desember årgang aktuelt om misjon og kirke Hellige Jul 2010

Transkript

1 desember årgang aktuelt om misjon og kirke Hellige Jul 2010

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (60 %) Redaksjonssekretær: Siv Ane Nerhus (70 %) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) Abonnement: Tlf Årsabonnement kr 380,- Studenter kr 190,- Utlandet utenom Skandinavia kr 440,- (med fly kr 540,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 380,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS. faste spalter faste spalter i dette nummer Kjære lesar Bønnesiden Misjonærkontakten Rundturen Nytt NMS U-sidene Utgangspunkt forsideillustrasjon: julekrybbe, laget av hiroko sugioka, japan ekteparet sugioka er invitert til sommerens generalforsamling i dette nummer Einar Lunde: Stor tro på englevakt Juleduft blir til misjonskroner Juleminne: Verdig eller uverdig? All ære til Herren Odd Bondevik: Juletanker Magne misjonsmann En litt annerldes basar Redaktørens julereise Jul i Midtøsten Kryssord 4 Englevakt er en realitet for Einar Lunde, NRK-veteranen som nettopp har avsluttet en 40 år lang yrkeskarriere.

3 8 Det dufter jul i skolekjøkkenet på 12 Forfatter og keramiker Rita Aasen gikk 16 Han får stadig nye ideer når det gjel- 22 Mange arabere ser julen som Undheim, der 23 frivil- fra å jobbe med leire til der å få til noe for mi- en vestlig sak og vet lige baker hundrevis av å jobbe med ord. Nå sjonen. Det gjelder ikke at den markerer lefser som skal selges har hun gitt ut å skape arenaer de vi en begivenhet som under NMS sin jule- seks bøker. Det er det treffer nye mennesker. skjedde i deres eget messe på stedet. Stem- mange som er takk- Vi er avhengige av det, område, Midtøsten. ningen er god, og det nemlige for! sier Magne Mjærum, er lefsene også! teamleder i NMS Øst-Norge. kjære lesar helsing frå redaktøren Midt i november vart eg invitert til å vere med å markere 175 årsjubileum for Det Fahrsundske Mission Selskap. Det var ein kjekk og inspirerande dag. Både Norges fyrste misjonær til Afrika, Hans Christian Knutsen, utsendt av eit tysk misjonsselskap og Norges fyrste Afrika-misjonær, Hans Paludan Smith Schreuder, utsendt av Det eivind hauglid kjenningar før målet vart nådd. For ikkje å tenke på alle nye venskap som må ha blitt etablert for å få så mange med seg. Sikkert er det at dei som fekk dette til må ha vore svært overtydd om at dei var med på noko stort og viktig. Misjonsoppdraget er ikkje fullført. Tenkjer vi etter, kjenner vi kanskje nokon vi kunne tatt ein prat Norske Misjonsselskap kan knyttast til denne byen. Tobias Fredrik Knutsen, far til H. C. Knutsen, flytta frå Bergen til Farsund. Der gjekk dei båe i gang med å samle medlemar til ei misjonsforening. Det blir sagt at T.B. Knutsen aleine klarte å få 500 medlemer med i misjonsforeninga. Det var nok korkje telefon eller internett som vart brukt i den vervingskampanjen. med og utfordra til å bli med. Det er tankevekkande at vi i vårt overflodssamfunn manglar midlar til å utføre den livsviktige oppgåva vi har fått. Den beste julegåva som Det Norske Misjonsselskap kan få, er nye støttespelarar og nye gjevarar som vil vere med på å utføre oppgåva som vi har fått av Han som kom til oss på Eg kan tenke meg at det må ha gått ut- over skorne til dei som verva medlemer. Og eg ser for meg at det må ha blitt mange gode samtalar mellom grannar og Betlehemsmarkene. Med ønskje om ei god jul! misjonstidende

4 Stor tro på englevakt

5 Jeg er vår kjære Far i himmelen ekstremt takknemlig for at han så mange ganger har utkommandert englene på overtid. Flere ganger har jeg vært brøkdeler av et sekund fra døden. Jeg har veldig stor tro på englevakt. tekst: eivind hauglid foto: håkon mosvold larsen/scanpix D ette sier Einar Lunde, som nettopp har avsluttet en 40 år lang yrkeskarriere i NRK. I denne tiden har Lunde fulgt Afrika på nært hold, både gjennom et to-års opphold ved Radio Evangeliets Røst i Etiopia og på mange reportasjereiser til bl.a. Sør-Afrika. Første barndomsminne Da Einar Lunde var nesten ti år flyttet familien fra Stavanger til Oslo, og de første barndomsminnene er derfor fra denne landsdelen. Et av mine første minner er fra besøk på kontoret til far i NMS sitt hovedkvarter i Asylgaten 10 da jeg var tre-fire år gammel. Far var da redaktør i Misjonstidende. Der var det mange spennende folk, bl.a. mange hjemvendte misjonærer. Og det var mange gamle ting der, jeg husker at det var mange spyd, skjold, figurer og bilder. Toppen av alt var et fyrverkeri av en dame, Gurine Nilsen, eller tante Guri som vi kalte henne. Hun startet barneforening for oss, og hva hun kunne fortelle fra Madagaskar! Vi satt som spikret og lyttet. Alt dette er en ballast som jeg har tatt med meg videre i livet. Min interesse for Afrika ble lagt der i barneårene i Stavanger. Første radioprogram Lunde forteller videre at de bodde i andre etasje i den gamle tomannsboligen som sto der hovedkontoret til Det Norske Misjonsselskap (NMS) ligger i dag. I første etasje bodde Magne Valen Sendstad med familie. Og så var det en svær hage med fotballbane, hvor alle ungene i nabolaget spilte fotball. Det som i dag er igjen av misjonsmarka var kål-åker den gangen. Jeg kan huske at vi løp og gjemte oss i åkeren, til stor forargelse for bonden på Misjonsskolen, forteller Lunde Etter tiden som elev på KG (Kristelig Gymnasium), reiste Lunde til USA som utvekslingsstudent et år. Og der lagde han sitt første radioprogram. Siden den gang er det NRK som har nytt godt av hans store arbeidsinnsats og gode Afrika-kunnskaper. I følge meningsmålinger har Einar Lunde i nesten 20 år scoret høyest på troverdighet og tillit i norsk fjernsyn. Afrika Etter at Lunde hadde begynt i NRK, ble han flere ganger kontaktet av Dr. Sigurd Aske i Det lutherske verdensforbund (LVF) med følgende utfordring: Vi trenger sånne som deg på Radio Evangeliets Røst i Etiopia. Kan ikke du komme ut? Dette var et arbeid som Fridtjof Birkeli hadde tatt initiativ til en radio for hele Afrika. Jeg var veldig interessert i dette, og i 1973 passet det Fakta: foto: øystein franck-nielsen, vårt land Einar Lunde f i Oslo Sommervikar i NRK fra 1968 Nyhetsanker i NRK Dagsrevyen, 1970 til 2010 Permisjon fra NRK og arbeidet ved «The Radio Voice of the Gospel» i Addis Abeba, Etiopia, NRKs Afrika-journalist, 1982 til 1986 Fikk Brobyggerprisen i 1986 og Seerprisen i 2006 for oss, og vi reiste til Addis Abeba. Oppdraget mitt var å bygge opp en nyhetstjeneste for det sørlige Afrika, spesielt rettet mot Sør-Afrika, Rhodesia og Namibia. Det var mye løgnpropaganda i disse landene, og vi ønsket få inn nyheter som kunne være en motvekt mot løgnen. Ganske fort ble jeg svartelistet i både Rhodesia og i Sør-Afrika og fikk ikke innreisetillatelse. Men jeg snek meg inn likevel, humrer Lunde. Etiopia Jeg kom til Etiopia og ante fred og ingen fare. Jeg hadde lest om Haile Selassie, misjonens store helt, og kom med et positivt syn på keiserregimet som hadde ønsket misjonærene velkommen til landet. På denne tiden viste det seg å være en tørkekatastrofe av vanvittige dimensjoner i Etiopia. Regjeringen la imidlertid lokk på det, og vi fikk ikke lov til å rapportere. Alle programmer vi produserte ble sensurert. En liaison-offiser som satt på radiostasjonen og fulgte med på alt vi gjorde, sa flere ganger til meg: Husk, Einar, veien til flyplassen er veldig kort. Til slutt fikk jeg likevel tillatelse fra regjeringen til at et norsk tv-team kunne komme inn. Katastrofen utspant seg bare noen timers kjøretur fra hovedstaden, Addis Abeba. Jeg forstår ikke at myndighetene kunne legge lokk på dette. Det var forferdelige syn, og jeg så døden i øynene gang på gang da vi kom til dødsleirene. Revolusjon At Haile Selassie hadde forsøkt å skjule sultkatastrofen mens han selv levde i sus og dus, ble brukt mot ham. Det var et sjokk for meg å oppdage den strukturerte fattigdommen, adelskapet levde i luksus på bekostning av de 9 tor tro på englevakt misjonstidende

6 tor tro på englevakt fattige. Så brøt revolusjonen ut og Haile Selassie ble satt i fengsel. Til å begynne med var det en ikke-blodig revolusjon. En militærjunta lovet at de skulle følge loven, med rettergang osv. Men etter noen få uker begynte de å ta seg til rette, og det endte med den ene massakren etter den andre. Jeg havnet midt oppi dette, og ble kastet i fengsel sammen med en svensk radiotekniker. Nettopp denne kvelden ble 59 tidligere statsministre, tidligere statsråder, en rekke generaler og keiserens barnebarn massakrert. Situasjonen var veldig spent. Etter hvert forsto vi at mange også ønsket livet av oss utenlandske journalister. Vi ble anklaget for å være CIA-spioner, og det var det ikke greit å ha hengende på oss spesielt ikke under et marxistisk militærregime. I fengsel Familiene på radiostasjonen mobiliserte for å finne ut hvor vi var. Det ble lett etter oss på alle politistasjoner, fengsler og sykehus. Til slutt ble vi funnet av vaktmesteren på radiostasjonen. Jeg har aldri sett sånn jubel som da han, høyt oppe i et tre klarte å se over fengselsmurene og oppdaget oss innenfor. På den tiden var det Sverige som ga mest u-hjelp til Etiopia, og den svenske ambassaden kom inn i bildet. Det ble mye diplomatisk aktivitet, og stort press ble utøvd for å få oss fri. Innenfor murene var det mange som ropte: Drep dem. De som førte oss inn i fengselet ble banket opp og slått med geværkolber foran øynene på oss fordi de ikke hadde drept oss, men hadde tatt oss levende med inn i fengselet. Det var noen vanvittige timer som ble til et helt døgn. Men takket være svensk innsats stor takk til Olof Palme-regjeringen slapp vi ut og ble kjørt bort fra fengslet. Den svenske stat betalte løsepenger for oss, så jeg skylder den svenske stat masse penger, smiler Lunde. Fra fengslet ble vi kjørt direkte hjem til den svenske ambassadøren. Da han hørte bilen komme kjørende, kom han ut til oss og bare holdt rundt oss lenge, lenge og gråt og gråt. Takk gode Gud for at dere er her, hørte jeg en røst ovenfra etter en stund, han var så mye høyere enn meg. Dere vet ikke hvor nære på det har vært, men vi har jobbet hardt, fortalte han videre. Da begynte vi virkelig å skjønne at her hadde det vært alvor. Så ble vi kjørt videre til radiostasjonen, og der sto alle og ventet på oss, selv om det var sent på kvelden. Englevakt I boken, Paradisveien: dramatiske år i Afrika, skriver du at englene har jobbet overtid! Ja, det er sikkert. Jeg er vår kjære Far i himmelen ekstremt takknemlig for at han så mange ganger har utkommandert englene på overtid. Flere ganger har jeg vært brøkdeler av et sekund fra døden. Jeg har veldig stor tro på englevakt. Flere ganger har jeg vært brøkdeler av et sekund fra døden. Jeg har veldig stor tro på englevakt. Store øyeblikk Er det en reportasje du husker spesielt fra tiden i NRK? Jeg kunne nevne mange, men det er klart at det var en helt utrolig opplevelse å sitte på Desmond Tutus kontor i Johannesburg i 1984 akkurat da Nobelkomiteen kunngjorde hvem som skulle få Fredsprisen. Gjett hvilken jubel! Her fikk Tutu og særlig staben i kirkerådet i Sør-Afrika en bekreftelse på at resten av verden så deres uhyre vanskelige kamp mot de hvite makthaverne og Apartheid i Sør-Afrika. Etter denne reportasjen fikk jeg høre at tidligere kirkeog undervisningsminister Kjølv Egeland hadde ringt til kringkastingssjefen og fortalt at han hadde sittet og strigrått da han hørte reportasjen fra Sør-Afrika. Slike opplevelser gjør godt og gjør livet verd å leve! Sør-Afrika Få dager etter at dette intervjuet ble gjort, sitter Einar Lunde på flyet på vei til Sør-Afrika, og nettopp Sør-Afrika er et spesielt land for Lunde. Det som setter Sør-Afrika i en særstilling, er hvordan de har taklet oppgjøret med fortiden og hvordan de har forsøkt å legge opp et løp for framtiden. Jeg har aldri sett maken til flott lederskap både da de var i eksil, hvor jeg traff de aller fleste, men også senere. Jeg føler meg privilegert som har fått følge denne kampen. Disse lederne ble lutret under kampen mot apartheid. Jeg var heldig å få være den alle første norske journalist som fikk møte og intervjue Nelson Mandela da han kom ut fra fengselet. Det er et sånt gull-øyeblikk som jeg aldri glemmer. Dette fantastiske håndtrykket hans! Han ga meg følelsen av å være den eneste som eksisterte i hele universet. Det er sjelden en møter sånne mennesker. Forsoning og tilgivelse Uten tilgivelse er det ingen fremtid, sier Desmond Tutu. Også han er en fantastisk mann. Han var riktignok ikke i fengsel, selv om det var nære på. Han førte en heltemodig kamp i frontlinjene og ble trakassert mange ganger. Jeg har sett ham i aksjon og bøyer meg i støvet for hans store innsats. Det er ikke få barn og unge som han fikk ut fra fengslene. Så kom oppgjøret etter det første frie valget. Sannhetskommisjonen, som Tutu ledet, gjorde det mulig å søke om amnesti hvis en la fram t Radiomast, Etiopia. foto: nms-arkiv 6 misjonstidende

7 Evige Gud Evige Gud, vi tilber deg! Evige Skaper, vi opphøyer deg! Evige Far, vi lovpriser deg Hellig, Hellig, Hellig Jesus vår Frelser, vi tilber deg Herre vår Konge, vi opphøyer deg Oppstandne Kristus, vi lovpriser deg Hellig, Hellig, Hellig Hellige Ånd, vi tilber deg! Hellige lys, vi opphøyer deg! Hellige kraft, vi lovpriser deg! Hellig, Hellig, Hellig! tor tro på englevakt Amen vår Skaper, treenige Gud! Amen vår Frelser, treenige Gud! Amen Guds Ånd, Treenige Gud! Hellig, Hellig, Hellig t Far og sønn Lunde. foto: nms-arkiv hele sannheten om alt det fæle en hadde vært med på i politisk sammenheng. Denne prosessen varte i tre år. Når sannheten kom på bordet, uansett hvor grusom den var skjedde noe helt utrolig. Folk satt og gråt i timevis. Det var en renselsesprosess som endte med forsoning og tilgivelse. Det var radio- og tv-overføringer hver dag i tre år. Alle fikk se hvor grusomt det hadde vært. Ikke minst de hvite fikk åpnet øynene for at vold og ondskap går på tvers av alle raser og hudfarger. Det var en voldsom læringsprosess, som satte standard for et samfunn som sikter mot tilgivelse og en ny framtid. Dette er stikk i strid med det andre land gjør, som f.eks. Midtøsten og land som Irak og Afghanistan etc. Der er det hevnen som gjelder, og da kommer man ikke videre. I Sør-Afrika brøt man med hevnens onde sirkel, noe som fikk hele verden til å sperre øynene opp. Dette er jeg fremdeles opptatt av. Når jeg reiser en del til Sør-Afrika og har med meg grupper, ønsker jeg å vise hvordan de har staket opp en løype for konfliktløsning en løype som riktignok er tøff å følge, men som kan føre til mirakler. I Sør-Afrika har den ført til fred. Biskop-sønn En historie som har brent seg inn i Einar Lunde sitt sinn og hjerte, er da faren, biskop Sigurd Lunde døde. Biskop Ernst Baasland var da på studietur til Sør-Afrika med femti prester. De hadde nettopp avsluttet en konferanse der de sang salmen Evige Gud som Sigurd Lunde hadde skrevet. På bussen tilbake til hotellet tikket det inn sms-beskjeder om at Sigurd Lunde var død. Etterpå viste det seg at Sigurd Lunde hadde trukket sitt siste sukk akkurat mens de sang en av hans salmer der nede i Johannesburg. For meg er dette så utrolig sterkt, her står det en gruppe mennesker fra Norge på et annet kontinent og synger denne mektige salmen akkurat i det samme sekund som min far dør. Uken etterpå kom jeg selv til Sør-Afrika. Jeg besøkte den samme kirken i Soweto som jeg alltid gjør med gruppen min. Og i min hilsen til menigheten fortalte jeg om dette. Alle gråt, men så satte de i gang å synge som bare sør-afrikanere kan. Og så danset de. Da fikk jeg følelsen av å være i himmelens forgård, og jeg tror far fulgte med i det som skjedde der, med et stort takknemlig smil. NRK på Betlehemsmarken Hvis du var journalist på Betlehemsmarken da englene kom til hyrdene, hvordan ville du da presentert nyheten i NRK? O boy! sier Lunde, det kom brått på, men etter noen sekunders tenkepause kommer det: Miraklet i Betlehem. Det måtte bli headline teksten. Himmelens engler åpenbarte seg for hyrder på Betlehems-marken og ga dem beskjed om å gå til en stall for å møte verdens nye konge, fortsetter Lunde, og kommenterer seg selv: Jeg hadde jo ikke visst fasiten, da, slik som jeg vet i dag! Men det var jo litt av en beskjed å få. Jeg ville nok prøvd å få fram det spesielle i at en englehær åpenbarte seg og ga beskjed om å gå til en stall og finne et barn, svøpt og liggende i en krybbe. Et mirakel var det uansett, avslutter Lunde. misjonstidende

8 Juleduft blir til misjonskroner Lefser Juleduft blir til misjonskroner Det dufter julebakst fra kjøkkenet på Undheim skole. 23 bakstemenn og -koner har satt hverandre stevne for å bake 700 lefser. Lefsene skal selges på julemessa til NMS på Undheim (Jæren), og gi tusenvis av blanke kroner til Det Norske Misjonsselskap.

9 tekst: marit rødland foto: ole henrik kalviknes -J o, vi gleder oss, det er kjekt å være sammen. Drøsen går veldig godt, og det gjør arbeidet også, sier en av ildsjelene bak bakstedugnaden, Amund Undheim. Han kan fortelle at de startet med bakstedagene i 1999, og hver høstferie får de låne skolekjøkkenet på Undheim skole til dette formålet. Det er et par som ordner alt til på forhånd, slik at når de 23 frivillige kommer, er det klart til å begynne på lefseproduksjonen. Prosessen Vi er noen som gjør litt på forhånd. Det må til, vet du. Vi bestiller ferdigskrelte poteter fra en leverandør, vi kjøper inn mel og sukker, og så er det en leverandør som har gitt oss meierismøret vi trenger til kliningen, som vi kaller det. Det er en blanding av strøsukker og meierismør, som røres godt sammen. Vi ordner også med nok steiketakker, kjevler osv., forteller Amund. I tillegg må potetene kokes. Så går de i gang. På første stasjon er det en som maler de kokte potetene. På neste stasjon er det tre menn som veier opp angitt mengde poteter og mel i forhold til oppskriften, og så må dette blandes godt til en deig. Deretter lages emner, og disse veies for at de skal bli akkurat like store. På neste stasjon baker de ut de runde emnene til de er tynne og litt mindre enn steiketakka. Så rulles de opp på steikekniven i tre, for så å rulles av igjen og opp på takka. Det blir smurt vann på den ene siden av lefsa når den steiker. Når den er ferdig steikt på begge sider, legges den på et klede, mens et trelokk blir lagt oppå som passe press. Slik holder lefsa seg fin og rett. Lefsefabrikk Neste stasjon er hos bløterne. De bløtlegger lefsene i vann, legger dem i klede og leverer dem videre ferdig bløtte til smørerne. De smører lefsene med klining, som altså er meierismør og strøsukker i en viss blanding, og rørt godt sammen, slik at det blir mykt og godt å jobbe med. Deretter blir lefsene brettet, først til et kvadrat, så til et rektangel, slik at det blir en lefselengde på vanlig vis. Dette går veldig greit. Det er som en liten lefsefabrikk, og alle har sine faste oppgaver, sier Amund. Vi produserer lefser i to dager etter hverandre på dette viset, forteller Amund Undheim videre. På mandagen foregår forberedelsene til bakedagene, på tirsdagen og onsdagen baker og smører vi lefsene, og på torsdagen rydder vi og vasker vi ned hele skolekjøkkenet etter oss. Det er utrolig hvordan melet flyr over alt! Da er vi seks-sju personer som vasker i et par-tre timer. Vi gjør det grundig, for vi er så glade for at vi får låne skolekjøkkenet! Vi vil ikke at skolen skal være misfornøyd med rengjøringen vår! 9 uleduft blir til misjonskroner q De 23 frivillige samarbeider godt om lefsebakingen. Oddvar Egeland og Amund Undheim tar sin del av jobben og stortrives med det. misjonstidende

10 uleduft blir til misjonskroner Lefse (potetlefse) 2 kg malte poteter 800 gram hvetemel Mal varme poteter Elt godt sammen Lag runde emner Kjevle ut Stekes på takke Når adle gjær sin del De første årene med lefsebaking var vi i et privathus, men det er mye bedre på skolekjøkkenet, sier en annen av primus motorene, Oddvar Egeland. Han og kona har vært med fra begynnelsen i 1999, og synes fortsatt det er veldig kjekt. Det er både sosialt og koselig, og godt å gjøre noe sammen. Og så er det veldig tilfredsstillende å vite at dette blir til mange tusen kroner som går til misjonen, sier han. Når adle gjær sin del, så verte det bra, sier Egeland og smiler. Den første lørdagen i desember er det NMS sin julemesse på Undheim går av stabelen, i kapellet. Det er da lefsene skal selges. Men det er ikke bare lefser som selges. De har også en som lager fine kjøkkenredskaper i tre, de lager 80 gravpynter og 25 dørpynter til jul, og de lager masse julekaker (småkaker). I tillegg er det en egen kransekakeutlodning, en vanlig utlodning med gevinster og et åresalg. De som er med på lefsebakingen gir en dag eller to for å komme i mål med de 700 lefsene. Så er det også noen som gir av sin tid til å lage alt det andre som skal selges. Dugnadsånden og frivilligheten er absolutt ikke død i misjons-norge, den lever i beste velgående! Og Misjonstidende kan bekrefte at lefsene, som vi var heldige nok til å få prøvesmake, virkelig var så gode som ryktet ville ha det til. Kanskje var de faktisk enda bedre! efser 10 misjonstidende

11 Verdig eller p En av mange innvandrerkvinner som takknemlig følger alfabetiseringskurs i Paris for å lære fransk. tekst & foto: unni soltun tveit uverdig? Selv om jeg hadde studert fransk i Norge før jeg kom til Paris, forsto jeg nesten ingenting, og det opplevdes nedverdigende! Jeg lo ikke på de rette plassene, jeg fikk ikke noe ut av prekenen på søndagene og kunne ikke gi tilbakemeldinger. Jeg kjente meg dum og hjelpeløs. Verdig eller uverdig? Verdig eller uverdig? uleduft blir til misjonskroner N Nå har jeg snart bodd i Paris i 2,5 år. De to første årene som ettåring for NMS og i år som student og deltidsansatt i menigheten St. Paul, en menighet jeg kjenner fra før. Jeg er så glad for å være her og så glad for alle mulighetene livet har bydd på så langt. Nå holder jeg på med en mastergrad i fransk for fremmedspråklige, et program som varer to år. Her skal jeg lære å undervise fransk til de som ikke har fransk som morsmål. Tro det eller ei, men dem fins det ufattelig mange av her i Paris. En del av dem greier seg bra likevel, for de holder seg sammen med sine landsmenn. Verre er det for dem som ikke har disse nettverkene. Problemene hoper seg opp; hvordan spørre etter melk i butikken, hvordan bestille legetime til minstemann som har blitt akutt syk, hvordan hjelpe barna med leksene, hvordan åpne en bankkonto, og ikke minst - hvordan skaffe seg en jobb? Det må føles uverdig. Josef hjelpeløs? Mon tro om Josef følte seg hjelpeløs da Maria skulle føde? Kanskje beholdt han roen. Kanskje følte han seg dum. Dum som hadde tatt på seg den oppgaven det var å skulle hjelpe og støtte tenåringskjæresten sin Maria, som skulle bli mor til et barn som ikke var hans eget. Ikke bare var det en uverdig situasjon, i tillegg greide han ikke akkurat å få det til som han skulle ønsket. Det endte med at hun måtte føde i en illeluktende stall. Da føler du vel kanskje at du ikke har lyktes helt! Ser for meg at det slet litt på manndomsfølelsen det der. En uverdig måte å komme til verden på, kan man vel si. Verdig eller uverdig I St. Paul menigheten har vi en plakat på veggen, med overskriften Verdig eller uverdig. Den ser sånn ut: Noa...var alkoholiker, Isak drømte seg bort, Jakob var en løgner, Lea var stygg, Josef var arrogant, Moses kunne nærmest ikke snakke, Gideon var en pyse, Samson var for svak for Dalila, Rahab prostituerte seg, David drepte mannen til elskerinnen sin, Elia var suicidal, Jesaja prekte naken, Jona flyktet fra Gud, Naomi var enke, Job mistet alt han hadde i livet, Johannes spiste insekter, Peter fornektet Jesus, Disiplene sovnet på bønnemøte, Marta bekymret seg for alt mulig, Maria Magdalene var demonbesatt, samaritaneren hadde skilt seg opp til flere ganger, Paulus var en forfølger, Lasarus var død. Funnet verdig Alle disse menneskene ble regnet verdige Guds rike. En stall ble regnet verdig som Jesu fødested, selv om Josef antagelig følte det hele ganske så uverdig. Disse menneskene i Paris lever i et land der de ikke forstår det som blir sagt rundt seg, og kanskje opplever det som en uverdig situasjon. Dette med stallen gjør det så tydelig at Guds verdighet er en annen enn vår. Det avhenger ikke av omstendighetene eller egenskapene våre. Det avhenger bare av Gud. Det er Gud som definerer. Han har definert deg og meg verdig. Han gjorde det da han skapte deg, og det har faktisk ingenting med deg å gjøre! Det er ikke deg det handler om, ikke meg heller, det handler ikke om stallen, det handler ikke om å være i stand til å kommunisere eller ikke. Det handler om Gud, om hvem Han er, og hvem/hva Han definerer som verdig. Han definerte oss verdig til å ta i mot sin Sønn her på jorden midt i blant oss, for over 2000 år siden i kjøtt og blod, og i dag ved sin Ånd. Og du er verdig til å ta i mot Han. misjonstidende

12 ll ære til Herren All ære til Herren Jeg er så takknemlig for frelsen av bare nåde som jeg har fått i Herren Jesus, og ønsker å være med å peke på Ham, forteller forfatter og keramiker Rita Aasen. tekst & foto: siv ane nerhus J eg treffer Rita Aasen på Hotel Norge i Kristiansand. Hun har et rolig og behagelig vesen, og i løpet av samtalen vår er det tydelig at troen er et solid ankerfeste i Ritas liv. Hun forteller om daglig bønn og et liv fylt av sterk støtte i Bibelen. Fra leire til papir Jeg har aldri drømt om å bli en publisert forfatter, forteller hun. Jeg er opprinnelig utdannet pottemakermester og hadde i flere år mitt eget keramikkverksted. Jeg begynte likevel tidlig å skrive små dikt for min egen del, og etter hvert delte jeg også diktene med venner og kjente. Etter mange oppfordringer om å gi ut diktene mine i bokform, og etter mange bønner til Gud med spørsmål om dette var det riktige for meg, ble jeg fortrolig med tanken og bestemte meg for å gi ut fem bøker på egen hånd. Etter hvert kontaktet Lunde Forlag meg og de siste bøkene mine er utgitt hos dem. Selv om jeg egentlig ikke hadde frimodighet til å publisere diktene mine, gjorde jeg det. Jeg visste at Herren hjelper og støtter oss, også når vi trosser våre indre utfordringer. bær Han bærer deg Du er i Herrens armer. Han bærer deg i alt. Han slipper deg aldri Og forlater deg ei. Han vokter deg dag og natt. Du var villet og ønsket av Herren selv og så betalt med Hans Golgata blod Han bærer deg varsomt som en dyrebar skatt Så vær ikke redd Og mist ikke motet. Han bærer deg gjennom alt. 12 misjonstidende

13 Hjerteåpner Håpet mitt er at flere vil åpne sitt hjerte for Jesus gjennom å lese bøkene, fortsetter Rita. Jeg har vært heldig og fått tilbakemelding om at tekstene har betydd mye for mennesker. En gang jeg forkynte kom en dame bort til meg med et brev. I brevet skrev hun at hun som barn og ungdom hadde vært aktiv i et kristent miljø, men opplevde etter hvert miljøet som ugreit og levde sitt voksne liv som ikke-kristen. En dag fikk hun en av mine diktbøker i gave. I godt voksen alder var hun på ferie i Spania. Der ble hun alvorlig syk og falt i koma. Dette var selvfølgelig svært dramatisk, og en representant fra reiseselskapet satt hos kvinnen. Heldigvis våknet damen fra koma og hvisket følgende: Boken min. Den svenske reiselederen fikk låst seg inn i kvinnens leilighet, og på nattbordet hennes fant hun en bok. Reiselederen tok den med tilbake til sykehuset og leste for kvinnen. Boken het: Du er aldri glemt av Gud. Det var den første boken jeg utgav med kristne dikt på Lunde forlag. Historien fikk en lykkelig slutt. Kvinnen ble både frisk og kristen. til ro Fall til ro på dødsleiet med aids. Gutten var ikke kristen og kvinnen Trøst og styrke En annen gang fikk jeg en telefon fra en kvinne som trengte bønn for seg selv og en 19 år gammel gutt som lå hadde et sterkt ønske om at gutten måtte få møte Jesus. Jeg hadde nettopp skrevet diktet Aldri glemt, og dette diktet ble til hjelp for kvinnen. Hun leste det også for den døende gutten, men ingen av oss vet om han tok i mot Jesus. Gutten døde nemlig neste dag. gle Aldri glemt Du er aldri glemt av Gud, derfor står han ved deg nå, full av nåde i hvert ord. La deg favne her på jord. Han vant seier over død, for han elsker nettopp deg, og hans ord de lyder ømt, du er aldri glemt av meg. Gud i hjertet I løpet av samtalen vår tenker jeg at Rita Aasen er en kvinne som tydelig har Gud i sitt hjerte og som er ydmyk overfor det hun har oppnådd. Jeg er så takknemlig for frelsen av bare nåde som jeg har fått i Herren Jesus, og ønsker å være med å peke på Ham, sier hun. Jeg håper tekstene kan være til hjelp. Det er også satt musikk til noen av tekstene og disse er utgitt på en CD som har fått tittelen etter boken de er hentet fra: Du er aldri glemt av Gud. I tillegg til diktbøkene, har Rita skrevet en bok som heter Han bærer deg. Boken forteller om hennes opplevelser med Jesus i hverdagslivet. Den siste boken som nettopp er kommet heter Du er aldri alene. Den består også av små vitnesbyrd fra vandringen med Jesus. Jeg håper at noen finner hvile i troen på Herren Jesus gjennom bøkene, avslutter Rita. Om du ikke finner ord, om du ikke ser veien, fall til ro. Jeg er din Gud. Om du ikke har krefter, og tankene blir urolige, fall til ro. Jeg er ditt skjold. Når angsten kommer, og du ingen hjelp ser, fall til ro. Jeg er ditt tilfluktssted. Jeg slipper deg ikke. Jeg er Hærskarenes Herre. Fall til ro. Jeg er med deg. ll ære til Herren Jeg har hørt om flere som ved livets slutt har fått trøst og styrke gjennom bøkene, sier Rita. Inngang til bibellesing Jeg er utrolig takknemlig for at så mange finner glede og hjelp i mine bøker, men selv leser jeg først og fremst i Bibelen, sier Rita med et smil. Av og til ringer det likevel venner og sier at de vil gi meg et av mine egne dikt tilbake. Jeg opplever at mange sier at terskelen for å lese mine bøker er lavere enn for å lese Bibelen. Jeg er glad for at så mange kan bli kjent med Guds Ord gjennom det de leser, og at diktene kan brukes som en inngang til bibellesing. p Rita Aasen har utgitt flere bøker. misjonstidende

14 juletanker Ta imot & takke tekst: odd bondevik Illustrasjon: fra hellige jul 1983 Jeg husker ham godt. Vi møtte hverandre da jeg avtjente min verneplikt for mer enn 40 år siden. For min del var jeg feltprest og løytnant i brigaden i Nord-Norge. Han var soldat. Vi ble kjent fordi han var plassert på sykestua i leiren. Der hadde jeg også mitt kontor. Han besøkte ikke gudstjenestene eller andaktene, så vidt jeg kan huske, men han likte å prate med meg når det bød seg en anledning. En gang kom vi inn på den kristne tro. Jeg hadde aldri hørt at han røpet et personlig forhold til den, men denne gangen sa han følgende: Jeg vet godt at det hele koker ned til at vi må ta i mot og takke - bare det. Det slo meg at her hadde han i alle fall truffet blink. Ta i mot og takke - bare det. Jo, vi har lært det, vi også. Og likevel er det så mye som peker en annen vei. Det er liksom så altfor enkelt, og det kan så lett bli misbrukt og misforstått. Vi får lyst til å si, som sant er, at Bibelen inneholder så mye, og vi kan ikke koke det ned til en enkel formel. Tvert i mot er det en oppgave å løfte fram det rike mangfold i det bibelske budskap. Det er så mange tekster som aldri trekkes fram i forkynnelsen. Jeg har i mange år hevdet at det neppe er flere enn høyst ti bibelske skrifter som brukes i forkynnelsen på bedehusene. På gudstjenestene er tallet noe høyere, men det er på grunn av tekstrekkene. I praksis er store deler av Bibelen ukjent for vårt kristenfolk. Det er klart at det er et tap, og at vi må hjelpe hverandre til å gjenoppdage rikdommen og mangfoldet i den kristne tro. Det er heller ikke tvil om at det er et stort behov for etisk veiledning i våre menigheter. Dels skyldes det at mange har glemt hva Bibelen lærer oss gjennom de ti bud og Bergprekenen, dels skyldes det at også blant de troende er det en del mennesker som vil ha seg frabedt veiledning i slike spørsmål. Vi må helle ikke glemme at vi i vår tid møter etiske utfordringer som man ikke hadde for noen tiår tilbake. Derfor trenger vi aktuell og bibelsk forkynnelse og undervisning om det kristne livet. 14 misjonstidende

15 odd bondevik bønnesiden Ikke minst er dette aktuelt når vi nå har en storsatsing på trosopplæring. At vi har fokus på nettopp det, er ett av de mest lovende trekk i kirkelivet. Det gir fantastiske muligheter, og vi vil etter hvert se resultater av det. Jeg vil også føye til at vår samtid trenger kristne og menigheter som står for noe i møtet med annen tro. Det er lett å forstå at mange blir usikre i det livssynsmangfold som mer og mer preger vår samtid. Alt dette gjør at en kan komme i tvil om det er mulig og gagnlig å koke ned kristentroen til enkle formler i likhet med det jeg hørte fra min venn i Åsegarden leir på tallet. Det er så mange ting som kaller på vår oppmerksomhet. Det er jeg enig i, men jeg vet også at den unge mannen pekte på noe fundamentalt. Inngangen til frelsen beror bare på Guds nåde. Ingen ting - hvor viktig det enn er - må komme i veien for det. I en av juletekstene står det på denne måten: Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn... Ta i mot og takke - bare det. Så enkelt, så ubeskyttet, så lett å misbruke. Man på samme tid så godt og trøstefullt. Som det er sagt i en gammel bedehussang: Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet, og om det hører mere til som man bør have med foruten Jesu sår og blod, som han for verden flyte lot, jeg svarer med et freidig mot; Min grunn er Jesu blod. Så får vi gjerne bli utfordret av uløste oppgaver i vår samtid. Det har vi bare godt av, og verden roper etter veiledning i tro og liv. Men vi holder samtidig fast på at vår frimodighet hviler ene og alene på det Jesus gjorde for oss. For oss er det bare å ta i mot og takke. Den julegaven tar vi i mot med tomme hender. Pakistan & Midtøsten: Husk de som er berørt av det dødbringende monsunregnet og alle oversvømmelsene Be for Peshawar bispedømmes hjelpeinnsats overfor både flomofre og jordskjelvofre Be for Pakistans minoriteter og spesielt de kristne som kjemper en kamp mot stadig stigende matvarepriser og en terrorkrig som bare fortsetter Be for de mange kristne som blir forfulgt for sin tro, og be for de som forfølger, at de må stoppe opp og se hva de gjør Takk for god respons på og faktiske holdningsendringer i samfunnet som følge av de kristne TV-seriene om kvinners situasjon og rettigheter Takk for Bibelselskapet i Egypt som har kontakt med mange barn i sitt opplevelsessenter Bible World Takk for organisasjonen Great Flood Society (Store Flod, Egypt) og innsatsen de gjør for vanskeligstilte barn og voksne Be for de kristne i Syria, hvor minst åtte evangeliske kirker i nord er stengt Be for studenter og lærere ved det teologiske fakultetet i Kairo Be for de mange kristne som føler seg truet til å emigrere fra regionen Norge: Takk og be for alle som skal feire nyttår på Nålk(nyttårslederkonferansen) Be om at mange må klare å se hvorfor vi feirer jul, og at de mange som gruer seg, må få oppleve en god og velsignet jul Takk for alle julemessene og de mange som står bak og gjør en innsats Bønnevakta Mange vil nok spørre hva det er. Bjørn Bue, tidligere leder av landsstyret i NMS og biskop i Stavanger, hadde en visjon om at mange skulle være i bønn og at NMS skulle omsluttes av bønn alle timer i døgnet. Bønnevaktordningen har vært delt opp i ti regioner med ti bønnevakter og mange kontaktpersoner som alle har gjort en flott innsats for å skaffe forbedere. Jeg sier tusen takk til alle som er, eller tidligere har vært, engasjert i dette viktige arbeidet. Uten dere hadde nok ikke NMS og NMS U vært så livskraftige organisasjoner som de er i dag. Dere skal vite at det er stunder i livet da det er lov å si at en ikke klarer å engasjere seg like mye som før, men dere skal få hvile i Guds omsorg og velsignelse. Han svikter aldri, og Han vil bære oss i sine sterke hender. Om den organiserte bønnevaktordningen ikke lenger fungerer slik den en gang gjorde, er det viktig å ta med seg at bønnetjenesten fortsetter uavbrutt. Jeg vil minne om at dere finner takke-og bønneemner både i i Misjontidende og på hjemmesiden til NMS. Jeg oppfordrer også alle misjonsvenner og medarbeidere til å være med å slå en stor og kraftig bønnering rundt NMS, NMS U, de ansatte både i Norge og i utlandet, og alle frivillige. Å be er det viktigste vi gjør, og det er grunnlaget for alt vi gjør. Som ansvarlig for bønnetjenesten til NMS blir jeg glad hvis det er noen som har lyst til å kontakte meg og hjelpe meg med å se hva vi kan gjøre for at enda flere skal oppdage hvor viktig bønn er. Vennlig hilsen Gunn Bakken tlf.nr / eller gunnbakken@yahoo.no misjonstidende

16 agne misjonsmann Magne misjonsmann Han kan like godt løpe New York Maraton som å lage elg-gryte til 100 personer. Men det som betyr mest for ham er å få være med på å bringe evangeliet ut til grasrota, enten det nå er her i landet eller andre steder. Ingen skal si at Magne Mjærum er ensidig! tekst & foto: marit rødland -J eg har fått ha arbeidet mitt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i 40 år, sier Magne Mjærum, som nå er team-leder for NMS Øst-Norge. Jubileet faller sammen med hans egen 40 års bryllupsdag, som skal feires på Stenbekk Misjonssenter på nyttårsaften. Stenbekk Vi giftet oss i 1970, og var det første paret som feiret giftermålet på Stenbekk. Stenbekk var akkurat ferdig da, og jeg hadde nettopp blitt kalt til å jobbe der. Jeg opplevde en voldsom entusiasme rundt stedet. Den gangen var det ikke vanlig å dra til Danmark med fotballen og til Tyskland med korpset, kan du si, så det å dra på leir om sommeren var fortsatt populært. Jeg likte godt arbeidet blant barn og unge. Spesielt godt likte jeg å være med å utvikle unge mennesker fra å være leirdeltakere til å bli kokkehjelp, hjelpeledere og til slutt ledere. Fint å se at de også kunne finne sitt kristne ståsted der. Jeg husker godt det gode fellesskapet vi hadde på Stenbekk, både oss voksne mellom, og med de unge og barna som kom dit. Fellesskap er et ord jeg vil understreke. Det er et viktig og godt ord. Å være på leir gir godt fellesskap. Jeg forbinder leirene med en god og glad kristendom, gode og glade aktiviteter som bading, volleyball og forkynnelse. På leir får man bruke hele mennesket på en flott måte. Mesnali Magne Mjærum arbeidet på Stenbekk i ni år. Da fikk han et nytt kall: Han ble spurt om han ville lede arbeidet på Mesnali Ungdomssenter og Leirskole. Magne var utdannet lærer, og ved Mesnali trengte de en leder som var pedagog. Leirskolen der er nemlig en del av det offentlige skolesystemet, og derfor krevdes det en pedagog. Magne dro dit i 1979 sammen med kona Marit og tre barn. Det fjerde barnet kom i løpet av tiden på Mesnali. Vekselbruket mellom naturen / friluftslivet og leirskole, misjonsarbeid på leirene og den øvrige driften av stedet, passet meg helt utmerket. Det ble en livsstil. Jeg likte meg også veldig godt i bygda der, og var leder for bygdeutviklingsgruppen samt speiderleder. I tillegg var jeg leder for menighetsrådet et par perioder. Det var en veldig fin tid, og spennende også. Jeg husker det var ganske spennende under OL på Lillehammer i Da hadde vi 144 men- 16 misjonstidende

17 nesker som var tilknyttet OL-organisasjonen i en måned. Og vi hadde mange flere enn det til bespisning. Det var kjempegøy! Etter at måneden var over kunne vi sende regning på over en million kroner, og det er første og eneste gang vi har kunnet det. Det var gøy! En annen høydare var under GF i 1996 i Vikingskipet. Den gangen var jeg i programkomiteen, og vi laget blåtur for alle deltakerne med 42 busser til 42 forskjellige steder i omegnen. Det var litt av en utfordring å få til, men vi klarte det fordi det var blåtur. Det virket til og med som om deltakerne var fornøyde med akkurat den turen de fikk. I Mesnali-perioden er familieleirene noe av det største jeg fikk være med på. I vår tid er det viktig å ha tiltak som styrker familien. Mange familier kom igjen, år etter år, og knyttet varige vennskap, sier Magne. Romslighet Jeg har vært heldig med familien min, så jeg har fått lov til å bruke engasjementet mitt veldig mye. Det er ofte at engasjementet har strukket seg langt ut over vanlige arbeidsdager, så jeg er takknemlig for at ektefellen min har gitt meg slik romslighet og forståelse, og selv har deltatt også. Det er flott å ha det samme verdigrunnlaget. Det er forutsetningen for at det har virket, sier Magne. Magne Mjærum har alltid vært veldig glad i naturen. Det å gå på tur i naturen er en gave som preger oss på en god måte. En gruppe som går tur sammen blir like trøtte, like svette, like glade. Stand og stilling er ikke så viktig her. Det er det menneskelige som kommer til uttrykk. På Mesnali hadde de bibeltimer ute, mens de vandret. Oslo/Borg I år 2000 ble Magne kalt til å overta som leder av region Oslo/Borg. Der fikk jeg i oppgave å oppfordre mennesker til å starte smågrupper/foreninger for NMS. Jeg skulle være vismann, og gruppen skulle samles på en fiskerestaurant, forteller Mange Mjærum. Nei, dette passet ikke for meg. Det kjente jeg med det samme. Men det var da jeg fikk ideen til en ny foreningsform: Vandringsmannen. Det skulle være et fellesskap for menn, vi skulle ut på tur, det skulle være en misjonsdimensjon med i opplegget, vi skulle ha et kristent fellesskap og det hele skulle ha ganske lav terskel. Og det ser ut til at dette konseptet har slått ganske bra an rundt om i landet. Det er en del Vandringsmannen - foreninger nå etter hvert. Det gjelder å skape arenaer der vi treffer nye mennesker. p Magne Mjærum og Jorunn (Tobiassen) Furuseth på leir på Stenbekk. Privat foto. Nye ideer Når det gjelder ideer, så er det mange av dem i Magne sitt hode. Jeg tenker at det gjelder å skape arenaer der vi treffer nye mennesker. Vi er avhengige av det. Så selv om jeg ikke kan en note, eller ikke kan så veldig mye om kunst, så går det fint an å arrangere en konsert eller en kunstutstilling. I Det Norske Misjonsselskap har vi nemlig så mye å bidra med fra den verdensvide kirke, også på disse områdene. Så dermed har vi hatt både en kunstutstilling med ikoner fra Egypt og en konsert i Oslo Konserthus med 150 deltakere på scenen og 1100 mennesker i salen. Det var stort! ( Stemmer fra Sahara ) Det ser ut til at den egyptiske ikon-kunstneren Magdy Williams kan komme tilbake og holde ny utstilling. Da han var i Oslo for to år siden fikk han solgt hvert eneste ikon, og han kunne sikkert fått solgt mye mer. Neste gang har man tenkt på en vandreutstilling, slik at enda flere kan få gleden av å se den. Det var gøy å se at vi gjennom utstillingen nådde folk vi ellers ikke når, sier Magne Mjærum. Nye arenaer er viktig for Magne. I den forbindelse fikk han stab og frivillige i Oslo/Borg med på en storsatsing på Misjonsselskaper. På en helg arrangerte de 80 selskaper samtidig. Denne ideen har også spredd seg utover landet. Etter en reise til Mali fikk han ideen til en Fulani-messe. Kantor Terje Baugerød skrev musikk og forhenværende Mali-misjonær, Rigmor Frøyen, skrev tekster. Det ble flere messer rundt i landet før den også ble framført på generalforsamlingen i Trondheim i Og sist sommer var det den store fremførelsen i Oslo konserthus som ble kalt: Stemmer fra Sahara. Her var det den etter hvert så kjente musikeren og fulanieren Daniel Dama som sammen med kona Ester og Dorkas Gouda kom til Norge. Det var også norske musikere med, og mange kor. De reiste rundt til forskjellige steder i landet og hadde konserter, og endte opp med den store konserten i Oslo konserthus. Det var litt av et prosjekt, smiler Magne. Forandringer Jeg begynte å arbeide i Det Norske Misjonsselskap da organisasjonen fortsatt hadde en storhetstid. Det var skikkelig volum over arbeidet, både her hjemme og ute i andre land. Det var også en storhetstid når det gjaldt antall foreninger. Men utviklingen har gjort at mye har skjedd 9 agne misjonsmann misjonstidende

18 agne misjonsmann p Den første Vandringsmannen-foreningen startet Magne Mjærum (t.h) i Oslo/Borg. Privat foto. p Magne Mjærum var i Mali i forbindelse med storsatsingen Stemmer fra Sahara. Der traff han igjen en god venn, evangelisten Moussa Issa i Boni ti år etter at de traff hverandre for første gang. Privat foto. med omgivelsene våre gjennom disse 40 årene. Og når omgivelsene forandrer seg, så må organisasjonene det også, sier Magne Mjærum, og fortsetter: Vi er jo midt inne i en krevende omorganiseringsprosess i Misjonsselskapet nå. I denne prosessen er det mange som har mistet jobben sin i organisasjonen, og det har vært tøft både for dem og for de som sitter igjen. Det er ingen hemmelighet at jeg har vært uenig i måten NMS har tatt grep på. Jeg er veldig enig i at det måtte tas grep, noe annet ville vært totalt uforsvarlig. Man var tvunget til å gjøre noe drastisk. Men jeg tror at Misjonsselskapet fortsatt trenger et lokaldemokrati, og jeg tror at bedre samhandling mellom hovedadministrasjonen og lokalkontorene vil være av det gode. Vi er avhengig av en god hovedadministrasjon med god fagkunnskap. Men det at man i omstillingen ikke har tatt i bruk den totale kompetansen i organisasjonen, synes jeg ikke er bra i det hele tatt. For totalt sett sitter vi på en anselig mengde fagkompetanse som nå verken er blitt etterspurt eller benyttet. Dette er ikke bra. Jeg tror likevel at hvis vi klarer å samhandle godt videre, vil NMS klare seg fint! Og kristen-norge har behov for NMS, spesielt kirken. Samtidig skal vi bli flinkere til å samle inn de midlene vi trenger. Vi er en organisasjon som leverer troverdig informasjon om arbeidet vi driver i andre land, og som forkynner misjon. Det skal vi fortsette med. Den norske kirke trenger en misjonal bevegelse som er så tett inntil kirken som NMS er. Og jeg tror at pengene kommer når mennesker blir berørt og begeistret. Framtiden Framtiden avgjøres mye av om NMS fortsatt kan være en attraktiv arbeidsplass, tror Magne Mjærum. Hvis den kan være det, og knytte til seg dyktige medarbeidere samt være ekstra gode på frivillighet, da er mye vunnet. Hva er så hovedstrategien for Magne Mjærum? Hovedstrategien for meg er: Folk kommer foran papirer. Papirarbeidet mitt har kanskje ikke vært så strålende alltid, men Og så er jeg avhengig av kompetanse fra medarbeiderne mine sin side, slik at vi sammen kan bli et godt team. Jeg vil gjerne være en leder som slipper folk til og gir dem tillitt, sier Magne, og fortsetter: Jeg har alltid vært velsignet med fantastisk flotte medarbeidere på alle stedene jeg har jobbet. Samholdet i staben er en bærebjelke. Også nå i de vanskelige tidene er det mange som jobber for å styrke fellesskapet. Det har det vært kjempefint å oppleve. Og hva kan motivere Magne Mjærum for videre tjeneste? Jeg opplevde tidlig i ungdomsårene å ha et misjonskall. Ikke et misjonærkall, men jeg visste jeg skulle bringe evangeliet til grasrota, til medmennesker her hjemme. Selv vokste jeg opp med en glad og frigjørende kristentro som jeg ønsker at andre også må få del i. Det er egentlig dette som fortsatt motiverer meg, avslutter lederen for NMS Team Øst-Norge. 18 misjonstidende

19 En litt annerledes Kultursjokk kan en vel kalle det når det første som to brasilianere får oppleve av en norsk menighet er en menighetsweekend. Alle ville hilse på disse nye guttene som ingen hadde møtt, men alle hadde hørt noe om. Det ble interessante og morsomme erfaringer for begge parter. tekst: hilde bø F redag 1. oktober reiste Randaberg menighet på sin årlige menighetsweekend. Samme dag reiste to spente brasilianske gutter, Sérgio og Gregory, fra Hald Internasjonale Senter, med ett mål for øye: De skulle endelig få møte menigheten som de skulle få være en del av i seks måneder. Mange nye navn Connect-studentene fra Brasil prøvde å imponere med den norsken de kunne, og de memorerte ivrig nye navn og ansikter så godt det lot seg gjøre. Studentene skal bo på Randaberg, nabokommunen til Stavanger i sitt praksisopphold. Det er mye som skal legges til rette for at et slikt opphold skal komme både studentene og menigheten til gode, og det er mange personer involvert. De fleste oppgavene blir nok tildelt kontaktpersonen og vertsfamiliene, men ansatte og frivillige må også bidra. Utfordringen er da hvordan en skal klare å integrere studentene i menigheten, slik at studentene kan snakke om sin menighet. Og at menigheten samtidig kan snakke om sine brasilianere. Det P basar var denne tanken som la grunnlaget til et litt annerledes innslag da det var tid for Glimt fra Brasil på weekenden. En annerledes basar Jeg er selv tidligere Hald-student, og hadde mitt opphold i Brasil. For tiden arbeider jeg som ungdomsarbeider i Randaberg menighet. Det var i den anledning at jeg ble spurt om å være med på weekenden, og fortelle litt om Brasil. Det er av stor verdi å føle seg inkludert i en menighet, det fikk jeg oppleve i Brasil. Dermed ville jeg finne på noe lurt for at brasilianerne som nå var kommet til oss skulle føle at de ble en del av min menighet. Derfor arrangerte jeg en liten basar for dem. Selv om denne basaren gikk mer ut på å lodde ut aktiviteter enn ting, tror jeg at det ble en suksess. Det hele gikk ut på at jeg hadde lapper med familier i en skål og lapper med aktiviteter i en annen. Noen familier fikk hver sin aktivitet som de skulle gjøre i løpet av året sammen med brasilianerne. Nå må det vel nevnes at det kanskje ikke var helt tilfeldig trekning, men morsomt ble det i hvert fall. Aktivitetene varierte fra middagsinvitasjon, fjelltur og tennisspilling til fjøsbesøk og spillekveld. Så får vi se i løpet av året om alle sammen utfører sin oppgave. Inkludering Opplegget legger et lite press på familiene, men det blir utvilsomt lettere for brasilianerne å føle seg inkludert i menigheten. Det var et godt utgangspunkt for studentene å reise på weekend som noe av det første de gjorde, og møte hele menigheten på en gang, noe som ellers kanskje ville tatt mange uker og kanskje måneder. Samtidig har Sérgio og Gregory noe å se fram til som strekker seg lengre enn denne weekenden. De vet at starten på de relasjonene de har begynt på ikke ender her, men vil følge dem gjennom hele deres praksisperiode. n litt annerledes basar misjonstidende

20 edaktørens julereise julereise Redaktørens Bli med på en reise som tar utgangspunkt i at en del byer og steder har navn med en spesifikk betydning. Alle landene har en relasjon til Det Norske Misjonsselskap (NMS) På spørsmål a) er det et land som er svaret, mens på b) og evt. c) skal vi fram til en by a) I 1953 tok en DC6 av fra Gardermoen med kurs for soloppgangens land. På denne flyturen skrev SAS luftfartshistorie. b) En av biskopene i Den norske kirke har vært lærer i kirkehistorie ved et teologisk seminar i denne byen, som betyr gudenes port. a) Vi fortsetter med fly til en mandelformet øy med fjelltopper opp til 4000 meter. Landets nåværende navn betyr terassebukta, men ble tidligere av portugiserne kalt den vakre øya. b) Men vi lander med fly i byen som kalles terassen i nord. Byen har en befolkning på litt over 2,5 millioner mennesker. En regjering har holdt til her siden Vi reiser videre til en velduftende havn som har hatt en spesiell status siden Samme år, den 30. juni, ble en periode avsluttet som hadde vart siden Stedet er ledende på et område, etter New York og London. a) De frie sitt land er omkring 1,5 ganger så stort som Norge. Det er et av få kongedømmer i verden. Oppstart for NMS i dette landet ble ikke vedtatt av generalforsamlingen, som regelen var på den tiden, men overlatt til landsstyret å fatte vedtak om. b) De første NMS-misjonærene landet for litt over 34 år siden i englenes by a) Vi tar en svipptur over verdens tolvte lengste elv og kommer til verdens mest gjennombombede land. b) Hovedstaden i dette landet har bygninger som ligner svært på bygninger i en europeisk hovedstad. Navnet betyr sandeltre-byen. Sandeltreets sterke duft gjør det attraktivt som ingrediens i parfyme og terapeutiske midler. Når vi først er i denne verdensdelen er det ikke unaturlig å svippe innom løvenes by som også er et land. Det er i tillegg et av verdens minst korrupte land. I 1989 startet et luthersk arbeid blant fremmedarbeidere som kommer fra landet i spørsmål 4. a) Vi reiser tilbake til englenes by, og tar et fly på en forholdsvis nyopprettet flyrute, til en annen verdensdel og verdens fjerde største øy. Øya har fem prosent av verdens plante- og dyrearter, hvorav åtti prosent er unike for øya. b) Flyet lander i byen med tusener som også er hovedstad. I vanlig dagligtale blir denne byen forkortet til kun fire bokstaver. Her vil vi ha hele navnet. c) Fra denne byen kjører vi sørover til byen der det er mye salt. Til vår forbauselse finner vi en gate ved navn Rue Stavanger (Stavangergaten). 20 misjonstidende