Medlemsblad for Travellers Club, Oslo, Norge TRAMP. God Jul ønskes alle trampbrødre!

Transkript

1 Medlemsblad for Travellers Club, Oslo, Norge TRA V JOS ELLER EFI NE S CL 035 SGAT UB E 26 1O NOR SLO WA Y TRAMP Desember 2009 Nummer 02/ God Jul ønskes alle trampbrødre! Rolf Johan Pettersen: Har du sett maken til ungdommelig 90-åring? (side 6)

2 TRAMP! SIDE 2 Trampsjefen har ordet Carl Emil Petersen jr. gjerne en indikasjon om hva som skal skje på møtene, men den som møter opp får seg ofte en overraskelse. Og uhyre skjelden en negativ sådan. Selv trampsjefen blir ofte tatt på sengen. Cluben lever og sprudler i sin 81-årige ungdom. Hvilken Club vi har! Nært i minnet er kvelden der foredraget hadde den underfundige tittel: "Hva intendanturet formår". Skulle vi få høre om kokken Tores mange reiser på verdenshavene? Skulle oppskriften på "Tores kjøttkaker" endelig røpes? Neida. Mannen med det store hjertet ville dele juveler fra sin store pasjon Opera med oss. Og vi ble vederkveget av stjerner fra Den Norske Opera som inntok våre lokaler med brask og malmfulle røster, Takk til Tore, Mette og Esten (som for anledningen hadde stemt pianoet etter gehør). Det årlige fellesmøte med Womens Travellers Club løp også av stabelen nylig. Grethe Huseby er sjef for en flott gjeng med eventyrlige damer. Deres æresmedlem Randi Skaug tok forsamlingen med storm med sitt foredrag om en tur i Roald Amundsens skispor over Hardangervidda! De av oss som fikk være med, gleder oss allerede til neste år og neste fellesmøte. Og endelig kunne Ole Bjarne vise bilder. Han har figurert som programhelt ved i alle fall to anledninger tidligere. Nå fikk vi del i bilder fra et langt liv på reise, og Ole Bjarnes tørre filosoferinger om sine viderverdigheter. Mannen reiser lett, og lærer mye. Men han burde ha lært at å spandere drikkevarer til alle tilstedeværende er risikosport. Takk, likevel. Dette er bare et lite knippe av de siste ukers opplevelser i Cluben. Vi har Clubens økonomi har til tider gitt styret hodepine og bekymringer. Det samme har gårdens tilstand. Jeg har vært heldig med min tørn ved roret, og overtok en nyoppusset gård. Vi har vært flinke eller heldige med våre leietagere og har en tilfredsstillende kontantstrøm. I år igjen ser vi oss i stand til å nedbetale ekstraordinært på vårt byggelån. Og mange våre leietagere vil fornye kontrakt ved årsskiftet. Vi går snart inn i et nytt år og jeg ser ingen grunn til å senke forventningene til Clublivets gleder! Jeg ønsker dere alle er riktig god jul, og håper mange blir med på å skåle for de gamle og nye år klokken 12 på nyttårsaften. Tramphilsen fra Carl Emil Petersen jr Trampsjef

3 TRAMP! SIDE 3 TRAVELLERS CLUB JOSEFINESGATE OSLO NORWAY Styre Innvalgt Trampsjef 1073 Carl Emil Petersen jr. Visetrampsjef 1017 Gorm G. Lund Eiendomskomité1095 Stein Magnussen Klubbkomité1098 Christian Dinger Økonomikomité1052 Arne Habberstad Økonomi/teknisk1072 Per Jæger Sekretær 1093 Tom Guldberg Ballott Ballottsjef 870 Stian Sundt 992 Sven Erik Westbye 1025 Aksel Kvalsnes 1037 Kjell-Otto Solberg 1036 Alf G. Andersen 1039 Olai Lorange 1045 Alan Billyeald Redaktør for Tramp og websider 1036 Alf G. Andersen Konservator for samlingene 1017 Gorm G. Lund Intendant 1057 Tore Oseberg Den utrolige historien Redaktør Alf G. Andersen Kjære trampebrødre Vær så god! Her er tredje utgave av nye Tramp som er basert på vår hjemmeside. Som vanlig er det slik at alt du leser her har tidligere vært offentliggjort på hjemmesiden. Men fremdeles er det enkelte som ikke er på nett, og det er noen som fortsatt sverger til papir selv om de er på nett. Papirutgaven vil derfor fortsatt eksistere så lenge Clubens medlemmer finner det ønskelig. Vår hjemmeside har til nå vært redigert av Gunnar Sjøwall jr. mens undertegnede har vært redaktør. Jeg synes Gunnar har gjort en utmerket jobb, og siden har fremstått med lettfattelig og levende design. Hjemmesiden er nå i ferd med å bli fornyet. Gorm har hatt ansvaret for den nye designen som ennå ikke er helt fullført. Fornyelsen begrunnes med at en moderne hjemmeside forutsetter en helt annen funksjonalitet enn for bare kort tid siden. Den viktigste av forandringene er muligheten for å ha en hjemmeside med to ansikter. Det ene forutsetter et passord og blir bare for medlemmene mens det andre blir vid åpent med tilgang for alle som ønsker det. Den nye hjemmesiden er ennå ikke helt klar, men i løpet av forholdsvis kort tid en måned eller to vi webadressen vise vei til den nye siden mens den gamle blir fortid. Vi ønsker imidlertid å bevare det aller meste fra den gamle hjemmesiden, og det innebærer en formidabel jobb å overføre stoffet fra gammelt til nytt. Dette er en prosess som vil ta tid, og som kanskje ikke vil være fullført før høsten Altså, det er mye som skjer, og det som skjer er i alle deler positivt. For oss som skriver og redigerer hjemmesiden er dette som et eventyr, i hvertfall for meg som innledet mitt journalistiske arbeid med å forholde meg til typografer og analoge papirbilder i sort/hvitt. Nå er det mulig å få stoffet på plass i det øyeblikk det er godkjent. Det gir grunnlag for en aktualitet og en fremdrift som man bare kunne drømme om for år siden. Med store forventninger til det nye året er det en glede for redaktøren ø ønske god jul og et riktig godt og spennende nytt år. Alf G.

4 TRAMP! SIDE 4 Den club-kvelden glemmer vi aldri Tekst og foto: Alf G. Andersen Maken til club-kveld som vi hadde 18. november, har vi aldri hatt. Kvelden var preget av en formidabel overraskelse. Mange hadde en fornemmelse av at noe ekstra ville skje denne onsdagen. Derfor var fremmøtet like store som forventningene. Det var Tore Oseberg som satte det hele i gang. Foranledningen var at hans takknemlighet over å få være en del av Cluben, og han ønsket derfor å gi noe tilbake. Derfor var det han som sto for programmet under den uutgrunnelige tittelen Hva intendaturet formår. Fra før vet mange av oss at opera er Tores lidenskap og kvelden kom til å bære preg av det. Innledningen var det mange som oppfattet som litt stusselig. På dørene hang det oppslag med noter, og det ble mer enn antydet av Tore, Esten og Mette i baren skulle synge det beste de kan. Det lovet ikke godt. Tore og Mette vekslet om å holde en innledende monolog, og der fremkom det at de hadde eslet seg til å synge opera til glede (!) for medlemmene. Så viste det seg at både den ene og andre stemmen sviktet, og dermed måtte Tore søke hjelp. Det gjorde han i Den norske Opera og Ballett. Til medlemmenes store fryd lovet han vakre arier etter kjøttkakene. Det viste seg nemlig at en av solistene, tenoren Hernik Engelsviken var opptatt med gjennomgang av en ny opera, og han kunne ikke komme før etter klokken 8, altså etter middagen. Club-kvelden vi aldri vil glemme. Onsdag 18. november sto Tore for tidenes overraskelse og den hadde ikke med kjøkkenet å gjøre. For å vise sin hengivenhet overfor Cluben, hadde han invitert to operasangere og en pianist til å underholde. Det var sopranen Bente Eggum Johannessen, tenoren Henrik Engelsviken og pianisten Emma Rowena. De ga oss en konsert som lenge kommer til å sitte i de veggene. Det ble en aften preget av praktfulle stemmer og folkekjær operamusikk. På bildet fremfører publikumsflørtende Bente Eggum Johannessen avslutningsnummeret, Vilja-sangen fra Den glade enke.

