Organ for Norges Samemisjon nr. 5 - mai 2005 årgang 80

Transkript

1 Organ for Norges Samemisjon nr. 5 - mai 2005 årgang 80

2 Påskeleir i god tradisjon Tekst og foto: Jon Amundal For niende året på rad arrangerte vi påskeleir på Skaugdal skole i Rissa. Helt siden starten her i 1997 har oppslutningen vært meget god lokalt, og årets leir var intet unntak slik sett. Av de 16 deltakerne som kom, var 14 fra Rissa kommune. At det i år ble bare 16 deltakere, må influensaen ta noe av skylden for, for fem påmeldte måtte melde avbud. Men 16 deltakere, sju ledere og to hjelpeledere er ingen dårlig flokk, ja, vi må heller ikke glemme Beate kokk og assistenten Marit. Rast ved bålet i Haugsdalen skisenter. Vi gjenkjenner Aina T. Malum som en av lederne. Vi ankom lørdag ettermiddag slik som vi pleier! Og tradisjonen tro vartet Beate opp med hjemmelaget pizza ut på kvelden. Det smakte, skal jeg si, etter bli-kjent-samling og bibeltime. Søndag startet med frokost og bibeltime før turen gikk opp til Haugsdal skisenter. Her holdt vi det gående i fire timer med forskjellige aktiviteter mest på ski. Noen var ikke helt fri influensaen og holdt seg nede på skolen. På kvelden innbød vi til møte, og ca. 15 kom fra bygda. Vi sto for programmet i sammen både deltakere og ledere. Mandag hadde mye på programmet. Først bibeltime, så uteaktiviteter hvor det bl.a. ble laget fine snøskulpturer. Etter middag var det så misjonstime før det store høydepunktet: Leirkvelden! Her fikk både ledere og deltakere utfolde seg. Her er en god del av flokken. Så hadde vi avslutning. Påskebudskapet hadde vi vært samlet om, og det var tydelig at mange hadde fått med seg hva det dreier seg om: At Jesu død og oppstandelse er det som gir oss håp! Måtte dette leve i dem også etter leiren! 2 Hvem får plass til flest tørk med toalettpapir i munnen? Det ble laget mange fine snøskulpturer. Dessverre yter ikke bildet rettferdighet til disse deltakernes kreasjon.

3 Noen smakebiter fra INNHOLDET For 9. år på rad har det vært PÅSKELEIR I SKAUGDAL 2 Hva driver de med i OSLO OG ROMERIKE KRETS? 6 40 ÅR MED SNØ- SCOOTER og noen færre med radio 8 TROLLVIKLEIR IGJEN! 11 STAVANGER KRETS har avholdt sitt kretsmøte 12 RUSSEN PÅ FRAMNES er makeløs! 14 FORSIDEFOTOET er tatt av Pål Gammelsæter, en av årets russ ved Framnes kr. vgs. Motivet viser en av aktivitetene russen har hatt for å hjelpe til med Samemisjonens finansiering av kjøpet av Virma Hotell i Lovozero nemlig ansiktsmaling. På lederplass Samemisjon som aldri før! En forandringenes vind blåste over landet på den tiden da Samemisjonen ble stiftet. Folk flyttet til byene, fabrikkene vokste fram og folk fant sammen i nye fellesskap: foreningene. Foreningene var det nye redskapet for å løse ulike oppgaver: redning på havet, sjøfolks ve og vel i fremmede havner, fabrikkarbeidernes arbeidsforhold og misjonens sak. Foreningene tok ofte opp saker som det gamle embets- og styringsverk hadde forsømt, eller som de tenkte for gammeldags til å se. Samemisjonen har sine røtter begge steder: En rot i det gamle embetsverket, der en klok og framsynt biskop viste initiativ og handlekraft for å gi den samiske befolkningen Skriften og forkynnelse på deres eget språk. Og en rot i det nye som kom: alminnelige misjons- og diakonibevisste mennesker som organiserte seg i foreninger for indremisjon blant samer. Konge og embetsmenn hadde nok gjort noe i tidligere tider. Men den nye tid i skiftet mellom og tallet åpnet for en ny type engasjement, og for mobilisering av nye krefter. Også i vår tid blåser forandringens vinder så det merkes. For det første er foreningene ikke lenger alminnelige folks fremste redskap for å engasjere seg. Derfor mister alle organisasjoner foreninger, Samemisjonen også. Kretsene, som jo er regionale sammenslutninger av foreninger, får alvorlig pustebesvær når det nesten ikke er foreninger igjen. For det andre er Norge blitt mindre. Sameland var langt bort før i tiden, og derfor et ukjent og spennende område. Nå er det blitt en nokså hverdagslig del av vårt lille hjemland. Skal man oppleve noe fremmedartet, da lokker det fjerne Østen eller det sørlige Afrika. For det tredje spiller statsgrenser mindre rolle enn før. For samene, som er ett folk i fire land, er det nok en stor fordel. For vår organisasjon, som arbeider i dette folket, betyr det endring: vi kan ikke lenger stoppe arbeidet ved Norges grenser, vi må arbeide til beste for samer i alle fire land. For det fjerde har samisk identitet og kultur fått en annen status i samfunnet. Vi merker oss det med stor glede, dette har vi vært med og arbeidet for i generasjoner! Tenk om våre pionerer i helsearbeid hadde visst at et universitetssykehus i Tromsø skulle få to offisielle språk: samisk og norsk! Ved kronprinsens bryllup er det samisk solosang, og unge samiske kulturambassadører besøker landets videregående skoler. I ungdomsmiljø rundt omkring er det litt kult å være same. Og det hjelper jo at en same er leder for FNs permanente forum for urfolk. Alle disse forandringens vinder gir oss i den gamle Samemisjonen spennende utfordringer. Våre grunnleggere drev samemisjon på en ny måte, det må vi også! Vi må drive Samemisjon som aldri før, la forsiktighet fare, være dristige og fremsynte som våre pionerer. Vi må våge å se den nye tiden rett i øynene, og handle ut fra det vi nå ser. Det krever at vi er villige til å slippe taket i en tid som er forbi, selv om vi kjenner oss tryggest hvis allting er som før. Det krever at vi bruker hver mulighet til å slippe yngre krefter til når vi velger våre tillitsvalgte. Det krever at vi justerer vår organisasjon og våre eiendommer etter tilslutningen vi har, etter de inntektene som våre givere gir oss til forvaltning og etter det mannskap som faktisk stiller seg til tjeneste. Det er folkevett å sette tæring etter næring. Men viktigst av alt: det krever at vi igjen og igjen fornyer vår trofasthet mot Guds Ord i Den hellige Skrift. De såkalte nye tolkningene sine kulingbyger skal ikke drive oss inn på (post)moderne blindspor. Blankpusse trofastheten skal vi, selv om det også fører til at vi må bryte fellesskap med gamle samarbeidspartnere. Bare slik kan vi virkelig rekke Kristi ord og hender til ett folk i fire land. Slik kan vi drive Samemisjon - som aldri før. Thor Henrik With Ass. generalsekretær 3

