mai årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Vandring i Addis Abeba

Transkript

1 mai årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Vandring i Addis Abeba

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (70 %) Redaksjonssekretær: Åsmund Johansen (40 %) Grafi sk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) 3 faste spalter faste spalter Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Misjonærkontakten Rundturen Bokomtaler Nytt Nettverk Sprell Neste utgave er sommernummeret som kommer ut rundt St. Hans. 4 Komponisten Per Tveit har laget melodien til årets GF-sang. Det hender jeg sliter med å tåle livet, sier han. forside: vandring i addis abeba, etiopia foto: erlend berge Abonnement: Tlf infosenter@nms.no Årsabonnement kr 360,- Studenter kr 180,- Utlandet utenom Skandinavia kr 420,- (med fly kr 520,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 360,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger i dette nummer i dette nummer norge: Det hender jeg sliter med å tåle livet norge: Vi må gjenlære urfolks kunnskap gf-sangen: Jorden bæres i Guds gode drøm norge: Utsendt, bortsendt og tilbakesendt norge: Ønsker kontakt og innspill norge: Fra barnehjem til internatskole kamerun: Miljø som misjon thailand: Sjelesorg er nøkkelen mali: Inderlig og ekte etiopia: En by i endring

3 9 Aslaug Austbø er NMS sin leder av prosjektet Internatbarn i NMS. Jeg vil komme i dialog med dem det gjelder, sier hun. 12 Min største drøm er at kirken i Thailand skal forstå at den trenger sjelesorg, sier Wandee Wajanathawornchai i Laksi 14 En gudstjeneste i Douentza i Mali er til å bli glad av. Menigheten er ikke så stor, med medlemmene tar ansvar. Bli med, du også. 17 Gud inviterer oss til å komme til ham med bekymringer og plager, og lære av fuglene under himmelen og lil- menighet i Bangkok. jene på marken. kjære lesar helsing frå redaktøren Som fersk misjonær i Thailand fekk eg i 1982 boka ikkje som å slå av eller på ein brytar når ein buddhist velgjer å fylgje den kristne guden. I buddhis- Siamese Gold, skreve av Alex G. Smith, ein australsk misjonær som hadde arbeidd mange år i men er alt avhengig av den enkelte, for Buddha landet. Han vart sjokkert av det han fann då han var berre ein vegvisar. I kristendomen handlar det studerte medlemslistene til den største protestantiske kyrkja i landet. I 1913 var det ca full- med høyrer og svarar på bøn. om å ha eit tilhøve til ein levande gud som til og eivind hauglid verdige medlemer i kyrkja. I perioden fram til 1940 vart det døypt Likevel var det berre i overkant Ha dette i baktanke når de les artikkelen på side 12. Wandee av 9000 medlemer det året. Kvar vart dei resterande Wajanathawornchai har arbeidd i over 20 år i Laksi kyrkjelyd i Bangkok. Ho har ein mastergrad i teologi med tema av? Ein del døydde sjølvsagt, men det er ikkje god nok forklaring. Alex Smith forklarar det slik: Mangel på oppfølging og opplæring i den kristne trua førte til at flesteparten sjelesorgsenter i Bangkok. Her fortel ho om kor viktig det innanfor sjelesorg frå Misjonshøgskolen, og har nå starta eit av dei nye kristne forsvann ut den store bakdøra. er å ta bakgrunnen til dei nye kristne på alvor. Dersom ikkje evangeliet gjev dei svar på spørsmål og problem som dei Som misjonærar opplever vi ofte som Paulus skriv det: kjem med, vil dei fort miste interessa for kristendommen. Om nokon er i Kristus, er han ein ny skapning. Det gamle er borte, sjå, noko nytt har vorte til! Men det er likevel misjonstidende

4 Det hender jeg sliter med å tåle livet Vi snakker ofte om tro og kjærlighet, men burde kanskje snakket mer om håpet, sier komponist Per Tveit. Sammen med Vidar Kristensen har han laget GF-sangen Jorden bæres i Guds gode drøm. tekst og foto: r anveig rønningen saaghus Per Tveit har ikke tall på hvor mange melodier han har komponert, men det har blitt mange. I hvert fall noen hundre. Ofte er melodiene enkle å synge og huske, oppskriften for en slager og et varemerke for komponisten fra Sandefjord. Han har spilt piano siden han var guttunge, men i dag er selv enkle klunk på piano umulig. Sykdommen MS har forsynt seg grovt av muligheter, hverdagslige selvfølgeligheter og livskvalitet. Per snakker ærlig om det siste. Mange har hørt Pers svar da kameraten Per Arne Dahl en dag spurte hvordan har du det?. På en skala fra 0 til 10 vil jeg si 1,7, svarte Per. Så forklarte han hvordan sykdommen sakte men sikkert hadde fjernet åtte tall på skalaen og at hans skala nå besto av intervallene mellom 0 og 2. På en skala fra 0 til 2 er ikke 1,7 så verst, men det er krevende å innse at 2-10 er borte, sier Per. Orakel Sykdommen har stjålet mye av livskvaliteten hans. Når Per ved flere anledninger har delt tanker om troen etter han ble syk, har han evnen til å skape ettertanke. Men jeg er redd for å bli et orakel, sier han og tar en lang tenkepause. Jeg merker nok at jeg noen ganger kan bli et slags orakel, noe jeg både liker og misliker. Sykdommen har knekt meg mye ned, og det har tvunget meg til å tenke mye på forholdet mitt til Gud. Innimellom er jeg så inderlig lei meg over alt i livet mitt jeg må innse er borte. Jeg klager mye, og det har jeg rett til. Når jeg roper: Hvor er du Gud?, uten å få svar, må jeg slå meg til ro med at svaret finnes på et annet plan enn jeg forventer. 4 misjonstidende

5 Innimellom sliter jeg med å tåle livet og skjelne mellom alle hvorfor. Det er ikke alltid like enkelt å akseptere at jeg som har spilt siden jeg var en guttunge ikke lenger kan spille en skala eller smøre en brødskive selv. Så klarer jeg kanskje av og til å formulere noe som betyr noe for noen. Jeg setter pris på tilbakemeldinger om at formuleringene mine får verdi for andre, men må innrømme at det ikke alltid er like enkelt å ha den rollen. Fyrlys og gode minner Musikk har alltid hatt en sentral plass i Pers liv. Han ber assistenten hente frem en trefigur som illustrerer dette. Ved pianoet sitter Per, mens far Kåre og bestefar Anders synger og spiller. Slike stunder tenker jeg tilbake på med stor glede. Jeg liker å ha fyrlys og gode minner bak meg. Kanskje høres det litt deprimerende ut, men for meg er det også viktig å ha gode fyrlys der fremme. Gjennom far og bestefar møtte Per NMS fra pianokrakken og som møtedeltaker. Dette har skapt bånd som gjør at jeg alltid har følt meg hjemme i NMS, og organisasjonen står for et kirkesyn jeg føler meg vel i. Så mimrer han tilbake til 1963, da misjonsfolket i Bodø var vertskap for GF. Mens de strevet med forberedelsene, pakket familien Tveit på fem den lille bobla på Heistad ved Brevik og satte kursen mot Bodø. Per var 11 år og ante lite om at han et par dager senere skulle oppleve det han i dag kaller en av sine største musikkopplevelser. På møtene i Bodø Domkirke satt jeg på orgelgalleriet og ble nesegrus betatt av domorganist Ove Kristian Sundberg. Da han spilte salmer på orgelet var det så rocka! Han sto og spilte og sang av full hals. Aller best husker jeg Din rikssak Jesus være skal. Det var en kjempeopplevelse da hele domkirken ble fylt av toner. Han er oppvokst med misjonstanken og registrerer at verden virker mindre og mindre. Når vi kan sende sms fra den kinesiske mur og hjem blir verden liten og mulighetene mange. Men vi må aldri miste av synet at misjonens dypeste anliggende er å forkynne Jesus som Guds sønn til forskjellige kulturer. Som kristne bør vi også forkynne for våre naboer slik at ryktet om Jesus holdes levende her hjemme. To dager i uken er Stian, som er kirkemusiker i Åmot kirke, farens funksjonsassistent. Ordningen gir Per mulighet til å komponere, og far og sønn som begge arbeider med musikk, får være sammen. Årets GF-sang var en av de første Per komponerte via et nytt noteprogram på datamaskinen. Lykkelig treff En kveld i april synger Sandefjord Kammerkor sommerens GF-sang Jorden bæres i Guds gode drøm i Sandefjord kirke. Ved pianoet sitter Pers sønn Stian, kirkemusiker i Åmot kirke. Sangen skal spilles inn slik at alle som kommer på GF får mulighet til å lære sangen før de samles i Bergen. Per har bidratt med evnen sin til å skape melodier for NMS før. I 1989 tonesatte han musikalen Ikke for nær som ble urfremført på TMF. På GF i 1992 ble jubileumssangen Det viktigste vi har sunget i Stavanger Idrettshall. Også denne gangen med tekst av Vidar Kristensen. Kontakten med Kristensen startet da Per var musikalsk leder for Youngspiration i Drammen på starten av 80- tallet. Vidar Kristensen sa ja til å skrive en sang til koret på en betingelse: Per Tveit skulle komponere melodien. Kunstnermøtet ble en lykkelig kombinasjon mange er takknemlig for. Jeg hadde bare så vidt møtt ham, og den dag i dag vet jeg ikke bakgrunnen for betingelsen hans. Vidar skriver flotte tekster, og I Guds drøm er verden såre god har mange gode formuleringer. Spesielt refrengets første strofe er varm og flott, og ga meg raskt noe av ideen til musikken. Slipper ikke håpet Det er lenge siden Per kunne sette seg til pianoet og komponere. Nå er sønnen Stian og et note-program på datamaskinen gode hjelpere. - Hvis jeg hadde vært komponist selv, ville det nok vært vanskelig, smiler Stian. - Pappa har laget mye musikk jeg synes er flott. Nå har han full oversikt og hører alle melodiene i hodet, mens jeg er opptatt av det tekniske. Hvis jeg kommenterer noe, misjonstidende

6 Fortsettelse fra forrige side: er han utrolig mottagelig. Jeg er evig takknemlig for alt mamma og pappa har gjort for at jeg skulle bli glad i musikk. Da jeg ville slutte med piano, hjalp de meg heldigvis over kneika. I GF-sangen skriver Kristensen om Guds gode drøm for verden: Han vil bevare verden som et sted for lekedom og framtidshåp og fred. Hos Per berører teksten hans dypeste fortvilelse og største håp. - Innimellom er det vanskelig å tro, våge og håpe på at det er sant at Gud har en drøm for verden som jeg er med i. Jeg klynger meg til håpet om at drømmen skal bli sann en dag. Ole Paus har betegnet sin tro ved å si: Jeg er en klamrende. Det er vakkert sagt, og en beskrivelse jeg kjenner meg godt igjen i. Per begynner å snakke om håpet. Håpet om en ny himmel og ny jord, håpet om en himmelsk virkelighet annerledes enn det jordiske nuet. - Det hender jeg sliter med å tåle livet og skjelne mellom alle hvorfor. Det er ikke alltid like enkelt å akseptere at jeg som har spilt siden jeg var en guttunge ikke lenger kan spille en skala eller smøre en brødskive selv. Men det er en ting jeg ikke har mistet. Håpet om å oppleve at det vi bekjenner er sant. Selv om troen innimellom er skrøpelig, slipper jeg ikke håpet. Selv har han erfart at håpet er det viktigste holdepunktet i troen når den revner i møte med livets slitasje. - Hvis vi er flinke til å forkynne håpet for folk, kan vi være med på å formidle en tro som tåler mye av det livet bringer oss. Vi snakker ofte om tro og kjærlighet, men burde kanskje snakket mer om håpet. Selv om jeg slutter meg til trosbekjennelsen, har jeg ofte ønsket meg en håps-bekjennelse. Fyrlys i Bergen Sommerens mål er å komme til Generalforsamlingen i Bergen, og Per kaller turen et kvantesprang. - Jeg håper virkelig jeg får det til! Det er mye organisering, ikke minst for å få meg på og av flyet. Stian kjører bilen min over fjellet og blir med i Bergen. Nå gleder jeg meg til å høre sangen. For Per er opplevelsen allerede et fyrlys han ser frem til. Og håpet er at det også kan bli et av de gode fyrlysene han kan se tilbake på. Vi må gjenlære urfolks kunnskap Det moderne storsamfunnet har mistet kunnskapen om hvordan skaperverket henger sammen, det må vi gjenlære av de som fortsatt eier kunnskapen. Selv om vi har prøvd å presse vår levemåte på fattige land, finnes svarene og sammenhengen hos urfolk. Det sier tekstforfatter Vidar Kristensen om årets GF-sang Jorden bæres i Guds gode drøm. Sangen, som er skrevet på bestilling fra GF-komiteen, har stort fokus på skaperverket, et aktuelt tema for tiden. Det er flott at NMS, som jobber globalt, setter dette på dagsordenen, for det er i de fattigste landene klimaendringene rammer hardest. Det angår mange av NMS samarbeidskirker, og det angår NMS som organisasjon. Strofen Kunnskapen om livets skjøre vev behøver vi på ny å få tilbake er en poetisk kreditt til noe urfolk vet, og som vi må gjenlære. Dessverre kommer ikke Vidar til Bergen og får ikke høre sangen sammen med Per Tveit. Per har en egen evne til å lytte seg inn på teksten, løfte den fram og forsterke den gjennom melodien, som regel skriver jeg teksten først, så komponerer Per. Det er ikke fritt for at jeg tar litt av æren for at Per begynte å lage egne melodier, selv om han antagelig ville begynt uten mildt press fra meg. Teksten er skrevet på bestilling, og det er en veldig allright måte å jobbe på. Jeg har forsøkt å løse en oppgave som GF-komiteen har gitt mange gode føringer for, i form av mottoet Guds draum og disposisjonen for bibeltimene. Min oppgave har vært å finne de gode formuleringene, sier Vidar Kristensen om årets GF-sang Jorden bæres i Guds gode drøm. tekst: åsmund johansen foto: sindre kr istensen hilden misjonstidende

7 GF-sangen 2008: Jorden bæres i Guds gode drøm

8 Ønsker kontakt & innspill Til alle som er utålmodige og lurer på når tid det skal skje noe ut fra mitt kontor, vil jeg si: Dere er velkomne til å ta kontakt og komme med synspunkt som kan bidra til en god prosess! tekst: mar it rødland foto: eivind hauglid Dette sier prosjektleder Aslaug Austbø til Misjonstidende. Prosjektet Internatbarn i NMS er ennå i planleggingsfasen. Videre forteller hun at fokuset på stillingen hennes er barn i alle aldre som har hatt en oppvekst på internat eller har gått på internatskole. Påkjenninger Jeg tenker at denne stillingen er opprettet fordi NMS har en erkjennelse av at barn har blitt utsatt for opplevelser og erfaringer de aldri skulle hatt. Det er en erkjennelse i dag, både i Norge og internasjonalt, at det å vokse opp i spennet mellom to kulturer; foreldrenes hjemland og barnas eget oppvekstland, innebærer spesielle utfordringer. Når en i tillegg har vokst opp på internat, betyr det å ha blitt utsatt for påkjenninger som lett blir for store. Men hvordan barna har taklet dette, avhenger av mange faktorer. Det kan bety noe hvilket nummer de er i søskenflokken, hvordan tilgjengeligheten til foreldrene var om noe skulle skje, hvordan foreldrene taklet det, og hvem som var personell ved skolen og internatet akkurat da de var der. Miljøet var også sårbart for ting som skjedde og som ALDRI burde skje: mobbing, psykiske overgrep, manglende omsorg når de ble syke, og i de mest krenkende tilfellene; seksuelle overgrep, sier Aslaug Austbø. Dette skjedde fordi organisasjonen ikke hadde rutiner som skulle sikre kvaliteten og fange opp svikt og problemer. I dag er det uforståelig at ordninger som medførte atskillelse fra foreldrene i lange perioder, kunne forsvares. Foreldrene ble også en lidende part. De ble frarøvet muligheten til å være sammen med barna sine i en normal familiesammenheng. Ydmyk Austbø har fått innspill fra folk som bare gikk på den norske skolen, men ikke bodde på internatet. De har alltid følt seg utenfor i skolemiljøet fordi de ikke bodde der. Nå er de redde for å bli holdt utenfor i prosjektet også! Aslaug Austbø begynte i stillingen som prosjektleder for Internatbarn i NMS i april i år. Forventningene er der, både fra dem som har hatt en oppvekst i et misjonsland og bodd på internat, fra organisasjonen som hadde sendeansvaret, men ikke minst fra henne selv. Jeg føler meg veldig ydmyk i forhold til dette. Jeg er mest opptatt av å komme i dialog med dem det gjelder. Det er de som har erfaringene, sier Aslaug Austbø. Hun er også glad for det gode samarbeidet som finnes mellom NMS og de andre organisasjonene og kirkesamfunnene som er i den samme prosessen. Verken hun eller andre vet nå hva som vil bli konsekvensene for NMS som organisasjon etter at de neste to årene er over. Det en vet er at organisasjonen er villig til å gå inn i disse vanskelige problemstillingene. _ Jeg er mest opptatt av å komme i dialog med dem det gjelder, sier prosjektleder Aslaug Austbø. Misjonstidende vil følge denne prosessen videre, og du kan følge den i Misjonstidende. Det går også an å kontakte Aslaug Austbø for mer informasjon. ( eller mail: aau@nms.no) misjonstidende

9 Miljø som misjon Miljø er viktig for oss her i Kamerun, men det er ikke det folk er mest opptatt av! sier min kollega til meg. Å, hva er folk opptatt av, da? spør jeg. Av hva de skal spise i morgen. Det er ikke så lett å være opptatt av miljøet når alt du orker å tenke på er hvordan du skal få brød og vann på bordet til i morgen. tekst & foto: tom sverre tomren, misjons - og miljøprest i kamerun kamerun: Denne lille samtalen mellom meg og en prestekollega her i Kamerun er illustrerende for miljøengasjementet i Vest-Afrika. Folk med utdannelse forstår at miljø er viktig, men kampen for det daglige brød tar all energi. Når du er sulten tenker du på mat! Når barna må være hjemme fra skolen fordi dere ikke har betalt, tenker du på skolepenger! Mindre regn mer krig Som misjonsprest i Kamerun og gammel leder av Naturvernforbundet, vet jeg at mangel på mat og rent vann i stor grad er et miljøproblem. Et konkret eksempel: I nord grenser Kamerun til Tchad-sjøen. Tchad-sjøen er ikke en hvilken som helst innsjø. Den er enorm, og går inn i Nigeria, Niger, Kamerun og Tchad. Forresten, vi får vel heller si at den var enorm. Om NMS-misjonærene fra 1960-tallet hadde sett sjøen i dag, ville de ikke kjent den igjen. Innsjøen har skrumpet inn med nesten 90 prosent de siste 40 årene. Den gang strakk den seg over kvadratmiles, nå er den omlag Det er flere årsaker til at sjøen minker. Overdreven irrigasjon er hovedproblemet. Men dette henger sammen med at det har regnet mindre enn før de siste tiårene. De siste 15 årene har det falt 25 prosent mindre regn i området. Klimaforskere mener at mindre regn skyldes menneskeskapte klimaendringer. Havstrømmene utenfor Afrika har endret seg og svekket monsunen. Resultatet er at der det en gang lå vann, ligger nå fjellet Elephant Rock. Tchad-sjøen fordamper, og Sahara kryper sørover. Men med økt tørke, mindre avlinger og lengre veg til vannet, vokser også misnøyen blant folk. Og i en ekstrem hverdag kan misnøye bli til krig. Det er flere krigsanalytikere som har uttalt at krigen i Tchad har bakgrunn i tørken. Klimaendringer skaper tørke, tørke skaper sult, og med sulten kommer krigen. Og med krigen kommer flyktningene. Om denne analysen stemmer, betyr det at flyktningene vi hadde her på misjonsstasjonen i februar dypest sett var miljøflyktninger. Verdens fattigste kontinent får svi for Co2-utslippene i nord. Menneskeskapt For problemet skapes ikke her i Kamerun. Det skapes lengre nord, mellom annet i Norge. Noen tall fra FN kan illustrere hva jeg mener: Hver nordmann slipper ut 40 ganger så mye Co2 som en kameruner (da er ikke de nye gasskraftverkene regnet med). I forhold til befolkningsmengden har vi 60 ganger flere biler i Norge enn i Kamerun. Vi bruker 40 ganger mer strøm enn kamerunerne. Hver nordmann forbruker 7 ganger så mye av jordens biologiske ressurser som en Kameruner. Det er med andre ord forbruket og utslippene i nord som skaper problemene her. Her kan ikke folk flest gjøre mye for klimaet. Mopedistene som raser rundt i byen, slår gjerne av motoren i nedoverbakkene. I husene rundt oss er det mørkt om kvelden, ingen har råd til å la lyset stå på. Om vinteren fryser folk i sengene. Veden koster. Veiene er uten gatelys. Sånn lever folk her. Ikke for å spare miljøet, men for å spare CFA; penger. Paradokset er at fattigdommen forårsaker lavere energiforbruk, den minsker utslippene av CO2, folk her forbruker mindre av naturressursene enn vi gjør. Hva kan vi så gjøre som miljøengasjert misjonsorganisasjon i denne virkeligheten? Klimaendringene Jeg tror at det viktigste vi kan gjøre er å fortelle folk i Norge, og spesielt politikere, hva vi som misjonærer ser. Jo visst ser vi at det finnes miljøproblemer som afrikanerne bør engasjere seg i: Her har de ikke rutiner for avfallshåndtering, de hugger ned regnskogen, og de svir av skogene hvert år. Dette er miljøproblem som prestekollegaene mine, kirken her i Kamerun, og NMS kan og bør engasjere seg i, men det er ikke det største problemet. Det store problemet handler om klimaendringene. I forhold til klimaendringene er ikke det mye en kan gjøre her i Afrika. Afrikanerne får betale prisen for klimaendringene, men de er maktesløse i forhold til å gjøre noe med problemet. Det er i nord CO2 slippes ut, og det er i nord en kan minke utslippene. Dette ser jeg som misjonær. Dette må jeg utfordre hver enkelt kristen i Norge på. Dette må jeg utfordre politikerne i Norge på. misjonstidende

10 Menighetsleder og sjelesørger Wandee Wajanathawornchai, sammen med Khangkhen som har begge sine foreldre som aktive medlemmer i menigheten. Sjelesorg er nøkkelen Hvis ikke evangeliet blir svaret på spørsmålene og problemene, vil de miste interessen og bli skuffet. tekst: merete hallen, foto: eivind hauglid thailand: Wandee Wachanatawornchai har 22 år bak seg som menighetsleder i Laksi menighet i Bangkok. Hun var bare 21 år gammel da hun med en fersk bachelorgrad i teologi begynte som evangelist i menigheten. Adjarn (=lærer) Wandee, som hun kalles i Thailand, har i disse årene sett sjelesorg og samtale som en viktig del av det å bygge en menighet. For å forstå menneskene i menighetene må vi ta på alvor at de aller fleste er tidligere buddhister. Når de blir kristne ønsker de å være gode kristne, men som vi alle vet er ikke det så enkelt. Når de ikke får det til, blir de gjerne forvirret eller skuffet over at kristendommen ikke var svaret. Noen forsvinner da ut av menigheten igjen. Kirken i Thailand vokser sakte, og jeg tror noe av grunnen ligger her. Vi må ta bedre vare på de nye kristne. Vi må huske på hvilken bakgrunn de har. Hvis ikke evangeliet blir svaret på spørsmålene og problemene deres vil de miste interessen og bli skuffet. Klarer vi å formidle evangeliet så det blir svaret på spørsmålene, vil de kunne utvikle seg til modne kristne, sier Wandee. Opplæring Menighetslederen mener at det samme gjelder opplæring i den kristne tro. Det er altfor lett å overse den kulturelle og religiøse bakgrunnen. Mange av de som søker kirken og en ny religion har problemer. Problemer som den gamle religionen ikke klarer å gi godt nok svar på. Disse problemene må tas på alvor, deretter kan de bygges opp som kristne. 12 misjonstidende

11 Kommentarer fra to i menigheten: Pom: Wandee er god til å se ting i sammenheng, og det er alltid godt å snakke med henne. Det er første gang jeg har sett et sånt senter i Thailand, som ikke bare er for psykisk syke. For å drive et slikt arbeid trengs det helt klart både kunnskap og erfaring. Ball: Sjelesorg er nytt i Thailand. Dette hører hjemme i kirken, for det er bare Gud som kan fylle tomrommet i hjertene. Sjelesorgsenteret som Wandee driver er i ferd med å endre folks holdninger om at man må være gal for å oppsøke hjelp. Jeg har selv brukt Wandee helt fra jeg var student. Hun er flink til å lytte og veilede. Jeg synes hun passer til dette arbeidet. Det er flott at det finnes mennesker i Norge som støtter dette arbeidet både med forbønn og gaver. Jeg har fulgt opp mange i menigheten helt siden de var ungdommer. Nå er de gift og har fått barn. De er i dag ikke bare voksne mennesker, men også modne kristne. Jeg tror dette er en av grunnene til at Laksi nå er en moden menighet. Å ta vare på de enkelte medlemmene slik, får også positive følger for menighetsarbeidet. De har tillit til meg privat, og vil også ha tillit til meg som menighetsleder. Sjelesorgsenter Wandee forteller at hun i årene som menighetsleder mer og mer har sett betydningen av sjelesorg. I 2002 tok hun en mastergrad ved Misjonshøgskolen, med tema fra sjelesorgens verden. Etter det har hun ønsket å bygge opp et sjelesorgsenter. I 2007 ble drømmen virkelighet. Da Laksi menighet flyttet inn i nye lokaler, ble også et rom avsatt til det formålet. Samme året stengte den tyske misjonæren Eirin Hoff sitt seks år gamle sjelesorgsenter. Hoff hadde da arbeidet i 20 år med sjelesorg i Thailand. Hun gjorde grundige forundersøkelser og holdt seminarer, men svært få kom til senteret hennes. Hun oppmuntret meg likevel sterkt til å sette igang arbeidet i tro på at jeg som thai vil få lettere innpass. Jeg tror at det hun opplevde bl.a. henger sammen med usikkerheten som kristne i Thailand har til å søke hjelp. Den vanlige oppfatningen er at psykologhjelp kun er for de psykisk syke. Psykologer finnes bare på sykehusene, og de har heller ikke kapasitet til å ta seg av andre enn de virkelig syke. At vanlige folk skal få hjelp av psykolog eller lignende oppfattes som rart. En person skrev et langt brev til meg og fortalte om alle sine problemer, og avsluttet med dette spørsmålet. Kan jeg be om sjelesorg hos deg, og fortsatt stole på Gud og hans makt til å hjelpe? Sjelesorg og samtale om vanlige tema er noe nytt, både for oss kristne og de som ikke er kristne. Hva galt har jeg gjort? På spørsmål om hvilke spørsmålsstillinger som er mest vanlig svarer Wandee slik: Det vanligste spørsmål er nok, hvorfor meg, hva galt har jeg gjort? Ellers er spørsmål knyttet til familie og ekteskap svært vanlige. Kvinnene føler det urettferdig at makten er så skjevt fordelt. Tradisjonelt er det mannen som skal ta alle avgjørelser og forvalte familieøkonomien. Det er også svært vanlig for menn å ha en kone på si. De kristne kvinnene er forvirret. De vet det er sånn for de som ikke er kristne, men for de kristne burde det være annerledes. Hvordan skal egentlig det kristne samlivet fungere? En annen gruppe som ofte oppsøker meg er kirkelige arbeidere. De spør meg ofte hvordan har du klart å holde ut så lenge i menighetsarbeidet? Det er ensomt og tøft å jobbe i en thaimenighet og mange sliter med samarbeidsproblemer og konflikter. Drømmer Min største drøm er at kirken skal forstå at den trenger sjelesorg. Alle vet at kirken er til for syndere, men mitt motto er at kirken er til for syndere og gale. Tror vi at kirkene vil vokse hvis vi bare får tak i de som ikke har problemer? Jeg føler at vi handler mot vår teologi. Kirken må våge å ta imot de som er litt anderledels, de rare og de som kanskje ikke er så ressurssterke. Skal vi nå dette store målet må vi begynne i det små. Her i Laksi menighet har jeg begynt med 15 frivillige. Jeg har delt visjonene mine med dem, og jeg lærer dem opp. Noen av disse har allerede fått et menneske som de følger opp. Andre vil starte med sjelesorg over telefon. Her samarbeider vi med Youth for Christ, som allerede driver et arbeid med sjelesorg over telefon. I fjor underviste jeg også 100 studenter ved et teologisk seminar her i Bangkok. Noen av dem utdanner seg til å bli barne- og ungdomsarbeidere, andre er prestestudenter. Det er veldig viktig å kunne være med å påvirke denne gruppen. Det jeg ønsker å se en kirke som er sterk nok til å ta seg av problemene. Jeg håper derfor at sjelesorgsenteret kan være et sted hvor vi både trener opp og støtter sjelesørgere så vi kan nå lenger ut, avslutter Adjarn Wandee. Vil du støtte Sjelesorgsenteret i Bangkok, gi din gave på kontonummer Merk giroen med misjonstidende

12 Inderlig & ekte Det er ikke fritt for at vi kan kjenne oss litt motløse i blant, vi som er misjonærer i Mali. I løpet av tjue år har vi kun etablert to små menigheter. Hvorfor går det så sakte her? tekst & foto: stina neergård mali: Svaret er nok for en stor del at kombinasjonen muslim nomade er en utfordring. En annen del av svaret er at Gud kanskje ser bedre enn oss hva som er den rette tid. Og det er da bedre å bygge noe lite, men i gull, for å si det med Paulus, enn å bygge noe stort som bare er halm og strå og uansett vil falle sammen. Ja, sånn tenker vi for å trøste oss selv i tunge stunder. Vi kan jo ikke begynne å tro at det er vi selv som er helt ubrukelige, heller? Kirken i Douentza Men sannheten for min egen del er at disse tunge stundene faktisk ikke er så veldig mange. Det meste av tida er jeg ganske entusiastisk med tanke på arbeidet her. Hva er det så å glede seg over her i Mali? Bli med på en gudstjeneste i Douentza og se! Søndag 24. februar. I stillhet går vi inn i den knøttlille kirkebygningen i Douentza. Skoene står igjen utenfor. Snart blir det så fullt at barna må sitte nesten oppå hverandre nede i hjør- net. Rundt tjue voksne og et titalls barn trykker seg sammen på mattene, menn og kvinner på hver sin side. Jibi leder gudstjenesten. Det er fire år siden han ble døpt. I ettertid har han gått på disippeltreningsskole med UIO og er en ivrig kristen. Vi følger liturgien i bønneboka vår, med syndsbekjennelse, trosbekjennelse og veksellesning fra salmene. Så blir det tid for sang. Da finner vi fram den splitter nye sangboka vi nettopp har utgitt, der nesten halvparten av sangene er laget av lokale fulanier fra vår egen menighet. I seg selv et lite mirakel her hvor sang og musikk tradisjonelt ikke hører til i den religiøse sfære. Det er under ti år siden vi i det hele tatt begynte å synge på gudstjenestene våre, men nå er det i Douentza hele tre personer som har fått den nådegaven det er å kunne lage sanger, både tekst og melodi. Kirketomt Etter sangen skal det være ofring. I dag går ofringen til kirketomt-kassa, informerer Jibi. I fjor bestemte menigheten her seg for at de vil spare til kirketomt, for å kunne bygge seg noe eget, noe som er større enn denne bittelille kirka inne i gården der familien Idris, våre misjonærkollegaer fra Nigeria, bor. For øvrig en bestemmelse de tok helt på egenhånd. En del av oss misjonærene prøver nemlig å følge missiologimoten og har fått sans for husmenigheter. Men menigheten i Douentza har sine egne tanker, og det er veldig bra! Så nå går vi alle for at det skal bli egen kirke i Douentza, med tid og stunder. Til ofringen pleier vi å synge en sang igjen. Jeg har laget en ny sang, sier en av sang- 14 misjonstidende

13 makerne. Kanskje dere vil lære den? Jeg er syk og lider synger han som forsanger, og får oss til å stemme i på refrenget: Jesus, hjelp meg! En rørende tekst for oss som kjenner familien. Kona hans har vært døden nær flere ganger dette året, og han er ikke så frisk selv, heller. Men hvor fantastisk er det ikke at han vet hvor han kan gå med fortvilelsen sin, og at gaven til å lage sanger kan gi ham trøst? Vi synger, og alle gir sine gaver i kurven. Beløpene minner om enkens skjerv, men kirketomt-kassa vokser stadig, den. Når sangen stilner, bryter kommentarene løs fra de andre: Det var en fin sang! Flott laget! Viljen til å gi hverandre oppmuntringer er på plass. Å lære utenat Neste punkt på programmet er utenatlæring av vers. Det var Jibi som tok initiativet i høst, og foreslo at vi skulle lære oss et nytt bibelvers utenat hver uke. Først må vi høre om det er noen som kan forrige ukes vers. Det blir musestille, kanskje ingen har hatt tid til versepugging denne uka? Jibi åpner munnen, antakelig i ferd med å foreslå at vi kanskje må ha det samme verset en uke til, da det plutselig fyrer løs nederst på damerekka. Det er Jenaba, som vanlig. Hun er rett og slett en racer til å lære utenat, versene renner ut uten nøling! Denne gangen er versene fra Åpenbaringen 22 om elva med livets vann og om livets tre. Det var visst bare vers én som var foreslått, men Jenaba fortsetter med vers to og tre også. Og hylles med bifallende tilrop fra menigheten. Det er som om hun vokser noen centimeter der nede i kroken, hun er faktisk best i noe! Så er det kunngjøringer. Samba tar ordet, og sier at han gjerne vil fortelle litt om den fire-ukers korttidsbibelskolen som nettopp er avsluttet i Sevaré. Han var med som student og syntes at opplegget var skikkelig bra. Pastor Idris har også noe på hjertet, han vil gjerne ønske spesielt velkommen til sangmakerens kone som i dag hadde krefter nok til å gå på gudstjeneste for første gang siden jul! Vi er alle glade for å se henne igjen. Før prekenen går barna ut på søndagsskolen. Vi har søndagsskole hver søndag i Douentza, og nå er tre av fulaniene fra menigheten vår med som søndagsskoleledere. Men vi er fremdeles tre misjonærer som tar våre tørner, vi også. Kanskje mest fordi vi egentlig ikke vil gi dette helt fra oss. Søndagsskolebarna er nemlig også en kilde til oppmuntring. De synger av full hals, sier fram sine puggede bibelvers på rams, og flere av dem ber gjerne høyt, både inderlig og velformulert! Snart akkompagneres prekenen av glade stemmer som er i full gang med dramaaktiviteter der ute. Menighetsplanter Det er Moussa Issa som preker denne dagen. Han er (på eget initiativ) menighetsplanter i en by lenger øst som heter Boni, men er kommet på besøk denne søndagen. Temaet er om hvordan vi kan være sterke i vår svakhet, slik Paulus var det. Moussa er en god forkynner, og tok også noen økter som lærer på korttidsbibelskolen i Sevaré. Neste søndag skal en gjeng fra menigheten vår kjøre til Boni og feire gudstjeneste med Moussa og familien der. Prekenen følges av forbønnen, og Jibi oppfordrer alle til å komme med bønneemner. - Jeg vil gjerne at vi takker for at dere kom og viste Jesus-filmen i landsbyen der jeg arbeider, sier en afrikansk misjonær fra Ungdom i Oppdrag, som er med oss denne dagen. Et team fra vår menighet besøkte hans landsby tirsdag kveld. - Og så må vi be for neste visning, sier en annen, for en ny filmtur er planlagt neste uke. Moussa sier at han ønsker forbønn for boksalget på markedsdagene i Boni. Han har tatt kontakt med myndighetene for å få tildelt en plass på markedet der han kan selge kristne bøker og kassetter. Sidemannen Boreima tilføyer at vi må be om at vi får til et slikt utsalgssted her i Douentza også. Boreima er da også en bokelsker, da han og familien var på bibelskole i Benin brukte de alle penger de kunne avse på å kjøpe bøker, og viste stolt fram en drøy hyllemeter til oss misjonærene da de kom tilbake til Douentza før jul! Biroller Gudstjenesten avsluttes med nattverd ledet av pastor Idris, og velsignelse, og vi går smilende ut. Og jeg tenker at det er faktisk lett å holde motet oppe i denne menigheten nå om dagen! Vi misjonærene spiller i hovedsak biroller når de samles til gudstjeneste, og det mangler sannelig ikke på tiltakslyst og vilje til å bruke sine gaver til menighetens beste! Når dere kommer sammen, har den ene en salme, en annen har lære, skriver Paulus til Korinterne. Men la alt tjene til å bygge opp. Dette bibelske prinsipp ser det ut til at menigheten i Douentza har begynt å leve og praktisere. Måtte vi bare kunne fortsette å bygge slik vi nå er begynt, så skal det nok bli kirke blant fulaniene i Mali også, bare vent og se! misjonstidende

14 utgangspunkt kjetil aano, generalsekretær i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Forandring startar i hovudet Norsk utviklingsarbeid og trusbaserte organisasjonar Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten foreninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2008: ca. 87,3 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: utgangspunkt Meir enn ein milliard menneske lever i dag i absolutt fattigdom. Mange av dei bur i land der NMS arbeider. Skal menneske løftast ut or fattigdomsspiralen, må det endring til. Og endring startar oftast i hovudet. Menneske må få eit nytt syn på seg sjølv, og ei ny forståing av eige forhold til dei med makt og naturen som omgir dei. Derfor er det også samanheng mellom den kristne forteljinga og utviklingsarbeidet vi gjer. Vi gjer ikkje det eine for å oppnå det andre. Men, som Gro Harlem Brundtland ein gong så slåande uttrykte det, alt heng saman med alt. Noreg gir kvart år eit stort bidrag til utviklingsarbeid. I år er talet 28 milliardar, og det er mange kroner. Av desse milliardane går 144 millionar til Bistandsnemnda (BN) sine medlemsorganisasjonar. Det er også mykje pengar, noko som i beste fall kan bety svært mykje for eit stort tal menneske. Det har det også gjort. Eg vil påstå at desse pengane faktisk har ført til at den verda vi bur i, er endra. Gjennom ein kombinasjon av eigeninnsats og utviklingshjelp er livsvilkår for mange millionar menneske betra, mange har fått reinare vatn og sanitæranlegg og betre livskvalitet. Likevel er ikkje samanhengen alltid like tydeleg. Etter kvart har vi fått avdekka at korrupsjon også rammar norske pengar. Derfor etterlyser ein nå stadig klarare tilbakemeldingar om resultat og effekt av utviklingsarbeidet. Det er rett å stilla krav til korleis pengar skal forvaltast, og kva resultat ein får av å bruka dei, også til medlemene i Bistandsnemnda. Men noen gonger blir forventningane om kva vi med våre pengar skal oppnå, heilt urimeleg. Kor mykje er det rimeleg å oppnå med i underkant av 30 milliardar kroner i året? Ei enkel samanlikning kan vera på sin plass: I år er helsedepartementet sitt budsjett ca. 95 milliardar kroner. Staten Noreg brukar altså mellom tre og fire gonger så mykje på å halda ved like helsa til eit folketal på litt over fire og ein halv million menneske, som vi årleg løyver til å utrydda fattigdommen i verda. I eit slikt perspektiv er det grunn til å hevda at vi får svært mykje fattigdomsbekjemping ut av våre 28 milliardar kroner til bistand. Og det er endå sterkare grunn til å hevda at BN s medlemsorganisasjonar får svært mykje godt arbeid ut av dei 144 millionane som vi i år har fått tildelt over statsbudsjettet. Gjennom oss oppnår Den norske staten at det blir utført eit arbeid som er både målretta og effektivt. Den norske staten er også tent med at ein del av pengane som den gir, blir kanalisert gjennom friviljuge kanalar som BN. Dermed oppnår staten eit langt større mangfald i arbeidet med å kjempa for positiv endring. Den norske staten bør halda oppe satsinga på bistand. Det er eit viktig signal i vår tid. Og vi som misjons- eller trusbaserte organisasjonar bør med stort frimot halda fram med dette arbeidet. Det er i tråd med vår overtyding om alle menneske er like mykje verd. Samtidig bør vi meir frimodig bruka vårt trusgrunnlag i arbeidet med å kjempa mot naud og undertrykking, fattigdom og urettmessige skilnader. For endring startar i hovudet. 16 misjonstidende

15 nistepakken helene kristiansen, områdeleder i region agder Vær ikke bekymret Det er vår, bekker og elver svulmer over og finner veien mot sjøen og havet. Snøen som har ligget meterhøy utenfor hyttedøra, svinner bort i solsteiken. Det er ikke sikkert du har boltret deg i snøen denne vinteren, men minner har vi sikkert alle: Små snøballer som ble rullet rundt og rundt i kram snø, og som til slutt ble så store at de ikke kunne flyttes. Snøballer kan sammenlignes med bekymringer, tenker jeg. Vi tenker ofte på framtiden, på ting vi er opptatte av, hvordan det vil gå og hvordan jeg skal klare det. Alt dette skaper bekymring som virvler rundt inne i oss, kanskje i seg selv små og ubetydelige. Men får de være i sinnet vårt lenge nok, baller de på seg, akkurat som med snøballen! Teksten i Matteus 6.25 ff. møter oss med ordene Vær ikke bekymret. Teksten er full av bilder. Gud ber oss se på fuglene under himmelen og liljene på marken. Han sørger for det alt sammen. Er ikke dere mer verd enn de spør han. Teksten innbyr oss til å tro på den Far dere har i himmelen, som vil sørge for oss og gi oss det vi trenger. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Gud ber oss altså om å søke inn til han først, så vil han gi oss det vi trenger. Hvordan møter vi en slik tekst? Hvordan takler vi bekymringene våre? Noen er robuste, andre mer engstelige, noen optimistiske, andre ser mer svart på livet, noen har alt og surfer gjennom livet, andre sliter, mens noen møter sykdom og andre vanskeligheter. Slik kan vi fortsette. Alt dette virker inn på livene og på bekymringene våre. Vi startet med å sammenligne bekymringer med snøballer. Da vi skulle se nærmere etter, var snøballen borte. Sola hadde tint den lag for lag. Snøballen smeltet i varmen. Gud inviterer oss til å ta med bekymringene inn i hans nærhet og inn i hans varme. Det handler ikke om å koble av fra bekymringene, men å koble dem til Gud. Vi skal få møte denne teksten i lys av 1. Peter 5,7 som sier: Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere Kjære Gud! Hjelp meg til å leve her, og møte hver ny dag med frimodighet fordi du er med meg og sørger for meg. foto: eivind hauglid Vi ber for: Sommerens generalforsamling i Bergen, juli Misjonærer som avslutter tjenesten eller som kommer på kortopphold til Norge misjonstidende

16 En by i endring Få byer passer bedre klisjébeskrivelsen en by full av kontraster enn Addis Abeba. En ortodoks prest utenfor den ortodokse kirken Saint George. Jenta kysser trekorset til presten for å vise respekt og hengivelse til Gud. tekst & foto: erlend berge En familie på veg til morgengudstjeneste i den etiopisk ortodokse kirken. Moren er kledd i det tradisjonelle klesplagget Gabi. Datteren og sønnen har på seg Nettela, som er et tynnere og kortere plagg. 18 misjonstidende

17 Utsikten fra fjellet Entoto, tidligere hovedstad og det høyeste punktet i Addis Abeba. Tidligere keiser Menelik II flyttet hovedstaden ned fra fjellet i Det er fortsatt bekmørkt, men flere hvitkledde skikkelser kan skimtes mellom gatehjørnene denne søndags morgenen. Det er tid for morgengudstjeneste for tusener av ortodokse i hovedstaden. Som en elv kommer de ut sidegater og smug, samles på hovedvegen og renner sammen mot målet; en av de mange etiopisk ortodokse kirkene i Addis. misjonstidende

18 Etiopia opplever en enorm prisvekst. Prisen på teff, som brukes i injera, har nærmest doblet seg. Injera er det pannekakeliknende brødet som brukes til alle måltider. De høye prisene gjør livet enda vanskeligere for den store befolkningen som allerede sliter med å få mat på bordet. Fortsatt frakter esler matvarer fra landsbygda og inn i byen. Uredde går de på rødt lys og krysser fi refelts motorveger, nedlesset med matvarer. Langs vegen sitter grønnsaksselgere og på hvert hjørne er det en fruktbutikk. Noen ganger kan Addis Abeba føles som et eneste stort marked. 20 misjonstidende

19 Addis Abeba betyr ny blomst på amharisk og har ofte blitt beskrevet som en forvokst landsby. Det er mye som stemmer med denne beskrivelsen, men mye har også endret seg i denne storbyen på Afrikas horn. Myndighetene frister diaspora-etiopiere med billige tomter for å få dem hjem igjen til fedrelandet. Mange lar seg friste og har med seg friske penger tilbake. Addis opplever dermed en enorm byggevekst. På hvert hjørne popper det opp tietasjers bygninger. En by i endring Samtidig som deler av den etiopiske hovedstaden ikke er til å kjenne igjen etter all nybyggingen de siste årene, er andre sider av byen uendret. Her fra gatene i bydelen Kechene, nord i Addis Abeba. misjonstidende

20 6793 INNVIK juni: Midtsommar v/fjorden Talar: Gunnar Prestegård. Song: Jostein Mulelid juni: Bibelferie v/fjorden Talar: Åge Hunnestad Song: Hagaviktrioen juli: Vandreveke Talar: Rolf Kjøde. Lokale songkrefter aug: Mat ved fjord og fjell sept: Fotosafari sept: Seniortreff. Talar: Otto Høvik okt: Kvinnehelg. Talar: Randi Buflaten okt: Ekteparhelg nov: OASE-helg des: Julefeiring Tlf: Fax: Det nære østen! -Det fjerne østen! Det lyder eksotisk det, i Marco Polos fotspor, far east og spennede mat. Nå er det mye nærmere. Det vil si avstanden er den samme, det er like eksotisk, men vi har gjort det mer tilgjengelig for deg. Med norske reiseledere, gode lokale samarbeidspartnere og SAS via København har vi gjort drømmen om det fjerne østen mye nærere. THAILAND / KAMBODSJA 26. sept okt. Reiseledere: Per og Norlys Nilsen Grimsby Denne turen starter i Bangkok med sightseeing og møte med misjonsarbeid, før vi reiser til nordøst- Thailand. Vi besøker Ubon og Mukdahan, tar turen innom Vientiane i Laos før turen går til Pattaya og gode dager på stranden. Her kan man også besøke den Norske Sjømannskirken. Eller du kan bli med på en tredagers tur til Kambodsja, se Angkor Wat og Phnom Phen, en innholdsrik og spennende reise. Denne turen har utreise fra Kristiansand, med mulig tilslutning fra andre flyplasser. THAILAND 27. sept okt Reiseledere: Eva og Knut Inge Tokheim På denne turen starter vi i nordøst- Thailand. Vi besøker Phibun, Ubon og Mukdahan, som er et knutepunkt for norsk misjon i Thailand. Her kan du være med på ekte misjonsarbeid, enten det er skolebesøk, malerarbeid, landsbybesøk eller bibelgrupper. Det blir dagstur over grensen til Laos før vi setter kursen mot Bangkok. Der får vi se byen, severdigheter og NMS misjons- og bistandarbeid på en nær måte. Turen avsluttes med late dager på stranden i Hua Hin. Utreise fra Sandefjord, med mulig tilslutning fra andre flyplasser. Angkor Wat Foto: Georg Tumyr, Ravinala Reiser info@ravinala.no telefon misjonstidende

21 Israel er 60 år og Fokus har arrangert turer til Israel i 30 år. Bli med oss i jubileumsåret. Totalt 10 direktefl y til Israel i år. Sommer og høst har vi følgende avganger: 21/6, 4/7, 18/7, 1/10, 11/10, og 25/10. Sommerturer: 21/6-4/7 Direktefl y fra Stavanger tur/retur. Rundtur i samarbeid med Radio Filadelfi a. Reiseledere: Margrethe Tveit, Wiggo Skagestad,Lillian Frigstad og Erling Drøsdal. 4/7-18/7 Direktefl y fra Stavanger tur/retur. 15 dagers opplevelse for hele familien. Reiseledere: Evy- Gunn Knotten, Henrik Petersson, Liv Randi, Oddfrid og Kjetil Morken,Geir Idar Knotten. ISRAEL PÅ EGENHÅND TIL SOMMEREN På våre direktefl y til sommeren. 21/6 Stavanger, 4/7 Stavanger, 18/7 Bergen tilbyr vi fl y- hotell-leiebil. Egen kibbutszpakke som er gunstig for familieier. Spania, Solgården 1-15/7 og 15-29/7 Familietur, Per Magne Skogstad og Torhild Nødland på begge turene. Bibeltimehoder tur 1, Stinar Tverrli og tur 2 Ole Magnus Olafsrud. Eget opplegg for barna. Postboks 723, Kristiansand Tlf: (47) , Fax: (47) post@fokusreiser.no Kjøp klimakvoter! Bibelcamp for hele familien: Sørlandssommer juli på Drottningborg i Grimstad Kom innom, eller vær på hele Sørlandssommer! Vi sees! For mer info/påmelding: Tlf: Arr: Norea Mediemisjon, NLM og Drottningborg misjonstidende

22 24 misjonstidende

23 En spire til kunnskap, kall og tjeneste Ønsker du å bli abonnent? Send en sms med navn og adresse til eller en e-post til a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e juni 2008 FAMILIE Familiefestivalen på Åpta ved Farsund er familieferie med mening. Vi har tilbud for hele familien, voksenparkering og badebasseng. Thomi & Dani fra Norske talenter skal tulletrylleshowe, konsert med Torolf Nordbø og familieunderholdning med hans alter ego Han innante. Fokus på Kamerun og gode bibeltimer. Se nmsu.no for detaljer, priser og program. Påmelding på telefon FESTIVALEN ÅPTA Ta gjerne med brukte frimerker til generalforsamlingen i Bergen! misjonstidende

24 misjonærkontakten hverdagshilsener Vårhelsing frå Madagaskar Ambalahatsaka er ein av dei mange landsbyane som ligg i området mellom bilvegen Fianarantsoa-Mananjary og Det indiske hav. Kartet synte at dette er ein stor by, og eg lurte på om vi kunne nå den best frå kanalen i aust eller frå bilvegen i vest. Det vart greiast frå vest. Då treng vi ikkje kano, men kan gå til fots. Evangelisten Velomaro bur nærast det området, og det er eit par timar til fots austover frå der han bur. Eg gløymer ikkje første gongen vi kom dit i fjor haust, ein stor by, mykje folk og det yrte av born! Folk lurte på kven vi var, men vi vart bedne inn i huset til høvdingen. Dei vart trygge då dei høyrde at vi kom frå kyrkja og ikkje var politi. Det hadde aldri vore noko kyrkje i området, og dei ville gjerne at evangelisten skulle koma og undervisa dei. Søndagen var dagen dei ville samlast, for den dagen arbeidde dei ikkje. Kvifor arbeider de ikkje på søndag? ville vi vita. Her finst jo inga kyrkje? Dei visste ikkje svaret, berre at forfedrene deira hadde kvilt den dagen, og det hadde dei halde fram med etter at dei flytta hit og slo seg ned for lenge sidan. Dei bad oss og om hjelp til at borna kunne få læra å lesa. Næraste barneskule ligg så langt borte at det nyttar ikkje for dei små. Dei hadde høyrt at den nye regjeringa vil at alle born skal gå på skule. Dei som held borna borte frå skule må betala mulkt! Folk sette i gang med dugnad og bygde eit enkelt hus til kyrkje om søndagen og skule dei andre dagane. I desember starta så Denis som lærar. Han har ikkje lærarutdanning, men har gått på bibelskule. Nå underviser han midlertidig i lesing, skriving, rekning og bibelfag. Han har 60 elevar i ulik alder. Alle startar med abc. Sist vi var på besøk var huset fullt av små og store. Songen lydde lang veg, og høvdingen takka for dette som var starta i byen. Foreldra var stolte over det borna alt kunne. Takk for forbøn for Tanambao og katekisten Lava. Det var ein stor dag med første dåp i nykyrkja der, første søndag etter påske. Takk og for forbøn for Marofariha, dei nye kristne og Jakoba med familie. Dei planlegg å reisa kyrkjehuset i byen der 24. mai. Då skal vi dit på besøk. Fantastisk kjekt. Det kjem og folk frå byane omkring til søndagsmøta. Dette er eit område som har venta lenge på evangeliet. Guds signing over arbeidet i misjonen til kvar og ein og god sommar. ill. foto: henr ik seglem grydeland beste helsing helga eikeland 2 misjonstidende