Frikjent for straff, dømt til erstatning

Transkript

1 Frikjent for straff, dømt til erstatning En redegjørelse av den norske ordningen. Er den i strid med uskyldspresumsjonen? Kandidatnummer: 644 Leveringsfrist: 25.april 2018 Antall ord: 17141

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Rettskildebildet Videre fremstilling BEVISKRAVENE Innledning Straffesaker Sivile saker Fellesbehandling Erstatningskravet Voldsoffererstatning USKYLDSPRESUMSJONEN BESKYTTELSEN AV TILTALTE Innledning Norsk rett Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) EMK artikkel 6 nr Konflikt mellom beskyttelsen av tiltalte og fornærmede/etterlatte? NORSK OG UTENLANDSK LOVGIVNING Innledning Norsk rett Straffeprosessloven Straffeprosessloven NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov Utenlandsk rett Debatt på tvers av landegrensene NORSK RETTSPRAKSIS EN VURDERING AV ORDNINGEN Innledning Straffeprosessloven 3 jf. kapittel 29 adgangen til å fremme erstatningskrav i straffesak Erstatningsvurderingen - klar sannsynlighetsovervekt Uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 som skranke for ordningen? NOU 2000: 33 Erstatning til offeret hvor tiltalte frifinnes for straff i

3 6 DEN EUROPEISKE MENNESKERETTSDOMSTOLEN ER ORDNINGEN I STRID MED USKYLDSPRESUMSJONEN? Innledning Kravet til klare domsgrunner før rettskraftig dom Erstatning til fornærmede etter frifinnelse Erstatning til den frikjente bakgrunn av straffeforfølgelsen Norsk rettspraksis etter Y og Ringvold v. Norway EMD modererer den strenge normen Nyere norsk rettspraksis og oppsummering Etterfølgende avgjørelser med omtrent samme saksforhold etter rettskraftig dom PROBLEMER OG UTFORDRINGER Hvilke problemer kan oppstå med dagens ordning? En mellomløsning? Usikkerhet rundt uskylden? Ikke trodd, men trodd likevel? Står dagens ordning i fare på grunn av folkets rettsoppfatning? Utfordringer med det nye lovforslaget OPPSUMMERING OG KONKLUSJON Er gjeldende ordning i strid med uskyldspresumsjonen? Det nye lovforslaget LITTERATURLISTE ii

4 1 INNLEDNING 1.1 Tema og problemstilling Tema for oppgaven er straffesaker hvor tiltalte blir strafferettslig frikjent, men dømmes til å betale erstatning. For mange kan dette virke uforståelig, nettopp derfor ønsker jeg å ta opp dette i oppgaven. Erstatningskravet fremsettes av, eller på vegne av fornærmede eller etterlatte. Et eksempel hvor tiltalte ble frikjent, men måtte betale erstatning til de etterlatte er Karmøysaken. Birgitte Tengs ble voldtatt og drept på midten av 1990-tallet. Saken er fortsatt uløst. Birgittes fetter ble tiltalt for voldtekten og drapet, men ble i lagmannsretten frikjent. Likevel ble han dømt til å betale erstatning til de etterlatte. Det er for mange uforståelig at det i samme sak kan konkluderes i ulik retning. En kan stille spørsmålstegn ved hvordan jussen fungerer og om den fungerer godt? Er han ikke da egentlig funnet litt skyldig? Min problemstilling er om denne ordningen er i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 2. Herunder vil jeg nokså grundig redegjøre for den norske ordningen for å besvare problemstillingen. Jeg vil analysere de ulike beviskravene i straffesaker og sivile saker for å belyse hvordan vi i norsk rett anvender to ulike prosesspor, og hvordan disse to sporene samvirker. For å svare på problemstillingen vil jeg analysere det norske lovverket og rettspraksis. Dette gjør jeg for å forstå ordningen med frifinnelse og idømmelse av erstatning i samme sak, hvordan Høyesterett tolker uskyldspresumsjonen og for å forstå EMDs tolkning av uskyldspresumsjonen bedre. Deretter vil jeg belyse hvordan EMD mener ordningen er enten i strid med eller i tråd med uskyldspresumsjonen. Tilfellene vil særlig gjelde seksuallovbrudd hvor fornærmede kan kreve erstatning (oppreisning) etter skadeerstatningsloven 3-5 jf Også ved grove voldshandlinger, særlig drap kan etterlatte kreve erstatning for tap i kraft av å være pårørende. For eksempel kan foreldre kreve erstatning for tap av sine barn. Det er særlig tilfellene ved seksuallovbrudd og drap jeg vil ta for meg i denne oppgaven. Det har vært en utvikling i rettspraksis etter at straffeprosessloven av 1981 åpnet for denne ordningen. Høyesterett har vurdert om adgangen til å idømme erstatning etter frifinnelse er lovfestet. Fordi EMK gjelder som norsk rett, må de norske reglene tolkes i overensstemmelse med uskyldspresumsjonen slik at det ikke oppstår motstrid. Norge har ved flere anledninger blitt dømt i EMD for brudd på uskyldspresumsjonen. Disse avgjørelsene vil jeg analysere for å finne ut hvilke føringer EMD legger for norske domstoler. 1

5 Det er et krav at loven skal være tilgjengelig og forståelig. 1 For å bevare rettssikkerheten er det viktig at borgerne finner frem til og forstår hvordan regelverket fungerer, særlig i straffesaker som ligger i kjernen av legalitetsprinsippet. Dette er et emne som har skapt stor offentlig debatt. Det ble nylig avsagt dom i lagmannsretten, hvor en far i tingretten ble dømt for flere seksuelle overgrep mot sin datter da hun var under 10 år. 2 Saken ble anket til lagmannsretten hvor mannen ble frikjent, men ble dømt til å betale oppreisning til fornærmede. Også Hemsedalsaken skapte stort engasjement og rokket ved allmenhetens rettferdighetsfølelse. Jon Christian Elden ønsket å bistå fornærmede etter at dommen falt i lagmannsretten, fordi han mente begrunnelsen overhodet ikke hang på grep. Han reagerte både som jurist og som menneske. 3 Statistikk viser at det anmeldes stadig flere voldtekter. Tall fra Politiet viser at antallet voldtektsanmeldelser var stabilt i perioden Fra 2014 til 2015 økte det med 12 %. 4 Svært få anmeldte voldtektssaker ender i retten, og mange av dem som havner i domstolen ender med frifinnelse. Statistikk fra 2017 viser at tiltale for voldtekt til samleie hadde en frifinnelsesprosent på 35,7 %. 5 En av utfordringene med seksuallovbrudd og voldshandlinger er at det i ettertid kan være vanskelig å bevise hva som har skjedd. Balansen mellom juss og faktum gjør seg særskilt gjeldende i disse sakene, noe som gjør det ekstra interessant å analysere. Spørsmålet er derfor om erstatning fungerer som et plaster på såret, slik at erstatning fungerer som en slags sikkerhetsventil for å bøte på frifinnelsen der retten er usikker? Straffeprosesslovkomiteen la i 2016 frem forslag til ny straffeprosesslov. 6 Dette forslaget innebærer en endring av dagens rettstilstand hvor det er foreslått å gå tilbake til ensrettingsprinsippet, som gjaldt etter den tidligere straffeprosessloven av Dersom forslaget vedtas, betyr det at man ikke kan bli erstatningspliktig etter strafferettslig frifinnelse Se Dokument 8:87 S ( ) jf. Innst. 281 S ( ) hvor det ved forslag om å revidere Grunnloven ble vektlagt at Grunnloven hadde gammelt språk og måtte gjøres lettere tilgjengelig slik at borgernes rettssikerhet skulle bedres. LG VG (2016) Politiet (2016) s. 5 Politidirektoratet (2018). Direktoratet operer ikke med antall saker, men antall forhold. Det betyr at saker med flere voldtektsmenn eller flere voldtekter regnes dette som flere forhold, ikke én sak. Statistikken viser rettskraftige forhold. NOU 2016: 24 2

