BORGARTING LAGMANNSRETT

Transkript

1 BORGARTING LAGMANNSRETT DOM Avsagt: Saksnr.: i Borgarting lagmannsrett, AST-BORG/02 Dommere: Meddommere: Lagmann Lagdommer Tilkalt dommer, sorenskriver IKT-konsulent Ekspeditør Pensjonist Produksjonsleder Hans-Petter Jahre Anne Magnus Tore Lindseth Heidi Bringsli Oddrun Ellinor Gunnes Roar Elgurén Abdul Rehman Tiltalt Sadi Bugingo Advokat Brynjulf Risnes Advokat Tor Even Gjendem Påtalemyndighet Det nasjonale statsadvokatembetet Statsadvokat Marit Bakkevig Politiadvokat Marit Formo Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 Statsadvokatene i Det nasjonale statsadvokatembetet har ved tiltalebeslutning av 25. juli 2014 satt Sadi Bugingo, født 5. juli 1965, under tiltale ved Borgarting lagmannsrett for overtredelse av: Straffeloven 233 første og annet ledd for med overlegg å ha forvoldt en annens død, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, eller å ha medvirket til dette. Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: I tiden fra omkring 6. til 23. april 1994 i Kibungo i Rwanda, medvirket han etter forutgående overveielser til drap av et meget stort antall mennesker, anslagsvis De drepte tilhørte hovedsakelig den etniske gruppen tutsi og drapene var en del av folkemordet i Rwanda hvor et sted mellom og mennesker døde, herunder kvinner, barn og eldre. Han deltok på møter hvor det ble planlagt drap og han var tilstede, eller i nærheten, der hvor flere av drapene ble begått og overvåket drapshandlingene, og styrket derved drapsmennenes motivasjon til å ta liv ved sin tilstedeværelse. Videre deltok han i organiseringen av drap og transporterte både bevæpnede drapsmenn og internt fordrevne personer til steder hvor de internt fordrevne ble drept. I tillegg stilte han sin egen bil til disposisjon for transport av bevæpnede drapsmenn. Drapene ble utført av et stort antall personer fra bl.a. militsgruppen Interhamwe, politiet og militært. I tillegg deltok sivile. Drapene ble gjennomført således: 1) Torsdag 14. april 1994 dro et stort antall bevæpnede personer fra militsgruppen Interhamwe, politiet, militæret og sivile personer til kommunehuset i Birenga, hvor omkring 1000 mennesker hadde søkt tilflukt. De omringet området, angrep og drepte internt fordrevne personer, blant annet ved hjelp av skytevåpen, håndgranater og macheter, klubber og stokker. Drapene startet på ettermiddagen og pågikk over flere timer. Anslagsvis 1000 personer ble drept, herunder 1 GAKWERERE Aphrodisse 2 GAKWERERE Callixte 3 GAKWERERE Maurice 4 GATARAYIHA (Ukjent fornavn) 5 KABAGWIRA Adele 6 MARISORE (Ukjent fornavn) 7 MUKAKAMANDA Dancille 8 MUKAKIBOGO Savere 9 MUKAYISENGA Mariya 10 MUSIRIMU (Ukjent fornavn) 11 MUTONI Mamita 12 NIYOYITA Pierre 13 RUTAGARAMA Michel 14 RUTAYISIRE Jean Marie Vianney 15 RUZIBIZA Eugene 16 UMUKESHA Larisse AST-BORG/02

3 17 (Etternavn ikke kjent) Celestina 18 (Etternavn ikke kjent) Chantal 19 (Etternavn ikke kjent) Claudine 20 (Etternavn ikke kjent) Johani 21 (Etternavn ikke kjent) Marieseli 22 UVAMARIYA (Ukjent fornavn) 23 UWANTEGE Agathe 2) Fredag 15. april 1994 dro et stort antall bevæpnede personer som beskrevet under pkt. 1 til området tilhørende Den katolske kirkes bispesete, Economat og Saint Joseph senter, hvor omkring 1200 mennesker hadde søkt tilflukt. De omringet området, angrep og drepte internt fordrevne personer, blant annet ved bruk av skytevåpen, håndgranater, macheter, klubber og stokker. Drapene starter på ettermiddagen og pågikk over flere timer. Anslagsvis 1000 personer ble drept, herunder 1 BAMUKUNDIRE Zainabu 2 BANGABIKI (Ukjent fornavn) 3 BAYENGANA Dieudonne 4 BENEMARIYA Immaculee 5 BIGENAMO Juma 6 DIEUDONNE Germain 7 DUSENGUMUREMYI Francois Xavier 8 GAFUNDI Mohamud 9 GAHONGAYIRE (Ukjent fornavn) 10 GAKUNDE Leokadia 11 GAKWECERI Cathrine 12 HAKIZAMUNGU Desire 13 KABOGO (Ukjent fornavn) 14 KAMURENZI Lydia 15 KANGABE Melanie 16 KANYONGA Caritas 17 KARUKOBA Emmanuel 18 KATENGWA Beatha 19 KAYITARE Augustin 20 KAYITARE (Ukjent fornavn) 21 KAYITESI Esther 22 KAZAYIRE Makurata Immaculee 23 KIBOGO Bonaventure 24 KINIGI (Ukjent fornavn) 25 KIYOGE Emerite 26 MARARA Ferdinand 27 MPONGANO Elysee 28 MUGENGANO Emmanuel 29 MUHONGERWA Clarisse 30 MUKANKISU Cloette 31 MUKESHIMANA Letisia 32 MUMARARUNGU Sylvia 33 MUREBWAYIRE Claire AST-BORG/02

4 34 NBONEKO Jorijje 35 NGORANE Damiyani 36 NIYOMWUNGERE Lambert 37 NSENGIYUMWA Michel 38 NSENGIYUMWA Paul 39 NTABANA Theobard 40 NTAKIRUTIMANA Theophile 41 NYESHAKA Gilbert 42 NYIRANGWIJE Maisala 43 NYIRINKINDI Dismas 44 NYONI (Ukjent fornavn) 45 RUTABINGWA (Ukjent fornavn) 46 RWABUKUMBA Joseph 47 RWINKUSI (Ukjent fornavn) 48 RWIRIRIZA Sefu 49 SAVERI (Ukjent fornavn) 50 SUMWIZA Alice 51 TWAGIRAYEZU Emmanuel 52 (Etternavn ikke kjent) Aimable 53 (Etternavn ikke kjent) Alice 54 (Etternavn ikke kjent) Aloys 55 (Etternavn ikke kjent) Claire 56 (Etternavn ikke kjent) Claire 57 (Etternavn ikke kjent) Clarisse 58 (Etternavn ikke kjent) Damaseni 59 (Etternavn ikke kjent) Denise 60 (Etternavn ikke kjent) Desiree 61 (Etternavn ikke kjent) Desiree 62 (Etternavn ikke kjent) Dismas 63 (Etternavn ikke kjent) Editha 64 (Etternavn ikke kjent) Egide 65 (Etternavn ikke kjent) Emile 66 (Etternavn ikke kjent) Emmanuel 67 (Etternavn ikke kjent) Fidele 68 (Etternavn ikke kjent) Immaculee 69 (Etternavn ikke kjent) Jean de Dieu 70 (Etternavn ikke kjent) Joseph 71 (Etternavn ikke kjent) Julienne 72 (Etternavn ikke kjent) Louis 73 (Etternavn ikke kjent) Pauline 74 (Etternavn ikke kjent) Pierre 75 (Etternavn ikke kjent) Polina 76 (Etternavn ikke kjent) Richard 77 (Etternavn ikke kjent) Rita 78 (Etternavn ikke kjent) Samuel 79 (Etternavn ikke kjent) Verediyana 80 (Etternavn ikke kjent) Vincent 81 (Etternavn ikke kjent) Yosefa 82 UWANYIRIJURU Placide 83 UWAYEZU Therese AST-BORG/02

