Straffutmåling i voldtektssaker

Transkript

1 Straffutmåling i voldtektssaker Utviklingen av straffenivået og samspillet mellom Stortinget og Høyesterett Kandidatnummer: 569 Leveringsfrist: 25. april 2018 Antall ord: 17799

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema for oppgaven Problemstillinger og perspektiv Avgrensninger og presiseringer STRAFFENIVÅ OG STRAFFUTMÅLING FREM TIL Straffutmåling i lys av Europas konstitusjoner Kriminalloven Straffeloven Bakgrunnen for den nye loven Voldtektsbestemmelsen Straffutmålingen og domstolenes handlingsrom Utvikling i rettspraksis Lovendringen i Endringene bestemmelsen og strafferammen Bakgrunnen for endringene Striden mellom Scheel og Nygaard Utvikling i rettspraksis Lovendringen i Endringene i bestemmelsen og strafferammen Bakgrunnen for endringene To-instansreformen Utvikling i rettspraksis LOVREVISJONEN I Generell bakgrunn for lovendringen Endringer i bestemmelsen og signaler fra lovgiver Hjelpesløstilfellene Seksuell omgang med seg selv eller tredjeperson Kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt Strafferammene Utvikling i rettspraksis Høyesteretts oppfølging av straffeskjerpelsene Sovevoldtekt Grovt uaktsom voldtekt i

3 4 STRAFFELOVEN Bakgrunn Endringer Straffutmålingen Bakgrunn for heving av straffenivået Minstestraff og normalstraffer Endring av straffeloven 1902 etter storkammerdom En oppfordring fra lovgiver Rt s Utvikling i rettspraksis Mellomperioden Etter endringene i 1902-loven Fremtidig utvikling AVSLUTTENDE REFLEKSJONER Utviklingen av straffenivået Vurdering av bruken av minstestraff og normalstraffer Høyesteretts lojalitet til lovgiver Avslutning KILDELISTE Litteratur Lover Internasjonale konvensjoner Forarbeider og andre offentlige dokumenter Rettspraksis Øvrige kilder ii

4 1 Innledning 1.1 Tema for oppgaven Tema for oppgaven er en historisk analyse av samspillet mellom Stortinget og Høyesterett når det gjelder straffutmålingen i voldtektssaker. Jeg skal se på hvordan voldtektsbestemmelsen har utviklet seg fra Norges første straffelov og frem til i dag. Strafferammen for voldtekt har gjennom årenes løp blitt endret flere ganger, og lovgiver har stadig anvendt nye metoder for å fastlegge straffenivået og gi retningslinjer til domstolene. Hvordan Høyesterett har forholdt seg til disse endringene og lovgivers retningslinjer er sentralt i oppgaven. Stortinget som lovgiver og Høyesterett som domstol har ulike virkemidler for å påvirke straffenivået. Ved bruk av disse bidrar de to statsmaktene på hver sin måte til rettsutviklingen. Lovgiver styrer nivået gjennom endringer i kriminalisering, fastsetting av strafferammene, uttalelser i forarbeidene og utformingen av det enkelte straffebud. 1 Domstolene utmåler straffen i den enkelte sak, men må holde seg innenfor rammene som er gitt. Hvis domstolene opplever at rettstilstanden er uheldig, har de muligheten til å oppfordre til lovendring. Samspillet mellom de to statsmaktene har på enkelte områder vært innviklet og medført uenigheter om straffutmålingen. Gjennom historien har dette ofte vært tilfellet for voldtektbestemmelsen. Jeg skal undersøke hvordan de ulike virkemidlene i dette samspillet har påvirket utviklingen av straffenivået for voldtekt. I løpet av de siste 100 årene har strafferetten utviklet seg fra å være et felt som først og fremst tilhørte juristene, til å være en post på ethvert partiprogram. Tidligere stod straffelovgivningen tilnærmet utenfor partipolitikken, og de politiske stridene var mindre fremtredende. Juristene var ekspertene. Lovgivningen var deres rent faglige oppgave og avspeilet til enhver tid ekspertenes gjeldende syn. I dag skjer det ofte at initiativ til strafferettslige endringer blir tatt i Storting eller regjering, og juristenes rolle er å omgjøre de politiske beslutningene til lovparagrafer. 2 Straffenivået i voldtektssaker et tema som i økende grad engasjerer politikere og journalister, og det blir regelmessig diskutert både i media og i litteraturen. Sentralt i disse diskusjonene står gjerne spørsmålet om straffen for voldtekt er tilstrekkelig streng, og i dagens politiske klima er det normalt et ønske om å skjerpe straffen som fører til endringer i strafferammen. Straffutmålingen i voldtektssaker er et aktuelt, men sensitivt tema som mange har sterke meninger om. Dette er naturlig ettersom voldtekt er en av de mest alvorlige forbrytelsene mot den seksuelle, fysiske og psykiske integritet. Straffenivået for voldtekt, og samspillet mellom lovgiver og domstolene på dette området, er derfor en viktig debatt. 1 Matningsdal (2002) s Hauge (2002) s

5 1.2 Problemstillinger og perspektiv Oppgaven reiser særlig to problemstillinger. Den ene problemstillingen er hvorvidt lovgivers bruk av minstestraffer og normalstraffenivå er problematisk. Det tradisjonelle utgangspunktet i Norge har vært at Høyesterett har hatt stor makt i straffutmålingen. På noen rettsområder har Stortinget likevel særlig de siste årene gått langt i å legge detaljerte føringer på hvordan straffen skal utmåles. I voldtektssaker er Høyesterett nå bundet av minstestraffen i loven og forarbeidenes angivelse av et normalstraffenivå. I forarbeidene har departementet gitt nokså omfattende og detaljerte retningslinjer om fastsettelsen av straffen i den enkelte sak. Spørsmålet er om domstolene som følge av dette er forhindret fra å ta i betraktning de individuelle forholdene i hver enkelt sak. Den neste problemstillingen er hvordan Høyesterett har forholdt seg til lovgivers endringer av strafferammene i voldtektsbestemmelsen, herunder bruken av minstestraff og angivelsen av normalstraffenivå. Lovgiver har ved flere tilfeller uttrykt en misnøye ved Høyesteretts straffutmålingspraksis, og lovendringer har blitt gjennomført på bakgrunn av dette. Jeg vil undersøke om Høyesterett har vært lojale mot lovendringene og utmålt strengere straffer i tråd med straffeskjerpelsene. Det vurderes om en mulig manglende lojalitet kan ha medført økt detaljstyring og innstramming av domstolenes frihet ved straffutmålingen. Disse problemstillingene vil bli besvart ved en gjennomgang av voldtektsbestemmelsens historie. Jeg skal se på hvordan straffutmålingen i voldtektssaker har utviklet seg gjennom lovendringer og høyesterettspraksis. Hovedfokuset er hva som har vært bakgrunnen for endringene, og hvilken effekt disse har fått i rettspraksis. Jeg anvender et rettsteoretisk perspektiv når det gjøres rede for den historiske utviklingen. I tillegg kommer det inn sosiologiske og kriminologiske betraktninger, særlig i den avsluttende analysen. I oppgaven benyttes alminnelig juridisk metode. 3 I løpet av gjennomgangen skal jeg å gjøre rede for noen punkter om historien til Høyesterett som straffedomstol, som er relevante for hvilken rolle domstolen har hatt i straffutmålingen. Videre skal jeg kort beskrive visse endringer i voldtektsbestemmelsens utforming og anvendelsesområde, der disse har betydning for temaet. Det gjøres for å skape bedre oversikt og gi diskusjonen om straffenivået en kontekst. 3 Eckhoff (2016). 2

