NORGES HØYESTERETT. HR A, (sak nr. 2009/829), straffesak, anke over dom, I. (advokat Erling O. Lyngtveit) II. (advokat Anders Brosveet)

Transkript

1 NORGES HØYESTERETT Den 29. oktober 2009 avsa Høyesterett dom i HR A, (sak nr. 2009/829), straffesak, anke over dom, I. A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet II. B (kst. statsadvokat Elisabeth Deinboll) (advokat Anders Brosveet) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Elisabeth Deinboll) S T E M M E G I V N I N G : (1) Dommer Webster: Saken gjelder lovanvendelsen og straffutmåling etter inndrivelse av narkotikagjeld ved hjelp av grove trusler. Lovanvendelsesspørsmålene gjelder grensen mellom ran etter straffeloven 267 annet ledd og utpressing etter straffeloven 266 samt spørsmål om medvirkning. (2) Bergen tingrett avsa dom i forhold til A og B den 25. november 2008 med slik domsslutning:

2 A dømmes for overtredelse av straffeloven 268 annet ledd jf. 267 annet ledd, jf. straffeloven 49, straffeloven 162 første ledd og annet ledd, jf. femte ledd, straffeloven 162 første ledd og straffeloven 228 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven 62 første ledd og 63 annet ledd til fengsel i 4 fire år og 3 tre måneder. Ved soning går 258 tohundreogfemtiåtte dager til fradrag for utholdt varetekt, jf. straffeloven Saksomkostninger idømmes ikke. 4. B dømmes for overtredelse av straffeloven 268 annet ledd, jf. 267 annet ledd, jf. straffeloven 49 og våpenloven 33 første ledd annet punktum, jf. tredje ledd, jf. 27 b annet ledd, sammenholdt med straffeloven 62 første ledd, til fengsel i 3 tre år og 6 seks måneder. Ved soning går 256 tohundreogfemtiseks dager til fradrag for utholdt varetekt, jf. straffeloven Saksomkostninger idømmes ikke. (3) A og B anket dommen for så vidt gjaldt bevisbedømmelsen vedrørende domfellelsen for overtredelse av straffeloven 268 annet ledd, jf. 267 annet ledd, jf. straffeloven 49, samt straffutmålingen. B anket i tillegg over lovanvendelsen. (4) Gulating lagmannsrett avsa dom 31. mars 2009 med denne domsslutningen: 1. A, født 21. februar 1968, dømmes for overtredelse av straffeloven 268 annet ledd jf. 267 annet ledd, og straffeloven 268 annet ledd jf. 267 annet ledd jf. 49, og for de forhold som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, alt sammenholdt med straffeloven 62 første ledd og 63 annet ledd, til fengsel i 4 fire år og 3 tre måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 416 firehundreogseksten dager for utholdt varetekt. 2. B, født 12. august 1976, dømmes for overtredelse av straffeloven 268 annet ledd jf. 267 annet ledd, og straffeloven 268 annet ledd jf. 267 annet ledd jf. 49, og for de forhold som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, alt sammenholdt med straffeloven 62 første ledd, til fengsel i 3 tre år og 6 seks måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 382 trehundreogåttito dager for utholdt varetekt. (5) A og B anket over lovanvendelsen, straffutmålingen og saksbehandlingen til Høyesterett. Ved beslutning 29. juni 2009 ble ankene tillatt fremmet for så vidt gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen. Saksbehandlingsankene ble ikke tillatt fremmet. (6) Saksforholdet når det gjelder domfellelsen for ran/ransforsøkene kan oppsummeres slik: (7) A hadde vært involvert i narkotikakriminalitet med C og D. Både C og D ble pågrepet og dømt til fengsel i hver sin sak og narkotika ble i begge tilfellene beslaglagt. A tapte penger på disse beslagene. A mente C og D var ansvarlig og krevde oppgjør fra dem. Verken C eller D var villige til å betale As krav. (8) A engasjerte da, via en tredje person, B for å bistå som torpedo ved inndrivelsen av pengene. B hadde bakgrunn som marinejeger og var domfelt blant annet for torpedovirksomhet.

3 3 (9) A og B møtte C på en restaurant i X. B ble introdusert som pengeinnkrever, og C ble truet med at hvis pengene ikke ble betalt, ville det bli snakk om å putte fingre i plastposer, og at hvis C ikke danset med, ville det bli Game Over. Truslene ble også formulert som at hvis C ikke betalte strømregningen, så ville de ta strømmen, og at hvis dette ikke ordnet seg, ville det komme folk fra Oslo med våpen og ordne opp. A uttalte at han følte seg tråkket på og derfor hadde lyst til å slå C i timevis. A tok også bilder av C for å kunne vise til andre som skulle se etter ham. C ga fra seg kroner som han hadde på seg. A og B krevde at det resterende beløpet, kroner, skulle betales i løpet av et par måneder. C ble så skremt at han kontaktet politiet for å få hjelp. Det resterende beløpet ble ikke betalt. (10) To dager senere kontaktet A og B D. Da hadde B og to personer til noen dager i forveien oppsøkt et hus D eide sammen med sin mor. D var ikke hjemme, men moren ble veldig redd. D så seg nødt til å møte B og A. Møtet fant sted ved en kiosk i X der D ble vist en pistol og B uttalte bare så du vet det jeg er bevepnet og jeg stusser ikke på å bruke det. Så ikke finn på noe tull. D ble bedt om å gå en tur med A og B. Under denne turen ble D foreholdt at han skyldte A kroner. B rettet en skarpladd pistol mot hodet til D og uttalte at neste gang han siktet på ham, kom han til å trekke av. D ble tatt med tilbake til kiosken og tvunget til å signere et gjeldsbrev der han var oppført som skyldner for kroner. D ble i denne forbindelse fortalt at han skulle betale kroner innen påfølgende fredag kl og kroner innen en senere ikke fastsatt frist. Det ble også uttalt at hvis D ikke betalte regningen, så tar de strømmen. (11) D fortalte i alle fall delvis hva som hadde skjedd til moren sin, og hun kontaktet en bekjent i politiet. D forklarte seg for politiet og ble ifølge lagmannsretten satt i forvaring for egen sikkerhets skyld. (12) Jeg er kommet til at ankene over straffutmålingen fører frem, men ikke ankene over lovanvendelsen. (13) Jeg ser først på spørsmålet om grensen mellom ran etter straffeloven 267 annet ledd og utpressing etter 266. (14) De domfelte har anført at for at et forhold skal kunne anses som et ran, må det foreligge en viss tidsmessig nærhet mellom truslene og den tapsbringende handlingen. Det er anført at det på dette punktet er lagt feil rettsanvendelse til grunn i rettsbelæringen til lagretten. (15) I rettsbelæringen er grensen mellom ran og utpressing omtalt på følgende måte: Et tema som har vært oppe er om det er tale om ran eller utpressing. I denne forbindelse har imidlertid forsvarerne tatt opp spørsmål om tidsmomentet. Dersom lagretten finner det bevist at det, i den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, er fremsatt trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, er det tale om forsøk på ran dersom det legges til grunn at det er trusselen som var det avgjørende for at pengene senere skulle overføres. Om det er fornærmede som overgir pengene eller om den tiltalte tar pengene er likestilt i loven så lenge det er trusselen som var det avgjørende for at pengene skulle overgis fra den fornærmede til gjerningsmannen. At de fornærmede trengte tid til å skaffe pengene medfører ikke at det ikke er tale om forsøk på ran, så lenge det er trusselen som var avgjørende. Poenget er om det er etablert en trussel som fremkalte alvorlig frykt for vold, og trusselen står ved lag til kravet var betalt.

4 4 (16) Straffeloven 267 om ran lyder: For ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person. For ran straffes også den som i hensikt og ved midler som nevnt, tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Medvirkning straffes på samme måte. (17) Straffeloven 266 første ledd om utpressing lyder: For utpresning straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Medvirkning straffes på samme måte. (18) Det som skiller ran etter 267 annet ledd fra utpressing er tvangsmiddelet som benyttes. Sammenhengen mellom bestemmelsene viser at ran reserveres for de alvorligste tvangsmidlene, blant annet trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person. (19) Det foreligger så vidt jeg vet ikke rettspraksis fra Høyesterett om spørsmålet, men at tvangens grovhet er den relevante sondringen mellom de to bestemmelsene er, så langt jeg kan se, uten unntak lagt til grunn i juridisk teori. (20) Det er riktig at man i dagligtale normalt vil bruke begrepet ran om tilfeller hvor det er tidsmessig nærhet men det er ikke avgjørende for tolkningen av 267 annet ledd. Bestemmelsen omfatter åpenbart mer enn det som i dagligtale gjerne omtales som ran. (21) Jeg viser også til at i straffeloven av 2005 er grensen mellom ran og utpressing trukket på samme måte, det er ikke inntatt noe krav om tidsmessig nærhet i ransbestemmelsen. Derimot er grensen mellom ran og utpressing klarere angitt ved at det er presisert at utpressingsbestemmelsen ikke kommer til anvendelse på de tilfellene som faller inn under ransbestemmelsen, se den nye straffeloven 327 jf. 330 a). (22) Konklusjonen er dermed at det ikke er feil ved rettsbelæringen til lagretten, når det legges til grunn at det ikke er krav om tidsmessig nærhet mellom truslene og den uberettigede vinningen for at det skal foreligge ran. (23) Jeg går så over til spørsmålet om medvirking. (24) A har anført at han ikke var klar over at B kom til å true med skytevåpen, og at han derfor ikke kan dømmes for medvirkning til dette. Det anføres at rettsbelæringen på dette punkt bygger på en uriktig forståelse av medvirkningsbegrepet. (25) I rettsbelæringen til lagretten er dette spørsmålet kommentert slik: Som vi har hørt reiste A sammen med B for å ordne med innfordringen av pengene, og det var siktemålet med møtene. Selv om A da ikke nødvendigvis selv kom med direkte