6 1.2 Rettskildebildet Legalitetsprinsippet er på strafferettens område særlig viktig for tolkningen av internasjonale menneskerettigheter. De mest sentrale rettskildene i denne oppgaven er straffeprosessloven av 1981, med et blikk på den tidligere straffeprosessloven av I tillegg ble det lagt frem en NOU i 2016 hvor utvalget kommer med forslag til ny straffeprosesslov som kan gi nye føringer for rettskildebildet. Lovforslaget har ikke blitt fremlagt på Stortinget og er derfor kun en indikasjon på hvordan rettstilstanden eventuelt kan bli. Det er likevel en god pekepinn for fremtidig rettstilstand. Det er to saker som går igjen i denne oppgaven. Det spesielle er at begge sakene ble klaget inn for EMD, disse vil jeg også analysere. Høyesterettsavgjørelsene vil bli referert til som henholdsvis Karmøysaken og Ringvoldsaken. 7 Karmøysaken, også kjent som Birgitte Tengs-saken, er en av de store drapsgåtene i Norge. Avdødes fetter ble tiltalt for seksuelt overgrep og drap, og ble i tingretten dømt for disse forholdene. I lagmannsretten ble fetteren frikjent, men ble dømt for det sivile erstatningskravet fremsatt av foreldrene til Birgitte. Saken ble anket til Høyesterett, hvor erstatningen til foreldrene ble fastholdt. I Ringvoldsaken ble en ung mann, A, tiltalt for seksuelle overgrep mot sin 14 år yngre stesøster C. På det tidspunkt overgrepene skjedde var As far samboer med Cs mor. Lagmannsretten frikjente mannen og tilkjente ikke C oppreisning. Høyesterett kom til et annet resultat og mente det forelå klar sannsynlighetsovervekt for at overgrepene hadde funnet sted. Enstemmig ble A dømt til å betale erstatning. Sakens sentrale spørsmål var forholdet mellom den frifinnende dommen i straffesaken og den sivilrettslige erstatningsdommen, jf. EMK artikkel 6 nr. 2, og hvilke beviskrav som da stilles. Videre er Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) en sentral rettskilde, der uskyldspresumsjonen er hjemlet i artikkel 6 nr. 2. Derfor er også rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) avgjørende for analysen. Høyesteretts tolkning av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 belyser hvorvidt norske domstoler har anvendt prinsippet i tråd med de føringer som er lagt av EMD. Saker hvor spørsmålet har kommet særlig på spissen er Karmøysaken og Ringvoldsaken. Fire avgjørelser avsagt av EMD i 2003 viser hvordan EMD korrigerer norske domstolers forståelse av uskyldspresum- 7 Rt og Rt

7 sjonen. Etterfølgende norsk rettspraksis viser hvordan Høyesterett har måtte justere sin vurdering av prinsippet etter domfellelsene i EMD, for å unngå motstrid. 1.3 Videre fremstilling I den videre fremstillingen vil jeg i kapittel 2 gi en kort fremstilling av de to ulike beviskravene i straffesaker og sivile saker. Deretter vil jeg belyse beviskravet når det sivile kravet vurderes i straffesaken. Jeg vil ta for meg uskyldspresumsjonen i kapittel 3. Her vil jeg ta for meg EMK artikkel 6 nr. 2 og vise hvordan denne spiller inn i norsk rett og søker å beskytte mot feilaktig domfellelse. I tillegg vil jeg peke på vektingen mellom hensynet til tiltalte og hensynet til fornærmede/etterlatte. I kapittel 4 vil jeg belyse utviklingen i det norske regelverket, herunder den gamle straffeprosessloven av 1887, gjeldende straffeprosesslov og NOU-en av 2016 om ny straffeprosesslov. Om NOU-en blir lagt til grunn, vil dette føre til en avgjørende endring i gjeldende rettstilstand. Videre vil jeg ta for meg hvordan dette løses i utenlandsk rett, for deretter å avslutte med en debatt på tvers av landegrensene. Deretter vil jeg i kapittel 5 ta for meg norsk rettspraksis. Her vil jeg analysere hvordan Høyesterett vurderer ordningen med frifinnelse og idømmelse av erstatning i samme sak. Om adgangen er lovfestet, hvordan erstatningsvurderingen eventuelt blir og om underinstansen har holdt seg innenfor uskyldspresumsjonen i sin vurdering av erstatningskravet. I kapittel 6 vil jeg analysere vurderingen EMD foretar for å konstatere krenkelse av uskyldspresumsjonen i norske avgjørelser. Jeg vil belyse hvordan norsk rett må holde seg innenfor de rammene EMD har trukket opp, for blant annet omtale av frifinnelser i ettertid og hvordan domspremissene er formulert. I kapittel 7 vil jeg ta for meg noen av problemene og utfordringene med dagens ordning. Jeg vil blant annet se på om dette fungerer som en mellomløsning, om ordningen skaper tvil rundt uskylden og om dagens ordning står i fare. Jeg vil se på hvordan dagens ordning oppfattes av Andrea Voldum fornærmede i Hemsedalsaken. Til slutt vil jeg se på utfordringer med den eventuelle nye ordningen som er foreslått. Til slutt vil jeg i kapittel 8 oppsummere og trekke en konklusjon. 4

8 2 BEVISKRAVENE 2.1 Innledning Som en del av redegjørelsen av den norske ordningen vil jeg først belyse de ulike beviskravene i henholdsvis sivile saker og straffesaker. De ulike beviskravene er grunnen til at vi får delte avgjørelser. En delt avgjørelse er når straffesaken ender med frifinnelse, men vedkommende dømmes til å betale erstatning. Deretter vil jeg se på beviskravet for erstatning i straffesaker. 2.2 Straffesaker En av statens viktigste oppgaver er å beskytte borgerne mot ugjerninger begått av andre. 8 Derfor føres straffesaker mot en tiltalt av staten ved påtalemyndigheten, enten politiadvokaten, statsadvokaten eller Riksadvokaten. Det er påtalemyndigheten som reiser straffesaken jf. straffeprosessloven 63. Straffeprosessloven gir reglene som gjelder for straffesaker og skal sørge for en rettferdig rettergang og at saken blir så godt opplyst som mulig. Fornærmede eller etterlatte er derfor ikke parter i saken. Ofte kan likevel fornærmede eller etterlatte få oppnevnt en bistandsadvokat som skal ivareta deres interesser under rettssaken. Bistandsadvokaten vil som regel fremme erstatnings-/oppreisningskravet på vegne av klienten. 9 Tiltalte har i de aller fleste tilfeller krav på en forsvarer, for å gjøre partene i straffesaken, påtalemyndigheten og tiltalte, mer likestilt. 10 I straffesaker skal tvil komme tiltalte til gode. Det er ikke enhver tvil som skal komme tiltalte til gode, kun den rimelige. 11 Dette følger av rettspraksis. I en høyesterettsavgjørelse fra 1998 uttaler retten: Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode er et gammelt og grunnleggende rettssikkerhetsideal. 12 Knapp sannsynlighetsovervekt er ikke nok for at tiltalte skal kunne dømmes for den straffbare handlingen, beviskravet i straffesaker er enda strengere. 13 Asbjørn Strandbakken mener at mer enn 90 % er tilstrekkelig. 14 Anders Bratholm og Ulf Stridbeck mener det må foreligge 100 % sikkerhet for at tiltalte er skyldig. 15 Kjell V. Andorsen mener 90 % er for lavt og 100 % er for strengt, og mener at man i alle fall må over Rt avsnitt 41 Se straffeprosessloven 107a, jf. 427 første og annet ledd Se straffeprosessloven 96 Rt avsnitt 10 Rt s Andorsen (1999) s. 54 Strandbakken (1998) s. 543 Stridbeck og Bratholm (1998) s

9 %. 16 Bevisene må være så klare at dommerne er tilnærmet helt sikre på at vedkommende er skyldig. Dette strenge beviskravet er ikke direkte lovfestet, men vi leser det likevel ut av rettspraksis. I tillegg brukes legalitetsprinsippet i Grunnloven 96 som et tolkningsprinsipp. Etter 96 kan ingen dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Begrunnelsen for det strenge beviskravet er at mennesket i utgangspunktet er fritt og at staten ikke kan påføre borgerne straff som ikke er legitimt begrunnet. 17 Høyesterett sa i en avgjørelse fra 1998 at [b]egrunnelsen for prinsippet er at konsekvensene av en uriktig fellende dom er mye større enn en uriktig frifinnelse. 18 Andorsen skriver i sin artikkel at en uriktig domfellelse er skadelig både for vedkommende, familien, men også for samfunnet. 19 En slik straff er ikke reversibel, og ingenting i verden kan fjerne eller kompensere for den smerten som har blitt påført feil gjerningsmann. Ikke bare er det krevende for en selv å bli uskyldig dømt, men en blir dømt av samfunnet, og ofte blir man tatt avstand fra. Likevel vil et slikt strengt beviskrav føre til at en del reelt sett skyldige går fri, men det er en konsekvens vi i vårt rettssystem er villige til å ta for at uskyldige ikke skal bli dømt. I og med det strenge beviskravet skal det mye til for å bli straffedømt, og i mange saker blir tiltalte frikjent nettopp på grunn av dette. Det følger av straffeprosessloven 435 at ved anke over det sivile kravet, gjelder reglene i tvisteloven. Da går ikke saken lenger som en straffesak, og saken står mellom fornærmede og den som er frifunnet i straffesaken i en egen sivil sak. 2.3 Sivile saker I motsetning til straffesaker, reises sivile krav av en privat part. Tvisteloven gir reglene som gjelder for disse sakene. Her står tvisten mellom en privat part, og en annen privat part eller staten. Tvisten står som regel mellom to privatpersoner hvor den ene krever noe av den andre og det strides om faktum og juss. Her er partene i utgangspunktet mer likestilt enn i straffesaker, og kan selv velge om de ønsker bistand fra advokat eller ikke. Et eksempel kan være at en privat part saksøker en annen med krav om erstatning Andorsen (1999) s. 53 Andorsen (1999) s. 54 Rt s Andorsen (1999) s. 54 6

10 Beviskravet i sivile saker er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette innebærer at dommerne konkluderer med det som er 51 % sannsynlig eller mer, ut ifra bevisene som føres i retten. 20 I erstatningsretten skal tapet plasseres hos en av partene, den som skal betale erstatningen. Den andre får tilkjent erstatning for den skaden vedkommende er påført. 2.4 Fellesbehandling I straffesaker kan det i tillegg til straffekravet som fremmes av påtalemyndigheten, fremmes et krav om erstatning til fornærmede eller etterlatte. Etter straffeprosessloven 3 jf. kap. 29 om sivile krav, kan det sivile kravet fremsettes i den strafferettslige hovedforhandlingen. Dette kommer ikke uttrykkelig frem i loven, men etter forarbeidene til loven og omfattende rettspraksis, som jeg vil vise i kapittel 5.2, er det slik det skal forstås. 21 Fellesbehandling er at det sivile kravet kan fremmes i straffesaken, dette åpner opp for delte avgjørelser i straffesaken. Fellesbehandling er relativt nytt da denne adgangen kom med straffeprosessloven av 1981, men denne adgangen ble nesten aldri benyttet før begynnelsen av 1990-tallet. 22 Adgangen til å pådømme erstatning etter frifinnelse ble mer allment kjent etter at byrettsjustitiarius Henrik Greve Hartmann skrev en artikkel i Lov og Rett i Loven trådte først i kraft i Det forklarer hvorfor debatten ikke oppstod tidligere og hvorfor Høyesterett ikke hadde tatt opp spørsmålet om delte avgjørelser før. Statistikk viser at antall delte avgjørelser i lagmannsretten fra økte betraktelig. 24 I 1992 var det én delt avgjørelse, mens i 1999 var det 12 delte avgjørelser. 25 I denne artikkelen argumenterte Hartmann for at lagmannsretten i sedelighetssaker burde benytte seg av denne muligheten i større grad, særlig i saker hvor rettens medlemmer stemmer over om lagrettens nei-kjennelse skal settes til side. 26 I og med at juryordningen nå avvikles, er ikke denne debatten like interessant lenger. Det viktige er å påpeke at Hartmann var med på å starte debatten om den norske ordningen Rt s NOU 2000: 33 s. 18 jf. Rt Andorsen (1999) s. 50 jf. Robberstad (1994) s. 209 Hartmann (1992) s jf. Robberstad (1994) s. 209 NOU 2000: 33 s. 73 NOU 2000: 33 s. 73 Hartmann (1992) s jf. Andorsen (1992) s

11 Det sivile kravet står på egne ben og er ikke avhengig av at tiltalte dømmes til straff, se Rt og Rt Det sivile kravet er ikke avhengig av straffekravets utfall. Dette kommer jeg tilbake til i kapittel 4 og 5. Erstatnings-/oppreisningskrav i straffesaker er et sivilt krav som pådømmes. Her er det enten påtalemyndigheten eller en bistandsadvokat som fremmer kravet på vegne av fornærmede, se straffeprosessloven kapittel 29. I og med at dette er et sivilt krav, senkes beviskravet i forhold til i straffesaken. I alvorlige saker slik som voldtektssaker og drapssaker kreves klar sannsynlighetsovervekt, også kalt kvalifisert sannsynlighet, for at tiltalte skal dømmes til å betale fornærmede erstatning. Beviskravet er altså strengere enn i en vanlig sivil rettssak. Det innebærer at kravet til bevisene må ligge et sted imellom vanlige sivile krav og straffekravet. Dommerne må altså være omtrent 70 % sikre, helst mer, mener Krokeide. 28 Det er likevel ikke like lett å vurdere ut ifra en slik prosentstandard. Andorsen hevder at klar eller kvalifisert sannsynlighetsovervekt vil kreve at man må noe over 80 %, for at beviskravet er oppfylt. 29 Å dømmes til å betale erstatning i en sivil sak er ikke like stigmatiserende som i en straffesak. Erstatningssummen kan være noenlunde lik, men det er grunnen til kravet som gjør situasjonen en helt annen Erstatningskravet I skadeerstatningslovens kapittel 3 hjemles erstatning for skade på person, andre personlige krenkelser og for tap av forsørger. Hensikten er å gi skadelidte, her fornærmede eller etterlatte, erstatning for den smerten de er påført, som er av ikke-økonomisk art. I norsk rett er ofte erstatningen nokså lav, sammenliknet med for eksempel USA, hvor den kan være ganske høy. I 3-5 kan oppreisning gis i de tilfeller hvor det er voldt skade på person, eller ved krenkelser, se 3-5 første ledd bokstav b jf Retten kan fastsette en engangssum som domfelte skal pålegges å betale fornærmede. Etter 3-5 tredje ledd kan etterlatte søke oppreisning for sitt tap. Straffeprosessloven 3 forutsetter som en hovedregel at skadevolder er identisk med tiltalte eller siktede. 30 Andorsen uttaler i en artikkel at [d]ette følger av det alminnelige krav om årsakssammenheng mellom den skadetilføyelse som ligger til grunn for kravet på den ene siden og den straffbare handling på den annen side Strandbakken (1998) s. 542 Krokeide (1999) s. 122 Andorsen (1999) s. 72 Andorsen (1984) s. 463 Andorsen (1984) s

12 Paragraf 3-5 kom inn i skadeerstatningsloven i Adgangen til å fremme et slikt erstatningskrav har derfor lenge vært tilstede. Det er rikelig rettspraksis som gir retningslinjer for hva oppreisningssummen skal fastsettes til. Det er fastsatt en standardsum, som eventuelt kan høynes eller senkes etter de konkrete omstendighetene i saken. I Rt settes det en standard for erstatning i voldtektssaker som skal ligge på rundt kroner. 33 Førstvoterende viser til mange tidligere avgjørelser fra Høyesterett som også har fastsatt en slik sum. 34 Denne summen har blitt høyere med årene, men i dag er summen cirka kroner. Det ble nylig avsagt en kjennelse i Høyesterett som gjør det enklere for den frikjente å anke oppreisningskravet vedkommende er dømt til å betale. 35 I denne saken ønsket den frikjente mannen å anke oppreisningskravet, men lagmannsretten nektet å fremme anken. Begrunnelsen for dette var at anken gjaldt et formueskrav mindre enn kroner. 36 Slike krav kan bare fremmes dersom lagmannsretten samtykker, jf. tvisteloven første ledd. Høyesterett mener en slik vurdering skal gjøres etter bestemmelsens annet ledd hvor anken kun kan nektes fremmet der retten finner det klart at anken ikke kan føre frem. Dette vil utvide adgangen for frikjente til å anke oppreisningskravet fordi terskelen for å anke er senket Voldsoffererstatning Fornærmede kan søke om voldsoffererstatning hos Kontoret for voldsoffererstatning. Dette er et offentlig forvaltningsorgan som er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. 37 I voldsoffererstatningsloven 3 er vilkårene for å kunne få erstatning opplistet. Blant annet må forholdet være anmeldt til politiet, og det må være bekreftet ved politianmeldelse at kravet kan tas med i en eventuell straffesak. Alle som har blitt skadet på grunn av en straffbar handling, kan søke om erstatning her. Det kan etter 6 og 7 blant annet søkes om oppreisning til fornærmede og erstatning til etterlatte. Kontoret kan utbetale erstatningen når det er klart sannsynlig at den straffbare handlingen har Lov 25.mai 1973 nr. 26 om endringer i erstatningslovgivningen m.m. Rt avsnitt 19 Rt avsnitt HR U Rett24 (2018) Kontoret for voldsoffererstatning (2018 b) 9

13 skjedd. Beviskravet er altså det samme som ved behandling i en rettssak. Kontoret utbetaler erstatningen og vil etter dette kunne kreve regress fra den som var tiltalt i saken. 38 Tanken bak dette er statens ansvar for borgerne, særlig ved voldshandlinger. 39 Om ikke staten klarer å beskytte borgerne mot enkelte straffbare handlinger, er det riktig at staten trer inn i offerets krav, på bakgrunn av manglende beskyttelse. I tillegg er tanken at offeret skal slippe direkte kontakt med gjerningsmannen Kontoret for voldsoffererstatning (2018 a) Kontoret for voldsoffererstatning (2018 c) 10

14 3 USKYLDSPRESUMSJONEN BESKYTTELSEN AV TILTALTE 3.1 Innledning Fordi uskyldspresumsjonen kan sette en skranke for den norske ordningen med frifinnelse og idømmelse av erstatning, blir dette en viktig del av oppgaven. Den norske ordningen må ikke være i strid med menneskerettighetene, i dette tilfellet er det uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 som gjør seg gjeldende. 40 For å forstå hvilke eventuelle skranker uskyldspresumsjonen setter for norsk rett, vil jeg først klargjøre innholdet av uskyldspresumsjonen. 3.2 Norsk rett Bevisbyrden i straffesaker er i kjernen av uskyldspresumsjonen. 41 Uskyldspresumsjonen innebærer at enhver skal formodes uskyldig inntil skyld er bevist etter loven i en rettferdig rettergang. 42 I Grunnlovens 92 er det hjemlet at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene i loven og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter. I norsk rett kunne vi tidligere lese uskyldspresumsjonen ut av Grunnloven 96, men den ble ikke direkte hjemlet før i 1999 da Norge inkorporerte EMK i norsk rett. I Grunnloven 96 første ledd fastsetter bestemmelsen at ingen kan dømmes eller straffes uten lov. I tillegg sier straffeloven 14 at straffereaksjoner jf. 29 og 30 kun kan ilegges med hjemmel i lov. I forbindelse med Grunnlovsrevisjonen i 2014 ble uskyldspresumsjonen direkte hjemlet i 96 annet ledd. Loven sier: Enhver har rett til å bli ansett uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. For å forstå innholdet i Grunnloven bruker vi tolkningene etter EMK og praksis fra EMD. 43 Menneskerettighetsutvalget uttaler i sitt forslag til ny Grunnlov følgende: Forslaget vil ikke medføre noen endring i rettstilstanden, utover det forhold at uskyldspresumsjonen vil sikres på grunnlovs nivå. Den nærmere grensen for når uskyldspresumsjonen er overtrådt, må fortsatt trekkes opp på bakgrunn av nasjonal og internasjonal praksis på området. 44 Det finnes ingen garanti for at noen som er straffedømt, egentlig er uskyldig og ikke har utført den kriminelle handlingen vedkommende er dømt for, men det er nettopp dette uskyldspre Jf. Grl. 92 Aall (2015) s. 466 Aall (2015) s. 462 Se f.eks. LG Dokument 16 ( ) s

15 sumsjonen søker å forhindre. 45 I norsk strafferett sies det at det er bedre at 10 skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Nettopp derfor er det så strengt beviskrav i straffesaker. Spørsmålet blir videre om det norske beviskravet er i tråd med kravet som stilles etter EMK. 3.3 Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble gjeldene som norsk rett i 1999 da menneskerettsloven ble vedtatt og trådte i kraft. Menneskerettsloven 2 gjør EMK og enkelte FNkonvensjoner til norsk lov. Paragraf 3 gir EMK og de andre konvensjonene nevnt i 2, forrang ved kollisjon med andre norske formelle lover. Likevel har Grunnloven fortsatt høyest trinnhøyde og vil ved motstrid gå foran EMK og FN-konvensjonene. Uskyldspresumsjonen er også hjemlet i FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 2. Vurderingen er den samme som etter EMK, og jeg vil derfor ta utgangspunkt i EMK i denne oppgaven. Det følger av høyesterettspraksis at ved anvendelse av reglene i EMK skal norske domstoler foreta en selvstendig tolkning av konvensjonen. Herunder skal de benytte samme metode som EMD. Norske domstoler må således forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formålsbetraktninger og EMDs avgjørelser. Det er i første rekke EMD som skal utvikle konvensjonen. Og dersom det er tvil om forståelsen, må norske domstoler ved avveiningen av ulike interesser eller verdier kunne trekke inn verdiprioriteringer som ligger til grunn for norsk lovgivning og rettsoppfatning. 46 EMDs tolkning er dynamisk, og det er hele tiden någjeldende tolkning fra EMD norsk rett må anvende EMK artikkel 6 nr. 2 I henhold til EMK artikkel 6 nr. 2 skal tiltalte for en kriminell handling be presumed innocent until proved guilty according to law. Alle plikter å respektere uskyldspresumsjonen, særlig dommerne. Likevel er forhåndsdømming i mediene ikke i strid med uskyldspresumsjonen, da EMK i første rekke retter seg mot overgrep fra staten og dens organer. 47 Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet bare i straffesaker, da ordlyden i EMK artikkel 6 nr. 2 sier [e]veryone charged with a criminal offence. Det følger ikke direkte av ordlyden at det også gjelder for et krav om erstatning, men dette har blitt slått fast av EMD i praksis Aall (2015) s. 462 Rt avsnitt 45 Johnsen (2006) s. 7 Strandbakken (1998) s. 544, se eksempelvis Sekanina v. Austria 12

16 [A]rtikkel 6 nr. 2 beskytter den som er mistenkt for en straffbar handling, mot at det i rettsavgjørelser eller andre uttalelser fra offentlige myndigheter blir gitt uttrykk for at han er straffskyldig uten at han tidligere er kjent skyldig i straffesak. 49 Dette uttaler Høyesterett i en av sine avgjørelser og henviser til at dette følger av EMD-praksis. Uskyldspresumsjonen skal med andre ord beskytte tiltalte fra å bli ansett skyldig, inntil det motsatte er bevist. Dette er hensynet bak regelen. For å forstå innholdet i uskyldspresumsjonen må det vurderes hvilke situasjoner i rettsprosessen som kan komme i konflikt med den, og hvor grensene går. Det er for eksempel ikke i strid med uskyldspresumsjonen at aktor påstår at tiltalte er skyldig, dette er en naturlig del av deres oppgave som aktor. 50 Denne problemstillingen kommer særlig på spissen i de sakene hvor tiltalte frikjennes for det strafferettslige forholdet, men dømmes til å betale erstatning eller oppreisning til fornærmede eller etterlatte. 51 Da er han i utgangspunktet en fri mann og frikjent for tiltalen mot seg, men plikter likevel å betale erstatning for noe han ikke er straffedømt for. Da blir det ekstra viktig at dommerne påpeker at tiltalte er frikjent, og at det sivile kravet vurderes uavhengig av straffekravet. 52 Så fort tiltalte dømmes, forsvinner beskyttelsen uskyldspresumsjonen gir. 53 Likeså stilles det en del krav til en frifinnende dom. 54 Norge har flere ganger blitt dømt i EMD for ikke å ha vært tydelig nok på dette punktet. 55 Rettens unøyaktighet i domspremissene, kan føre til usikkerhet rundt tiltaltes uskyld. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor i kapittel Konflikt mellom beskyttelsen av tiltalte og fornærmede/etterlatte? I straffeprosessen er det stadig en balansegang mellom beskyttelsen av fornærmede og tiltaltes beskyttelse etter uskyldspresumsjonen. I 2008 vedtok Stortinget vesentlige endringer ved bistandsadvokatordningen for å bedre fornærmede og etterlattes stilling i straffesaker. I NOU 2006: 10 sier utvalget: Styrkes ikke fornærmedes rettigheter, kan rettsvesenet komme i utakt med folks rettsoppfatning. Det fører Rt avsnitt 25 Aall (2015) s. 464 Aall (2015) s. 464 Aall (2015) s. 465 Aall (2015) s. 472 Aall (2015) side 472 Y v. Norway og Ringvold v. Norway 13

17 over tid til svekkelse av den tillit rettsvesenet er avhengig av. 56 Videre sier utvalget: Etter utvalgets syn er det behov for regler som bedre enn i dag sikrer at fornærmedes erstatningskrav blir fremmet og pådømt under straffesaken. 57 De tilfellene hvor fornærmede har krav på bistandsadvokat, skal bistandsadvokaten forberede og prosedere erstatningskravet. En slik ordning vil skape ansvarsklarhet, skjerpe bistandsadvokatene og bidra til en bedre opplysning av erstatningskravene. 58 I tillegg til dette vedtok Stortinget endringer til fordel for fornærmede og etterlatte i Til sammen har disse endringene blant annet gjort det lettere for etterlatte å fremme erstatningskrav i straffesaken. 59 Spørsmålet er hvordan dette påvirker tiltaltes rettigheter og beskyttelse. Tiltalte har i utgangspunktet et veldig sterkt vern i straffesaker ved at vedkommende blant annet har krav på forsvarer og rett til å bli ansett uskyldig til det motsatte er bevist. I tillegg beskyttes tiltalte av vernet mot tvungen selvinkriminering, hvor tiltalte ikke har noen plikt til å forklare seg for politiet eller retten jf. straffeprosessloven 90 og 232. Når fornærmede i straffesaker har fått et sterkere vern, kan dette påvirke tiltaltes stilling negativt. I de tilfeller hvor påtalemyndigheten prosederer erstatningskravet, er dette kun et tillegg til de øvrige tiltalepunktene. Det er ikke erstatningskravet som får mest fokus fra påtalemyndighetens side. Derimot har bistandsadvokaten kun fokus på fornærmedes rettigheter. 60 Komiteen bemerker at det fremlagte forslaget klarer å balansere de styrkede rettigheter for fornærmede og etterlatte opp mot behovet for rettssikkerhetsgarantier for den tiltalte. 61 Komiteen var med andre ord enig i forslaget og mente det gir en god balanse mellom hensynet til fornærmede og hensynet til tiltalte. Etter forarbeidene skal ikke siktede utsettes for to aktorer. 62 Det viktigste er fortsatt å unngå uriktig domfellelse NOU 2006: 10 s. 16 NOU 2006: 10 s. 23 NOU 2006: 10 s. 23 NOU 2006: 10 s. 46 NOU 2006: 10 s. 155 og 156 Innst.O.nr.27 ( ) s. 19 Andorsen (1999) s. 79 jf. Ot.prp.nr.63 ( ) s

18 4 NORSK OG UTENLANDSK LOVGIVNING 4.1 Innledning Ordningen med frifinnelse og idømmelse av erstatning må være hjemlet i norsk lov for å være legitim. Straffehjemmel følger av legalitetsprinsippet i Grl. 96. Erstatning er i utgangspunktet ulovfestet rett og skiller seg derfor fra straffekravet. For å finne ut om ordningen er i strid med uskyldspresumsjonen vil jeg i dette kapittelet belyse om og eventuelt hvor selve ordningen er hjemlet, og hvordan ordningen har forandret seg over tid. Ved å belyse andre lands rett ser vi norsk rett i et komparativt lys. Som en del av sammenlikningen vil jeg vise til en debatt som har pågått på tvers av landegrensene. 4.2 Norsk rett Straffeprosessloven 1887 Straffeprosessloven av 1887 ble opphevet da ny lov trådte i kraft i Den gamle straffeprosessloven hadde andre regler som gjorde at situasjonen rundt oppreisning var noe annen enn det den er i dag. Etter straffeprosessloven av første ledd kunne borgerlige rettskrav mot den siktede forfølges i forbindelse med straffesaken overensstemmende med de i kapittel 32. Denne bestemmelsen åpnet opp for at det borgerlige kravet kunne tas med i samme rettssak som straffesaken. Det fremgikk i 442 første ledd at det sivile kravet ikke kunne føre frem dersom tiltalte ble frikjent. Dette kalles ensrettingsprinsippet. Ensrettingsprinsippet går ut på at det dømmes i den ene eller den andre retningen og at dette resultatet blir gjeldende for både straffekravet og det sivile kravet. Ender det med domfellelse, må tiltalte betale erstatning eller oppreisning. Motsatt blir det hvis det ender med frifinnelse, da kan ikke den frikjente idømmes et erstatningsansvar. Retten kunne altså ikke pådømme det sivile kravet etter frifinnelse Straffeprosessloven 1981 Det ble oppnevnt en komité som skulle utarbeide forslag til ny straffeprosesslov og deres innstilling ble fremlagt i 1969, NUT 1969:3. Komiteen til revisjon av straffeprosessloven ønsket å endre daværende rettstilstand. Målet var å gjøre det enklere for privatpersoner å få fremmet sitt sivile erstatningskrav, slik at deres ret- 63 Robberstad (1994) s

19 tigheter bedre kunne ivaretas. 64 Komiteen ønsket at retten skulle ha en plikt til å pådømme det sivile kravet på lik linje med straffekravet fra påtalemyndighetens side. 65 Retten vil ikke som etter den nåværende lov kunne nekte pådømmelse... om avgjørelsen av kravet går i en annen retning enn avgjørelsen i straffesaken. 66 Komiteens forslag ble sendt på høring og Justisdepartementet kom med sine synspunkter i proposisjonen. 67 Departementet mente at man i prinsippet, så lenge det er mulig, burde legge forholdene til rette for at skadelidte kan få avgjort sine krav under straffesaken, når de har en klar sammenheng med den straffbare handlingen. 68 Videre mener departementet at påtalemyndigheten bør ha en ganske omfattende plikt til å ta med borgerlige krav i straffesaken, og at domstolene iallfall som utgangspunkt bør ha en plikt til å pådømme kravene Også komiteen på Stortinget var positiv i sin innstilling til at fornærmede skulle få bedre mulighet til å fremme sitt krav. Komiteen er nøgd med at det nå blir foreslått meir gunstige reglar for den fornærma og skadelidne, slik at fleire krav kan fremmast i samband med et straffesak Straffeprosessloven 3 jf. kapittel 29 Etter straffeprosessloven 3 kan sivile krav også fremmes i straffesaker. Nærmere følger reglene om dette i kapittel 29 om sivile krav. Etter 428 skal det sivile kravet fremmes av bistandsadvokaten, hvis fornærmede har fått oppnevnt det. Ellers kan kravet etter 427 fremmes av påtalemyndigheten, på vegne av fornærmede. Det følger ikke direkte av straffeprosessloven at det sivile kravet kan tas med i behandlingen, selv om tiltalte frikjennes. Likevel er det slik bestemmelsen forstås, etter både forarbeider og rettspraksis. Dette kommer blant annet frem i Karmøysaken, se kapittel Etter 3 kan fornærmede eller andre skadelidte fremme rettskrav mot siktede. I henhold til den gamle straffeprosessloven, var det kun fornærmede som kunne fremme sivile krav. I nåværende straffeprosesslov ønsket man å utvide denne adgangen, slik at blant annet andre skadelidte som ikke direkte er fornærmet i straffesaken, kunne fremme krav. 72 Dette NUT 1969:3 s. 357 NUT 1969:3 s. 357 NUT 1969:3 s. 357 Ot.prp.nr.35 ( ) Ot.prp.nr.35 ( ) s. 100 Ot.prp.nr.35 ( ) s. 235 Innst.O.nr.37 ( ) s. 13 Rt Hov (1983) s

20 åpnet adgangen for andre enn fornærmede selv til å fremme krav, særlig etterlatte. Blant annet kan foreldre i drapssaker kreve erstatning fra tiltalte. Et eksempel er Karmøysaken. 73 Paragraf 3 krever videre at det sivile kravet må springe ut av samme handling som det saken gjelder. Dette skaper sjelden praktiske problemer for retten. Det kan også legges ulike skyldkrav til grunn, hvor kravet om at det må springe ut av samme handling fortsatt er oppfylt. Hvis retten for eksempel frifinner for straff da det ikke er bevist forsett, men dømmer tiltalte til å betale erstatning fordi den mener uaktsomhet er bevist i saken, springer erstatningskravet ut av samme handling jf. straffeprosessloven NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov En vesentlig endring i utkastet til ny lov er at det ikke lenger skal være adgang til å pådømme sivile krav i straffesaker hvor tiltalte frifinnes for straffekravet, heter det i NOU-en. 75 Utvalget ønsker dermed å fravike nåværende ordning og avskaffe muligheten for erstatningsplikt ved frikjennelse i straffesaker. Utvalget ønsker å gjeninnføre ensrettingsprinsippet, slik det var ved straffeprosessloven av Det sivile kravet kan ikke pådømmes ved frifinnelse, da det avhenger av utfallet i straffekravet. Forslaget er formulert i tredje ledd. Sivile krav pådømmes ikke ved frifinnelse for straffekravet, med mindre kravet er klart uberettiget. 76 Hva som ligger i klart uberettiget sier ikke utvalget noe konkret om. Dette skal forstås som at det sivile kravet kan tas med under straffesaken, hvis det vil være urimelig at kravet fremmes i en ny sivil sak. Grunnen er at kravet åpenbart ikke vil føre frem en form for siling. Det ville være dårlig prosessøkonomi om et erstatningskrav som åpenbart ikke fører frem, skal fremmes i en ny sivil sak som uansett ikke vil føre frem. Det sivile kravet vil uansett bare styrke frifinnelsen Fordeler med gjeldende ordning Grunnene til at det sivile kravet kan tas med i straffesaken under ett, er flere. NOU-en til den nye straffeprosessloven av 2016 peker på både fordeler og ulemper. Jeg vil først se på fordelene ved gjeldende ordning Rt NOU 2000: 33 s. 103 NOU 2016: 24 s. 669 NOU 2016: 24 s

21 Er det allerede igangsatt en prosess for straffekravet, vil det å ta med andre krav sikre at partene og samfunnet ikke belastes med ytterligere prosess. 77 Dette vil være til stor fordel for fornærmede og eventuelle etterlatte. Ønsket er å hindre enda en rettssak som påfører tiltalte, fornærmede og familie unødvendige belastninger. Enda en fordel med denne ordningen er at behandlingen blir raskere avsluttet og at partene skal få gjort opp seg imellom én gang for alle. 78 I tillegg peker utvalget på at prosessøkonomiske hensyn taler for en slik felles behandling. 79 Det ville være unødvendig å foreta en helt ny prosess med bevisførsel og alt annet en rettssak fører med seg. Bevisene er i all hovedsak de samme i straffesaken som i den sivile. Dette ville ført til mer behandling i domstolen, noe som vil være lite hensiktsmessig og prosessøkonomisk Ulemper med gjeldende ordning Samtidig er det flere negative sider ved denne fellesbehandlingen også. Utvalget fremhever blant annet at straffesaken følger reglene for straffeprosessloven og mister en del viktige regler som følger av tvisteloven. 80 Den nye straffeprosessloven søker dermed å gjøre de to prosessene mer like slik at partenes interesser ivaretas best mulig i saken. En annen negativ side ved en slik fellesbehandling er at det legges hovedvekt på straffekravet og at det sivile kravet ikke blir like inngående behandlet. 81 Da kan situasjonen bli at erstatningskravet blir dårligere opplyst og bevisene ikke er tilstrekkelige. Om straffekravet eller deler av det frafalles, kan det sivile kravet risikere å bli mindre opplyst enn ønsket Begrunnelsen for å gjeninnføre ensrettingsprinsippet Ut fra flere argumenter, finner utvalget det riktig å forlate denne modellen og innføre ensrettingsprinsippet. Det utvalget ønsker er å endre selve prosessen slik at den bedre ivaretar tiltaltes interesser. Komiteen peker på hensynene til partene og prosessøkonomien, i tillegg til ønsket om rene frifinnelser. 83 Den strafferettslige frifinnelsen blir i for stor grad utfordret i slike tilfeller, selv om det fremgår av domsbegrunnelsen at det gjelder ulike krav til for hen NOU 2016: 24 s. 490 NOU 2016: 24 s. 490 NOU 2016: 24 s. 491 NOU 2016: 24 s. 490 NOU 2016: 24 s. 491 NOU 2016: 24 s. 491 NOU 2016: 24 s

22 holdsvis kravet om straff og det sivile kravet. 84 Utvalget vil med dette sikre at Norge ikke blir dømt for brudd på uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, fordi vedkommende slipper usikkerheten rundt domspremissene og kravet til klarhet for domstolene. Utvalget mener det er to farer ved dagens rettstilstand, i tillegg til at det kan tas med utenforliggende hensyn, noe det ikke er adgang til. 85 Enten kan retten frifinne for det sivile kravet for å verne om frifinnelsen av straffekravet. 86 Eller retten kan dømme tiltalte til å betale erstatning eller oppreisning, for å bøte på frifinnelsen og gi et rimelig resultat. 87 Dette vil være en kompensasjon. Konsekvensene av at ensrettingsprinsippet igjen innføres i norsk rett, er at fornærmede må søke å få dekket sitt tap på en annen måte. En mulighet er å reise nytt sivilt søksmål etter straffesaken. Dette kan ofte være en stor påkjenning. Det har også blitt diskutert om det skulle innføres en statlig garantiordning som skal dekke fornærmedes erstatningskrav, men dette har ennå ikke blitt innført. 88 I tillegg finnes det en tredje mulighet, som vi har per i dag; fornærmede kan søke erstatning fra staten etter voldsoffererstatningsloven. Hvis kravet eventuelt behandles i en egen sivil rettssak vil beviskravet være det samme som for det sivile kravet i en straffesak; kvalifisert eller klar sannsynlighetsovervekt. 4.3 Utenlandsk rett Ved vurderingen av den norske ordningen er det også hensiktsmessig å se norsk rett i et utenlandsk komparativt perspektiv. I forbindelse med utredningen i NOU 2000: 33 ble det hentet inn opplysninger om hvordan ordningen er i andre land. 89 Ordningen etter svensk rett en noe annen enn i Norge. De har blant annet en samlet lov for både sivilprosess og straffeprosess, Rättegångsbalk. Denne ordningen er mindre tematisert i Sverige enn i Norge. Bakgrunnen for dette er at beviskravet er strengere når det er snakk om å idømme straff, enn når det er snakk om en skadevolder som skal dømmes til å betale erstatning. 90 Når det sivilrettslige kravet bygger på en straffbar hand NOU 2016: 24 s. 494 NOU 2016: 24 s. 494 NOU 2016: 24 s. 494 NOU 2016: 24 s. 494 NOU 2016: 24 s NOU 2000: 33 s. 65 NOU 2016: 24 s

23 ling, vil beviskravene i praksis bli like. 91 Det svenske justisdepartementet uttaler at erstatningskravet er avhengig av utfallet i straffekravet. 92 I praksis vil dette si at Sverige anvender ensrettingsprinsippet. I det danske rettssystemet er det ensrettingsprinsippet som gjelder. NOU 2016: 24 foreslår at det samme prinsippet skal gjeninnføres i Norge. 93 I retsplejeloven 992 første ledd er kravet at avgjørelsen går i samme retning, om den ikke gjør det blir ikke kravet at tage under påkendelse. Likevel kan fornærmede fremme erstatningskravet i en egen sivil rettssak, jf. 992 annet ledd, hvilket kan være ensbetydende med, at kravet aldrig kommer til pådømmelse ved en domstol. 94 Dette kommer jeg tilbake til i kapittel 4.4. I Frankrike er modellen ganske annerledes de har et blandet system. Der deles de straffbare handlingene etter grovhet: forseelser, mindre forbrytelser og grove forbrytelser. Ved frifinnelse for forseelser er det ikke adgang til å pådømme erstatning. Dette er også hovedregelen ved frifinnelse for mindre forbrytelser. Ved frifinnelse for uaktsom overtredelse kan det likevel idømmes erstatning for eksempel ved kontraktsansvar. 95 Når det gjelder grove forbrytelser har retten en videre adgang til å idømme erstatning ved frifinnelse for det straffbare forholdet. Den franske straffeprosessloven gir fornærmede mulighet til å kreve erstatning for skade som skyldes det regelbrudd tiltalen gjelder. Erstatningsdommen kan ikke motsi frifinnelsen for straff slik kravet er etter EMK, på den måten EMD har tolket den. Dette innebærer at ansvarsgrunnlaget for erstatningskravet må være forskjellig fra det strafferettslige. For eksempel kan en som er frikjent for forsettlig drap likevel dømmes til å betale erstatning for uaktsomt å ha forvoldt offerets død Debatt på tvers av landegrensene På slutten av 1990-tallet startet en debatt på tvers av landegrensene. Debatten gikk ut på om det var den danske eller norske ordningen som var best. Den danske dommeren, Peter Garde, skrev en artikkel hvor han mente ordningen om at det sivile kravet i straffesaken skal og må avgjøres i samme retning, 97 må oppheves. Senere skrev den norske professoren Asbjørn Strandbakken en artikkel hvor han mente at den norske ordningen må opprettholdes fordi en NOU 2016: 24 s. 494 Det svenske justisdepartementet (2018) NOU 2016: 24 s. 493 Smith m.fl. (2008) s. 782 NOU 2000: 33 s. 66 NOU 2000: 33 s. 66 Straffeprosessloven jf. Retsplejeloven 992. Se Garde (1998) side 31 20

24 hver endring vil være til ulempe for fornærmede. Begge mener de at den norske ordningen er god slik den er i dag. Etter dette skrev den danske professoren Eva Smith en artikkel hvor hun kritiserte Garde og Strandbakken og var fast bestemt på at den danske ordningen, ensrettingsprinsippet, må opprettholdes. Garde og Strandbakken skrev et felles motsvar til Smiths kritikk. Flere andre professorer har deltatt i den pågående debatten, men det er Garde, Strandbakken og Smith som har vært mest aktive. Peter Garde skriver i en artikkel fra 1998, før Karmøysaken var avgjort i Høyesterett, at han støtter det norske systemet, og han mener at Danmarks ensrettingspinsipp bør avskaffes. 98 Han viser til Ringvoldsaken og mener dagens løsning er dårlig, der det sivile kravet ikke tas med hvor tiltalte frikjennes. Han viser også til at det ikke er særlig prosessøkonomisk å ha denne ordningen, da det kan være vanskelig for fornærmede å fremme krav i en senere sivil sak. 99 Grunnen til dette er at det sivile kravet ofte har en begrenset økonomisk verdi, og at mange derfor ikke tør å ta sjansen på en rettssak. Garde uttaler: [L]ade de smidigere norske regler for den almindelige adhæsionsprocess inspirere vor lovgivning! 100 Asbjørn Strandbakken sier i sin artikkel fra 1998 at én mulighet for å avhjelpe denne omstridte rettstilstanden, er å eventuelt innføre utvidet rettskraft, men da bør også juryordningen avskaffes. 101 Det er en generell regel at en dom i en straffesak ikke er bindende i en senere sivil sak. Unntaksvis kan slik bindende virkning være hjemlet i spesialbestemmelser. 102 Ved innføring av en regel om utvidet rettskraft vil konklusjonen om skyldspørsmålet få virkning for det sivile kravet, slik som ensrettingsprinsippet. Utvidet rettskraft kan ifølge Strandbakken eventuelt innføres i tilfeller ved frifinnelser på grunn av mangel på bevis. 103 Denne regelen kan eventuelt praktiseres overfor tingrettene, hvor det etter straffeprosessloven 40 kreves utførlige domsgrunner. Her skal det fremgå om frifinnelsen skyldes mangel på bevis eller om det foreligger en straffrihetsgrunn. 104 Det samme gjelder i lagmannsretten når retten settes som meddomsrett. 105 Annerledes var det i jurysakene for lagmannsretten. Her var det ikke noe krav om en nærmere begrunnelse for juryens avgjørelse, jf. straffeprosessloven 372 første ledd. Strandbakken Garde (1998) s Garde (1998) s. 32 Garde (1998) s. 35 Strandbakken (1998) s Andenæs (2009) s. 456 Strandbakken (1998) s. 548 Strandbakken (1998) s. 548 Strandbakken (1998) s