3. Parlamentarikerkomiteen for EØS. 4. Den rådgivende komité for EØS

Transkript

1 NORSK utgave EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende I EØS-ORGANER 1. EØS-rådet 2. EØS-komiteen 3. Parlamentarikerkomiteen for EØS ISSN Nr årgang Den rådgivende komité for EØS II EFTA-ORGANER 1. EFTA-statenes faste komité 2. EFTAs overvåkningsorgan 2007/EØS/42/01 Kunngjøring fra EFTAs overvåkningsorgan Kunngjøring Retningslinjer for anvendelsen av EØS-avtalens artikkel 53 nr /EØS/42/02 Offentlig finansiering av kommunale barnehager i Norge EFTA-domstolen III EF-ORGANER 1. Rådet 2. Kommisjonen 2007/EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/07 Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4611 Egmont/ Bonnier (Books)) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4617 Nutreco/ BASF) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4691 Schering- Plough/Organon Biosciences) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4713 Aviva/ Hamilton) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4747 IBM/ Telelogic)

2 2007/EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/25 Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4789 ELG Haniel/ Metal One/ELG Nippon Stainless Resources/JV) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4802 Tishman Speyer/Lehman Brothers/Archstone-Smith) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4806 DSB/First/ Öresundståg) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4812 BMW Italia/BMW España Finance/Boxer) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4827 Rio Tinto/ Alcan) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4838 SLP/ TPG V/Avaya) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4840 Fiat/ Teksid) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4850 CVC/ DSI) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4855 BC Funds/ BvDEP) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4859 Talanx/ PB Versicherungen/BHW) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4860 HRE/ Depfa) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4862 Transdev/ Connexxion Holding) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4863 Bain Capital/American Standard) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4866 Arques/ Actebis) Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4873 Schott Solar/Wacker/JV) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4880 Allianz GI/ Xchanging Transaction Bank/Fondsdepot Bank) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4885 Ineos/ Nova/JV) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4889 Barclays Industrial Investments/Gemeaz/Scapa) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte... 48

3 2007/EØS/42/26 Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4894 Aegon/ Caja Cantabria/JV) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte /EØS/42/27 Forhåndsmelding om en foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4905 WL Ross / C&A Automotive Interior Businesses II) Sak som kan bli behandlet etter forenklet framgangsmåte /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/ /EØS/42/41 Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4265 Philips/Avent) Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4475 Schneider Electric/APC) Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4477 SES Astra/Eutelsat/JV) Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4688 Nestlé/Gerber) Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4717 TAC/Tower Automotive) Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4743 Warburg Pincus/Bausch) Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4769 Sumitomo/Itochu/Toyo/AK&N) Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4792 RREEF/Monterey/DRH) Vedtak om å ikke gjøre innsigelse mot en meldt foretakssammenslutning (Sak COMP/M.4826 Teck Cominco/Aur Resources) Melding fra den rumenske regjering i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 94/22/EF om vilkårene for tildeling og bruk av tillatelser til å drive leting etter og utvinning av hydrokarboner Utlysing av 8. konsesjonsrunde i Romania MEDIA 2007 Utvikling, distribusjon og markedsføring Innbydelse til å sende inn forslag EACEA/16/07 Iverksetting av et program for å fremme utvikling, distribusjon og markedsføring av europeiske audiovisuelle verk MEDIA 2007 Utvikling, distribusjon og markedsføring Innbydelse til å sende inn forslag EACEA/17/07 Iverksetting av et program for å fremme utvikling, distribusjon og markedsføring av europeiske audiovisuelle verk Støtte til utvikling av interaktive verk på alle plattformer, både online og offline Uttalelse fra Den rådgivende komité for konkurransesaker avgitt på komiteens 150. møte 10. mai 2007 med hensyn til et foreløpig utkast til vedtak i sak COMP/M.4404 Universal/BMG Music Publishing Sluttrapport fra høringslederen i sak COMP/M.4404 Universal/BMG Music Publishing (i henhold til artikkel 15 og 16 i kommisjonsvedtak 2001/462/EF, EKSF av 23. mai 2001 om høringslederens mandat i visse konkurransesaker EFT L 162 av , s. 21) Domstolen

4 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/1 EFTA-ORGANER EFTAs overvåkningsorgan KUNNGJØRING FRA EFTAS OVERVÅKNINGSORGAN 2007/EØS/42/01 Kunngjøring Retningslinjer for anvendelsen av EØS-avtalens artikkel 53 nr. 3 A. Denne kunngjøring er utferdiget i henhold til reglene i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (heretter kalt EØS-avtalen ) og avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (heretter kalt overvåknings- og domstolsavtalen ). B. Kommisjonen for de europeiske fellesskap (heretter kalt Kommisjonen ) har utferdiget en kunngjøring om retningslinjer for anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3( 1 ). Denne ikke-bindende rettsakten omhandler prinsippene Kommisjonen følger ved anvendelse av unntaks bestemmelsene i EF-traktatens artikkel 81 nr. 3. C. EFTAs overvåkningsorgan anser nevnte rettsakt som relevant for EØS. For å opprettholde like konkurransevilkår og sikre ensartet anvendelse av EØS-avtalens konkurranse regler i hele Det europeiske økonomiske samarbeids område, vedtar EFTAs overvåkningsorgan denne kunngjøring med hjemmel i overvåknings- og domstolsavtalens artikkel 5 nr. 2 bokstav b). Ved anvendelse av de relevante EØS-regler i en bestemt sak, vil Overvåkningsorganet følge de prinsipper og regler som er fastsatt i denne kunngjøring( 2 ). D. Denne kunngjøring har særlig til formål å gjøre rede for hvordan EFTAs overvåknings organ tolker unntaksbestemmelsene i artikkel 53 nr. 3 og gi veiledning om hvordan Overvåknings organet vil anvende EØS-avtalens artikkel 53 i enkeltsaker. E. Denne kunngjøring gjelder saker hvor Overvåkningsorganet er det kompetente overvåkningsorgan i henhold til EØS-avtalens artikkel INNLEDNING 1. EØS-avtalens artikkel 53 nr. 3 inneholder en unntaksbestemmelse som virksomheter kan påberope seg dersom en overtredelse av EØS-avtalens artikkel 53 nr. 1 konstateres. Alle avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak eller samordnet opptreden( 3 ) som faller inn under artikkel 53 nr. 1, men som oppfyller vilkårene i artikkel 53 nr. 3 er gyldige og lar seg håndheve, uten at det kreves vedtak om dette på forhånd. 2. Artikkel 53 nr. 3 kan anvendes i enkeltsaker eller på grupper av avtaler eller samordnet opptreden gjennom rettsakter det er referert til i EØS-avtalens vedlegg XIV som tilsvarer gruppeunntaksforordninger i Fellesskapet (heretter kalt gruppe unntak ). Overvåknings- og domstolsavtalens protokoll 4 kapittel II (heretter kalt kapittel II )( 4 ) berører ikke gruppeunntakenes gyldighet og rettslige karakter. Alle eksisterende gruppeunntak fortsetter å gjelde, og avtaler som faller inn under gruppe unntakene er gyldige og lar seg håndheve selv om de begrenser konkurransen i henhold til artikkel 53 nr. 1. Slike avtaler kan bare forbys for framtiden, og bare dersom EFTAs overvåkningsorgan eller en nasjonal konkurranse myndighet i en EFTA-stat formelt trekker tilbake gruppeunntaket( 5 ). Avtaler som faller inn under gruppeunntakene kan ikke kjennes ugyldige av en nasjonal domstol i en privat tvist. ( 1 ) EUT C 101 av , s. 97. ( 2 ) Kompetansen til å behandle enkeltsaker som faller inn under EØS-avtalens artikkel 53 og 54 er delt mellom EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen i henhold til bestemmelsene i EØS-avtalens artikkel 56. Kun ett av overvåkningsorganene vil ha kompetanse i enhver gitt sak. ( 3 ) I det følgende omfatter begrepet avtale samordnet praksis og beslutninger truffet av sammen slutninger av foretak. ( 4 ) Etter ikrafttredelsen av avtale av 24. september 2004 om endring av protokoll 4 til avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol, vil overvåknings- og domstolsavtalens protokoll 4 kapittel II i EFTA-pilaren i stor grad gjenspeile rådsforordning (EF) nr. 1/2003 (EFT L 1 av , s. 1). ( 5 ) Jf. nedenstående nr. 36.

5 Nr. 42/2 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende De eksisterende retningslinjer om vertikale begrensninger, horisontale samarbeids avtaler og avtaler om teknologioverføring( 6 ) omhandler anvendelsen av artikkel 53 på forskjellige typer avtaler og samordnet opptreden. Hensikten med de retningslinjene er å redegjøre for de materielle kriterier og vurderinger EFTAs overvåkningsorgan følger i forhold til de forskjellige typene avtaler og praksis. 4. Disse retningslinjer inneholder EFTAs overvåkningsorgans fortolkning av vilkårene for unntak i henhold til artikkel 53 nr. 3. De gir dermed veiledning om hvordan Overvåknings organet vil anvende EØS-avtalens artikkel 53 i enkeltsaker. Retningslinjene har også til hensikt å veilede EFTA-statenes domstoler og myndigheter i forbindelse med anvendelsen av EØS-avtalens artikkel 53 nr. 1 og nr. 3 selv om retningslinjene ikke er bindende for dem. 5. Retningslinjene fastsetter et analytisk rammeverk for anvendelse av artikkel 53 nr. 3. Formålet er å utvikle en metode for anvendelse av denne bestemmelsen. Denne metoden er basert på den økonomiske tilnærmingen som allerede ble innført og utviklet i retningslinjene om vertikale begrensninger, horisontale samarbeidsavtaler og avtaler om teknologioverføring. EFTAs overvåkningsorgan vil følge de foreliggende retnings linjer, som inneholder en mer detaljert veiledning om anvendelsen av de fire vilkårene i artikkel 53 nr. 3 enn retningslinjene for vertikale begrensninger, horisontale samarbeids avtaler og avtaler om teknologioverføring, også hva angår avtaler som faller inn under de nevnte retningslinjer. 6. De kriterier som er nedfelt i disse retningslinjer må anvendes i lys av de konkrete omstendigheter som foreligger i hvert enkelt tilfelle. Dette utelukker en rent mekanisk anvendelse. Hvert tilfelle må vurderes i lys av sine egne fakta, og retningslinjene skal anvendes på en rimelig og smidig måte. 7. På en rekke punkter beskriver disse retningslinjer gjeldende rettspraksis i EFTA-domstolen, og i De europeiske fellesskaps domstol når det gjelder de tilsvarende bestemmelser i EF-traktaten( 7 ). Overvåkningsorganet ønsker imidlertid også å redegjøre for sin tilnærming til spørsmål som ikke er behandlet i rettspraksis, eller som er åpne for fortolkning. Overvåkningsorganets holdning gjelder med forbehold for EFTA-domstolens, EF-domstolens og Førsteinstansdomstolens rettspraksis vedrørende tolkningen av artikkel 53 nr. 1 og nr. 3, eller de tolkninger EFTA-domstolen og Fellesskapets domstoler måtte gjøre i framtiden. 2. Det generelle rammeverk for EØS-avtalens artikkel EØS-avtalens bestemmelser 8. Artikkel 53 nr. 1 forbyr enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som kan påvirke handelen mellom avtalepartene til EØS-avtalen( 8 ) og som har som formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen( 9 ). 9. Som et unntak fra denne regel fastsetter artikkel 53 nr. 3 at det kan erklæres at bestemmelsene i artikkel 53 nr. 1 ikke skal anvendes på avtaler som bidrar til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling, samtidig som de sikrer forbrukerne en rimelig andel av de fordeler som er nådd, uten å pålegge restriksjoner som ikke er absolutt nødvendige for å nå disse mål, og ikke gir disse foretak mulighet til å utelukke konkurranse for en vesentlig del av de varer det gjelder. ( 6 ) Jf. EFTAs overvåkningsorgans kunngjøring om retningslinjer for vertikale begrensninger (EFT C 122 av , s. 1, og EØS-tillegget til EUT nr. 26 av , s. 7), EFTAs overvåkningsorgans kunngjøring om retningslinjer for anvendelsen av EØS-avtalens artikkel 53 på avtaler om horisontalt samarbeid (EFT C 266 av , s. 1, og EØS-tillegget til EFT nr. 55 av ), samt EFTAs overvåknings organs kunngjøring om retningslinjer for anvendelsen av EØS-avtalens artikkel 53 på avtaler om teknologi overføring, ennå ikke vedtatt. ( 7 ) EØS-avtalens artikkel 6 fastsetter at med forbehold for den fremtidige utvikling av rettspraksis, skal bestemmelsene i EØS-avtalen, så langt de i sitt materielle innhold er identiske med tilsvarende regler i Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap og Traktaten om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap og med rettsakter som er vedtatt i henhold til de to traktatene, fortolkes i samsvar med de relevante rettsavgjørelser som De europeiske fellesskaps domstol har truffet før undertegningen av EØSavtalen. Når det gjelder relevante avgjørelser fra De europeiske fellesskaps domstol truffet etter undertegnelsen av EØS-avtalen, følger det av overvåknings- og domstolsavtalens artikkel 3 nr. 2 at EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen skal ta tilbørlig hensyn til de prinsipper som er fastlagt gjennom disse avgjørelser. ( 8 ) Begrepet påvirkning av handelen mellom EØS-avtalenes parter er behandlet i egne retningslinjer, se EFTAs overvåkningsorgans kunngjøring om begrepet påvirkning av handelen i EØS-avtalens artikkel 53 og 54, ennå ikke publisert. ( 9 ) I det følgende omfatter begrepet begrensning også hindring og vridning av konkurransen.

6 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/3 10. I henhold til kapittel II artikkel 1 nr. 1 skal avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som omfattes av EØS-avtalens artikkel 53 nr. 1, og som ikke oppfyller vilkårene i EØS-avtalens artikkel 53 nr. 3, være forbudt, uten at det kreves vedtak om dette på forhånd( 10 ). I henhold til kapittel II artikkel 1 nr. 2 skal avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som omfattes av EØSavtalens artikkel 53 nr. 1, og som oppfyller vilkårene i EØS-avtalens artikkel 53 nr. 3, ikke være forbudt, uten at det kreves vedtak om dette på forhånd. Slike avtaler er gyldige og lar seg håndheve fullt ut fra det øyeblikk vilkårene i artikkel 53 nr. 3 er oppfylt, og så lenge dette fortsetter å være tilfelle. 11. Vurderingen i henhold til artikkel 53 består følgelig av to deler. Det første skrittet er å vurdere om en avtale mellom foretak som vil kunne påvirke handelen mellom partene til EØSavtalen, har konkurransebegrensende formål eller faktiske eller potensielle( 11 ) konkurransebegrensende virkninger. Neste skritt, som bare blir aktuelt når det er fastslått at en avtale er konkurransebegrensende, er å bestemme hvilke konkurranse fremmende fordeler avtalen medfører, og vurdere om disse konkurransefremmende virkninger oppveier de konkurranse begrensende virkninger. Avveiningen av konkurranse begrensende og konkurranse fremmende virkninger foretas utelukkende innenfor rammene av artikkel 53 nr. 3( 12 ). 12. Vurderingen av eventuelle konkurransefremmende virkninger under artikkel 53 nr. 3 krever nødvendigvis at avtalens konkurransebegrensende natur og virkninger allerede er klarlagt. For å plassere artikkel 53 nr. 3 i den rette sammenheng kreves en kort oversikt over formålet med og hovedinnholdet av forbudet i artikkel 53 nr. 1. EFTAs overvåknings organs retningslinjer om vertikale begrensninger, horisontale samarbeids avtaler og avtaler om teknologioverføring( 13 ) inneholder omfattende veiledning om anvendelsen av artikkel 53 nr. 1 på forskjellige typer avtaler. I de nærværende retningslinjene redegjøres derfor utelukkende for de grunnleggende analytiske rammer for anvendelsen av artikkel 53 nr Forbudet i artikkel 53 nr Generelle bemerkninger 13. Formålet med artikkel 53 er å beskytte konkurransen på markedet for dermed å fremme forbrukernes velferd og sikre effektiv ressursfordeling. Konkurranse og markeds integrasjon tjener disse målene, ettersom opprettelsen og opprettholdelsen av et åpent EØS-område fremmer en effektiv fordeling av ressurser i territoriet som omfattes av EØS-avtalen, til fordel for forbrukerne. 14. Forbudet i artikkel 53 nr. 1 er rettet mot konkurransebegrensende avtaler og samordnet opptreden mellom foretak og beslutninger av sammenslutninger av foretak, i den utstrekning de kan påvirke handelen mellom partene til EØS-avtalen. Et generelt prinsipp som ligger til grunn for artikkel 53 nr. 1 er at enhver nærings drivende på selvstendig grunnlag skal fastsette sin markedsstrategi ( 14 ). Avtaler, beslutninger og samordnet opptreden er EØS-rettslige begreper som gjør det mulig å skille mellom et foretaks ensidige opptreden og samordnet eller koordinert opptreden mellom flere foretak( 15 ). For så vidt angår EØS-avtalens konkurranseregler, omfattes ensidig opptreden bare av EØS-avtalens artikkel 54. Konvergens regelen i kapittel II artikkel 3 nr. 2 kommer heller ikke til anvendelse på ensidig opptreden. Denne bestemmelsen gjelder bare for avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som kan påvirke handelen mellom partene i EØS-avtalen. Artikkel 3 nr. 2 fastsetter at avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som ikke er forbudt under artikkel 53, heller ikke kan forbys under nasjonal konkurranselovgivning. Kapittel II artikkel 3 påvirker ikke det grunnleggende prinsipp om EØS-rettens forrang ved enhver konflikt mellom gjennomførte EØS-regler og nasjonal lovgivning. Avtaler og misbruk av dominerende stilling som ( 10 ) I henhold til artikkel 53 nr. 2 skal slike avtaler ikke ha rettsvirkning. ( 11 ) Artikkel 53 nr. 1 forbyr både faktiske og potensielle konkurranseskadelige virkninger, jf. i denne sammenheng sak C-7/95 P, John Deere, [1998] saml. I-3111, nr. 77. ( 12 ) Jf. sak T-65/98, Van den Bergh Foods, (ennå ikke publisert), nr. 107 og sak T-112/99, Métropole télévision (M6) m.fl., [2001] saml. II-2459, nr. 74, der Førsteinstansdomstolens kjennelse lød at det bare var innenfor de konkrete rammene av artikkel 81 nr. 3 at positive og negative virkninger av en konkurransebegrensning kan veies opp mot hverandre. ( 13 ) Jf. ovenstående fotnote 6. ( 14 ) Jf. f.eks. sak C-49/92 P, Anic Partecipazioni, [1999] saml. I-4125, nr. 116; og forente saker 40/73 48/73 m.fl., Suiker Unie, [1975] saml. 1663, nr Jf. i denne sammenheng også sak E-3/97, Jan og Kristian Jæger AS og Opel Norge AS, EFTA Court Report [1998], s. 1. ( 15 ) Jf. dom i sak E-3/97 angitt i forrige fotnote samt i denne sammenheng også nr. 108 av dommen i Anic Partecipazioni angitt i forrige fotnote og sak C-277/87, Sandoz Prodotti, [1990] saml. I-45.

7 Nr. 42/4 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende er forbudt i henhold til artikkel 53 og 54 kan derfor ikke opprettholdes på grunnlag av nasjonal rett( 16 ). 15. Den type samordnet opptreden eller koordinering mellom foretak som omfattes av artikkel 53 nr. 1, er der minst ett foretak overfor et annet foretak forplikter seg til å følge en bestemt markedsatferd, eller der kontakt mellom partene sørger for at usikkerheten om deres opptreden på markedet blir eliminert eller i det minste betydelig begrenset( 17 ). Av dette følger at samordning kan ta form av forpliktelser som regulerer markeds atferden til minst én av partene, samt av ordninger som påvirker minst én av partenes markedsatferd ved å skape en endring i denne partens incentiver. Det kreves ikke at samordningen er i alle de innblandede partenes interesse( 18 ). Samordningen trenger heller ikke nødvendigvis være uttrykkelig. Den kan også være stilltiende. For at det skal kunne anses å foreligge en stilltiende avtale, må det foreligge en eksplisitt eller implisitt oppfordring fra ett foretak til et annet om at de skal oppnå et mål sammen( 19 ). I visse tilfeller vil en avtale kunne utledes av og tilskrives et vedvarende forretnings forhold mellom partene( 20 ). Det er imidlertid ikke tilstrekkelig i seg selv at et tiltak truffet av et foretak faller innenfor rammene av et vedvarende forretnings forhold( 21 ). 16. Avtaler mellom foretak rammes av forbudet i artikkel 53 nr. 1 når de sannsynligvis vil ha en merkbar negativ innvirkning på konkurranseparametrene på markedet, så som priser, produksjon, produktkvalitet, produktutvalg og nyskaping. Avtaler kan ha slik virkning når de merkbart reduserer rivaliseringen mellom avtalepartene, eller mellom avtalepartene og tredjeparter De grunnleggende prinsipper for vurdering av avtaler under artikkel 53 nr Vurderingen av om en avtale er konkurransebegrensende, må foretas ut fra den faktiske konkurransesituasjon som ville eksistere om avtalen med dens påståtte begrensninger ikke hadde eksistert( 22 ). Ved denne vurderingen må det tas hensyn til avtalens sannsynlige virkning på intermerkekonkurransen dvs. konkurransen mellom leverandører av konkurrerende merker) og intramerkekonkurransen (dvs. konkurranse mellom distributører av samme merke). Artikkel 53 nr. 1 forbyr begrensninger både av inter-merke- og intra-merkekonkurransen ( 23 ). 18. For å vurdere om en avtale eller dens enkelte deler kan begrense inter-merke- og/eller intramerkekonkurransen må man ta stilling til hvordan og i hvilket omfang avtalen påvirker eller sannsynligvis vil påvirke konkurransen på markedet. De følgende to spørsmålene danner en nyttig ramme for denne vurderingen. Det første spørsmålet gjelder virkningen av avtalen på inter-merkekonkurransen mens det andre spørsmålet gjelder avtalens virkning på intra-merkekonkurransen. Ettersom begrensninger kan påvirke både inter-merke- og intramerkekonkurransen på samme tid, kan det være nødvendig å analysere en begrensning i lys av begge spørsmål før det kan fastslås om konkurransen er begrenset i henhold til artikkel 53 nr. 1: 1) Begrenser avtalen den faktiske eller potensielle konkurranse som ville ha eksistert uten avtalen? I så fall kan avtalen falle inn under artikkel 53 nr. 1. Ved denne vurderingen er det nødvendig å ta hensyn til konkurransen mellom partene og konkurransen fra tredjeparter. Dersom eksempelvis to foretak som er etablert i forskjellige EØS-stater forplikter seg til ikke å selge produkter på hverandres hjemmemarkeder, blir (den potensielle) konkurransen som fantes før avtalen, begrenset. På lignende måte vil den faktiske eller potensielle konkurransen som ville eksistert i fravær av avtalen, bli begrenset når en leverandør pålegger sine distributører forpliktelser om ikke å selge konkurrerende produkter, og slike forpliktelser hindrer tredjeparter i å få adgang til markedet. Ved vurdering av om partene i en avtale er faktiske eller potensielle konkurrenter, må den økonomiske og juridiske sammenhengen tas i betraktning. Dersom det av objektive faktorer er usannsynlig at hver av partene på egen hånd kunne utført aktivitetene som faller inn under avtalen på grunn av den finansielle risiko som ( 16 ) Jf. i denne sammenheng sak E-1/94 Restamark [ ] EFTA Court Report s. 15 og sak 14/68, Walt Wilhelm, [1969] saml. 1, og mer nylig sak T-203/01, Michelin (II), ennå ikke publisert, nr ( 17 ) Jf. forente saker T-25/95, Cimenteries CBR m.fl., [2000] saml. II-491, nr og 1852; og forente saker T-202/98, British Sugar m.fl., [2001] saml. II-2035, nr ( 18 ) Jf. i denne sammenheng sak C-453/99, Courage v Crehan, [2001] saml. I-6297, og nr av dommen i Cimenteries CBR angitt i forrige fotnote. ( 19 ) Jf. i denne sammenheng forente saker C-2/01 P og C-3/01 P, Bundesverband der Arzneimittel-Importeure, ennå ikke publisert, nr ( 20 ) Jf. f.eks. forente saker 25/84 og 26/84, Ford, [1985] saml ( 21 ) Jf. i denne sammenheng nr. 141 av dommen i Bundesverband der Arzneimittel-Importeure som angitt i note 19. ( 22 ) Jf. sak 56/65, Société Technique Minière, [1966] saml. 337, og nr. 76 av dommen i John Deere, som angitt i note 11. ( 23 ) Jf. i denne sammenheng f.eks. forente saker 56/64 og 58/66, Consten og Grundig, [1966] saml. 429.

8 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/5 er involvert eller partenes tekniske kvalifikasjoner, blir partene ikke sett på som konkurrenter i forbindelse med den aktuelle aktiviteten( 24 ). Det er partenes ansvar å framlegge dokumentasjon for dette. 2) Begrenser avtalen faktisk eller potensiell konkurranse som ville ha eksistert dersom begrensningen(e) i avtalen ikke hadde eksistert? I så fall kan avtalen falle inn under artikkel 53 nr. 1. Dersom eksempelvis en leverandør innskrenker sine distributørers adgang til å konkurrere med hverandre, blir (den potensielle) konkurransen som kunne ha eksistert mellom distributørene uten avtalen, begrenset. Slike begrensninger omfatter fastsettelse av videresalgspriser og områdemessige eller kundemessige salgsbegrensninger mellom distributører. I noen tilfelle vil visse begrensninger imidlertid ikke falle inn under artikkel 53 nr. 1 når en slik begrensning er objektivt nødvendig for at en avtale av denne art eller type kan bestå( 25 ). En slik utelukkelse av anvendelsen av artikkel 53 nr. 1 kan bare skje på grunnlag av objektive faktorer som er eksterne i forhold til partene selv, og ikke på grunnlag av partenes subjektive synspunkter og egenskaper. Spørsmålet er ikke hvorvidt partene i sin konkrete situasjon ikke ville gått med på å inngå en mindre konkurransebegrensende avtale, men hvorvidt foretak i en tilsvarende situasjon ikke ville ha inngått en mindre konkurransebegrensende avtale tatt i betraktning avtalens art og markedets kjennetegn. Eksempelvis kan områdemessige begrensninger i en avtale mellom en leverandør og en distributør kunne falle utenfor forbudet i artikkel 53 nr. 1 i et visst tidsrom, dersom begrensningene er objektivt nødvendige for at distributøren skal kunne komme inn på et nytt marked( 26 ). Likeledes behøver et forbud for alle distributører om ikke å selge til visse kategorier sluttbrukere ikke nødvendigvis være konkurransebegrensende dersom en slik begrensning er objektivt nødvendig av sikkerhets- eller helsemessige årsaker relatert til produktets farlige karakter. Påstander om at leverandøren uten konkurranse begrensningen ville ha integrert vertikalt, er ikke tilstrekkelig. Slike beslutninger om vertikal integrering beror på et bredt spekter av komplekse økonomiske faktorer, hvorav mange er særegne for det aktuelle foretaket. 19. Ved anvendelsen av det analytiske rammeverket som er oppstilt i nr. 18, må det tas hensyn til at artikkel 53 nr. 1 skiller mellom avtaler som har til formål å begrense konkurransen og de som har som virkning å begrense konkurransen. En avtale eller kontraktmessig begrensning er bare forbudt etter artikkel 53 nr. 1 dersom den har til formål eller virkning å begrense inter-merke- og/eller intra-merkekonkurransen. 20. Skillet mellom begrensninger som har til formål å begrense konkurransen og begrensninger som har til virkning å begrense konkurransen er viktig. Når det først er fastslått at en avtale har konkurransebegrensende formål, er det ikke nødvendig å ta hensyn til dens konkrete virkninger( 27 ). Med andre ord er det ved anvendelsen av artikkel 53 nr. 1 ikke nødvendig å påvise noen faktisk konkurranse begrensende virkning når avtalen har konkurranse begrensende formål. Derimot skiller artikkel 53 nr. 3 ikke mellom avtaler med konkurranse begrensende formål og avtaler med konkurranse begrensende virkning. Artikkel 53 nr. 3 får anvendelse på alle avtaler som oppfyller de fire vilkårene i denne bestemmelsen( 28 ). 21. Begrensninger som har til formål å begrense konkurransen er slike som i seg selv er av en slik art at de er egnet til å begrense konkurransen. Dette er begrensninger som i lys av formålene med EØSkonkurransereglene har et så høyt potensial for konkurranseskadelige virkninger at det i forhold til anvendelsen av artikkel 53 nr. 1 ikke er nødvendig å påvise eventuelle faktiske virkninger på markedet. En slik formodning er basert på begrensningens alvorlige art og på erfaringer som viser at om formålet er å begrense konkurransen, er det sannsynlig at begrensningen vil gi negative virkninger på markedet og true målene ved EØS-konkurransereglene. Begrensninger som har til formål å begrense konkurransen, slik som fastsettelse av priser og markedsdeling, reduserer produksjonen og øker prisene, noe som fører til dårlig ressursfordeling fordi varer og tjenester som forbrukerne etterspør, ikke produseres. De fører også til en reduksjon av forbrukernes velferd, ettersom forbrukerne må betale mer for de aktuelle varene og tjenestene. ( 24 ) Jf. i denne sammenheng f.eks. kommisjonsvedtak i Elopak/Metal Box Odin, EFT L 209 av , s. 15 og i TPS, EFT L 90 av , s. 6. ( 25 ) Jf. i denne sammenheng dommen i Société Technique Minière som angitt i note 22 og sak 258/78, Nungesser, [1982] saml ( 26 ) Jf. regel 10 i nr. 119 i retningslinjene for vertikale begrensninger som angitt i ovenstående note 6, der bl.a. passive salgsbegrensninger en alvorlig begrensning blir ansett å falle utenfor artikkel 53 nr. 1 i en periode på 2 år når begrensningen er knyttet til åpning av nye produktmarkeder eller nye geografiske markeder. ( 27 ) Jf. f.eks. nr. 99 av dommen i Anic Partecipazioni som angitt i note 14. ( 28 ) Jf. nedenstående nr. 47.

9 Nr. 42/6 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Vurderingen av om en avtale har som formål å begrense konkurransen eller ikke, er basert på en rekke faktorer. Disse omfatter særlig avtalens innhold og dens objektive formål. Det kan også være nødvendig å se på hvilken sammenheng den anvendes (eller skal anvendes) i, og på partenes faktiske opptreden på markedet( 29 ). Med andre ord kan det være nødvendig å se på de faktiske omstendigheter som ligger til grunn for avtalen, og den spesifikke sammenheng den fungerer i, før det kan tas stilling til om en konkret bestemmelse har et konkurranse begrensende formål. Måten en avtale faktisk gjennomføres på, kan avsløre et konkurranse begrensende formål selv om den formelle avtalen ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om dette. Bevis for subjektiv hensikt fra partenes side om å begrense konkurransen, er en relevant faktor, men det er ikke et nødvendig vilkår. 23. En ikke-uttømmende veiledning om hva som forstås med begrensninger som har til formål å begrense konkurransen finnes i gruppeunntak og i EFTAs overvåkningsorgans retningslinjer og kunngjøringer. Begrensninger som er svartelistet i gruppeunntak eller betegnes som alvorlige i retningslinjer og kunngjøringer, blir av Overvåknings organet vanligvis ansett å ha konkurransebegrensende formål. Ved horisontale avtaler omfatter begrensninger som har til formål å begrense konkurransen, bl.a. prisfastsettelse, begrensning av produksjonen samt markeds- og kundedeling( 30 ). Når det gjelder vertikale avtaler, omfatter begrensninger som har til formål å begrense konkurransen særlig avtaler om bindende eller minste videresalgspriser samt absolutt områdebeskyttelse, herunder begrensninger i adgangen til passivt salg( 31 ). 24. Dersom en avtale ikke har til formål å begrense konkurransen, må det undersøkes om den har konkurranse begrensende virkning. Det må tas hensyn til både faktiske og potensielle virkninger( 32 ). Med andre ord må avtalen ha sannsynlige konkurranse skadelige virkninger. Ved begrensninger som har til virkning å begrense konkurransen, er det ingen formodning om konkurranseskadelig virkning. For at en avtale skal ha konkurranse begrensende virkning, må den påvirke den faktiske eller potensielle konkurransen i såpass stor grad at negative virkninger på priser, produksjon, nyskaping eller utvalget eller kvaliteten av varer eller tjenester( 33 ) med en rimelig grad av sannsynlighet kan ventes på det relevante markedet. Slik negative virkninger må være merkbare. Forbudet i artikkel 53 nr. 1 gjelder ikke når de påviste konkurranse begrensende virkningene er ubetydelige( 34 ). Denne vurderingen gjenspeiler den økonomiske tilnærmings måten som EFTAs overvåknings organ anvender. Forbudet i artikkel 53 nr. 1 gjelder bare når det på grunnlag av grundig markedsanalyse kan fastslås at avtalen har sannsynlige konkurranseskadelige virkninger på markedet( 35 ). Det er ikke tilstrekkelig at partenes markedsandeler overstiger de terskler som er fastsatt i Overvåknings organets kunngjøring om bagatellmessige saker( 36 ). Avtaler som omfattes av gruppeunntak kan være omfattet av artikkel 53 nr. 1, men dette er ikke nødvendigvis tilfelle. Det at en avtale på grunn av partenes markedsandeler faller utenfor rammene av et gruppeunntak, er i seg selv heller ikke tilstrekkelig for å fastslå at den omfattes av artikkel 53 nr. 1 eller at den ikke oppfyller vilkårene i artikkel 53 nr. 3. En individuell vurdering av de sannsynlige virkningene av avtalen er nødvendig. ( 29 ) Jf. forente saker 29/83 og 30/83, CRAM og Rheinzink, [1984] saml. 1679, nr. 26, og forente saker 96/82, ANSEAU-NAVEWA m.fl., [1983] saml. 3369, nr ( 30 ) Jf. retningslinjene for horisontale samarbeidsavtaler som angitt i note 6, nr. 25, samt artikkel 5 i rettsakten innlemmet i EØSavtalens vedlegg XIV nr. 6 (Kommisjonsforordning (EF) nr. 2658/2000 av 29. november 2000 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 på grupper av spesialiseringsavtaler (EFT L 304 av , s. 3), innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 113/2000 av (EFT L 52 av , s. 38 og EØS-tillegget til EFT nr. 9 av , s. 5), trådte i kraft ( 31 ) Jf. artikkel 4 samt artikkel 5 i rettsakten innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIV nr 2 (Kommisjonsforordning (EF) nr. 2790/1999 av 22. desember 1999 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 på grupper av vertikale avtaler og samordnet opptreden (EFT L 336 av , s. 21), innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 18/2000 av , EFT L 103 av , s. 36), og retningslinjene for vertikale begrensninger, som angitt i note 6, nr. 46 ff. (EFT C 122 av , s. 1, og EØS-tillegget til EFT nr. 26 av , s. 7). Jf. også sak 279/87, Tipp-Ex, [1990] saml. I-261, og sak T-62/98, Volkswagen mot Kommisjonen, [2000] saml. II-2707, nr ( 32 ) Jf. nr. 77 av dommen i John Deere som angitt i note 10. ( 33 ) Det er ikke tilstrekkelig i seg selv at avtalen begrenser handlefriheten til en eller flere av partene, jf. nr. 76 og 77 av dommen i Métropole television (M6) som angitt i note 12. Dette er i tråd med det faktum at formålet med artikkel 53 er å beskytte konkurransen på markedet til fordel for forbrukerne. ( 34 ) Jf. f.eks. sak 5/69, Völk, [1969] saml. 295, nr. 7. Veiledning om hva som skal oppfattes som merkbar virkning er å finne i EFTAs overvåkningsorgans kunngjøring om avtaler av mindre betydning som ikke merkbart begrenser konkurransen i henhold til EØSavtalens artikkel 53 nr. 1 (EUT C 67 av , s. 20, og EØS-tillegget til EUT nr. 15 av , s. 11). Denne kunngjøringen definerer merkbarhet ut fra negative kriterier. Avtaler som faller utenfor bagatellkunngjøringen har ikke av den grunn nødvendigvis begrensende virkninger. En individuell vurdering er nødvendig. ( 35 ) Jf. i denne sammenheng forente saker T-374/94 m.fl., European Night Services, [1998] saml. II Jf. også sak E-8/00, Landsorganisasjonen i Norge m.fl. v Kommunenes Sentralforbund m.fl., [2002] EFTA Court Report, s. 114, og sak E-7/01, Hegelstad Eiendomsselskap Arvid B. Hegelstad m.fl. og Hydro Texaco AS, [2002] EFTA Court Report, s ( 36 ) Jf. note 34.

10 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/7 25. Det er sannsynlig at negative virkninger på konkurransen på det relevante markedet oppstår når partene hver for seg eller i fellesskap har eller får en viss markedsmakt, og avtalen bidrar til å skape, opprettholde eller forsterke denne markedsmakt, eller gjør partene i stand til å utnytte en slik markedsmakt. Med markedsmakt forstås evnen til i lengre tid å holde prisene over et konkurransedyktig nivå, eller til å holde produksjonen under konkurransedyktig nivå når det gjelder mengde, kvalitet eller innovasjon. På markeder med høye faste kostnader må foretakene nødvendigvis sette sine priser betydelig høyere enn deres marginale produksjons kostnader for å sikre en konkurranse dyktig avkastning på investert kapital. Det faktum at foretak setter prisene høyere enn sine marginale kostnader er derfor ikke i seg selv et tegn på at konkurransen på markedet ikke fungerer og at foretak har markedsmakt som gjør dem i stand til å sette prisene over det konkurransedyktige nivå. Det er når konkurranse presset ikke er tilstrekkelig til å holde priser og produksjon på et konkurranse dyktig nivå, at foretakene har markedsmakt i henhold til artikkel 53 nr Markedsmakt kan skapes, opprettholdes eller forsterkes som et resultat av en begrensning av konkurransen mellom avtalepartene. Den kan også følge av en konkurranse begrensning mellom en eller flere av partene og tredjeparter, f.eks. fordi avtalen fører til at konkurrenter utestenges fra markedet eller fordi den øker konkurrentenes kostnader, slik at deres mulighet til å konkurrere effektivt med avtalepartene reduseres. Markedsmakt er et gradsspørsmål. Den grad av markedsmakt som normalt er nødvendig for at det skal foreligge en overtredelse av artikkel 53 nr. 1 når det gjelder avtaler med konkurranse begrensende virkning, er lavere enn den grad som kreves for at det skal anses å foreligge en dominerende stilling i henhold til artikkel For å kunne vurdere de konkurransebegrensende virkninger av en avtale, er det normalt nødvendig å definere det relevante markedet( 37 ). Det er normalt også nødvendig å undersøke og vurdere bl.a. produktenes natur, partenes markedsstilling, konkurrentenes markedsstilling, kjøpernes markedsstilling, eksistensen av potensielle konkurrenter og graden av etableringshindringer. I noen tilfeller kan det imidlertid være mulig å påvise konkurranse skadelige virkninger direkte ved å analysere avtalepartenes atferd på markedet. Det kan f.eks. være mulig å fastslå at en avtale har ført til prisøkninger. Retningslinjene for horisontale samarbeids avtaler og retningslinjene for vertikale begrensninger fastsetter detaljerte rammer for vurderingen av den konkurransemessige virkning av forskjellige typer horisontale og vertikale avtaler i henhold til artikkel 53 nr. 1( 38 ) Tilknyttede begrensninger 28. Punkt 18 ovenfor fastsetter rammeverket for vurderingen av den virkning en avtale og dens enkelte begrensninger har på konkurransen mellom merker og innenfor merker. Dersom det på grunnlag av disse prinsippene fastslås at hovedtransaksjonen som avtalen omhandler ikke begrenser konkurranse n, er det relevant å vurdere om de enkelte begrensninger i avtalen også er forenlige med artikkel 53 nr. 1 fordi de er knyttet til den overordnede, ikke-begrensende transaksjonen. 29. I EØS-konkurranseretten omfatter begrepet tilknyttede begrensninger enhver påstått konkurransebegrensning som er direkte knyttet til og nødvendig for gjennom føringen av en ikkekonkurransebegrensende hovedtransaksjon, og står i rimelig forhold til denne( 39 ). Dersom hovedinnholdet i en avtale, f.eks. en distribusjons avtale eller en avtale om fellesforetak, ikke har til formål eller virkning å begrense konkurransen, faller konkurranse begrensninger som er direkte knyttet til og nødvendige for gjennomføringen av slike transaksjoner heller ikke inn under artikkel 53 nr. 1( 40 ). Slike begrensninger kalles tilknyttede begrensninger. En begrensning er direkte knyttet til hovedtransaksjonen dersom den er underordnet gjennom føringen av denne transaksjonen, og uløselig knyttet til den. Nødvendighets kriteriet innebærer at begrensningen må være objektivt nødvendig for gjennom føringen av hoved transaksjonen, og stå i rimelig forhold til denne. Det følger at kriteriene for vurdering av tilknyttede begrensninger svarer til de som er beskrevet i punkt 18 nr. 2 ovenfor. Vurderingen av tilknyttede begrensninger gjelder imidlertid i alle tilfeller der hoved transaksjonen ikke er konkurransebegrensende( 41 ), og ikke bare ved vurderingen av avtalens virkning for intra-merkekonkurransen. ( 37 ) Jf. i denne sammenheng kunngjøring fra EFTAs overvåkningsorgan om avgrensning av det relevante marked innen konkurranseretten i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EFT L 200 av , s. 48 og EØS-tillegget til EFT nr. 28 av , s. 3). ( 38 ) For EFT-referanse, se note 6. ( 39 ) Jf. nr. 104 av dommen i Métropole télévision (M6) m.fl., som angitt i note 12. ( 40 ) Jf. f.eks. sak C-399/93, Luttikhuis, [1995] saml. I-4515, nr ( 41 ) Jf. i denne sammenheng nr. 118 ff. i Métropole television-dommen som angitt i note 12.

11 Nr. 42/8 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Det må skilles mellom anvendelse av begrepet tilknyttede begrensninger og anvendelse av unntaks bestemmelsen i artikkel 53 nr. 3 som gjelder visse økonomiske fordeler som konkurransebegrensende avtaler medfører, og som da veies opp mot avtalenes begrensende virkninger. Anvendelsen av begrepet tilknyttede begrensninger innebærer ikke noen avveining mellom konkurransefremmende og konkurranseskadelige virkninger. Slik avveining foretas bare innenfor rammene av artikkel 53 nr. 3( 42 ). 31. Ved vurderingen av tilknyttede begrensninger skal det bare tas stilling til om en bestemt begrensning, innenfor de konkrete rammene av den ikke-begrensende hovedavtalen eller hoved aktiviteten, er nødvendig for gjennomføringen av denne transaksjonen eller aktiviteten, og står i rimelig forhold til denne. Dersom det eksempelvis på grunnlag av objektive faktorer kan konkluderes med at det ville være vanskelig eller umulig å gjennomføre den ikke-konkurransebegrensende avtalen eller aktiviteten uten den aktuelle begrensningen, kan begrensningen anses som objektivt nødvendig for dens gjennomføring og for å stå i et rimelig forhold til denne( 43 ). Dersom hovedformålet med en franchiseavtale eksempelvis ikke er konkurranse begrensende, faller begrensninger som er nødvendige for at avtalen skal fungere, slik som forpliktelser som tar sikte på å verne om franchisesystemets ensartethet og omdømme, heller ikke inn under artikkel 53 nr. 1( 44 ). På samme måte gjelder at dersom et fellesforetak ikke i seg selv er konkurranse begrensende, vil begrensninger som er nødvendige for at avtalen skal fungere, bli regnet som tilknyttede begrensninger i forhold til hovedtransaksjonen, og følgelig ikke falle inn under artikkel 53 nr. 1. I TPS-saken( 45 ) konkluderte Kommisjonen med at partenes forpliktelse til å avstå fra å engasjere seg i foretak som drev med distribusjon og markeds føring av fjernsynsprogrammer via satellitt, var en tilknyttet begrensning ved etableringen av fellesforetaket i oppstartfasen. Begrensningen ble derfor ansett for ikke å falle inn under EF-traktatens artikkel 81 nr. 1 i en periode på tre år. Ved denne vurderingen tok Kommisjonen hensyn til de omfattende investeringer og den store kommersielle risiko som det å gå inn på markedet for betal-tv medførte. 2.3 Unntaksbestemmelsen i artikkel 53 nr Vurderingen av begrensninger som har til formål eller virkning etter artikkel 53 nr. 1 er bare den ene siden av analysen. Den andre siden, som gjenspeiles i artikkel 53 nr. 3, er vurderingen av de positive økonomiske virkningene av begrensende avtaler. 33. EØS-konkurransereglene tar sikte på å beskytte konkurransen på markedet som et middel til å fremme forbrukernes velferd og sikre effektiv ressursfordeling. Avtaler som begrenser konkurransen kan samtidig ha konkurransefremmende virkninger i form av effektivitetsgevinster( 46 ). Effektivitetsgevinster kan skape merverdi ved å redusere produksjons kostnader, forbedre kvaliteten av et produkt eller skape et nytt produkt. Når en avtales konkurranse fremmende virkninger oppveier dens konkurranse skadelige virkninger, er avtalen ut fra en samlet vurdering positiv for konkurransen og forenlig med målet for EØS-konkurranse reglene. Nettoeffekten av slike avtaler er at de fremmer selve kjernen i konkurranse prosessen, som går ut på å vinne kunder ved å tilby bedre produkter eller lavere priser enn konkurrentene tilbyr. Dette analytiske rammeverket gjenspeiles i artikkel 53 nr. 1 og artikkel 53 nr. 3. Den sistnevnte bestemmelsen anerkjenner uttrykkelig at begrensende avtaler kan medføre objektive økonomiske fordeler som oppveier konkurransebegrensningens skadelige virkninger( 47 ). 34. Anvendelsen av unntaksbestemmelsen i artikkel 53 nr. 3 er underlagt fire kumulative vilkår, to positive og to negative: a) Avtalen må bidra til å bedre produksjonen eller fordelingen av varer eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling, b) Forbrukerne må motta en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd, c) Begrensningene må være absolutt nødvendige for å nå disse mål, og avslutningsvis d) Avtalen må ikke gi partene mulighet til å utelukke konkurranse for en vesentlig del av de varer det gjelder. ( 42 ) Jf. nr. 107 av dommen i Métropole télévision som angitt i note 12. ( 43 ) Jf. f.eks. kommisjonsvedtak i Elopak/Metal Box Odin som angitt i note 24. ( 44 ) Jf. sak 161/84, Pronuptia, [1986] saml ( 45 ) Jf. note 22. Vedtaket ble stadfestet av De europeiske fellesskaps førsteinstansdomstol ved dens dom i saken Métropole télévision (M6) som angitt i note 12. ( 46 ) Kostnadsbesparelser og andre fordeler for partene som oppstår ved deres bruk av markedsmakt, utgjør ikke objektive fordeler og kan ikke tas i betraktning, jf. nedenstående nr. 49. ( 47 ) Se dom i Consten og Grundig, som angitt i note 23.

12 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/9 Når disse fire vilkårene er oppfylt, fremmer avtalen konkurransen på det relevante markedet, fordi den fører til at de berørte foretakene tilbyr billigere eller bedre produkter til forbrukerne, og kompenserer dem dermed for de negative virkningene av konkurranse begrensningen. 35. Artikkel 53 nr. 3 kan anvendes enten på enkeltavtaler eller på kategorier av avtaler gjennom et gruppeunntak. Når en avtale omfattes av et gruppeunntak, er partene i den begrensende avtalen fritatt fra sin bevisbyrde i henhold til kapittel II artikkel 2 om å vise at deres enkeltavtale oppfyller hvert av vilkårene i artikkel 53 nr. 3. De trenger bare bevise at den begrensende avtalen omfattes av et gruppeunntak. Anvendelsen av artikkel 53 nr. 3 på kategorier av avtaler i henhold til gruppe unntaks ordninger er basert på en antakelse om at begrensende avtaler som omfattes av gruppeunntaket( 48 ) oppfyller alle de fire vilkårene i artikkel 53 nr Dersom en konkret avtale faller inn under artikkel 53 nr. 1 og vilkårene i artikkel 53 nr. 3 ikke er oppfylt, kan gruppeunntaket trekkes tilbake. I henhold til kapittel II artikkel 29 nr. 1 kan EFTAs overvåkningsorgan trekke tilbake fordelen gitt ved et gruppeunntak når det i et bestemt tilfelle fastslår at en avtale, beslutning eller samordnet opptreden omfattet av gruppeunntaket, har virkninger som er uforenlige med EØS-avtalens artikkel 53 nr. 3. I henhold til kapittel II artikkel 29 nr. 2 kan en konkurransemyndighet i en EFTA-stat trekke tilbake fordelen gitt ved et gruppeunntak på den aktuelle EFTA-statens territorium, eller en del av det, dersom dette territoriet har alle kjennetegn på et særskilt geografisk marked. Ved en slik tilbaketrekking er det konkurranse myndighetenes ansvar å påvise at avtalen er i strid med artikkel 53 nr. 1 og at den ikke oppfyller vilkårene i artikkel 53 nr EFTA-statenes domstoler har ikke myndighet til å trekke tilbake fordelen gitt ved gruppeunntak. I sin anvendelse av gruppeunntak kan EFTA-statenes domstoler heller ikke endre deres anvendelses område ved å utvide det til også å omfatte avtaler som ikke omfattes av det aktuelle gruppeunntaket( 49 ). Utenfor rammen av gruppe unntaks ordningene har EFTA-statenes domstoler myndighet til å anvende artikkel 53 fullt ut (jfr. kapittel II artikkel 6). 3. Anvendelsen av de fire vilkårene i artikkel 53 nr Den resterende del av disse retningslinjene omhandler hvert av de fire vilkårene i artikkel 53 nr. 3( 50 ). Ettersom de fire vilkårene er kumulative( 51 ), er det unødvendig å undersøke de andre vilkårene når det først er fastslått at ett av vilkårene i artikkel 53 nr. 3 ikke er oppfylt. I enkelttilfeller kan det derfor være hensiktsmessig å vurdere de fire vilkårene i en annen rekkefølge. 39. I disse retningslinjene er det funnet hensiktsmessig å bytte om på rekkefølgen av det andre og tredje vilkåret, og behandle spørsmålet om nødvendighet før spørsmålet om fordeler for forbrukerne. Vurderingen av fordeler for forbrukerne krever en avveining av avtalens negative og positive virkninger for forbrukerne. En slik analyse bør ikke ta med virkningen av eventuelle begrensninger som allerede ikke klarer nødvendighets testen og som derfor er ulovlige i henhold til artikkel Generelle prinsipper 40. EØS-avtalens artikkel 53 nr. 3 blir først relevant når en avtale mellom foretak er konkurransebegrensende som omhandlet i artikkel 53 nr. 1. For ikke-begrensende avtaler er det ikke nødvendig å undersøke om de medfører noen fordeler. 41. Når det i et konkret tilfelle er påvist en konkurransebegrensning i henhold til artikkel 53 nr. 1, kan artikkel 53 nr. 3 påberopes som forsvar. I henhold til kapittel II artikkel 2 påhviler bevisbyrden relatert til EØS-avtalens artikkel 53 nr. 3 det foretak eller de sammenslutninger av foretak som påberoper seg unntaksregelen. Dersom vilkårene i artikkel 53 nr. 3 ikke er oppfylt, er avtalen ugyldig og uten rettsvirkning, jf. artikkel 53 nr. 2. Denne automatiske ugyldighet gjelder imidlertid ( 48 ) Det at en avtale er omfattet av et gruppeunntak, betyr ikke i seg selv at en enkeltavtale faller inn under artikkel 53 nr. 1. ( 49 ) Jf. f.eks. sak C-234/89, Delimitis, [1991] saml. I-935, nr. 46. ( 50 ) Artikkel 36 nr. 4 i forordning 1/2003 vil, når denne blir innlemmet i EØS-avtalen, jf. bl.a. ovenstående fotnote 4, oppheve artikkel 5 i rettsakten som det refereres til i EØS-avtalens vedlegg XIV nr. 10 (Rådsforordning (EØF) nr. 1017/68 av 19. juli 1968 om anvendelse av konkurransereglene innen transport med jernbane, på vei og innlands vannvei). Rettspraksis i henhold til denne rettsakten forblir imidlertid relevant i forbindelse med anvendelse av artikkel 53 nr. 3 på innenlands transport. ( 51 ) Jf. nedenstående nr. 42.

13 Nr. 42/10 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende bare de deler av avtalen som er uforenlige med artikkel 53, forutsatt at de kan skilles ut fra avtalen som helhet( 52 ). Dersom bare en del av avtalen er ugyldig og uten rettsvirkning, skal konsekvensene for de øvrige deler av avtalen vurderes i henhold til nasjonal rett( 53 ). 42. De fire vilkårene i artikkel 53 nr. 3 er kumulative( 54 ), dvs. at alle vilkårene må være oppfylt for at unntaksregelen skal finne anvendelse. Dersom ikke alle vilkårene er oppfylt, må anvendelsen av unntaksregelen i artikkel 53 nr. 3 avvises( 55 ). De fire vilkårene i artikkel 53 nr. 3 er også uttømmende. Dersom de er oppfylt, kommer unntaks regelen til anvendelse, og kan ikke gjøres avhengig av andre vilkår. Det kan tas hensyn til andre av EØS-avtalens mål i den utstrekning de innordnes under de fire vilkårene i artikkel 53 nr. 3( 56 ). 43. Vurderingen i henhold til artikkel 53 nr. 3 av de fordeler en begrensende avtale kan medføre, foretas i prinsippet innenfor grensene for hvert relevant marked som avtalen vedrører. EØSkonkurransereglene tar sikte på å beskytte konkurransen på markedet, og kan ikke ses isolert fra dette mål. Videre innebærer vilkåret om at forbrukerne( 57 ) må motta en rimelig del av fordelene, generelt at effektivitetsgevinstene som skapes av den begrensende avtalen på et relevant marked må være tilstrekkelige til å oppveie den konkurranseskadelige virkningen avtalen har på det samme relevante markedet( 58 ). Negative virkninger for forbrukerne på ett geografisk marked eller produktmarked kan normalt ikke veies opp mot eller kompenseres av positive virkninger for forbrukerne på et annet ikke-tilknyttet geografisk marked eller produkt marked. Dersom det imidlertid finnes en innbyrdes forbindelse mellom to markeder, kan det tas hensyn til effektivitetsgevinster på atskilte markeder såfremt gruppen av forbrukere som påvirkes av begrensningen og nyter godt av fordelene i hovedsak er den samme( 59 ). I noen tilfeller er det bare forbrukere på markeder i etterfølgende ledd som berøres av avtalen, og i så tilfelle må man se på hvilken virkning avtalen har for slike forbrukere. Dette gjelder for eksempel ved innkjøpsavtaler( 60 ). 44. Vurderingen av begrensende avtaler i henhold til artikkel 53 nr. 3 foretas innefor rammene av den faktiske sammenheng hvor avtalene inngår( 61 ) og på grunnlag av de fakta som forelå på et gitt tidspunkt. Det tas hensyn til materielle endringer i disse fakta. Unntaket i artikkel 53 nr. 3 gjelder så lenge de fire vilkårene er oppfylt, og opphører å gjelde når dette ikke lenger er tilfelle( 62 ). Ved anvendelse av artikkel 53 nr. 3 i samsvar med disse prinsippene, er det nødvendig å ta hensyn til de innledende irreversible investeringene foretatt av noen av partene, og den tid og de begrensninger som er nødvendige for å foreta og forrente en effektivitets økende investering. Artikkel 53 kan ikke anvendes uten at det tas tilbørlig hensyn til slike forutgående investeringer. Risikoen partene løper, og de irreversible investeringer som må foretas for å gjennomføre avtalen, kan følgelig føre ( 52 ) Se dom i Société Technique Miniere som angitt i note 22. ( 53 ) Jf. i denne sammenheng sak 319/82, Kerpen & Kerpen, [1983] saml. 4173, nr. 11 og 12. ( 54 ) Jf. f.eks. sak T-185/00, Métropole télévision SA (M6) m.fl., [2002] saml. II-3805, nr. 86, sak T-17/93, Matra, [1994] saml. II-595, nr. 85; og forente saker 43/82 og 63/82, VBVB og VBBB, [1984] saml. 19, nr. 61. ( 55 ) Jf. sak T-213/00, CMA CGM m.fl., ennå ikke publisert, nr ( 56 ) Jf. i denne sammenheng underforstått nr. 139 i Matra-dommen som angitt i note 54, og sak 26/76, Metro (I), [1977] saml. 1875, nr. 43. ( 57 ) Når det gjelder begrepet forbrukere, se nr. 84 nedenfor der det angis at forbrukerne er partenes kunder og senere kunder. Partene selv er ikke forbrukere med henblikk på artikkel 53 nr. 3. ( 58 ) Testen er markedsspesifikk, jf. i denne sammenheng sak T-131/99, Shaw, [2002] saml. II-2023, nr. 163, der De europeiske fellesskaps førsteinstansdomstol fastslo at vurderingen i henhold til EF-traktatens artikkel 81 nr. 3 måtte foretas innenfor de samme analytiske rammer som ved vurderingen av de konkurranse begrensende virkningene, og sak C-360/92 P, Publishers Association, [1995] saml. I-23, nr. 29, der De europeiske fellesskaps domstol i en sak der det relevante markedet var større enn et nasjonalt marked, fastslo at det ved anvendelsen av artikkel 81 nr. 3 ikke bare kunne tas hensyn til virkningen på det nasjonale territoriet. ( 59 ) I sak T-86/95, Compagnie Générale Maritime m.fl., [2002] saml. II-1011, nr , fastslo De europeiske fellesskaps førsteinstansdomstol at EF-traktatens artikkel 81 nr. 3 ikke krever at fordeler er forbundet med et bestemt marked, og at det i saker hvor det er relevant, må tas hensyn til fordeler for alle andre markeder der den aktuelle avtalen kan ha fordelaktige virkninger, og endatil i mer generell betydning, for enhver tjeneste der kvaliteten eller effektiviteten kan bli forbedret som følge av avtalens eksistens. Det er imidlertid viktig å merke seg at i dette tilfellet var den berørte forbrukergruppen den samme. Saken gjaldt transporttjenester ved bruk av flere transportmåter, herunder innenlands og maritim transport, utført for rederier over hele EU. Begrensningene gjaldt innenlands transporttjenester, som ble oppfattet som et eget marked, mens fordelene ble hevdet å oppstå i forbindelse med maritime transport tjenester. Begge tjenestene var etterspurt av rederier som trengte intermodale transporttjenester mellom Nord-Europa og Sørøst- og Øst-Asia. Dommen i saken CMA CGM, som angitt i note 55 ovenfor, gjaldt også en situasjon der avtalen, selv om den dekket flere forskjellige tjenester, berørte den samme gruppen forbrukere, nemlig speditører av last i containere mellom Nord-Europa og Det fjerne østen. Under avtalen fastsatte partene satser og tilleggsatser for innenlandske transporttjenester, havne tjenester og maritime transporttjenester. Førsteinstansdomstolen fastslo (jf. nr ) at etter sakens omstendigheter var det ikke nødvendig å definere relevante markeder for å kunne anvende artikkel 81 nr. 3. Avtalen var som formål å begrense konkurransen, og det var ingen fordeler for forbrukerne. ( 60 ) Jf. nr. 126 og 132 i retningslinjene for horisontale samarbeidsavtaler som angitt i ovenstående note 6. ( 61 ) Jf. Ford-dommen som angitt i note 20. ( 62 ) Jf. i denne sammenheng f.eks. kommisjonsvedtak i TPS, EFT L 90, , s. 6. Likeledes gjelder forbudet i artikkel 53 nr. 1 også bare så lenge avtalen har konkurransebegrensende formål eller virkninger.

14 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/11 til at avtalen faller utenfor artikkel 53 nr. 1 eller oppfyller vilkårene i artikkel 53 nr. 3, alt etter hva forholdene måtte være, så lenge det tar å tjene inn investeringen. 45. I noen tilfeller er den konkurransebegrensende avtalen ugjenkallelig. Når først den begrensende avtalen har blitt gjennomført, kan situasjonen som forelå før avtalen, ikke gjenopprettes. I så fall må vurderingen foretas utelukkende på grunnlag av de omstendigheter som forelå på tidspunktet for gjennomføringen. Ved eksempelvis en forsknings- og utviklings avtale der hver av partene avtaler å avslutte sitt respektive forsknings prosjekt og forene sine krefter med en annen part, kan det fra et objektivt standpunkt være teknisk og økonomisk umulig å gjenopplive et prosjekt når det først har blitt skrinlagt. Vurderingen av de konkurransebegrensende og konkurranse fremmende virkningene av en avtale om å skrinlegge de individuelle forsknings prosjektene, må derfor gjøres på det tidspunkt da avtalen gjennomføres. Dersom avtalen på dette tidspunkt er i samsvar med artikkel 53, eksempelvis fordi et tilstrekkelig antall tredjeparter har konkurrerende forsknings- og utviklings prosjekter, vil partenes avtale om å skrinlegge sine individuelle prosjekter fortsatt være i samsvar med artikkel 53 selv om tredjepartenes forsøk senere skulle vise seg mislykket. Forbudet i artikkel 53 kan imidlertid gjelde for andre deler av avtalen der spørsmålet om ugjenkallelighet ikke er aktuelt. Dersom en avtale i tillegg til å gjelde felles forskning og utvikling også åpner for felles utnyttelse, kan artikkel 53 gjelde for denne del av avtalen dersom avtalen blir konkurransebegrensende grunnet senere utviklinger på markedet, og ikke (lenger) oppfyller vilkårene i artikkel 53 nr. 3, idet det tas tilbørlig hensyn til tidligere irreversible investeringer, jf. ovenstående punkt. 46. Artikkel 53 nr. 3 utelukker ikke bestemte typer avtaler på forhånd. I prinsippet omfatter unntaket alle begrensende avtaler som oppfyller de fire vilkårene i artikkel 53 nr. 3( 63 ). Det er imidlertid ikke sannsynlig at alvorlige konkurranse begrensninger oppfyller vilkårene i artikkel 53 nr. 3. Slike begrensninger er vanligvis svartelistet i gruppeunntak eller betegnet som alvorlige begrensninger i retnings linjer og kunngjøringer fra EFTAs overvåkningsorgan. Denne type avtaler oppfyller som regel (i hvert fall) ikke de to første vilkårene i artikkel 53 nr. 3. De skaper verken objektive økonomiske fordeler( 64 ) eller er til fordel for forbrukerne( 65 ). En horisontal prisavtale begrenser f.eks. produksjonen og fører dermed til dårlig ressurs utnyttelse. Den innebærer også at det overføres verdier fra forbrukerne til produsentene, ettersom den fører til høyere priser uten å medføre noen kompenserende motverdi for forbrukerne på det relevante markedet. Dessuten oppfyller slike avtaler vanligvis heller ikke det tredje vilkåret om at de må være absolutt nødvendige( 66 ). 47. Enhver påstand om at begrensende avtaler er berettiget ettersom de tar sikte på å sikre rettferdige konkurranseforhold på markedet, er i sin natur grunnløs og må forkastes( 67 ). Formålet med artikkel 53 er å beskytte effektiv konkurranse ved å sikre at markedene forblir åpne og konkurransepregede. Beskyttelsen av rettferdige konkurranse forhold er en oppgave for lovgiverne innenfor de forpliktelser som følger av EØS-retten( 68 ) og ikke noe foretakene selv skal regulere. 3.2 Første vilkår i artikkel 53 nr. 3: Effektivitetetsgevinster Generelle bemerkninger 48. I henhold til det første vilkåret i artikkel 53 nr. 3 må en konkurransebegrensende avtale bidra til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling. Bestemmelsen nevner bare varer, men gjelder tilsvarende for tjenester. 49. Det følger av De europeiske fellesskaps domstols rettspraksis at det bare kan tas hensyn til objektive fordeler( 69 ). Dette betyr at effektivitetsgevinster ikke vurderes ut fra partenes subjektive synsvinkel( 70 ). Det kan ikke tas hensyn til kostnadsbesparelser som bare skyldes partenes utøvelse av sin markedsmakt. Dersom to foretak for eksempel avtaler å fastsette priser eller dele markeder, reduserer de produksjonen og dermed produksjons kostnadene. Redusert konkurranse kan også føre til lavere salgs- og markedsførings kostnader. Slike kostnads reduksjoner er en direkte følge ( 63 ) Jf. nr. 85 i Matra-dommen som angitt i note 54. ( 64 ) Når det gjelder dette vilkåret, jf. nedenstående nr. 49. ( 65 ) Jf. f.eks. sak T-29/92, Vereniging van Samenwerkende Prijsregelende Organisaties in de Bouwnijverheid (SPO), [1995] saml. II-289. ( 66 ) Jf. f.eks. sak 258/78, Nungesser, [1982] saml. 2015, nr. 77, angående absolutt områdebeskyttelse. ( 67 ) Jf. i denne sammenheng f.eks. SPO-dommen som angitt i note 65. ( 68 ) Nasjonale tiltak må blant annet være i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital. ( 69 ) Jf. f.eks. dommen i saken Consten og Grundig som angitt i note 23. ( 70 ) Jf. i denne sammenheng kommisjonsvedtak i Van den Bergh Foods, EFT L 246 av , s. 1.

15 Nr. 42/12 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende av redusert produksjon og verdiskaping. De aktuelle kostnads reduksjonene skaper ikke noen konkurranse fremmende virkninger på markedet. Fremfor alt fører de ikke til noen verdiskaping gjennom integrering av eiendeler og aktiviteter. De gjør det bare mulig for de aktuelle foretakene å øke sin inntjening, og er derfor irrelevante i forhold til artikkel 53 nr Formålet med det første vilkåret i artikkel 53 nr. 3 er å definere de typer effektivitets gevinster som det kan tas hensyn til og som kan underlegges de ytterligere testene i det andre og tredje vilkåret i artikkel 53 nr. 3. Formålet med denne analyse er å fastslå hvilke objektive fordeler avtalen er forbundet med, og hvilken økonomisk betydning slike effektivitets gevinster har. Ettersom det er en forutsetning for anvendelsen av artikkel 53 nr. 3 at de konkurransefremmende virkningene oppveier de konkurranse skadelige virkningene, er det nødvendig å klarlegge forbindelsen mellom avtalen og de påståtte effektivitets gevinster, samt verdien av disse effektivitetsgevinstene. 51. Alle effektivitetsgevinster må derfor dokumenteres slik at det er mulig å kontrollere: a) de påståtte effektivitetsgevinstenes art, b) forbindelsen mellom avtalen og effektivitetsgevinstene, c) sannsynligheten for og omfanget av hver av de påståtte effektivitetsgevinstene, d) hvordan og når hver av de påståtte effektivitetsgevinstene skulle oppnås. 52. Bokstav a) gjør det mulig for beslutningstageren å kontrollere om de påståtte effektivitetsgevinstene er av objektiv art, jf. ovenstående nr Bokstav b) gjør det mulig for beslutningstageren å kontrollere om det er en tilstrekkelig årsakssammenheng mellom den begrensende avtalen og de påståtte effektivitets gevinstene. Dette vilkåret krever normalt at gevinstene skyldes den økonomiske aktivitet som avtalen omhandler. Slike aktiviteter kan f.eks. bestå av distribusjon, lisensiering av teknologi, felles produksjon eller felles forskning og utvikling. I den utstrekning en avtale har mer omfattende effektivitetsfremmende virkninger, eksempel vis fordi den fører til en reduksjon av kostnadene for bransjen som helhet, blir det imidlertid også tatt hensyn til slike ytterligere fordeler. 54. Årsakssammenhengen mellom avtalen og de påståtte effektivitetsgevinstene må normalt også være direkte( 71 ). Påstander om indirekte virkninger er generelt sett for usikre og for fjerne til at det kan tas hensyn til dem. En direkte årsakssammenheng foreligger for eksempel når en avtale om teknologioverføring setter lisenstakerne i stand til å framstille nye eller bedre produkter, eller en distribusjonsavtale gjør det mulig å distribuere produktene rimeligere eller yte verdifulle tjenester. Et eksempel på en indirekte virkning er en situasjon der det hevdes at en begrensende avtale gjør det mulig for de aktuelle foretakene å øke sin fortjeneste og dermed gjør dem i stand til å investere mer i forskning og utvikling, hvilket i siste instans kommer forbrukerne til gode. Selv om det kan være en forbindelse mellom fortjenesten og forsknings- og utviklings innsatsen, er denne forbindelsen i alminnelighet ikke tilstrekkelig direkte til at den kan tas i betraktning i forhold til artikkel 53 nr Bokstav c) og d) gjør det mulig for beslutningstageren å kontrollere verdien av de påståtte effektivitets gevinstene, som i forhold til det tredje vilkåret i artikkel 53 nr. 3 må veies opp mot avtalens konkurranse skadelige virkninger, jf. nr. 101 nedenfor. Ettersom artikkel 53 nr. 1 bare gjelder i tilfeller der avtalen har sannsynlige negative virkninger for konkurransen og kundene (ved alvorlige begrensninger forutsettes det at slike virkninger består), må påståtte effektivitets gevinster dokumenteres slik at de kan kontrolleres. Udokumenterte påstander må avvises. 56. Når det dreier seg om påståtte kostnadsbesparelser, må foretakene som påberoper seg artikkel 53 nr. 3 beregne eller anslå så nøyaktig som det er rimelig mulig verdien av effektivitets gevinstene, og detaljert beskrive hvordan beløpet er beregnet. De må også gi en beskrivelse av hvordan effektivitetsgevinstene er eller vil bli oppnådd. Opplysningene som gis må kunne kontrolleres slik at det kan fastslås med tilstrekkelig sikkerhet at effektivitetsgevinstene har oppstått eller sannsynligvis vil oppstå. ( 71 ) Jf. i denne sammenheng kommisjonsvedtak i Glaxo Wellcome, EFT L 302 av , s. 1.

16 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/ Ved påståtte effektivitetsgevinster i form av nye eller bedre produkter eller andre ikke-kostnadsbaserte effektivitetsgevinster, må foretakene som påberoper seg artikkel 53 nr. 3 detaljert beskrive og forklare effektivitetsgevinstenes art, og hvordan og hvorfor de utgjør en objektiv økonomisk fordel. 58. I tilfeller der avtalen ennå ikke er fullt ut satt i verk, må partene dokumentere eventuelle prognoser for det tidspunkt hvor effektivitetsgevinstene vil slå igjennom og få en betydelig positiv virkning på markedet De forskjellige kategorier effektivitetsgevinster 59. De forskjellige formene av effektivitetsgevinster som er angitt i artikkel 53 nr. 3 er brede kategorier som tar sikte på å dekke alle objektive økonomiske effektivitetsgevinster. Det er en betydelig overlapping mellom de forskjellige kategoriene som nevnes i artikkel 53 nr. 3, og den samme avtalen kan skape forskjellige former for effektivitetsgevinster. Det er derfor ikke hensiktsmessig å trekke faste og klare skillelinjer mellom de forskjellige kategoriene. I disse retningslinjer skilles det mellom kostnadsbesparelser og effektivitetsgevinster av kvalitativ art som skaper verdi i form av nye eller bedre produkter, større produktutvalg osv. 60. Generelt beror effektivitetsgevinster på en integrering av økonomiske aktiviteter der foretak slår sammen sine aktiva for å oppnå hva de ikke kunne oppnå like effektivt på egen hånd, eller der de overdrar oppgaver til et annet foretak som dette foretaket kan utføre mer effektivt. 61. Forskning og utvikling, produksjon og distribusjon kan oppfattes som en verdikjede som kan deles inn i flere trinn. På hvert trinn i denne kjeden har et foretak valget mellom selv å utføre aktiviteten, utføre den sammen med ett eller flere andre foretak, eller helt å overdra aktiviteten til ett eller flere andre foretak. 62. I alle tilfeller der valget som treffes innebærer samarbeid på markedet med et annet foretak, må det normalt inngås en avtale i artikkel 53 nr. 1s forstand. Slike avtaler kan være vertikale, der partene opererer på forskjellige nivåer av verdikjeden, eller horisontale, der partene opererer på samme nivå i verdikjeden. Begge kategorier avtaler kan skape effektivitetsgevinster ved å gjøre det mulig for de aktuelle foretakene å utføre en bestemt aktivitet med færre kostnader eller med høyere merverdi for forbrukerne. Slike avtaler kan også inneholde eller føre til konkurranse begrensninger, og i så fall kan forbudet i artikkel 53 nr. 1 og unntaket i artikkel 53 nr. 3 bli relevant. 63. De former for effektivitetsgevinster som nevnes i det følgende, er bare eksempler og er ikke ment å være uttømmende Kostnadsbesparelser 64. Kostnadsbesparelser som er et resultat av avtaler mellom foretak kan oppstå på flere forskjellige måter. En svært viktig kilde til kostnadsbesparelser er utvikling av ny produksjons teknologi og nye produksjonsmetoder. Det er i alminnelighet når det gjøres teknologiske framskritt, at det største potensialet for kostnadsbesparelser oppnås. For eksempel førte innføringen av samlebåndet til svært betydelige kostnadsbesparelser for bilindustrien. 65. En annen svært viktig kilde til effektivitetsgevinster er synergieffekter ved integrering av eksisterende aktiva. Når partene i en avtale slår sammen sine respektive aktiva, kan de bli i stand til å oppnå et kostnads/produksjonsforhold som ellers ikke ville vært mulig. Kombinasjonen av to eksisterende teknologier som begge har sterke sider som kompletterer hverandre, kan redusere produksjonskostnadene eller føre til et produkt av høyere kvalitet. Det kan f.eks. være at produksjonsutstyret til firma A gir en høy produksjon per time, men krever relativt høy tilførsel av råmaterialer per produsert enhet, mens produksjonsutstyret til firma B gir en lavere produksjon per time, men krever relativt lavere tilførsel av råmaterialer per produsert enhet. Det oppstår synergieffekter dersom partene ved å opprette et felles produksjonsforetak som slår sammen begge partenes produksjons utstyr, kan oppnå en høy (eller høyere) produksjon per time med et lavt (eller lavere) forbruk av råmaterialer per produsert enhet. Dersom ett foretak har optimalisert ett

17 Nr. 42/14 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende ledd i verdikjeden og et annet foretak har optimalisert et annet ledd, kan en kombinasjon av disse foretakenes drift på samme måte føre til lavere kostnader. Firma A kan eksempelvis ha en sterkt automatisert produksjon som gir lave produksjons kostnader per enhet, mens firma B har utviklet et effektivt system for behandling av ordrer. Systemet gjør det mulig å tilpasse produksjonen til kundenes behov, sikre punktlig levering, redusere lagerkostnader og redusere problemer med ukurante produkter. Ved å slå sammen sine aktiva vil A og B muligens kunne oppnå kostnadsbesparelser. 66. Kostnadsbesparelser kan også oppstå gjennom stordriftsfordeler, dvs. at kostnaden per produsert enhet faller jo mer det produseres. Som eksempel kan nevnes at investeringer i utstyr og andre aktiva ofte må foretas i uoppdelelige blokker. Dersom et foretak ikke kan utnytte en blokk fullt ut, vil gjennomsnitts kostnadene være høyere enn dersom foretaket var i stand til dette. Eksempelvis er kostnadene ved å drive en lastebil omtrent de samme enten den er nesten tom, halvfull eller full. Avtaler der foretak slår sammen sin logistikk, kan gi dem mulighet til å øke utnyttelsesgraden og redusere antallet biler som brukes. Stordriftsfordeler kan også muliggjøre bedre arbeidsdeling og dermed lavere kostnader per produsert enhet. Foretak kan oppnå stordrifts fordeler i forbindelse med alle ledd av verdikjeden, inkludert forskning og utvikling, produksjon, distribusjon og markedsføring. Besparelser som følger av akkumulert produksjonserfaring er en beslektet form for effektivitets gevinst. Etter hvert som man får erfaring med en bestemt produksjonsprosess eller en bestemt oppgave, vil man kunne øke produktiviteten fordi prosessen kan gå mer effektivt, eller oppgaven kan utføres raskere. 67. Samdriftsfordeler er en annen kilde til effektivitetsgevinster som oppstår når firmaer oppnår kostnadsreduksjoner ved å framstille forskjellige produkter på grunnlag av de samme innsatsfaktorer. Slike effektivitets gevinster kan skyldes at det er mulig å bruke samme komponenter, og samme utstyr og personale, til å framstille flere forskjellige produkter. Samdriftsfordeler kan på samme måte oppstå innenfor distribusjon, når flere typer varer distribueres med de samme kjøretøyene. Eksempelvis kan en produsent av frossenpizza og en produsent av fryste grønnsaker oppnå samdriftsfordeler ved å gå sammen om distribusjonen av sine produkter. Begge produktene må distribueres i kjølevogner, og det er sannsynligvis en betydelig overlapping mellom deres kunder. Ved å slå sammen sin distribusjon kan de to produsentene oppnå lavere distribusjons kostnader per distribuert enhet. 68. Effektivitetsgevinster i form av kostnadsbesparelser kan også oppnås gjennom avtaler som muliggjør bedre planlegging av produksjonen, reduserer behovet for kostnads krevende lagre og muliggjør bedre kapasitetsutnyttelse. Slike effektivitets gevinster kan for eksempel stamme fra innkjøp med just in time -levering, det vil si en forpliktelse for en leverandør av komponenter til å kontinuerlig forsyne kjøperen i henhold til hans leveransebehov, slik at kjøperen kan unngå å ha et betydelig lager av komponenter som risikerer å bli ukurante. Kostnadsbesvarelser kan også være et resultat av avtaler som gjør det mulig for partene å rasjonalisere produksjonen i sine anlegg Kvalitative effektivitetsgevinster 69. Avtaler mellom foretak kan skape forskjellige effektivitetsgevinster av kvalitativ art som er relevante for anvendelsen av artikkel 53 nr. 3. I en rekke tilfeller ligger en avtales viktigste effektiviseringspotensial ikke i kostnadsreduksjon, men i kvalitets forbedringer og andre effektivitets gevinster av kvalitativ art. Slike effektivitets gevinster kan avhengig av omstendighetene være like viktige som eller viktigere enn kostnads besparelser. 70. Tekniske og teknologiske framskritt er en viktig og dynamisk del av økonomien, og skaper betydelige fordeler i form av nye eller forbedrede varer og tjenester. Gjennom samarbeid kan foretak bli i stand til å skape effektivitetsgevinster som ikke ville vært mulige uten den begrensende avtalen, eller bare ville vært mulig med betydelige forsinkelser eller høyere kostnader. Slike effektivitetsgevinster utgjør en viktig kilde til økonomiske fordeler som omfattes av det første vilkåret i artikkel 53 nr. 3. Avtaler som er i stand til å skape denne type effektivitetsgevinster omfatter særlig forsknings- og utviklingsavtaler. Et eksempel kan være at A og B oppretter et felles foretak med henblikk på felles utvikling og, dersom det lykkes, produksjon av et cellebasert dekk. Dersom en celle punkterer, påvirker det ikke de andre cellene, noe som betyr at det ikke er

18 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/15 risiko for at dekket faller sammen selv om det punkterer. Dekket er følgelig sikrere enn tradisjonelle dekk. Det betyr også at det ikke er noe umiddelbart behov for å skifte dekk, og dermed å ha med et reservedekk. Begge typer effektivitetsgevinster er objektive fordeler som omhandlet i det første vilkåret i artikkel 53 nr På samme måte som en kombinasjon av kompletterende aktiva kan gi kostnads besparelser, kan kombinasjoner av aktiva også skape synergivirkninger som kan skape effektivitets gevinster av kvalitativ art. En kombinasjon av produksjons midler kan for eksempel føre til at det blir framstilt produkter av høyere kvalitet eller produkter med nye egenskaper. Dette kan eksempelvis være tilfelle ved lisensavtaler og avtaler om felles produksjon av nye eller bedre varer eller tjenester. Lisensavtaler kan særlig sikre raskere spredning av ny teknologi i EØS-området og gjøre det mulig for lisenstakeren/lisenstakerne å gjøre nye produkter tilgjengelige, eller benytte nye produksjonsteknikker som fører til kvalitetsforbedringer. Felles produksjons avtaler kan særlig åpne for at nye eller bedre produkter eller tjenester blir brakt på markedet raskere eller med lavere kostnader( 72 ). I telekomsektoren er samarbeids avtaler for eksempel blitt ansett for å skape effektivitetsgevinster ved at nye globale tjenester blir gjort tilgjengelig raskere( 73 ). Innenfor banksektoren har samarbeidsavtaler som har ført til lettere adgang til å foreta betaling over landegrensene, også blitt ansett for å skape effektivitets gevinster innenfor rammene av det første vilkåret i artikkel 53 nr. 3( 74 ). 72. Distribusjonsavtaler kan også skape kvalitative effektivitetsgevinster. Spesialiserte distributører vil eksempelvis kunne tilby tjenester som er bedre skreddersydd til kundenes behov, levere raskere eller sikre bedre kvalitet gjennom hele distribusjonskjeden( 75 ). 3.3 Tredje vilkår i artikkel 53 nr. 3: Nødvendigheten av begrensningene 73. I henhold til det tredje vilkåret i artikkel 53 nr. 3 må den begrensende avtalen ikke pålegge begrensninger som ikke er absolutt nødvendige for å oppnå de mål den aktuelle avtalen er forbundet med. I dette ligger det implisitt to kriterier. For det første må den begrensende avtalen som sådan med rimelighet være nødvendig for å oppnå effektivitets gevinstene. For det andre må de enkelte begrensninger som avtalen innebærer, også med rimelighet være nødvendige for å oppnå effektivitetsgevinstene. 74. I forhold til det tredje vilkåret i artikkel 53 nr. 3 er den avgjørende faktoren hvorvidt den begrensende avtalen og individuelle begrensninger gjør det mulig å utføre den aktuelle aktiviteten mer effektivt enn det sannsynligvis ville vært mulig i fravær av den aktuelle avtalen eller begrensningen. Spørsmålet er ikke om avtalen ikke ville blitt inngått uten begrensningen, men om det skapes større effektivitets gevinster som følge av avtalen eller begrensningen, enn hva som ville vært tilfelle dersom avtalen eller begrensningen ikke hadde eksistert( 76 ). 75. Det første kriteriet i det tredje vilkåret i artikkel 53 nr. 3 innebærer at effektivitets gevinstene må være spesifikke for den aktuelle avtalen, i den forstand at det ikke finnes noen annen økonomisk gjennomførbar og mindre begrensende måte å oppnå gevinstene på. Ved denne vurderingen skal det tas hensyn til de markedsforhold og de økonomiske realiteter partene i avtalen står overfor. Det kreves ikke at foretak som påberoper seg artikkel 53 nr. 3, skal måtte vurdere hypotetiske eller teoretiske alternativer. EFTAs overvåkningsorgan har ikke til hensikt å foreta en revurdering av partenes forretnings messige vurderinger. Overvåknings organet vil bare gripe inn når det med rimelighet er klart at det finnes realistiske og realiserbare alternativer. Partene behøver bare forklare og påvise hvorfor tilsyne latende realistiske og betydelig mindre begrensende alternativer til avtalen, ville være betydelig mindre effektive. 76. Det er særlig relevant å se på om partene, under behørig hensyn til omstendighetene i den aktuelle saken, kunne ha oppnådd effektivitets gevinstene gjennom en annen, mindre begrensende type avtale, og i så fall, når de ville være i stand til å oppnå disse gevinstene. Det kan også være nødvendig å undersøke om partene kunne ha oppnådd effektivitetsgevinstene på egen hånd. Dersom de påståtte effektivitets gevinstene eksempelvis tar form av kostnadsbesparelser som følge ( 72 ) Jf. f.eks. kommisjonsvedtak i GEAE/P&W, EFT L 58 av , s. 16; i British Interactive Broadcasting/Open, EFT L 312 av , s. 1; og i Asahi/Saint Gobain, EUT L 354 av , s. 87. ( 73 ) Jf. f.eks. kommisjonsvedtak i Atlas, EFT L 239 av , s. 23, og i Phoenix/Global One, EFT L 239 av , s. 57. ( 74 ) Jf. f.eks. kommisjonsvedtak i Uniform Eurocheques, EFT L 35 av , s. 43. ( 75 ) Jf. f.eks. kommisjonsvedtak i Cégétel + 4, EFT L 88, , s. 26. ( 76 ) Når det gjelder det første spørsmålet, som kan være relevant i forhold til artikkel 53 nr. 1, se ovenstående nr. 18.

19 Nr. 42/16 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende av stordriftsfordeler eller samdriftsfordeler, må de aktuelle foretakene forklare og dokumentere hvorfor de samme effektivitets gevinstene ikke kunne antas å bli oppnådd gjennom intern vekst og priskonkurranse. Ved denne vurderingen må man bl.a. se på hva som er den minste effektive skala på det relevante markedet. Den minste effektive skala er den produksjon som er nødvendig for å minimere gjennomsnittskostnadene og utnytte alle mulige stordriftsfordeler( 77 ). Jo større den minste effektive skala er i forhold til partenes aktuelle størrelse, desto mer sannsynlig er det at effektivitetsgevinstene vil bli oppfattet som spesifikke for avtalen. Når det er tale om avtaler som skaper betydelige synergivirkninger gjennom en kombinasjon av partenes komplementerende aktiva og egenskaper, foranlediger selve arten av effektivitetsgevinster en formodning om at avtalen er nødvendig for å oppnå disse. 77. Disse prinsipper kan illustreres med følgende hypotetiske eksempel: A og B har slått foretakenes respektive produksjonsteknologi sammen i et felles foretak for å få større produksjon og lavere forbruk av råmaterialer. Felles foretaket får en eksklusiv lisens på partenes respektive produksjons teknologier. Partene overfører sine eksisterende produksjonsanlegg til fellesforetaket. De overfører også nøkkel personell for å sikre at besparelser som følger av akkumulert produksjonserfaring kan utnyttes og videreutvikles. Det er anslått at disse besparelsene vil redusere produksjons kostnadene med ytterligere 5 %. Produksjonen fra fellesforetaket selges av A og B hver for seg. I dette tilfellet krever nødvendighets kriteriet en vurdering av om fordelene i hovedsak ville kunne oppnås gjennom en lisensavtale, noe som sannsynligvis ville være betydelig mindre begrensende ettersom A og B ville fortsette å produsere hver for seg. Under de omstendighetene som beskrives vil dette sannsynligvis ikke være tilfelle, ettersom en lisensavtale ikke ville gjøre partene i stand til på samme sømløse og kontinuerlige måte å nyte godt av deres respektive erfaring med bruken av de to teknologiene, som skaper betydelige besparelser hva gjelder erfaring. 78. Når det først er fastslått at den aktuelle avtalen er nødvendig for å oppnå effektivitets gevinstene, må den absolutte nødvendigheten av hver enkelt av de konkurranse begrensninger avtalen innebærer, vurderes. I denne sammenheng skal det vurderes om enkeltstående begrensninger med rimelighet er nødvendige for å oppnå effektivitets gevinstene. Avtalepartene må dokumentere sine påstander, både med hensyn til begrensningens art og dens intensitet. 79. En begrensning er absolutt nødvendig når fraværet av den ville eliminere eller betydelig redusere effektivitetsgevinstene som avtalen gir, eller gjøre det betydelig mindre sannsynlig at de ville oppstå. Ved vurderingen av alternative løsninger må det tas hensyn til den faktiske og potensielle forbedring av konkurranse forholdene som fjerningen av en bestemt begrensning eller innføring av et mindre begrensende alternativ ville føre til. Jo større begrensningen er, desto strengere krav stilles det ved vurderingen i henhold til det tredje vilkåret( 78 ). Det er usannsynlig at begrensninger som er svartelistet i gruppe unntak eller angitt som alvorlige i EFTAs overvåknings organs retningslinjer og kunngjøringer, vil oppfattes som absolutt nødvendige. 80. Vurderingen etter den absolutte nødvendigheten skjer innenfor rammene av den faktiske sammenhengen avtalen fungerer i, og det tas særlig hensyn til markedets struktur, de økonomiske risikoer forbundet med avtalen, og hvilke incentiver partene har. Jo mer usikkert det er om produktet avtalen omfatter vil få suksess, desto mer nødvendig kan begrensningen være for å sikre effektivitets gevinstene. Begrensningene kan også være absolutt nødvendige for å tilpasse partenes incentiver til hverandre, og sikre at partene konsentrerer seg om gjennomføringen av avtalen. En begrensning kan eksempelvis være nødvendig for å unngå hold-up -problem (dvs. motvilje mot enkelte investeringer) så snart den ene av partene har foretatt en betydelig irreversibel investering. Når først en leverandør eksempelvis har foretatt en betydelig kundespesifikk investering for å forsyne kunden med en innsatsvare, er leverandøren bundet til denne kunden. For å unngå at kunden senere kan utnytte denne avhengigheten til å skaffe seg gunstigere vilkår, kan det være nødvendig å pålegge kunden å ikke kjøpe det aktuelle produktet fra tredjeparter, eller kjøpe et visst minstekvantum fra leverandøren( 79 ). ( 77 ) Stordriftsfordeler er normalt bare relevante opp til et visst punkt. Ut over dette vil gjennomsnitts kostnadene stabilisere seg og etter hvert stige, f.eks. på grunn av kapasitets begrensninger og flaskehalser. ( 78 ) Jf. i denne sammenheng nr i dommen i saken Compagnie Générale Maritime som angitt i note 59. ( 79 ) For nærmere detaljer, se nr. 116 i retningslinjene for vertikale begrensninger som angitt i note 6.

20 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 42/ I noen tilfeller vil en begrensning bare være absolutt nødvendig i et bestemt tidsrom, og i så fall finner unntaket i artikkel 53 nr. 3 bare anvendelse i dette tidsrommet. Ved denne vurderingen er det nødvendig å ta behørig hensyn til hvor lang tid det tar for partene å oppnå effektiviseringsgevinstene som er begrunnelsen for anvendelsen av unntaket( 80 ). I tilfeller hvor gevinstene ikke kan oppnås uten betydelige investeringer, må det særlig tas hensyn til hvor lang tid det tar å sikre en rimelig avkastning på investeringene, se også ovenstående nr Disse prinsippene kan illustreres med følgende hypotetiske eksempler: P framstiller og distribuerer frossenpizza, med en markedsandel på 15 % i EØS-stat X. Levering skjer direkte til detaljistene. Ettersom de fleste av disse har begrenset lagrings kapasitet, kreves relativt hyppige leveringer, noe som fører til dårlig kapasitets utnyttelse og bruk av relativt små lastebiler. T er grossist innenfor frossen pizza og andre frossenvarer, og leverer til stort sett de samme kunder som P. Pizzaproduktene som distribueres av P har en markedsandel på 30 %. T har en bilpark med større biler og har ledig kapasitet. P inngår en eksklusiv distribusjons avtale med T for EØS-stat X, og påtar seg å sikre at distributører i andre EØS-stater ikke selger til Ts område, verken aktivt eller passivt. T påtar seg å drive reklame for produktene, undersøke kundenes preferanser og tilfredshet, og sikre at alle produkter kommer ut til detaljistene i løpet av 24 timer. Avtalen fører til at de samlede distribusjons kostnadene reduseres med 30 %, ettersom kapasiteten blir bedre utnyttet og man unngår dobbelt kjøring. Avtalen fører også til at forbrukerne får tilleggs tjenester. Begrensninger i adgangen til passivt salg er alvorlige begrensninger i henhold til gruppe unntaket for vertikale begrensninger( 81 ) og kan bare oppfattes som absolutt nødvendige under særlige forhold. Ts etablerte markedsstilling og arten av de forpliktelser T er pålagt, tyder på at dette ikke er et slikt særlig tilfelle. Forbudet mot aktivt salg vil på den annen side sannsynligvis være absolutt nødvendig. T må antas å ha mindre incentiv til å selge og reklamere for Ps merke dersom distributører i andre EØS-stater kunne selge aktivt i EØS-stat X og dermed utnytte den innsats T har gjort. Dette gjelder ikke minst i betraktning av at T også distribuerer konkurrerende merker, og dermed har mulighet til å yte en større innsats for de merker hvor risikoen for at andre utnytter denne innsatsen, er minst. S framstiller brusdrikker og har 40 % av markedet. Den nærmeste konkurrenten har 20 %. S inngår leveringsavtaler med kunder som står for 25 % av etterspørselen, der disse forplikter seg til utelukkende å kjøpe fra S i fem år. S inngår avtaler med andre kunder som står for 15 % av etterspørselen, der de får rett til kvartalsbaserte målrabatter dersom innkjøpene overstiger en bestemt, individuelt fastsatt mengde. S hevder at disse avtalene gir dem mulighet til å forutse etterspørselen mer nøyaktig og dermed planlegge produksjonen bedre, redusere lagringen av råmaterialer og ferdige produkter, og unngå leveringsavbrudd. Med tanke på markedsposisjonen til S og det samlede omfanget av begrensningene, er det høyst usannsynlig at begrensningene vil kunne bli ansett som absolutt nødvendige. Den eksklusive kjøpsforpliktelsen overskrider hva som er nødvendig for å planlegge produksjonen, og det samme gjelder målrabatt ordningen. Forutsigbarhet i etterspørselen kan oppnås med mindre begrensende midler. S kunne for eksempel tilby kundene incentiver til å bestille store mengder om gangen ved å tilby kvantumsrabatter, eller ved å gi rabatter til kunder som kommer med faste bestillinger i god tid til levering på bestemte datoer. 3.4 Annet vilkår i artikkel 53 nr. 3: Rimelig andel til forbrukerne Generelle bemerkninger 83. Ifølge annet vilkår i artikkel 53 nr. 3 må forbrukerne sikres en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd ved den begrensende avtalen. 84. Begrepet forbrukere omfatter alle direkte eller indirekte brukere av produktene som omfattes av avtalen, herunder produsenter som anvender produktene som innsatsvare, grossister, detaljister og sluttbrukere, dvs. fysiske personer som ikke kjøper produktene som ledd i sitt yrke. Forbrukere i henhold til artikkel 53 nr. 3, er med andre ord avtalepartenes kunder samt senere kjøpere. Disse kundene kan være foretak, slik det vil være tilfelle ved kjøpere av industri maskiner eller av ( 80 ) Jf. forente saker T-374/94, European Night Services m.fl., [1998] saml. II-3141, nr ( 81 ) Jf. rettsakten som det refereres til i EØS-avtalens vedlegg XIV nr. 2 (kommisjonsforordning (EF) nr. 2790/1999 av 22. desember 1999 om anvendelse av traktatens artikkel 81 nr. 3 på grupper av vertikale avtaler og samordnet opptreden (EFT L 336 av , s. 21 (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 18/2000 av 18. januar 2000, EFT L 103 av , s. 36).