5 84 UWERA (Ukjent fornavn) 85 ZITONI Christian 86 ZITONI Liliane 3) I perioden 7. til 23. april 1994 hentet personer fra militsgruppen Interhamwe ved flere anledninger til sammen omkring 40 internt fordrevne personer som hadde søkt tilflukt ved sykehuset i Kibungo. De ble ført til en mursteinsfabrikk i nærheten hvor de ble drept av personell fra ovennevnte gruppe slik som beskrevet under pkt. 1. Minst én person ble også drept på gaten utenfor sykehuset. Anslagsvis 40 personer ble drept, herunder 1 GASORE (Ukjent fornavn) 2 JIMBIRI Lecancaire 3 KAGIMBURA Antoine 4 KAMANZI (Ukjent fornavn) 5 KARANGWA Jean Bosco 6 KAZIMIRI Karenzi 7 MUGUNGA Julien 8 RUBAYIZA Michel Tiltalen er opprinnelig tatt ut etter Kongens bestemmelse, jf. straffeloven 13 første ledd, og riksadvokatens videre ordre. Denne tiltalebeslutningen trådte i stedet for tiltalebeslutning av 23. juni Opprinnelig tiltale var tatt ut 17. september Den opprinnelige tiltalen inneholdt i punkt 3 en liste på 39 navn. Forut for ankebehandlingen i lagmannsretten rettet statsadvokaten, med riksadvokatens samtykke, denne navnelisten til bare å omfatte de åtte personene hvor tingretten fant bevist at tiltalte hadde medvirket til drap. Oslo tingrett avsa 14. februar 2013 dom med slik domsslutning: 1. Sadi Bugingo, født , dømmes for overtredelse av straffeloven 233 første og annet ledd til en straff av fengsel i 21 tjueen år. Til fradrag i straffen går 663 sekshundreogsekstitre dager for utholdt varetekt. 2. Saksomkostninger idømmes ikke. Sadi Bugingo har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Den ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning 7. mars Ankeforhandling er holdt med 62 rettsdager i perioden fra 26. august 2014 til 17. desember 2014 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. Sadi Bugingo, 96 vitner og to sakkyndige har AST-BORG/02

6 gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken. Saken var opprinnelig forhåndsberammet med oppstart 25. april Det var da avsatt ni uker til ankeforhandlingen. Forsvarerskifte medførte at saken ble utsatt til 25. september 2013 samtidig som tidsrammen ble utvidet til 12 uker. Etter begjæring fra forsvarerne, som trengte mer tid til å gjennomgå materiale fra rettsoppgjøret i Rwanda, ble saken ved rettens beslutning 19. september 2013 utsatt på ny, og ankeforhandlingen ble så berammet med oppstart 26. august 2014 og varighet 17 uker (62 rettsdager). Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt 10 hovedspørsmål og 10 tilleggsspørsmål. Spørsmålene lød: Spørsmål 1 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Torsdag 14. april 1994 i Kibungo i Rwanda, drepte han, sammen med et stort antall andre gjerningsmenn, anslagsvis 1000 mennesker i området ved kommunehuset i Birenga. Sadi Bugingo medvirket ved å transportere drapsmenn til området som sjåfør av en bil og/eller ved å lede drapsmennene i angrep mot de som hadde søkt tilflukt på kommunehuset og/eller ved å styrke drapsmennenes forsett ved å være til stede under hele eller deler av angrepet og overvåke at angrepet ble gjennomført slik det var planlagt. Spørsmål 2 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 1 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 1 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Spørsmål 3 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Fredag 15. april 1994 i Kibungo i Rwanda, drepte han, sammen med et stort antall andre gjerningsmenn, anslagsvis 1000 mennesker i bygningene og på området tilhørende Den katolske kirkes bispesete Economat og St. Joseph senter i Kibungo. Sadi Bugingo medvirket ved å lede angriperne inn på området og/eller ved å slå åpen dører inn til rom hvor mennesker hadde søkt tilflukt slik at gjerningsmennene slapp til og kunne utføre drapshandlingene og/eller ved at han i den tiden drapene pågikk styrket drapsmennenes AST-BORG/02

7 forsett ved å være på stedet og overvåke at drapshandlingene ble gjennomført slik de var planlagt. Spørsmål 4 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 3 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 3 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Spørsmål 5 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Ved en anledning medio april 1994 på sykehuset i Kibungo, ble Gasore (ukjent fornavn) hentet ut fra sykehuset og drept, sannsynligvis ved mursteinsfabrikken som lå i nærheten. Sadi Bugingo medvirket ved å ledsage de andre gjerningsmenn inn i kirurgibygget på sykehusområdet hvor Gasore oppholdt seg og styrket dermed forsettet til den/de som førte Gasore ut og/eller ved at han fulgte gjerningsmennene og Gasore ut av sykehusområdet mot stedet hvor Gasore ble drept. Spørsmål 6 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 5 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 5 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Spørsmål 7 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette? Ved en anledning medio april 1994 på sykehuset i Kibungo, ble Lecancaire Jimbiri hentet ut fra sykehuset og drept, sannsynligvis ved mursteinsfabrikken som lå i nærheten. Sadi Bugingo medvirket, sammen med andre gjerningsmenn, ved å hente Jimbiri ut fra toalettet hvor han hadde søkt tilflukt og deretter trekke ham ut av kirurgibygget og/eller ved å styrke drapsmennenes forsett ved å være til stede og påse at Jimbiri ble funnet og bortført. Spørsmål 8 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 7 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) AST-BORG/02

