Borgarting lagmannsrett. INSTANS: Borgarting lagmannsrett Kjennelse DATO: 2012-01-13 PUBLISERT: LB-2011-176691

Borgarting lagmannsrett INSTANS: Borgarting lagmannsrett Kjennelse DATO: 2012-01-13 PUBLISERT: LB-2011-176691 SAMMENDRAG: Det ble anket over kjennelse som ga midlertidig forføyning, ved at kommunen ble ilagt tidsbegrenset kontraktsforbud. Den rettslige interessen falt senere bort, og saken ble da hevet. Ankende part ble pålagt å erstatte motpartens sakskostnader både for førsteinstansen og lagmannsretten. PARTER: Oslo kommune (advokatfullmektig Fredrik Lied Lilleby) mot Oslo Maxi Taxi AS (advokat Ole Kristian Olsby). FORFATTER: Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Lagdommer Thore Rønning. Lagdommer Espen Lindbøl. Saken gjelder sakskostnader ved heving av anke i sak om midlertidig forføyning. Etter begjæring om midlertidig forføyning fra Oslo Maxi Taxi AS (benevnt som OMT) avsa Oslo byfogdembete 29. september 2011, uten forutgående muntlig forhandling, kjennelse med slik slutning: 1. Oslo kommune forbys å inngå kontrakt om transporttjenester for Oslo legevakt inntil klage fra Oslo Maxi Taxi AS er avgjort av KOFA. 2. Innen to uker fra forkynnelsen betaler Oslo kommune 10 000 kroner i saksomkostninger til Oslo Maxi Taxi AS. Etter muntlig forhandling avsa Oslo byfogdembete kjennelse 6. oktober 2011 med slik slutning: Slutningen i kjennelsen av 29. september 2011 erstattes av: 1. Oslo kommune forbys å inngå kontrakt om transporttjenester for Oslo legevakt inntil klage fra Oslo Maxi Taxi AS er avgjort av KOFA, med tillegg av 7 dager. 2. Innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen betaler Oslo kommune 110 850 kroner i saksomkostninger til Oslo Maxi Taxi AS. Byfogdembetet redegjorde slik for sakens bakgrunn: «Oslo kommune kunngjorde 30. juni 2011 innbydelse til åpen anbudskonkurranse i forbindelse med anskaffelse av transporttjenester ved Legevakten, Oslo kommune. Tjenesten gjelder transportordning med bil og sjåfør/medhelper for sykebesøksleger som kjører kommunal legevakt. Den gjelder perioden 1. november 2011 til 31. oktober 2013, med adgang for kommunen til å forlenge den i 1 pluss 1 år på uendrede vilkår. I konkurransegrunnlaget er oppstilt visse kvalifikasjonskrav og dokumentasjonskrav. Blant annet skal ifølge pkt 3.2 ordnede forhold med hensyn til skatte- og merverdiavgiftsbetaling

dokumenteres ved skatteattest som ikke er mer enn seks måneder gammel, og det heter at dersom leverandøren benytter underleverandør, skal det dokumenteres at underleverandøren oppfyller alle kvalifikasjonskrav. Etter konkurransegrunnlagets pkt. 3.3.3 er det blant annet krav om «Nødvendige offentlige godkjennelser for å drive transport i henhold til oppdraget», og dette skal dokumenteres ved egenerklæring med spesifisering av godkjennelsene, samt kopi av løyver, idet persontransport med motorvogn mot vederlag er betinget av løyve. Videre heter det i kravsspesifikasjonens punkt 1.3.10: «Det kreves at bilene skal merkes tydelig som legevaktbiler. Dette gjøres i samråd med oppdragsgiver.» Frist for å inngi tilbud var 22. august, og tilbud ble gitt av Oslo Taxi AS, Christiania Taxi AS, Securitas AS og OMT. Oslo kommune besluttet 16. september å avvise tilbudene fra Securitas og OMT, under henvisning til forskrift om offentlige anskaffelser 20-12, første ledd, bokstav a, og av de to gjenstående ble tilbudet fra Oslo Taxi valgt. Begrunnelsen for å avvise tilbudet fra OMT var at det var basert på selskapsvognløyver, og det heter i brevet av 16. september: «Ovennevnte transportoppdraget faller utenfor det som kan utføres med selskapsvognløyve da det skiller seg klart ut fra Samferdselsdepartementets føringer om at motorvogn registrert på selskapsvognløyve skal benyttes til bryllupskjøring, statsbesøk og lignende.» I