4 Rohkos Shalom! Johs. 14,23-29 Teaksta: Oddbjørn Stjern Ill.: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen 4 pmil lea válljen sárdnut midjiide Isániiguin. Álggos njálmmálaª vugiin, ma il leat sánit állojuvvon nu ahte mii dál nai beassat deaivvadit Ipmiliin sánis. Hui ovddolaª historjjáin ja luohttehahtti fievrridemiin ohkkejuvvojedje Ipmila sánit girjái man mii dovdat Biibbal-namain. Mii sáhttit luohttit Biibbalii! aiddái Jesus sártnui isit- Ipmila sáni. Son Mvuoπain sártnui dan mielde mii ovdal lei daddjon. Dan seammás lei juoga oπas su sártnis. Ipmila dáhttu almmustuvai nu movt Jesus celkkii. Ja buot man son dajai, lei nu movt Ipmil liv ii dadjan dan. Mii sáhttit luohttit Jesusa sániide! uohke luohttámuªdilis lea dehá- luohttit goabbat guoimmiska Jlaª dahje guhtet guimmiideamet sániide. Jesus doallá sániidis. Dalle leage lunddolaª mis deaivvadit suinna luohttevaªvuoπain su sátnái. Das dovdojuvvojit su máhttájeaddjit. Nubbi eará ᪪i lea ahte mii dárbbaªit veahki ipmirdit su sániid. Dasa oaωωut mii veahki Bassi Vuoi as. assi Vuoig a lea stuora Bskea kka. Jus das liv ii duªªefal dat áidna doaibma min oahpahit ipmirdit Ipmila sáni rievttuid de liv ii nana ágga leat giitevaª. Dan doaimma namuhage Jesus min teavsttas. Muhto Bassi Vuoi as leat eambbo doaimmat. Dat lea mielde bargamen go mii ªaddat risttalaωωan. Mii leat oππasis riegádan Bassi Vuoi a bokte. Bassi Vuoig a lea dat mii galgá vearjudit min dainna maid mii dárbbaªit go galgat leat Jesusa máhttájeaddjin, sihke ovttaskas olmmoωin ja Ipmila girkun eatnama alde. Nu leat das maid árbmuattáldagat juohkit. áidit mii sáhttit roahkkadeap- jurddaªit Bassi Vuoi a Dpot birra go dat mii lea dábálaª? Mun jearan nu, ii dannego dát teaksta lea dan guvlui, muhto danne go leat hellodagat. Ja danne go lea vássan dat áigodat goas Bassi Vuoig a lea olu namuhuvvon. Karismáhtalaª lihkadus, juohkelágan hámis, lea hástalussan midjiide. Nu movt juo leage lihkadusaiguin, de uovvu feara mii, ja juoga fas báhcá. Dat stuorámus bárut leat dál jaskkodan, ja mun balán muhtimat mis eat lihkahuvvon doarvái bures. Mun sávaªin váre liv ii njuoras rohkos juohkeha as, mu bealis lea sullii dákkár: "Ráhkis Bassi Vuoig a, sálleªit mu eallimii dan mii lea dárbbaªlaª vai mun liv en Jesusa rievttes ja gievrras bálvaleaddji." Ovdal mun ballen ná rohkadallamis. Mas dan diπii movt Bassi Vuoig a duddjo? Lei okta sárdnideaddji gii ovddii mus balu muhtinmuddui, duªªe ovttain jearaldagain: "Galgatgo mii eambbo ballat Bassi Vuig ii rohkadallamis go dan ahte rohkadallat buorebut dovddiidit Jesusa? Bassi Vuoig a han galgáge hearvásin dahkat Jesusa!" Mun fertejin guorrasit sárdnideaddjái. áhcán fas tekstii. Ma emus Mteakstaoassi muitala dan ráfi birra maid Jesus lea guoππán. Ráfi daddjo hebrealaª gillii "shalom". Juvddala at geavahit dan beaivvála at go deaivvadit, measta dego min "buore beaivi". Ja dan sáni dadjet maiddái go vuolggadit ieªguπet sadjái, nu movt mii dadjat "há de". Shalomsánis lea olu sisdoallu. Das lea mielde buot buressivdnádus ja hearvásvuohta man Ipmil áigu addit Messiasa bokte, juo dáppe eallimis, ja agálaªvuoπas. Dat lea dat ráfi man Jesus lea guoππán midjiide. VuostemuΩΩan ráfi Ipmiliin suttuid ándagassii addojumi bokte, ja danne maiddái ráfi ja máªu oamedovdui. Dalle ráππe ráfi das gos olbmot dán áiggis dovdet balu ja máªohisvuoπa, nu movt maid dutkit muitalit. Losimus eanas olbmuide lea go deddojuvvojit dovdduin ahte leat sivala at. Eva gelium fallá agálaª eallima, muhto fállá maiddái ráfi oamedovdui juo dáppe eallimis. Vuoi makkár hellodatskea ka! Oddbjørn Stjern lea ovdal bargan Siskkit miªuvnnas ja Israelmiªuvnnas. Dál lea son báhppavikáran Orkdalas.

5 Andakt Shalom! Johs. 14,23-29 Tekst: Oddbjørn Stjern Ill.: Frode Kalleland Gud har valgt å tale til oss gjennom ord. Først muntlig, senere ble ordene nedskrevet slik at vi i dag møter Gud gjennom en ordsamling. Langs en veldig interessant historie og en troverdig overlevering ble ordene fra Gud samlet i det vi i dag kjenner som Bibelen. Vi kan stole på Bibelen! Jesus talte også ord fra Gud med en egen myndighet. Han talte i samsvar med det som var sagt før. Samtidig var det noe friskt over hans tale. En fortsatt åpenbaring av Guds vilje skjedde gjennom det Jesus sa. Og alt han sa, var slik Gud ville ha sagt det. Vi kan stole på Jesu ord! Iethvert tillitsforhold er det viktig at en kan stole på hverandres ord. Jesus er ordholden. Da er det naturlig at vi møter ham med tillit til hans ord. Det vil være et kjennetegn på hans disipler. En annen sak er at vi vil trenge hjelp til å forstå ordene hans. Til det har vi Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd er en stor gave. Hadde han bare denne ene oppgaven - å lære oss å forstå Guds ord rett - ville det være stor grunn til takknemlighet. Det er den oppgaven Jesus nevner i vår tekst. Men Den Hellige Ånd har flere oppgaver. Han er aktivt med når vi blir kristne. Vi er gjenfødt ved Den Hellige Ånd. Han har videre oppgaver i å utruste oss med det vi trenger for å være Jesu disipler både som enkeltmennesker og som Guds kirke på jord. I den sammenheng har han nådegaver å dele ut. Kanskje skal vi tenke dristigere om Den Hellige Ånd enn vi vanligvis gjør? Jeg stiller spørsmålet, ikke fordi denne teksten legger opp til det, men fordi det er pinse. Og fordi vi har bak oss en periode med sterkt fokus på Den Hellige Ånd. Den karismatiske vekkelsen, med alle sine fasonger, har utfordret oss. Som i enhver vekkelse er det litt av hvert som kommer med, men noe blir stående igjen. Nå har de største bølgene lagt seg, og jeg er redd noen av oss ikke ble berørt godt nok. Jeg vil gjerne det skal være igjen en inderlig bønn hos hver enkelt av oss, for min del omtrent slik: Kjære Hellige Ånd, gjør det som må til i mitt liv så jeg kan være en rett og kraftfull tjener for Jesus. Tidligere var jeg engstelig for å be slik. Hva kunne ikke Den Hellige Ånd finne på? Men en predikant løste meg fra noe av den engstelsen, bare med et enkelt spørsmål: Skulle vi være mer redd for å be om Den Hellige Ånd enn å be om at vi må bli mer kjent med Jesus? Det er jo hans oppgave å herliggjøre Jesus! Jeg måtte gi predikanten rett. Tilbake til teksten igjen. Det siste avsnittet forteller oss om den fred som Jesus har etterlatt seg. Fred på hebraisk er det kjente ordet shalom. Det brukes i dagligtalen når jøder møtes, omtrent som vi bruker god dag. Og det brukes også som avskjedshilsen der vi sier ha det. Shalom inneholder mye. Det står for all den velsignelse og herlighet som Gud vil gi gjennom Messias, allerede her i livet, og i evigheten. Det er den fred som Jesus har gitt oss. Først og fremst fred med Gud gjennom syndenes forlatelse, og ut fra det også fred og ro i samvittigheten. Da rår freden der menneskene i dag kjenner mest angst og uro, også ifølge forskere. Det er skyldfølelsen som trykker folk mest. Evangeliet tilbyr ikke bare en evig frelse, men fred i samvittigheten allerede her og nå. Hvilken pinsegave! Oddbjørn Stjern har tidligere vært ansatt i Indremisjonen og Israelsmisjonen. Han er for tiden prestevikar i Orkdal. 5

6 Glimt fra Oslo og Romerike krets - billedkavalkade ved Carl Johan Johnsen 6 Hurdal er ei spesiell bygd i misjonssammenheng, og her samles det hvert år inn mange penger til misjonsarbeidet. De siste årene har man i mars hatt basar til inntekt for Samemisjonen, og selv om mange misjonsvenner stiller opp, kjøper og selger lodd, er det Rakel Inngjerdingen og Gunnar Johansen som står som primus motorer for basaren. Begge er medlemmer i Samemisjonsforeningen Evighetsblomsten som nå er nedlagt. Men til tross for at foreningen er nedlagt, fortsetter pengene å strømme til misjonen i Evighetsblomstens navn. Gevinster er kjøpt og samlet inn, og Rakel står for masse håndstrikkede gensere og raggsokker. Gunnar bruker tid i snekkerbua store deler av året, og resultatet kommer for dagen ved basaren. Det er mange flotte trearbeider blant gevinstene. Katrine Johansen og Rakel Inngjerdingen står for serveringen på basaren.

7 En uværsdag i januar var møtedagen for Gransbråten misjonsforening i Eidskog. Kretssekretæren skulle komme på besøk. Det er en lang kjøretur fra Oslo, og etter hvert som man nærmet seg misjonshuset langt inne i skogen nær svenskegrensen, ble det mørkere og mørkere. Veilysene virket ikke. Gårdene lå mørke, og vel fremme lå også misjonshuset i mørke. Strømmen var borte i hele området. Trær hadde blåst over strømlinjene. Men misjonsvennene kom, og de visste råd. Stearinlys og lommelykter ble funnet frem, og kaffen ble kokt på vedovnen. Det ble et stemningsfullt møte hvor kretssekretæren hadde andakt i lyset fra en lykt. Rustad og Sandsnessæter kvinneforening og Kirkekretsen Samemisjonsforening i Hurdal har noen ganger felles foreningsmøter og misjonsfester. Her er de samlet til fest på Palmesøndag, et møte som er blitt tradisjon de siste årene. Forts. neste side 7

