar Tjomsland inn på det greske grunnspråket og gir oss et spennende innblikk i skriftord i Det Nye Testamentet. Åp 2,4 ikke er snakk om først i tid, altså den første forelskelsen, men at det er snakk om først i rang. At de hadde forlat den ypperste kjærlighet, som altså er å elske Gud over alt, av hele ditt hjerte og sjel.. Det er vel muligens første når forelskelsens tid er over at den ekte kjærligheten vil vise seg, at det å elske koster noe. At kjærligheten blir et valg. Jeg tror at det her i Åp 2,4 er snakk om å elske Gud over alt, selv om det koster deg mye og det ikke alltid føles så godt. Det er snakk om å legge ned sitt eget liv, og leve for Gud. nr. 5 mai

11 Bakgrunn: Torbjørn Arnesen er en av DFEFs mest aktive forkynnere, og vil framover ta leseren med inn i budskapet om Kristus i Høysangen. Signe Kristine fikk med seg en sjekk på 5000 kroner til Brasil. Signe Kristine i Brasil Kjæreste Jesus (Melodi: Du er den ende jag aldrig kan glømme (Lill Lindfoss)) Kjæreste Jesus, du ville forløse Din miskunn og kjærlighet over oss øse. Ja, unge og gamle Du ville dem samle Men tenk at det ville de ei. Du kaller på hjertene enda tålmodig Men mennesket er både sta og hovmodig Og skjønner ei frelsen fra korset så blodig. Du ofret jo at der for oss. Du tukter oss, vokter, så vi ei skal falle Du ville jo formane og elske oss alle Ut i fra synd og ulydighet kalle Det vil du så gjerne hver dag. Vi takker deg trofaste, kjærlige Fader For alle de gode du gir fra ditt lager. Du teller våre hodehår, teller de dager Som vi alle skal leve på jord. Når dagene våre på jorden er over Vi legges i graven, og stille vi sover Til soldagen gryr, og basunen den lyder Du vekker oss opp til nytt liv. Innsendt av Astrid Gyland, Evangeliehuset Stavanger Sarons blomst brudgommens lilje del 2 «Som en lilje blant torner, slik er min venninne (elskede) blant de unge kvinner (Høysangen 2, 2) Her kommer Kongens umiddelbare svar som overveldende respons på brudens ydmykhet. I hans øyne er hun liljen, og alle de andre er som torner. Ydmykhet går forut for ære, sier skriften (Ordspråkene 15, 33). Kan vi innse at vi er kun ringe og små - og Han så utfattelig stor, og er villig til av hjertet å ydmyke oss under hans veldige hånd, så blir vi løftet opp (1. Peter 5, 6). Den stolte derimot står Herren imot. Denne stolthet er et utslag av de omtalte torner. De er heller ikke plantet, men vokser opp av jorden og illustrerer alt i vår egen natur med alle tenkelige og utenkelige utslag. Ja, alt hva vi kan prestere i det naturlige etter vårt eget forgodtbefinnende, er som torner for Gud og holder ikke mål etter himmelsk standard. Vi bør merke oss at de unge kvinner, som bruden blir sammenlignet med, ikke er Jerusalems døtre, men mennesker som ikke har opplevd frelsens under og forvandling og dermed fremdeles lever i sine synder. Men tenk, at midt i verden som ligger i det onde, full av torner, så står frelsesdøren åpen. Ja, vidt åpen slik at den som vil kan komme, helt uforskyldt av nåde, å bli en Herrens lilje. Barneside Tekst og foto: Leif Frode Svendsen Tenpluggen bestemte seg for å støtte Turid Dahls arbeid blant slumbarn i Sao Paolo, og sendte en sjekk på 5000 kroner med Signe Kristine. Hun leverte sjekken til misjonæren I Skudenes er det en trofast gjeng som samles på Tenpluggen. Blant disse er Signe Kristine Midtun, som tidligere i år var på en spennende tur til Brasil. Alle slumbarna som får hjelp av Turid og Karl (de er misjonærer) har faddere i Norge. Det er folk som støtter dem. Her ser vi Signe Kristine sammen med sitt fadderbarn. Turid Dahl, som ble kjempeglad over gaven. Pengene vil hun bruke til å kjøpe inn flere lekeapparater til barna. Du vet kanskje at misjonæren Turid Dahl hjelper over 130 barn og tenåringer i byen Sao Paolo i Brasil? Disse barna bor i slumområder. Et slumområde er et veldig fattig sted, hvor folk setter opp hytter som de bor i. Dessverre må mange stjele for å overleve. Men takket være arbeidet til Turid og mannen Karl er det mange som får hjelp. Signe Signe Kristine koser seg sammen med misjonæren Turid Dahl. Kristine var på spennende besøk inne i slummen. Her besøkte hun fadderbarnet sitt og hilste på flere barn og familier. Vel hjemme i Norge og tilbake på Tenpluggen, fortalte Signe Kristine om turen sin til alle de andre. Det var moro å se på bilder og høre alt hun hadde opplevd. Flott var det at en dag spanderte gjestene pizza på alle de fattige barna. Noen av de hadde aldri spist pizza før! Venner er lett å få i Brasil. nr. 5 mai

12 DUKKETEATER: Flere ganger gjennomførte teamet møter og andakter på spansk, og her ser vi Malen Årre Gundersen med dukken som ble brukt. HERLIGE BARN: Aurora Høiland sammen med en hjerteknuser. BOLIVIATEAMET: Aurora Høiland (18 år), Gerd Evelyn Mydland (18), Hanne Årre Gundersen (19), Malen Årre Gundersen (16), Anja Cecilie Ødegård, Marit Salvesen (18), Hanne Stiland (16) og Hege Anita Årre (16). Foto: Oddvar Bauge. Syv jenter til Bolivia med livvakt på lasset Ungdom: Teamtur til Bolivia Tekst og foto: Gerd Evelyn Mydland GLEDE: Litt oppmerksomhet og barna strålte opp. BOLIVIA: På Betania Vigeland har Anja Cecilie Ødegård hatt ansvaret for en cellegruppe bestående av syv tenåringsjenter. For cirka to år siden begynte vi å planlegge en teamtur. Praten gikk livlig om hvor vi skulle dra, men vi endte opp med Bolivia. Syv jenter fra Betania Vigeland la i påsken ut på team- og misjonstur til Bolivia. Allerede for to år siden begynte planleggingen av den minneverdige turen. Mye av grunnen til dette var at Anja Cecilie ble født i landet og vokste opp som misjonærbarn der. I halvannet år har vi arbeidet for å tjene penger til reisen, blant annet gjennom vaffelsalg på butikker og kaffesalg i menigheten. Til påske var vi reiseklare med nok penger, og hadde planlagt å være borte i nesten tre uker. Sammen med oss på turen var Gunnar Bauge, Anja Cecilies far, som var med som tolk og livvakt. I etterkant er det ikke enkelt å gjengi alt vi har opplevd, for alle har vi fått en haug av inntrykk og opplevd masse. Følgende stikkord skulle forklare noe: - Fly, venting, soving. - Sammensveiset team, utvikling av en veldig intern humor. - Bønn, bønnesvar og velsignelse. - Nydelige mennesker, fantastiske unger, gjestfrihet og nestekjærlighet. - Flott landskap, høyfjell, lavland og jungel. - God mat, vond mat salteñas. - Indianere, innfødte og kultur. - Indianermuseum, sightseeing, jungelsafari og Titicacasjøen. - LaPaz lite oksygen, Cochabamba, Rurrenabaque by i jungelen, varmt og klamt. På hotellet firfirsler og kakkelakker. - «Klappe-møter» (møter), spansk lovsang, søndagsskole, dagsenter og skoler. - Katolske kirker og katolsk messe. - Uhygieniske busser, nattbuss uten varmeapparat, humpete og «kjørerett-ved-stup-tur» med minibuss i 17 timer. - En dag regn, resten sol, en haglebyge. I La Paz var vi på besøk i menigheten til misjonærene Eva og Helge Adolfsen. Her sang vi på et møte, og hadde dukketeater, sang og drama på søndagsskolen. Etterpå hoppet ungene på oss, klemte og kysset. De var veldig kontaktsøkende, og hadde behov for at vi var der for dem. Jeg husker spesielt ei jente som stirret på meg med noen nydelig brune «dådyrøyner og sa masse på spansk til meg som jeg ikke forstod. Vi var også på besøk på en kristen skole med cirka 1200 elever i La Paz som drives av pinsebevegelsens misjon. Om morgenen stod alle oppstilt med skoleuniform og sang nasjonalsangen og avsluttet med å rope: «Hvem tilhører Bolivia? Jesus Kristus». De hadde en utrolig disiplin, og en enorm respekt for Gud. Etter at vi hadde hatt opplegget vårt foran hele skolen skulle de minste elevene ha autografen vår. Vi fikk oppleve å være popstjerner for en dag. Hele folket der nede hadde en utrolig kjærlighet til andre. Og om de var aldri så fattige så smilte de fra øre til øre, og var så gjestfrie og vennlige som bare det. En av dagene kjørte vi buss for å komme til en by som heter Cochabamba. Her var vi hos en familie som drev to barnehjem i byen, ut fra organisasjonen Barnas Redningsark. Det var jo som å komme hjem. Vi ble så godt tatt imot. De vartet opp med masse mat. Og hele gjengen kunne plutselig kommunisere med han ene, for han kunne engelsk. Vi var på besøk på barnehjemmene, og det gjorde inntrykk. Vi ble med jentebarnehjemmet over til guttebarnehjemmet, hvor vi hadde en stor samling. Og alle barnehjemsbarna viste dramaer for oss, som de hadde laget selv. Dette fordi de veldig sjelden fikk gjester utenfra, og de hadde så lyst til å framføre det for oss. De holdt på i mange timer. Alt var på spansk, men vi skjønte litt. De eldste hadde laget et drama om hvordan livet deres var før de hadde kommet inn fra gata LIVVAKTEN: Oddvar Bauge fra Auklandshavn var med som tolk og livvakt. Han har tidligere vært misjonær i landet i mange år. og fått livene forvandlet av Jesus. Etterpå hadde de laget ting til oss, og de var så glade for at vi kom, og takket oss noe veldig for alt vi hadde hjulpet med. Vi hadde egentlig ikke gjort noe, men siden vi var hvite ble vi «representanter» for de som hadde hjulpet dem. Da vi kjørte tilbake, ble jentene med tilbake til sitt barnehjem. Jeg fikk tårer i øynene på bussturen hjem. Alle jentene vinket vilt ut av vinduet, og guttene hang på bussen helt til de datt av. Jeg hadde funnet ut med den lille spansken jeg kunne, at en av jentene hadde en lillebror som bodde på det andre barnehjemmet. Jeg satt meg inn i deres situasjon, og tenkte. «Hva om det hadde vært mitt liv?» Jeg er sikker på at mange av de jentene og guttene synes det var trist og skilles der med bussen, men likevel så var ingen lei seg. Alle lo og tullet på hele bussturen hjem, og de sang for full hals. De hadde en livsglede som er vanskelig å beskrive. Selv om de hadde nok trolig opplevd masse tøft, og også ikke alltid hadde det like lett på barnehjemmet, så «bremset» det ikke på smilet deres. De hadde opplevd Jesu kjærlighet. Og jeg tenkte over mitt liv og min livsglede. Den burde jo bare være tidoblet. Etter en sånn opplevelse blir du mer takknemlig for hvor godt du lever i Norge. Og jeg må si at de barnehjemsbarna ble forbilder for meg. Det var så utrolig trist og reise hjem igjen fra den byen. Det var som å skilles fra en familie du hadde bodd sammen med hele livet. Vel hjemme sitter jeg igjen med mange, sterke minner fra et nydelig land og flotte mennesker som i praksis lærte meg om nestekjærlighet og gjestfrihet. Hele turen merket vi at Gud var med oss. Selv ba vi mye sammen, det ble bedt hjemme og alt la seg tilrette under hele turen. Fæle opplevelser og alvorlig sykdom ble vi også spart for. nr. 5 mai

13 Tre jenter på tur Her kan du lese hvordan tre av deltakerne opplevde turen til Bolivia. Begeistringen hos barna er noe som går igjen i inntrykkene hos deltakerne. MINNEORD: Minneord Camilla Thorbjørnsen BOLIVIA: De tre deltakerne svarte på følgende spørsmål: 1. Hvilke høydepunkter vil du trekke fram fra turen? 2. Har turen betydd noe for deg personlig? 3. Hvilket syn har teamturen gjort med deg i forhold til viktigheten av misjonens sak? Marit Salvesen, 18 år 1. Høydepunktet for meg var skolebesøkene, og ellers når vi møtte barn. Det var utrolig å se hvordan de reagerte bare ved å se oss. Selv om jeg ikke forstod noe av hva de sa, og de ikke forstod meg, så kunne vi kommunisere, det var også noe som var «stilig» å oppleve. Også den gleden som strålte ut av øyene deres når de kom bort og klemte og kysset oss på kinnet er ubeskrivelig. De gav oss en utrolig tillit og viste en stor takknemmelighet over besøket. Det var stort å se at man kunne skape en så stor glede bare ved å vise omtanke og kjærlighet. Flere av barna fikk man bare lyst til å holde rundt, og aldri slippe, bare kunne være der for dem og gi dem den kjærligheten og omsorgen de trengte. Det å se inn i de brune, runde, strålende øyene, var som å se inn i en brønn overfylt av glede og sprudlende liv. I forhold til levestandarden som er der nede så er det fantastisk å se denne utstrålingen. I Norge, i dette landet hvor de fleste har det godt, hvor barn har masse leker og alt mulig teknisk utstyr, opplever man ikke denne enorme godheten og gleden, i hvert fall ikke over ukjente mennesker. Men i Bolivia var de ikke avhengige av det materialistiske, her satte de pris på det lille de hadde, og det at vi kom til dem var stort i deres øyne. 2. Dette har vært en tur for livet! Det er ikke mulig å beskrive alle de utrolige tingene vi har fått være med å oppleve. Det å kunne komme som ungdom fra Norge og se hvordan folk lever, ikke minst bare det å få møte alle disse fantastiske menneskene som gjør et så stort arbeid for Gud! De har en iver og et pågangsmot man må lete lenge etter. Menneskene vi besøkte åpnet hjemmene sine for oss, og vi ble ønsket hjertelig velkommen hvor enn vi kom. Det er en enorm inspirasjon å se hva de har fått til der nede og hvor sjenerøse de er på alle mulige måter. Jeg har et stort ønske å kunne få reise ned igjen og besøke disse menneskene vi nå har vært hos. De utretter store ting i det små, men det er ofte de små tingene som får de største utfallene! 3. Det at vi nå har fått lov til å reise helt til Sør-Amerika og fortelle mennesker, både barn og voksne om Jesus, er helt utrolig. Det er det største jeg noensinne har vært med på! Jeg har stor tro på misjon, de som arbeider som misjonærer gjør et vanvittig viktig arbeid. Det å kunne fortelle om sannheten til dem som ikke har hørt, eller som ikke tror er ikke alltid enkelt, men Gud vil ikke vi skal gi opp fordi om, nei vi skal fortsette å utrette ting i hans kraft. Jesus sa «Gå ut» og det er det vi skal gjøre! Men man trenger ikke nødvendigvis reise til de fjerneste landområder, bare se deg rundt, kanskje dine nærmeste er de du kan gå ut til Hanne Gundersen, 19 år 1. All takknemlighet og gjestfrihet de hadde der nede. Jeg likte meg også godt i jungelen. Hele turen generelt var et høydepunkt, så vanskelig å trekke fram noe spesielt. 2. Lært mye mer om hvordan de lever der nede, og forskjellene på her og der. Blitt mer takknemlig for hvor fint vi egentlig har det her i Norge. Føler at vi har fått noe igjen for at vi kunne bli brukt til å fortelle de der nede om Jesus. Takknemlig for å bli brukt på den måten, og å oppleve misjonær-livet. 3. Ja virkelig. Misjon er kjempe viktig, det viser at det når fram til folk, og folk blir frelst. Man ser det virker når man er på sånne turer. Hanne Stiland, 16 år 1. Det må være alle de gangene vi var ferdig med å fremføre sanger og drama for barn og de strømte mot oss etterpå for å klemme og hilse på oss! De var «sååå» skjønne!! 2. Turen har fått meg til å tenke mer over hvor godt jeg egentlig har det her i Norge. Oppførselen til menneskene i Bolivia har også fått meg til å skjønne at man trenger ikke ha mye penger for å leve et godt liv. 3. Misjon er kjempeviktig, og det gir nytt håp og nye muligheter! Fredag 14. desember fikk vi den forferdelige beskjeden at vår gode venninne Camilla Thorbjørnsen, 15 år, ble lagt inn på sykehus med svulst på hjernen. Vi tok beskjeden tungt. Vi fikk besøke henne noen ganger og hun strålte som en sol, og var alltid blid til tross for sykdommen. Hun visste alltid hvor hun skulle og var aldri redd for farene «bak hjørnet». Oppholdet på sykehuset ble fire spesielle måneder, det var ikke mange som kom ut fra rommet uten tårer i øynene. Hun ville alltid det beste for andre, og satte andre framfor seg selv. Hun ville ikke at grøtfesten vi hadde den dagen hun ble syk skulle bli ødelagt pga. henne. Torsdag 10. april, sovnet Camilla fredelig inn uten smerter, etter fire dager i koma. Begravelsen holdt sted i Hurum kirke, hvor det var stappfullt inne i kirken, og nesten like mange utenfor. Dette sier noe om hva Camilla betydde for mange. Hun har lært oss alle mye. Hun var fast i troen og elsket Jesus hvor enn hun var. Camilla var som en «mamma» for mange, hun hadde masse omsorg for de rundt seg og satte alltid andre foran seg selv. Dette er noe vi kan lære av, å bry seg om folk rundt seg før seg selv. Vi har kjent Camilla helt siden vi var 5 år. Da begynte vi i barnekoret Jubel sammen, og etter det ble vi bare bedre og bedre kjent. Mai 07 stod vi alle sammen til konfirmasjon (Tentro) i Knoffen, menigheten som hun var veldig aktiv i. Da Camilla ble for stor for barnekoret, ble hun leder, for de små. Hun gikk i BEKJENTGJØRING AV BURs ÅRSMØTE 2008 BURs årsmøte avholdes lørdag den 12. juli 2008 kl på Vigeland i Lindesnes kommune. Nærmere beskjed om lokaliteter kommer senere. Hver gruppe vil også få tilsendt innkallelse og sakspapirer i posten, i månedsskiftet mai/juni. Saksliste: 1. Valg av - Møteleder - 2 referenter - 2 til å undertegne protokollen - 2 til tellekorps 2. Godkjenning av saksliste og forretningsorden 3. Godkjenning av årsberetning for Godkjenning av regnskap for Behandling av forslag til arbeidsprogram for 2008/ Godkjenning av standardvedtekter for lokale grupper 7. Vedtektsendring 8. Fastsettelse av minimumskontingent 9. Valg av - 3 styremedlemmer for 2 år - 2 varamedlemmer for 1 år - 2 medlemmer til valgkomiteen 10. Orientering om BURs arbeid og planer Kommentar til sakslisten: Når det gjelder sak 7 som gjelder vedtektsendring i BURs vedtekter, så gjelder det årsmøte for BUR. Vedtektene sier at BURs årsmøte skal avholdes i forbindelse med DFEFs landsmøte. BUR fremmer forslag om å endre vedtektene slik at årsmøte kan avholdes på BUAK. ungdomskoret «Sing-it», og var aktiv på ungdomsmøter som forsanger i lovsangsteamet. På Oven leirsted i Råde var hun i sitt ess, som leder og deltaker. Hun likte å «sjefe». Camilla var ikke bare en leder, men også et vitnesbyrd. Hun spredde evangeliet over alt hvor hun var, i butikker og på tog. Vi har mange flotte minner med Camilla, både fra leir, møter, konserter, koselige bursdager og helgeovernattinger. Hun var så ung og døde så alt for tidlig fra oss. Du har alltid hatt en stor plass i hjertene våre, og vil alltid ha det. Utrolig glad i deg! Vet du er i Guds hender Vil alltid være dine venner! Erna-Karin Aronsen, Linn Cecilie Pettersen og Ida Pettersen Valg: Følgende personer i styret er på valg: - Jon Åge Skuland, Kristiansand (tar ikke gjenvalg) - Bjørn Rino Jacobsen, Mosterhamn (tar gjenvalg) - May Synnøve Rygh, Vedavågen (tar gjenvalg) - Annikken Lidal, Mosterhamn (tar gjenvalg) - Svein Kåre Dahl, Vedavågen (tar gjenvalg) Nye kandidater: - Benedikte Ekeberg, Svennevik Med vennlig hilsen DFEFs Barne- og ungdomsråd Vidar Tjomsland Adm.sekretær Kontaktinformasjon: DFEFs Barne- og Ungdomsråd Omlandsneset 11, 4516 Mandal Tlf: , Mob: E-post: bur@dfef.no Internett: nr. 5 mai

14 Møte med kinesisk leder: - Hele landsbyer opplever frelse Fokus på kristne i Kina Tekst og foto: Leif Frode Svendsen KINA: De kinesiske myndigheter har et intenst ønske om at de olympiske leker skal gi en mulighet til å fremstå som et moderne land, med velstand og åpenhet som sentrale bestanddeler. Men uansett er landet stadig et diktatur, styrt eneveldig av kommunistpartiet. Det kommunistiske tankegodset og den organiserte undertrykkelsen dukker likevel opp på flere samfunnsområder, ikke minst i regimets skepsis og undertrykkelse av uregistrerte kristne bevegelser og fellesskap. Nå trodde de fleste at forholdene for de uregistrerte menighetene ville bli enklere med de olympiske leker, men dessverre har det motsatte skjedd. Flere bibelskoler er stengt og sentrale kristenledere er enten arrestert, satt i husarrest eller har flyktet ut på landsbygda. Men når glansbildene fra OL stråler imot oss, er det kanskje ikke så mange som tenker på menneskerettighetssituasjoner. Organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International kommer med entydige advarsler; hvis det ikke legges internasjonalt press på myndighetene, vil det være negative bivirkninger fra OL som vil bli mest framtredende. I en storby i Kina møter vi en nettverksleder av flere tusen kristne menigheter. Han kan fortelle at forfølgelsen av kristne har økt i forbindelse med de olympiske leker, men at Guds rike fortsatt går fram. Uansett går Guds rike fram i Kina, og selv om flere sentrale, kristne ledere er arrestert eller satt til sides, spørs det om myndighetene klarer å stoppe vekkelsen. I dette bildet trenger de kinesiske kristne vår støtte og våre bønner. Privilegerte er DFEF som bevegelse som gjennom Nytt Livs Lys i Japan får være en markant støttespiller for de kristne i landet. Han har oppsyn med 2000 menigheter På et hotellrom i en av de større byene i Kina får vi gleden av å treffe en sentral leder i et av de uregistrerte, kristne nettverkene. Han har et spesielt overoppsyn over cirka 2000 menigheter og husfelleskap og er mye på reisefot. Han er hva vi kan kalle en ung familiemann, som er kristen i tredje generasjon i sin slekt. Fram til tenårene var han ikke veldig bevisst på troen, men fikk 16 år gammel en alvorlig hudsykdom. Min mor oppmuntret meg til å oppsøke menigheten, hvor de hadde en spesiell kampanje over flere dager. I møtene så jeg meg selv som en synder, ble først frelst og fikk siden oppleve en gjennomgripende helbredelse. Dette skjedde i 1986 og allerede søndagen etter ble jeg utfordret til å tale til forsamlingen. Med utgangspunkt i Johannes 3;16 holdt jeg på i ti minutter og delte alt jeg kunne, sier lederen smilende. Vekkelse og forfølgelse Du kan ikke annet enn å bli imponert over den unge lederen. Han har en veldig mild og tillitsvekkende væremåte, og det er egentlig vanskelig å se at han er en fremtredende leder. Men slik er i det Kina; Gud velger ut dem han vil, og utruster dem med kraft og evne til å utføre det Han har kalt dem til. Gjennom denne spesielle kampanjen hvor jeg ble frelst, og tiden etterpå ble hele 380 unge menn herlig frelst. 100 av disse ble samme året døpt i vann. Foruten at jeg gikk på videregående skole, fikk jeg i denne perioden ledertrening ved en bibelskole ute på landsbygda, sier lederen. Tre år etter grep myndighetene inn, og flere ble arrestert og drept. Dette var et hardt slag for oss, og vi ba og gråt mye for de som led. Faren min var redd for at jeg også skulle bli drept, og ønsket at jeg heller måtte bli forretningsmann. Men jeg kjente trangen til å dele evangeliet med andre og på fritiden reiste jeg rundt og hadde møter. I 1992 reiste jeg ut på fulltid, og reiste til en annen provins for å dele Ordet. Kallet til å gå ut fikk han stadfestet gjennom en drøm. I drømmen prekte jeg evangeliet, og lærte opp kristne til å tjene Herren. Flere netter på rad talte Gud til meg på denne måten, og jeg husker spesielt en hånd som gav meg en bok, som jeg forstod var Bibelen. «Gå ut og forkynn» var kallet som kom over livet mitt. En hel landsby tar imot... Fra en lokal, uregistrert menighet fikk han akkurat nok penger til reisen til et sted i en annen provins. En kvinne hadde blitt frelst, og ønsket at vi skulle besøke hennes hjemsted for å dele evangeliet. På halvannen måned gav cirka 200 av landsbyboerne sine liv til Jesus, og ønsket veldig gjerne å lære mer om Jesus. De likte ikke at vi måtte dra fra dem, og gjemte faktisk bagasjen vår. Etter dette reiste lederen fra sted til sted, og opplevde store ting med Herren. Men ofte hadde de ikke mat, og i sengene ble de «oppspist» av alle slags insekter og smådyr. I en landsby innkalte ordføreren på stedet hele landsbyen til møte. Han fikk tre kroner for jobben, og brukte en ropert og høytaler for å få alle til å komme til en gymsal. Utrolig nok ble alle innbyggerne i byen, over 100 i tallet frelst. På samme tid ble også mange helbredet! Vi ba mennesker legge hendene sine på det syke stedet, og Gud stadfestet Ordet og grep inn. Folket her var utrolig fattige, og hadde eksempelvis aldri sett tørkede nudler før. Fra 2002 har vi gitt dem bibler, da de selv ikke har penger til å kjøpe. Så snart en menighet er plantet på et sted, sender «nettverket» en pastor til stedet, som i løpet av et par måneder underviser de nyfrelste, lærer dem og innsetter ledere. Vår leder reiser veldig mye fra sted til sted, og bare i en provins har han hovedoppsynet med 900 menigheter. I en annen er det 1000 forsamlinger... Og dette er bare en av de veldig mange kristne, uregistrerte nettverkene av menigheter i Kina. I storbyen hvor han for øyeblikket bor, er han med å bygge opp 46 husgrupper. Med den store økningen i velstanden blant mange kinesere, merker lederen nye utfordringer med å dele evangeliet i byene. Det er vanskeligere å virke i byene nå, ikke minst på grunn av at mange har politisk bakgrunn. Akkurat det gjør at vi må være mye mer forsiktig. Målsettingen vår dette året er uansett å nå flere unge mennesker, sier lederen. Økt press fra myndighetene Han merker på kroppen den økte forfølgelsen i oppkjøringen til de olympiske leker i Beijing. Myndighetene er etter meg! Nå er det jo forbudt å forkynne evangeliet i uregistrerte menigheter, og det gjør at jeg egentlig alltid er forberedt på vanskeligheter. Mange ganger har jeg blitt tatt av politiet. Den