5 TRAMP! SIDE 5 fra slutten av siste akt i La Boheme og med Henrik som fremførte mektige Nessun Dorma fra Puccinis Turandot. Den sang han også under Operaens åpningsforestilling i april Stemmen blir bare bedre og bedre. Klangen var overveldende. Sangerne mente etterpå at lokalet må få noe av æren. Med alt det vi hadde på veggene, fikk vi en overveldende akustikk. Gorm takker både Tore, Esten og Mette for konserten som de hadde bidratt med å få i stand, men invitasjonen var det Tore som sto for. Kjøttkakene ble fortært under stor forventning og litt undring. Ble det Wagner eller Verdi, ble det operette eller blytung opera? Hvem visste? Endelig var stunden inne. Det var kaffe i koppene og dessert i tallerkenene da vi alle hørte lyden fra en grensesprengende tenor ute i gangen. Og inn vandret Henrik Engelsviken (tenor), Bente Eggum Johannessen (sopran) og Emma Rowena (piano). Da Henrik Engelsviken dro til med Wien, Wien nur du allein så det runget i veggene, var det mange av oss som ble sittende med åpen munn i ren begeistring. Siden gikk det slag i slag med blant annet den uimotståelig vakre duetten Bente Eggum Johannessen avrundet konserten med Vilja-sangen fra Den glade enke. Maken til publikumsfriende innslag kan jeg ikke huske å ha sett tidligere. Høydepunktet var da hun fikk med seg Aksel med sitt dårlige kne ut på gulvet for å ta en symbolsk svingom. Aksel er alltid i godt humør, men akkurat der og da kan jeg ikke huske å ha sett ham blidere noen gang. Selvsagt ble det dundrende applaus og noen tørket sogar en tåre i øyekroken i kontemplativ glede over den inderlige opplevelsen man fikk en ganske alminnelig onsdag. Da det hele var over, medga de tre til undertegnede at de hadde kost seg nesten glugg i hjel over å få synge i det praktfulle lokalet foran en så dedikert publikum. Heller ikke de hadde opplevet maken. Det hører også med til historien at de tre ikke var helt ukjente for flere av medlemmene, i hvert fall ikke de som hadde deltatt i en eller to av operacruisene med DFDS som undertegnede har arrangert. Også de gangene tok sangerne publikum med storm. Da det hele var over, skinte Tore som en sol. Den lille konserten med de store solistene forløp bedre enn han hadde våget å håpe på. Det ble i det hele tatt en underlig og nostalgisk aften for vår intendant. For den 18. november var det på dagen 50 år siden han reiste til sjøs, og bega seg ut på en profesjon som skulle vare i årtier. Men det var den gang. Nå er Tore en av våre mest skattede medlemmer og det har ikke bare å gjøre med bordets gleder! Her blir Aksel bydd opp til dans, og da nytter det ikke å klage på et dårlig kne. Ut på dansegulvet måtte han med Bente Eggum og det ble det mye moro av.

6 TRAMP! SIDE 6 Rolf Johan Pettersen: Har du sett maken til ungdommelig 90-åring? Tekst og foto: Alf G. Andersen. Cover foto Alan Billyeald. Hvordan det er å fylle 90? Det spørsmålet er det ikke så mange av oss som kan besvare. Men spør Rolf Johan Pettersen. Han vet råd. For 5. juli i det Herrens år 2009 rundet han de 90. Og han gjorde det med stil. Han ser og hører som en ungdom, han har hår på hodet og ansiktet er nesten uten en rynke. Ikke bare det. Han bor fremdeles i det store huset på Nesøya sammen med sin elskede Inger. Der tok han, på sin store dag, en strøm av gjester som kom for å gratulere ham. Travellers` Club ved trampsjef Carl Emil Petersen var blant dem, og han medbrakte godord og overrakte på vegne av Cluben et bilde, en serigrafi signert av kunstneren Tor Wilthill, noe Rolf satt stor pris på. Han har vært medlem av i 39 år, og hører så avgjort til blant veteranene også når det gjelder fartstid i Cluben. som 18-åring. Det var en Mercedes med heck-motor. Det var altså for 72 år siden. Og, utrolig nok, den samme bilen står i dag parkert i Rolf garasje, velstelt og i kjørbar stand. Rolf har også en rekke andre veteranbiler som samtlige er striglet, tatt vel vare på og i kjørbar stand. Kjørbar er også jubilanten selv. Bare et par uker før 90-årsdagen satte han seg bak rattet i sin Polo og kjørte seg selv og Inger på dagstur til svenskegrensen i Østfold der han var så aktiv som grenselos under krigen. ikke, for det feiler ham ingen verdens ting. Rolf var i de første tiårene svært aktiv. Han var primus motor for store rehabiliteringsarbeider i klubblokalene på 1970-tallet. Han forsøkte også å gjøre Cluben utadvendt ved å tilrettelegge klubbesøk på mane av våre bærende institusjoner, som Stortinget, Akershus festning, Nationaltheatret og Slottet. Medlemmene kunne i disse årene glede seg over Rolf mange kontakter på høyt nivå. Et liv med bil Alle mennesker er vi ulike, men det spørs om ikke Rolf er mer ulik oss andre enn de aller fleste. Han har, og har hatt, et eventyrlig liv, og tilværelsen er blitt kronet med mange gode år i det praktfulle huset i Hestesundveien på Nesøya. Der har han bodd siden han vendte tilbake til Norge på 60-tallet etter noen år i USA der han hadde en stor karriere som politimann og oppfinner av deler til blant annet flyindustrien. Men før det satte han ettertrykkelig sine spor etter seg under krigen. Sammen med sin far, resulterte hans innsats i at mange av våre landsmenn reddet livet. Mye av det Rolf har opplevet før, under og etter krigen fortjener en bok som kanskje en dag vil si dagens lys. Hvem vet? En kort omtale av Rolf, som på denne hjemmeside, vil ikke være korrrekt uten å nevne hans store interesse gjennom hele hans liv biler. Helt siden han gikk på skolen har han vært, unnskyld uttrykket, bilgal. Den første bilen anskaffet han seg Med i Cluben siden 1970 Rolf er en stillferdig mann, alltid med et lunt smil på lur. Til vår hjemmeside, som også var representert på Nesøya på hans store dag, forteller han at Cluben alltid har betydd så mye for ham helt siden han ble medlem i Jeg har hatt gleden av å være medlem en lang periode, og innrømmer gjerne at Cluben i mange år var som mitt annet hjem Jeg hadde både lyst og tid til å gjøre en innsats, noe jeg hadde stor glede av. Om han, i en alder som de fleste av oss bare kan drømme om, kan fortelle oss om en sykdom eller to? Nei, det kan han For gjestene ble det, som alltid, en spesiell og minnerik opplevelse når man besøker Rolf hjem. Både innenfor og utenfor veggene er det spekket med museale gjenstander som har fulgt ham gjennom hele livet. Det kan nesten fortone seg som om han bor i et museum. Ekteparet Pettersen har tatt godt vare på alt de har rundt seg. Derfor er det alltid et privilegium å få komme å besøk. Denne søndagen fylte verten de 90, og da ble det ekstra storartet. I denne sammenheng et det bare å gjenta trampsjefens gratulasjoner, og ønske en av Clubens fremste veteraner hjertelig til lykke med den store dagen.

7 TRAMP! SIDE 7 Midtens rike midt i blinken Tekst Alf G. Andersen Foto: Torbjørn Færøvik Merittert forfatter Det var ikke hvilken som helst kåsør vi hadde besøk av i Cluben 9. september. Torbjørn Færøvik er blant våre mest meritterte reiseforfattere og foredragsholdere. I Cluben kåserte han om det som kanskje er hans geografiske hjertebarn Midtens rike. Det ble en minneverdig aften. Torbjørn Færøvik er cand. philol. med asiatisk historie som hovedfelt. Han har nær tretti års praksis som utenriksjournalist, blant annet fra NRK, hvor han var verdensreporter i 1996/97. Han har utgitt flere kritikerroste reiseskildringer og ungdomsbøker. To ganger har han mottatt Brageprisen; i 1999 for India - Stevnemøte med skjebnen og i 2003 for Kina - En reise på livets elv. I 2006 ble han tildelt Cappelenprisen for sitt fremragende forfatterskap. For bare 14 dager siden kunne han signere de første eksemplarene av sin siste bok Tittel? Midtens rike selvfølgelig. Og for dem som fremdeles ikke har oppfattet hva tittelen uttrykker, dreier det seg om Kina som allerede for 4000 år siden var den vestlige sivilisasjon totalt overlegen. Færeøvik påtok seg en formidabel oppgave da han skulle sammenfatte 4000 års historie på drøye tre kvarters taletid. Derfor kunne det ikke bli annet enn raske visitter til begivenheter, steder, personer og oppfinnelser. Mektige Kina Under introduksjonen viste Færevik et satellittbilde av mektige Kina som er 27 ganger så stort som Norge og som huser 1,4 milliarder mennesker. Befolkningstallet er bemerkelsesverdig, ikke minst fordi store deler av nasjonen er preget av ørken og utilgjengelige fjellområder. Likevel er det plass til 20 prosent av Klodens befolkning. Språk og skrift danner nøkkelen til enhver sivilisasjon. Desto mer bemerkelsesverdig er det at kineserne allerede for 4000 år siden risset sien skrifttegn inn på dyreknokler. Det var menneskehetens første skrifttegn. Og apropos skrift, den vestlige verden har i århundrer brisket seg i Gutenbergs Forfatteren Torbjørn Færøvik på besøk i en ruinby på den sagnomsuste Silkeveien, langt vest i Kina. grensesprengende teknologi da han i 1455 ga ut sin bibel den første trykte bok i historien. Den tyske gullsmeden oppfant boktrykkerkunsten, sier historikerne og bommer stygt. Hvordan er det mulig å oppfinne noe som allerede er oppfunnet mange hundre år tidligere. Allerede i 868 trykket kineserne sitt hellige verk Diamant-sutraen. Hvis du tviler, kan du se originalen på British Library i London. Dette skjedde 600 år før Gutenbergs bibel og 450 år før Gutenberg trykket kineserne sin første bok med bevegelige typer. 17-ringens store reise En del av Færeviks kåseri konsentrerte seg om Marco Polos fantastiske reise til Kina. Bare 17 år gammel tok han, blant annet sammen med sin far, fatt på sin reise til Kina. Ferden til og i Kina, som begynte i 1271, kom til å ta 17 år. I Kina var Marco lenge i tjeneste hos keiser Kublai Khan, sønnesønn av Djengis Khan. Marco var ung, observant og lærenem, og imponerte keiseren. Han fikk derfor en rekke viktige oppdrag for keiseren rundt om i landet, blant annet skal han ha vært guvernør i Yunnanprovinsen en periode. Slik skal han ha fått førstehånds opplysninger om forholdene i store deler av Kina. Han deltok også i en keiserlig ekspedisjon til vasall-staten Burma, der han reiste helt til kysten av Bengalbukta og møtte handelsmenn fra India, og dermed også fikk utførlig informasjon om dette landet. Etter mange viderverdigheter kom Marco Polo tilbake til hjembyen Venezia i 1295 og da som en rik mann. Fra nå- til fortid Færøvik avla det moderne Kina en kort visitt før han vendte tilbake til fortiden. Utgangspunktet var at Kina ble samlet til ett rike 200 år f. Kr. Frem til 1908, da keisertiden ble avsluttet, hadde det regjert 200 keisere i Kina. Mao tok makten i 1949, og landet måtte tåle mye blodsutgytelse og elendighet frem til og etter at folkerepublikken ble etablert og festet jerngrep om hele riket. Men det er altså en annen historie. Denne gang tok Færøvik oss tilbake i historien for å gi oss minneverdige smakebiter fra en utrolig fortid. Eller hva skal man si om keiseren som på 700-tallet som forsøkte å betjene sine konkubiner. Oppgaven var formidabel, og dermed ble det lite tid til styre og stell. Heldigvis hadde han et dyktig administrativt apparat som grep inn der keiseren sviktet, men altså ikke i sengen! Keiseren fikk forresten sitt mandat fra himmelen, og lyttet gjerne til Konfusius` tanker om lydighet i forholdet mellom menn og kvinner, ektefeller og venner, en lydighet som har preget det kinesiske folk helt til vår egen tid. Muren og soldatene Vi fikk også stifte nærmere bekjentskap med den 6000 km lange kinesiske mur og den trolige hæren av terrakotta-soldater som ble funnet på 1970-tallet. Stedet for de 8000 soldatene ble påvist i 1974 da noen bønder gravet etter vann. Soldatene skulle vokte keiser Quins avsjelede legeme og sørge for hans evige liv etter at han døde i 220 f. Kr. Samtlige soldater er forskjellige, og det bidrar sterkt til at denne kunstige hæren i da går for å være menneskehetens største arkeologiske funn. Før Færøvik avsluttet sin beretning tok han oss også med til Silkeveien og lot oss dvele ved den underlige skikk med å snøre sammen kvinners føtter helt fra 5- årsalderen. Den mishandlingen pågikk i mer enn 1000 år, sa Færøvik blant annet da han tok oss med på sine streiftog i Midtens rike.

8 TRAMP! SIDE 8 Fantastiske Tsjekkia! Tekst. Gorm G. Lund. Å fly fra Oslo til Tsjekkias hovedstad Praha tar bare snaue to timer, og det koster ikke mer enn i underkant av et par tusenlapper. Det er mange nordmenn som mener de har vært i Tsjekkia etter noen helgesvippturer til denne flotte byen, men dette landet er så mye mer enn Karlsbroen, slottet på høyden, den jødiske kirkegården og alle kneipene langs elven. dette bare myr og sumpområder, men helt siden 1600-tallet har folket her gravet og drenert slik at det i dag fremstår som idylliske innsjøer med gode sykkelveier på kryss og tvers. Innsjøene er samtidig sted for oppdrett av karpefisk, og man kan se store foringsmaskiner langs breddene. Karpe er en smakfull og rimelig fisk man kan få kjøpt overalt på de lokale spisestedene. damplokomotiver som pruster seg frem på smalsporete skinner her, og det er en fin og annerledes opplevelse å ta en tur med disse gamle jernhestene. De rusler av gårde i km/t, og gir deg god tid til å beundre landskapene og de små pittoreske byene underveis. Slott og middelalderbyer Nesten alle de små byene i den sydlige delen av landet er verd et besøk, men den særegne landsbyen Halasovice som står på Unescos liste over bevaringsverdige byer bør du svinge innom. Det samme gjelder Hluboka, hvor det eventyrlig vakre jaktslottet til fyrstefamilien Schwarzenberger ruver over den lille byen. I flere hundre år hersket denne familien i syd Bohemia, og de hadde mange slott rundt omkring, men akkurat dette er virkelig verd et besøk. Mengder av jakttrofeer prydet veggene, og hageanlegget er storslagent og velholdt. Det ligger en annen Unesco-by ikke så langt unna som man absolutt ikke må gå glipp av, nemlig Cesky Krumlov. Den er usannsynlig vakker med sitt gedigne palass ved elven og koselige trange smågater med kneiper og bodegaer som har vært uendret i år. Det er overraskende å se hvor godt vedlikeholdt alt er i dette landet. Det er rent, pent og velholdt, ingen søppel eller tagging å se, og folk er vennlige, blide og positive. Alltid ledige værelser. Vårt første stopp var Tabor, ca 90 kilometer sørøst for Praha, med en utrolig koselig gammel bydel fra 1500-tallet. I dette området sto det mange store slag i middelalderen, og innbyggerne her var kjente for sin arge kampvilje. Byen er bygget i og rundt borgen, som ligger trygt på en liten høyde med god utsikt til alle kanter. Å finne ledige værelser på hoteller og pensjonater er aldri noe problem, og vi sjekket inn på et slitent men koselig russiskpreget hotell bare et par steinkast fra gamlebyens torg hvor kirken og de rikt dekorerte husfasadene sloss om oppmerksomheten. Tilrettelagt for syklister. Dagen etter syklet vi gjennom de vakre, kultiverte våtmarksområdene som utgjør denne delen av landet. I gamle dager var Vidunderlig vakre Telc. Vi var innom byen Trebon, og for de som har med kjæresten på tur eller bare vil nyte litt underveis, er dette stedet kjent for sine spa-hoteller. Her kan du virkelig bli skjemt bort, få massasje, gjørmebad, varme og kalde avrivninger og mange andre behandlinger - og bo på hotell, alt inklusive, for bare kroner døgnet! Nakne damer og øl I byen Jindrichuv Hradec fant vi et sykkelhotell like ved torget og den høye obelisken. En velosiped skrudd opp på ytterveggen ønsket syklister velkommen. Innvendig var veggene dekorert med bilder av alt fra Lance Armstrong til lett vågede sort/hvitt bilder av nøgne quindelige cyklister fra århundreskiftet... Det finnes fremdeles sjarmerende Pils, glass og katakomber På tilbaketuren kan det være morsomt å få med seg et besøk i den andre store ølbyen; Plzen. Denne byen er ikke bare kjent som stedet hvor av pilsner-ølet ble oppfunnet, men også for sin flotte arkitektur, sitt høye kirketårn på 107 meter, den tredje største synagoge i verden og flere kilometer med katakomber under byens gater. Vi sjekket inn på hotell U-Salznannu, som har vært pensjonat siden de bygget det i 1632 og som ligger like i utkanten av det store torget. Det var plass til fire personer på rommet, og vi kunne boltre oss med et par soverom, stue, spisestue og kjøkken! Allikevel var døgnprisen ikke mer enn litt over 500 kroner for alt sammen. Og det er ikke bare mat, drikke og overnatting som er billig her. Tsjekkerne har i alle år vært kjent for sin eksklusive glassproduksjon; det Bøhmiske glass. Du kan få krystall i alle former (og farger) til svært fordelaktige priser. Etter en omvisning på Pils-museet gikk vi under jorden, hvor vi ble mektig imponert over hvilken planlegging og hvor mye arbeid som var lagt ned i

9 TRAMP! SIDE 9 gravingen av disse underjordiske katakombene, brønnene og oppbevaringsrommene som ligger i tre lag under bakken. Ikke noe østblokkland Tsjekkia er et svært vakkert land både naturmessig og arkitekturmessig. Selv om man ikke er spesielt opptatt av arkitektur, tar man seg i å gå og stirre på de rikt dekorerte fasadene, alle detaljene og at de har klart å bevare alt dette uforandret gjennom så mange århundrer. Den eldre generasjonen snakker ofte litt tysk, mens den yngre kan litt engelsk, så det går greit å kommunisere. Det gir også en egen følelse av tradisjon og kultur å overnatte på hoteller og pensjonater som har vært kontinuerlig i drift de siste år. Det finnes mengder med spise- og drikkesteder overalt, men er du på jakt etter fullt kjør om kvelden er ikke småbyene i Tsjekkia stedet. Det er stille og rolig om kveldene, og nattelivet innskrenker seg stort sett til hyggelige samtaler over et glass eller to på en eller annen lun kneipe. Ikke var det skummelt å gå ute om kvelden heller, vi følte oss helt trygge overalt. Oppsummeringen av mine inntrykk etter flere sykkelturer på kryss og tvers i dette landet som mange feilaktig tror er et grått og trist østblokkland, er såre enkel - og jeg kan ikke få sagt det tydelig nok: Dra på en rundreise til fantastiske Tsjekkia!

10 TRAMP! SIDE 10 Våre fordums storheter: Karl Nordbeck: Verdens sterkeste mann Våre medlemmer har og har hatt mange profesjoner. Felles for de fleste er at de har vært reiseglade, noe som ligger i sakens natur. Men spriket i profesjoner, gir grunn til ettertanke. Vi har hatt skuespillere, vagabonder, redaktører, oppdagelsesreisende, sirkusdirektører, loffere, ambassadører og verdens sterkeste mann! Den siste profesjonen er satt med gåseøyne, ikke fordi den betviles, men snarere fordi den ikke lar seg kontrollere. For det er ikke lett å fastslå at Karl Nordbeck i 1904 virkelig var verdens sterkeste mann som han selv påsto. Men uansett sannhetsgehalten, er han en bemerkelsesverdig person, både fordi han var så sterk og fordi han figurerer i vår matrikkel som vårt medlem nummer 8 i etableringsåret Elvira Madigan var en av forløperne Karl Nordbeck ble født i Ullensaker i 1867, og faren var gårdbruker. Ikke bare det. Han var kjent som en råsterk mann som ingen våget å bryne seg på. Sønnen lignet på sin far. I 1880 reiste Karl til USA, og der arbeidet han som sjømann, smed, byggearbeider, farmer og politimann. Han ble dessuten medlem av en bryteklubb, begynte å bryte i offentlig sammenheng, og vant over alle. Han etterlyste verdige motstandere, men overvant dem i tur og orden. Avisene begynte å omtale ham som verdens sterkeste mann. Mens Karl er i USA, kan vi kaste et blikk på sirkuslivet i Norge. Det første norske sirkus skal ha vært drevet av Gunerius Halvorsen fra Oslo i 1865 og tyve år fremover. Vi har riktignok hatt sirkuslignende tilstander også før den tid. Vi hadde artistfamilier som reiste land og strand rundt og holdt forestilinger. Vinterstid leide de seg inn på skoler og forsamlingslokaler og opptrådte. Mange av artistene ble berømte. En av dem var Elvira Madigan. Hun rømte hjemmefra sammen med en løytnant Sparre som var gift fra før. Sommeren 1889 gikk hun i døden med ham. Løytnanten skjøt først Elvira, deretter seg selv. Tilbake var sorgen og temaet for den svenske filmen med et melodisk tema fra Mozarts klaverkonsert nr. 17. Med Grieg, Ibsen og Nansen som tilskuere Hva det har å gjøre med Karl Nordbeck? Ikke noe særlig, bortsett fra at det er en god historie og at han vendte tilbake til Norge og i 1904 startet sitt eget sirkus i vakuumet som oppsto etter Elvira Madigans bortgang og sirkus Halvorsens svanesang. Da han kom tilbake til Norge fortsatte han å opptre, og det ble hente sterke menn fra hele Europa som skulle slå ham. Ingen klarte det. På et brytestevne på Bygdøy er det Karl Nordbech fra sine glansdager som verdens tilskuere. sterkeste mann. Ringside satt berømtheter som Edvard Grieg, Christian Krohg, Henrik Ibsen og Fridtjof Nansen for å hygge seg, lenge, lenge før Tippeligaens tidsalder. Karl Nordbeck var på mange måter bemerkelsesverdig, og han hadde passet godt inn i vår egen tid. Han var svært opptatt av det sunne og ufordervede levesett. I dag ville han blitt kalt en helsefreak. Han propaganderer for fysisk fostring, han holder foredrag om livsstil og levesett, og holder oppvisninger for utvalgte grupper. Men USA trekker fortsatt, og ved århundreskiftet tar en seg nok en tur over dammen og han er ikke blitt glemt som USAs sterke mann. Kraftkarer blir invitert til å møte ham i edel kappestrid på brytematten, men ingen klarer å beseire den norske kjempen. Han vender tilbake til Norge og skriver boken Hvordan jeg skal bli sterk der han ramser opp en del leveregler som blant annet går ut på å holde seg unna tobakk og alkohol. Han forklarer også hvordan unge menn kan øke sin styrke og utholdenhet. Vårt første sirkus Vi har nå beveget oss inn i det 20. århundre, og i 1901 er det sirkuslivet som kaller. Svenske Sirkus Lindberg er på besøk i Kristiania, og Nordbeck blir midlertidig ansatt, blant annet som hestedressør. På den tid har Karl en drøm drømmen om sitt eget sirkus. I 1904 blir den realisert. Han kommer i kontakt med en svenske med et fallert sirkus, leier det og reiser på turnè omkring i hjemlandet. Året etter har man skaffet seg å sterke økonomiske muskler at han kan kjøpe sitt eget telt, og i 1905 er det verdenspremiere for Sirkus Nordbeck i Arendal. Dette blir begynnelsen på et norsk sirkuseventyr som varer i 25 år. Han reiser land og strand rundt med sitt sirkus, helt opp til Tromsø, og alle er begeistret. Selv konkurrentene må innrømme at maken til kvalitet på prestasjonene er det ingen andre som kan fremvise. Dermed blir det Karl Nordbeck som er mannen som introduserer det første skikkelige og kvalitetssterke sirkus å norsk jord. Ja, det er han som grunnlegger de stolte norske sirkustradisjoner som er holdt levende helt til vår egen tid. I 1914 holder det på å gå galt. Nordbeck opplever det alle sirkusdirektører frykter mest, sirkustelte blåser ned o blir ødelagt under en heftig storm. Men han klarer å utbedre skadene og forsette turneen to dager senere. Tiden går, og etter hvert kommer Nordbeck til et punkt der nok er nok. I 1928 er han med på å stifte Travellers Club, og året etter bestemmer han seg for at det har vært nok sirkus for hans del. Han selger sirkuset, men kan ikke helt fri seg fra manesjen. I 1930 er han med på en turnè med sin forretningsfører over mange år, Alfred Nielsen, som har urpremiere i Horten. Akkurat denne premieren er bemerkelsesverdig. Der dukker for første gang opp en ung mann, en 18-åring som opptrer som slangemenneske, tryllekunstner og akrobat. Mannen heter Arne Arnardo! Han går det, som vi vet, bra med, men sirkuset går konkurs. To sirkusdirektører to Clubmedlemmer Nordbeck trekker seg nå tilbake, og lever godt av de midlene han har oppspart seg. Hjemme i Jessheim setter han spor etter seg, blant annet ved å bygge en prektig svømmehall, og sikkert ved å ta turen til Cluben i Oslo en gang i uken. For oss i Cluben maner det til ettertanke at bare to norske sirkusdirektører er beæret med bautaer betalt av sine hjemkommuner. Det er Nordbeck fra Jessheim og Arnardo fra Sarpsborg. Begge har vært medlemmer av vår klubb, og hva angår Sirkus Arnardo nyter vi fortsatt godt av en generøs tradisjon. Under hver sirkuspremiere i hovedstaden får Cluben en rundhåndet bunke billetter til distribusjon til oss medlemmer i alminnelighet og våre barnebarn i særdeleshet. (Mye av informasjonen i denne saken er hentet fra Turid Beth Hansens utmerkede artikkel om norsk sirkushistorikk på hjemmesiden til Circus Scandinavia. )

11 TRAMP! SIDE 11 Ukraina historiske bånd til Norden Tekst og foto: Stian Sundt Helt tilbake til vikingtiden har vi skriftlige beretninger om nordmenns ferd til Svartehavet og Miklagard. Disse ferdene gikk ofte over land hvor vikingene dro sine båter forbi strykene, og videre ned elvene i Ukraina til de omsider nådde Svartehavet. Travellers Club medlemmer har vært på flere turer til Ukraina, dette er takket vårt medlem 1065 Hallvard Austlid. Hallvard har bodd i Ukraina i flere år, snakker språket og har en utstrakt bekjentskapskrets der nede. Med dette som bakgrunn har han arrangert en rekke turer til dette spennende landet, senest i mai 2009 hvor 11 Club-kamerater fikk nyte godt av Hallvard og hans frue Elins flotte turopplegg. Historiske Bånd I Harald Hårdrådes saga beskriver Snorre hvordan Harald etter slaget på Stiklestad drog i austerveg og ned til fyrst Jaroslavs rike i Kiev. Harald lå i vinterkvarter her og fyrsten fikk tiltro til den unge vikingen. Senere drog Harald videre og tok tjeneste med folkene sine hos keiseren av Bysantz. Harald avanserte til sjef for keiserens livgarde, men etter flere års tjeneste ville han hjem og gjøre krav på Norges trone. På vei nordover stoppet han vinteren over i Kiev, og der ble han gift med prinsesse Elisabeth, fyrst Jaroslavs yngste datter, og da våren kom fulgte hun med på reisen nordover. Elisabeths, eller Ellisiv som hun kaltes i Norge, videre skjebne er beheftet med usikkerhet, så i Norgeshistorien er det få spor etter henne. Kiev, Ukrainas hovedstad er idag en moderne storby med en befolkning på nærmere 3 millioner. Vi fløy dit direkte fra Torp, og ble møtt av Hallvards forbindelser som la alt til rette for oss på beste måte. Kiev har mye interessant å by på, spesielt fra et historisk synspunkt. Allerede i fyrst Jaroslavs tid var byen et viktig religiøst senter i Rus-riket og ble omtalt som Jerusalem i nord, og som mor til alle russiske byer. Mange av byens flotte historiske katedraler og klostre ble utsatt for planmessig destruksjon under kommunisttiden, men etter oppløsning av Sovjet-Unionen er de fleste av disse To veteraner sammen

12 TRAMP! SIDE 12 historiske minnesmerker restaurert og ført tilbake til sin gamle prakt. St. Sophia katedralen ble opprinnelig bygget av fyrst Jaroslav da han innførte kristendommen i Kiev. Når man vandrer rundt i katedralen og ser på de gamle inskripsjoner og avbildninger som er hugget inn som relieffer støter man plutselig på noe som virker kjent: der er selvfølgelig fyrst Jaroslav selv, men også hans familie med prinsesse Elisabeth (Ellisiv) som ble gift med Harald. Vi nikker gjenkjennende, man kan da sin historie! I Kiev besøker vi også krigsmuseet for 2. verdenskrig, det som på russisk kalles den store fedrelandskrigen. Hitler-Tysklands tropper dundret innover slettelandskapet i Ukraina, overrendte Kiev og ble ikke stoppet før ved Stalingrad vinteren 1942/43. Museet er svært heroisk oppbygget med sterkt fokus på heltemodig sovjetisk innsats og tapstall på ca. 23 millioner menneskeliv. På frigjøringsdagen 9 mai er det hvert år store militærparader og vi skal få anledning til å overvære dette i Sevastopol om et par dager. Med toget til Krim Etter 3 dager i Kiev går ferden videre til Krim-halvøya ved Svartehavet. Vi reiser med tog, hvor Hallvard og hans lokale assistenter har sørget for egen vogn til Travellers Club, med 2-manns sovekupeer og egen togvertinne som holder koken på samovaren med te og selger snacks og småmat. Om morgenen ankommer vi Simferopol som er endestasjonen for toget. Vi blir møtt av lokal guide og vi setter kurs for Jalta hvor vi skal bo i 3 dager. På vei dit besøker vi Bakhsysarai med sultanens palass og hovedsete for Djengis Khans etterkommere Krim-tatarene. De var Krims herskere inntil russerne overtok i Ferden går langs Krims sydkyst. Landskapet minner mye om Frankrikes bratte middelhavskyst med utallige bukter og viker, og tørr vegetasjon på kalkfjell. Dette var elitens ferieområde både i tsartiden og i sovjetepoken og vi ser mange nydelige små palasser og ferievillaer. Vi skal senere besøke et par av dem. Jalta er en flott by med en deilig strandpromenade med båter og restauranter og underholdningstilbud. Flåtebyen Sevastopol har vært marinebasen fremfor noen i tsartiden, i sovjetepoken og idag. Etter Sovjetsamveldets oppløsning hvor Ukraina ble selvstendig, oppstod et kinkig problem. Sevastopol, hvor den sovjetiske marinebasen er plassert, var ukrainsk område. Russland har nå inngått en langsiktig leieavtale på den del av marinebasen hvor de har sin flåte, mens Ukraina har bygget opp sin egen flåte med egen marinebase rett ved siden av. Tidlig om morgenen dagen etter ankomst, drar vi fra Jalta til Sevastopol. Det er 9. mai og vi skal overvære paraden og delta i feiringen av krigens slutt i Stemningen er som 17. mai i Norge. Folk er pyntet i sin fineste stas, de har flagg og faner med seg og mange har favnen full av friske blomster. Vi får anledning til å besøke Livadia hvor fredskonferansen ble holdt i februar Livadia var tsarfamilien sommerpalass på Krim og ligger vakkert til ved kysten. Det russiske hoff hadde brukt Jalta som sommerresidens siden Krimkrigen, men det nuværende palasset stod nybygget i 1911 og tsarfamilien fikk kun benyttet det et par somre før den russiske revolusjon. Palasset er en vakker hvit murbygning i italiensk renessansestil. Det er nå museum med fokus på fredskonferansen og de tre hovedaktørene Stalin, Roosevelt og Churchill. Før vi forlater Krim får vi anledning til å besøke Balaclava. Det er satt opp en minnesten på høyden over dalføret hvor kavaleriangrepet fant sted, og ved guidens engasjerte beskrivelse kan vi se det hele for oss.

13 TRAMP! SIDE 13 Opplevelsene på Krim danner avslutningen på en minnerik tur til Ukraina. En hjertelig takk til Hallvard og hans frue Elin for et flott opplegg. Dette var vel TC-tur nr. 4 som de har laget for oss til Ukraina, og dersom det blir fler kan det anbefales på det varmeste.

14 TRAMP! SIDE 14 Vence: Paradiset innenfor den gamle bymuren Tekst og foto: Alf G. Andersen Finnes paradis? Kanskje. I hvert fall er det noe som ligner, og det er i Frankrike, i Provence nærmere bestemt i Vence. Reis dit, finn torvet, og gå inn gjennom portalen i den middelalderske bymuren, og du har funnet dit arkitektoniske og stemningsfylte paradis. Jeg bodde innenfor de gamle bymurene i fire-fem dager, og bostedet var Petter Nørholms bygård i fire etasjer. Siri og undertegnede samt Anders og Turid var gjester hos Petter og Britt. Konklusjonen dagene i Vence var entydig: Nærmere herligheten kommer du ikke. altdominerende, noe som spesielt preger de små forretningene. Her er ikke en liten slaktebutikk eller vinhandel å se, ikke en ostebutikk eller en baker. Bare Vannet kommer fra en kilde utenfor byen, La Foux, og den vakre marmorfonten ble til så tidlig som i På en plakat ved siden av får vi ramset opp alle de Et levende museum Gamle Vence er som et spill levende museum. Rundt oss i de smale gatene, smugene og på de intime torgene omfavnes vi av middelalderen på en måte som gir byen en enestående nærhet. Vi hadde gleden av å være der i mai, en årstid da varmen er til å bære og før hæren av turister har tatt ladegrep. Fremdeles er det plass på restaurantene, fremdeles er de smale gatene fremkommelige og fremdeles har folk flest tid og overskudd til vennlighet og små passiarer. Hva det er som gjør Vence så enestående i forhold til mange av de andre idylliske småbyene i Provence. Det er ektheten og det er et vel fungerende dagligliv i motsetning til nabolandsbyen St. Pau de Vence, også viden kjent for sine aner tilbake til middelalderen. Det er imidlertid den hake at i St. Paul har turismen tatt strupetak på det som, engang var juvelen i dette landskapet. En morgen fulgte vi Britt og Petter da de vandret til St. Paul, en fottur i irrgrønn og idyllisk natur på ca. en time. Når vi ankommer St. Paul, er forskjellen fra Vence slående. Turismen er Fem glade turister i Eze, fra venstre Siri, Turid, Britt, Anders og Petter. kunsthandler, klesforretninger, krimskrams-butikker fra ende til annen. Innpakningen er vakker, men hva hjelper det når atmosfæren er utpenslet kommersiell. Alle kjenner Petter Vi vandrer rundt i St. Paul, og vi minnes middagen kvelden i forveien på en av torgene, Place Peyra, i Vence. Over oss var kveldshimmelen myk og mørk. Servitøren er i utgangspunktet blid og kameratslig, men hans humør når de store høyder da han ser ekteparet Nørholm. Det blir en fløyelsmyk aften. Maten og vinen er like velsmakende som de er ujålete. Rundt om sitter blide mennesker, og rett bortenfor bordet er en liten fontene lyssatt med intenst blått lys. Vannet i fontenen inneholder de rette mineraler og er kjent for å være svært så helsebringene. Mange av de som går forbi fontenen tar seg en munnfull fra drikkefonten ved siden av. helsebringende mineralene vi finner i drikkevannet. Folk i byen forteller at drikkevannet er så populært at det ofte er kø av tørste mennesker som fyller flasker og spann med den krystallklare væsken. Kunstnerenes by Vence er kjent som kunstnernes by, og utallige kjente artister har svermet for de samme inntrykkene som vi får en del av. Dufy, Soutine, Matisse, Dubuffet og ikke minst Chagall har trykket Vence til sine hjerter. Det har forresten også mange nordmenn. Wenche Foss var i mange år å se i de trange gatene under hennes ferier i Vence. Vi må nøye oss med Trygve Hegnar som sprader forbi. Mens vi vandrer rundt innenfor murene i Vence, er det bare å glede seg. Uansett hvor vi går eller retter blikket, omfavnes vi av middelalderens arkitektur. Ja, selv noe av brolegningen stammer fra romertiden. Mange av de gamle

15 TRAMP! SIDE 15 bygårdene er gebrekkelige, men det er likevel ivaretatt på respektfullt vis. Rett utenfor bymuren ligger Henry`s bar. Her får Petter hjertelige håndtrykk som indikerer stamgjestens status under hans Vence-opphold. Deilige å nyte en iskald øl mens dagliglivet glir forbi og man tenker for seg selv; hva mer kan man ønske av tilværelsen. Det er også andre som har falt i samme tanker, for vi vet at for noen årtier siden satt Hemmingway og Chagall på akkurat samme sted for å nyte hvor godt det er å være menneske. Også den kjente svenske musikeren, tekstforfatteren og komponisten, Bjørn Afzelius, satt ved dette bordet og nippet til sin daglige hvitvin. Det var her han skrev Drottningen av Vence, en hyllest til nettopp Henry s Bar og dagdriverne som hver dag satt og ventet på å oppleve at den underskjønne og ufattelig vakre Christine skulle vise seg. Borgen og den bråvakre landsbyen Eze er en af de mest pittoreske middelalderlandsbyer på Côte d Azur, og ligger ikke mer enn 15 minutters kjøretur fra Nice. Fra før av vet jeg at Eze er svært ettertraktet som bosted, både for franskmenn og utlendinger. Byen ligger majestetisk til som et ørnerede med i året I 1976 kjöpte en rik mann fra Geneve, André Rochas, slottet og forvandlet det til et luksushotell som idag regnes som ett av Europas beste. Det andre hotellet, Château de la Chevre d Or, er altså verdensberømt for sine gourmetrestauranter for sin fantastiska utsikt! Historien om dette hotellet Kjentfolk som elsket Vence Men vår tids celebriteter, og vi selv, er ikke alene om å ha et kjærlighetsforhold til Vence. Allerede på 1300-tallet skrev den franske trubaduren, Pierre Vidal ok Vence som det søte redet, og hundre år senere ble Vence beæret av selveste Dante som lot Romeo de Villeneuve, også kalt Prinsen av Vence, være en hovedperson i skuespillet Paradiset. Igjen noe århundrer senere, i 1930 tilbrakte forfatteren D. H. Laurence (han med Lady Chatterley`s elsker) sine siste dager her hvor han også ble begravet. Jeg kunne ha forlenget denne listen over kjente personer, men nøyer meg med å fastslå at jeg forstår dem! Ikke minst fordi Vence også har et annet fortrinn: Den korte avstanden til byer, landsbyer og idyller som ligger tett i tett uansett hvilken retning man velger å reise. Vår store fordel var Petter og Britts lokalkunnskap. Etter frokost på deresegen terrase, brakte de oss med til idyllene, severdighetene og små og store byer, enten et var Nice, Antibes, Cordou Tourette, St. Paul eller Eze. Det er korte avstander til alt. Dermed kan vi krydre formiddagen med utflukter og tilbringe ettermiddagen og kvelden i lune og kjente omgivelser innenfor bymuren i Vence. En stemning fra Vence der folk flest har tid til å slå av en prat. utrolig utsikt over Cap-d Ail og millionærhalvøya Cap Ferrat. Vel fremme parkerer vi nær bygninger fra 1500-tallet, og begir oss til fots opp mot det gamle slottet der det nå er en vakker botanisk have, hoteller og en av Frankrikes mest kjente restauranter, Chèvre d Or. Høyst oppe i Eze ligger ruinene av et slott som ble jevnet med jorden i 1706 etter ordre fra den franske solkongen Ludvig den 14. Han mente det var stor risiko for at slottet vile falle i hendene på spanjolene som han var i krig med. På dette området kan vi fremdeles se ruinene etter slottet. Men der er det de mange kaktusene og skulpturene som nå først og fremst fanger blikket. To av Frankrikes beste hoteller Her finner vi også to av Rivieraens finaste hoteller - Château de la Chèvre d Or og Château Eza. De holder til i et opprinnelig slott som i 1923 ble kjøpt av den svenske prinsen Wilhelm, sønnen till kong Gustav V. Slottet ble den gang kalt den svenske prinsens slott. Den svenske kongefamilien besøkte slottet flere ganger begynner med at violinisten Zlatko Balovic kjøpte flere bygninger og restaurerte dem. Tredve år senere ble de innredet, først til restaurant og senere også til hotell. Det skal visstnok ha skjedd etter initiativ fra Walt Disney Vi rakk ikke mye annet i Eze enn å bestige fjellborgen og glede oss over utsikt og arkitektur. Usikten bekrefter et annet element av opplevelse, nemlig det praktfulle turterrenget rundt. Fra Eze kan man foreta spektakulære vandringer videre opp i fjellene. Stigningen fra landsbyen og oppover er kalt Chemin Nietzsche. Det var under en slik vandring han skal ha skrevet deler av sitt berømte verk Slik talte Zaratustra. Her har jeg nevnt bare noen få av de mange severdighetene vi fant i Eze. Vi skulle så gjerne ha vært her lenger, men tiden strakk ikke til. Oppfordringen må derfor være reis selv og gjør dine egne oppdagelser, ikke bare i Vence og Eze, men i andre byer, landsbyer og landskapet med denne fine blandingen av kultur, historikk og natur.

16 TRAMP! SIDE 16 En innvandrers skjønnhetsbeskrivelse Foto: Alan Billyeald Tekst: Alf G. Andersen Det er utrolig hvilke stemninger som kan fanges med en Nikon 300 når bildene er signert Alan Billyeald. Clubens medlemmer har lenge kjent til Alans mesterlige grep med sitt kamera, men nå har vi også fått det ettertrykkelig dokumentert. Det skjedde onsdag 27. oktober da aftenens program var viet bilder og stemninger som Alan har fanget inn under sine reiser mot nord i Norge. Alan er en av Clubens aller fremste entusiaster når det gjelder norsk natur. Han benytter enhver anledning til å reise., observere og fotografere. Han reisemål er Nord-Norge i alminnelighet og Reine i særdeleshet. I dag er alt mulig Det som gjorde Alans oppvisning ekstra minneverdig, var at han demonstrerte hvordan han brukte fotokunstens teknologske nyvinninger til å komponere og ikke minst manipulere sine bilder. Vi fikk se en rorbu fotografert 360 grader, altså hvordan det var mulig å manipulere flere forskjellige opptak fra samme punkt til sluttresultatet. Det var en roterende bilderamme der vi fikk se mennesker og natur i fra alle retninger. Det Alan viste oss at man dagens fototeknologi er alt mulig bare man behersker alt det som et tidsmessig digitalt kamera gir anledning til. Og nettopp teknologien har gitt Alan om mulig enda større gleder enn denne observatør. Men de som ikke har opplevet overgangen fra analog (film i kameraet, fremkalling og alt det der) til det digitale eventyr skjønner kanskje ikke hva vi snakker om. Det er ikke mer enn 15 år siden vi brukte penger i bøtter og spann for å kjøpe film, for å fremkalle, for å kopiere og ikke minst dublere bildene. I dag er alle disse omkostningene borte som ved et trylleslag. Med sin Nikon 300 kan Alan i dag skaffe seg en minnebrikke på 8, eller for den saks skyld, 16 gigabite og akkumulere nær 2000 bilder i oppløsning som er mer enn god nok for amatører. Men la dette være nok om kunsten og gleden ved dagens fotografering, og nyt heller noen av bildene på denne siden, bilder som er blant dem som Alan viste oss i Cluben.

17 TRAMP! SIDE 17

18 TRAMP! SIDE 18 Värmland svensk idyll rett utenfor vår stuedør Tekst og fotos Alf G. Andersen Kan du tenke deg å tilbringe noen feriedager i Värmland? Det har du kanskje ikke tenkt på. Det er dumt, for da går du glipp av mye hygge, kultur og naturens skjønnhet rett utenfor vår egen stuedør. Jeg vet det, for jeg var der noen sommerdager. Hvorfor akkurat Värmland? Fordi Anna Dahl fra Värmlands Turistkontor i Karlstad henvendte seg til meg under vinterens reiselivsmesse. Kom til Värmland da vel, sa hun, og du vil ikke angre. Dersom du ønsker det, skal jeg personlige legge opp en rundreise for deg. Hvis du er interessert i kultur, bør dette være noe for deg. Det var det. Noen måneder senere pakket jeg og min hulde viv bilen og reiste rett øst, retning Karlstad etter en rute som Anna hadde meislet ut noen måneder tidligere. For det vil jeg være henne evig takknemlig. Vakkert i Grums Det er en mandag jeg stiller inn GPS`en på Värmskog i alminnelighet og Cafè Liljenäs i særdeleshet. Det er ca. tre hyggelige timers kjøring fra Oslo. Hvorfor akkurat denne cafèen som ligger i kommunen med det underlige navn Grums ved sjøen Värmeln? Jeg fant snart ut hvorfor. Fordi den rødmalte cafèen ligger så aldeles nydelig til ved sjøens bredd, selv om den ligger langt fra folkeskikken. Her strømmer det til folk fra og utenfor Värmland for å nyte stillheten og skjønnheten ved Värmelns bredd. Vi kommer på en mandag, og mandag er det ifølge skiltet på døren den eneste dagen det er aldeles stengt. Men ikke for oss. Vertsparet Rolan og Kerstin Sparrenholt står likevel på trammen og ønsker velkommen. Da vi hørte at en representant for Travellers Club i Oslo skulle komme på besøk, åpnet vi selvfølgelig dørene på vid gap. Hjertelig velkommen. Vi blir geleidet inn i den, mildt sagt, spesielle restauranten. Den ene delen er som småsteder på landet flest med smørbrøddisk og tilhørende saker. Den andre delen er preget av stedets husflid tuftet på tradisjoner og lokalt håndverk. Vi gjorde det slik da vi overtok for et par år siden, sier Kerstin. Kombinasjonen av mat og kultur er noe vi må ta vare på, og kanskje videreutvikle. Flere tonn reker Apropos mat, bortsett fra idyll, vakker natur og Värmlands egenart, er det her i Liljenäs et helt spesielt trekkplaster norske reker! Rolan forteller at Liljenäs er blitt berømt for sine rekesmørbrød. Jeg tror vi hver måned importerer flere tonn norske reker i lake, og vel så det. Våre gjester elsker dem, og de kommer langveisfra for å spise dem. Bare vent, så skal dere se hvorfor. En halv time senere skjønte vi hvorfor. Det var nesten så det ikke var plass til en kaffekopp etterpå. Selvfølgelig var det mange andre grunner til at vi tok av fra hovedveien og la turen om Liljenäs. Vi befant oss utenfor turistenes lysløype, vi oppholdt oss i hjertet av vårt naboläns helt spesielle opplevelser. Vil du ha natur og kultur, ta med deg Liljenäs ved Värmelns bredd, sa vår venninne Anna. Og når du har spist deg mett, men ikke trett, setter du kursen mot Klässbol. Nobel lin i Klässbol 20 minutter senere her vi ved breddene av det vakre Glafsfjorden. Der ligger linveveriet Klässbol. Vi finner raskt ut hvorfor vi er geleidet hit. En sak er at veveriet har ivaretatt et gammelt håndverk på alle beste måte. Men atskillig mer spektakulært er det at det forholdsvis lille veveriet stiller i en klasse for seg nemlig mesterklassen! Hver eneste gang det er utdeling av nobelprisene i Stockholm er det Klässbol som leverer alle duker, servietter etc. til festmiddagen. Eller når en svensk ambassade skal slå stort på det, og det skal man ofte, er det Klässbol som leverer dukene og gjerne også en skjorte eller to til ambassadøren. Det svenske og norske hoffet er også faste kunder. Og apropos nobelmiddagen, er dukene vevet etter et mønster fra tallet, og de veves i ubleket hel-lin for å heve farvene på serviset som representerer de fire årstidene. For den som elsker det ypperste av kvalitet innen dette håndverket, og dertil setter pris på tradisjoner i innsmigrende omgivelser, er Klässbol en attraksjon man ikke reiser forbi. Vi vandrer rundt i lokalene og det er som om vi kjenner fortiden puste oss i nakken. Ikke rart når vi vet at familien Johansson har drevet veveriet i fire generasjoner samtidig som det blir sagt at nye generasjoner står klar til å bringe livsverket videre. Oldebarnet viser oss rundt Administrerende direktør Andreas Johansson er altså 4. generasjon som fører tradisjonene videre. Elskverdig viser han oss rundt i veveriet, også i produksjonslokalene der flere av maskinene er i virksomhet. Det var der i Klässbol oldefar Hjalmar som niåring 1893 var visegutt i en ullfabrikk. Der fikk han interesse for veving, han utdannet seg som vever og flyttet tilbake til Klässbol, og Hjalmar begynte som vevmester i ullspinneriet som var på konkursens rand. Om kvelden begynte ha med å veve linlaken, og linet kom fra bøndene i området. I 1921 kjøpte han sin første mekaniske vevstol. Hjalmar Johansson rakk å komme godt i gang med veveriet, men dessverre døde han helt plutselig og alt for tidlig i 1928, bare 44 år gammel. Han fikk aldri selv erfare hans veveri skulle vokse seg til å bli en internasjonal og høyt respektert virksomhet. Et besøk på Klässbol Linneväveri er altså langt mer enn en bedriftsvisitt. Her sitter tradisjonen i veggene, og det er ikke enkelt å forlate stedet uten en linskjorte og noen servietter og duker i kofferten. Når det er gjort, kan du fortelle at du helst handler lin der ambassader og det svenske og norske hoffet er faste kunder. Etter bedriftsvisitten stikker du innom den idylliske og folkelige kafeen rett i nærheten. Der sitter du og nyter Löfgrens sterke kaffe ved Glafsfjordens bredd samtidig som du gleder deg over at det värmlandske paradiset bare er et par-tre

19 TRAMP! SIDE 19 timers kjøring fra Oslo. Denne dagen har allerede gitt oss så mye og enda står høydepunktet foran oss, ifølge Anna, bare 30 minutters kjøring fra det noble linveveriet. Praktfulle rom hvorav alle er forskjellige, møbler tilpasset fortiden og et himmelsk kjøkken der bare det beste er godt nok. Og ikke nok med det, rundt herregården ligger flere hundre år gamle Her arrangeres også flere temaaftener. Du kan få en aften med Carl Michael Bellmans etterkommere eller en grøssende helaften under med tittel: Mord och Mysterier på Hillringsbergs Herregård. Det er under en slik aften man kan la tankene gå tilbake til Sven Pehrsson Hilldring som grunnla herregården. Han var rittmester og litt av en kriger som deltok i flere store slag. Dagens hovedbygning ble oppført i Selv om den er renovert flere ganger fremstår den fremdeles i fordums prakt. Vi rusler rundt på eiendommen, og kan nesten ikke få nok av skjønnheten som omgir og er en del av herregården. Gjennom hele landskapet renner idylliske Glaselven gjennom landskapet, dammen og ut i Glafsfjorden, som du har utsikt mot fra værelset i 2. etasje hvis du er heldig. Vertsparet Merethe Helgesen og Roy Håkon Eggesvik som tok så ualminnelig godt mot oss da vi besøkte herregården der det er et privilegium å oppholde seg. Herregård med norsk vri Vi kjører rett nordover i retning Sunne og Glava. Der skal vi tilbringe ettermiddagen, kvelden og natten. Vi kommer frem til riktig adresse, kjører inn en stor port og stanser foran hoveddøren til praktfulle Hillringsbergs Herrgård! Der blir vi møtt på trammen av vertskapet som ønsker oss aldeles hjertelig velkommen på klingende nordnorsk. Det er Merethe Helgesen og Roy Håkon Eggesvik som er ansvarlige fordriften av dette godset som har sterk norsk tilknytning. For nærmeste nabo er en REC-fabrikk, altså det norske internasjonale konsernet som produserer solceller, og som i sin tid ble etablert av Alf Bjørseth. Det er da også Bjørseth som i dag står som eier av herregården som har sin opprinnelse helt tilbake til tallet. Det tar ikke lang tid før vi erfarer at Hilldringsberg i seg selv er en reise verd. flott bevarte bedriftsbygninger som i dag fungerer som museum og herregårdens storstue. Utenfor de gamle bygningene er en vakker dam som speiler den praktfulle bygningsmassen. Kos dere, sier Roy Eggesvik som tar oss med på en generøs vandring inne og ute før vi samles til en felles middag. Tradisjonen er nemlig at gjestene spiser ved samme langbord, og det fungerer alltid godt, påstår vertskapet. Vi har ingen grunn til å si oss uenige. Brylluper i kø Men for å ta et viktig poeng med en gang. Hilldringsberg er ikke stedet for de spontane besøk. Her må man bestille plass god tid i forveien. I weekender kan det være vanskelig, for stedet er booket for bylluper langt ut i neste år. Mange bedrifter, spesielt norske, legger også sine samlinger til herregården. Altså, vær ute i god tid, og vær fleksibel med forespørselen. Dersom du lykkes, vil det bestemt bli en overnatting eller to som du sent vil glemme. Mat fra de dype skoger Og maten? Den er et kapittel for seg. Menyen preges av vilt, sopp og bær fra de värmlandske skogene. Fisken kommer fra herregårdens eget oppdrettsanlegg, og urtene i maten stammer fra egen avling. Dessertbordet er like farlig som det er legendarisk. Her er så enkelt å forsyne seg i overkant av det som godt er. Som gjester blir vi forkjælt på herregården både når det gjelder mat og kultur. Rart å tenke på at i dette bruksmiljøet var det en gang i tiden 1000 industrielt ansatte, men både kvernen og smien står tilbake som de engang var. I sin introduksjonen til herregården heter det at det enda som hörs er tystnaden. Det er nettopp den tilbaketrukne roen som gjør stedet så helt spesielt og for mange forlokkende. Men bevares, de som ønsker handling kan både fiske, seile, golfe og jakte. Det er bare å velge. Etter en lang og rolig natt, brukte vi morgenen og formiddagen til å ga ned til Glafsfjordens bredder, før tiden var inne til å fortsette vår reise i frodige og så vakre Värmland.

20 TRAMP! SIDE 20 Pergamon og Efesos to av Tyrkias arkeologiske ikoner Tekst og foto: Alf G. Andersen Tyrkia har mer å by på enn du tror i de fleste sammenhenger. Spesielt i et historisk perspektiv. Vi har lett for å fordype oss i greske og italienske reminisenser fra en fjern fortid, og slår fast at der finner vi antikkens mest de historiske stedene er i seg selv en reise verd hvis du interesserer deg for en fjern fortid som var med på å utforme vår nåtid. Stedene er fulle av besnærende vitnesbyrd om hvordan vår sivilisasjon utviklet seg hundrevis og tusenvis av år en behagelig kjøretur fra betagende og særegne Foca med sin helt spesielle havn med fiskebåter og restauranter. Men det er en annen historie. Rammen om min tur var en utflukt med Lilleput-Reiser som brakte meg både til Det mektige amfiteatret i Pergamon synlige fingeravtrykk. Men slik er det ikke. Vår hjemmeside har tidligere i år tatt leserne med på en historisk reise til Israel. Nå gjentar vi øvelsen men denne gang er det Tyrkia som står for tur. Blant alle de tusenvis av historiske minnesmerker vi kunne ha besøkt i Tyrkia, valgte vi Efesos, Pergamon og Asklepieion. Alt finner du nordvest i den delen som ligger i Lilleasia. Samtlige av før vår egen tidsregning. Bli med på turen! Fra Berlin til Lilleasia Pergamon står høyt på denne observatørs ønskeliste. Jeg har flere ganger besøkt det praktfulle Pergamon-museet i Berlin, som for øvrig ligger i et museumsområde du knapt nok finner maken til. Pergamon ligger ikke så langt fra Izmir og er bare greske øyer, og et tyrkisk paradis jeg knapt nok visste eksistererte. Det var under veis til Foca jeg tilbrakte noen timer på Pergamon og deretter Asklepieion som bare ligger noen kilometere unna. Først kortversjonen om Pergamons histiorie. Paramon var opprinnelig en oldtidsby i et landskap som ble kalt Mysia. Under hellinismen vokste byen til