brevet var ikke satt noen klagefrist, men av brev av 20. september fra OMTs advokat, der det ble protestert på avvisningen, fremgår at det visstnok var gitt en klagefrist på 10 dager. Fristen ble i brev av 21. september forlenget til 1. oktober, men kommunen motsatte seg å forlenge den ytterligere. Etter avsigelsen av kjennelsen om midlertidig forføyning har saksøkeren inngitt klage, datert 3. oktober, til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA), fremlagt med prosesskriftet av 3. oktober.» Oslo kommune har rettidig anket avgjørelsen til lagmannsretten. Oslo Maxi Taxi AS har tatt til motmæle i tilsvar av 31. oktober og i prosesskriv 7. november 2011. I prosesskriv 7. november trakk Oslo kommune anken og nedla slik påstand: 1. Saken heves. 2. Partene bærer sine egne sakskostnader for byfogdembetet. 3. Kommunen tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Det er senere innkommet prosesskriv 9. og 18. november samt 13. desember fra Oslo Maxi Taxi AS. Ytterligere prosesskriv fra Oslo kommune er innkommet 23. november og 13. desember 2011. Oslo kommune har i hovedsak anført: Kommunen har ikke rettslig interesse i å få avgjort forføyningskravet etter at konkurransen er avsluttet ved at vedståelsesfristen utløp 1. november 2011. KOFA kom i sin avgjørelse 5. desember 2011 (KOFA-2011-268) til at OMT ved konkludent adferd hadde forlenget vedståelsesfristen, og at kommunen hadde brutt kravene til likebehandling og god forretningsskikk ved å unnlate å oppfordre alle deltakerne i konkurransen til å forlenge vedståelsesfristen for sine tilbud. På denne bakgrunn kom KOFA til at kommunen hadde plikt til å avlyse konkurransen. Som en følge av avgjørelsen sendte kommunen 13. desember 2011 brev til alle leverandørene om avlysning av anbudskonkurransen. Uansett er konkurransen avsluttet etter dette.

Etter kommunens syn kom KOFA i avgjørelsen 5. desember 2011 til et annet syn enn i KOFA-2005-267 som kommunen har forholdt seg til. Kommunen har ikke oppgitt sakskostnadskravet for byfogden og har aldri ment å frafalle anken etter tvisteloven 29-19 første ledd. For øvrig anser kommunen nå forføyningen bortfalt, jf. 34-6 første ledd bokstav d. Det foreligger tungtveiende grunner til å frita kommunen for erstatningsansvar for byfogdembetet, jf tvisteloven 20-2 tredje ledd. Det var god grunn til å få prøvd saken fordi den var tvilsom, jf 20-2 tredje ledd bokstav a. Når OMT begjærte midlertidig forføyning, var det viktig å få prøvd avvisningsspørsmålet. Legevakten måtte inngå kontrakt innen 1. november, da nåværende kontrakt løp ut. Avvisningsspørsmålet var dessuten tvilsomt. Byfogdembetets premisser for hovedkravet er svært knappe, og kommunens anførsler ses ikke vurdert. Dette gjelder særlig anførselen om at eksklusivitetsprøvingen hører inn under kommunens frie skjønn. Det etterlater tvil om avgjørelsen er riktig. Avvisningen var berettiget fordi OMT ikke hadde biler som hadde nødvendig offentlig godkjennelse. Byfogdembetets premisser om proporsjonalitetsvurderingen under sikringsgrunnen er lite gjennomtenkte, og konklusjonen er åpenbart feil. For lagmannsretten kreves det sakskostnader etter tvisteloven 20-4 bokstav b da det er klart at kommunen ville ha vunnet saken om den ikke var blitt hevet, og at den heves på grunn av kontraheringsforbudet etter kjennelsen 29. september 2011 som er «utenfor partenes kontroll». Subsidiært anføres at hver av partene skal bære sine egne omkostninger, jf. tvisteloven 20-2 tredje ledd da byfogdembetets konklusjon åpenbart er feil. Oslo Maxi Taxi AS har i hovedsak anført: Prinsipalt anføres at Oslo byfogdembetes kjennelse av 6. oktober 2011 må anses rettskraftig fra 7. november 2011 da kommunens prosesskriv om heving av ankesaken ble mottatt. Kommunen erklærte da at den «dermed vil