6 1.3 Avgrensninger og presiseringer Hovedvekten i oppgaven er på straffutmålingen fra og med straffeloven 1902 og frem til i dag. Jeg har likevel valgt å innlede med noen betraktninger om domstolenes frihet i tiden rundt Norges frigjøring og i kriminalloven Begrunnelsen for dette er å få frem utviklingen av Høyesterett som straffedomstol og tradisjoner i straffutmålingen. Oppgaven er avgrenset mot eldre forbud mot voldtekt. Videre er oppgaven avgrenset mot andre seksualforbrytelser enn voldtekt. Det ville bli for omfangsrikt å behandle hele dette området innenfor strafferetten. Jeg ønsker derfor å rette oppmerksomheten mot straffutmålingen i voldtektssaker, og mener disse sakene er egnet til å belyse et interessant samspill mellom statsmaktene. De lovendringene det redegjøres for i oppgaven, er utelukkende de som har hatt innvirkning på straffenivået for voldtekt. Det understrekes at oppgaven ikke tar sikte på å vurdere om straffenivået er for høyt eller lavt. 3

7 2 Straffenivå og straffutmåling frem til Straffutmåling i lys av Europas konstitusjoner Det ideologiske grunnlaget for konstitusjonene i Europa bidro til å påvirke norske domstolers makt i straffutmålingen i tiden da Grunnloven og Høyesterett ble til. Konstitusjonene var inspirert av den franske revolusjon, der utgangspunktet var at domstolene ikke skulle ha noen makt i straffutmålingsspørsmålet. Det skulle bli slutt på vilkårlig strafforfølgelse og maktutøvelse slik det hadde foregått under de gamle enevelder, og folket skulle gi seg selv lover gjennom demokratiet. Domstolenes makt til å dømme folket måtte derfor legitimeres gjennom at de var strengt bundet til lovens ord. 4 Tankene preget også Norges Grunnlov. Dette viser Grunnloven 96 om at «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom». Paragrafen var et uttrykk for lovbindingen som skulle sikre borgerne mot maktmisbruk fra myndighetene. Grunnlovsutkastet som sorenskriver Falsen og lektor Adler la frem for grunnlovsforsamlingen inneholdt også en bestemmelse om at dommer skulle begrunnes og at konklusjonen måtte inneholde lovens ord. 5 Det skulle motvirke at domstolene tok til seg lovgivermyndighet. Domstolene skulle ikke ha makt i straffutmålingen, men ha en underordnet posisjon til de andre statsmaktene. 6 Det tok mange år før Norge fikk en egen straffelov, og domstolene utmålte i mellomtiden straffer etter rammesystemet som hadde blitt brukt under eneveldet. Systemet etterlot liten frihet til dommerne, og rettssystemet var bygget opp rundt streng skjønnsutøvelse. Muligheten til å treffe enkelte valg innenfor rammene, ga likevel de norske domstolene en noe større frihet enn den europeiske ideologien tilsa. 7 At dommerne var bundet av straffemetoder som var meget strenge og brutale skapte etter hvert problemer. Det ble gjort endringer som avskaffet enkelte pinefulle kroppsstraffer og henrettelsesmetoder. Likevel gjorde kombinasjonen av brutale straffer og streng lovbinding at domstolene var under press. Straffemetodene var i utakt med samfunnsutviklingen og dette gjorde at Høyesterett vegret seg for å dømme tiltalte, spesielt i saker med dødsstraff. Det medførte at mange saker endte med henvisning til benådning. 8 Dette er et tidlig eksempel på at ubalanse i forholdet mellom lovens straffutmålingsregime og domstolene kan medføre en omgåelse av systemet fra Høyesterett sin side. 4 Flaatten (2017) s Skoghøy (2017). 6 Flaatten (2017) s Flaatten (2017) s Flaatten (2017) s

8 2.2 Kriminalloven 1842 Kriminalloven var Norges første straffelov. Den var vesentlig mer human og gikk i retning av mindre pinefulle straffemåter. 9 Voldtektsbestemmelsen begynte å ligne i utforming på den vi har i dag. Likevel skilte den seg sterkt fra dagens ved at straffen var straffarbeid, og at senere inngått ekteskap kunne føre til mildere straff. Straffarbeid var inndelt i fem grader, og i bestemmelsen om voldtekt hadde hvert tilfelle en bestemt grad som straff. 10 Loven hadde til sammen åtte straffarter. I tillegg til de fem gradene av straffarbeid, fantes bøter, fengsel og dødsstraff. Det var et rammesystem som lignet på ordningen under eneveldet Danmark-Norge. Selv om valget innenfor rammer ga rom for et visst skjønn, hadde dommerne fortsatt liten frihet i Kriminalloven. 11 Dommerne var bundet til å velge den strengeste straffen der de hadde valget mellom flere, unntatt i saker med formildende omstendigheter, og retningslinjer for straffutmåling var lovfestet. Paragraf én i lovens sjette kapittelet het «Straffenes Udmaaling, og om deres Nedsættelse eller Forandring i visse Tilfælde». Momenter i straffutmålingen var her tydelig definert av lovgiver. Troen på strengt bundet dommerskjønn var imidlertid svekket, blant annet på bakgrunn av erfaringer fra Napoleons Code pénal. 12 Streng lovbinding og lite rom for skjønn hadde vist seg å være problematisk i møte med et stadig voksende og mer komplekst samfunn. Strafferettens skjønn var for stivbent til å håndtere samfunnets nye aspekter og problemer, noe Høyesterett også selv hadde merket. I 1894 ble betinget dom innført i Norge. Vi var det første landet i Norden og et av de første landene i Europa. 13 Utviklingen i strafferetten gikk mot et mer humant rettssystem og reduserte fangetall, og troen på fengselets evne til å forbedre forbryteren var svekket. 14 Det innebar at tiltaltes situasjon og personlige forhold måtte vektlegges i reaksjonsfastsettelsen, som nødvendiggjorde at domstolene fikk større fleksibilitet og skjønnsrom i straffutmålingen. Denne utviklingen ble enda tydeligere i straffeloven Hagerup (1911) s Lykkjen (1976) s Mæland (2002) s Flaatten (2017) s Andenæs (1997) s Mæland (2002) s