8 Forts. fra forrige side Fra foreningsmøte i Jelsnes kvinneforening i Sarpsborg. Foreningen er en deleforening, og inntektene fordeles mellom flere misjonsselskap. Samemisjonen er glad for å være en av organisasjonene som støttes av foreningen. 40 år med snøscooter Tekst: Alf K. Tellefsen Foto: Astrid Tellefsen i evangeliets tjeneste 8 I Samenes Venn for 13. juni 1965 kan det leses om den første snøscootertur i evangeliets tjeneste. Dette gjelder Samemisjonens tjeneste, men kanskje var det den første av slike turer i det hele tatt? Jeg var stasjonert i Karasjok med Indre Finnmark og hele Finnmarksvidda som særskilt virkeområde. Den gang var det ikke så mange veier i disse strøk, og folk bodde mange steder hvor det var veiløst, både fastboende og flyttsamer. Ski om vinteren og apostlenes hester om sommeren var det mest brukte, men noen benyttet også snøbil-ruter. De fastboende hadde hest, og etter hvert også belte-traktor, og disse fikk vi følge med. Når vi skulle lenger innover vidda, var det å leie reinskyss. Kan vi kjøpe snøscooter? Den første vinteren jeg hadde i Karasjok (1959/60), bodde jeg hos et søskenpar, Berit og Solem Lindi. Jeg leste da samisk på Den Samiske Folkehøgskolen. Berit var timelærer i båndvev på DSF, mens Solem var klokker og hadde presteskyssen med hest til avsidesliggende kapell og boplasser. To tre år etter mistet Solem hesten og måtte låne hest for å kunne ta presteskyssen. I mine bekymringer for hvordan komme til de avsidesliggende boplassene med møter, var jeg inne på tanken om å gå i kompaniskap med Solem om hestekjøp. Det ble ikke noe av denne tanke, men i stedet skrev jeg et brev til landsstyret med spørsmål om å kjøpe snøscooter. Gunnar Brustad, som var Finnmarksekretær, gikk helt inn for dette og skrev en sterk og klar anbefaling ved innsendelsen. Landsstyret hadde møte i februar og hadde selvfølgelig ikke ekstra penger til noe slikt. Vedtaket som ble fattet, var veldig diplomatisk og lød slik: Vintersesongen for i år er snart over. Det kunne nok være en sannhet i Sør- Norge, men på Indre Finnmark ville vintersesongen vare enda noen måneder, så det hjalp meg lite. Jeg må bare si som det var, at jeg fikk tro for å ringe hjem til Flekkerøy til en troende venn, det var til Per Norheim. Mitt spørsmål var om han trodde vi kunne gjøre noe i denne sak på Flekkerøy når jeg kom hjem til sommeren? Det trodde han, men han sa noe mer. Først spurte han hva som måtte til, og jeg måtte si at det var mye penger, kr ,-. Da svarte han klart i telefonen: Kjøp du en snøscooter, jeg skal garantere. Han fikk så med seg to andre, de stensilerte opp et skriv som de bar rundt i postkassene og sa de ville komme noen dager senere for å be om en gave. Det ble også ordnet med fruktkurv som gikk

9 evangeliets tjeneste på Indre Finnmark. Nå er veiene blitt langt flere, og de fleste familiene er flyttet til steder der de kan komme med bil, men enda er det noen som bor fast på veiløse steder. I tillegg har vi alle som passer reinflokkene. Selv om det er mer skiftordning i dag, så er behovet for besøk og møtevirksomhet på disse steder langt større enn ofte antatt. For noen uker siden var det en ungdom som uttalte: Takk for at dere kom, det blir så mye annerledes etter at slike som dere har vært her. Da hadde vi hatt møte hos dem, og han hadde fulgt oss opp på snaufjellet for å vise oss veien videre til nye steder og boplasser. fra forretning til forretning, og noen småjenter satte i gang med basar. I Karasjok kjøpte jeg en snøscooter, på avbetaling, etter at jeg hadde forsikret meg om at Samemisjonen ville ta i mot gaven og forestå driften. Den 9. mars startet den første snøscootertur i evangeliets tjeneste. Samisktalende predikant i Samemisjonen, Nils Sørelv, var med på den første turen. Vi kjørte til Jergul den første dagen og overnattet der. Videre kjørte vi til Kautokeino, og hjemover kjørte vi over Kautokeinos Østfjell. Under denne turen ringte jeg hjem, og Astrid kunne fortelle at det var kommet en postanvisning på kr ,-! Vidda ligger åpen! minst et par hundre mil med snøscooteren før vintersesongen var over, og besøkte et stort antall veiløse boplasser. Vintersesongene som fulgte, ble helt annerledes enn tidligere. Hver vinter kjørte jeg med snøscooter mil i Radio DSF åpnet vidda enda mer I 1990, 25 år etter den første snøscootertur, var det som vidda åpnet seg igjen, og enda mer. Den 14. juli 1990, altså for 15 år siden, sendte Radio DSF sitt første program. Siden den gang har denne kristne, tospråklige nærradio vært på lufta på Indre Finnmark. De første årene var det Karasjok og Kautokeino som kunne høre, men etter noen år kom også Tana med, og i den forbindelse høres det også de fleste plassene i Nesseby. Vidda åpnet seg Det føltes som hele vidda hadde åpnet seg. Der vi før brukte en dag med reinskyss, kjørte vi nå lett på én time. Et av stedene vi besøkte på hjemvei fra Kautokeino, var Gaiba/ Bavtajokka. To ganger før hadde jeg vært her, og da med reinskyss. Første gang vi var her, var det en ung jente som takket for at vi kom i år, for i fjor kom det ingen. Nå var vi her igjen, etter en forholdsvis kort reisetid, - kunne det være sant? Jeg har tillatt meg å more meg litt over landsstyrets vedtak, for jeg kjørte Gutta på tur har kommet fram til et møtested. 9

10 10 Og så kunne man dele Livets Ord med husets folk. Finskegrensen ligger langs hele konsesjonsområdet, og vi vet at det er flere faste lyttere på finsk side. Det daglige språket er nord-samisk også på finsk side, så dermed kan de følge med. Under en snøscootertur sist vinter kom vi en mandag til en hytte-by hvor flyttsamene har reinflokken. Konen i møtehuset sa følgende: Det var så fint i går, søndag, når vi kunne høre på Radio DSFs faste sending kl og så gudstjenesten fra Karasjok kirke kl Radio DSF sender mandag til fredag kl en times program med reprise kl Innholdet i disse program er Veien Gjennom Bibelen på norsk og samisk hver dag. På mandag og tirsdag kommer Diakonikvarteret, samisk mandag og norsk tirsdag. Onsdag er det mye sang på begge språk, men ellers er det en dag som er åpen for andre aktuelle ting. Torsdag sendes en tidligere sendt Sami Radio-andakt, som Radio DSF lager for NRK Sami Radio. Fredag er det Barneprogram i den vanlige sending og et eget Barneprogram senere på kvelden, kl Andaktene på søndag er vanligvis opptak fra tidligere møter i området, da de er på to språk. En fredag i måneden er det forbønnsprogram kl Hver søndag er det andakt kl , og kl overføres gudstjeneste fra Karasjok kirke når det er gudstjeneste der, og det er det de fleste søn- og helligdager i året. Dette at gudstjenestene overføres, har med det samiske språk å gjøre, da prekenen i Karasjok kirke alltid tolkes til samisk, og liturgien er også for det mest på samisk. Disse er de faste program, men i tillegg kommer overføring av møter og lignende. De tekniske anlegg har gjennom årene vært gjenstand for mye omlegging og utvidelse. De første årene kunne vi bare bruke sendere og omformere på kun 20 watt, men nå er det mer spørsmål om hva behovet er. Vårt konsesjonsområde er stort, ja veldig stort, og for å dekke tilfredsstillende har vi seks forskjellige master med antenneutstyr. Den ene eier vi selv og er plassert like utenfor studio, mens senderen er plassert inne i studio. Finnmark Bredbånd leier plass i denne masta, og for det har Radio DSF fritt bredbånd. Telenor Mobil leier også plass i denne masta, så denne masta har vi litt inntekt på. I de andre fem mastene som vi benytter, leier vi antenner og plass til vårt utstyr hos NORKRING. Siden vi fikk denne ordningen, har det tekniske fungert helt tilfredsstillende, men leien er svært dyr. I 2004 betalte vi kr ,- for denne leien. I tillegg bruker vi ISDN tellerskritt for å sende programmet til Tana, som pr. år koster ,-. Dette arbeider vi nå med å få omgjort, og har bestemt at vi vil bygge egne master på dugnad. Vi trenger også fem små hytter til utstyret på ca. fire kvadratmeter. Først prøver vi å flytte masten som vi har på finsk side og setter den på norsk side med 500 watt styrke, for dermed skal vi spare ISDN-tellerskrittene. Kåre Flottorp, som planla utbyggingen i 1990, har lovet å hjelpe oss denne gang også. Han har allerede vært i området for å foreta målinger, slik at vi vet at tellerskrittene kan kuttes ut. Den 9. mars var vi sammen med Kåre Flottorp på fjellet i Tanadalen. Det var Inge Augestad, Astrid og jeg som var sammen med ham der. Vi hadde fått dispensasjon til å kjøre med snøscooter opp for å foreta måling ved en mast hvor vi tidligere ikke har hatt sender. For min del var det litt underlig at det skulle være 9. mars, som var på dagen 40 år siden jeg drog ut på den første snøscootertur i evangeliets tjeneste. Nå skulle jeg være med på målinger som skulle vise oss at det gikk an å sende radiosignal også nedover den lange Tanadalen fra Karasjok til Tana. Flottorp har en plan for hvordan vi for en liten sum, kr pr. mast, kan sveise mastene selv og sette de opp. Vi kaller ham for vår frivillige tekniske konsulent. Alle søknadene er sendt inn, men vi vet ikke ennå om vi får lov til å sette opp egne master. Vi håper i hvert fall at vi kan få en helt ny ordning slik at de årlige leieutgiftene kan reduseres betraktelig. Som det framgår, trengs mye dugnadshjelp. Så fort svar foreligger på søknadene, kommer vi med opplysning om dugnadstid. Det trenges også ny-investering for at vi kan få dette til, men så vet vi at vi hvert år kan spare store summer. Når dette skrives, settes det i gang et Radio DSF-lotteri til hjelp for å betale omlegging av tekniske anlegg, for igjen å spare store leieutgifter. På dette lotteriet kan det selges inntil lodd á kr. 20,-, til sammen kr ,-, så det blir mange som har mulighet til å få seg lodd, - eller selge lodd? Første gevinst er en Israelsreise eller en reise med Fokus Reiser til en verdi av kr ,-. Vidda og stedene rundt ligger åpne. Hjelp oss å fylle områdene med Guds ords forkynnelse!

11 Trollvikleir igjen! Tekst: Heidi Hagetrø Gard og Odd Eivind Høyvik Foto: Gunhild Nessa Moro er også en del av det å være på leir. Her er en del i gang med å lage kort. Forsamlingen er lydhør også når det er møte. Etter noen års pause var det på tide å starte opp med leir i Trollvik igjen. Trollvik ligger i Kåfjord kommune i Nord- Troms. Denne gang var det et samarbeid mellom Norsk Luthersk Misjonssamband og Troms Samemisjon. Nåværende rektor på skolen i Trollvik, Ragnhild Rundberg, var vår kontaktperson og den som drev et fremragende forarbeid med å gjøre leiren kjent i området og i nærliggende områder. En gruppe leir-entusiaster fra Fjellheim Misjonsforsamling i Tromsø, misjonsarbeider Odd Eivind Høyvik i Troms Samemisjon i tillegg til nevnte Ragnhild Rundberg var med som ledere denne helga. Det var søndag, sola skinte fra blå himmel og vi satt i bilene på vei til Tromsø. Slitne, men fornøyde. Vi hadde vært på barneleir sammen med 22 flotte unger fra klasse (det er lov til å være slitne da...). Disse var fra Nordreisa, Olderdalen, Trollvik, Birtavarre og Storfjord. Leiren begynte på fredag og varte til søndag. Vi hadde nok sommerfugler i magen da vi kom, både store og små. Men etter kveldsmat og "bli-kjent-kveld" med andakt og sang og noen "bli-kjent"- leker var vi kvitt de fleste sommerfuglene. Dette skulle bli bra! Lørdagen kom, og flere ting stod Vi kan ikke bare sitte inne! på programmet. Bibeltime, misjonssamling, aktiviteter ute (både med og uten ski), kiosk, kortlaging, taco, kveldsmøte med leirkveld. Og innimellom ble det tid til prat og lek. Søndag var det tid for hjemreise (utrolig hvor fort en helg kan gå!) Men først skulle det pakkes og ryddes. Vi skulle ha åpent møte hvor foreldre og søsken kunne komme. En del kom, og nå fikk de høre barna synge at "Jesus ble såret og døde for meg" og at "Veien jeg er, sier Jesus kjær, hver den som tror meg i mitt Ord, blir frelst av nåde stor!" De sang av hjertens lyst, og vi tror de kunne noen flere da de dro enn da de kom. I tillegg til sang fikk de og høre om de 10 budene, om utgangen fra Egypt og kobberslangen og at Jesus har båret all verdens synd og er veien til Himmelen for oss. Du skulle vært der, så kunne du fått se det med egne øyne: En barneflokk som sitter med åpne øyne og ører (!) og virkelig hører! Så får vi be om at ordet som er sådd i hjertene deres, må få vokse og skape tro. Ja, vi kan be med frimodighet til Ham som har sagt at: "Slik er det heller ikke deres himmelske fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt". (Luk.18:14) Kunne du som leser dette være med å be for disse barna som var på leir og fikk høre? Ja, ikke bare disse, men for den oppvoksende slekt? De er og evighetsvandrere, Jesus banet veien til Himlen for disse også. Jo, vi synes vi hadde grunn til å smile og være takknemlige der vi satt i bilene på vei hjem fra leir, fra "en misjonsreise". Og vi begynte allerede da å snakke om... neste gang... 11

12 Kretsmøte i Stavanger krets Tekst: Lisbeth Ravna Strømsnes Foto: Stein Ingvar Kalviknes Jeg velger meg april, sa Bjørnson. Stavanger krets valgte også april. Lørdag 2. april kl. 12 møttes omkring seksti misjonsvenner til kretsmøtemiddag på Varhaug Misjonhus. Varhaug Samemisjonsforening sørget for god middag, kaffemat og festmat. Foreningen ble stiftet i 1907, og nærmer seg 100-årsjubileum. Ingen av dagens medlemmer har vært med så lenge. Bare siden 1978, men det er snart tretti år det og! En prøve i improvisasjon Noen improvisasjoner måtte til for at kretsmøtet kunne avvikles. Oppsatt taler ble syk. Andre måtte trå til. Villigheten ble kanskje satt på prøve, men det merket ikke forsamlingen noe til. Bibeltime fikk vi, forhandlingsmøte ble det, og fest ble det. De russiske gjestene fikk tolk, ikke bare på kretsmøtedagen, men også på de møtene de var med på etterpå. Vi sender kretsstyret og kretssekretær en stor takk for hektisk innsats. Takk også til talere, tolker og sangere. Alle dro lasset på en god måte! Varhaug smf. sto som arrangør. med å finne kandidater. Flere aldersgrupper sto på kandidatlista. Ny i kretsstyret er Steinar Trefjord. Fra før sitter Aslaug Dyngeland, Turid Husvegg, Stein Ingvar Kalviknes, Knut Lauvås, Willy Mæland, Lars Nessa og Sven Viste. Landsstyrerepresentant er Lars Egil Espedal. Nye vararepresentanter er: 1. Gina Skjørestad, 2. Ottar Østabø og 3. Margot Ørke. Det nye BU-rådet skal også velge en representant til kretsstyret. Nye i BU-rådet: Marianne Abelvik, Hildegunn K. Tessmann og Harald Voster. Fra før sitter Solveig Strand. Nye vararepresentanter er Karen Marie Lauvås og Anita Stokka. Valgnemnda: Marit Varhaug ble gjenvalgt og Alf Einar Ørke ble vararepresentant. I tillegg skal velges en representant fra kretsstyret. Samtale og glimt fra arbeidet Lars Nessa og Stein Ingvar Kalviknes innledet samtalebolken og pekte på at kallet til frelse er vårt ansvar overfor våre nærmeste, overfor andre kristne og overfor alle mennesker. For å fylle dette ansvaret ønsker kretsen seg en forkynner / ungdomsarbeider. Det er imidlertid et stort skritt å ta. Fra salen kom argumenter for og mot. Siste taler refererte til leirer han hadde vært på, og hvor godt han som voksen trivdes på barneleir. Han sa: Forkynneren/ ungdomsarbeideren kommer når Gud vil. Leirarbeidet på Nordlys gikk godt i fjor. Oppslutningen er god, særlig fra de aller yngste. Det har og vært ungdomsleirer og voksenleirer. Mye dugnad har vært utført. Leirstedet var utleid til treffsikre folk under Landsskytterstevnet for ungdom som ble arrangert i Sandnes i fjor. En liten solskinnshistorie tar vi med: Framnes-russen har Samemisjonen som prosjekt. Magnhild Magnussen fortalte om noen av disse som var på besøk i Haugesund. De ble invitert med på møte for en annen organisasjon. Da møtet var over, fikk de både informere om sin sak og selge lodd til inntekt for prosjektet sitt. Raust, sier vi, og takker henne som inviterte. BIBELTIME Willy Jess talte til oss om menigheten som Jesu legeme, og om Kristus som dette legemets hode. (Ef.1,22-23 og Kol.1,18.) Våre egne legemer fungerer, 12 FORHANDLINGSMØTE OG VALG I alt 42 utsendinger møtte til kretsmøtet. Det er mer enn det som har vært vanlig de siste årene. Etter konstituering leste kretssekretæren årsmelding og regnskap, og forsamlinga godkjente disse. Valgnemnda har gjort godt arbeid Blant flere sangkrefter var kretsungdomskoret for NLM.

13 komplekse som de er. Menighetens legeme er enda mer komplekst, men virker likevel, fordi toppen, hodet, som er Kristus, virker. (De av dere som er plaget av hodepine, kan sikkert skrive under på at det er lite av kroppen som fungerer når hodet er satt ut av spill. Referentens parentes) Topp og kropp må kommunisere for å fungere. Hos oss er det ryggmargen som er bindeleddet. I menigheten er det Den Hellige Ånd. (Joh. 14,16-18.) Det gjelder for oss å holde kontakten med Kristus. Da kan vi gå hans ærend. Under bibeltimen stiftet vi bekjentskap med kretsstyrets egen sangtrio: Willy Mæland, Lars Nessa og Sven Viste. Kretsstyre-representantene er flinke til å synge! Natalia Medvedjeva t.v. og Natalia Vetsko kom med inspirasjon fra Russland. Rundt 150 deltakere kom til festen. Her er noen av dem. FEST Klokka 18 var festen i gang. Da hadde festdeltakerne strømmet til en god stund. 150 blir det anslått til fra kjøkkenet. Jeg var ikke tilstede, så dette som nå kommer, har jeg enten hørt fra andre som var der, eller jeg refererer det jeg hørte fra våre russiske gjester på et møte søndag kveld. Kretsungdomskoret til NLM deltok med sang på festen. I ettertid får koret mye ros for gode tekster og tydelig uttale. Flere jeg har snakket med, synes det var flott å høre dette koret. De russiske gjestene våre, Natalja Vetsko og Natalja Medvedjeva, deltok med tolken Reidar Kydland. De to jentene er fremdeles unge og entusiastiske, de nærmest sprudlet. Det gjorde de i hvert fall da jeg hørte dem på møte på Bryne søndag kveld. Begge ble frelst i enda yngre alder, 12 og 15 år gamle. I Samenes Venn har vi lest om Kolaarbeidet til Samemisjonen. Vi har hørt om det fra entusiastiske norske misjonsarbeidere som har vært der på besøk. Nå fikk vi høre det enda en gang fra de som står midt oppi det. Vi hørte om det kulturelle arbeidet, bl.a. radiosendinger og språkkurs. Den humanitære delen i arbeidet er stor, og det ser ut til å være nødvendig. Store lønnsforskjeller mellom byen og landsbygda ble nevnt. Pensjonister har liten pensjon kanskje er det ingenting igjen når husleia er betalt. Vi fikk bekreftet at det er nødvendig med både engangshjelp, studenthjelp, nabohjelp og suppekjøkken. Barnearbeideren fortalte om arbeidet blant barna. Hun har ansvar for dem, og ser det som viktig at hun gir dem noe av verdi. Barnehjertet fortjener det beste såkornet, sa hun. Hun liker seg sammen med ungene på leir. Hun skildret barna på en slik måte at vi så for oss barn uten tanke på land eller språk. Bare barn. Og barnearbeideren selv, hun minnet meg om mange andre entusiastiske barnearbeidere jeg har møtt. Mennesker som møter barna med respekt og kjærlighet, og vil dele med barna det beste de vet. Ny begynnelse heter en datterorganisasjon Samemisjonen har på Kola. Denne arbeider blant alkoholikere og deres familier, med prostituerte, narkotikamisbrukere og hiv/aidssyke. Den driver vernede bedrifter for mennesker med alkoholproblemer. Hun som leder dette arbeidet, pekte på hvor viktig det er at alle mennesker møtes med respekt. De kan ha ulike problemer, diverse sykdommer, men også disse er Guds skapninger. Hun leste for oss Ap.gj.1,8: Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender. Hun plasserte seg selv i dette verset, bosatt som hun var på klodens topp, eller jordens ende. Som 15-åring møtte hun unge nordmenn fra Ungdom i oppdrag. De besøkte hjembyen hennes. Hun kunne ikke se noen grunn til forandring, så hun forlot møtet og gikk hjem. Men Gud ville forandring. Hun ble forandret. Tok Bibelen med seg på skolen og sa: "Det som står her, er sant. Gud fins!" Læreren protesterte, og tenåringens trass var nyttig. Det endte med at hun fikk en time til å svare på medelevenes spørsmål. På klodens topp får hun være et vitne blant de mennesker hun omgås til daglig, og i noen dager har hun fått være et vitne for bl.a. jærbuer. I offer denne lørdagen kom det inn kr. Søndag var det ofring til Samemisjonen i alle tre kirkene i Hå, men resultatet herfra er ikke klart. Vi takker for midlene og ber om at de kan bli brukt til å bygge Guds rike. 13

14 Ekte russefeiring Vår gulvarme himmellekam har den siste tida pirka godt i sumarkjensla her hjå oss på Framnes Kristne Vidaregåande Skule. Leksene vert gjort ute på graset, grillmaten når stadig fleire magar og kortbuksene kjem fram frå dvalen. Det merkast at ein lang vinter er over. Foto: Pål Gammelsæter Allereie neste veke byrjar tida for raude snekkarbukser og barnslege fakter. Men her på Framnes feirar me på ein litt annan måte enn på dei fleste andre skular. Som skrive i Samenes Venn nr.3/2005, samlar Framnesrussen inn pengar til Samemisjonen sitt misjonerande og humanitære arbeid i Lovozero på Kolahalvøya. Her bur om lag innbyggjarar, mange av dei er samar. Nauda i Lovozero er klårt nedfelt i statistikken; gjennomsnittleg levealder for menn er 43 år, og ni av ti dødsfall skuldast alkohol. Det er ikkje så rart at det går litt rundt for russestyret etter ein slik framifrå innsats! I haust sette me eit mål om å samla inn kroner til Samemisjonen sitt arbeid. Så mykje pengar kan ikkje skaffast ved vaffelsal. Av tiltak me har sett i verk for å nå målet, kan talentiade, revy, lotteri, bøsseberingsaksjon, kioskverksemd, kollekt og eplesanking nemnast. I tillegg fekk me ein bil ved å vera med i Vårt Land sin verveaksjon. Denne vert i desse dagar seld - til inntekt for misjonsprosjektet. Kontosaldo per medio april syner at me har lukkast i vårt arbeid. Me har om lag kroner på bok, og bilkroner er på veg. Det er ikkje anna å gjera enn takka for all støtte og hjelp me har fått til prosjektet. No byrjar for alvor russetida, og me skal gjera ein sluttspurt for Samemisjonen. Å få bruka våre ressursar til å redda våre brør i nordaust, set verkeleg spor i hjarto våre. Framnesrussen 14 Her er bilen som ungdomane verva seg til gjennom å skaffe 60 nye abonnentar til Vårt Land. Det har vore aktiviteter av ymse slag. Ein av dei var kafé. Ein annan aktivitet var ansiktsmaling, som du ser på framsida av bladet.

15 Minneord Lørdag 5. mars fikk vi melding om at Margrethe Fuskevåg var gått bort. Med henne har en av de mest trofaste Samemisjonsvennene i Troms fått hjemlov. Margrethe ble født en augustdag i 1913 på Vollstad i Sandtorg. I sine unge år tok hun sykepleieutdannelse ved Lovisenberg. I 1946 giftet hun seg med Oddmar Fuskevåg og bosatte seg på Vollstad. Her hadde de et åpent og godt misjonshjem, og en vil tro at mange predikanter og misjonærer fikk nyte gleden av deres omsorg. Margrethe hadde omsorg og kjærlighet til alt Guds rikes arbeid, men kanskje NMS og Samemisjonen lå hennes hjerte nærmest. Hun var leder for misjonsforeningen i mange år inntil kreftene sviktet. Mesteparten av sitt yrkesaktive liv hadde hun ved kommunens sykehjem i Melvik. Men i flere perioder var hun disponibel for Samemisjonens institusjoner ved ferier, sykepermisjoner og i tider hvor Samemisjonen var i mangel på kvalifiserte sykepleiere. Særlig fikk Lebesby og Fredly i Tysfjord nyte godt av dette. I den siste tiden bodde Margrethe av helsemessige grunner i en omsorgsbolig. En tid før hun døde, var Tordis og jeg og besøkte henne. Vondt var det å se hvor sykdommen hadde brutt ned dette edle mennesket. Sin alder til tross var hun tindrende klar i sin tanke. Dette fikk vi spesielt merke da vi fikk dele Ordet og bønnens samfunn med hverandre. Margrethe ble begravet 11. mars fra Sørvik kirke under stor deltakelse. Vi tenker med medfølelse på hennes eneste datter, Oddveig, hennes svigersønn og tre barnebarn som har mistet sin gamle mor og bestemor. I Samemisjonen er vi takknemlige for hva Margrethe fikk være for oss, og lyser fred over hennes kjære minne. Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen. Arthur Olsen Kjære Jesus Dagen ligg i dine hender om sorg ell gleda du meg sender. Sjå, eg legg det alt hos deg. Soli sprett og soli glader. Over er du alle stader, du er også her hos meg. Liljene på marki blømer, du dei kler slik det seg sømer, vent dei står der i sitt skrud. Jordi ligg så stilt og drøymer, du uti din famn oss gøymer, kallar dine som di brud. Takk at óg for meg du sona blant dei mange milliona då du døydde i vår stad! Sjå, du spikra vart til krossen, og dei spotta deg som fossen då for fienden du bad. Ein gong skal til himlens salar - når i skyi ned du dalar - henta dine heim til deg. Då for alltid skal me vera saman deg å gjeva takk og æra. Hugs å henta også meg! Anna Ask Flø Landsmøtet Du la vel merke til programmet for Landsmøtet i forrige nummer av Samenes Venn? Riv det ut av bladet, fyll ut påmeldingsskjemaet og send det av gårde! Husk at fristen er 1. juni! Samenes Venn Ansvarlig redaktør: Generalsekretær Magne Gamlemshaug Redaktør: Rigmor Hølmo Redaksjonskomité: De ansatte ved Hovedkontoret ADRESSE: Samenes Venn Norges Samemisjon Kongens gt. 14 B 7011 Trondheim Tlf Fax: e-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Web: ABONNEMENT: 12 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 240,- Til utlandet: kr. 280,- For kontingent: Konto nr.: For offer og gaver til misjonsarbeidet: Konto nr.: Norges Samemisjon er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kola-halvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Einar Hagalid, Bonakas, 9845 Tana Tlf Trykk: Wennbergs Trykkeri A.s 15

16 RETUR: NORGES SAMEMISJON, KONGENSGT. 14B, 7011 TRONDHEIM B-BLAD Hermann Wågsås 70 år Hermann Wågsås, Storsteinnes i Balsfjord, runder 70 år den 25. mai. Han så dagens lys på en liten øy ved Husvær på Helgeland, men foreldrene flyttet til Halden da Hermann var 15 år. Sin beste ungdomstid fikk han derfor i Østfold. Etter endt lærerskole kom han som vernepliktig til indre Troms. Der fikk han seg senere lærerpost i Målselv, hvor han også møtte sin kjære Oddlaug. Oddlaug og Hermann bosatte seg i Masi, hvor de var i elleve år. Senere kom de til Karasjok hvor Hermann var lærer ved Den samiske folkehøgskole i hele 14 år. De opplevde å få tre flotte jenter og to staute gutter, og nå kan de glede seg både med barn, svigerbarn og barnebarn. Tiden i Karasjok ble en tid med mange utfordringer og oppgaver både i skolesammenheng og i miljøet utenfor skolen, hvor barna og de unge lå deres hjerte nært. Spesielt må nevnes deres omsorg for de unge guttene som avtjente sin verneplikt på Porsangmoen. Med sine mange år i Finnmark har Wågsås sine fått en innsikt i samiske miljøer, kultur og levesett som få andre. Etter tiden i Finnmark kom de til Balsfjord. Først til Mortenhals i Balsfjord hvor Hermann var med i oppbyggingen av Folkehøgskolen 68 0 Nord, og der la han ned en enorm arbeidskraft. Senere ble han lærer på Storsteinnes, hvor de kjøpte seg et trivelig hjem. Wågsås sine er ja-mennesker i ordets beste forstand, med velvillig innsats både i menighetsliv og annet kristent arbeid. Hermann har vært og er - også for Samemisjonen - en ressursperson. Han er med i vårt kretsstyre, og har også hatt sin tid som kretsens leder. Vi i Samemisjonen er dypt takknemlig for Hermann Wågsås og hans familie, og ønsker Guds rike velsignelse over 70-årsdagen og kommende dager. Tordis og Arthur Olsen Skaff nye abonnenter! Abonnementstallet på Samenes Venn krymper for hvert år og det er nå blitt skremmende lavt. Vi håper derfor du kan hjelpe oss med å få tallet større. Vi får mange positive tilbakemeldinger på bladet, så vi tror ikke det er derfor at abonnementstallet går ned. Sykdom og død er nok hovedårsaken til at abonnentene blir færre. Er du enig i at Samenes Venn er et lesverdig produkt, ber vi deg fortelle dette til andre. Anbefal bladet i din bekjentskapskrets eller gi bort gaveabonnement. Viktig er det også å få misjonsblad inn i de unges hjem. Nå får alle nye abonnenter bladet for halv pris resten av året, dvs. kr.125,-. Jo fortere de skriver seg på, jo mer utnyttelse av rabatten blir det! Nøl ikke! Ta en telefon til oss i dag! Nummeret er Eller send en mail: hovedkontoret@samemisjonen.no