8 Er den i spørsmål 7 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Spørsmål 9 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Ved en anledning medio april 1994 på sykehuset i Kibungo ble Antoine Kagimbura hentet ut av kirurgibygningen og ført bort til innkjørselen til sykehusområdet hvor blant andre Sadi Bugingo satt i en parkert bil. Kagimbura ble, sammen med andre tilfangetatte tutsier, ført ut fra sykehusområdet og drept, sannsynligvis ved mursteinsfabrikken som lå i nærheten. Sadi Bugingo medvirket ved at bilen han satt i kjørte etter personene som ble ført til drapsåstedet, og han styrket dermed drapsmennenes forsett. Spørsmål 10 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 9 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 9 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Spørsmål 11 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Ved en anledning medio april 1994 på hovedveien ved sykehuset i Kibungo ble Kamanzi (ukjent fornavn) drept av personer fra Interahamwe som slo ham til døde. Sadi Bugingo medvirket ved at han var sjåfør av en bil som brakte drapsmennene til stedet. Han stanset bilen og drapsmennene gikk av for å begå drapet, og han styrket drapsmennenes forsett ved å være til stede og overvåke drapshandlingen da den ble utført. Spørsmål 12 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 11 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 11 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? AST-BORG/02

9 Spørsmål 13 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Ved en anledning medio april 1994 ble Jean Bosco Karangwa, som var såret i et tidligere angrep og pasient i kirurgibygningen ved sykehuset i Kibungo, hentet ut av bygningen og drept, sannsynligvis ved mursteinsfabrikken som lå i nærheten. Sadi Bugingo medvirket ved at han kjørte en bil inn på sykehusområdet og/eller gikk mot kirurgibygningen og der overvåket at Karangwa ble hentet ut og plassert i bilen. Han styrket derved drapsmennenes forsett og/eller bisto med å transportere Karangwa i bil bort fra sykehusområdet, sannsynligvis til drapsåstedet. Spørsmål 14 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 13 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 13 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Spørsmål 15 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Ved en anledning medio april 1994 ble Karenzi Kazimiri hentet ut av kirurgibygningen på sykehuset i Kibungo og drept, sannsynligvis ved mursteinsfabrikken som lå i nærheten. Sadi Bugingo medvirket ved å kjøre en bil inn på sykehusområdet og styrket drapsmennenes forsett ved å påse at Kazimiri ble hentet og fraktet bort og/eller ved å transportere ham i bil fra sykehusområdet og sannsynligvis til drapsåstedet. Spørsmål 16 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 15 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 15 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Spørsmål 17 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? AST-BORG/02

10 Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Ved en anledning medio april 1994 ble Julien Mugunga, som hadde gjemt seg i Onapobygningen på sykehuset i Kibungo, funnet av en person fra Interahamwe og av Sadi Bugingo. Mugunga ble holdt under oppsikt til han ble ført bort fra sykehusområdet og drept, sannsynligvis ved mursteinsfabrikken som lå i nærheten. Mugunga var spesielt ettersøkt, og Sadi Bugingo medvirket ved å bistå under letingen etter ham og styrket dermed drapsmennenes forsett. Spørsmål 18 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 17 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 17 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Spørsmål 19 hovedspørsmål (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte Sadi Bugingo skyldig i å ha forvoldt en annens død eller i å ha medvirket til dette? Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Ved en anledning medio april 1994 på sykehuset i Kibungo ble Michel Rubayiza ført ut av et vaktrom og ført til en bil som ble kjørt av Sadi Bugingo. Rubayiza ble plassert i bilen og deretter kjørt bort og drept, sannsynligvis ved mursteinsfabrikken som lå i nærheten. Sadi Bugingo medvirket ved å transportere Rubayiza fra sykehuset til stedet hvor han ble drept og styrket derved drapsmennenes forsett til å gjennomføre drapet. Spørsmål 20 tilleggsspørsmål (Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 19 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer) Er den i spørsmål 19 omhandlede forbrytelse forvoldt med overlegg? Lagretten svarte nei på hovedspørsmål 11. Det tilhørende tilleggsspørsmål 12 er derfor ikke besvart. På de øvrige ni hovedspørsmål og tilhørende ni tilleggsspørsmål var svaret ja. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven 40 første ledd. Aktor la ned slik påstand: 1. Sadi Bugingo, født , dømmes for overtredelse av straffeloven 233 første og annet ledd, jfr. 62, til en straff av fengsel i 21 -tjueen - år. Til fradrag i straffen gâr ettusentrehundreogtrettito - dagcr for utholdt varetekt. 2. Saksomkostninger påstås ikke AST-BORG/02

11 Forsvarerne la ned slik påstand: Tiltalte anses på mildeste måte. Lagmannsretten bemerker: 1. Kort om konflikten i Rwanda og folkemordet Rwanda ligger i det sentrale Afrika. Landet grenser til Burundi, Tanzania, Uganda og Kongo. Rwanda har i dag (2014) i overkant av 12 millioner innbyggere. Forut for folkemordet i 1994 var innbyggertallet ca 7 millioner. Av disse antok man at ca. 84 % var hutuer, ca. 15 % tutsier og ca. 1 % twa. Rwanda var tidligere en del av Tysk Østafrika. Etter første verdenskrig ble området som dekker dagens Rwanda og nabolandet Burundi, avstått som krigsutbytte til Belgia. Under belgisk styre ble tutsiene det ledende lokale folkeslaget. I årene ble identitetsmerker som viste etnisk tilhørighet, innført i området. Etter andre verdenskrig ble Rwanda fortsatt styrt av Belgia, men under et FN-ledet program som skulle føre frem til selvstendighet. Fra 1958 var det uroligheter og opprør i landet, og landet ble selvstendig i Republikken ble da totalt dominert av den største folkegruppen, hutu. Landets tutsibefolkning ble undertrykt og forsøkt fordrevet flere ganger gjennom 1960-, 70-, og 80- årene. Júvenal Habyarimana, som var en hutu fra Gisenyi i det nordvestlige Rwanda, overtok makten i landet etter et kupp i juli Habyarimana etablerte i 1975 et nytt parti, MRND. Landet utviklet seg til å bli en ettpartistat, der alle borgere av Rwanda automatisk ble medlem av MRND ved fødselen. MRNDs maktstruktur gjennomsyret Rwanda helt ned på lokalnivå. Stats- og lokaladministrasjonen ble i praksis MRNDs forlengede arm. I 1990 var det en gryende motstand i Rwanda mot regimet til president Habyarimana, blant annet fra andre hutuer. Dessuten hadde eksilgrupper i Uganda dannet det tutsidominerte Rwandas patriotiske front (RPF). Den 1. oktober 1990 invaderte RPF Rwanda fra ugandisk side av grensen. I RPF var det blant annet etterkommere av tutsier som hadde flyktet fra Rwanda etter huturevolusjonen i Ett av målene til RPF var retten til å vende hjem til Rwanda. Regimet til president Habyarimana hadde gitt uttrykk for at det ikke var nok jord i Rwanda til å forsørge alle tutsiene som befant seg i eksil (rundt personer). RPFs invasjon førte blant annet til at regimet til Habyarimana arresterte flere lokale tutsier og opposisjonelle hutuer som ble mistenkt for å sympatisere med invasjonsstyrken AST-BORG/02