9 2.3 Straffeloven Bakgrunnen for den nye loven Straffeloven fra 1842 hadde vært et betydelig fremskritt, og en lov som i stor grad holdt følge med utviklingen av strafferetten i Europa. Den la imidlertid stor vekt på avskrekkende virkning, tanker som var i ferd med å bli utdatert. 15 Loven var utilgjengelig for lekfolk språklig sett, og dette kom til å skape problemer når juryordningen skulle innføres med ny straffeprosesslov i Det var behov for en enklere straffelov som tok hensyn til utviklingen i samfunnet. Dette medførte at man i 1880-årene startet arbeidet med en ny straffelov. Samfunnet var i endring og ble stadig mer komplekst. Dette skulle prege den nye loven på mange måter. Det ble lagt økende vekt på straffens rolle som et verktøy for å beskytte samfunnet mot forbrytere. Avskrekkingsteorien i den klassiske skolen og allmennprevensjon fikk derimot svekket betydning, og forskning på årsakene til kriminalitet la vekt på faktorer som arv og miljø. 16 Teorier om individualprevensjon fikk medfart, og straffen skulle utformes med sikte på forbedring og uskadeliggjøring slik at ny kriminalitet kunne forhindres. Kriminalloven hadde hatt forbrytelsen som utgangspunkt, men i den nye straffeloven skulle forbryteren stå i sentrum. 17 Straffutmålingen måtte ta hensyn til at ingen forbrytere var like, mer fleksibilitet var nødvendig for å oppnå dette. Derfor skulle ikke den nye loven ha bestemte straffer og trange strafferammer Voldtektsbestemmelsen Straffeloven 1902 ble vedtatt ved lov 22. mai 1902 nr. 10. Det ble gjort flere endringer i voldtektsbestemmelsens innhold, blant annet ble definisjonen av voldtekt utvidet til å gjelde voldtekt av både menn og kvinner. Videre skjedde en utvidelse av hvilke handlinger som skulle omfattes. Uttrykket «utugtig omgjængelse» ble valgt, og dette skulle inkludere mer enn bare samleie. 18 Tvunget samleie i ekteskap var derimot ikke omfattet, og ble det ikke før etter en Høyesterettsdom i Fra nå av skulle påtale etter paragrafen være utelukkende offentlig, altså uten krav til begjæring fra fornærmede. Voldtektsforbrytelsen ble ansett som så alvorlig at dette var nødvendig, og staten hadde stor interesse av å ramme voldtekter med straff Mæland (2002) s Hauge (2002) s Hauge (2002) s Hagerup (1903) s Rt s Lykkjen (1976) s

10 Endringene i straffen for voldtekt var betydelige. Straffarbeid ble avskaffet helt som strafform, og fengsel ble reaksjonen etter voldtektsparagrafen. Videre ble minimumsstraffen for voldtekt til samleie betraktelig redusert fra 6 års straffarbeid til 1 år fengsel. Denne endringen hadde flere grunner. For det først var straffeloven 1902 i sin tid ment som straffenedsettende. 21 For det andre omfattet bestemmelsen heretter også voldtekt av menn. En rekke ulike handlinger og tilfeller ville omfattes av forbudet, og noen ble ansett langt mer straffverdige enn andre. 22 I kommentarene til 192 fremhevet lovgiver at det kunne dreie seg om alt fra grove overfall til grensetilfeller med «provokatorisk letfærdige kvinder» som det kunne rettes berettiget tvil mot. 23 Variasjonen i straffverdighet medførte et behov for å utmåle straffer av meget ulik lengde Straffutmålingen og domstolenes handlingsrom Utvidelse av dommerskjønnet og flere valgmuligheter Den nye straffeloven fra 1902 åpnet for et betydelig videre dommerskjønn og langt mer frihet i straffutmålingen enn kriminalloven. Den økende kompleksiteten i samfunnet gjorde at Høyesterett hadde behov for et vidt handlingsrom, ettersom stadig flere faktorer måtte tas i betraktning for å løse sakene på en god måte. Det gjaldt også voldtektssakene som omfattet et vidt spekter av tilfeller. Dette førte samtidig til at domstolene fikk en mer rettsskapende rolle. 24 I kontrast til kriminalloven hvor straffen var inndelt i bestemte grader, og som i tillegg inneholdt retningslinjer for utmåling, var rettstilstanden betydelig endret. Dette ble bemerket i lovens forarbeider der det ble sagt at «I henseende til strafudmaalingen sætter udkastet dommeren i en meget friere stilling end den nuværende lov ( )» 25 Det ble brukt vide strafferammer og det var ingen faste regler for valg mellom alternative straffarter. Loven inneholdt heller ingen angivelse av generelle straffutmålingsmomenter, slik at bedømmelsen av «de omstændigheter, som inden de givne straffegrænser skal bestemme straffens størrelse, [var] helt overladt rettens forstandige skjøn». 26 Lovgivers hensikt var utvilsomt å gi domstolene frihet i straffutmålingen. I den nye loven fikk dommerne mulighet til å idømme langvarig og ubestemt forvaring etter en særskilt hjemmel i 65. Selv om det ga økt fleksibilitet til domstolene, lå det et betydelig signal fra lovgiver i endringen. Innføringen av muligheten var fremkalt av en misnøye med at 21 Flaatten (2017) s Hagerup (1903) s Indst. O. I. (1901/1902) s Flaatten (2017) s Indst. O. I. (1901/1902) s Indst. O. I. (1901/1902) s