modige lederen nevner et eksempel på hvordan han opplever forfølgelse for Jesu Kristi skyld. For cirka to år siden fikk min kone en telefon fra politiet, hvor de spurte etter meg. Hun fortalte at jeg ikke var hjemme, og sikkert ikke var hjemme før sent på kvelden. Den natten foretok politiet en razzia og tok meg med til politistasjonen. De spurte meg ut i flere timer, men jeg svarte ikke på noen av beskyldningene og spørsmålene. Klokken på natten foretok de en ny razzia, hvor de konfiskerte pc-en min, tok bøker, dvd-er, mobilen min. De tok også bilder fra leiligheten. Jeg ble holdt av politiet til neste morgen. Ikke lenge etterpå tok de meg inn til et nytt avhør, hvor de slo meg og brukte strømkolber mot kroppen min. En hel natt lå jeg fastlenket til sengen. Lederen er egentlig forberedt på det verste, og har flere venner som har blitt arrestert den siste tiden. En god venn på 32 år ble arrestert for en tid tilbake, og risikerer fengselsstraff på alt fra 5 til 15 år. Tiltross for faren for tortur og lengre fengselsstraffer står lederen trofast på sin post. Han tar sine forholdsregler, men har ikke begrenset reisevirksomheten og arbeidet for Jesus. Han forteller om store behov for bibler, spesielt i provinsene hvor det er mye fattigdom og mange som ikke har tilgang til Guds ord. De fleste Biblene som kommer inn til nettverket til denne lederen, blir distribuert videre ut på landsbygda over hele Kina. For hele tiden kommer det inn rop om store behov for bibler. Det er et stort privilegium å møte denne kristne lederen og noen av hans medarbeidere. Fantastisk er det også å tenke på at DFEF gjennom Nytt Livs Lys får være med å støtte og utbre Guds rike i Kina. Husk på DFEFs misjonærer i Japan og Asia i dine bønner; at det som aldri før kan bringes inn bibler til «Midtens rike». nr. 5 mai

15 Det er virkelig sant! Denne lille jenta, kom til barnehjemmet veldig syk og helt ute av stand til kommunisere. I dag sitter hun i rullestol og kan kommunisere. Uten hjelp ville hun vært død i dag. Da vi kom hit i 2002 ble vi kjent med en familie i menigheten som kom et år før oss for å starte opp et barnehjem. Virgil og Betzaida ble raskt gode venner av oss og vi har faktisk opplevd at via deres tjeneste har vi kunnet bidra til å hjelpe folk ute i landsbyene. Derfor ønsker vi å fortelle litt om arbeidet de driver. Fokus på Nord-Korea Tekst: Roald Lidal Ikke langt fra oss her i Japan finnes et av verdens mest restriktive, kontrollerte og utarma land. Nord-Korea har i en årrekke rangert på toppen av verstingslistene til ulike menneskerettighetsorganisasjoner. Religiøs og politisk fridom er totalt fraværende. Folket er ikke bare kontrollert og manipulert. De er hjernevaska og voktet på 24 timer i døgnet. Under slike omstendigheter som er så brutale at vi knapt kan fatte det, vokser Guds rike. Naturligvis kan ikke folk samles til møter uten i små familieeller vennegrupper, men i dag kjenner vi til en stadig vekst i antall kristne. Mens nordkoreanere blir opplært til at avdøde Kim IL Sung er deres gud, er det i dag flere og flere som til tross for farene vender seg til den ene og sanne Gud. Bibelen er naturligvis en forbudt bok, men flere og flere har de siste åra fått tak i en, og de leser og finner trøst, hjelp, håp, ja, liv. Det å eie en bibel fører vanligvis til en 15-års fengselsstraff, mens et nytestamente vil gi 3 år bak murene. Gjennomsnitts levetid for en kristen i fengsel er for øvrig bare 3 år. Forholda er nemlig så barske og uutholdelige at en overlever ikke lenge i et nordkoreansk fengsel. På slutten av 90-åra flyktet mange til Kina på grunn av stor hungersnød. De dro for å finne ris, men mange møtte kristne i Kina og fikk høre evangeliet om Jesus. Som et resultat ble om lag halvdelen av disse nordkoreanerne kristne. En mann var blant dem som klarte å komme seg over grensa til Kina i et desperat forsøk på å finne mat. Noen hadde fortalt ham hvor han skulle dra for å finne kinesere som kunne hjelpe, og disse var altså kristne. Mannen fikk høre evangeliet, og han fikk to måneder med opplæring. Under denne tida mottok han Jesus som sin frelser, og etter to måneder begynte han på den vågale tilbakereisen til Nord-Korea med 70 kg ris på ryggen. Han hadde også med seg fem dagbøker med Johannesevangeliet trykt midt inni. Da han kom til grensa, ble han oppdaget av to rasende vakter. Han var så redd de skulle oppdage de fem dagbøkene at han bad inderlig til Gud om at han måtte blinde øynene deres. De gjennomsøkte alt han hadde, men fant ikke de små, dyrebare bøkene. Mannen fikk dra videre, og da han kom hjem, delte han gledesstrålende nyhetene med sin kone. Hun var overlykkelig for risen han kom hjem med, men ville ikke engang høre det religiøse tullpratet hans. Nei takk var hennes bestemte avslag. Mannen gav imidlertid ikke opp. Han sa at det hadde virkelig hendt. Han ble som han hadde sagt, stoppet av sinte grensevakter. De hadde virkelig gjennomsøkt alt han hadde, og at de ikke fant dagbøkene med Johannesevangeliet i, var bare et under. Han hadde bedt til den eneste sanne Gud, og han hadde faktisk blindet vaktenes øyne. Kona ble nysgjerrig da hun hørte alt dette. Både hun og flere andre i omgangskretsen tok imot evangeliet. Vi har for øvrig hatt gleden av å trykke ganske store mengder av denne dagboka, så vel som små nytestamenter som på ulike vis har funnet sin vei inn til Nord-Korea. Ei dame på et marked i Pyongyang hadde fått stukket ei dagbok opp i hånda si. Hun tok den med seg hjem, og mannen hennes begynte å lese i den. Han kom til Johannes 3,16 og leste at så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den eneste, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes men ha evig liv. Kunne dette virkelig være sant? Kunne Gud elske ham så høyt? Prosessen var nok ikke enkel, men mannen trodde og tok imot Jesus som sin frelser. Han viste dagboka stolt til sine venner, og som et resultat av den ene boka, tok hele 19 nordkoreanere imot frelsen. For en del år tilbake fortalte en skolelærer elevene sine at hun ikke skulle gi dem noen hjemmelekser den dagen. I stedet skulle de gå hjem tidlig og lete etter en spesiell bok. Læreren sa at boka normalt hadde et svart omslag, og om foreldrene hadde et eksemplar, ville de mest sannsynlig lese i den etter at barna hadde gått til sengs. Hun bad barna gå hjem tidlig for å lete etter boka på hemmelige plasser før foreldra kom hjem fra arbeid. Uten å si noe til foreldrene skulle de ta bøkene med til skolen og gi dem til læreren. Som belønning skulle de få et fint, rødt skjerf, et godtkommunist-barn skjerf. Da ei av jentene som hadde funnet en bibel, kom hjem fra skolen neste dag, ropte hun stolt på sin mor for å vise henne skjerfet. Mora var imidlertid ikke der, og hun kom ikke senere heller. Faktisk fikk hun aldri mer se sin mor igjen. Så mange som 14 andre barn i klassen hennes hadde også funnet bibler hjemme. Ingen av dem fikk noen gang se sine foreldre igjen. Denne jenta ble senere en kristen, og hun fortalte med sorg i stemmen: Dette var en hjemmelekse jeg ønsker jeg aldri hadde gjort. Kristne i Nord-Korea har et utrolig behov for Guds ord, og til tross for store vanskeligheter har vi i dag mulighet for å skaffe dem det kraftige, uforanderlige, livgivende Ordet. Vil du være med å be for de troende i Nord Korea? De trenger det virkelig. MINISTERIO PUENTES Fokus på Mexico Tekst: Rose Høyland MEXICO: I dag har Virgil og Betzaida (bildet) 12 barn boende hos seg i tillegg til sine egne 3, men i løpet av disse årene er det flere barn, noen mødre og tenåringsjenter som har bodd hos dem periodevis. Noen av barna trenger ekstra oppfølging, og flere var sterkt underernærte da de først ble tatt hånd om. Virgil jobber i tillegg som engelsklærer for å kunne skaffe ekstra penger til å bygge et hjem for seg, familien og barna. Siden de startet opp har det vært mange utfordringer og store behov. I begynnelsen var det ekstra tøft, men nå har lokalsamfunnet her fått øynene opp for det de gjør slik at mat og klær er i dag ingen problem. Tvert imot. Det er ofte de får tildelt så mye mat at de deler ut til fattige familier som de er i kontakt med. Deres store ønske og drøm har siden starten vært å gi barn en trygg og solid kristen oppdragelse som senere kan forme deres fremtid og gi dem en bedre start i livet. Barna er som regel ikke foreldreløse, men foreldrene er ute av stand til å ta seg av de pga. prostitusjon, alkohol, narkotikamisbruk eller ekstrem fattigdom. I Higueras fikk vi kontakt med en bestemor som tok seg av 5 av barnebarna sine. Selv hadde hun diabetes og ingen mulighet til å ta seg av alle. Etter en kraftig storm høsten 2006, ble det så mye ødeleggelser at hun godtok at 2 tvillingjenter Gizel og Lizet kunne komme til Virgil og Betzaida. Da var de 3 år. Den ene var kun underernært og svak, men den andre kunne hverken gå, snakke eller bevege seg. Jeg husker da jeg så henne første gang. Hun lå i en hengekøye uten å få noe særlig oppmerksomhet. Håret var en eneste floke. Det gjorde vondt langt inne i hjerte å se fordi jeg skjønte at denne jenta med riktig behandling fint kunne lære seg både det ene og det andre. Familien hadde godtatt det som skjebnen at de hadde fått en evig baby, og gjorde derfor En stor lykkelig familie, med behov for et nytt hjem... lite til ingenting for å endre på det. Nå over ett år etter at hun kom til Virgil og Betzaida, ser vi store forandringer. Hun sitter i vogna si og vi kan kommunisere med henne. Hun smiler og griper tak i ting. Noe jeg senere er blitt klar over er at hun hadde andre alvorlige helseproblemer som ville tatt livet av henne om hun ikke hadde fått hjelp. For meg er det utrolig å se og jeg takker Gud fordi vi har denne familien her i Culiacan som har dedikert livet sitt til å hjelpe barna. I dag kjemper vi en annen kamp for at Virgil og Betzaida også kan ta til seg enda et av disse barnebarna. En 11 år gammel jente med store helsemessige behov som familien hverken har økonomi eller kapasitet til å møte. Vi har hjulpet med 2 operasjoner, men det er ikke nok og nå er det andre ting som har dukket opp. I landsbyen er det umulig å få den hjelpen hun trenger. Utfordringer I dag leier de et hus en mil utenfor byen, men med en huseier som egentlig vil ha dem ut derfra. Et guyaba tre i bakgården deres døde og det brukte eieren som påskudd til å saksøke dem for å få dem ut. De hadde selvfølgelig ikke gjort noe galt og vant rettsaken, men det er ikke like hyggelig å være et sted du ikke føler deg ønsket. Med 15 barn er det ikke bare å flytte. De har en tomt som de så vidt har begynt å bygge på, men det går sakte av økonomiske årsaker. Rino ønsker veldig å finne tid å hjelpe til med byggingen. Det er viktig at de får gjort ferdig barnehjemmet. Jobbe på barnehjemmet? Flere barn venter på muligheten til å komme til Virgil og Betzaida men siden de mangler stab er det foreløpig inntaksstopp. Liker du barn og er en fleksibel, omgjengelig person som elsker Jesus? Da har vi jobben for deg. Kom til Mexico og jobb et år eller kanskje flere på barnehjemmet! Ingen av arbeiderne hos Virgil og Betzaida mottar lønn. Kost og losji blir dekket på barnehjemmet (om du da ikke vil leie din egen leilighet), ellers bør du regne med at du trenger ca 1000 kroner i måneden til personlige utgifter. Ta kontakt på mail: virgilbeth@hotmail.com nr. 5 mai

16 Hvordan skal de tro hvis ingen forteller? I mange, mange år gikk Hugo Dante Ferreyra med en lengsel etter å bli en evangelisk kristen. Ved Guds nåde fikk han på sine eldre dager møte en norsk misjonær som kunne fortelle han om Frelseren Jesus Kristus. Misjonær Berner Solås fi kk lede Hugo til Jesus. Her sammen i mannens hjem i Rio Ceballos. Hugo stortrives på møtene i Rio Ceballos, og er ikke alene om det! Misjonærene Irene (bildet) og Jan André Langåker fra Karmøy er i dag aktivt med i virksomheten i Rio Ceballos. Selv en bastard kunne bli Guds barn! Vitnesbyrd fra Argentina Tekst og foto:leif Frode Svendsen ARGENTINA: Misjonens store sak handler når alt kommer til alt om å formidle håp og liv gjennom Jesus Kristus. I Rio Ceballos møter vi Hugo Dante Ferreyra på hele 84 år, som takket være kontakten med de norske misjonærene fikk oppleve frelse og gjenfødelse. Det er en stolt, smilende mann vi treffer i et lite hus ved innkjørselen til leirstedet i Rio Ceballos. Han er lenket til stolen for øyeblikket, etter et stygt fall, men holder motet oppe. Ivrig forteller han om sitt møte med Jesus. Min kone ble syk og veldig deprimert og havnet på et pleiehjem her i Rio Ceballos for fire år siden. Som en Guds ledelse fikk jeg kjøpt et hus like ved leirstedet. Sammen med søskenbarnet tok vi oss en spasertur i bygda, og kom på den måten i kontakt med Berner, sier Ferreyra. Han vokste opp uten sin far, og ble oppdratt av sin katolske mor. Helt siden jeg var ung har jeg hatt stor beundring for de evangeliske kristne. Som katolikk gikk jeg i kirken en gang i året, og fikk på den måten litt kjennskap til Jesus. Jeg likte ikke korrupsjonen som forekom i den katolske kirken og syntes også det var unaturlig at prestene her ikke kunne gifte seg. Misjonæren Berner Solås fra Norge var frimodig i møtet med den eldre mannen, og vitnet for han om Jesus. Vitnesbyrdet rørte ved hjertet til Hugo, og han begynte å komme til møtene. Jeg ble raskt fast inventar i menigheten, hver gang var en fantastisk opplevelse. Og ettersom jeg fikk det fortrolige forholdet til Jesus, bestemte jeg meg for at ingen skulle ta meg bort fra dette livet. I hjemmet fant han en gammel bibel og begynte med å lese fra begynnelsen. En dag leste jeg om at en ikke kunne tjene Gud som bastard. Nå var jo jeg et enslig barn og en forferdelig tristhet kom over meg. Er jeg virkelig ikke verdig til å være med på dette? Tung til sinns bestemte jeg meg for å gi Bibelen min til misjonærene, slik at den kunne komme til nytte for noen andre noen som var verdige. Vel oppe på leirstedet traff jeg Olaug som jeg gav Bibelen og forklarte gråtende hva jeg hadde lest. Hun begynte å le, en befriende latter, og fortalte den eldre mannen om forskjellen på det gamle og nye testamente. Med noen enkle vers fikk hun frigjøre den eldre mannen. Tenk at Jesus ble født av Maria, en enslig mor du det løste meg og jeg fikk et nytt møte med nåden. Ivrig fortalte han sin kone og de andre beboerne på pleiehjemmet om hva han hadde opplevd. Min kone tok imot budskapet og ble herlig frelst. Depresjonen hennes forsvant, og hun ble totalt forvandlet. Fortsatt trenger hun litt pleie, men hun er blitt mye, mye bedre. Og på den måten har også andre beboere på hjemmet fått høre om Jesus og flere har blitt frelst. Du det gamle livet er totalt forvandlet, og vi har fått et helt nytt og annerledes liv med Jesus, sier han lykkelig. Du merker at Hugo Dante Ferreyra fryder seg i Herren, og gleder seg over vennskapet med de norske misjonærene og fellesskapet i menigheten. Ivrig og stolt forteller han fra livet sitt. Født ble han i Rio Quarto, 25 mil fra leirstedet. Allerede som liten gutt lagde jeg mine egne biler og fikk interesse for mekanikk. På skolen var det derfor enkelt å velge retning og yrke. Min familie var fattig og jeg måtte tidlig ut for å tjene penger. Med min bakgrunn begynte jeg å arbeide innen bondenæringen og fikset på traktorer og landsbruksutstyr. Under andre verdenskrig arbeidet jeg med å kutte opp gamle maskiner, og jernet ble deretter solgt til en fabrikk i Buenos Aires. Her ble jernet omgjort til våpen, forteller Ferreyra ivrig. I 1943 flyttet han til hovedstaden og fikk seg arbeid ved en industribedrift som produserte maskiner til oljevirksomheten. Jeg var arbeider nummer Vi fikk veldig lite lønn, kun nok til akkurat å overleve, og jeg fikk et tips om gode jobber innen militæret. Jeg sa opp jobben min og fikk arbeid i en våpenfabrikk, hvor vi solgte og reparerte våpen. Etter en tid ble denne fabrikken lagt ned, og den driftige arbeideren fikk kjøpe opp en del av virksomheten. Jeg startet min egen våpenforretning, og gjorde gode penger. 38 år gammel giftet han seg med en enke. Hun hadde en syk sønn, som gjorde sitt til at vi måtte flytte til Cordoba. Her startet jeg opp som nøkkelsmed, og endte etter en tid opp med å produsere pengeskap. På egen hånd lagde jeg de mekaniske maskinene jeg trengte for å lage solide skap og fikk godt rykte på meg for god kvalitet. Den eldre mannen har opplevd både nedturer og oppturer gjennom et langt liv. Men den beste oppturen opplevde han først på sine eldre dager. I mange, mange år har jeg kjent på en dragelse mot evangelisk kristendom. Ved en anledning ble en av sjefene mine evangelisk kristen, og det gjorde veldig inntrykk på meg. Hadde han vitnet for meg, ser jeg ikke bort fra at jeg allerede på dette tidspunktet hadde tatt imot, men han vitnet aldri for meg. Men i dag kan jeg si at resten av mitt liv ønsker jeg å vie til menigheten og min Frelser. Og når Jesus vil, vil Han hente meg og tenk; jeg skal få være med han i all evighet! nr. 5 mai

17 Info fra Misjons- og hjemmekontoret: Misjonskalenderen Betel Horten Familien Langåker hjemme på «ferie» Misjonskalenderen mars Anatoliy, kjent blant mange i Norge fra sin tid ved Smyrna Bibelinstitutt, står som en av ildsjelene bak en spesiell pastorkonferanse i Karpatene. Her ser du han sammen med to pastorer i Donetsk. Verdifull konferanse Fokus på Ukraina Tekst: Anatoliy Raychynets Foto: Leif Frode Svendsen 389 pastorer fra hele det tidligere Sovjetunionen deltok i slutten av januar på en konferanse i Poljana, Karpatene. UKRAINA: Fra 29. til 1. februar ble det arrangert en internasjonal pastorkonferanse i Poljana, Karpatene. Ledere og pastorer fra seks land i det tidligere Sovjetunionen deltok. Hovedmålet med konferansen er gi muligheten til pastorer og deres koner til å komme til et fantastisk rekreasjonssted, hvor de kan få hvile og ikke minst møte kollegaer fra andre steder og land. Her kan de dele erfaringer, bli bedre kjent med hverandre, be for hverandre og bli inspirert / utrustet av seminarer og møter. Mange av pastorene har ikke anledning til å reise på ferie på grunn av dårlig økonomi, men fikk nå anledning til både å hvile og hente inspirasjon i tjenesten. Velsignet er det å høre hva Gud gjør i forskjellige menigheter og land i dag. Mottoet over konferansen var evangelisering i vårt århundre. Pastorer fikk dele erfaringer fra sine land, menigheter og kunne fortelle om evangelisering imot moderne miljøer og samfunn. Hvilke utfordringer møter våre menigheter i dag? Gjennom fire dager fikk alle oppleve masse velsignelse, Gud talte direkte gjennom sine tjenere, og oppmuntret og utfordret på samme tid. Som en av staben bak konferansen vil jeg bringe takk for alle i Norge som støttet denne verdifulle konferansen økonomisk. En spesiell takk fra de 389 deltakerne, som takket være deres støtte fikk oppleve Herrens velsignelse gjennom konferansen. Til neste år er det klart for konferanse igjen, hvor mange trofaste vitner fra hele det tidligere Sovjetunionen vil delta. Mange av disse har ingen mulighet selv til å dekke reise og opphold, men betaler kun en liten egenandel og får dekket utgiftene fra De Frie i Ukraina. Har du lyst til å gi din støtte til dette arbeidet? Da kan du gi din støtte til følgende kontonummer: Merk gaven: Konferanse Ukraina (red) 1. mai besøkte Vidar Aronsen menigheten, og 4. mai fikk menigheten besøk av Kjell Ohldieck. 1. pinsedag deltok menigheten på pinsestevne på Solvoll (SBI), og Bjarne Staalstrøm talte på møte i Horten 2. pinsedag. Bjarne er stadig på farten og taler på møter rundt om, og vi vil huske hans hustru spesielt i forbønn. Hun har vært syk gjennom lang tid. 15. mai taler Yngvar Pettersen i møte, og Kjell Ohldieck besøker menigheten den 18. mai. Yngvar Pettersen (bildet) besøker menigheten også 22. mai, og Jan Veiby taler i møte 25. mai. 29. mai og 1. juni taler Terje Rygh i Betel. Klippen Sætre har i mai måned besøk av Asbjørn Froholt, Viggo Wilhelmsen, Frank Søgaard, Torbjørn Arnesen og Bjarne Staalstrøm (bildet). Menigheten startet opp med friluftmøter i Sætre sentrum 10. mai. I slutten av mai sender menigheten ut brever til alle predikantene og menighetene i DFEF på Østlandet om Østlandsstevne i Sætrehallen september. Menigheten henstiller til alle mottakere av brevet å være oppmerksomme på utsendelsen, og slutte opp om storstevne. Etter 2 år i tjeneste i Argentina har familien Langåker nå kommet tilbake til Karmøy på ferie. De vil oppholde seg i Norge de neste tre månedene, og vil delta på sommerstevnet på Solstrand. I tillegg skal de delta i menighetslivet på Åkrehamn, samt to leirer. Det ble arrangert velkomstfest for familien fredag 25. april i Saron Åkrehamn. Vi i MHU ønsker familien et godt hjemmeopphold og ferie, og ber om at de får samlet krefter til videre tjeneste. Delegasjon fra DFEF i Stortingets høringskomité Som nok de fleste har fått med seg har regjeringen lagt fram forslag til en ny ekteskapslov som vil likestille heterofile og homofile ekteskap. I tillegg vil den gi lesbiske par mulighet til å bli gravid ved hjelp av kunstig befruktning. Lovforslaget er lagt frem for Stortinget, og Stortingets høringskomité har invitert organisasjoner og andre interessegrupper til å si sin mening. En delegasjon fra DFEF bestående av Gordon Tobiassen, Kjell Tangen og Bjørn S. Olsen møtte fram til denne høringen og fikk 15 minutter til å legge fram DFEF sitt syn på dette lovforslaget. Konklusjonen av vår framlegging var at lovforslaget burde avvises og at det burde utføres en bred offentlig utredning og konsekvensanalyse slik en rekke, til dels svært tunge høringsinstanser har bedt om. Våre argumenter ble lyttet til, og det ble stilt spørsmål fra politikerne i etterkant. Interessant var det også at representanten fra FrP kom bort i etterkant og spurte om å få tilsendt manuset, da han ville bruke sitat fra dette ved senere anledninger. Ettåringer til Argentina I lengre tid har MHU vært i kontakt med et ungt ektepar fra Østlandet som ønsker å bruke ett år av sin ungdomstid til å tjene Herren i Hans vingård i utlandet. Med bakgrunn i at disse unge snakker spansk, har de i samråd med MHU, valgt å reise til Argentina. Her vil de arbeide tett sammen med familien Langåker. De reiser ut i løpet av høsten Et av vilkårene er at de, i likhet med de resterende av våre misjonærer, skal sørge for sitt eget underhold. MHU møte MHU styret samles til styremøte torsdag 24. mai i Oslo. Dette blir det siste MHU møtet før landsmøtet. For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer. Rom 12;4-5 Som kristne er det godt å vite at vi ikke er alene og at vi ikke skal utføre alle oppgaver alene. Som kristne kan vi være med på å utfylle hverandre. Paulus skriver at vi er hverandres lemmer. Noen er føttene som går, andre er hendene som gir og slik kan vi fortsette. Det er ikke alle forunt å reise ut i det store utland som misjonærer. Nådegavene og kallet er forskjellig. Men alle kan være med å støtte de som reiser ut. Både gjennom bønn og ved å gi av våre økonomiske midler. På denne måten er vi også hverandres lemmer. Med glede kan vi informere om at vi også i mars måned opplevde en liten økning i innkomne midler gjennom misjonskalenderen. Økningen var på 1.150,-, fra ,- i fjor til ,- i år. Dette gjør at vi hittil i år har samlet inn ,- mot ,- tilsvarende periode i fjor. Takk til alle dere som trofast står med og gir av hjertet. På bildet i misjonskalenderen for mai ser vi mor og barn fra klinikken vår i Karwi i India. Behovene i India er store og utfordringene mange. Takk for at du står med og løfter arbeidet i India fram for nådens trone i dine bønner nr. 5 mai

18 Leirer og bibelcamping - Sommeren 2008 Program Solstrand 23. juni: Sankthansfeiring Her blir det salg av grillmat fra klokken Møte klokken Tenning av bål og allsang juni: Juniorleiren; 9-12 år Hege Holmquist er forkynner, Maryann og Inger Mæland er leirsjefer. 28. juni-2. juli: Tenåringsleiren; år Leif Frode Svendsen blir med som forkynner, Svein Kåre Dahl er leirsjef. Sion Mosterhamn stiller med lovsangsteam juli: DFEFs SOMMERSTEVNE juli: Bibelcamping Reidar Gamst og Steinar Slotten blir med som forkynnere, Ingeborg og Arvid Alsaker med team fra Saron Åkrehamn er vertskap juli: Bibelcamping Svein Tungeland forkynner Guds ord, mens Jon Sigve og Ann Kristin Sele med gjengen fra Eben Eser Verdalen er med som vertskap. 29. juli-3. august: Bibelcamping Jan Bjarne Skrøvje forkynner Guds ord, info om vertskap kommer siden august Ungdomsfestival i samarbeid med BUR Håkon Martinsen er forkynner, mens Mangor Mannes fra Saron Åkrehamn er leirsjef august: Pensjonistleiren Yngvar Pettersen og Svein Buin er med som forkynnere. Thorild og Sigmund Vea er vertskap. Annonse i Det gode budskap? Kontakt: Thore Nilsen Mobil: E-post: thonilse@online.no Trykksaker, tekstiltrykk, banner mm Leirer på Oven På Oven Leirsted i Østfold satses det som aldri før, og alle leirene samler mange deltakere. OVEN: Følgende leirer arrangeres denne sommeren: juni: Juniorleir 1 Bjørn Olsen er med som forkynner, hvor Ann-Christin Pettersen og Jan Thore Gulbrandsen er leirsjefer. 29. juni 5. juli: Juniorleir 2 Thomas Hofmo og Per Einar Kristiansen er med som forkynnere, mens Mona Blix Marthinsen og Yngvar Brekke er leirsjefer. Uke 28, 29,30 og 31 Camping Leirstedet kan benyttes av folk fra de 15 menighetene, mot litt penger for strømutgifter og bruk av fasilitetene på stedet. 2. til 9. august: Ungdomsleiren Carina Grelland Harsem taler Guds ord, mens Monica og Jarle Tolås er leirsjefer. Hobby 5430 Bremnes tlf reklame@saverudreklame.no Vestlandsleiren Vestlandsleiren i Liarvåg, Nedstrand arrangerer dette året tre leirer Juni : Miniorleiren Edel Merethe og Marte Dahl er leirprester august: Juniorleiren Leif Frode Svendsen er leirprest, og leiren ledes av et lederteam august: Tenweekend Lovsangsteamet fra Sion Mosterhamn blir med; flere detaljer kommer senere. nr. 5 mai

19 Alle er klar over at SBI har hatt en stri tørn i det siste med lavt elevtall og trang økonomi. Det er neppe noen som ikke ønsker rektor og styre ved SBI lykke til i arbeidet med å sikre videre drift ved skolen. Men referatet fra Forkynnerkonferansen på Solstrand i år i DGB reiser likevel flere spørsmål enn det besvarer. Evangelist Åge Magnus Sund Hva skjer med SBI? Leserinnlegg Tekst: Frøys Hindar, Betania Lyngdal Det er «in» i tiden med kjappe løsninger. Personlig undres jeg over at en så godt som samlet forkynnerkonferanse går inn for å slå SBI sammen med Kraftskolen alt fra neste høst av. En prosess som varer fra det første møtet finner sted mellom partene i oktober 07 og som ender opp med et endelig forslag om sammenslåing 3-4 måneder senere, fortjener knapt betegnelsen prosess. Uttrykket «hastevedtak» passer vel bedre. Og hastverk kan som kjent være lastverk. Yngvar Pettersen var modig nok til å lufte sine tvil angående «prosessen». Det fortjener han respekt for. Det koster noe å stå som den ene mot de mange. SBI har naturligvis handlet under press. Før jul ble MHU oppfordret til å legge administrasjonen sin til SBI. Jeg har så langt ikke registrert noe svar på henvendelsen, men det ikke å svare på et spørsmål, er jo i seg selv et svar. En slik forflytning og effektivisering av DFEFs sentrale administrasjon ville gitt et viktig signal utad om at De frie venner som bevegelse slutter opp om bibelskolen sin. Det ikke jeg var klar over, var at Kraftskolen alt var nedlagt som skole. Mot slutten av den korte tiden skolen eksisterte, satt den igjen med få elever, slik situasjonen også har vært ved SBI. Menneskelig sett er det lite å hente gjennom en fusjon med en kraftskole som futten er gått ut av. Det blir helst å «slå sine pjalter sammen». Noe helt annet er at ressurspersoner som Tømmerbakk og Liverød kan komme til å bety en god del for DFEF som bevegelse. Men da bør fokus være på å stå sammen i tjenesten for Jesus, og ikke starte opp samarbeidet med å profilere TV-buss og framtidige programmer på Visjon Norge. En bygger ikke et hus med å legge taksteinene først, men med støping og bygging av såle og grunnmur. En god porsjon ydmykhet gjør seg, ikke minst i bibelskolesammenheng. En slik markedsføring kan nok imponere og skape halleluja-stemning på en forkynnerkonferanse, men er dårlig egnet til å gi Kraftskolen SBI en ny åndelig giv. «De skarpe taggene» på treskevogna som rektor Gamst refererer til, er ikke nødvendigvis nye virkegrener ved skolen, men tente elever som setter merker etter seg i det åndelige landskapet i Norge. Og selv om det ikke ser slik ut for øyeblikket, tror jeg det fremdeles eksisterer et behov for en internatbasert tradisjonell bibelskole, gjerne med tilrettelegging av muligheten til å ta forberedende eller for eksempel kristendom som fag ved høyskole eller universitet. For all del: Det er positivt med visjonær tenkning. Men en TV-buss trenger solide driftsmidler og en god økonomi i bunn dersom den skal bli noe mer enn bare en gimmick. Fokus i markedsføringen av det nye bibelskolekonseptet bør derfor være undervisningen i Guds ord og teamopplegg i eget land og utland hvor elevene har en mulighet til å kommunisere språklig. Alt annet bør komme i annen rekke og som en ekstra bonus! Fire personer, to fra det gamle SBI og to fra Kraftskolen, er valgt inn av SSBI som styre i den nye bibelskolen. Antagelig dreier det seg om et arbeidsutvalg og ikke et permanent styre. Dersom det nye firemannsstyret er permanent, er det ingen tvil om at man satser friskt og utradisjonelt og helt på tvers av vanlige prosedyrer. Er det gamle styret lagt ned? Betegnelsen «skolestyre» er uansett svært upresis. Det er to styrer på SBI, et pedagogisk skolestyre og et driftsstyre. Det er driftsstyret man feilaktig kaller «skolestyre» i denne sammenhengen. Kanskje på tide å rydde opp i begrepene? Utviklingen på SBI har ikke vært ukjent for MHU. Mens konsulenter utenfra har studert og avlagt rapporter om DGB og bladet er blitt kjørt gjennom komitekverner og vært en gjenganger på landsmøtene, så ser det ut som om SBI mer eller mindre har fått kjøre sitt eget løp. Helt til det må ha gått opp for noen at løpet nå var kjørt! Det normale hadde jo vært å legge hele saken fram på sommerens landsmøte, selv om MHU etter omleggingene på slutten av 90-tallet rent juridisk sett antagelig har sitt på det tørre og kan fatte viktige avgjørelser av denne typen på egen hånd. Spørsmålet om tilknytningen til herlighetsteologien har vært reist. Personlig er jeg ikke så engstelig for akkurat den biten. Liverød er jo også tidligere SBI-elev det burde langt på vei garantere for bibelsynet:- ) og i Gamst sin redegjørelse på Forkynnerkonferansen framgår det jo at Tømmerbakk og Liverød opptrer som privatpersoner og ikke som representanter for Elihu-bevegelsen (som for øvrig ledes av nok en tidligere SBIelev, Jan Hagen). Spørsmålet er allikevel såpass viktig at det burde vært lagt fram for sommerens Landsmøte til drøfting og en eventuell avstemming. Når alt dette er sagt, så er Kraftskolen SBI antagelig kommet for å bli. Det er neppe mulig å reversere den superraske prosessen vi har vært vitne til. Det som er beklagelig, er at SBI nå handler i et vakum. De er mer eller mindre overlatt til seg selv, uten det støtteapparat skolen så sårt hadde trengt og fortjent. Jeg har allerede registrert at man inntar forskjellige holdninger til det som nå skjer på SBI: Enten toer man sine hender, klamrer seg til det nye opplegget som et siste halmstrå og håper på det beste, eller så lar man seg gripe av en voldsom optimisme og tror dette er den store og eneste løsningen på den krisen bibelskolen er havnet i. Personlig er jeg for trosfriske initiativer, men synes det er leit at man nå satser alt på ett kort når det er så mange uavklarte momenter inne i bildet. Her er det ikke blitt mye tid til konsekvensanalyser! Men uansett synspunkter på den vending bibelskolesaken nå har tatt og måten den er blitt behandlet på, så får en prøve å gjøre det beste ut av det. «Alea iacta est (loddet er kastet), sa Cæsar da han krysset elva Rubicon i år 49 for å innta Rom. Andre har kastet loddet for oss, nå gjenstår det bare å følge etter, enten man vil eller ikke. Tirsdag 18. mars ble Åge hentet hjem til Jesus etter en periode med kreft. Åge hadde stor tro og tillit til Gud og gledet seg i frelsen helt til det siste. Hele hans liv som kristen vitnet om en Gud som lever. Åge ble frelst og løst ut fra en sammenheng hvor alt så umulig ut. Han møtte Jesus og alt ble annerledes i hans liv. Han fikk også flere gode år med sin kjære Tammy (Tamara Ann) og sammen delte de sin tro på Jesus og var en god støtte for hverandre. I menigheten Den Frie Evangeliske Forsamling Misjonshuset, Sarpsborg, lærte vi Åge å kjenne fra januar Da kom han som en positiv og livsglad kristen, med god kjennskap til Guds ord, begavet med sin sang og musikalske utrustning. Dette førte til at vi i eldsterådet i februar 2004 ga Åge anbefaling som evangelist og han reiste da en del rundt i Norge sammen med Tammy og vitnet og sang om Jesus. Nå er hans røst stilnet her på jord og mange var de som trivdes i hans nærhet. Med sitt smil og positive holdning hjalp han flere på sin livsvei, dette vil nok evigheten vise. Evangelist Svein Nordvik fra Evangeliesenteret hilste med minneord og Finn Arne Lauvås forrettet ved Åges begravelse 3. april. En av Åge og Tammys nære venner og støtte i flere år, Nils Johansson, la på krans og brakte en siste hilsen fra vennene i Misjonshuset, Sarpsborg. Morten Bjerknes deltok med sang og musikk og det dannet en fin ramme rundt sørgehøytiden i kirken. Vår bror Åge har fullført løpet og han bevarte troen. Han vil bli savnet og mange er de som bærer sorg fremover. Vi omfatter hans kone Tammy og Åges datter Camilla i våre bønner og ber Gud om nærhet og omsorg for dem i tapet av ektefelle og far. Åge Magnus Sund ble født 8. september 1954 i Mo i Rana og ble 53 år. Vi lyser fred over Åges gode minne Terje Søgaard nr. 5 mai

20 KLASSIKEREN: En tjeneste i vekkelse i 50 år - med Arne og Egil Begrepet «Arne og Egil» er over. 50 år i vekkelsens tjeneste er forbi i alle fall i den form vi kjente den. De har stått i sjelevinningsarbeid fra dag en til siste slutt. Gjennom de fleste år opplevde de flere større eller mindre vekkelser. Med 300 reisedager og ca km i kjøring og normalt minst 5 møter i uken, må det bli resultater. Det er det som kalles å «brenne for Kristus». Egil var ikke bare en evangelist innen DFEF. Han var en god ektemann, far, svigerfar og bestefar, en flott medarbeider og en god venn. Arne arbeider videre i tjenesten og vil fullføre det som ennå står tilbake. Fædrelandsvennen skrev om begravelsen: «Egil Solheims siste vekkelsesmøte». Arne Gundersen forrettet og sang, og Runo Eikhom, som ofte deltok i teltmøtene, spilte de gamle sangene i et preludium. En vemodig, men vakker avskjed med en vekkelsesevangelist som har vært med og ledet flere tusen til et møte med Jesus Kristus og enda flere til fornyelse av troslivet. Vi vil vende tilbake og gi Gud ære. Nå er dette over. Egil Solheim døde 21. januar 2008 nær 72 år gammel med alle sine omkring seg. Arne Gundersen (67 år) er fremdeles i virksomhet om enn noe redusert pga. helsa, men alle som kjente Arne og Egil vet at de var et begrep sammen et team som var noe annet enn Arne eller Egil alene. Likevel vet vi også at de begge hadde gaver og tjenester til berikelse for menigheter og den enkelte troende hver for seg. Arne kommer til å fortsette tjenesten, men nok i en annen form og et annet tempo enn før. En tjeneste i vekkelse i 50 år - med Arne og Egil Artikkel 1- generelle betraktninger Tekst: Asbjørn Frohold Foto: Fra arkivet Bakgrunn: Jeg vil la artiklene fra Det gode Budskap (DGB) og andre aviser, være hovedkildene. Det er meningen å gi et nøkternt bilde av disse 50 årene. Noe må likevel fylles ut ved samtale med Arne Gundersen der vekkelsene omtales lite i bladene. Klassikeren: Arne og Egil reiste like gjerne til små plasser som til storbyene. Svært mange steder måtte de selv ta hele det økonomiske ansvaret for møtene. Med et stort telt + mannskap, bl.a. sivilarbeider og til tider to busser, er det vesentlige omkostninger med en møteaksjon. Plakater og annonser koster penger og tar tid. Noen ganger hadde de med seg enda en forkynner som skulle lønnes og sangere i teltmøtene. Med årene fikk de dannet en mild stiftelse Evangelieteltets Stiftelse som kunne stå som arbeidsgiver. Overskudd den ene plassen kunne dekke underskudd den neste. Bildet av deres virksomhet er ikke korrekt dersom ikke deres åndelige ståsted kommer tydelig fram. Man kan være enig eller uenig, men de har stått for DFEFs hovedsyn gjennom alle år og har møtt den sterkeste kritikken fordi de ikke har endret dette i pakt med tiden. Likevel er det ufravikelig Arne og Egil som har vært redskaper i de største og fleste vekkelsene innen DFEF de siste 50 årene, ja kanskje i hele DFEFs tid. I de siste 20 årene har deres negative standpunkt til herlighetsteologien vært sentral. De har aldri lagt skjul på sin motstand mot denne retningen og særlig der den trenger inn i de frie menighetene. De har heller ikke lagt skjul på sitt dåpssyn uansett hvem som står som arrangør for en møteserie, og bruken av nådegaver har fungert i alle sammenhenger gjennom alle år. Arne og Egil har også vært konservative i forholdet til klær og utseende særlig for dem som skulle være med i fronten av tjenesten. Det har ført til mye og til dels sur kritikk særlig de senere årene, men det skal i alle fall sies at det har vært helt i overensstemmelse med de gamle frie forkynnerne og hele den frie tradisjonen. Dette gjelder også i forholdet til alkohol. De har i alle år vært sterke i sitt syn på totalavhold. Arne og Egil har «stått for noe» gjennom alle år og har derfor vært kontroversielle. Når mange har tilpasset sitt syn på forskjellige sannheter i det som bevegelsen stod for de første årene, har Arne og Egil holdt fast på de gamle linjene. Man kan selvsagt mene noe om det, men man kan også mene noe om det «å tilpasse seg tiden». Det går en grense et sted. Arne Gundersen og Egil Solheim har stått i utrolig mange og rike vekkelser både innen de frie forsamlingene og i fellesmøtesammenheng gjennom disse 50 årene. En eldste sa det meget treffende i sin minnetale etter Egil: Hva ville menigheten vår vært uten det Arne og Egil har vært for menigheten? Mange kunne sagt det samme! En gjennomgang av DGB fra 1904 og andre blader før det, viser at selv ikke Nordquelle DFEFs stifter ( ) kunne vise til tilsvarende vekkelser i sitt virke. De første årene var Nordquelle vekkelsesevangelist og svært pågående i ettermøtene, men etter åndsopplevelsen i 1891 er det Åndens helliggjørelse og frigjørelse som er hans linje. Den frie bevegelsen var vel ikke en vekkelsesbevegelse i Nordquelles tid, men en helliggjørelsesbevegelse tilsvarende Helgelsesforbundet i Sverige. For Nordquelle var det derfor ikke en hovedsak å bare nå ufrelste, men å forkynne et frihetens evangelium for dem som var frelst, men bundet i sitt åndsliv. Schibboleth-sangboken hadde nesten ikke innbydelsessanger de første 40 årene bare lovsanger eller innbydelse til å lovsynge Gud for Golgata. Mange ble likevel frelst i de venneflokkene som var frie fordi Ånden var sterkt til stede i møtene også om Nordquelle ikke var der. Arne og Egil har ikke vært aktive skribenter. Vi finner bare noen få stykker i DGB eller andre organer skrevet av dem. De har til tider bare vært «passe» aktive i fellesorganer så som landsmøter og lederkonferansene. Periodevis etter vekkelsestidene var en stor del av deltakerne på landsmøter, konferanser og leirer, mennesker som hadde fått liv i Gud gjennom deres arbeid og som derfor uten tvil kunne vært med å plassere brødrene helt sentralt innen bevegelsen om de hadde ønsket denne type makt. Men en gang stilte de opp. I omsorg for arbeidet på de små stedene i Norge og ikke minst forkynnernes tilstand, gikk de i brodden sammen med forkynneren Gabriel Holta om å opprette et Evangeliseringsutvalg. Egil bar dette fram i landsmøtet. Navnet ble til slutt «Hjemmeutvalget» og vedtatt i Landsmøtet, men de ønsket ingen sentral rolle i organet og trakk seg ut så snart det var kommet i gjenge. I Nytt Livs Lys (NLL) som ble grunnlagt av Arnfinn og Hildur Andaas i deres tid som misjonærer i Japan, har Arne og Egil tatt et sterkt initiativ ved at de begge var i styret og Arne har fortsatt lederfunksjon der. NLL har i dag ansvar for kr ,00 til India hver måned. De to prosjektene i India bibeloversettelsesarbeid og menighetsog skolearbeid henholdsvis i Varanasi og Bangalore. Resultatene av dette arbeidet er i seg selv meget stort og de siste årene har NLL vært hovedstøtten for arbeidet. I tillegg har NLL ved Arne og Egil arrangert Skeikampen-stevnet i mange år. I 2007 samlet man inn her ca. kr ,00 hvorav flere hundre tusen til bibler til Kina og Øst-Europa. NLL samarbeider med Nytt Livs Lys Bibeltrykkeri i Japan. Når jeg i disse artiklene skriver om antall frelste gjennom vekkelsene, så er dette stort sett tall som andre har skrevet. Arne sa i et intervju med Det Gode Budskap (DGB) at de ikke har frelst noen, men forsøkt å lede menneskene til Jesus. Likevel kan jeg fastslå at en røflig oppsummering av de tall som er skrevet om arbeidet gjennom forskjellige media gjennom 50 år, så dreier det seg om minst mennesker som har fått sin sak med Gud i orden gjennom deres arbeid. Et enda høyere tall med troende som har opplevd fornyelse gjennom deres møter, og det meste av dette har funnet sted innen DFEF. I tillegg har de vært medvirkende til at mange har nr. 5 mai