12 Internasjonalt press, indre motsetninger og angrep fra RPF tvang etter hvert frem en demokratiseringsprosess i Rwanda. Ved en grunnlovsendring i 1991 ble flerpartisystemet innført. Det ble da etablert flere nye partier i tillegg til MRND. CDR var et ytterliggående og ekstremistisk hutuparti. Sammen med MRND kom CDR til å spille en sentral rolle i folkemordet. Fra slutten av 1991 opprettet partiene ungdomsorganisasjoner. Enkelte av ungdomsorganisasjonene fikk militær trening og fikk også utdelt våpen. Særlig MRNDs ungdomsorganisasjon Interahamwe og CDRs ungdomsorganisasjon Impuzamugambi utviklet seg etter hvert til å bli rene militsgrupper. Disse ungdomsorganisasjonene ble også en del av anti-tutsikampanjen, og de ble i økende grad benyttet til angrep på tutsier. Våren 1992 startet RPF en ny offensiv fra nordøst. Både den rwandiske hæren og sivile ble da fordrevet fra Byumba-regionen. I juli 1992 ble det inngått en våpenhvileavtale med RPF. Tross våpenhvilen angrep RPF den 8. februar 1993 mål i Rwanda. RPFs offensiv førte til at medlemmer i flere partier i Rwanda sluttet seg til såkalte Hutu Powerfraksjoner. Dette var ekstreme fraksjoner i partiene. Ekstremistene ville ikke godta at gruppen av tutsier som befant seg i eksil, skulle få vende tilbake til Rwanda. De var heller ikke innstilt på å dele makten i et multietnisk flerpartisystem. RPFs militære trussel var likevel med på å presse president Habyarimana til forhandlingsbordet. Den nye overgangsregjeringen startet forhandlinger med RPF som senere resulterte i signeringen av de såkalte Arusha-avtalene 4. august Den endelige versjonen av Arusha-avtalene omfattet en fredsavtale mellom Rwandas regjering og RPF, samt fem protokoller som omhandlet maktdeling og opprettelsen av en nasjonal hær. Arusha-avtalene skulle følgelig danne grunnlag for en ny militær og sivil maktdeling mellom MRND, opposisjonspartiene og RPF. Et annet sentralt element i Arusha-avtalene var rwandiske flyktningers rett til å vende hjem, noe som hadde vært et av RPFs mål med invasjonen i oktober MRND, CDR og andre store partier hadde over tid planlagt store demonstrasjoner mot Arusha-avtalene. Eliten rundt president Habyarimana var viktige motstandere av avtalene og den nye maktfordelingen. De var redde for at de ville miste makt og privilegier. Flere andre myndighetspersoner på regionalt og lokalt nivå (prefekter og borgermestere) fryktet også for sine maktposisjoner. Mange offiserer fryktet dessuten massiv demobilisering og at de måtte dele makten med RPF som de betraktet som en fiende. Ytterliggående hutuer trenerte derfor fredsavtalen. De forsøkte å bevare sitt eget maktgrunnlag ved å utpeke tutsier og moderate hutuer som fienden. Tutsier over hele Rwanda ble anklaget for samarbeid med RPF, og de ble utpekt som syndebukker for RPFs tidligere invasjoner. Hutuekstremister oppfordret videre til etnisk vold og utryddelse av AST-BORG/02

13 fienden. Allerede fra 1990 hadde det funnet sted flere massakrer på tutsier. Medlemmer av den offentlige administrasjonen, og noen politiske ledere, oppfordret til disse massakrene. Det var nærmest startet en hatkampanje mot tutsier. Etter 1990 var det en klar tendens til å blande sammen invasjonsstyrken RPF og sivile tutsier i Rwanda generelt. Kretsen rundt president Habyarimana forsøkte også å lokke til seg hutuer i opposisjonspartiene. Ved å samle en hutudominert front ønsket man å marginalisere RPF og tutsiene generelt. Flere partier hadde, som nevnt, blitt splittet i en moderat og en ekstrem fraksjon, sistnevnte kjent under betegnelsen Hutu Power. De ytterliggående fraksjonene i de andre partiene allierte seg etter hvert med MRND og CDR i kampen mot RPF og tutsiene. I offentlige møter og taler ble det oppfordret til utryddelse av fienden og dens medsammensvorne. Flere medier var også sentrale i spredningen av et hatbudskap mot tutsier. Det ble gjennomført voldelige demonstrasjoner i Kigali mot å iverksette Arusha-avtalene, og huturegimet trenerte fredsprosessen i det lengste. President Habyarimana var presset fra flere kanter. Dels ble han utsatt for press fra det internasjonale samfunnet for å implementere Arusha-avtalene. Dels var det et press fra ytterliggående krefter i hans eget parti og CDR om ikke å gjøre dette. President Habyarimana ble blant annet anklaget for å være for ettergivende overfor RPF og opposisjonen. På et regionalt toppmøte i Tanzania 6. april 1994 ga president Habyarimana sin tilslutning til at en koalisjonsregjering skulle innsettes, og at RPF skulle bli en del av denne. På vei tilbake til Kigali senere samme dag ble flyet til Habyarimana skutt ned. Burundis president var også om bord i dette flyet. Ingen på flyet overlevde. Omstendighetene rundt nedskytingen av presidentflyet har vært omstridt og er ikke avklart. Både RPF og ytterliggående hutuer i kretsen rundt Habyarimana har blitt anklaget for nedskytingen. Hutuekstremister la uansett skylden på RPF og tutsiene. Nedskytingen var den direkte utløsende årsak til folkemordet på tutsiene og drapene på opposisjonelle hutuer som støttet fredsavtalen. Kun få timer etter Habyarimanas død ble det satt opp veisperringer flere steder. ID-kort ble sjekket for etnisk tilhørighet, og mange tutsier ble drept på stedet. Myndighetene instruerte også folk om å holde seg hjemme. Statsminister Agathe Uwilingiyimana var et av de første ofrene for folkemordet. Hun ble drept 7. april 1994 sammen med ti belgiske UNAMIR-soldater som skulle beskytte henne. Omtrent på samme tid ble også enkelte andre medlemmer av koalisjonsregjeringen drept. Vìdere ble medienes retorikk stadig mer ekstrem. RPF og tutsier ble ofte omtalt som AST-BORG/02