11 domstolenes utmålte for lave straffer i enkelte saker. 27 I forarbeidene var det påpekt at det hadde funnet sted en strafformildelse, og at domstolene hadde vist «tilbøielighed til at anvende den lavest mulige straf». 28 Den ønskede virkningen var å beskytte samfunnet slik at kriminelle som ikke kunne forbedres ikke representerte en like stor fare Bakgrunnen for domstolenes frihet De vide strafferammene og det utvidede dommerskjønn hadde sammenheng med utviklingen i kriminalpolitikken. Det var nødvendig med et stort skjønnsrom for å etterleve målet om vektlegging av personlige forhold hos den enkelte kriminelle. Dette stod i stor kontrast til den eldre tankegangen der maktfordelingsprinsippet var sentralt og dommeren kun fikk anvende retten fra lovgiver innenfor strenge rammer. Domstolenes frihet i straffutmålingen var en viktig del av strafferettens utvikling, som skapte både diskusjon og kritikk. Andenæs uttalte om utviklingen at: «Et karakteristisk trekk ved den nyere strafferettsutviklingen er de økte muligheter som påtalemyndigheter og domstoler har fått til å velge reaksjon som i det individuelle tilfelle fremstår som hensiktsmessig og rettferdig.» 29 Flaatten har pekt på en annen medvirkende grunn til at dommerskjønnet ble utvidet i 1902-loven. 30 Han mener at det stivbente skjønnet som var basert på Grunnlovens ideologi, og som ble videreført i Kriminalloven, medførte en økt likhet i straffutmålingen på tvers status i samfunnet. Også borgere fra de øverste samfunnsklassene fikk strenge straffer. Dette var opphavet til en reaksjon fra mer høytstående samfunnsgrupper som hadde mulighet til å påvirke utviklingen på en annen måte enn de lavere klassene Forholdet til Grunnloven Domstolenes nye rolle som rettsskapende og aktiv i straffutmålingen utfordret deler av det idemessige grunnlaget til Grunnloven. Den strenge maktfordelingen ble ikke lenger opprettholdt når domstolene kunne utmåle straffer innenfor vide rammer. Den dømmende makt fikk myndighet den opprinnelig ikke var tiltenkt. I tillegg ble forutsigbarhetskravet som fulgte av Grl. 96 utfordret. 27 Mæland (2002) s Indst. O. I. (1901/1902) s Andenæs (1997) s Flaatten på seminar om kriminalpolitikk 4. april

12 Castberg var en av de som uttrykte skepsis til denne siden av 1902-loven under Odelstingsdebatten i Han omtalte enkelte av endringene som betenkelige og særlig pekte han på den «overordentlige udvidelse af vore domstolers myndighed». Han mente at det frie skjønnsrommet medførte en forskyvning av makten mellom myndighetene fra lovgiver over til domstolene, som utfordret den «konstitusjonelle ånd». I et foredrag trykket i lovens forarbeider tar Hagerup stilling til problematikken. Han begrunnet at det var legitimt å utvide dommerfriheten med fremveksten av demokratiet. I motsetning til tidligere behøvde man ikke lenger å binde domstolen i størst mulig grad for å beskytte innbyggerne mot maktmisbruk og vilkårlige straffer: «( ) i Nutiden er man ikke længere ængstelig for at overlade Dommerens frie Skjøn en Række av de Afgjørelser, for hvilke man tidligere troede at maatte optrække bindende regler». 32 Dette bygget blant annet på en mer uavhengig rettspleie som var sikret gjennom innføringen av lekdommere som ville dømme i overensstemmelse med folket, og at kongemakten ikke lenger var å anse som en trussel. 33 Tilstandene under eneveldet i Danmark og Norge hvor Kongen kunne utmåle straffen og det ble dømt uten lovhjemmel og i stor grad basert på fritt skjønn, var ikke lenger gjeldende. 34 At Hagerup brukte juryordningen som et argument for å forsvare det utvidede dommerskjønnet var uventet ettersom han var motstander av juryen. Det kan ikke utelukkes at det var en strategi som baserte seg på ønsket om sterke domstoler. 35 Den individuelle straffutmålingen måtte begrunnes ettersom den utfordret Grunnlovens ideer. Demokratisk ble dette gjort gjennom juryordningen, som sørget for at borgerne ble dømt av sine likemenn. De kjente folket og forsto hva som var egnet straff. Videre ble skjønnsrommet begrunnet med at samfunnets utvikling medførte et behov for ny og fleksibel rett Utvikling i rettspraksis I tiden etter straffeloven 1902 trådte i kraft la domstolene fortsatt vekt på momenter som det i dag ville være utenkelig å tillegge betydning. Straffutmålingen i voldtektssaker var derfor preget av vurderinger knyttet til kvinnens stilling i samfunnet, rykte og personlighet. Siden dommerskjønnet var fritt i så stor grad, hadde retten denne muligheten. 31 Forhandlinger i Odelstinget nr. 51 (1901/1902.) s Indst. O.I. (1901/1902) s Flaatten (2014) s Skeie (1937) s Flaatten (2017) s

13 Et eksempel på det vide handlingsrommet finnes i Rt s I denne saken var en mann dømt av lagmannsretten til to års fengsel for voldtektsforsøk. I forbindelse med at tiltalte anket over straffutmålingen i dommen, innhentet politiet opplysninger om den fornærmede kvinnen. Etter at informasjonen var meddelt statsadvokaten, mente også han at lagmannsrettens straff var for streng. Høyesterett var enig i dette, og lot opplysningene om fornærmede få direkte betydning for straffutmålingen: «naar den fornærmede pikes sedelige vandel har været saa daarlig, mener jeg, at der herpaa ved strafutmaalingen maa lægges megen vekt i formildende retning» (s. 996). Straffen ble satt til 8 måneders fengsel. Dommen tilsier at Høyesterett var i takt med lovgivers vurderinger når det gjaldt straffutmålingen i voldtektssaker. Forarbeidene til 1902-lovens forutsatte at det i saker mot kvinner med dårlig rykte, skulle utmåles lavere straffer enn i saker med såkalt «ærbare kvinner». Minstestraffen på ett år var tenkt for slike saker avgjørelsen dreide seg om. Straffen måtte nedjusteres ytterligere ettersom det var «stor forskjel ved strafutmaalingen om der kun foreligger forsøk og ikke fuldbyrdet forbrydelse» (s. 996). Straffen som Høyesterett utmålte, reflekterte lovgivers signaler i større grad enn fengselsstraffen fra lagmannsretten på 2 år. En høyesterettsdom som illustrerer Høyesteretts motvilje til å la lovendringer få tilbakevirkende kraft er Rt s En mann var av lagmannsretten dømt til fengsel i 6 år for forsøk på voldtekt. Høyesterett mente at dette var en for streng dom, og satte straffen ned til 4 års fengsel. Det ble begrunnet med at forsøk skulle straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse, og videre basert på rettspraksis slik den var gjennomgått i straffelovkomiteens innstilling fra Innstillingen som retten viser til var en del av forarbeidene til lovendringen i Endringsloven kom i juli, og den aktuelle dommen fra Høyesterett kom i august samme år. Siden domstolen tok utgangspunkt i gjennomgangen av rettspraksis fra innstillingen, må de også ha vært klar over det øvrige innholdet. Det ble gitt tydelig uttrykk for at daværende rettspraksis viste et for lavt straffenivå, og bestemt at forsøk skulle straffes på lik linje med fullbyrdet forbrytelse. Men siden den aktuelle forbrytelsen ble begått i desember 1926, fikk ikke lovendringen virkning, og Høyesterett la ingen vekt på etterarbeidene. Dette leder oss over til lovendringene i

14 2.4 Lovendringen i Endringene bestemmelsen og strafferammen Straffeloven 1902 ble endret ved lov 4. juli 1927 nr. 9. Det var en endringslov til sedelighetskapittelet, og straffene ble betydelig skjerpet for en del av straffebudene. I 192 ble minstestraffen for voldtekt økt fra 1 til 3 år ved voldtekt til samleie. Ved «særdeles formildende omstendigheter» og hvis forbrytelsen ikke var fullbyrdet, hadde retten mulighet til å sette straffen ned til 2 år. I andre tilfeller av voldtekt til seksuell omgang var strafferammen mellom 1 og 10 år. Det ble samtidig tilføyet et ledd i voldtektsparagrafen om at forsøk skulle straffes på samme måte som fullbyrdet forbrytelse. Endringene i sedelighetskapittelet i 1927 var basert på en innstilling fra Straffelovkomiteen fra Deretter kom en viktig strafferettsreform i 1929, som også var basert på Straffelovkomiteens innstilling, der det ble gjort endringer i bestemmelsene om ubestemte straffedommer. Komiteen anså domstolenes manglende bruk av ubestemte straffedommer og tendenser til milde straffer som problematisk. Begrunnelsen for å innføre den nye ordningen med forvaring og sikring var et ønske om å styrke samfunnsforsvaret. 36 Mulighet for betinget dom ble deretter innført i Disse endringene ga domstolene flere muligheter og økt fleksibilitet Bakgrunnen for endringene Endringene i lovens strafferammer var motivert ut fra et ønske om et høyere straffenivå. Lovgiver var ikke lenger sikre på at det var en god idé å gi dommerne så stort skjønnsrom som 1902-loven opprinnelig hadde gjort. I forarbeidene ble det trukket linjer mellom at straffutmålingen var «famlende og ujevn» og at domstolene hadde for stor frihet. 37 Det ble sagt at «den opfatning at strafferettspleien får de beste vilkår, når dommerens skjønn er nærsagt ubundet av lovgrenser er ikke lenger i kurs». 38 Lovgiver varslet her en innstramming av domstolenes frihet i straffutmålingsspørsmålet. At lovgiver mente det daværende straffenivået i voldtektssaker lå for lavt, ble tydelig uttrykt i forarbeidene. I odelstingsproposisjonen stod det blant annet at domstolene gjennomgående hadde utmålt «langt ringere straff for sedelighetsforbrytelser enn forutsatt av lovgiveren». 39 Hevingen av minstestraffen var samtidig en reaksjon på at man mente å ha sett en økning i antallet menn som ble straffefelt for voldtekt Hauge (2002) s Innstilling I fra Straffelovskomitéen (1925) s Innstilling I fra Straffelovskomitéen (1925) s Ot.prp. nr. 8 (1927) s Lykkjen (1976) s. 22, Innstilling I fra Straffelovskomitéen (1925) s

15 Komiteen reagerte på at minimumsstraffen, som var hovedsakelig var tiltenkt de lite straffverdige grensetilfellene, også ble benyttet i saker som var langt mer alvorlige. Dette skapte en ubalanse mellom de utmålte straffene og straffverdigheten til forbrytelsen. På grunn av tendensen til å utmåle straffer ned mot minimumsgrensen, ble en økning av minstestraffen ansett som det beste verktøyet til å få opp straffenivået. 41 Komiteen begrunnet også hevingen gjennom en sammenligning med straffenivået for andre forbrytelser. At voldtekters straffverdighet kunne være meget ulik i de enkelte tilfellene, hadde blant annet sammenheng med at fornærmedes opptreden var ansett som viktig. Et av kommisjonens medlemmer, Omsted, mente at det var så betydelige forskjeller at minstestraffen ikke burde økes. En streng straff var feil i tilfeller hvor kvinnen hadde trukket seg i siste øyeblikk, ettersom skylden da var like stor på begge sider. 42 Selv om argumentet til Omsted var meget gammeldags, var han inne på et viktig poeng. Med innføringen av minstestraff fulgte en risiko for å utviske betydningen av visse momenter i straffutmålingen. Domstolene kom til å bli mer låste i sine vurderinger og det kunne få urimelige konsekvenser. I proposisjonen baserte departementet seg på statistikk og opplysninger om straffene som ble utmålt i sedelighetssaker. 43 Tallene viste at domstolene utmålte straffer som gikk ned mot minimumssatsene, og departementet mente dette var «urimelig straffutmåling» som ga «betenkelige utslag». De var enige med komiteen i at lovgiver måtte gripe inn i problemet og at egnet verktøy var «å innskrenke domstolenes frihet ved straffutmålingen, d. v. s. ved å forhøie lovens minimumsstraff» Striden mellom Scheel og Nygaard Deler av legitimiteten til det utvidete dommerskjønnet hvilte på juryordningen. Lekdommerne var nøkkelen til å sikre at domstolene var i harmoni med folkets mening om straffen. 44 Derfor inneholdt det opprinnelige forslaget til juryloven i 1863 en bestemmelse om at straffutmålingen ikke skulle prøves av Høyesterett. 45 Grunnen var at den høyeste domstolen ikke hadde umiddelbarheten til tiltalte eller lekdommere fra folket, som var de grunnleggende elementene i den nye strafferetten. Forslaget ble imidlertid forkastet til fordel for en ordning hvor Høyesterett kunne justere straffen hvis den lå utenfor lovens grenser eller stod i åpenbart misforhold til forbrytelsen Innstilling I fra Straffelovkomiteen (1925) s Innstilling I fra Straffelovkomiteen (1925) s Ot.prp. nr. 8 (1927) s Flaatten (2017) s Nygaard (1929) s Straffeprosessloven

16 Selv om muligheten i utgangspunktet var snever, endte sakene i Høyesterett ofte med at straffutmålingen ble justert. Dette førte til en debatt i 1929 og 1930 mellom lagmann Nygaard og Høyesterettsjustitiarius Scheel. Nygaard mente at Høyesterett i flere avgjørelser hadde gått ut over den kompetansen de var gitt etter straffeprosesslovens bestemmelse, og tatt seg til rette i straffutmålingsspørsmålet. 47 Justitiarius Scheel mente på sin side at 1902-lovens vide strafferammer medførte at det var desto viktigere at Høyesterett kunne sette standarder for å sikre forutsigbarhet. 48 Muligheten til overprøving hadde også betydning for å sikre riktige avgjørelser. Han brukte viktigheten av likhet for loven og forutberegnelighet som argumenter for Høyesteretts makt i straffutmålingsspørsmålet. Stridens konsekvens for straffutmålingen var klar. Høyesteretts hadde vært fintfølende i ankesaker og brukt kompetansen etter straffeprosessloven på en måte som gjorde at utmålingen ble tatt ut av juryens hender. Heretter tok Høyesterett kontroll og ble en sterk makt i straffutmålingsspørsmålet Utvikling i rettspraksis Høyesterett var raskt ute med rette seg etter signalene fra lovgiver når det gjaldt bruken av forvaringsdommer. I tiden etter lovendringen om ubestemte straffedommer kom det i løpet av ett og et halvt år 115 forvaringsdommer, noe som førte til overfylte fengsler og opptøyer på Akershus festning. 50 Domstolen viste utvilsomt lojalitet til lovgiver på dette området, og flere avgjørelser tilsier at det samme var tilfellet for minstestraffen. To kjennelser fra Høyesterett som illustrerer dette er Rt s og Rt s I disse sakene var straffutmålingen anket, men ble forkastet i Høyesterett. Som begrunnelse viste retten til minstestraffen som det ikke var adgang til å gå under ved mindre det foreslå formildende omstendigheter. Minimumsstraffen ble lojalt lagt til grunn. At minstestraffen i voldtektssaker hadde medført en så betydelig økning i straffenivået skulle etter hvert vise seg å være problematisk i visse saker. Det skapte en motvilje hos domstolene til å utmåle så strenge straffer som endringene krevde, og førte i enkelte tilfeller til frifinnelser hvor bevisene ga grunnlag for domfellelse. 51 I flere Høyesterettsdommer fra tiden etter lovendringene uttrykket retten at den er nødt til å utmåle strengere straffer enn det den mener er riktig. 47 Nygaard (1929) s Scheel (1930) s Flaatten (2017) s Flaatten (2017) s Lykkjen (1976) s

17 Et eksempel på dette er saken i Rt s Dommen gjaldt riktignok ikke voldtekt etter 192, men seksuell omgang med barn under 14 og 16 år. Den inneholdt flere relevante betraktninger om minstestraff og vilkåret i straffeprosessloven 395 som debatten mellom Scheel og Nygaard hadde dreid seg om. I lagmannsretten hadde tiltalte blitt dømt til 3 år og 6 måneders fengsel etter brudd på straffelovens 195 og 196, samt forvaring i inntil 5 år etter straffelovens 39 a. Mannen anket både straffutmålingen og forvaringen. Flertallet forkastet anken over straffutmålingen siden minstestraffen i 195 var 3 år og det ikke fantes noen særlige formildende omstendigheter. Fordi straffen allerede lå ned mot et minimum, kunne det ikke sies at det var åpenbart misforhold mellom forbrytelsen og straffen. I den forbindelse uttalte førstvoterende at han anså straffen som «adskillig strengere enn jeg ( ) vilde ha funnet begrunnet og rimelig, saafremt loven hadde gitt anledning til at utmaale straffen innenfor en mere elastisk strafferamme.» (s. 300). Anken over forvaringen ble tatt til følge, blant annet i lyst av den lange fengselsstraffen. Å la tiltalte slippe forvaring ble rettens metode til å kompensere for at de måtte la den langvarige fengselsdommen stå. Mindretallet som bestod at av dommer Bonnevie var uenig i at anken over straffutmålingen måtte forkastes. Han mente at vilkåret om åpenbart misforhold mellom straff og forbrytelse var oppfylt. Videre rettet han kritikk mot lovendringen i 1927 som hadde tatt «straffutmaalingen ( ) ut av dommerens hender» ved å innføre så «voldsomt strenge minimumsstraffer at dommeren derved ofte vil bli ligefrem hindret fra at stemme for den straff, som efter hans beste skjønn er passende.» (s. 302). Han stemte for å nedsette straffen til det laveste minimum, 3 år og en måned, men hadde ingen andre dommere med seg. Votumet viser at det utvilsomt var en misnøye hos enkelte høyesterettsdommere på grunn av den skjerpede minstestraffen som medførte en begrensning i dommernes frihet. Dommer Bonnevie utgjorde også mindretallet i Rt s. 85. Saken handlet om en ung mann som var blitt dømt i lagmannsretten til fengsel i 9 måneder for voldtekt og utuktig omgang med barn under 16 år etter straffeloven 192 og 196. Påtalemyndigheten hadde anket til Høyesterett for å få straffen skjerpet, men flertallet forkastet anken. Bonnevie var enig i at straffen ikke skulle skjerpes, og mente at den derimot burde vært endret i formildende retning. Han argumenterte også for at betinget straff burde vært anvendt hvis lovens 51 ikke hadde sperret for dette i tilfeller etter 192. Etter at muligheten til å benytte betinget dom ble utvidet i 1955 ble den brukt i vid utstrekning av domstolene. 52 Selv i saker med fengselsstraffer på rundt 3 år ble straffen i noen tilfeller gjort helt betinget. 53 Bruken av betinget fengsel ble en mulighet for Høyesterett til å kompensere for 52 Hauge (2002) s Ot.prp. nr. 40 ( ) s

18 straffer de mente var for høye. Utviklingen i rettspraksis hadde også sammenheng med behandlingsteoriene som hadde vokst frem som dominerende på 50-tallet. Mistro til fengselsstraff førte til økt bruk av betinget dom og flere påtaleunnlatelser. 54 Lovendringene muliggjorde bruken av disse reaksjonene og drivkraften var ønsket om å rehabilitere lovbrytere. En sak hvor straffen ble gjort fullt ut betinget er Rt s En mann var i lagmannsretten dømt til fengsel i 3 år og 1 måned. Domfelte anket over straffutmålingen for å få gjort straffen betinget. Han var villig til å avgi avholdsløfte som betingelse, og mente at familien ville settes i en meget vanskelig situasjon hvis han måtte sone fengselsstraffen. Under skarp dissens 3-2 og sterk tvil valgte retten å gjøre hele straffen betinget, først og fremst på grunn av at minstestraffen førte til en urimelig streng straff i det aktuelle tilfellet. Førstvoterende forsøkte å begrunne avgjørelsen med å vise til uttalelser fra Straffelovrådet om bruken av betinget dom og tidligere høyesterettspraksis. Til tross for dette fremstår ikke bruken av den betingede straffen i tråd med signalene fra lovgiver, men som en omgåelse av lovgiverviljen. Bruken av betinget straff var også et tema i Rt s Saksforholdet har mange likhetstrekk med dommen fra 1957, flertallet var også her i sterk tvil og retten delte seg 3-2. Den domfelte hadde blitt dømt til 3 år i fengsel, og anket for å få gjort straffen betinget på grunn av at han tidligere var ustraffet og av hensyn til familien. Flertallet viste til dommen fra 1957 og tok anken til følge. Mindretallet, representert av dommer Nygaard, var uenig. Han anså straffen som betydelig strengere hva som var riktig, men den bindende minstestraffen kunne likevel ikke føre til at dommen ble gjort fullt ut betinget. Videre var argumentet om at familien ville rammes hardt av fengselsstraffen noe som gjorde seg gjeldende i en rekke saker, og ikke i større grad her enn det som var påregnelig. Dommer Nygaard mente likevel at 3 år var for strengt, og stemte for at anken skulle forkastes slik at straffen kunne gjøres delvis betinget eller nedsettes ved benådning. En annen sak der benådning ble brukt er Rt s En 20 år gammel mann var dømt i lagmannsretten til fengsel i 3 år for grov voldtekt. Domfelte hadde anket over straffutmålingen og anført at straffen burde gjøres betinget. Retten forkastet enstemmig anken og var enige i lagmannsrettens henstilling om at straffen skulle settes ned ved benådning. I denne saken slo Høyesterett fast at betinget dom ikke kunne anvendes på grunn av handlingenes grovhet og skjerpende omstendigheter. Domstolen var ikke villig til å strekke seg lenger i bruken av betinget straff, og måtte derfor forsøke å benytte andre virkemidler til å kompensere for høy minstestraff. 54 Hauge (2002) s

19 2.5 Lovendringen i Endringene i bestemmelsen og strafferammen Ved en ny lovendring i 1963 ble minstestraffen for voldtekt til samleie satt ned igjen fra 3 år til 1 år. Erfaringer fra rettspraksis hadde vist klart og tydelig at minstestraffen var for høy, og at den medførte en rekke uheldige resultater. Andenæs forsøkte å forklare hva som førte til motviljen hos Høyesterett til å utmåle straffene som loven tilsa. Selv om minstestraffen i de fleste tilfeller ikke førte til urimelige resultater, var enkelte saker unntak fra dette. Grunnen måtte være at det dreide seg om situasjoner som lovergiver ikke hadde tenkt på. 55 Dette måtte justeres, slik at paragrafen heretter tok høyde for alle de ulike tilfelle og situasjonene som den skulle dekke. Et fellestrekk ved endringene som ble gjort i 1963 var at de åpnet for mer fleksibilitet. En ytterligere endring var at regelen om at forsøk skulle straffes likt som fullbyrdet forbrytelse ble fjernet. I forarbeidene var det bred enighet om denne løsningen. Straffelovrådet hadde foreslått at lovens 51 om forsøk også skulle gjelde i voldtektssaker. Denne paragrafen inneholdt en alminnelig regel om at forsøk skulle straffes mildere. Rådet så ingen grunn til en annen løsning i voldtektssaker, særlig i lys av de vide strafferammene. 56 Norske Kvinners Nasjonalråd mente at den tidligere ordningen burde opprettholdes, men departementet kunne ikke se at det var grunnlag for det. 57 Justisnemnda sluttet seg også til endringen Bakgrunnen for endringene Lovendringene i 1963 ble gjennomført på bakgrunn av et press fra påtalemyndigheten og domstolene. Påtaleunnlatelser, frifinnelser, betingede dommer og motvilje til å utmåle høye straffer utløste til slutt en reaksjon fra lovgiver. Det var sentralt for senkningen av minstestraffen at saker med klare beviser for skyld hadde ført til frifinnelser fordi straffen virket urimelig. Hevingen av minstestraffen hadde i 1927 blitt gjennomført av lovgiver med stor selvtillit. Å gi domstolene mindre frihet hadde sett ut som løsningen på uønsket lave straffer. Domstolenes reaksjon var derimot ikke den lovgiver forventet, og minstestraffene hadde ikke hatt den ønskede effekt. I en rekke dommer fra Høyesterett uttrykte en eller flere dommere at straffen hadde vært utmålt mildere hvis loven hadde gitt adgang til det. Den straffen som loven krevde ble ansett for å være urimelig og stå i et misforhold til forbrytelsens alvorlighet. Dette var formuleringer som gjentok 55 Andenæs (1971) s Ot.prp. nr. 40 ( ) s Ot.prp. nr. 40 ( ) s

20 seg og dannet et mønster i rettspraksis. Dessuten hadde minstestraffen ført til en rekke frifinnelser, særlig i lagmannsretten, som det ble stilt spørsmålstegn ved om var riktige. Reaksjoner på lovendringen i 1927 hadde kommet raskt også fra andre hold enn domstolene. Hartvig Nissen fortsatte sin kritikk som han hadde fremsatt allerede under utarbeidelsen av loven. 58 Den sterke begrensningen i domstolenes handlefrihet som minstestraffene utgjorde, anså Nissen som et stort skritt i feil retning. 59 Han viste til dommer Bonnevies votum i Rt s. 300 om at domstolene var hindret i å stemme for den straff de mente var riktig. Begrensningene i å bruke betinget dom i visse sedelighetssaker hadde blitt innført i 1929, og i kombinasjon med de høye minstestraffene medførte det påtaleunnlatelser og frifinnelser. Nissen fikk støtte for sitt syn fra mange kanter. På Kriminalistforeningens møte i 1935 kritiserte flere de høye minstestraffene, og anså domstolenes praksis som en reaksjon på dette. 60 Lagmann Nygaard uttalte at der det hadde forekommet frifinnelser til tross for at bevisene pekte mot skyld, måtte det være fordi det strenge straffenivået var «stridende med den almindelige rettsoppfatning». 61 Statsadvokat Dorenfeldt holdt i 1956 et foredrag for landsmøtet til Norske Kvinners Nasjonalråd. 62 Han sa at gjennom sin tid som statsadvokat hadde han fått erfare at det var vanskelig å oppnå fellende dom i voldtekts- og sedelighetssaker. Bestemmelsene om minstestraff var uheldige og måtte endres slik at påtalemyndighetene og domstolene stod fritt til å ta nødvendige grep i den enkelte sak. Norske Kvinners nasjonalråd krevde i etterkant av møtet at Justisdepartementet snarest endret bestemmelsene i sedelighetskapittelet og innførte bedre sikringstiltak mot sedelighetsforbrytere. Som det fremgår av disse reaksjonene var det stor enighet om at minstestraffene hadde skyld i den uønskede utviklingen i rettspraksis. Effekten hadde ikke blitt at sedelighetsforbrytelser ble straffet strengere, men det stikk motsatte. Voldtektsforbrytere slapp unna uten straff, og kvinners rettsvern var som et resultat svekket heller enn styrket. I lys av dette ble det bestemt at det måtte gjøres endringer i strafferammene i lovens kapittel 19. Minstestraffen ble satt ned og unntaket om forsøk ble fjernet fra Innstilling fra Straffelovrådet avgitt 17. mars 1960 s Nissen (1934) s Ot.prp. Nr. 40 ( ) s Innstilling fra Straffelovrådet avgitt 17. mars 1960 s Ot.prp. Nr. 40 ( ) s

21 Straffelovrådet diskuterte forholdet mellom ubestemte straffer og minstestraffer. 63 Behovet for minstestraffer var mindre i 1963 enn det var i På tidspunktet for den forrige lovendringen hadde man ennå ikke innført muligheten til å benytte forvaring eller sikring. Det ble derimot benyttet av domstolene i betydelig omfang nå. Rådet fremhevet for øvrig at utviklingen generelt og i andre land gikk mot å utvide domstolenes frihet i straffutmålingen. Erfaringer viste at svært mange saker, hvor hvert enkelt tilfelle hadde sine særegne nyanser, gikk inn under samme straffebud. Minstestraffer i møte med dette komplekse samfunnet kunne føre til «urimelige og støtende resultater», og hadde fratatt dommerne muligheten til å ta hensyn til sakenes egenart. 64 Formålet med endringen i strafferammene var ikke å straffe mildere. Man mente på ingen måte at det utmålt for strenge straffer. Målet var at straffutmålingen skulle bli mer elastisk og domstolene skulle få tilbake mer frihet som hadde vist seg å være nødvendig. Det er i forarbeidene lagt vekt på at senkningen av minstestraffen ikke måtte få den effekten at det generelle nivået ble svekket. I de grove tilfellene skulle nivået opprettholdes og straffen være like streng som tidligere To-instansreformen To-instansreformen ble vedtatt i 1993 som en endringslov til straffeprosessloven og trådte i kraft to år senere. 66 Straffeprosessloven fra 1981 var på dette tidspunktet en relativt ny lov. 67 Dette var 1900-tallets to viktigste endringer på straffeprosessens område. 68 Herreds- og byrettene ble til tingrettene, som heretter ble førsteinstans for alle straffesaker. Tidligere hadde de alvorligste straffesakene hatt lagmannsretten som førsteinstans. Lagmannsretten ble ordinær ankeinstans og Høyesterett ble tredjeinstans. I kjølvannet av striden på 30-tallet mellom Scheel og Nygaard hadde Høyesterett blitt en domstol med mye makt i straffutmålingsspørsmålet. For å kunne være forme straffenivået var det nødvendig å behandle en viss mengde saker. En konsekvens av dette og ordningen for øvrig var økt arbeidsmengde for Høyesterett. Spesielt var kapasiteten sprengt i kjæremålsutvalget. Målet om å avlaste Høyesterett var en av de medvirkende årsakene til to-instansreformen. I tillegg var reformens hovedbegrunnelse å åpne for at skyldspørsmålets faktiske side kunne prøves to ganger. 69 Dette skulle styrke rettssikkerheten og sikre Norges oppfyllelse av internasjonale forpliktelser. 63 Ot.prp. Nr. 40 ( ) s Ot.prp. Nr. 40 ( ) s Innst. O. V. ( ) s Lov 11. juni 1993 nr Lov 22. mai 1981 nr Matningsdal (2006) s Matningsdal (2006) s

22 Blant konsekvensene av to-instansreformen var særlig én viktig for straffutmålingen. Høyesterett ble i større grad en prejudikatdomstol med sterk styring av underrettene. Dommene inneholdt oftere generelle uttalelser om straffenivået og var mer prinsipielt begrunnet. Samtidig satte innførte lovgiver en rekke straffeskjerpelser utover 90-tallet, blant annet på seksualforbrytelsenes område. Stortinget tok økende kontroll over straffutmålingen, og Høyesterett måtte rette seg etter signalene fra lovgiver. Kombinasjonen av en prinsipiell domstol og en aktiv lovgiver med sterk styring skulle vise seg å være en oppskrift på et stadig stigende straffenivå Utvikling i rettspraksis Reaksjoner på lovendringen i 1963 I den første tiden etter lovendringen, fortsatte Høyesterett å utmåle relativt strenge straffer i saker som handlet om grove tilfeller av voldtekt. Et illustrerende eksempel er kjennelsen i Rt s I saken var en mann dømt av lagmannsretten til fengsel i 4 år og sikring inntil 5 år blant annet for to voldtekter og to voldtektsforsøk. Domfelte hadde anket over straffutmålingen med særlig henvisning til at aktors påstand hadde vært 2 og et halvt år. Høyesterett forkastet enstemmig anken, siterte lovendringen og la vekt på hva lovgiver hadde ment: «Ved den nevnte lovendring ble minstestraffen senket til 1 år, men det var ikke meningen med endringen at det skulle innføres en prinsipiell annen praksis på de alvorligere tilfelle» (s. 1320). Kjennelsen viser en lojal oppfølging av signalene fra lovgiver. Rettspraksis også fra noen år senere antyder at Høyesterett fortsetter med dette, og flere avgjørelser i samme retning styrker inntrykket av at domstolene la vekt på å utvise lojalitet. 71 Det er derimot grunn til å stille spørsmålstegn ved om Høyesterett fortsatte den lojale oppfølgingen etter det var gått en tid siden lovendringen. To saker som begge omhandlet voldtekt etter 192 første ledd var Rt s. 321 og Rt s I kjennelsen fra 1971 hadde en mann truet kvinnen han bodde hos med kniv og brukt vold for å oppnå handlinger som lå meget nær opp til et samleie. Lagmannsretten hadde dømt mannen til fengsel i 1 år og 9 måneder. Domfelte anket og mente straffutmålingen var streng, men retten forkastet anken og uttalte at de var enige i straffen fra lagmannsretten. I saken fra 1977 hadde en mann tvunget en kvinnelig kokk på feriehjemmet der han oppholdt seg til å ha samleie med ham. Han hadde truet med å bruke en kniv som lå i umiddelbar nærhet hvis hun ikke var rolig. I likhet med i saken fra 1971 hadde lagmannsretten satt straffen til fengsel i 1 år og ni 9 måneder. Denne gangen var det derimot statsadvokaten som hadde anket og mente at straffen burde vært vesentlig høyere. Han henviste til uttalelsene om straffenivået 70 Flaatten på seminar om kriminalpolitikk 4. april (2018). 71 Blant annet Rt s