trekke anken». Dette innebærer at anken er frafalt etter tvisteloven 29-19, og at saken skal heves. Sakskostnadsavgjørelsen for førsteinstansen er rettskraftig og kan ikke overprøves. Hovedregelen er at kommunen ved å frafalle anken, skal erstatte motpartens sakskostnader ved ankesaken, jf. 20-2 første og annet ledd. Subsidiært anføres at Oslo kommune ikke hadde lovlig adgang til å erklære anbudskonkurransen for avsluttet. En oppdragsgiver kan ikke erklære en konkurranse som avsluttet dersom man ikke har oppfordret tilbyderne å forlenge sin vedståelsesfrist. OMT fikk medhold i KOFA om at kommunens handlemåte var rettsstridig, da kommunen var pliktig til å be alle tilbyderne om å forlenge vedståelsesfristen for sine tilbud. Regelbruddet medførte imidlertid en plikt til å avlyse konkurransen. Ankemotparten er nå enig med ankende part i at kommunens rettslige interesse i ankesaken bortfalt da konkurransen ble avlyst. På denne bakgrunn skal kommunen erstatte motpartens sakskostnader for lagmannsretten, og kostnadsavgjørelsen for tingretten skal stadfestes. Hvis en prosessforutsetning faller bort etter at anke er inngitt, skal ankesaken heves, jf. Rt-2009-966 avsnitt 18 og 19. Ankemotparten har da krav på å få erstattet sine kostnader i ankesaken, jf. LB-2011-17126. Bortfallet av konkurransen er en følge av kommunens egne disposisjoner, og kan ikke anses som et forhold utenfor kommunens kontroll. Kommunen har da ikke rett til dekning av sakskostnader etter tvisteloven 20-4 bokstav b. Det er ikke klart at kommunen ville ha vunnet saken for lagmannsretten. Oslo byfogdembete slo fast i to runder at det var sannsynliggjort at kommunens avvisning av OMT fra anbudskonkurransen var urettmessig og at vilkårene mot kontrahering med ankemotparten var oppfylt. Det bestrides også at hver av partene skal bære egne kostnader, jf. tvisteloven 20-2 tredje ledd, da det ikke foreligger tungtveiende grunner for dette.

Ved overprøving av kostnadsavgjørelse fra byfogdembetet må retten legge til grunn det resultatet retten kom til, men har full kompetanse til å prøve de øvrige vilkår for tilkjennelse av sakskostnader, jf. Rt-2009-966 avsnitt 15. Det er nedlagt slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. Oslo kommune plikter å erstatte Oslo Maxi Taxi AS sine saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsrettens bemerkninger. Lagmannsretten behandler først sakskostnadsspørsmålet for lagmannsretten. Oslo kommune nedla i prosesskrivet 7. november 2011 påstand om at saken heves, og at begge parter skal bære sine sakskostnader for byfogdembetet, samt at kommunen tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Kommunen har trukket anken etter tvisteloven 29-19 første ledd, noe som medfører at saken skal heves etter 19-1 andre ledd bokstav b. Lagmannsretten bemerker at Oslo Maxi Taxi tar feil når det i prosesskriv 9. november 2011 anføres at kostnadsavgjørelsen i Oslo byfogdembete er rettskraftig og ikke kan overprøves av lagmannsretten. Kommunen aksepterer ved prosesskrivet 7. november at kjennelsen i spørsmålet om midlertidig forføyning skal tas til følge, men kommunen krever at lagmannsretten tar stilling til sakskostnadsavgjørelsen noe kommunen er berettiget til. OMT skal i henhold til ankefrafallet anses å ha vunnet saken og skal som hovedregel tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten etter tvisteloven 20-2 andre ledd første punktum. Kommunen har fremmet krav om at den tilkjennes sakskostnader etter 20-4 bokstav b. Bestemmelsen fastsetter at en part, uavhengig av sakens utfall, kan tilkjennes sakskostnader dersom «saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken «Anken ble frafalt med den begrunnelse at legevaktens anbudskonkurranse om transporttjenester på dette tidspunkt var avsluttet under henvisning til at vedståelsesfristen for anbudskonkurransen løp ut 1. november 2011. Kommunen viste til en avgjørelse fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) i sak 2006/89 ( KOFA-2006-89 ), der det slås fast at en «konkurranse er avsluttet når oppdragsgiver ved utløpet av vedståelsesfristen står igjen uten noen bindende tilbud, da det er i strid med kravene til forutberegnlighet og konkurranse i anskaffelsesloven 5 å tildele og inngå kontrakt etter vedståelsesfristens utløp, jf. forskriften 4-12». Kommunen forstås slik at den på dette grunnlag ikke lenger anså at det forelå noe reelt behov for å få byfogdembetes forbud mot å inngå kontrakt om transporttjenester opphevet, jf. tvisteloven 1-3 andre ledd. Kommunen hadde således ikke lenger rettslig interesse i overprøving av byfogdens avgjørelse. I henhold til KOFAs avgjørelse 5. desember 2011 (KOFA-2011-268) hadde kommunen ved fristutløpet fortsatt et stående tilbud om å inngå kontrakt. OMT hadde gjennom sin begjæring om midlertidig forføyning og fastholdelse av denne i anketilsvaret sammenholdt med sin klage til KOFA på avvisningen fra anbudskonkurransen - klart tilkjennegitt gjennom konkludent adferd at selskapet vedsto seg tilbudet. OMTs formål med klagen var å få avvisningsbeslutningen omgjort og kontrakt tildelt. Lagmannsretten er enig med KOFA. Lagmannsretten legger til grunn at kommunen var klar over eller burde vært klar over at OMT fortsatt hadde et stående tilbud i god tid før fristutløp. Kommunen hadde da i følge KOFA avgjørelsen, i forhold til de andre deltakerne i konkurransen, en plikt til å oppfordre alle deltakerne om å forlenge vedståelsesfristen for sine tilbud. KOFA konkluderte med at

kommunens unnlatelse av å gjøre dette utgjorde et brudd på kravene til likebehandling og god forretningsskikk i loven 5. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt kommunens opptreden er i strid med kravene om likebehandling og god forretningsskikk. Ved sakskostnadsavgjørelsen er det tilstrekkelig å konstatere at det var kommunens egne handlinger og unnlatelser som førte til at vedståelsesfristen for øvrige tilbydere gikk ut, og at det ikke lenger var noe rettslig behov for å ta stilling til byfogdens avgjørelse. Saken måtte i den her etablerte situasjon, som følge av tvistelovens regler om krav til rettslig interesse i en realitetsavgjørelse fra lagmannsretten, begjæres hevet. Årsaken til dette var ut fra ovennevnte forhold undergitt kommunens kontroll. Kommunen er derved ikke berettiget til sakskostnader etter tvisteloven 20-4 bokstav b. Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at vilkåret om at anken klart ville ha ført frem, heller ikke er oppfylt, jf. nærmere nedenfor. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at kommunen ikke skal tilkjennes sakskostnader etter tvisteloven 20-4 bokstav b. Lagmannsretten går så over til å vurdere hvorvidt OMT skal tilkjennes sakskostnader i samsvar med hovedregelen i 20-2 (1). Spørsmålet er her om det skal gjøres unntak etter 20-2 tredje ledd bokstav a dersom tungtveiende grunner gjør dette rimelig etter en nærmere vurdering av hvorvidt kommunen hadde god grunn til å prøve saken fordi den var tvilsom. Øvrige momenter i bestemmelsen eller andre forhold er vurdert, men anses ikke av betydning. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for unntak fra den alminnelige hovedregel om at OMT skal tilkjennes sakskostnader. Oslo byfogdembete var etter muntlige forhandlinger ikke i tvil. Retten la til grunn at et selskapsvognløyve i virkeligheten kan brukes til all slags kjøring, bare med den begrensning at kjøringen må være forhåndsbestilt. Retten kunne ikke se at det var noe hold i anførslene om at merkingen av bilene med legevaktskilt ville frata dem den eksklusiviteten som er en forutsetning for selskapsløyvet. Lagmannsretten har ut fra bevisførselen og anførslene i anken med senere prosesskriv ikke grunnlag for en annen vurdering. Byfogdens kjennelse er imidlertid kortfattet, og lagmannsretten har derfor funnet grunn til en mer utførlig begrunnelse. Konkurransegrunnlagets krav til leverandørene fremgår i pkt. 3, og det stilles krav til leverandørens tekniske kvalifikasjoner, finansielle og økonomiske stilling. Leverandøren er ansvarlig for å ha nødvendige offentlige godkjennelser for å drive transport i henhold til oppdraget. Kravet til materiell er spesifisert i vedlegg 1 til konkurransegrunnlaget pkt. 1.3. Det kreves i pkt. 1.2.10 at «bilene skal merkes tydelig som legevaktsbiler.» Det er etter regelverket kun leverandører som er funnet kvalifisert som vil få sine tilbud evaluert. OMT ble avvist fra anbudskonkurransen ved legevaktens brev 16. september 2011 som bl.a. lyder slik: «Avvisning skjer fordi Oslo Maxi Taxi, slik det fremkommer av Deres tilbud, og løyvehaver (e) innehar selskapsvognløyve. Ovennevnte transportoppdrag faller utenfor det som kan utføres med selskapsvognløyve da det skiller seg klart fra Samferdselsdepartementets føringer om at motorvogn registrert på selskapsvognløyve skal benyttes til bryllupskjøring, statsbesøk og lignende. Det fremkommer at det vil kunne legges opp til at kjøretøyene søkes godkjent som utrykningskjøretøy. Det finnes ingen fritak fra løyve i yrkestransportloven for utrykningskjøretøy generelt. ---» Lagmannsretten bemerker at det verken i lov eller forskrift er fastsatt begrensninger på hva et selskapsvognløyve kan brukes til. At motorvogner registrert på selskapsløyve ikke kan benyttes til legevaktens angitte formål, er det således ikke grunnlag for i

regelverket. Kommunens anførsler gjøre det nødvendig å gå noe nærmere inn på disse spørsmål. Kommunen har anført at det var hjemmel for å avvise tilbudet etter konkurransegrunnlaget pkt. 3 og bestemmelsen om at leverandøren er ansvarlig for å ha nødvendige offentlige godkjennelser for å drive transport i henhold til oppdraget. Yrkestransportforskriften 1 første ledd bokstav d annet punktum fastsetter at «Som selskapsvogn må bare brukes eksklusivt materiell godkjent av løyvemyndigheten» Systemet for tildeling av selskapsvognløyver innebærer i følge kommunen at løyvemyndigheten i den enkelte kommune, ved hjelp av behovstildeling og godkjenning av kravet til eksklusivitet, i realiteten kan begrense hva et selskapsvognløyve kan brukes til. Formålet med løyvene er å dekke et eventuelt behov for eksklusiv transport. Løyvemyndigheten i Oslo kommune mener at konkurranse mellom selskapsvogner og drosjer bør dempes mest mulig, og at selskapsvogner derfor bare bør brukes til eksklusiv transport. Kommunen anfører videre at OMTs biler bare er godkjent uten legevaktlogoen, og at de biler som skal brukes må fremstilles for løyvemyndigheten med påsatt logo. Bilen skal oppfylle myndighetens krav til eksklusivitet under transporten og ved fremvisning. Bilens utseende under gjennomføringen av transportoppdraget inngår således i vurderingen av eksklusivt materiell. Lagmannsretten bemerker innledningsvis at kommunen ved sin vurdering må holde seg innenfor yrkestransportforskriftens rammer. Forvaltningsrettens regler om fritt skjønn gjelder ikke ved den rettslige tolkningen av lov og forskrift. Lagmannsretten er kommet til at OMTs biler i alle henseende vil oppfylle konkurransegrunnlagets krav til tekniske spesifikasjoner og merking som legevaktbil. Lagmannsretten finner, som byfogden, det heller ikke tvilsomt at merkingen av bilen som legevaktbil ikke vil frata eksklusiviteten for de respektive biler som skal benyttes under transportoppdragene. Lagmannsretten bygger på fremlagte bilder av bilene med påsatt logo. Hensynet til konkurransen mellom selskapsvogner og drosjer, og behovet for å begrense bruken av disse løyvene til andre formål enn den typiske kjøring for selskapsvogner, er et annet vurderingstema enn forskriften gir anvisning på. Kommunen kan således ikke begrense næringsgrunnlaget for OMT ut fra det anførte forskriftsgrunnlag, og det var ikke hjemmel i konkurransegrunnlaget pkt. 3 for å nekte OMT å være med i anbudskonkurransen. Legevaktens grunnlag for avvisningen av tilbudet fra OMT hadde ikke dekning i lov, forskrift eller konkurransegrunnlaget. At det kan stilles spørsmål med bruk av eksklusive og kostbare biler til legevaktkjøring, er en annen sak. Lagmannsretten finner imidlertid at slike vurderinger i tilfelle bør skje ved den senere vurdering under anbudskonkurransen av de respektive tilbud fra leverandørene. Oslo kommune v/legevakten måtte da - etter en saklig vurdering av de krav tjenesteoppdragene setter ta stilling til om OMTs biler var mindre hensiktsmessige for legevaktkjøring enn de andre tjenestetilbydere og tillegge dette vekt i en helhetsvurdering av hvem som bør få tilbudet. Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at løyvemyndigheten på det tidspunkt OMT ble avvist fra anbudskonkurransen enda ikke hadde tatt stilling til hvorvidt den enkelte bil påsatt legevaktlogo fortsatt kunne godkjennes etter yrkestransportforskriften som selskapsvogn. Legevakten vurderte dette slik saken etter eget skjønn basert på et annet grunnlag. Saksbehandlingen knyttet til spørsmålet om bilene med grunnlag i selskapsvognløyvet kunne brukes til legevaktkjøring er derfor ikke tilfredstillende. Lagmannsretten er på dette grunnlag enig med byfogden i at OMT har sannsynliggjort at selskapet hadde krav på å få være med i anbudskonkurransen og få sitt tilbud realitetsvurdert i forhold til øvrige tilbydere. Vilkårene om sannsynliggjøring av krav som grunnlag for midlertidig forføyning etter tvisteloven 34-2 var derfor oppfylt.

Kravet til sikringsgrunn etter tvisteloven 34-1 første ledd bokstav b er også oppfylt. OMT hadde slike interesser i å få fastsatt et midlertidig forbud mot kontraktsinngåelse mellom kommunene og en tredjepart at det var nødvendig med byfogdens fastsatte forbud. Forbudet ville nødvendigvis medføre at kommunen måtte søke midlertidig å forlenge transportavtalen med tidligere leverandør noe som også ble gjennomført. Beslutningen om midlertidig forføyning tok ikke sikte på kontraktsforlengelse av denne karakter, og hensynet til allmennhetens behov for legevakttjenester gjorde dette nødvendig. Lagmannsretten finner det derfor klart at byfogdens forføyning ikke sto i åpenbart misforhold til den interesse OMT hadde i at forføyningen ble besluttet, jf. 34-1 andre ledd. Det bør for øvrig bemerkes at problemene oppsto som følge av kommunens egen behandling av saken. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til byfogdens anvisninger på alternative muligheter for transport for legene ved legevaktoppdrag. Kommunens anke ville på dette grunnlag sannsynligvis ikke ført frem slik at OMT hadde vunnet saken. Lagmannsretten finner under disse omstendigheter at selskapet må tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven 20-2. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig med unntak etter tredje ledd. Avgjørelsen av kommunens anførsler vedrørende bilenes manglende eksklusivitet har vært preget av skjønnsmessige vurderinger innenfor et spesielt forvaltningsområde. Selv om byfogden i kjennelsen ikke foretok en nærmere drøftelse av dette, kan ikke lagmannsretten finne at spørsmålet var så tvilsomt at kommunen hadde grunn til å få prøvd saken på ny. Lagmannsretten kan heller ikke finne at kommunen på annet grunnlag hadde grunn til lå anke kjennelsen. OMT skal etter dette tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsretten vil nedenfor vurdere det fremsatte krav. Lagmannsretten går så over til å vurdere spørsmålet om hvem av parten som skal dekke sakskostnadene for byfogden. OMT ble i henhold til byfogdens kjennelse tilkjent sakskostnader. Ankeinstansens prøving av sakskostnadene i første instans i et tilfelle der den rettslige interessen faller bort før avgjørelse foreligger i ankeinstansen, er drøftet i Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse i Rt-2009-966 avsnitt 15. Ankeutvalget konkluderer slik: «... Det er klart at dersom anken ikke kommer til avgjørelse i ankeinstansen, må ankedomstolen ved overprøvingen av den underordnede retts sakskostnadsavgjørelse legge til grunn det resultat underinstansen er kommet til, men de øvrige vilkår for tilkjennelse av saksomkostninger, bør ankedomstolen ha full kompetanse til å prøve. Hvor inngående prøving av den underordnede retts omkostningsavgjørelse som må foretas i tilfeller hvor ankesaken ikke kommer til behandling, avhenger av hva ankesaken gjelder, og hvor langt ankebehandlingen er kommet før anken blir trukket eller faller bort.» I førsteinstansen vant OMT saken, og sakskostnadsspørsmålet skal avgjøres etter tvisteloven 20-2. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Oslo kommune for erstatningsansvaret, jf. 20-2 tredje ledd, slik at sakskostnader tilkjennes OMT etter hovedregelen i 20-2 første ledd. Saken stod i samme stilling for byfogden, og det er ingen grunn til å vurdere sakskostnadsspørsmålet på annen måte enn for lagmannsretten. Anken over sakskostnadsavgjørelsen blir således å forkaste. Lagmannsretten går så over til å vurdere de fremsatte sakskostnadskrav. I prosesskriv 9. november 2011 har advokat Ole Kristian Olsby meddelt at kostnadene til da utgjorde kr 57 200 (eks mva), som refererer seg til salær for 22 timers arbeide til kr 2 200 timen. Etter dette er det inngitt ytterligere to prosesskriv, men det er ikke oppgitt noe

om tidsbruken og kostnadene ved dette arbeide. Lagmannsretten må således vurdere dette etter skjønn. Kommunen har ikke protestert mot salærkravet, og advokatfullmektig Lilleby har på sin side oppgitt at det er nedlagt 15 timers arbeide med anken, etter en timepris på kr 1 000. Etter tvisteloven 20-5 første ledd har OMT rett til å få dekket nødvendige kostnader ved saken, dvs kostnader som ligger innenfor rammen av hva som fremstår som rimelig for å ivareta partens interesser på en god og forsvarlig måte. Av forarbeidene til tvisteloven fremgår at det er tilsiktet en innstramming i forhold til tidligere praksis. Finner retten at salærkravet er for høyt i forhold til hva prosessoppdraget skulle tilsi, nedsettes beløpet til det retten finner rimelig, se Tore Schei mfl: Tvisteloven Kommentarutgave, side 930. Lagmannsretten finner salærkravet svært høyt. Det vises blant annet til at advokat Olsby også representerte OMT for byfogdembetet, og at tilkjent salær der utgjorde kr 108 700. Byfogdembetets kjennelse er imidlertid knapp og etter den omfattende anken med problemstillinger innenfor et spesielt forvaltningsområde, var det nødvendig med betydelig arbeide for å klarlegge saken for retten. Saken var av stor betydning for OMTs næringsinteresser, og det var nødvendig for prosessfullmektigen å legge mye arbeid for å ivareta klientens interesser. Lagmannsretten har under disse omstendigheter under tvil fastsatt salærkravet kr 60 000 idet det også er lagt vekt på at kommunen ikke har protestert mot kravet. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1.Ankesaken heves. 2.Anken over Oslo byfogdembetes sakskostnadsavgjørelse forkastes. 3.I sakskostnader for lagmannsretten betaler Oslo kommune til Oslo Maxi Taxi AS 60.000 sekstitusen kroner innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen.