Samenes Venn. Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 90. God sommer!

Transkript

1 Samenes Venn Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 90 God sommer!

2 2 Samenes Venn 4 15 Kretsmøtet i Oslo og Romerike krets Richard Skollevoll Kretsmøtet dette året ble avholdt på Høybråten Bedehus i Oslo lørdag 25. april. Høybråten Bedehus ble et nytt bekjentskap for de fleste av oss, et meget pent og hyggelig møtested hvor Guds Ord er forkynt i 100 år! Tidligere hadde kretsårsmøtene blitt avholdt i Sjømannskirken på Bygdøy. Men da dette stedet nå er solgt, ble dette bedehuset en god erstatning. Formannen på bedehuset, Nils Terje Lunde, fortalte om stor virksomhet i foreningen og at David Welander som tilhørte stedet, i 1923 skrev sangen "Navnet Jesus". Han satt på toget mellom Oslo - Eidsvold og tok utgangspunkt i bibelverset, Salme 72,17. Været var ikke det beste utenfor - men innenfor husets fire vegger var forholdene meget gode. 28 kretsdelegater samt sangere fra Hurdal/Eidsvold - familien Brennsæter - hadde funnet veien hit. Vi ble møtt med kaffe og deilige nysmurte rundstykker. Dette året hadde vi langveisbesøk av Richard Skollevoll fra Norges Samemisjon, Tromsø. Familien Brennsæter - også kalt Solhøysekstetten - deltok også i år på bibeltimen og festsamværet med vakker sang. Møtelederen Bøye Vigdal åpnet bibeltimen med Guds Ord og bønn, og ga deretter ordet til Richard Skollevoll. Han tok utgangspunkt i 1. Peters brev, 1. kapitel. Peter satt som fange i Roma og skrev dette til menighetene i Lilleasia. Taleren satte ordet utholdenhet som overskrift på bibeltimen. Vi kristne er som fremmede i denne verden - for oss et midlertidig samfunn. Men de vi er sammen med, de er vårt folk, Guds folk. Det å leve i motstand er vanskelig. For vi skal leve i hellig verdighet, være milde og gode og huske på hvem vi tilhører. Vi har fått en arv som aldri forgår, den er gjemt i himmelen. Spenn derfor beltet om livet, vær våkne, beredt i tanker og sinn. Men vi Ved Torbjørn Ruud Foto: Bøye Vigdal sliter med arvesynden. Vi må derfor frigjøre oss fra det verdslige og leve et kristent liv. For det står skrevet: Dere skal være hellige for jeg er hellig. For vi er utvalgt. Ha håp til Gud. Når vi dør skal vi reises opp. Gjennom all motstand og arbeid må vi bevare et godt hjerte og leve etter Guds vilje. Håpet skal drive oss til fortsatt arbeid i Guds rike. Etter middagen samlet vi oss til misjonsfest. Den ble ledet av Helge Mangelrød fra Kvelde. Han åpnet med ordene fra Hebr. 12, vers 1 til 3: "Så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. Festtalen ble holdt av Richard Skollevoll. Han tok fram teksten i Luk. kap. 5 og Johs. kap. 21. Begge tekstene omhandler fiskefangster og Peters forhold til Jesus. I Luk. 5 sier Peter "Gå fra meg for jeg er en syndig mann." Unge kretsmøtedeltakere Etter Jesu oppstandelse har Peter fått et nytt syn på Jesus. Da vil han ikke forlate Jesus, men tjene ham. Han kan si det slik det står i Salme 23: "Herren er min hyrde." Peter fikk se at han trengte en til å lede seg. Og i 1.Peters brev 2,6 sier han "Den som tror på ham skal ikke bli til skamme." Jesus vil frelse oss alle her. Han går ikke fra oss, selv om vi er syndige mennesker. Etter en fellessang, redegjorde Skollevoll fra Samemisjonens arbeid i Finnmark og nordområdene ellers, og og om misjons arbeidet på Kolahalvøya. Han uttrykte ønsket om bedre møtevirksomhet i Lakselv og Tanaområdet. Erik Billing, Rolvsøy og Else Marie Henriksen, Hurdal ble gjenvalgt til kretsstyret ved akklamasjon. Som vararepresentanter for ett år ble Leif Børge Larsen, Kvelde, Karen Nilsen, Fredrikstad og Gerd Sunnset, Rolvsøy enstemmig valgt ved akklamasjon. Deretter smakte det med kaffe og deilige kaker som misjonsvennene bidro med.i kollekt kom det inn kr til Samemisjonens arbeid. Møtet ble avsluttet ca. kl. 17.

3 Samenes Venn nr I dette nr kan du LESE OM: På lederplass La oss løfte blikket! Kretsmøte i Oslo og Romerike krets 2 Alf Kr. Tellefsen med nesten 60 års tjeneste i Samemisjonen 6-8 Veien ut av vanskene 8 Kretsmøte i Trøndelag krets 9 Majavatn Misjonshus reist for 100 år siden 10 Hilsen fra formannen 11 Minneord om Anders J. Sara Sangen min 13 Nytt fra Sapmi 14 Møte i Indre Østfold 15 Hva en Vappus er og gjør 16 Forsidebilde: Forsidebildet er tatt av Bjørg Hernes og viser rødsildre. Tida løper fort og midtnattsola sender igjen sine milde stråler over Nordkalotten. Sola og lyset tenner alltid en ekstra gnist av håp, tro og lengsel i hjertene etter en lang mørk polarnatt. Skaperverket er fantastisk og det er mye å glede seg over. Gud er god som lar oss få oppleve alt dette skjønne i naturen. Men den aller største gaven og gleden er at vi kan få være Hans barn av bare nåde pga Jesu forsoningsverk. Når dette lyset tennes i hjertet skulle det gi en glød til å bringe budskapet videre. Kjenner du og jeg denne gløden eller blir kristendommen en selvisk prestasjon? Her ved hovedkontoret er hektisk aktivitet for å få alt til å fungere. Første landsstyremøte ble avviklet her i Tromsø den 27. og 28. april og veien videre ble drøftet. Mange viktige vedtak ble fattet som vil føre til betydelige justeringer av drifta. Etter mange års underskudd i regnskapene MÅ det gjøres grep som monner. Virksomheten på Kola vil få kursendring. Regnskapene viser at administrasjonen av det humanitære arbeidet har vært dyr i drift. Med ny driftsmåte vil det bli lavere driftsutgifter, slik at større del av pengene kan rekke til flere hjelpetrengende. Landsstyret ser dette grepet som helt nødvendig. Samarbeidet med den lutherske kirken gjenopptas. På et møte den 1. juni på hovedkontoret i Tromsø med den lutherske kirkes biskop i St. Petersburg og presten Alexander Voltsjok ble tidligere regnskapsforhold drøftet og det ble lovet nye prosedyrer ved rapporteringer og menighetsregnskap som er i hht vanlig regnskapsskikk, lov og rett. Samemisjonen vil på dette grunnlag gjenoppta den økonomiske støtten til driften av menigheten. Å videreføre støtten til forkynnelse og videreutvikling av den lutherske kirka er det viktigste av virksomheten vår på Kola. Det har vært en del media-opprør etter at gudstjenesten i Karasjok kirke den 31. mai ikke ble sendt via radio DSF. Samemisjonen har hatt en sendingsavtale av andakter med NRK 1 Sapmi. Men i brev datert 29. mai 2015 ble avtalen sagt opp med umiddelbar virkning. Vi tar dette til etterretning, men mener at redaktøren i NRK 1 Sapmi har tatt sin beslutning på opplysninger som ikke er i tråd med de faktiske forhold. Oppsigelsen var ment å ramme Samemisjonens ledelse, men «ofrene» ble dessverre lytterne av andaktene og kanskje på sikt radio DSF. Dette er beklagelig. Radio DSF vil være på lufta fortsatt, men i mindre omfang en periode. Daglig leder deltok på årsmøtet til Sørlandet krets og møtte mange positive og hyggelige mennesker der. Selv om styret la ned sine verv og et flertall vedtok kretsen nedlagt tror jeg det er mange av Samemisjonens medlemmer og støttespillere som er lei seg over denne beslutningen. Selv om det er trist det som skjedde, håper jeg likevel at det vokser fram nye skudd etter hvert. Før jeg avslutter vil jeg dra fram noen sannhetsord i en salme som fortsatt har sin verdi: «sorgen og gleden de vandrer tilhope». Begge deler er en oppdragelse som Vår Herre vil forme oss på, om vi kunne lære av dette. Og hvis vi alle kunne forsøke å leve våre liv slik den gyldne regel i Matt 7, 12 sier:» Alt det dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere og gjøre mot dem. For dette er loven og profetene», tror jeg mye kunne vært annerledes, også i Samemisjonen. God sommer, og Gud velsigne dere alle! Roald Gundersen

4 4 Samenes Venn 4 15 Rohkos Hukse eallimat nana vuođu ala! Čálli: Odd Eivind Høyvik Ill.: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen Matt. 7: Ii juohkehaš guhte dadjá munnje: Hearrá, Hearrá! beasa almmiriikii, muhto dohko beassá dat guhte dahká mu almmálaš Áhči dáhtu. Olusat dadjet munnje dan beaivvi: Hearrá, Hearrá! Eat go mii leat profehtastallan du nammii ja ádján olggos bahá vuoiŋŋaid du nammii ja dahkan ollu fámolaš daguid du nammii? Muhto dalle sii ožžot mus dán vástádusa: Mun in leat goassege dovdan din. Gáidet eret, dii verrošeaddjit! Juohkehaš guhte gullá dáid mu sániid ja dahká daid mielde, lea jierpmálaš olbmá láhkásaš guhte huksii viesus bávtti ala. Arvi šoalai, jogat dulve ja biekkat bosso ja čuhce viesu njeaiga. Muhto dat ii gahččan, dasgo dat lei huksejuvvon bávtti ala. Muhto juohkehaš guhte gullá dáid mu sániid ii ge daga daid mielde, lea jierpmehis olbmá láhkásaš guhte huksii viesus sáddo ala. Arvi šoalai, jogat dulve ja biekkat bosso ja čuhce viesu njeaiga. Dalle dat gahčai ja bieđganii visot. Go Jesus lei heaitán sárdnideames, de olbmot hirpmástuvve su oahpaheamis, dasgo son oahpahii sin isitvuođain ii ge nugo sin čálaoahppavaččat. Vuosttaš vearssat muittuhit midjiide ahte lea duođalaš leat olmmožin. Olmmoš lea fiidnámus Ipmila sivdnádusaid gaskkas, ja dat sivdnádus geasa Ipmil lea buot buoremus ja mii agálaččat galggai eallit Ipmila searvvis. Ipmila áigumuš lei ahte olmmoš eallá Ipmiliin ja soahpá oktii suinna. Ipmil dárbbašii olbmo geasa čájeha iežas loahpameahttun ráhkisvuođa. Muhtu dilli nuppástuvai suttujorraleamis. «Buorre sáhka» sárdniduvvui «boastu ládje». Ollislaš duohtavuohta ii muitaluvvon. Dát málle lea joatkán gitta otná beaivái ja ain lea dan láhkái ja dat beare viidána. Eatnagat dadjet sii leat Jesusa sajis dahje Ipmil lea sádden sin, muhto sin ii leat Ipmil rávkan bálvalussii. Mii lohkat 22.vearssas ahte sii dahket fámolaš daguid Jesusa nammii, muhto Jesus cealká sidjiide: «Mun in leat goassege dovdan din. Gáidet eret mus dii geat dahkabehtet veriid». Sii eai beroštan Ipmila dáhtus, sii jorgaledje váimmuset eret Ipmilis. Oallugat oskkot, ja oallugat oskot Ipmilii ja rohkadallet. Muhto dát vearssat álget dainna lágiin ahte ii juohkehaš gii dadjá Hearrá, Hearrá, beasa almmiriikii, muhto dohko beassá dušše dat gii dahká Almmálaš Áhči dáhtu. Danne mii galgat diehtit ahte behtolašvuohta ii boađe dušše olggobealde, muhto maiddái siskkobealde, min iežamet behtolaš váimmus. Min bestojupmi lea dat ahte mii dorvvastit Jesusii. Jesus lea dahkan Ipmila dáhtu dievaslaččat. Dat maid mii dárbbašit, lea Jesusa bestojumi ollašuvvan duodji. Ja de muitaluvvo veardádus guoktása birra geat huksiiga goabbatlága vuođu ala. Vearssas 24 daddjo «juohkehaš gii gullá dáid mu sániid ja dahká daid mielde, son lea dego jierpmálaš olmmái gii huksii viesu bávtte ala». Viessu bisui dálkkis ja biekkas, vaikko arvi šoalai, de viessu bisui. Muhto dat gii gullá Hearrá sáni ja ii daga dan mielde, son lea dego jierpmehis olmmái gii huksii viesu sáddui. Mo dat ceavzá dálkkis ja biekkas? Mo geavvá go čáhci dulvá? Dat ii doala, viessu gahččá go vuođđu ii leat doallevaš. Mo duinna lea gii logat dán čállosa? Man vuođu ala don leat huksen? Dalle go mun bargen fiellogávppis, de bohte oallugat gávppašit daid maid dárbbašedje go áigo viesu hukset. Vuođđobarggut leat viessohuksemis dehálaččat. Dalle fertii huksejeaddji leat dárkil. Viessu galggai leat nana vuođu alde mii lea starggas. Ráhkis lohkki; Leago dus Jesus ja su varra du viesu vuođđun maid don hukset? Leago dat du bestojumi vuođđu? Dalle lea du badjel rabas albmi. Ipmil lea ožžon dan maid dáhttu. Vai huksetgo don iežat oskui, rohkosii dahje biibballohkamii ja buriid daguid ala? Dalle don leat dego dat jierpmehis olmmái gii huksii sáddui. Don hukset dan vuođu ala mii ii doala Ipmila ovddas. Jus lea dušše veahá rašši, de dat lea doarvái dasa ahte Ipmil ii oaččo dan maid dáhttu; namalassii dievaslašvuođa. Dan gávdná dušše Jesusis. Jus viesu don hukset bávtti ala, de dat bissu roasuid siste, dalle don oaččut dorvvus vuoiŋŋastit, vaikko vel dálki lea juohke jagi. Ja don gii borjjastat coaganii mii ii oidno, de muitte ahte Ipmila hámmánis ráfi ja máššu lea, don doppe gávnnat áŋkora mii doallá, bálkes áŋkorat oskkus! (Dárogiel sálbma dás jorgaluvvon)

5 Andakt Bygg ditt liv på sikker grunn! Ved Odd Eivind Høyvik Ill.: Frode Kalleland Samenes Venn nr Matt. 7: Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett! Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.» Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde. I disse første versene blir vi minnet om alvoret med å være menneske. Mennesket er den fineste av Guds skapninger, og den skapning som Gud er mest glad i og som skulle leve evig i samfunn med Ham. I Guds tanke skulle mennesket være sammen med Gud og passe sammen med ham. Gud måtte ha mennesket for å kunne vise sin grenseløse kjærlighet. Men så ble dette ødelagt ved syndefallet. Et «godt budskap» ble forkynt på en «gal måte». Hele sannheten kom ikke frem. Dette har fortsatt frem til i dag, og vil bare øke. Mange påberoper seg å være i Jesu sted eller å være sendt av Gud, men disse går uten at Gud har kalt dem til tjeneste. Vi leser i v. 22 at mange har gjort under og kraftige gjerninger i Jesu navn, men disse får høre at Jesus sier: «Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg dere som gjør urett». Disse brydde seg ikke om Guds vilje, deres hjerte var vendt bort fra Gud. Det er mange som har en tro, og det er mange som tror på Gud og ber. Men versene her begynte med at ikke alle som sier Herre, Herre skal komme til himlen, men bare de som gjør sin Himmelske Fars vilje. Derfor må vi også være klar over at bedraget ikke bare kommer utenfra, men også innenfra, fra ens bedrageriske hjerte. Å ta sin tilflukt til Jesus er vår vei til frelse. For Jesus har gjort Guds vilje på en fullkommen måte. De vi trenger er Jesu fullbrakte frelsesverk. Så kommer vi til lignelsen om disse to som bygde på så forskjellig grunn. I v.24 står det «hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjell». Huset stod i vær og vind, ja, selv om det om det kom flom, stod huset. Men den som hører Herrens ord og ikke gjør etter dem, han er lik en uforstandig mann som bygger huset sitt på sand. Hvordan blir det i vær og vind? Hvordan blir det når vannflommen kommer? Det holder ikke, huset raser sammen, for grunnen er for svak. Hvordan er det for deg som leser dette? Hvilken grunn har du valgt å bygge på? Da jeg jobbet i et trelastfirma, var det mange som kom for å handle det som måtte til når de skulle bygge hus. Det som var svært viktig var grunnarbeidet. Da måtte en være nøyaktig, Huset måtte bygges på et sikkert og stødig grunnlag. Kjære leser; Har du Jesus og hans blod som din grunn for det hus du bygger? Er det din frelsesgrunn? Da er det en åpen himmel over deg. Gud har fått det han ville ha. Eller er det din tro, din bønn eller bibellesning og gode gjerninger du bygger på? Da blir du som den uforstandige mann som bygger på sand. Du bygger på en grunn som ikke holder for Gud. Om det bare er en liten svikt, er det nok for at Gud ikke får det han vil ha; nemlig fullkommenhet. Det får han bare hos Jesus. Har du ditt hus oppå klippen bygd, sikkert i stormen det står, da kan du alltid få hvile trygt, stormer det år etter år. Og du som seiler blant skjulte skjær, husk, i Guds havn er det fred og ro, ankergrunn sikker du finner der, kast kun ditt anker i tro! (Sangboken nr 321, vers 1)

6 6 Samenes Venn 4 15 Samemisjonens «grand old man», Alf Kr. Tellefsen, har avsluttet tjenesten i Norges Samemisjon Ved Jon Amundal Det er ikke så lett å finne en god beskrivelse når en skal skrive noe om Alf Kr Tellefsen, men beskrivelsen «grand old man» sier i hvert fall mye av det vesentlige (Grand old man, egentlig ærverdig gammel mann; hedrende uttrykk brukt om en høyt respektert eldre lederskikkelse, veteran innenfor et bestemt område fra Store norsk leksikon). Det som ikke stemmer er kanskje mest dette med gammel. For i møte med Alf Kristian tenker du ikke på at han er en gammel mann. Han er levende og engasjert som en ungdom. Siste onsdag i mai (28.5) ledet han det siste onsdagsmøtet (direktesendt evangelisk møte)i Radio DSF, fra kretskontoret til Sørlandet krets i Kristiansand. Vi har hatt en prat med han, og vi har lett i gamle Samenes Venn for å høre og finne litt om hans lange og sterke engasjement i Samemisjonen, helt fra 1956 og til 2015 nesten 60 år. Misjonsbibelskolen, samiskopplæring, husbesøk og møtevirksomhet Ja, det begynte i 1956, sier Alf Kristian, når vi får kontakt på tlf, jeg hadde gått på Misjonsbibelskolen på Stjørdal, og så ble jeg med en lærer der på virke i Finnmark. Det var starten, og jeg ante vel ikke da at det skulle bli nærmere 60 års virke i Samemisjonen og i Finnmark. Videre ble det et arbeiderkurs på Misjonsbibelskolen, og så gjorde jeg unna militæret før jeg for alvor tok til i Finnmark. Formelt begynte jeg i Samemisjonen , men jeg var jo i Finnmark en hel sommer m.m. før den tid. Det var forresten på Misjonsbibelskole Alf møtte sin Astrid (trønderjente fra Hølonda) som han ble gift med noen år senere. De har seks barn, mange barnebarn og de fikk nylig sitt første oldebarn. Etter at Alf kom til Finnmark i 1959, begynte han snart å lese samisk på Den samiske ungdomsskole (senere folkehøgskole), og sløydlærer der, Olav Sunnset, tok han med ut på møter. Det var fint å få være med på møter på denne måten, sier Alf, og når det gjaldt å lære det samiske språket, var det nok bra at jeg fikk bo privat hos et søskenpar i Karasjok. Den første tiden lærte jeg dem noe norsk, og etter hvert lærte de meg samisk. De pratet bare samisk, og jeg «måtte» bruke samisk om jeg skulle prate med dem. Det var en fin måte å lære på. En annen ting Alf tenker tilbake på i takknemlighet er et råd han fikk av daværende generalsekretær Ottar Bondevik når det gjaldt å få en god start på tjenesten: «Gå mye på husbesøk!» Jeg praktiserte dette en god del, forteller Alf, og på den måten kom jeg «innenfor» hos folket. Det er ikke alltid jeg har tenkt over eller sett det positive i dette, men jeg fikk en aha-opplevelse for ca 25 år siden da vi skulle starte opp Radio DSF i Karasjok. Åge Nevland (aktiv på mange måter i kristent radioarbeid) var på besøk, og sammen gikk vi en dag opp til Sameradioen for å ha en prat med redaktøren der. «Nå får dere en konkurrent», sa Nevland. «Nei, vi ser ikke på de som en konkurrent, svarte redaktøren der, vi ser på det som et supplement. Alf er vi jo vokst opp sammen med». En annen person sa til meg når det gjaldt bruk av samisk språk: «Om du kan bare ett ord, så skal du bruke det, og du vil se du får kontakt»! Alf forteller ellers at hans virksomhet på 60- og 70-tallet i hovedsak var evangelisk virke. Det var å holde møter både i bedehus og i heimene, og av og til ble det lengere turer inn på vidda, sier han. Noe som vi ikke snakket så høyt om på den tiden var at vi av og til hadde med pakker med klær til heimer der vi visste at situasjonen var vanskelig økonomisk. Dette hadde jo vært en sentral del av Samemisjonsarbeidet i tidligere tider, og det var ennå behov noen steder. Men stort sett var det evangelisk virke, og det var en god tid selv om det slett ikke alltid var lett. Snøskuteren åpnet vidda Et arbeidsredskap som forandret situasjon mye, snøskuteren, ble tatt i bruk i Det åpnet vidda for oss, sier Alf. En tur som vi tidligere måtte bruke flere dager på å gjennomføre på ski eller med reinskyss, kunne vi nå gjøre unna på noen timer. Den 9. mars 1965 ble den første evangelist-tur med snøskuter utført i Samemisjonens historie, kanskje var det den første i verden? I løpet av denne vinteren kjørte vi mil med snøskuter. Vi rakk så mye mer en før, det var en ny situasjon for oss. Alf minnes mange turer med skuteren, det har ikke alltid vært like lett, men han minnes bare en gang at han har måttet overnatte ute. Og det var ikke på grunn av uvær, men på grunn av mildvær. Elver var vokst opp, og snøen ville ikke bære skuteren. Mildvær er i grunnen den største fienden på fjellet, sier han. Vinter- og sommerstevner Vinterstevnet i Finnmark var så vidt startet i Finnmark da Alf begynte sin gjerning her (1955). Fra å være bare ei stevnehelg har det utviklet seg til å telle møter. Flere uker hver vinter har gått med til vinterstevnemøter og til planlegging av disse. Folk på Indre Finnmark setter veldig pris på disse møtene, forteller Alf, og mange er det som får høre Guds ord. Sommerstevnene har også Alf fått være med på å planlegge og gjennomføre. De har dessverre ikke den oppslutning i dag som de

7 Samenes Venn nr Alf Kristian Tellefsen. hadde i mine første år i Finnmark, forteller han. Noe har med dette at før bodde hele familien store deler av sommeren på sommerboplassen, mens nå farter mange av dem mer til og fra. Tidligere hadde også misjonen arbeidere som virket ved sommerboplassen. Nils Sørelv f.eks. bodde så å si hele sommeren på Sennalandet, besøkte alle som bodde der og hadde møter. Da visste alle når stevnet skulle være. Nattverdsutstyret kom på plass til rett tid Alf Kristian minnes en litt spesiell episode på Sennalandet tidlig på 1980-tallet: Like før vi skulle begynne gudstjenesten oppdaget vi at nattverdsutstyret ikke var på plass. Det var på Smørfjordskaidi, 6 7 mil unna. Jeg sa til Magne Gamlemshaug, ganske nytilsatt generalsekretær, som skulle ha gudstjenesten: Jeg drar og henter det, og så preker du så lenge at jeg rekker det. Som avtalt viste jeg meg i kjøkkendøra når utstyret var hentet. Jeg fikk øyekontakt med Magne, og ikke lenge etterpå sa han amen. Ingen andre merket noe. Det må en kalle godt samarbeid. Magne var en god mann å samarbeide med. Kretssekretær og finnmarksarbeider Fra 1981 og til litt ut på 1990-tallet var Alf Kr. Tellefsen kretssekretær. Først var han ca 4 ½ år i Stavanger krets og senere 7-8 år i Sørlandet krets. Samtidig som han var kretssekretær hadde han mye virke i nord, både sommer og vinter. Alf forteller at han opplevde denne vekslingen mellom nord og sør som veldig positiv. Han opplevde nærhet og støtte både til kretsene han var ansatt i, og det samme gjaldt ledelsen i misjonen med generalsekretæren i spissen. Han kunne også formidle inntrykk fra arbeidet i misjonen til misjonsfolket i kretsene, og mange fikk være med Tellefsen på oppdrag i Finnmark (bl.a Flekkerøyguttene Radioarbeidet De siste 25 årene har Radio DSF vært Tellefsens hovedoppgave. Han var initiativtaker til å starte denne Samemisjonens nærradio for Indre Finnmark i Karasjok. Starten skjedde under Samemisjonens landsmøte i Karasjok 14. juli Under det siste onsdagsmøte i radioen, 28 mai i år, tok Tellefsen for seg noe av radioens historikk, fra planleggingen og litt om de forskjellige tiltak, programmer og samarbeidspersoner. Åge Nevland var det som foreslo at vi skulle begynne å sende bibelprogrammet «Veien gjennom Bibelen», og han ordnet med at vi fikk den norske teksten, fortalte Alf Kr. Dette programmet har i alle år vært hovedprogrammet i Radio DSF. Jeg ble bedt om å være med å tilrettelegge den norske teksten slik at den kunne oversettes til samisk, og så leste jeg den norske teksten. Anders J. Sara fra Maze hadde den samiske delen de første årene. Senere har flere tolket til samisk. Serien har blitt til 2035 program, og det er en gjennomgang av hele Bibelen. Hvert program er på 22 min., og det vil ta 30 døgn å høre igjennom hele serien. Med 5 program hver uke, brukte vi ca 8 år for å sende hele serien, og nå er vi godt i gang med å sende den for tredje gang. For min egen del har jeg ofte sagt: Av de mange oppdrag jeg har hatt i Samemisjonens tjeneste i snart 60 år, er det ingen oppdrag som har gitt meg selv så mye igjen. Tellefsens engasjement i radioarbeidet har også skjedd på andre måter. NRK Sapmi tok for mange år siden kontakt og spurte om Radio DSF kunne lage samiske andakter for dem. Radioen tok på seg dette, og det ble etter hvert spørsmål om å lage flere andakter. I flere år har Radio DSF laget så godt som alle andakter og gudstjenester som sendes av NRK Sapmi. Dessverre ble denne avtalen sagt opp av NRK Sapmi nå i mai, noe Tellefsen er svært lei seg for. Også på den tekniske siden har Tellefsen engasjert seg. Han har knyttet til seg fagpersoner, slik at mange tekniske muligheter er tatt i bruk. Tellefsen har også satt i gang en ganske omfattende masteutbygging for Radio DSF. Radioen måtte betale flere hundre tusen kroner årlig i masteleie til Norkring (Telenor), og for å redusere denne utgiften har Radio DSF bygd flere egne master. Tellefsen uttrykte i forbindelse med bruk av snøskuter i misjonens tjeneste at vidda åpnet seg. Ved å ta i bruk radiobølgene har dette skjedd i enda større grad. På det nevnte radiomøtet fra Kristiansand fortalte Tellefsen denne lille episoden: Jeg traff to menn i Karasjok for en stund siden. I samtalens løp sa den ene: «Første gang jeg hørte deg tale var i 1964 på Beaivvášgieddi kapell, men nå hører jeg deg to ganger om dagen, 5 dager i uken» Kolaarbeidet Da Samemisjonen startet arbeid på Kolahalvøya for ca 20 år siden, lot Tellefsen seg også engasjere av dette. Han var med på å arrangere bussturer til misjonens nye arbeidsområde, og har vært med på flere prekenturer til

8 8 Samenes Venn 4 15 Kola. Muligheter for radioarbeid her har også engasjert han. Høsten 2004 var Tellefsen og landsstyreformann Einar Hagalid på forkynnertur på Kola sammen med pastor Aleksander Voltsjok fra samarbeidsmenigheten i Murmansk i Hagalid sin bobil. Mange steder ble besøkt på denne turen, og et fyldig reisebrev (dagboknotater) fra turen ble gjengitt i Samenes Venn vinteren 2004/2005. Takk til en trofast og engasjert medarbeider! Alf Kr. Tellefsens liv siden 1956 har handlet mye om Samemisjonen. Det har vært et kall. Omsorgen for det samiske folk, og i det hele tatt for medmennesker, har vært bærende i tjenesten. Derfor er det vemodig for han selv og for store deler av misjonens støttespillere at et langt liv i misjonens tjeneste går mot slutten. For sitt engasjement i Samemisjonen fikk Tellefsen Kongens Fortjenestemedalje i 2006, og i 2008 fikk han Bibelprisen (fra Bibelselskapet) for tilretteleggingen av Geaidnu Biibala Cađa / Veien gjennom Bibelen. Men alt har sin ende. Og selv om Tellefsen slutter formelt i Samemisjonen, så er nok ikke hans kjærlighet til og omsorg for Finnmark og misjonsarbeidet borte. Så om vi ikke tar helt feil, vil han dukke opp hos sine venner i nord også etter dette. Misjonen skylder Tellefsen en stor takk for hans utrettelige virke. Han har vært misjonens utsending, men framfor alt har han fått være et sendebud for Jesus, som Paulus uttrykker det i 2. Kor. 5, 20 21: «Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet». Veien ut av vanskene Norman Vincent Peale var i 1930 en ung og nygift prest i Syracuse i staten New York. Det var vanskelige tider økonomisk. Peales lønn ble redusert to ganger, siste gang landet den på fire tusen dollar i året. Menigheten holdt han ikke med prestebolig. Alle var nedtrykte og redde. Også pastor Peale kjente en isnende frykt for hvordan dette skulle ende. En dag sa han til sin unge kone: «Ruth, vi er i en desperat situasjon. Vi klarer ikke å betale regningene. Hva skal vi gjøre?» Svaret gjorde ham virkelig forskrekket. Ruth sa: «Vi skal begynne å gi tiende!» «Gi tiende? Ti prosent av hva da? Vi klarer det ikke, det er umulig!» «Nei,» fastholdt Ruth. «Det er ikke umulig, det er absolutt nødvendig.» Midt på kjøkkengulvet stod fruen og siterte fra profeten Malaki: «Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!» «Dette skal vi gjøre,» sa Ruth standhaftig. «Og vi kommer ikke til å sulte. Vi kommer ikke til å bli kastet ut. Vi kommer til å klare oss på nitti prosent av din reduserte lønn fordi det å gi tiende er en troshandling, og det står i Bibelen at om vi har tro så stor som et sennepskorn, så vil ingen ting være umulig for oss.» Slik ble det. Og Ruth fikk rett. Pengene strømmet ikke akkurat inn, men de hadde alltid nok. Dessuten så det ut til at det å gi tiende beroliget den unge pastoren og stimulerte ham til å begynne å tenke. Mulighetene åpnet seg, litt om litt. En dag var deres økonomiske problemer helt overvunnet. Senere kunne han fortelle; «Ruth og jeg har alltid siden gitt tiende, og det er noe ved denne formen for å gi som ikke lar seg forklare på en rasjonell måte. Det virker nesten som om det å gi tiende setter et menneske i kontakt med en eller annen mystisk kraft som tiltrekker seg penger. Ikke nødvendigvis mye penger, men i alle fall nok til å dekke behovene for den som gir. I prekener og taler har jeg opp gjennom årene anbefalt tusener av mennesker å gi tiende, og hundrevis har latt seg overtale og forsøkt dette. Av alle de som har prøvd, har det ikke kommet en eneste en tilbake til meg og sagt at det ikke gikk, eller at han angret på det, eller at det var en feiltakelse. Ikke en eneste.» Hentet fra boka «Til inspirasjon og glede» av Gunnar Bonsaksen utgitt på Lunde forlag i Gjengitt med tillatelse.

9 TRØNDELAG KRETS Samenes Venn nr KRETSMØTE PÅ MJUKLIA LEIRSTED OG GJESTEGÅRD Ved Jon Amundal Etter 3 år på Laberget leirsted, Skogn, var kretsmøtet i Trøndelag krets lagt til Mjuklia Leirsted og Gjestegård på Berkåk. Laberget ligger nok noe mer sentralt i kretsen, men for de som er sør i kretsen var det bedre å få kortere vei til møtet. Dagene vi var samlet var 25. og 26. april Oppmøtet var litt mindre enn det har vært de siste årene, og noe av dette kan nok skyldes at en del syntes veien ble for lang. Mange av kretsens støttespillere har også en høy alder, og synkende oppmøtet har nok noe med dette å gjøre. Men vi var en fin flokk samlet, ca 35 stk på åpningen og på forhandlingsmøtet. Etter et godt måltid kunne kretsformann Sverre Solberg ønske velkommen til årets møte. Etter velkomsthilsen, var det sang av Kari Hellstrøm, før sokneprest Oddbjørn Stjern hadde bibeltime. Temaet for bibeltimen var Guds løfter. Innledningsvis ble vi minnet om Josva sine ord til folket i Josva 23, 14: «Dere skal erfare av hele deres hjerte og hele deres sjel at ingen av de løftene Herren ga dere, slo feil». Dette skal vi også få regne med i dag. Og fra 1. Mos. 15 fikk vi høre at Herren gjorde en pakt med Abram. Pakten var ikke avhengig av mennesker. Mot slutten av bibeltimen tok Oddbjørn Stjern opp dette med at mange av Guds barn opplever tunge dager i denne verden. Og mange lurer på om Gud har glemt dem eller om Guds løfter ikke gjelder dem. Vi fikk høre eksempler fra livet som kan vise oss at selv i de mørkeste stunder så er Gud med og hans løfter holder. Han ser det hele i et himmelsk perspektiv. Han vil at alle skal bli frelst. På selve årsmøtet ble først årsmelding og regnskap foråret 2014 lagt fram. Det viste at misjonsvennene i kretsen har bidratt med ca kr til Samemisjonens arbeid i Et bra resultat, men årsmeldingen viste også at det over mange år har vært en svak men jevn tilbakegang når det gjelder foreninger og støttespillere til misjonen. Teologisk råds funksjon Det er kommet reaksjoner mot at landsstyret har opprettet et teologisk råd som støttefunksjon til daglig leder. Samtidig også krav til Landsmøtet om at ordningen med teologisk råd avvikles med umiddelbar virkning. For å avklare misforståelser vil daglig leder opplyse følgende: Rådet har intet formelt ansvar eller noen selvstendig myndighet i organisasjonen. Dersom Til kretsstyret ble disse valgt: Ole Jørgen Haaverstad, Stadsbygd (gjenvalg), Anton Norum, Inderøy og Hjørdis Sætereng, Mosvik. Fra før sitter Sverre Solberg, Orkdal (formann), Edel Skaalvik, Trondheim og Ida Alte, Nord- Statland. Varamedlemmer er Odd Hamstad, Mosvik og Turid Sørhus, Levanger. Til slutt ble dagens situasjonen og veien videre for Samemisjonen drøftet. Flere hadde ordet, og flere uttrykte bekymring over situasjonen, og det ble også stilt spørsmål om pengene som samles inn til Kolaarbeidet går til arbeid der. Fra kretsstyret ble det uttrykt at en ser alvorlig på situasjonen, og at en har bedt om at det arrangeres et rådsmøte slik at en sammen kan stake ut en kurs videre. En vil også ta med videre til Hovedkontoret de spørsmål som er kommet fram. Etter en nydelig middag, var det så klart for misjonfest. Aina Toven Malum innledet, og Alf Kristian Tellefsen hadde tale. Kretsmøtedeltakerne var veldig glade over ha Astrid og Alf Kr. Tellefsen med på årets møte. Kretsmøtet var for dem en liten stans i deres ferd fra Karasjok til Flekkerøya i Bobil. Tellefsen hadde også denne gang mye å gi i sin forkynnelse, og vi fikk også høre glimt som forteller at misjonens arbeid betyr noe for enkeltmennesker. Radioarbeidet og besøk inne på vidda har jo på en særlig måte vært Alf (og Astrid) sitt arbeidsfelt. Rennebu musikklag sang på misjonsfesten, fine sanger med godt evangelisk innhold. Kretsmøtet ble avsluttet på søndag med formiddagsmøte på Mjuklia, hvor Alf Kr Tellefsen talte. Sverre Solberg deltok på gudstjeneste i Støren kirke. Ved middagsbordet kunne vi si hverandre takk for ei kretsmøtehelg hvor vi hadde blitt orienter om noen av de utfordringer en står ovenfor i Samemisjonens virke, og også om de mange muligheter vi har for å tjene misjonens herre på dette arbeidsfeltet. I offer og kollekter kom det inn ca kr på kretsmøtet. nødvendig kan daglig leder få innspill og vurderinger fra teologisk råd i sitt arbeid. Altså fungerer rådet som et hvilket som helst utvalg i organisasjonen. Det er selvsagt Landstyret som har ansvaret for at organisasjonen drives iht. grunnreglene. Ingen burde derfor frykte for at det er noe mer enn det. Mvh Roald Gundersen, daglig leder

10 10 Samenes Venn ÅR SIDEN MAJAVATN MISJONSHUS (KAPELL) BLE REIST Ved Jon Amundal kunne romme. Ved 50-årsjubileet i 1965 deltok ca 250 mennesker på jubileumsgudstjenesten. Her talte biskop H. E. Wisløff, og Jakob Børretzen var utsending for Samemisjonen. Fra 1970-tallet og utover avtok oppslutningen. Grane kommune overtok kapellet i 1980, og huset har i mange år vært samlingsstedet for kirkelig handlinger på Majavatn. Samemisjonen hadde sine siste sommerstevner her på begynnelsen av 2000-tallet. Det er vemodig at de ikke er jevnlige møter og stevner her, men mange har rike og sterke minner fra samlinger om Guds ord i dette huset. Majavatn kapell. For eldre samer og samemisjonsvenner i Trøndelag og Nordland har Majavatn misjonshus (kapell) god klang. I år, nærmere bestemt 9. juni, er det 100 år siden grunnsteinen for huset ble lagt og byggingen startet. Det var Paul Pedersen som tok initiativet til at misjonshuset skulle bli reist. Han ble i 1906 ansatt av Indremisjonen for å virke blant samene i Trøndelag og Helgeland. Han fikk god inngang blant samene i området, og etter hvert begynte han å samle samene i området til større møter og stevner. Dette var noe nytt her, men folk satte pris på det, og det kom mye folk til disse samlingene eller stevnene. De fikk først og fremst høre Guds ord, men lappefogden fant også ut at stevnene var en fin anledning til å møte samene. Her fikk han holde foredrag og ellers komme med nødvendige opplysninger. En annen grunn til at folk kom til disse stevene var dette å få treffe slekt og venner. Til å begynne med flyttet disse stevnene fra sted til sted, men etter hvert fant en ut at det var praktisk å samles på ett sted. Mange år var en samlet i et telt ved Tomasvatn (noen km øst for Majavatn). Men været var skiftende i fjellet, og Pedersen så seg om etter andre løsninger. Han fikk bygslet tomt ved Majavatnet, og sommeren 1915 kunne byggingen starte. Den gang var det verken vei eller jernbane til Majavatn, så det å få fraktet materialene og forestå byggingen må ha vært et stort slit. Men allerede juli samme år, under sommerstevnet, kunne huset tas i bruk. Et nytt permanent samlingssted var reist, og huset skulle bli til velsignelse for sørsamene og folket ellers i området her. Paul Pedersen ble syk kort tid etter at huset var reist og måtte slutte i tjenesten blant samene. Men samene i området var blitt glad i ham, og Majavatn Misjonshus fikk navnet «Paul Pedersens Minde». Samemisjonen overtok huset i 1918, og i 1924 fikk huset et kortilbygg, og i tillegg ble det reist et tårn. Samme år ble huset vigslet til kirkelige handlinger. Oppslutningen om stevnene var meget god den første tiden, og de første årene etter krigen kom det mange flere enn kapellet Minner fra stevner på Majavatn: En av de som minnes stevnedager ved Majavatn er Anna Granefjell (Røros). Det var ikke alle år vi var her, minnes hun, men jeg vet vi var her flere år. Og når hun sier VI, så tenker hun på sin bestemor som hadde med seg flere av barnebarna. Og du kan jo skjønne at det var stas for oss å få være med bestemor, sier hun, det var jeg og noen av mine søsken og noen av søskenbarna våre. Jeg tror vi lå i telt i skogen ved kapellet noen år, men de sterkeste minnene har jeg fra at vi overnattet i et rom oppe i kirketårnet. De siste årene begynte bestemor å bli tunghørt, så for å ha kontroll på oss, hadde hun sin sengeplass oppå luka til trappa ned. Minnene jeg har er utelukkende gode minner. Vi møtte slekt og venner, og i skogen omkring kapellet var det mange som kokte kaffe. Og mye folk var det, og vi var der fra fredag kveld og til søndag kveld eller mandag morgen. Det var sosialt samvær og det var samlinger om Guds ord. Jeg ser tilbake på det som ei tid med «fryd og gammen» Eli Kappfjell har også minner fra stevnene på Majavatn. Hun er født og oppvokst i Foldereid, men ble gift med Harry, og har bodd på Majavatn store deler av sitt liv. Fra stevnet i 1949 har hun gode minner. Flagget var heist ved kapellet, og hun trodde det var 17. mai. Hun opplevde det godt å være på stevnet. Vi møtte slekt og venner der, og vi møtte andre barn. Vi lekte i skogen rundt kapellet, og i leken gikk praten på samisk. På gudstjenesten og på stevnet ellers gikk det på norsk den tiden, minnes hun. Det er godt at vi i dag kan synge salmer og høre Guds ord på samisk. Ellers kan Eli berette at stedet der kapellet er reist, er ved en gammel samisk boplass. Bestefar til hennes mann, hadde sin vinterboplass her. Ja, det er en veldig fin plass, sier hun. Eli synes det er vemodig at det er få som bor på Majavatn nå. Det er blitt som ei hyttegrend, sier hun. Hun sier også at det er leit at Samemisjonen ikke har stevner her lenger. Dere må be for oss i Samemisjonen, sier hun, be om at vi fortsatt må få leve med reinsimlas beiteområder!

11 Samenes Venn nr Kjære misjonsvenner! Jeg har blitt bedt om å skrive noen ord. Og nå som en hilsen fra Landsstyrets formann. Landsstyret har gjort det vågestykke å velge meg som nestformann, og da situasjonen ble som den ble, fungerer jeg nå som formann. Dette er ingen god løsning, fordi det er så mye som helst ikke burde vært slik. Det er ingen ønskesituasjon vi har kommet i. Men landsstyret vil dette nå, som en midlertidig løsning. Og hvis dette kan hjelpe, vil jeg gjerne være til hjelp. Det er mye uro som har preget oss i den senere tid. Det har blitt snudd noen «stener» for at uroen skulle legge seg. Det er mye som har blitt prøvd og vi har lykkes med noe, men vi har også feilet i andre ting. Men dette har også skjedd flere ganger tidligere. Derfor sitter det mange rundt i landet som er frustrerte og fortvilet over det som skjer eller det som ikke skjer. Jeg kan ikke gå mer konkret inn på dette nå. Men siden Landsstyret ble valgt for litt over et år siden, har vi jobbet mye med endringer. Og vi er ikke kommet i havn med dette. Hvorfor tar dette arbeidet så lang tid? Fordi misjonsfolket har krav på at noe gjøres. Derfor gjøres det også noe, men det fører til «bølger» fordi det vi må gjøre og det vi jobber med berører mennesker. Noen fordi de har et brennende engasjement. Andre har et ansettelsesforhold, andre igjen for de har en mening om arbeidet vi driver. Hvorfor har vi Norges Samemisjon? Hva vil vi? Tenk over spørsmålene, det blir nok flere svar rundt om. Og det er også flere svar. Men det er en bærebjelke, og den gjelder alle som er med i Norges Samemisjon. Det er forkynnelsen, ikke hvilken som helst; men om Kristus vår Herre, Frelseren som døde i synderens sted. Det har i media i den siste tiden blitt sagt og skrevet at vi i NSM er så lite inkluderende. Det vi har gjort er å holde fram hva Bibelen sier. Og for oss er Bibelen den eneste rettesnora, ikke hva mange mener om ett og hint. Bibelen har ikke forandret seg, Gud har ikke forandret seg. Men vi har forandret oss med tiden. Hva er det sikreste holdepunktet? Er Gud også lite inkluderende? Han som krever fullkommen rettferdighet, han som ikke godtar et nesten, han som ikke tåler synd, men Han elsker synderen. Finnes det noe mer inkluderende? Nei! Det finnes ingen som Gud. Rom. 8:32; «Han som ikke sparte sin egen sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? Han er det vi skal få være med å tjene gjennom arbeidet vi har i NSM. Vil du være med videre? Kongens bud har hast, for snart kommer Jesus. Kunne vi heller i tiden som kommer huske på hverandre? Hvordan er det med min nestes sjel? I stedet for å finne alle feil og mangler som er i omløp. Lykke til, men husk dette gjelder din sjel også, ikke bare alle du har rundt deg. Odd Eivind Høyvik Pressemelding - uttalelse fra Samemisjonens ledelse I de siste dagene har Radio DSF og dens eier Samemisjonen vært mye i media grunnet at radioen ikke ville sende gudstjenesten i Karasjok kirke under Sápmi Pride, en festival for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. I media har det vært utfordrende å komme frem med uttalelser som ikke fremstår karikerte. Samemisjonen ønsker derfor å komme med følgende uttalelse om sitt ståsted angående homofili og ekteskapet: 1. Alle mennesker har lik og ukrenkelig verdi, uavhengig av kjønn, legning og tilbøyeligheter. 2. Gud har skapt to ulike kjønn, mann og kvinne. Han har innstiftet ekteskapet mellom en mann og en kvinne som eneste ramme for livslangt samliv. 3. Alt seksuelt samliv utenom ekteskapet er brudd på Guds ordning, dette gjelder både heterofile, homofile og eventuelle andre legninger. 4. Helt siden aposteltiden, dvs. fra Jesu tid, har den verdensvide kristne kirke fulgt Bibelen på dette området, og dette har også vært Den norske kirkes bekjennelse. Dette vil Samemisjonen fortsatt stå for. Samemisjonen vil ikke la de siste tiårenes utvikling og utglidning i det vestlige samfunnet styre læregrunnlaget. 5. Det er mange som i sitt liv sliter, har mislyktes eller brutt Guds ordninger. Samemisjonen vil på det sterkeste oppfordre til å inkludere, vise omsorg og medmenneskelighet overfor alle disse. 6. Alle er hjertelig velkommen til gudstjeneste, menighet og forsamling. 7. Men Samemisjonen vil ikke la seg bruke i kampen mot Guds ordninger for samliv, spesielt ikke dersom kampen tas inn i en gudstjenestesammenheng. Fung. formann Odd Eivind Høyvik og daglig leder Roald Gundersen i Norges Samemisjon

12 12 Samenes Venn 4 15 Minneord Anders Sara til minne 12. mai, kom det telefon fra Kautokeino. Det var Ellen Sara Sandvik Moen som ringte og fortalte at hennes bror Anders var vandret sist natt, 89 år gammel. Begravelse skulle være fra Maze kirke fredag 22. mai. Anders Sara har bodd i Maze siden han giftet seg med Karen Anna og de fikk 9 barn sammen, 8 av dem lever. Han kom fra en familie som drev med rein og det fortsatte han med i mange år. Karen Anna og Anders var ofte å se på mange av Samemisjonens stevner sammen med barna. De bodde også et par år i Vang i Valdres og drev med rein på fjellene der. Da han kom tilbake fra Valdres, begynte han i Samemisjonens arbeid som tolk og predikant. Når han begynte ble det en "ny" tid i Samemisjonens finnmarksarbeid. Det var i den tid vi begynte å skrive utførlige program på begge språk og sendte ut med forskjellige opplysninger. Mange kommenterte dette med glede, men det var også noen som fant feil i den samiske skrivemåten som Anders brukte. Han hadde ikke noe teoretisk opplæring, men brukte det han hadde, og ble tatt i forsvar og fikk takk for at det ble skrevet også på samisk. Det var også i denne tid at det kom kristen sang og musikk på kassett. Jeg fikk være mye sammen med han både på vidda, i Maze og Kautokeino, og rundt på de mange sommerstevnene ved kysten. En gang var han i Troms krets på møter der sammen med Arthur P. Olsen. De hadde også møter blant den samiske befolkning som var flyttet fra Kautokeino. Det hadde ikke gått helt som ønskelig den dagen, og han satt på rommet hos Tordis og Arthur og bladde i den norske sangboken. Han kom til sangen: " Herre Jesus du har frelst meg. Kjøpt meg med ditt eget blod. Trygg på denne faste klippe Synger jeg med freidig mot: "Din jeg er, Jesus kjær, din med alt hva i meg er." Mens han satt der oversatte han den til samisk, muntlig. Da han kom ned fra loftet sa han til Tordis hva han hadde gjort, og hun svarte:" Da må du gå på rommet og skrive den på samisk." Noe han gjorde med en gang. I 1979 var det klart at Flekkerøyguttene skulle komme til Finnmark i påsken De hadde tidligere utgitt flere kassetter, blant annet en evangeliseringskassett, med vitnesbyrd til en rimelig pris. Spørsmålet kom om det var mulig å lage en slik til denne turen, også med samisk språk? Jeg tok kontakt med Anders, og vi satte i gang straks. Den norske evangeliseringskassetten ble lagt til grunn. Alle vitnesbyrdene til Flekkerøyguttene ble oversatt til samisk av Anders, og hans tolkning ble lagt til Flekkerøygutten som hadde vitnesbyrdet. Navnet på den to språklige evangeliseringskassetten ble koret til sangen han oversatte da han var i Troms : "Din jeg er/du mån læn." Anders oversatte også flere sanger til samisk som ble sunget inn på kassetten. Jeg øvet med dem, og så kom Anders og var med på opptaket. Kassetten, som var den første i sitt slag, på samisk og norsk, utgitt av Samemisjonen, ble ferdig før turen og ble sendt til Finnmark før påske til noen, blant annet til sjefen for NRK Sameradioen. En morsom hendelse skjedde mens vi var på tur fra Tana til Karasjok langfredag kveld i Sjefen for NRK Sameradioen ringte for å spørre om Flekkerøyguttene kunne være med i et påskeprogram han skulle lage, og begrunnelsen var: DE HADDE SÅ KLAR UTTALE. Vi var innom Sirma skole og lånte et klassesett med Girko-sálbmagirji, og satte i gang med øving opp over Tanadalen, og påskeaften var det opptak i Gym.salen på DSF, med Anders som språklig ansvarlig der også. Siden skulle han en tur til Stavanger krets hvor jeg den gang var kretssekretær. Han kjørte med bil gjennom Sverige, men havnet utfor veien, ble skadet, og havnet på sykehus i Sverige. Mens han lå der oversatte han sangen:"jeg er i Herrens hender". Det ble flere oversettinger og mange av de er sunget i møtesammenheng og ellers i hjemmene. I den nye samiske Salbmagirji er det noen sanger/salmer med oversettelse av Anders Sara. Det ble også en ny kassett hvor Flekkerøyguttene sang og samemisjons-medarbeidere talte, alt på samisk, under Anders tilsyn. Siden ble det også en samisk/ norsk sangkassett hvor Maze-trioen var sammen med Flekkerøyguttene. I Maze trioen var tvillingene til Karen Anna og Anders med, og Anders var språklig konsulent. Det største oversettelsesarbeidet han var med på skjedde fra 1990 og flere år framover. Det ble bestemt at programmet «Geaidnu Biibala Cada / Veien gjennom Bibelen» skulle være med i Radio DSFs sendinger. Vi fikk den norske teksten, men den måtte oversettes til samisk. Jeg fikk i oppdrag å bearbeide den norske teksten slik at det kunne oversettes til samisk, og Anders kom med den samiske tekst. Vi hadde mange slags "studio" rundt om, og mange forskjellige slags opptakere, også telefon benyttet vi ved at jeg var på Sørlandet og Anders i Máze, mens teknikeren var på studio i Karasjok. Vi to holdt på i mange år og Anders var med på over program, som brukes den dag i dag. Etter hvert ba han om avløsning, og andre fikk overta.

13 Samenes Venn nr For min del var jeg mye i Maze, overnattet, forberedte skriv, program og turer, ja mange ting. Jeg ble etter hvert godt kjent med hele familien, både Karen Anna og de fleste av barna. Vi ble i årenes løp så sammensveiset at vi også ble benyttet til å fortelle om Samemisjonen på større stevner. Under landsmøte på Sørlandet, 1987, hadde vi fått låne en snøscooter som vi satte på nede ved stranden på lørdagskvelden og samtalte om de forskjellige opplevelser. Under Samemisjonens 100-årsjubileum i 1988, på festen i Kulturhuset i Tromsø, satt vi på et reinskinn og samtalte om ting fra vidda o.l. Når Samemisjonen skulle lage film om arbeidet ble vi begge bedt om å være med. Jeg husker en kommentar fra Anders, etter flere opptak i Maze at han sa: "Nå skal vi kjøre innover vidda, og der vil vi møte mye ungdom på møtene, og da møter vi en helt annen ungdom enn her i sentrum, selv om det er de samme personene." Det var en erfaring han hadde og nevnte flere ganger. Jeg tolket han en gang i Karasjok kirke under en gudstjeneste. Like før vi skulle gå på talerstolen kom de med et langt ark med bekjentgjørelser. (Den gang ble bekjentgjørelsene lest fra prekestolen etter talen). Hva skal jeg gjøre, sa Anders, for det var han som skulle tale, og lese bekjentgjørelsene. Jeg foreslo at han skulle si: Så har vi noen bekjentgjørelser, - og så begynner jeg å lese på norsk og så tolker du til samisk, og slik ble det. Etter gudstjenesten kom det noen til oss og spurte: Si meg hvem var det av dere som talte, og hvem var det som tolket? Anders var også en tid kirketjener og kirketolk i Maze. Det er mange flere opplevelser sammen med Anders som jeg kunne tatt fram, men dette var et lite glimt. Den siste tid før Karen Anna døde bodde de på omsorgsbolig i Kautokeino, og etter at hun døde, fortsatte han å bo der inntil han flyttet over til Helsesenteret. Han ble "borte" på mange måter. Noen ganger fikk jeg besøke han der, og siste gangen var han ikke til å kjenne igjen. Vi trodde ikke han kjente noe som helst. Det var Astrid, min kone, og jeg som sammen med hans søster Ellen Sara besøkte han. De to satte seg en på hver side av han og sang kjente sanger, både som han hadde oversatt til samisk og andre. Da vi skulle til å gå sier han svakt. "Ikke gå ennå." De få ordene fortalte mye, og er et godt siste minne å ha med seg. I takknemmelighet lyser vi fred over Anders Saras minne. Min sang Salige visshet: Jesus er min! Han er min hyrde, kaller meg sin. Salige visshet! All ting er vel! Jesus har kjøpt meg, legem og sjel! Kor: Han er min glede, han er min sang, Ham vil jeg prise livsdagen lang. Ham skal jeg evig love hos Gud, Han er min brudgom, jeg er hans brud. Allting jeg gav ham, allting jeg vant, Evighetsdagen herlig opprant, Himlen er åpen, engler fra Gud Bringer til jorden kjærlighetsbud Nå kan jeg hvile fullkommen glad, Veien er banet inn til Guds stad, Hjertet er renset, skylden betalt, Selv er jeg intet, Jesus mitt alt. Sangboken nr 119 Tenk for ein rikdom å kunna seia at: Jesus ER min. Ikkje berre det. Han ER min hyrde. Og Han kallar meg sin. HALLELUJA! Derfor er eg salig i vissheten på at Jesus ER min. Er det rart at Han ER min glede og sang? Denne sangen sang eg i mange år, tidleg om morgonen - og seint på kveld. Den gjorde meg GLAD! Og han gjer meg glad i denne vissheten. Og denne vissheten har eg i mitt hjerte - også i dag. Hjertet er renset, skylden betalt, selv er jeg intet, Jesus mitt alt! Beste helsing ein venn. Odd B Alvheim. Matt.18.20: For der to eller tre er samla i mitt namn, der er eg midt iblant dei.» Alf K. Tellefsen

14 14 Samenes Venn 4 15 Nytt fra Sapmi Pippi hjelper truet språk Takket være 70-årsjubilanten Pippi Langstrømpe har kildinsamisk fått sin første ordbok med fokus på hverdagsspråk. Det kan berge språket fra å dø ut. I dag er det knapt 100 mennesker som bruker kildinsamisk som sitt hverdagsspråk. Men interessen for å lære seg kildinsamisk er økende blant unge mennesker, og da trenger språket både bøker og ordbøker, sier doktorgradsstudent ved Institutt for språkvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Elisabeth Scheller. Hun har jobbet med det kolasamiske minoritetsspråket siden 2003 og var redaktør da tre bøker om Pippi Langstrømpe ble samlet mellom to permer og gitt ut på kildinsamisk i mai fjor. Pippi fikk det navnet Tār enč Kukes suchchk og ble oversatt til kildinsamisk av Aleksandra Antonova, forfatter, poet, lærer, språkaktivist og skaperen av det kildinsamiske alfabetet. Hun er også forfatter av den nye kildinsamsisk russiske ordboken: Saam Ruušš Saann näkhkh k. Antonova har betydd utrolig mye for å utvikle og holde det kildinsamiske språket levende, sier Scheller. En gang ble minoritetsspråket snakket over hele Kolahalvøya, men i dag er det stort sett bare i og rundt byen Lovozero at språket blir aktivt brukt. Her bodde Antonova, her fikk hun språket inn som fag i skolen igjen på 1970-tallet, og her jobbet hun i mange år med å samle mange av de rundt 7500 oppslagsordene som er samlet i ordboken. Forskning.no Visitas i den samiske menigheten, Saemien Åålmege Biskopen i Nidaros hadde nylig sin første visitas i den sørsamiske menigheten, Saemien Åålmege, på Røros. Det ble en begivenhetsrik dag med det omfattende tema reindrift. Menigheten fikk høre om både gleder og utfordringer i reindrifta i det sørsamiske området. Bisop i Nidaros, Tor Singsaas, har planlagt tre ulike bispevisitaser hos menigheten Saemien Åålmege. Saemien Åålmege er en selvstendig menighet vedtatt av Kirkemøtet nå i april. Biskop Singsaaas har vært en viktig ressurs for det sørsamiske miljøet i denne prosessen. Den første visitasen var lagt til Røros. Der hadde biskopen invitert til et åpent temamøte om reindrift på Storstuggu. Videre vil neste visitas finne sted på Snåsa i høst. Der er det lagt opp til tema omkring helse. Den siste visitasen vil bli neste år i Hattfjelldal, der biskopen ønsker å sette fokus på sørsamisk språk og opplæring. Sagat Studie av KMA sitt arbeid blant samer i Sverige Den goda viljan er tittelen på en ny bok som er kommet ut i Sverige. Forfatteren har gransket i arkivene og møtt mennesker som kom i kontakt med KMA, Kvinnliga Missions Arbetare. I et sammendrag av innholdet i boken sies det: Bibelkvinnorna samlade in pengar, skänkte julgåvor och startade ett ålderdomshem för samer. På denna grund utvecklades en vänskap mellan välbärgade överklasskvinnor från Stockholm och fattiga samer i Jämtland. Hur jämlika var dessa möten och hur såg den kristna missionen ut? Det samiske aldershjemmet Fjällgård i Åre ble etablert i en epoke som innebar nære kontakter mellom samene og deler av kongehuset (begynnelsen av 1900-tallet). Koblingen til kongehuset førte til at samene opplevde å være anerkjent, og Fjällgård ble snart en viktig møtesplass og ett samisk sentrum i Jämtland. Det finns ennå mange som minnes Fjällgård og kvinnene som arbeidet der (men ingen som bodde der lever lenger). I boken sier John Paul Persson i Hosjöbottnarna : Som socialarbetare ger jag ett väldigt stort beröm till KMA för de var först med att ägna sig åt samisk åldringsvård. Olle Andersson, Östersund, forteller om tillitsfulle forhold, også i forhold til Maria Bernadotte, fjällvärldens grevinna, datter til prins Oscar. Laila Johansson, Glen, sier dette: Fjällgård betydde väldigt mycket för dom gamla samerna, det var ju räddningsplankan I boken blir KMA:s historie satt inn i en større sammenheng, og at ikke riktig alt var som det skulle. Samene ble kanskje regnet for å være noe underlegne i forhold til andre. samer.se Skam å snakke samisk i Jarfjord for år siden Jenny Dørmænen kunne hatt samisk som førstespråk og morsmål, men har aldri lært å snakke foreldrenes språk ordentlig. Jenny er født Savio, og hennes mors fødenavn er Must, og hun må dermed sies å være en del av to store og kjente sameslekter i Sør- Varanger. Hjemme hos Jennys foreldre snakket foreldrene samisk seg imellom, men ikke så mye mens barna hørte på, eller at barna ikke skulle skjønne hva de snakket om. Det var nok svært vanlig i mange samiske hjem i Sør-Varanger der fornorskinga har vært brutalt effektiv, sier hun. På internatskolen på Tårnet var samisk forbudt, men hun husker at de voksne snakket samisk seg imellom over hele Jarfjord, men barna ble ikke tatt med. Min bestemor Johanna Must (født Madvik) insisterte imidlertid på at jeg måtte lære meg samisk, og hun holdt «kurs» for meg, og ikke minst snakka hun samisk til meg og etterhvert også litt med meg, forklarer Jenny. Skammen over det samiske språk førte til at hun ikke snakket samisk med andre enn bestemora noen ganger, og hun har aldri lært seg språket ordentlig. Den dag i dag skjønner jeg mye når jeg hører samisk, men å snakke det blir verre. Den 83 år gamle kvinnen i Jarfjord regner seg definitiv ikke som noen samerettsforkjemper, og mener enkelte går for langt i forhold til det samiske. Det høres for drøyt ut for meg når noen taler om en samisk nasjon. Og jeg skjønner heller ikke hvorfor vi samer skal ha eget flagg, sier hun og rister litt på hodet. Selv har hun vært en samisk kulturbærer ved at hun og hennes avdøde mann, Håkon, drev et lite småbruk med opptil 15 vintersauer, og der de hentet fisken fra fjorden. Jenny hadde imidlertid noe av sin oppvekst i Sovjetunionen. Faren til Jenny var nemlig spion og partisan under krigen sammen med flere andre i området rundt Jakobsnes. I oktober 1943 måtte han og familien rømme til Sovjet med den 27 fot store fiskeskøyta «Steinar», forteller Jenny. Mye var jo uvant, men etter ei tid fikk vi jo venner og lærte oss litt russisk, og jeg tror ikke jeg har tatt noen skade av oppholdet der øst, sier hun nå, sytti år etter at hun kom tilbake. Sagat

15 Samenes Venn nr Festkveld i Havnås! Ved Bøye Vigdal Det var ennå vinter da Ingveig Kallak ringte og spurte om jeg kunne komme å være med på misjonsmøte på Betania bedehus i Havnås. Vi ble enige om at torsdag 30. april passet bra. Jeg hadde vært på besøk der før et par ganger, men da på møte i et av hjemmene. Ingveig er av de trofaste misjonsvennene som har vært med og båret misjonsarbeidet gjennom lang tid, ja, hun har vært med i Gudsrikets arbeid gjennom generasjoner. En kan spørre hvordan det hadde vært i misjon og menighet uten alle disse trofaste tjenerne. Havnås ligger i indre Østfold en drøy time med bil fra Rolvsøy (Fredrikstad). Jeg hadde aldri vært på dette bedehuset før. Bedehuset tilhører Misjonsforbundet, og Ingveig hadde fått låne huset til dette møtet for Samemisjonen. Jeg var ikke lite spent på hvor mange som ville komme en torsdagskveld, men da jeg kom inn var det en fin flokk på samlet. Ingveig ledet det hele fra begynnelse til slutt, og hadde sørget for en som spilte trekkspill, noe som betyr mye for fellesangen. Til åpning leste hun fra Ap.gj. 4,11-12, og holdt en solid innledning på møtet. Jeg tar med noe av det som hun nevnte: Vi må ikke forkaste vår hjørnestein. Kom til han den levende stein som ble vraket av menneskene, men som er utvalgt og dyrebar for Gud. Jesus er blitt hoved-hjørnestein, den eneste frelses-grunn. Vi er alle byggmestere. Hvordan bygger vi? Bygger vi vårt liv på Jesus eller bygger vi på en annen grunn? Ved troen på Jesus, bygger vi vårt liv på hjørnesteinen, et åndelig hus, et tempel for den hellige Ånd. Vi må også ta til oss føde ved å høre og lese Guds Ord. Vi kan tale til Han og legge alle våre bekymringer på Han, stole på Han og be Han ta over styringen i våre liv. Vi kan hvile i Hans løfter, for Han har omsorg for oss i medgang og motgang, og vokter oss som sin øyensten, omsluttet er vi av Hans kjærlighet. Han gav sitt liv for oss og hans blod renser fra all synd. Da har sjelen ankerfeste innfor forhenget, og Han er med oss alle dager. Jeg delte ord og tanker fra Matt , der Jesus snakker til disiplene om sin lidelse og død i Jerusalem. Peter sier at dette aldri må skje, og Jesus må irettesette Peter. Han fikk høre at han hadde bare sans for det som hører menneskene til og ikke det som hører Gud til. Vi kan også ha tanker som fører oss bort fra Guds vei, fordi vi innretter oss etter det vi synes er fornuftig og best for menneskene. Men Guds Ord har alltid rett og fører velsignelse med seg. Et veldekket festbord hører med i slik en sammenheng, og det var rikelig med det som godt var ved siden av kaffen. Etter en god pause fikk jeg fortelle om Samemisjonens situasjon i dag, om utfordringer og muligheter for videre arbeid i Norge og på Kola. Vi fikk avslutte kvelden med felles bønn og Herrens velsignelse. Stor takk til Ingveig for lang og trofast tjeneste for Samemisjonen! Samenes Venn Ansvarlig redaktør: Roald Gundersen Redaktør: Jon Amundal Samemisjonens hovedkontor flyttet til Tromsø nå i januar, og misjonens adresse er: Postadresse: Norges Samemisjon, Postboks 316, 9254 Tromsø Besøksadresse: Killengreens gate 9-11 (2. etasje), Tromsø Tlf.: E-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Internett: ABONNEMENT: 8 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 300,- Til utlandet: kr. 350,- For innbetaling av kontingent og gaver til misjonen (også gaver med skattefradrag) benytt kontonr Norges Samemisjon er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Fungerende formann, Odd Eivind Høyvik Trykk: Trykkpartner AS

16 Retur: Norges Samemisjon, Postboks 316, 9254 Tromsø Vappus (fjell-los, skysskar) Nomade var han all sin dag, og trivdes vel derved. Det var ham nærmest til behag å dra fra sted til sted i fedrenes og reinens spor i mellom fjell og fjord. Det livet hadde for ham sjarm og god og gammel stil, men krevde sitt av fot og arm, om det var ingen tvil. Det var nok fritt og friskt og godt, men du, så kaldt og vått! Han kunne si det selv i blant: «Det er et hundeliv!» når fast han sine reiner bandt og var så støl og stiv at knapt han kunne stå og gå, og hendene var blå. Det «hundelivet» satte spor, han ble av gikta brutt, Og synet av et øye fór mens ennå han var gutt. Det var en iskald uværsnatt han rev seg i et kratt. Så nærmet seg hans siste tur, han gammel var og grå, og kjente døden sto på lur i stuens mørke vrå. Da søkte han i angest Gud og sendte presten bud. «Så satt jeg der,» sa presten hans han har det selv fortalt «min vappus ennå var ved sans, skjønt synlig merket alt. Han lå der mager, matt og vek og meget trett og blek. Jeg så hans øyne søke meg, og tok hans hånd i min.» «Nå er det ikke lenger jeg,» han sa med grepet sinn, «som deg skal vise lei og vei, nå du får lose meg!» «Jeg aldri, aldri glemme skal min skyss-kars siste ord, og vet det er vårt største kall, hvor enn vi bor på jord, at vi hverandre loser frem til salighetens hjem.» I eldre år han vappus var for lensmann og for prest, og aldri var han uten svar om fjell i øst og vest. For dette landet kjente han med daler, fjell og vann. Av Jakob Børretzen, hentet fra diktsamlingen «Vers fra vidda» utgitt på Samenes Venns forlag i 1967