5 5 trusler, regnes han som å ha medvirket. Her må dere ta i betraktning As egen forklaring om hvorfor han skulle ha B med. Han var for svak selv. Man kan som sagt medvirke fysisk eller psykisk. Det kan imidlertid være slik at den ene går lenger enn planlagt eller forutsatt. Hvis hovedmannen går lenger enn det medvirkeren forutsatte, kan medvirkeren normalt ikke straffes for det overskytende. F eks kan en som skal stå vakt ved et innbrudd ikke straffes for medvirkning til drap hvis den som fysisk begikk innbruddet dreper noen inne i huset. Her må hver vurderes for seg. Men i vår sak har ingen, etter min mening, gått så langt at den andre ikke hefter for det hele. Dersom A som var med B ikke skal regnes som medvirker til trusselen med våpenet, måtte A ha gitt klart uttrykk for at han ikke ville være en del av det hele. Det var jo A som skulle innfordre beløpet. Dersom det var overraskende for A at våpenet kom frem, måtte A i hvert fall når det ble rettet mot Ds hode ta klart avstand fra trusselen. Her er det verken i ord eller handling gitt noe uttrykk for at han ikke var med videre. (26) Jeg finner denne redegjørelsen for medvirkningsprinsippet dekkende. Selv om A ikke var klar over at B hadde pistol, eller at han kom til å true med den, så er det A som har initiert de straffbare handlingene ved å bestille torpedooppdraget. Det var A som hadde penger å inndrive. I en slik situasjon må det kreves at A tar aktivt avstand fra Bs trussel med skytevåpen, for at A skal slippe unna medvikningsansvar for dette forholdet. (27) Jeg går så over til å behandle straffutmålingen. (28) Når det gjelder utgangspunktet for vurderingen, er jeg enig med lagmannsretten når den uttaler: Ved straffutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på at det er tale om nøye planlagte handlinger begått av to personer i fellesskap mot to fornærmede. De fremsatte trusler var meget grove, og fremkalte slik frykt at de fornærmede som selv ikke var ukjent for politiet ikke våget annet enn å fortelle politiet om hva de hadde vært utsatt for. (29) Jeg er også enig med lagmannsretten når den fastslår at det ikke er noe spesielt å bemerke i formildende retning for så vidt gjelder ranshandlingene. Tvert imot er det grunn til å reagere strengt i forbindelse med torpedovirksomhet ved inndriving av narkotikagjeld. Dette dreier seg om et miljø hvor politiet normalt ikke får innpass fordi den interne kodeksen i miljøet tilsier at man ordner opp seg imellom i stedet for å gå til politiet. De allmennpreventive hensynene gjør seg derfor sterkt gjeldende når en sak av denne typen først blir brakt inn for domstolene. (30) Det har også betydning for straffutmålingen at både A og B er tidligere straffedømt for alvorlige forhold. (31) A er straffedømt ved fem anledninger. Det alvorligste forholdet er en dom på to år og seks måneders fengsel i 2003 for blant annet overtredelse av straffeloven 132 a første ledd bokstav a, 192 første ledd bokstav c og 229 første straffalternativ jf. 232, jf Han har imidlertid også en dom på ett år og to måneder og seks måneders betinget fengsel fra 2005 for overtredelse av straffeloven 229 første straffalternativ, jf. 232, 228

6 6 første ledd, 227 annet straffealternativ jf. 232, 222 og narkotikalovbrudd og en dom på fengsel i ett år og to måneder fra 2006 for overtredelse av straffeloven 227 første straffalternativ og narkotikalovbrudd som var fellesstraff med tidligere dom. (32) B er straffedømt ved seks anledninger. Det alvorligste forholdet er en dom på ett år og to måneder for overtredelse av straffeloven 267, jf. 268 første ledd og 132 a. De øvrige dommene er kortere fengselsstraffer, fra seks måneder og nedover. I tillegg er han bøtelagt en rekke ganger. (33) Det er ikke mye rettspraksis som kan gi veiledning for straffutmålingen i denne saken, men Rt side 335 omhandler et tilfelle som har fellestrekk med vår sak. Det dreiet seg om et fullbyrdet ran for å inndrive narkotikagjeld, hvor det var utøvet vold. Gjerningsmannen var tidligere straffedømt 10 ganger. Straffen ble satt til to år og fire måneder hvor det også inngikk fellesstraff med resttid på 245 dager fra en tidligere dom. (34) I vår sak er det ikke utøvet vold, men kraften i truslene tilsier likevel en streng straff. I tillegg står vi overfor to tilfeller. Likevel synes lagmannsrettens vurdering av ranet og ransforsøkene å være noe strengere enn det som har støtte i praksis. (35) For B skal det i tillegg til straff for ranet og ransforsøkene også utmåles straff for brudd på våpenloven 33 første ledd annet punktum jf. tredje ledd jf. 27 b annet ledd. (36) B har anført at han er berettiget til strafferabatt for tilståelse etter straffeloven 59 annet ledd. Det er riktig for så vidt gjelder brudd på våpenloven. For ranet og ransforsøkene har lagmannsretten ikke funnet at det er avgitt noen tilståelse som gir grunnlag for strafferabatt: Det er fra forsvarernes side anført at straffeloven 59 annet ledd også må gis anvendelse i forhold til domfellelsene for ran/ransforsøk. Lagmannsretten bemerker i forhold til ranet og ransforsøket av C at ingen av de tiltalte har gitt en forklaring som kunne medført domfellelse. De tiltalte har tvert om redegjort for et møte som skal ha omhandlet hyggelig koseprat. Deres erkjennelse av å ha møtt fornærmede kan således ikke medføre noen strafferabatt. Heller ikke i forhold til ransforsøket mot D finner lagmannsretten grunn til å anvende straffeloven 59 annet ledd idet de tiltaltes forklaringer om dette forhold i det alt vesentligste atskiller fra fornærmedes forklaring. (37) Jeg har ikke grunnlag for å fravike denne vurderingen. På denne bakgrunn finner jeg at straffen for B kan settes til fengsel 3 år. (38) For A skal det i tillegg til ranet og ransforsøkene utmåles straff for narkotikaforbrytelser og legemsfornærmelse mot dørvakten på utestedet Pub i X. Disse forholdene er innrømmet av A. (39) A er domfelt for oppbevaring eller medvirking til oppbevaring av 128,8 gram amfetamin, 13,275 gram kokain og 23,35 gram hasj. I Høyesteretts dom 31. august 2009 HR A ble det lagt til grunn at oppbevaring av 100 gram amfetamin i utgangspunktet ville gi ett års fengsel. Ettersom det her er snakk om et større kvantum, og dessuten også andre narkotiske stoffer, er et naturlig utgangspunkt i overkant av ett års fengsel. Med strafferabatten etter straffeloven 59 annet ledd kan straffen for dette forholdet alene settes til ca. ti måneders fengsel.

7 7 (40) A var oppdragsgiver og må anses som hovedmann ved ranet og ransforsøkene og får på samme måte som B ikke tilståelsesrabatt etter straffeloven 59 annet ledd for disse forholdene. Tatt i betraktning at A i større utstrekning enn B er kriminelt belastet fra tidligere, bør den totale straffen for A settes til 3 år og 9 måneders fengsel. (41) Det er for begge de domfelte tatt et visst hensyn til varetektsfradragets størrelse. (42) Jeg stemmer for denne D O M : 1. I lagmannsrettens domsslutning punkt 1 gjøres den endring at straffen for A settes til fengsel i 3 tre år og 9 ni måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 628 sekshundreogtjueåtte dager for utholdt varetekt. 2. I lagmannsrettens domsslutning punkt 2 gjøres den endring at straffen for B settes til fengsel i 3 tre år. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 495 firehundreognittifem dager for utholdt varetekt. (43) Dommer Indreberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (44) Dommer Bårdsen: Likeså. (45) Kst. dommer Sverdrup: Likeså. (46) Dommer Tjomsland: Likeså. (47) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M : 1. I lagmannsrettens domsslutning punkt 1 gjøres den endring at straffen for A settes til fengsel i 3 tre år og 9 ni måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 628 sekshundreogtjueåtte dager for utholdt varetekt. 2. I lagmannsrettens domsslutning punkt 2 gjøres den endring at straffen for B settes til fengsel i 3 tre år. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 495 firehundreognittifem dager for utholdt varetekt. Riktig utskrift bekreftes: