Ekklesiologi og kirkeordning, med utgangspunkt fra en aktuell kirkelig virkelighet

Transkript

1 Ekklesiologi og kirkeordning, med utgangspunkt fra en aktuell kirkelig virkelighet Kirkeordningskonsultasjonen i Trondheim, 3. oktober 2011 Domprost Herborg Finnset Heiene Noen ganger kan vi oppleve at det skapes noe helt nytt av det som virker som det har utspilt sin rolle. La oss starte der, og starte i optimismens tegn. Jeg har lyst til å dra noen perspektiver ut fra det jeg ser fra mitt ståsted, som leder for prestetjenesten i et prosti, som har ganske god oversikt på hva som rører seg i lokalmenighetene som aktør i en posisjon som fordrer samarbeid mellom arbeidsgiverlinjene, som jeg tror gir meg en smule oversikt i kirkelandskapet. Maktperspektivet. Det er viktige samtaler som er satt i gang, - og det er helt nødvendig å begynne denne tankeprosessen. Jeg gratulerer utvalget med det store arbeidet som er lagt ned! At arbeidsgruppa som er oppnevnt, formelt er ei arbeidsgruppe nedsatt av kirkerådsdirektøren, og leverer til direktøren, forhindrer ikke at det er denne gruppas arbeid som for øyeblikket setter dagsorden for prosessen. De har levert et omfattende materiale, i volum kan den snart måle seg med Tolstojs Krig og Fred. Spørsmålet er om strukturen de skisserer, blir like vanskelig å få oversikt på, som romanverkets persongalleri?? Gjennom denne prosessen har gruppa fått tildelt stor uformell makt: Arbeidsgruppa har fått tildelt definisjonsmakten,- og de bruker den. Det skal de ha! De har satt viktige spørsmål på dagsorden, men de har også satt en del rammer gjennom sitt arbeid. Skal man forholde seg til disse rammene, må man først være dem bevisst, og så må det kanskje gjøres ei perspektiv-forskyvning? Det er nå viktig å også få belyst spørsmålene fra andre sider, eller få lansert andre modeller og perspektiver. vi har allerede sett andre forsøk på å definere situasjonen, og flere vil helt sikkert komme. Det er bra. Ekklesiologi-perspektivet Kirkeordninger er ingen salighetssak en kirkeordning er ikke lagd i himmelen,- og takk for det. Men kirkeordningsspørsmålene er likevel viktig nok, - fordi de avgjørelsene vi tar, avspeiler teologien vårt kirkesamfunn står for, - og den har så absolutt med de himmelske saker å gjøre! Og det er klart at dette handler om teologi, - det ligger veivalg- også teologiske veivalg- bak forslagene som skisseres opp. Teologien er, - antakelig sammen med økonomiske, kulturelle og juridiske realiteter med på å sette rammene for hva vi tenker er mulig å få til når vi skal designe framtidas kirke i Norge. Hvor nytt går det an å tenke? Hvor nytt er det mulig å tenke?? Når tenker vi så nytt at vi skifter forankring? Skal det bli kjent inventar i nytt hus eller nytt inventar i kjent hus og hva er i så fall forskjellen?

2 CA-perspektivet: 5 og 7: Tjenesten med ord og sakrament Confessio Augustanas artikler om kirka og om embetet er uoppgivelige for oss når vi nå skal prøve de forslagene til ny struktur som kommer på bordet; de er et av de viktige byggeelementene når vi skal tenke kirke-teologi og kirkeordning. De må være bærende strukturer også i det nye kirke-huset som skal bygges. Kirka kan omtales som communio, som fellesskap av de troende: Oppdraget tilhører hele kirka, alle døpte. Vi lærer at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet.til virkelig enhet i kirken, er det nok å være enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene ( CA 7) En ordnet tjeneste er nødvendig i communio, fellesskapet: CA 5 om embetet - er ofte sitert: For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som frembringer troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet. Tjenesten med ord og sakrament er den sentrale funksjonen som vi finner fra det minst til det største sogn i vår kirke. Det er den som er overalt, og som må være tilstede over alt- og den må vi sørge for å gi slike kår at det er levelig for dem som står i det: I alt vår snakk om strukturer og linjer kan det være riktig med en påminnelse om hva det handler om : Kirka er både en organisasjon og en levende organisme: Kirka er en institusjon og regler, kirkene i verden er menighetsråd, synoder, sogneprester, biskoper, patriarker og pave- men det blir ikke noen kirke av det - det blir det maktstrukturer av. Kirke blir det der hvor døra er åpen og lyset på : der hvor nåden finnes, der hvor evangeliet blir forkynt, - der hvor nattverden blir delt ut med rund hånd, mennesker blir døpt, hvor nåde og barmhjertighet finnes, hvor rettferdigheten skjer, hvor de små får sitte øverst ved bordet, og flyktningen finner vern og redning. Der er Guds kirke. Der hvor døra er vid nok til å kunne ta imot alle som trenger menneskers kjærlighet og fellesskap, og smal nok til å stenge ute misunnelse, hovmod og strid, og en dør til Guds evige rikes port. (Thomas Ken ) Utrustnings/dyktiggjøringsperspektivet Hvordan kan vi så gi de som er medarbeidere i en slik kirke mulighet til å fungere så de kan være med og realisere denne oppgaven? Hvilke byggetegninger lager vi, som kan holde mål? Den norske Kirkes visjon er nå slik : I Kristus, nær livet: en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke Hva betyr det for oss i denne sammenhengen? Hvordan skaper vi en struktur som best kan tjene en slik målsetting? Våre strukturer og styringsmodeller må være slik at vi anser dem som de som best mulig kan realisere det som er kirkens oppdrag- som en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Da må noe plasseres nært folket, - men vi må sørge for å ha en ledelse og en styringsstruktur som sørger for at medarbeidere blir tatt vare på på en profesjonell måte, at noen kan tegne opp 2

3 regnbuen og himmelen som er strekt opp over vårt strev: som kan sørge for prosesser hvor visjonene blir alles eie: - lønnede eller frivillige, valgte eller ansatte. Vi kan se og lære av de organisasjoner eller statsbedrifter som har desentralisert for mye; de kan få alvorlige sprekker i det som er felles struktur, og ansvaret fragmenteres. Kanskje er det på tide å sette en apostrof over en i Den norske kirkes visjon, slik at det blir én bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke Det lokale perspektiv Tenk tilbake til siste konfirmasjonsgudstjeneste du var på: Bak en sånn dag ligger mange timer med strev, tålmodighet og kjærlighet til ungdom og trofasthet mot oppgavene man er satt til, bekymringer og bønner. Her realiseres noe av det som ble sagt over dem med døpefonten:..be for dem og lære dem selv å be, og hjelpe dem til å bruke Guds ord og den hellige nattverd for at de kan bli hos Kristus når de vokser opp, likesom de ved dåpen blir forent med ham. Og slik kunne vi fortsette rundt i sirkelen av oppgaver, i tilknytning til menneskers livsløp eller til årets skiftninger. I nesten alt vi gjør møter vi mennesker, med-mennesker, om du er kirkegårdsarbeider, kontormedarbeider, diakon eller prest. Vi møter mange mennesker, og mange av kirkens ansatte og frivillige medarbeidere har en enorm tillits- og omdømmekapital, fordi de er dem de er, og de har vist menighetene sine at de bryr seg om dem. Hva trenger vi for at dette fortsetter? Hva trengs for at vi kan fortsette å ha gode og trygge medarbeidere, som kan oppleve trygg og tydelig ledelse? Som kan være med og virkeliggjøre en felles visjon, som kan få oppleve at de ikke blir vilkårlig behandlet, at kritikk eller vanskelige meninger eller holdninger ikke gjør at de blir urettferdig behandlet, slik at læringen ikke blir det er best å tie stille og tilpasse seg? Får vi for små enheter, er jeg redd for at det fort kan bli viktigere å være konform enn å være seg selv. Konformitetspress skaper ikke kreativitet,- det kveler kreativitet! Klarer vi å skape 100 nye kompetansesenter for for forsvarlig ansettelses- og personalpolitikk, hvis et slags prostinivå skal være det nye? Erfaringene fra Sverige gjør en ikke umiddelbart optimistisk. Ett eksempel kan være han som var vikar hos oss i fjor sommer, og som gjør prestetjeneste i et område med mange små sogn, både geografisk og i antall medlemmer,- han syntes det var så trist for konfirmantene at de skulle være så få: De hadde drøftet med församlings-styrelsen å samarbeide på tvers av sognegrensene om konfirmant-opplegget,- men de fikk de ikke lov til, - av församlingsbestyrelsen. Desentralisering har IKKE ført til større frihet, men til større trang til å blåholde på det man har. Ganske nedslående, ikke sant? Et tredelt perspektiv Den norske kirke holder seg med en tredelt beskrivelse; en synodal og episkopal kirke, -men med visse kongregasjonalistiske trekk. Å være både en synodal og episkopal kirke, er å holde sammen to faktorer som kan trekke i ulike retninger. Hvordan kan vi realisere en ny måte å tenke på som tar vare på begge disse linjene, i respekt for vår egenart og vår teologi? 3

4 De siste årene har det vært arbeidet mye med saker som hører hører til i den synodale linje, f eks med demokratireformen. Økt valgdeltakelse, økte påvirkningsmuligheter har vært viktig. Noe av det nye med den store, og nødvendige gudstjenestereformen er de økte mulighetene for lokal variasjon og større medvirkning fra menighetsrådene med å ta avgjørelser og utforme den lokale ordning for hovedgudstjenesten. Det betyr større ansvar lokalt. Hvordan matcher vi denne linja mot det faktum at vi også er en episkopal kirke, som har et tyngdepunkt i embetet, og i en struktur som er annerledes skrudd sammen? Hva gjør dette med vår tenkning om hva kirka er? Det er ikke alle typer avgjørelser innenfor et kirkesamfunn som lar seg løse innen en demokratisk struktur: Man kan ikke drive gallup og valgdagsmålinger på lærespørsmål. Med trosopplæring og føringene fra Kirkerådet som følger disse stillingene ser vi hvordan det legges sterke føringer inn i både lokalmenighetenes og bispedømmenes prioriteringer: Den som sitter på pengesekken og setter premisser, har makt- mye makt. Uformell ledelse er ikke noe som kan fanges opp i tabell. Den som har en eller en annen type makt er i posisjon til å drive uformell ledelse, gjennom økonomiske muskler, mediemakt eller annen type definisjonsmakt. Fremveksten av nye yrkes-grupper i strategiske satsingsområder (barne- og ungdomsarbeid: trosopplærere, ulike menighetsfinansierte stillinger) er foreløpig et område som lovverk og ordninger ikke har fanget godt nok opp. Det er strålende at disse stillingene er kommet, og at menighetsmedlemmer lokalt står på for å finansiere det ekstra som skal til, - men det stiller nye spørsmål: hvordan skal vi for eksempel forstå forholdet mellom trosopplæringsansatte og kateketen der begge finnes? Hvordan påvirker nye planer for trosopplæring de ansattes hverdag,-hvilke nye arbeidskrav setter planene- og hvilke prioriteringer må da gjøres av dem selv og deres