14 "inyenzi" (kakerlakker). På radiostasjonen RTLM ble det blant annet uttalt at "The grave is only half full. Who will help us fill it?" Drapsbølgen spredte seg raskt fra hovedstaden Kigali til byer og landsbyer rundt i Rwanda. Det ble foretatt troppeforflytninger til steder der det ennå ikke var drept så mange tutsier, noe som indikerer at det var sentral kontroll med folkemordet. Noen grenseoverganger ble stengt slik at tutsiene ikke kunne flykte. Sentrale ledere reiste også til enkelte områder og oppfordret hutubefolkningen til å utrydde fienden. Det ble etablert en midlertidig regjering som i praksis utelukkende besto av hutuer, Hutu Power politikere og MRNDrepresentanter. Medlemmer av denne midlertidige regjeringen gikk åpent ut og oppfordret til drap på tutsiene. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvorvidt folkemordet var planlagt på forhånd, selv om måten det ble gjennomført på ganske sterkt indikerer at det må ha skjedd en forhåndsplanlegging. Etter det lagmannsretten har fått opplyst, er ingen enkeltpersoner domfelt i ICTR (den internasjonale straffedomstolen for Rwanda som ble opprettet av FN) for forhåndsplanlegging. Domfellelsene knytter seg til handlinger etter at presidentflyet hadde blitt skutt ned. Hvor mange som ble drept i folkemordet er fortsatt usikkert, men man antar at opp mot tutsier og moderate hutuer ble drept i løpet av de 100 dagene folkemordet varte. Videre antar man at antallet gjerningspersoner (deltakere i folkemordet) var opp mot De karakteristiske trekk ved folkemordet i Rwanda er først og fremst hvor raskt det hele skjedde, massedeltagelsen fra sivile hutuer, og bruken av tradisjonelle våpen (macheter, klubber, stokker, spyd og hakker). En rekke tutsier hadde søkt tilflukt i kirker, prestegårder, sykehus, skoler og andre offentlige bygninger, noe også spørsmålene til lagretten i vår sak illustrerer. Tutsier ble også oppfordret av myndighetspersoner til å søke tilflukt på slike steder. Ved å samle tutsiene forenklet man nedslaktingen av dem. Tutsiene på sin side trodde at de ville være trygge der de hadde søkt tilflukt. I stedet ble slike steder rene dødsfeller. Umiddelbart etter at folkemordet hadde startet iverksatte RPF en større motoffensiv for å avsette det de anså som en folkemordregjering. Den 7. april 1994 forlot RPF-troppene sine baser i nord, og gjenopptok åpen kamp mot den rwandiske hæren. Det var følgelig krig i landet mens folkemordet pågikk. Den væpnede konflikten mellom den rwandiske hæren og RPF var også med på å skape et miljø og en mulighet for de omfattende drapene på sivile. Folkemordet pågikk helt frem til RPF inntok hovedstaden Kigali og erklærte full militær seier 18. juli RPFs maktovertagelse førte til en stor flyktningestrøm av hutuer til andre land AST-BORG/02

15 I Kibungo pågikk folkemordet i kortere tid enn andre steder i landet ettersom RPF kom til Kibungo allerede 23. april Nærmere om de straffbare handlinger Bugingo er funnet skyldig i 2.1 En eller flere forbrytelser? I tiltalen er de straffbare handlinger beskrevet som én fortsatt forbrytelse som omfatter både massakrene ved kommunehuset i Birenga og på Economat og drapene på pasienter og flyktninger som oppholdt seg på sykehuset. Det klare utgangspunktet ved identitetskrenkelser er at det strafferettslig er like mange forbrytelser som det er krenkede personer. I Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utgave ved Matningsdal og Rieber-Mohn) heter det således på side 370: Ved personlige rettskrenkelser (drap, legemskrenkelser og ærekrenkelser) vil en alltid anta at det foreligger like mange forbrytelser som krenkede personer. Den siterte uttalelsen gjelder likeartet idealkonkurrens, men det er sikker rett at det samme gjelder ved realkonkurrens. I plenumsavgjørelsen i Rt 2010 side 1445, hvor Høyesterett kom til at bestemmelser om krigsforbrytelser i straffeloven 2005 ikke kunne anvendes på handlinger begått før loven trådte i kraft, uttaler førstvoterende i avsnitt 121: Jeg finner grunn til å tilføye at tilbakevirkningsforbudet ikke fører til at lovbrytere som nyter godt av denne beskyttelsen, ikke kan straffes i vårt land. De vil bli tiltalt etter de vanlige straffebestemmelser om for eksempel drap, legemsbeskadigelse, frihetsberøvelse eller voldtekt. At de har gjort seg skyldige i alvorlige forbrytelser mot humanitær rett, vil komme til uttrykk i domspremissene og ved straffutmålingen. Lagmannsretten oppfatter denne uttalelsen som uttrykk for at man ved krigsforbrytelser som er begått forut for ikrafttredelsen av straffeloven 2005, kan og skal anvende bestemmelsene i straffeloven Slik må rettstilstanden utvilsomt være også ved folkemord. Etter lagmannsrettens syn må bestemmelsene i straffeloven 1902 i slike tilfeller kunne anvendes uten at det er nødvendig å identifisere hver enkelt fornærmet. Ved folkemord vil identifisering av alle ofre dessuten kunne være en nær umulig oppgave. I tillegg kommer at ved slike forbrytelser trer den enkelte fornærmede mer i bakgrunnen; det er forbrytelsens karakter og totale omfang som dominerer ved den strafferettslige bedømmelsen. Lagmannsretten mener derfor at ved massedrap som er ledd i et folkemord, er det riktig å se flere drap begått ved samme anledning som én fortsatt forbrytelse AST-BORG/02

16 På den annen side er det ikke grunn til å strekke unntaket fra hovedregelen om at det ved drap er én forbrytelse for hver fornærmet lenger enn begrunnelsen rekker. Lagmannsretten finner etter dette at tiltalen i saken her må anses å gjelde flere forbrytelser: - Tiltaltes medvirkning til drapene ved kommunehuset i Birenga, som alle fant sted samme ettermiddag (14. april 1994) og hvor det etter tiltalen ble drept "omkring 1000 personer", er én fortsatt forbrytelse. - Tiltaltes medvirkning til drapene ved Economat og St Joseph Senter, som alle fant sted samme ettermiddag (15. april 1994) og hvor det etter tiltalen ble drept "anslagsvis 1000 personer", er én (annen) fortsatt forbrytelse. - Tiltaltes medvirkning til drap på pasienter og internt fordrevne som hadde søkt tilflukt på sykehuset i Kibungo, anses som like mange forbrytelser som det er angitt drepte personer i tiltalen. Tiltalen gjelder på dette punkt medvirkning til at "anslagsvis 40 personer ble drept, herunder " åtte navngitte personer. Tiden for drapene er angitt som "i perioden 7. til 23. april 1994". Denne del av tiltalen skiller seg således fra de to øvrige delene både ved at den omhandler et tidsrom på ca to uker, ikke hendelser som skjedde i løpet av noen timer én enkelt dag, og ved at antallet drepte er betydelig lavere. Dessuten er den anførte medvirkning fra tiltaltes side konkret knyttet til hans befatning med hvert enkelt offer, og bevisførselen har vært innrettet mot dette. Med i hovedsak den samme begrunnelsen som angitt ovenfor, fant lagmannsretten i enstemmig beslutning 4. desember 2014 om den parallelle prosessuelle problemstilling ved spørsmålene til lagretten, jf straffeprosessloven 364, etter at partene hadde uttalt seg, at det skulle stilles ti hovedspørsmål: ett for drapene ved kommunehuset i Birenga, ett for drapene ved Economat og St Joseph Senter, og ett for hver av de åtte internt fordrevne fra sykehuset i Kibungo, som er navngitt i tiltalen. 2.2 Medvirkning noen utgangspunkter Bugingo er tiltalt for og funnet skyldig i medvirkning til drap. Om medvirkningsbegrepet uttaler Høyesterett i Rt 2014 side 930 avsnitt 11: For å kunne bli dømt for medvirkning kreves normalt at tiltalte fysisk har bidratt ved den faktiske utførelse av handlingen (fysisk medvirkning), eller at tiltalte positivt har tilskyndet til handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett (psykisk medvirkning), jf. blant annet Rt 2013 side 1686 avsnitt 13 og Rt 2014 side 466 avsnitt 15. I vår sak foreligger både fysisk og psykisk medvirkning, jf nærmere nedenfor AST-BORG/02

17 Kjernen i psykisk medvirkning er at medvirkeren styrker drapsmennenes eller andre medvirkeres forsett, dvs at han styrker eller støtter opp under deres beslutning om eller vilje til å begå drapene eller til å medvirke. Slik psykisk medvirkning kan foreligge på ulikt vis. Direkte oppfordring til eller oppmuntring til å begå handlingen (såkalt positiv tilskyndelse) er psykisk medvirkning i lovens forstand. Videre er det psykisk medvirkning hvis det foreligger en forutgående avtale eller felles forståelse, uttrykkelig eller stilltiende. Endelig kan psykisk medvirkning skje i handling eller ligge i selve situasjonen, se for eksempel Rt 2014 side 930 der domfeltes aktivitet ved et forutgående ran ble ansett som psykisk medvirkning til en etterfølgende legemsbeskadigelse. Det er lagt til grunn at alle deltakere i en fellesaksjon blir medansvarlig for følgene av denne så langt disse dekkes av forsettet, jf Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utgave ved Matningsdal og Rieber-Mohn side 327. Lagmannsretten ser det slik at også det å føre tilsyn med eller påse at drap gjennomføres som planlagt, eller å påse/føre tilsyn med at ofre som skal drepes, blir hentet, innebærer en psykisk medvirkning til drapene. Slik kontroll eller tilsyn styrker gjerningspersonenes forsett om å gjennomføre uthentingen og drapene. På den annen side er det ikke tilstrekkelig til psykisk medvirkning at siktede er til stede der forbrytelsen blir begått selv om han forstår hva som skal skje. Dette gjelder også om han i ord eller handling gir uttrykk for at han ikke har noe i mot at handlingen blir foretatt. En annen sak er at grensen mellom passiv billigelse og positiv tilskyndelse kan være vanskelig å trekke i praksis. Det er ikke noe krav om at medvirkningen har vært nødvendig for resultatet. Bugingo kan således straffes for medvirkning til drap selv om det legges til grunn at drapene ville ha skjedd til samme tid og på samme måte også uten hans deltakelse. I tillegg til at det objektivt må foreligge en medvirkningshandling (fysisk eller psykisk) gjelder skyldkravet på vanlig måte. Ved drap er dette forsett. Forsettet må omfatte både medvirkningshandlingen og primærforbrytelsen. For å kunne straffes for medvirkning til drap må således Bugingo både ha vært seg bevisst (eller ha utvist annen form for forsett med hensyn til) den handlingen som utgjør medvirkning, og at medvirkningen gjelder drap. I saken her har det sentrale tvistepunktet vært om Bugingo hadde en rolle under folkemordet som strafferettslig innebærer at han har medvirket til de drap han er tiltalt for. I hovedsak er dette et bevisspørsmål, som lagretten har svart bekreftende på, i ni av ti hovedspørsmål. 2.3 De enkelte forbrytelser Innenfor rammen av lagrettens kjennelse legger lagmannsretten for hver av de ni forbrytelsene Bugingo er funnet skyldig i, følgende faktum til grunn for straffutmålingen: AST-BORG/02

18 2.3.1 Drapene ved kommunehuset i Birenga (spørsmål 1) Folkemordet startet, som tidligere nevnt, etter at presidentflyet ble skutt ned om kvelden 6. april Også i Kibungoområdet begynte angrepene på tutsier nokså umiddelbart etter at flyet hadde styrtet. Som følge av den overhengende faren valgte mange tutsier å flykte fra sine hjem. Frem til 14. april 1994 kom det en jevn strøm av flyktninger til kommunehuset i Birenga. Flyktningene trodde de var trygge når de søkte tilflukt i eller ved offentlige bygninger. Hvor mange som rent faktisk oppholdt seg ved kommunehuset da angrepet fant sted om ettermiddagen den 14. april 1994, er det naturlig nok vanskelig å si noe sikkert om i ettertid. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at angivelsen i tiltalen og spørsmål 1 til lagretten om at "anslagvis 1000 personer" ble drept der iallfall ikke er et for høyt anslag. Angrepet og drapene på flyktningene ble planlagt på et møte dagen før i Huye militærleir. Til stede var blant annet oberstløytnant Anselme Nkuriyekubona (sjefen for militærleiren), oberst Pierre Celestin Rwagafirita, Melchiade Tahimana (borgermesteren i Birenga kommune) og Emmanuel Habimana (som ble kalt Cyasa). Cyasa var president for Interahamwe i Kibungo. Forut for angrepet ga borgermester Tahimana flyktningene beskjed om at de måtte grave latriner til alle som befant seg ved kommunehuset. Det viste seg imidlertid senere at disse hullene skulle brukes til å dumpe likene av de drepte flyktningene. Kort tid før angrepet sa borgermesteren at alle flyktningene måtte stille seg i kø foran IGAbygget for å få utdelt mat; de som ikke stilte seg i kø, ville ikke få. Angrepet kom ca kl 15 mens flyktningene sto i matkøen. Det var svært mange angripere, soldater, interahamwer og sivile. De kom dels i bil, dels til fots. Bilene ble parkert et par hundre meter fra kommunehuset. Derfra gikk angriperne til fots. De tok veien forbi BGMområdet og angrep fra nedsiden av kommunehuset og IGA-bygget. Noen angrep også fra veien på oversiden. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Bugingo var med i Interahamwe. Han hadde imidlertid ikke noen lederposisjon, verken på linje med eller like under Cyasa. På den annen side var han heller ingen "fotsoldat". Han var en velstående forretningsmann selv om hans egen forretning var i etableringsfasen, og begge storebrødrene hans (Mudenge og Basomingera) var velstående forretningsmenn. At Bugingo både hadde penger og en bil ga ham innflytelse. Han var dessuten en kjent skikkelse i lokalsamfunnet. Også de som ikke kjente ham personlig, visste godt hvem han var. Lagmannsretten finner bevist at Bugingo kom til kommunehuset sammen med angriperne, og at han var der helt til angrepet var avsluttet et par timer senere. Det er ikke bevismessig AST-BORG/02

19 dekning for at Bugingo selv drepte eller skadet noen, men han var heller ikke en passiv tilskuer eller en tilfeldig tilstedeværende. Lagmannsretten legger i samsvar med vitneforklaringer fra flere av de overlevende etter denne massakren, blant andre vitnene Esthera Mukadutyie, Illuminata Tesire, Antoine Rushenyi og Clarisse Seminega Kanyange, til grunn at Bugingo deltok aktivt i gruppen som angrep flyktningene. I kraft av sin posisjon i Interahamwe og ved sin opptreden forut for og under angrepet styrket han drapsmennenes forsett om å gjennomføre drapene. Dette forsto Bugingo. Han visste også at formålet med angrepet var å drepe så mange som mulig av tutsiflyktningene, og han deltok i den hensikt å bidra til dette. Det følger av lagrettens kjennelse at han også handlet med overlegg. Han hadde tid og anledning til å tenke seg om før han avgjorde om han ville være med på angrepet. Han overveide og bestemte seg for å bli med. Ved sin deltakelse på en slik fellesaksjon som dette drapstoktet var, blir Bugingo strafferettslig ansvarlig som medvirker til alle drapene som ble begått ved denne anledningen, jf Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utgave ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn) side Drapene ved Economat og St Joseph Senter (spørsmål 3) Om kvelden samme dag som massakren ved kommunehuset i Birenga hadde funnet sted, ble angrepet på Economat og St Joseph Senter planlagt. Også dette skjedde på et møte i Huye militærleir hvor blant annet oberstløytnant Anselme Nkuriyekubona (sjefen for militærleiren), oberst Pierre Celestin Rwagafirita, Melchiade Tahimana (borgermesteren i Birenga kommune) og Emmanuel Habimana (Cyasa) var til stede. De to offiserene beordret angrepet og utleverte våpen og ammunisjon. Etter at presidentflyet styrtet og folkemordet hadde startet, valgte en rekke tutsier å søke tilflukt på området tilhørende Den katolske kirkes bispesete Economat og det tilstøtende St. Joseph senter (heretter felles omtalt som Economat). Frem til 15. april 1994 kom det en jevn strøm av flyktninger dit. Biskop Frederic Rubwajenga var den øverste lederen for bispedømmet og derved også for Economat. Han forklarte som vitne at de forsøkte å registrere alle flyktningene. I begynnelsen var det ca 700 flyktninger der, men flyktningestrømmen fortsatte, og de klarte ikke å registrere alle som kom. Rubwajenga anslo at det var rundt 1200 flyktninger på stedet da angrepet startet. Han oppga for øvrig det samme antallet i sin dagbok, hvor han gjorde opptegnelser tre dager etter hendelsen, og i bispedømmets skrift Stella Matutina som utkom i juni Han har videre forklart at det bare var ca 75 personer som overlevde, de fleste var barn. Lagmannsretten legger til grunn at angivelsen i tiltalen og i spørsmål 3 til lagretten om at "anslagvis 1000 personer" ble drept i massakren på Economat iallfall ikke er et for høyt anslag. Angrepet startet den 15. april 1994 ca kl. 15 om ettermiddagen. Området rundt Economat ble da omringet av et stort antall bevæpnede personer fra Interahamwe, hæren og politiet AST-BORG/02

20 Dessuten deltok sivile. Angriperne kastet håndgranater mot flyktningene. De hadde også skytevåpen. Dessuten ble det brukt tradisjonelle våpen: macheter, hakker, økser, klubber med spiker, og stokker. Angrepet pågikk i flere timer. Formålet med angrepet var å utrydde alle flykningene på stedet, som i all hovedsak var tutsier. Flyktninger i alle aldre ble drept, også små barn. Mange ble drept på bestialsk måte, og lik ble skjendet. Bygningene på Economat ble videre utsatt for store ødeleggelser, og det forekom omfattende plyndring. Både angriperne og andre, som ikke hadde deltatt i angrepet, tok med seg varer og verdigjenstander fra Economat. Lagmannsretten legger til grunn at Bugingo kom til Economat sammen med angriperne, og at han var der helt til angrepet var avsluttet. Det er ikke bevismessig dekning for at han selv drepte eller skadet noen, men han var heller ikke en passiv tilskuer eller en tilfeldig tilstedeværende. Ut fra vitneforklaringer fra overlevende ved denne massakren, særlig vitnene Pascal Rutaysire, Gregoire Muhirwa, Shabani Masunzu og Deborah Uwantege, finner retten bevist at Bugingo dels medvirket fysisk ved at han hjalp drapsmennene med å få opp (sparke inn) dører til rom hvor flyktninger hadde skjult seg, slik at drapsmennene fikk tak i flyktningene. Dels medvirket han psykisk. Ved sin aktive deltakelse under angrepet og i kraft av sin posisjon i Interahamwe styrket han drapsmennenes forsett. Dette forsto Bugingo. Han visste også at formålet med angrepet var å drepe så mange som mulig av tutsiflyktningene, og han deltok i den hensikt å bidra til dette. Det følger av lagrettens kjennelse at han i tillegg handlet med overlegg. Han hadde tid og anledning til å tenke seg om før han avgjorde om han ville være med på angrepet. Han overveide og bestemte seg for å bli med. Ved sin deltakelse på en slik fellesaksjon som dette drapstoktet var, blir Bugingo strafferettslig ansvarlig som medvirker til alle drapene som ble begått ved denne anledningen Sykehuset generelt Etter at folkemordet begynte søkte flere tutsier tilflukt i forskjellige bygninger på sykehusområdet. Noen tutsier hadde også kommet til sykehuset etter at de hadde overlevd angrep andre steder hvor de først hadde søkt tilflukt. Bevisførselen har vist at Interahamwe-militsen holdt sykehuset under kontinuerlig oppsikt. Det ble foretatt jevnlige undersøkelser av hvem som oppholdt seg på sykehuset. Dels lette Interahamwe etter navngitte tutsier, dels holdt de generelt oversikt over tutsiene som befant seg på sykehuset. Ved flere anledninger under folkemordet kom Interahamwe og hentet ut tutsier fra sykehusområdet. Det er ubestridt at disse ble drept. De aller fleste ble kjørt eller ført til en mursteinsfabrikk like bortenfor sykehuset hvor de ble drept og begravd i en massegrav. Tutsiene på sykehuset levde følgelig i kontinuerlig frykt. Ved bevisbedømmelsen for hendelsene på sykehuset bygger lagmannsretten på de vitneforklaringene som ble gitt under ankeforhandlingen. Gjennomgående har retten lagt stor vekt på forklaringene til Seraphine Mukambajende og Jean Damascene Semahame AST-BORG/02

21 Begge disse vitnene var hutuer og ansatt på sykehuset. De kunne bevege seg fritt rundt, og retten fester lit til deres forklaringer om hvilke observasjoner de gjorde, herunder observasjoner av Bugingo Sykehuset drapene på Gasore og Lecancaire Jimbiri (spørsmål 5 og 7) Lagmannsretten legger til grunn at Lecancaire Jimbiri var en av tutsiene som Interahamwe spesielt jaktet på og spurte etter. En annen pasient på sykehuset (et skadet medlem av Interahamwe) røpet hvor han var. En gruppe interahamwer fant deretter Jimbiri på toalettet i tilknytning til det rommet han lå på i kirurgibygningen, og dro ham med seg ut. Det var svært mange personer på dette rommet, både pasienter, pårørende og flyktninger. Også gruppen som kom fra Interahamwe, besto av mange personer. Bugingo var med i denne gruppen. Det er motstridende opplysninger om hvorvidt Bugingo var inne på rommet da Jimbiri ble dratt ut fra toalettet, eller om Bugingo befant seg i korridoren på utsiden sammen med andre interahamwer. I samsvar med det strafferettslige beviskravet legger lagmannsretten til grunn at Bugingo ikke var inne i rommet, og at han ikke fysisk la hånd på Jimbiri under uthentingen. Bugingo var imidlertid en aktiv deltaker i gruppen fra Interahamwe, og han var klar over at oppdraget var å hente Jimbiri som så skulle føres bort for å bli drept. Ved sin aktive deltakelse styrket han forsettet til de andre deltakerne. Han medvirket derved psykisk til drapet på Jimbiri. Retten finner videre bevist at Bugingo påså at Jimbiri ble ført ut av kirurgibygget. Gasore (med ukjent fornavn) var en ung tutsi fra Musamwu. Han hadde kommet til sykehuset med noen småsøsken som hadde blitt skadet. Da interahamwene kom, befant han seg i korridoren utenfor det rommet i kirurgibygningen hvor de hentet Jimbiri. Bugingo, som også var fra Musamwu, visste hvem Gasore var. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Bugingo sa til de andre interahamwene at Gasore var en tutsi som han kjente, og at de bare kunne ta ham med seg. Det vises her særlig til forklaringen fra vitnet Denise Uwimana. Bugingos psykiske medvirkning består således her i en direkte oppfordring. Dessuten påså Bugingo at Gasore ble ført ut av kirurgibygget sammen med Jimbiri. Bugingo var klar over at Gasore ville bli drept. Det følger av lagrettens svar på spørsmålene 6 og 8 at Bugingo handlet med overlegg ved uthentingen både av Gasore og Jimbiri AST-BORG/02

22 2.3.5 Sykehuset drapet på Antoine Kagimbura (spørsmål 9) Antoine Kagimbura var sykepleier på sykehuset i Kibungo og arbeidet i kirurgibygget. Han hadde gjemt seg på et rom der de oppbevarte utstyr til operasjoner. Han ble funnet på dette rommet av en mindre gruppe med interahamwer. Disse tok ham med til fots til parkeringsplassen der Bugingo ventet ved en bil. Kagimbura ble satt inn i bilen, og Bugingo kjørte bort med ham. Kagimbura er ikke sett siden. Lagmannsretten legger således til grunn at Bugingo medvirket fysisk til drapet på Kagimbura ved at han kjørte Kagimbura fra sykehuset til stedet han skulle drepes. Han visste at Kagimbura ville bli drept. Det følger av lagrettens svar på spørsmål 10 at Bugingo også handlet med overlegg Sykehuset drapene på Jean Bosco Karangwa (spørsmål 13) og Karenzi Kazimiri (spørsmål 15) Jean Bosco Karangwa og Karenzi Kazimiri oppholdt seg begge i kirurgibygget. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som bevist at Bugingo kom kjørende til sykehuset med en gruppe interahamwer. Han parkerte ved kirurgibygget. Interahamwene gikk inn mens Bugingo ventet ved bilen. Interahamwene hentet Karangwa og Kazimiri inne i bygget, tok dem med ut og plasserte dem i Bugingos bil. Bugingo kjørte deretter bilen fra stedet. Ved hovedporten til sykehuset ble Kazimiri sluppet av, mens Karangwa ble kjørt bort for å bli drept. Ikke lenge etter kom bilen tilbake. Interahamwene hentet da Kazimiri på ny. Denne gangen ble Kazimiri ført til fots ut av sykehusområdet og bort til mursteinsfabrikken, mens bilen med Bugingo som sjåfør kjørte sakte etter. Lagmannsretten finner etter dette bevist at Bugingo medvirket fysisk til drapene både på Karangwa og Kazimiri ved at han kjørte medlemmer av Interahamwe til sykehuset vitende om at disse skulle hente tutsier som skulle drepes. Videre medvirket han fysisk til drapet på Karangwa ved at han kjørte Karangwa fra sykehuset til stedet der han skulle drepes, og han medvirket psykisk til drapet på Kazimiri ved at han påså at Kazimiri ble ført til fots fra sykehuset til mursteinsfabrikken hvor han skulle drepes. Bugingo visste at Karangwa og Kazimiri ville bli drept. Det følger av lagrettens svar på spørsmålene 14 og 16 at Bugingo i begge tilfeller også handlet med overlegg Sykehuset drapet på Julien Mugunga (spørsmål 17) Julien Mugunga var bestyrer på Folkets Hus. Han var tutsi og hadde gjemt seg i Onapobygget på sykehusområdet. En kveld kom en gruppe med interahamwer som patruljerte sykehusområdet for å se etter tutsier. En av interahamwene oppdaget Mugunga og sa fra AST-BORG/02