ledere? - eller hvordan tenker vi at den teologiske kompetansen sognepresten sitter på, skal kunne brukes når diskusjoner oppstår i utarbeidelsen av trosopplæringsplan der hvor kateketen ikke er og det er jo de fleste----; f eks hvilket tekstutvalg legges til grunn for et årstrinn barn eller unge? Når skal barn og unge få presentert mer komplekse spørsmål og svar enn de som man kan gi 4-åringen? hvilke teologiske problemstillinger presenterer vi de unge for og på hvilken måte? Teologien er med hele veien. Tilsynet Bispetjenesten er en av de funksjonene som holder kirken sammen. Ett av de spørsmål som Bakkevig 3 har brukt oppmerksomhet på er spørsmålet om tilsynet : Hva skal vi gjøre med det? Komiteen innser i det som heter bispelefsa at noe må gjøres i forhold til tilsynet; biskopenes muligheter til å følge opp vigslede medarbeidere tett; menighetsprester, og det som nå særlig har vært komplisert; en faglig og åndelig oppfølgingsmulighet, kunne gi pålegg osv; En ting er prester som biskopen er arbeidsgiver for, -men hva med andre vigslede medarbeidere, og hva med prester med andre arbeidsgivere?? 4

5 Jeg kan nevne et eksempel som mange kan kjenne seg igjen i. En av mine oppgaver som domprost i Tromsø er å være medlem av Tromsø kirkelige Fellesråd. I Tromsø skal det ansettes ny diakon i en av menighetene. Det er en vigslet stilling, så den nye diakonen vil være underlagt biskopens tilsyn. Denne ansettelsen ser ikke Fellesrådet,- for den er delegert til administrasjonsutvalget under Fellesrådet. Denne ansettelsen trenger heller ikke biskopen å se noe til før Fellesrådet sender melding om tilsettingen og ber om tjenestebrev fra biskopen. Hva om biskopen da ikke vil gi tjenestebrev, ut fra gode grunner? I verste fall kunne Fellesrådet sitte der med en diakon de ikke får godkjent, som ikke har tjenestebrev og mangler et go, og uten refusjonsdelen på lønn hvilket også ville være merkbart ganske fort. Ett til: Det har akkurat vært visitas på sykehuset i Tromsø, hvor sykehusprestene, sikkert i likhet med de fleste andre, spør seg om hva tilsynet betyr og kan bety for dem- og om hvor veien nå går videre. Utvalget ser at det må gjøres noe i forhold til fellesrådstilsatte kateketer og diakoner, institusjonsprester og andre som biskopen ikke har vært arbeidsgiver for, men som biskopen skulle ha en relasjon til. For det er ikke godt nok i dag. De nesten 50 sider som brukes på en egen drøfting om biskopen og tilsynet, og hvordan dette skal kunne forstås og anvendes i framtida, er et symptom på at her er det mye som ennå ikke er tydelig og framtida må bære med seg noe annet. Biskopen er en tydelig figur, - men må være noe mer enn en gallionsfigur, - den er som kjent meget synlig, men ikke brukende til så mye mer, fastlåst som den står i båtstavnen. Skal tilsynet bety noe, må det være en mulighet til å bruke det,- det må følge en mulighet til å skjære igjennom med. Hvordan kan man få det til? En åndelig sjef og en penge-sjef betyr nå som før at det er pengene som rår. Dette tror jeg utvalget har sett, og om dagens posisjon er tilsiktet eller tilkjempet vet ikke jeg, men utvalget ender opp med å skille arbeidsgivermyndighet og tilsyn- og dermed brister det. Her henger det ikke sammen. Sentrum-periferi-perspektivet Noen ganger hører vi det blir sagt. Det er lokalt det skjer!! Det som ikke skjer lokalt, skjer ikke. Det er ikke tvil om at de premissene som legges sentralt får store følger for det som man tenker skal skje lokalt. Det ser vi med alle de store sakene som har kommet over oss de siste årene. Gudstjenestereformen kan være et godt eksempel på det. Midt i alt dens gode intensjoner, og mange spennende muligheter, har den en forutforståelse for hvordan en norsk menighet er skrudd sammen, som bare ikke passer svært mange steder. Hvor skal man f eks hente alle medliturgene fra? Vi vet at i mange menigheter kan underet skje; at det over tid blir trygt nok å være med, slik at gudstjenesten slutter å være organistens og prestens gudstjeneste og går over til å være menighetens. Før vi kommer så langt, er det mange menighetsråd, frivillige og ansatte som har fortvilt over forutsetningene fra sentralt hold, som kaster sine lange skygger inn i menigheter med begrensede ressurser. Stemmer de perspektiver man får fra sentralt hold overens med hvordan det ser ut lokalt? 5

6 Stemmer draftet med der det er grunner og skjær, - eller er forarbeidet gjort for dårlig? La meg ta et eksempel: i forbindelse med innføringskursene som kom etter ny kirkelov lærte jeg noe viktig, som jeg ikke hadde tenkt på muligheten av: Lovens grunn-modell er kommunen med flere sogn, som trenger et fellesråd for å samordne en del ting. Ingen hadde riktig talt opp hvor mange ettsogns kommuner det var; - og det var mange flere enn noen hadde trodd. Og vi kan spørre, hvilke slike feller skal vi unngå denne gangen? Hva er det som tas for gitt, - som antakelig ikke er det - hvor er feilkildene? Det skal lages en kirkeordning som skal kunne fungere både for kirkemedlemmer i Helgerud og i Båtsfjord, på Grønland og i Sykkylven. Vi får spørre oss selv; hva er uoppgivelig? Hvordan må strukturene være for at de skal oppleve å tilhøre samme kirke? menighetene trenger at forskjellene dem imellom blir tatt på alvor, og sett på som en verdi, og ikke som et problem. som blir godt ivaretatt de trenger adekvate sogne-størrelser De trenger gode folk som har det klart for seg at de er Guds munn, hender og føtter Minoritets-perspektivet Målsettingen om en kirke som er til stede i hele landet, en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Vårt mål er en kirkeordning hvor faglighet i forhold til minoritetene blir ivaretatt hvordan kan vi best få det til? Vi skal skru sammen en kirkeordning hvor minoriteter blir ivaretatt, det være seg de som er i minoritet i forhold til funksjonsevne, seksuell orientering, språk og kultur blant annet og det trengs det kompetanse til. Ved å pulverisere ansvaret mellom mange små enheter, er vi med på å skape en handlekraftig kirke, ei kirke som har råd til å være til stede der det bor få, som har krefter til å møte de utålmodige og ikke-konforme, eller stoppe opp hos de som ligger nede? Arbeidsgiveransvar og tilsettingsnivå et brukerperspektiv. Utvalget forsøker med å sortere på tre typer ansvar; virksomhetsansvar, arbeidsgiveransvar og tilsynsansvar. Arbeidsgiveransvaret er og blir et nøkkelspørsmål Diskusjonen rundt en eller to arbeidsgiverlinjer har Kirkemøtet ønsket å sette sluttstrek på ved sitt vedtak om én arbeidsgiverlinje. Den er det nok mulig å få til. Når jeg spør prestene mine om hva de tenker om ansettelse på sogne/fr nivå, kommer det ganske fort et sterkt nei. Jeg har hittil ikke opplevd noe annet. Vi vet godt at det allerede er en svært tung byrde for de minste fellesrådene å være arbeidsgivere. De minste enhetene må bli større hvis de skal få mer ansvar. Tendensen går i dag til å samle mye på det som i dag kalles prosti-nivå, - men er det solid nok? eller vil det bare bli et kirkelig forsøk på outsourcing? Hvis et slags prostinivå skal være det nye: Klarer vi å skape 100 nye kompetansesenter for utviklingsarbeid lokalt, og som kan stå for en forsvarlig ansettelses- og personalpolitikk? 6

7 Og hvem skal være lederne, økonomene, teologene eller juristene? Kanskje vil det tross alt være bra å ha 11 enheter med skikkelig faglighet, hvor de faglige linjene, som vi kan kalle tilsynet, og arbeidsgiverlinjen kan gå langs samme løp, med en delegasjons-mulighet for en del ansatte-grupper? Avrunding Kjære dere: Vi skal ut på en krevende seilas. Det er godt det ennå er litt tid å planlegge på. Men her er en del avklaringer å gjøre. Jeg har prøvd å peke på noen av dem. Vi trenger ikke å gå uforberedt videre. Skipet som bildet på kirken underveis mot det himmelske målet, fellesskapet, er et kjent og kjært bilde. La oss håpe det kan gå slik at vi kan oppleve at vi har engler med oss ombord, til å våke over oss, og til å hjelpe oss til å finne den gode veien. 7