Krav til innholdet i tiltalebeslutningen ved medvirkningshandlinger

Krav til innholdet i tiltalebeslutningen ved medvirkningshandlinger Med særlig vekt på kravene til individualisering av den faktiske beskrivelsen av medvirkningshandlingen Kandidatnummer: 686 Leveringsfrist: 25.04.2016 Antall ord: 17 905

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Tema og forklaring av sentrale termer... 1 1.2 Det rettslige grunnlaget... 4 1.3 Plass i rettssystemet... 4 1.4 Avgrensning... 5 1.5 Kort historikk... 6 1.6 Metoden og menneskerettighetene... 7 1.7 Oversikt over den videre fremstilling... 8 2 BETYDNINGEN AV TILTALEBESLUTNINGENS FAKTISKE BESKRIVELSE... 8 3 DE GRUNNLEGGENDE REELLE HENSYN... 9 4 NORSK RETT... 12 4.1 Strpl. 252 første ledd nr. 4... 12 4.2 Rettspraksis... 15 4.2.1 Umulig å individualisere tiltalen... 15 4.2.2 Medvirket dertil... 16 4.2.3 Få eller ingen krav til individualisering... 17 4.2.4 Øvrige dokumenter i saken... 18 4.3 Rettsregelen... 22 4.4 Rettsvirkninger ved brudd... 23 5 MENNESKERETTIGHETENE... 24 5.1 EMK art. 6 nr. 3 bokstav a... 25 5.2 Europas menneskerettighetsdomstols praksis... 26 5.2.1 Rettferdig rettergang... 27 5.2.2 Anklagens innhold... 28 5.2.3 Sakens omstendigheter... 29 5.2.4 Tilgjengeliggjøring av informasjon... 31 5.3 Rettsvirkninger ved konvensjonsbrudd... 36 6 RETTSREGELEN OG DE GRUNNLEGGENDE REELLE HENSYN... 36 6.1 Medvirket dertil... 37 6.2 Dokumenter og bevisoppgave må sees i sammenheng med tiltalen... 38 i

7 FREMTIDSRETTEDE BETRAKTNINGER... 39 7.1 Stortinget... 39 7.2 Domstolene... 41 LITTERATURLISTE... 44 ii

1 Innledning 1.1 Tema og forklaring av sentrale termer Tema for denne masteroppgaven er kravene til individualisering av tiltalebeslutningen ved medvirkningshandlinger. Dette er kravet til angivelse av de faktiske rettsstiftende handlinger som faller inn under straffebestemmelsens objektive gjerningsbeskrivelse. Medvirkningshandlinger må forstås og forklares med utgangspunkt i overtredelse av bestemmelsens objektive gjerningsinnhold. Straffeloven av 2005 15 utvider området for hvilke handlinger som er straffbare til også å omfatte det som loven omtaler som medvirkning. Dette ofte følger som egne medvirkertillegg i straffelovens bestemmelser som gjelder forbrytelser. Siden straffeloven setter straff for handlinger, har jeg funnet det hensiktsmessig å kalle disse handlingene for medvirkningshandlinger, slik at det blir enklere å skille disse fra vanlige straffbare handlinger. 1 Tiltalebeslutningen er påtalemyndighetens anklage mot siktede som uttrykker hva de mener han har gjort og hvilke straffebud som påstås anvendt. Det er denne som formelt setter siktede under tiltale. Den har både en juridisk og en faktisk side. Tiltalen angir i den første delen straffebestemmelsen og i den andre delen hvilke faktiske rettsstiftende handlinger som leder til at straffebestemmelsens gjerningsinnhold anses for oppfylt. Tiltalebeslutningen har flere formål, men det viktigste formålet sett fra et rettsikkerhetsperspektiv, er å gi tiltalte grunnlag for å forberede sitt forsvar. Dette reiser spørsmål om hvilke vilkår tiltalebeslutningen må oppfylle. I praktisk strafferettspleie vil det ofte være utferdiget tiltale både mot hovedmannen og mot såkalte medvirkere, og i praksis er den faktiske beskrivelsen i tiltalebeslutningens mot medvirkeren ofte en kopi av tiltalen mot hovedmannen. Dette gjelder selv om hovedmannen og medvirkeren kan ha utført helt forskjellige handlinger i hendelsesforløpet. Ofte ser vi i tiltalen at det kun står medvirket dertil for å angi hva medvirkeren har gjort seg skyldig i. Det er flere saker som har kommet opp for Høyesterett der tiltalte anfører at dette ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for tiltalte til å forberede et forsvar. Likevel ser vi at slike tiltalebeslutninger kan godtas, senest i Rt. 2015 s. 345. Her ble det uttalt at dette var tilstrekkelig til å ivareta tiltaltes rettigheter, både hva gjaldt rettigheter etter norsk rett og etter EMK. 1 Hva gjelder forsøk, omtaler jeg disse som forsøkshandlinger. 1

Likevel finnes også eksempler fra rettspraksis som illustrerer at medvirkningshandlingen kan beskrives i tiltalen på en slik måte at den individualiserer de faktiske handlingene. I RG-2001-741 (109-2001) var en 21 år gammel mann tiltalt for å ha medvirket til at en ung jente tok sitt eget liv ved å innta metadontabletter på et hotell i Amsterdam. I tiltalen heter det om de faktiske forhold at: I januar 1998 besluttet B å ta sin eget liv. A var kjent med dette og styrket hennes beslutning ved å støtte hennes valg og love å være sammen med henne under gjennomføring av selvdrapet. Den 22 januar 1998 i Amsterdam kjøpte han for B 300-400 milligram Metadon i tablettform til bruk ved selvdrapet. Han var tilstede i deres felles rom på hotellet The Globe da hun inntok tablettene om kvelden den 22 januar 1998 eller den påfølgende natt. B døde om morgenen den 23 januar 1998 av tablett inntaket. Her ser vi at tiltalebeslutningen for denne medvirkningshandlingen spesifiserer hvilke faktiske handlinger den tiltalte A påstås å ha foretatt som medvirker. Dette viser at det er godt mulig å individualisere de faktiske rettsstiftende forhold i tiltalebeslutningen også ved medvirkning. Imidlertid er det overveiende flest eksempler fra rettspraksis på at tiltalen for medvirkningshandlinger formuleres på en måte som i liten grad individualiserer de faktiske forhold som utgjør medvirkningshandlingen. Her følger et eksempel funnet i Rt. 2015 s. 345. Tiltalen gjaldt rettslig sett merverdiavgiftbedrageri. Hovedmannen A var tiltalt for å ha inngitt en uriktig omsetningsoppgave på vegne av et aksjeselskap og på den måten fått utbetalt kr 975 000 i inngående merverdiavgift fra staten. Tingretten og lagmannsretten hadde kommet til at omsetningsoppgaven var uriktig fordi transaksjonen som lå til grunn for omsetningsoppgaven ikke var reell. Lagmannsretten dom ble påanket til Høyesterett. Det er spesielt tiltalte Ds anke som er interessant, for han var tiltalt for medvirkning til hovedmannen As innrapportering av salg av et vareparti. Tiltalen mot D for medvirkning var formulert slik: Merverdiavgiftsloven 72 nr.1 og 3. Jf. Straffeloven 270 jf. 271. For forsettlig å ha gitt uriktige eller ufullstendig opplysning i omsetningsoppgave og derved unndratt avgift eller oppnådd uberettiget tilbakebetaling av avgift. Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: I 2008 besørget han at det i Sandakerveien 20 AS, Oslo, omsetningsoppgave for 1. Termin 2008 urettmessig ble oppført for fradrag for inngående merverdiavgift, noe som medførte urettmessig tilbakebetaling av avgift med kr. 975 000. 2

Av en lesning av lagmannsrettens avgjørelse og tingrettens avgjørelse, ser vi at det var to varepartier (vareparti A og vareparti B) som begge ble solgt til samme pris i første termin 2008, og som A dermed kunne tenkes å ha innrapportert til myndighetene. Hvilket av disse varepartier som ble innrapportert fremkom ikke av tiltalen. Det var også på det rene at kun ett av varepartiene var innmeldt. Som vi ser individualiserer ikke tiltalen hvilket vareparti som ble innrapportert i omsetningsoppgaven. Dette innebar at i hvert fall ikke tiltalebeslutningen gav D noe signal om hvilket av disse salgene han skulle forsvare seg mot. Dersom tiltalen mot D individualiserte hvilket varelager han var tiltalt for å ha medvirket til innrapportering av, kunne det i prinsippet ha påvirket hvordan tiltaltes forsvar ble lagt opp. I et tilfelle som dette kan det anføres at påtalemyndigheten må klarlegge hvilket av de to varelagrene hovedmannen hadde innrapportert, og deretter klarlegge om medvirkeren hadde utført medvirkningshandlinger knyttet til konkret denne transaksjonen eller innrapporteringen. I dette konkrete tilfellet fremgår det av tingrettsdommen at A i tingretten ble funnet skyldig, bevist ut over enhver rimelig tvil, for å ha innrapportert varelager A og i lagmannsretten ble A dømt bevist ut over enhver rimelig tvil for å ha innrapportert varelager B. Individualiseringen av faktum om hvilket kjøp det gjaldt manglet fullstendig i tiltalen både om hovedmannen A og mot medvirkeren D og gjorde det dermed vanskelig for D å vite hvilket av disse varepartier han var anklaget for å ha medvirket til urettmessig innrapportering av. Det var på det rene at D selv ikke hadde innrapportert noen av transaksjonene, og at tiltalen således i realiteten gjaldt medvirkningshandlinger. Hvilke faktiske handlinger dette skulle sies å ha vært var som vi så ikke individualisert nærmere i tiltalebeslutningen. Dette aktualiserte i den saken spørsmålet om tiltalebeslutningen mot D i tilstrekkelig grad individualiserte de faktiske medvirkningshandlinger eller ikke. D anket til Høyesterett, og Høyesteretts ankeutvalg kom her til at tiltalebeslutningen oppfylte lovens krav, og anken ble ikke tatt til følge for D. Høyesterett uttaler at det ikke kreves at medvirkningshandlinger uttrykkelig nevnes i gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen. Disse to eksemplene viser stor forskjell i hvordan påtalemyndigheten individualiserer medvirkningshandlinger i tiltalebeslutningen. Dette aktualiserer denne avhandlingens hovedproblemstilling som er om tiltalebeslutning som nevnt i det siste eksemplet er i overenstemmelse med de krav som stilles etter norsk straffeprosess og EMK, eller om det er nødvendig med en nærmere individualisering av medvirkningshandlingene. 3

Dersom slik individualisering er nødvendig og tiltalebeslutningen ikke oppfyller dette, så kan konsekvensen bli at saken skal avvises fra domstolsbehandling. Jeg kommer nærmere tilbake til rettsvirkningene i punkt 3.4. Hovedproblemstillingen i denne avhandlingen blir således hvilke krav som stilles til individualisering av de faktiske forholdene ved tiltale for forskjellige typer medvirkningshandlinger, samt hvilke rettsvirkninger som kommer til anvendelse dersom individualiseringskravet ikke er oppfylt. 1.2 Det rettslige grunnlaget Etter Grunnloven 96 heter det at ingen skal dømmes foruten etter lov og ingen kan straffes foruten etter dom. Dette er legalitetsprinsippets sterkeste utrykk og krever at vi trenger både lov og dom på et korrekt grunnlag før noen kan ilegges dom eller straffes. Tiltalebeslutningen danner rammene for denne prosessen, jfr. Strpl. 38. 2 Det rettslige grunnlaget for å besvare oppgavens problemstilling vil hovedsakelig være Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 25 (heretter strpl.) 252 første ledd nr. 4. Etter strpl. 252 første ledd nr. 4 følger hvilke krav som stilles til tiltalebeslutningens innhold. Her heter det at den skal inneholde en kort, men så vidt mulig nøyaktig, beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder. I tillegg er Europarådets konvensjon 4. november 1959 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter som ved ellevte protokoll 11. mai 1994 (heretter EMK.) art. 6 nr. 3 bokstav a relevant i oppgaven. Spørsmålet blir hvilke krav EMK setter til påtalemyndighetens individualisering av de faktiske forhold i tiltalebeslutningen. I tillegg kommer relevant norsk rettspraksis og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for å se hva det nærmere innholdet i rettsregelen er. 1.3 Plass i rettssystemet På dette stadiet av prosessen er bevismaterialet og spørsmål om tiltale skal tas ut forelagt påtalemyndigheten til avgjørelse etter at etterforskningen og annen bevisinnhenting hos politiet er avsluttet, jfr. strpl. 67, jfr. strpl 255. Dette kan resultere i at det er et rettslig grunnlagt for straffansvar og at tiltale tas ut for medvirkning til en straffbar handling 3. Deretter sendes tilta- 2 Andenæs (2009) s. 347. 3 Andenæs (2009) s. 339. 4

lebeslutningen til tiltalte, dennes advokat og domstolene. Domstolene trer deretter en tid senere i virksomhet etter begjæring fra påtalemyndigheten, jfr. Strpl. 63. Dette er et utrykk for anklageprinsippet som er et viktig prinsipp i norsk straffeprosess. Påtalemyndighetens tjenestemenn er nærmere beskrevet i strpl. 55. Kravene til individualisering av den faktiske beskrivelsen i tiltalebeslutningen har også en side mot andre prosessuelle temaer. Eksempelvis krever strpl. 40 en spesifisering av de faktiske forholdene i domspremissene. Dersom vi ser til sivilprosessen finner vi tilsvarende krav til beskrivelse av de faktiske forhold i Lov 17 juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) 9-2 (kravene til stevningen og tvl. 9-3 om kravene til angivelse av påstandsgrunnlagene i tilsvaret), jf. 11-2. Av denne følger at det stilles krav til partenes individualisering av påstandsgrunnlagene i prosesskriv som det det gjør til den faktiske beskrivelsen i tiltalebeslutningen. De hensynene som begrunner slike krav er langt på veg også de samme, selv om de får noe forskjellig vekt i straffeprosessen. I forvaltningsretten ville en tilsvarende tiltalebeslutning være å anse som et enkeltvedtak, men det følger av strpl. 1 at forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse på områder som reguleres av rettergangslovene, herunder straffeprosessloven. Det er således ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvilke krav forvaltningsretten ville stille til dette tiltalevedtaket. For å se sammenhengen nevnes likevel at Lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) i 24 bestemmer at enkeltvedtak skal grunngis. Etter 25 følger det at denne begrunnelsen skal inneholde de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Dette viser at det stilles krav til individualisering av de faktiske forholdene i andre enkeltvedtak. 1.4 Avgrensning Denne oppgavens behandling av kravene til tiltalebeslutningen avgrenses mot behandling av de øvrige delene av strpl. 252, foruten første ledd nr. 4. I denne bestemmelsen fremkommer det også at tiltalen skal inneholde hvilket straffebud som kommer til anvendelse. Tiltalens angivelse av dette rettslige grunnlaget styrer hvilke faktiske rettsstiftende forhold som kan være relevante, nettopp fordi det er oppfyllelse av disse vilkårene i straffebestemmelsen som må gjenfinnes i faktisk handling. Samlet viser dette hvilket straffbart forhold påtalemyndigheten ønsker at domstolen skal behandle og dermed også hva domstolen vi ha kompetanse til å behandle, jfr. strpl. 38. Tiltalebeslutningen skal etter strpl. 252 første ledd nr. 3 inneholde en angivelse av det rettslige grunnlaget tiltalen hviler på. Dette er en sentral del av tiltalebeslutningen og angivelsen 5

av de rettsstiftende faktiske forhold må sees i sammenheng med de rettslige grunnlag. De nærmere krav til angivelse av de rettslige grunnlag vil ikke bli behandlet særskilt i denne oppgaven. Siktelsen skal gi siktede informasjon om hva han er siktet for, dette følger ikke av en egen bestemmelse i straffeprosessloven, men følger direkte av ordlyden i EMK. Art. 6 nr. 3 bokstav a og av påtaleinstruksens 8-1. Siktelsens krav til individualisering av de faktiske forhold er særlig viktig dersom det er aktuelt å benytte tvangsmidler. For det første fordi bruk av tvangsmidler medfører at den siktede får status som siktet jfr. strpl. 82, og for det andre fordi det er denne individualiseringen som skal danne grunnlaget for påtalemyndighetens avgjørelse om å gjøre bruk av tvangsmidler, og tingrettens avgjørelse av om vilkårene for å benytte tvangsmidler er oppfylt, og dermed er siktelsen sentral for siktede og hans forsvarer på dette stadiet under etterforskningen. Endelig er det relevant dersom den siktede ønsker å avgi tilståelse i en tilståelsesdom, jfr. strpl. 248. Nettopp fordi det er det som fremgår av siktelsen som skal danne grunnlaget for hva den siktede gir en uforbeholden tilståelse om. Hva individualisering av de faktiske forhold nærmere vil innebære for utforming av siktelsen vil ikke bli nærmere behandlet her, fordi tiltalebeslutningens funksjon i prosessen anses for å være et mer ferdig dokument som i større grad starter den egentlige straffeforfølgningen der hensynene til dennes utforming veier tyngre enn de gjør ved siktelser. Etter strpl. 256 følger det at et forelegg skal inneholde mye av den samme informasjonen som en tiltale. Etter første ledd nr. 3 heter det at den skal inneholde en kort, men nøyaktig beskrivelse av det forhold forelegget gjelder, men opplysninger om tid og sted. Denne avhandlingen angår tiltalebeslutningen, som er en måte å avgjøre påtalespørsmålet på. Det innebærer at forelegg også har denne funksjonen, men da ofte i mindre alvorlige saker, både for den tiltalte og for samfunnet. Dette tilsier at kravene til angivelse av de faktiske forhold nok er mindre strenge og at hensynene som taler for individualisering ofte vil ha mindre vekt. På grunn av dette er ikke temaet like aktuelt for denne avhandlingens tema og problemstillinger og det vil således bli avgrenset mot videre behandling av forelegg. 1.5 Kort historikk Etter straffeloven av 1887 ble tiltalebeslutningen tidligere skrevet som en sammenhengende setning. Med den nye straffeprosessloven av 1981 fikk vi en endring og utvikling av den tradisjonen, fordi det i forarbeidene til den nye loven ble uttalt at det ikke var nødvending å kun 6

skrive tiltalen i en setning. På grunn av dette er den nå delt i to deler, først det rettslige grunnlaget for tiltalen, deretter det faktiske. 4 1.6 Metoden og menneskerettighetene Metoden som vil bli benyttet i avhandlingen er alminnelig gjeldende norsk metode, altså gjeldende rettskildeprinsipper om relevans, slutning og vekt. For å besvare oppgavens problemstilling om hvilke krav EMK stiller til norsk straffeprosess på dette punktet, vil både EMK og praksis fra Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen naturlig nok stå sentralt. EMKs rettskildemessige plass i norsk rett hviler på ratifiseringen av EMK i 1953 og den senere inkorporeringen og transformasjonen av EMK til norsk rett gjennom vedtagelsen av menneskerettighetsloven av 1999 ( mrl. ) 2. Av mrl. 3 følger det at konvensjonens bestemmelser ved motstrid med norsk rett skal gå foran. 5 Det følger også spesielt av både strl. 1 og strpl. 4 at bestemmelsene i disse lovene gjelder med begrensninger som følger av folkeretten. Dette kalles sektormonisme, og innebærer altså at folkeretten på dette punktet er gjort til intern norsk rett. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) er den hovedsakelige utvikler av den juridiske metode som anvendes ved tolkningen av EMK. Hvert år avgjør de en rekke individuelle klager som er brakt inn til de av borgere av medlemslandene som har uttømt alle de nasjonale rettsmidler og fått en rettskraftig dom for et forhold han mener strider mot menneskerettighetene. 6 EMD tolker EMK i lys av Wienkonvensjonen om traktatrett artikkel 31-33. 7 Imidlertid følger det av prinsippet om margin of appreciation som EMD har utviklet at EMD kan gi statene en viss skjønnsmargin til selv å vurdere hva som nøyaktig skal ligge i bestemmelsens innhold. 8 Det er imidlertid viktig å bemerke at dette er en skjønnsmargin EMD kan gi statene, særlig i en overgangsperiode frem til statene har hatt tid til å gjøre nødvendige endringer i sitt nasjonale rettssystem. Statene kan ikke innrette seg etter at de vil få en slik skjønnsmargin. 4 Ot.prp. nr. 35 (1978-1979) s. 195-196. 5 Andenæs og Fliflet (2008) s. 380. 6 Se EMK art. 34 og art. 35. 7 Høstmælingen (2010) s. 101. 8 Høstmælingen (2012) s. 123. 7

Det følger likevel av presumsjonsprinspipet at selv om våre nasjonale domstoler og forvaltning ikke legger inn en direkte skjønnsmargin i vår juridiske metode, så forutsetter de at den nasjonale retten er i overenstemmelse med EMK. 9 1.7 Oversikt over den videre fremstilling I det følgende vil jeg redegjøre for de grunnleggende reelle hensyn som er relevante for fastsettelsen av innholdet i individualiseringskravet (kap. 3), deretter behandler jeg det deskriptive spørsmålet om hvilke krav som følger av intern norsk rett (kap. 4.). I kapittel 5 behandler jeg spørsmålet om norsk rett er i overenstemmelse med våre menneskerettslige forpliktelser, ved å foreta en sammenligning av den norske rettsregelen og innholdet i våre internasjonale forpliktelser etter EMK (kap. 5) og i kapittel 6 reiser jeg spørsmål ved om den norske rettsregelen er i overenstemmelse med de grunnleggende reelle hensyn og endelig vil jeg forsøke å gi noen alternativer for den videre utviklingen av rettsstillingen på dette punktet (kap. 7.). Først vil jeg imidlertid gi en oversikt over de forskjellige betydninger tiltalebeslutningens faktiske beskrivelse har for den straffeprosessuelle behandlingen av tiltalebeslutningen (kapittel 2). 2 Betydningen av tiltalebeslutningens faktiske beskrivelse Tiltalebeslutningen trekker rammene for hvilke faktiske forhold retten har kompetanse til å dømme etter, jfr. Strpl. 38. Denne bestemmelsen krever at retten pådømmer samme forhold som det som er tatt ut tiltale for. Forholdets identitet må være det samme. 10 Dette innebærer at det er disse faktiske forhold som kan og skal behandles under hovedforhandlingen. På denne måten setter tiltalebeslutningens faktiske beskrivelse rammer for domstolenes kompetanse. Dersom domstolen har gått utenfor det straffbare forhold, vil det være en saksbehandlingsfeil, som vil lede til opphevelse av dommen, jf. Straffeprosessloven 345, jf. 343 annet ledd nr.1. Hva som anses som samme forhold i relasjon til disse reglene er et omfattende spørsmål, og det er unødvendig å gå nærmere inn på det i denne oppgaven. Sakens rettslige relevante faktiske forhold har igjen betydning for hvilke bevis som er relevante. I strpl. 292 annet ledd gis retten muligheten til å avskjære bevis som ikke vil ha noen betydning for dommens innhold. 11 Bestemmelsen innebærer at det bare kan føres bevis som 9 Høstmælingen (2012) s. 344 10 Matningsdal (2002) s. 91. 11 En tilsvarende regel finnes i tvistemålsloven 21-7 første ledd. 8

kan underbygge relevante faktiske forhold, slik at dersom et bevis ikke er relevant for det faktiske forholdet, så vil det heller ikke kunne føres og bør dermed avskjæres. Dette har også betydning for hvilke spørsmål vitner kan være forpliktet til å besvare. Vitneplikten gjelder bare de straffbare forhold som omfattes av saken. Dette følger av Høyesterettspraksis og kommer klart til utrykk i Rt. 1898 s. 687 og Rt. 1908 s. 681 som begge gjaldt tilfeller der vitne ikke var forpliktet til å svare på spørsmål som var for generelle til å være omfattet av tiltalen. I Rt. 1918 s. 705 påla Høyesterett vitneplikt nettopp fordi tiltalen var begrenset eller individualisert til dette forhold. Denne betydningen for rammene for saken har ikke bare slik rettslig betydning, men har også faktisk betydning. Særlig er den av avgjørende betydning for tiltalte og forsvareren som bør få klar beskjed om hvilke faktiske forhold saken gjelder slik at de kan forberede sitt forsvar. Med tiltalebeslutningens faktiske del er også relevant for rettens øvrige aktører, herunder retten som trenger å vite hva den skal se etter, aktor selv som trenger å ha klart for seg hvilke bevis hun skal føre, og hvordan hun skal legge opp sin argumentasjon og eventuelle sakkyndige. Tiltalebeslutningen skal således gi aktørene en oversikt over saken, det kan også være å anse for et av formålene med angivelse av faktum i tiltalebeslutningen, altså å gi grunnlag for å oppfylle de betydninger tiltalebeslutningen har etter straffeprosessen. Dette behandles nærmere i neste punkt. 3 De grunnleggende reelle hensyn De reelle hensyn er uttrykk for de ulike samfunnshensyn og begrunnelser regelen er ment å ivareta. Redegjørelsen for de grunnleggende reelle hensyn på området er relevante for å forstå regelen og også for å forstå grensedragningene som må foretas på grunn av andre mothensyn. De reelle hensyn er også relevante som rettskildefaktorer, som kan benyttes ved tolkningen av 252 første ledd nr. 4. Formålet med redegjørelsen her er altså å gi forståelse for problemstillingen og gi en oversikt over de forskjellige reelle hensyn som kan være relevante ved den nærmere tolkningen av norsk rett. Vurderingen av hvilken individualisering som kreves av tiltalebeslutningen må sees i lys av de rettsikkerhetsgarantier som gjelder ved realitetsbehandlingen domstolene foretar i saken. 12 Den sterkeste rettsikkerhetsgarantien vi har er at enhver rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode. Dette taler for at tiltalen på noe vis må gi tilstrekkelig informasjon om hva den tiltalte 12 Rt. 1997 s. 1771. 9

har gjort som oppfyller straffbarhetsvilkårene, hvis ikke vil beviskravene vanskelig sies å kunne være oppfylt. 13 Tiltalebeslutningens faktiske side er relevant for de forskjellige aktørene i prosessen og hensynet til de er relevant ved vurderingen av hvordan de reelle hensyn skal vektes mot hverandre. Anklageprinsippet kan sies å begrunner utformingen av strpl. 252 første ledd nr. 4, for det er påtalemyndighetens oppgave å anklage siktede for forhold de mener han har begått. Da er det de som må fremlegge et tilstrekkelig bevisgrunnlag, basert på en grundig nok etterforskning, til at påtalemyndigheten er overbevist både om siktedes straffeskyld og at denne kan bevises i retten for at tiltale kan tas ut. 14 Dette er også fordi påtalemyndigheten selv må forstå om de skal ta ut tiltale i det hele tatt. Etter strpl. 69 heter det at dersom slike særlige forhold er til stede til at påtalemyndigheten etter en samlet vurdering finner at overveiende grunner taler for ikke å påtale handlingen så skal de ikke gjøre det. Dette er et utrykk for det såkalte opportunitetsprinsippet. 15 Dersom aktoratet ikke har det klart for seg hvilket faktum som er relevant vil det bli vanskelig for de å kunne ta et godt begrunnet standpunkt til om tiltale bør reises eller om saken bør løses ved påtaleunnlatelse eller eventuelt innstilling. Hensynet til sakens effektive fremdrift taler for at det brukes tilstrekkelig ressurser på tiltalebeslutningen. Dette er fordi en uklar tiltalebeslutning kan få betydning for gjennomføringen av hovedforhandlingen, og lede til en uriktig avgjørelse som blir påanket til lagmannsretten. Prosessøkonomiske hensyn taler for at etterforskningen likevel ikke kan trekke for langt ut. Storstilt etterforskning for å bringe tilstrekkelige bevis for at tiltalte har begått den straffbare gjerningsbeskrivelsen ville kunne føre til at det ble brukt uforholdsmessige store ressurser eller, i den andre enden, at mange forhold aldri ble påtalt. Nettopp fordi det ikke alltid er mulig å bringe tilstrekkelige mengder bevis frem. Likevel vil det koste rettsapparatet mer dersom saken ikke er tilstrekkelig opplyst og tiltalen individualisert fra starten av, fordi saken kan ende med å gå over flere år og helt til Høyesterett. På grunn av dette taler hensynet til effektiv ressursbruk i domstolsapparatet, hos politi og påtalemyndighet for at påtalemyndigheten på forhånd klarlegger hvilket faktum det skal uttas tiltale for. 13 Matningsdal (2013) s. 68. 14 Riksadvokatens (1/2002). 15 NOU 2003:15 avsnitt 5.5.3.1. 10

Likevel må de grunnleggende reelle hensyn som taler for en effektiv og gjennomførbar straffeforfølgning veies mot oppfyllelse av rettsikkerhetsgarantier for tiltalte. 16 Flere hensyn taler for en grundig tiltalebeslutning med en tilstrekkelig individualisering av det straffbare forhold. Påtalemyndigheten kan ikke tiltale noen for et forhold i sin alminnelighet, for eksempel tyveri, jfr. Rt. 1967 s. 381. 17 Tiltalebeslutningen har blant annet flere adressater enn retten og dens naturlige medlemmer og tilstedeværende, den er for eksempel åpen for media. 18 Dette taler for at tiltalebeslutningen inneholder nok informasjon til at folk kan forstå hva den tiltalte medvirkeren faktisk har gjort og som gjør at han nå sitter på tiltalebenken. Hensynet til sakens opplysning og hensynet til et materielt riktig resultat veier tungt for at påtalemyndigheten må beskrive hva tiltalte påstås å ha gjort godt nok, siden det er dette som er grunnlaget for rettens avgjørelse. 19 Altså at de faktisk rettslige omstendigheter som dekker det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet gjengis, slik at både tiltalte, dennes advokat, retten og møtende aktor forstår hva det er tatt ut tiltale for. Dette er både viktig av hensyn til retten slik at både dommer og lekdommere vet hva forholdet går ut på. Lekmennene må forså hvilke faktiske forhold som er relevante slik at det blir en reell lekmannsordning med aktive og tilstedeværende medlemmer, jfr. Strpl. 276 og 322. Dersom disse ikke forstår hvilket faktum som er relevant vil det bli vanskelig for de å vurdere bevisene som føres. Det er følgelig også viktig av hensyn til rettens mulighet til å fatte et korrekt standpunkt i saken, retten må være sikker på tiltaltes straffeskyld. Dersom denne ikke er det må retten frifinne tiltalte, blant annet på bakgrunn av det ulovfestede rettssikkerhetsprinsippet som går ut på at tvil skal komme den tiltalte til gode. Hensynet til rettens medlemmer taler for å angi de faktiske forhold i tiltalen, fordi disse bruker tiltalebeslutningen til å gi oversikt over saken og således hvilket faktum som må bevises. Dette kan igjen føre til problemer for retten når de skal administrere bevisførselen. Dersom de ikke forstår hvilket faktum som skal bevises vil de heller ikke forstå hvilke bevis som er relevante og hvilke som ikke er det og bør avskjæres. Hensynet til et materielt riktig resultat kan sies å ha flere sider. Det er ønskelig med en korrekt avgjørelse hva gjelder jussen og det er ønskelig hva gjelder faktum. Ved dette siste kan vi sondre mellom uriktige avgjørelser som gjelder faktum til tiltaltes favør og de som er til tiltaltes disfavør. Dersom vi sammenligner dette med sivilprosessen vil begge disse tilfellene være 16 Rt. 2001 s. 38. 17 Andenæs (2009) s. 347. 18 Domstolloven 124 tredje ledd og påtaleinstruksen 22-7. 19 NOU 2003:15 avsnitt 5.5.4.3. 11

å anse for like ille og like lite ønskelige. Derimot i straffeprosessen er avgjørelser med et uriktig faktum til tiltaltes favør akseptabelt, mens det ved avgjørelser med et uriktig faktum til tiltaltes disfavør er fullstendig uakseptabelt. For å hindre det siste så er det meget viktig at tiltalte får god mulighet til å forberede og gjennomføre sitt forsvar. Hensynet til at tiltalte skal få mulighet til å forberede et forsvar kan sies å være det viktigste og bærende hensynet bak reglenes utforing, nettopp fordi det i så stor grad bidrar til å sikre et materielt riktig resultat. Tiltalte må kunne få mulighet til å imøtegå anførslene som blir ført mot ham ved å legge opp et forsvar for å ivareta det viktige rettssikkerhetshensynet, det kontradiktoriske prinsipp. Dersom tiltalte og hans forsvarer ikke i tilstrekkelig grad evner å se hvilke faktiske forhold som er grunnlaget for anklagen mot ham vil de heller ikke, på noe stadiet av saken, om enn for sent, kunne være i stand til å forsvare seg og imøtegå de. De ville blitt fratatt all mulighet til å argumentere rettslig og forsvaret ville blitt fullstendig uthult. Hensynet til kontradiksjon er derfor avgjørende fordi det bidrar til å sikre en materielt sett riktig avgjørelse. 20 Dette taler for å tillegge det stor vekt. Dersom tiltalte skulle ønske å tilstå taler hensynet til en individualisert og grundig tiltalebeslutning sterkt. Her veier hensynet til vernet mot selvinkriminering tungt, nettopp fordi at dersom tiltalte ikke kan lese ut av tiltalebeslutningen hvilke faktiske forhold han har gjort for å oppfylle de objektive gjerningsvilkår i straffebestemmelsen, så står han i fare for å innrømme noe han ikke har gjort, altså å inkriminere seg selv. 21 Disse hensyn taler samlet for at hensynet til en grundig tiltalebeslutning må veie tyngre enn hensynet til en effektiv straffeprosess for å sikre en rettferdig rettergang. 4 Norsk rett 4.1 Strpl. 252 første ledd nr. 4 Etter strpl. 252 første ledd nr. 4 følger hvilke krav som stilles til tiltalebeslutningens innhold. Her heter det at den skal inneholde en kort, men så vidt mulig nøyaktig, beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder. Det er sikker rett at det nærmere innholdet i lovens krav til individualisering av faktum må bero på en interesseavveining i det konkrete tilfellet. Hvor utførlig 20 Matningsdal (2013) s. 5. 21 NOU 2003:15 avsnitt 5.5.3.4. 12

denne faktiske beskrivelsen skal være beror på et kompromiss mellom hensynet til de formål beskrivelsen skal tjene og hensynet til enkelthet og oversiktlighet. 22 Problemstillingen i det følgende blir hvilke krav norsk rett og Høyesteretts praksis stiller til utformingen av tiltalebeslutningens gjengivelse av de faktiske rettsstiftende forhold ved medvirkningshandlinger. Med forhold menes den handling som tiltalen gjelder, altså det påtalemyndigheten mener at tiltalte har gjort seg skyldig i. 23 Etter en naturlig språklig forståelse av ordlydens nøyaktig beskrivelse av faktum kan det sluttes at det bør angis tilstrekkelig med informasjon om den faktiske påtalte hendelsen til at tiltalte forstår hva som er grunnlaget for anklagen mot ham. Det kreves derimot ikke at faktum er så godt beskrevet som i premissene i en dom eller slik at man kan vurdere om de subjektive betingelser for straff foreligger. 24 Ut fra ordlyden kan det tyde på at de faktiske forhold som dekkes av straffebudets objektive gjerningsbeskrivelse bør beskrives. Det heter at tiltalebeslutningen skal være kort, slik at det trenger ikke å angis mye informasjon for at kravene etter bestemmelsen skal anses for å være tilstede. Likevel trekker dette i retning av at å kun angi medvirket dertil ikke vil holde for å oppfylle lovens vilkår. Lovens forbehold så vidt mulig henspiller på at det ikke alltid vil være mulig å fremskaffe tilstrekkelig informasjon, eksempelvis dersom det ikke er mulig å fastslå nøyaktig når på kvelden den straffbare handlingen skjedde. Der dette kommer til sitt fulle uttrykk bør det kanskje revurderes om det finnes tilstrekkelig grunnlag for å ta ut tiltale, men i de fleste tilfeller fra rettspraksis som behandles i denne oppgaven er det altså ofte mulig for påtalemyndigheten å presisere faktum nærmere. Et godt eksempel på at individualisering er mulig kan vi se dersom vi omformulerer tiltalebeslutningen 25 som lå til grunn for lagmannsrettsbehandlingen i saken i Rt. 2015 s. 345. Nedenfor har jeg individualisert hvilket selskap varepartiet var kjøpt fra, med endringene understreket: I 2008 besørget han at det i Sandakerveien 20 AS, Oslo, omsetningsoppgave for 1. termin 2008 urettmessig ble ført opp inngående merverdiavgift for kjøp av et parti varer fra A as for 22 Andenæs (2009) s. 350. 23 Ertzeid (2015) s. 30. 24 Andenæs (2009) s. 348. 25 Se gjengivelse av tiltalebeslutningen ovenfor i punkt 1.1. 13

4 250 000, noe som medførte en urettmessig tilbakebetaling av avgift med kr 975 000, og dette var urettmessig fordi kjøpet ikke var reelt eller aldri ble gjennomført. Eller til: I 2008 besørget han at det i Sandakerveien 20 AS, Oslo, omsetningsoppgave for 1. Termin 2008 urettmessig ble ført opp inngående merverdiavgift for kjøp av et parti byggevarer fra B as, for kr. 4 250 000, noe som medført en urettmessig tilbakebetaling av avgift med kr. 975 000, og dette var urettmessig fordi kjøpet ikke var reelt eller aldri ble gjennomført. Understrekningene viser to presiseringer i faktum, og det var mulig å ta de med i tiltalebeslutningen. Det ville også ha gjort det lettere for den tiltalte å forsvare seg mot hvilket kjøp han eventuelt har vært med på å medvirke til. I tillegg kunne tiltalen presisert hvilke medvirkningshandlinger påtalemyndigheten mente han hadde utført. Hvorvidt det er mulig å ta andre forhold i betraktning ved avgjørelse av om bestemmelsens krav skal anses oppfylt følger ikke av ordlyden og må antas at ikke tillates. I NOU 2003:15 Fra bot til bedring uttales det at det etter strpl. 252 skal gis en beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder og at dette innebærer at det faktiske forhold må fastlegges. 26 Det følger videre at innholdet i dette kravet må vurderes på bakgrunn av bestemmelsens formål som blant annet er å individualisere det straffbare forhold som saken gjelder og skape en mulighet for å kontrollere lovanvendelsen på bakgrunn av tiltalebeslutningen. Det betyr at tiltalebeslutningen må inneholde en beskrivelse av de faktiske omstendigheter som dekker det objektive gjerningsinnholdet i den aktuelle straffebestemmelsen. Endelig fremkommer det at tiltalebeslutningen skal være et hjelpemiddel for den tiltalte til å få imøtegått anklagene mot ham og således sikre at det kontradiktoriske prinsipp ivaretas i straffeprosessen. Dette skulle alene trekke godt i retning av at det ikke kan eller bør gjøres innskrenkninger av hva ordlyden krever i praksis. Lovens ordlyd og formål om å sikre tiltalte mulighet til å forsvare seg bidrar til oppfyllelse av at saken blir så godt opplyst som mulig og at viktige rettsikkerhetsgarantier ivaretas. Om det i noen tilfeller kan lempes på kravene som følger av lovens ordlyd kan vi lese av rettspraksis. Nedenfor følger et utvalg dommer for å se hva som tillegges vekt i vurderingen av om kravene til tiltalebeslutningen anses for oppfylt. 26 NOU 2003:15 avsnitt 5.5.4.3. 14

4.2 Rettspraksis For å se hvilke krav som stilles i norsk rett til angivelse av de faktiske forhold i tiltalebeslutningen ved medvirkningshandlinger, er det essensielt å se hen til rettspraksis fra Høyesterett og øvrig rettspraksis. Det er disse som nærmere avgjør hva bestemmelsen faktisk innebærer rettslig, siden de kan velge å anse en lite individualisert tiltalebeslutning for å være en saksbehandlingsfeil som fører til opphevelse av dommen. Dersom de gjorde det ville det sendt et signal nedover i rettsapparatet og til påtalemyndigheten om at de må utforme tiltalebeslutningen annerledes og grundigere for å unngå opphevelse. Nedenfor kommer et utvalg rettsavgjørelser, hovedsakelig fra Høyesterett, som er egnet til å belyse hva som nærmere ligger i bestemmelsens innhold. Det er ikke begrenset til saker som utelukkende omhandler medvirkningshandlinger, selv om rettsanvendelsen og praksis tydelig trekker et skille mellom tiltalebeslutninger utformet for vanlige hovedgjerninger og forhold som kun gjelder medvirkning. Likevel finnes det uttalelser og betraktninger i lignende saker som belyser temaet på en interessant måte. Nedenfor vil det forsøkes å belyses hvor meget som må gjengis i en tiltalebeslutning av faktiske rettsstiftende forhold for å oppfylle lovens krav. 4.2.1 Umulig å individualisere tiltalen Strpl. 252 første ledd nr. 4 inneholder en reservasjon mot å måtte fremskaffe opplysninger om de faktiske rettsstiftende forhold dersom det ikke vil være mulig. Dette følger av så vidt mulig. De klareste tilfellene på at dette ikke alltid er mulig å beskrive innholdet i grunnlaget for tiltalen godt, og derfor kanskje mer allment akseptert, er for fortsatt forbrytelse. Det ligger litt i de fortsatte forbrytelsers natur og tiltalebeslutningen holder seg gjerne til å beskrive hva som har skjedd til hvilke anledninger så godt den kan. Et eksempel på dette er Rt. 1949 s. 25 der tre tiltalte var siktet for å ha ulovlig solgt 37 000, 9000 og 6000 halve flasker øl. Her uttalte førstvoterende som begrunnelse for å forkaste anken over saksbehandlingen at skulle det forlanges at tiltalebeslutningen i slike tilfeller inneholder faktiske opplysninger som individualiserer de enkelte salg, eller iallfall en del av dem, ville dette ofte være ensbetydende med at en beviselig ulovlig salgsvirksomhet blir straffri. 27 Med dette kan vi forstå at så mange små enkelthendelser ikke var mulig å individualisere ytterligere enn det som ble gjort i 1940 og at det i visse tilfeller kan godtas at tiltalebeslutningen ikke er individualisert for hvert enkelt forhold. 27 Rt. 1940 s. 25 s. 27. 15

Et eksempel som gjelder tiltalebeslutningen ved medvirkningshandlinger der det samme elementet av fortsatt forbrytelse går igjen er Rt. 1998 s. 1416. Her hadde en mann i tiden fra januar og frem til mai 1995 vært sjåfør for en annen mann som hadde brutt seg inn i biler i Oslo, Asker, Lysaker, Karihaugen og Skedsmokorset og stjålet CD-spillere, CD plater, solbriller, penger og mobiltelefoner. Av tiltalebeslutningen for medvirkning fremgikk det at medvirkeren hadde vært sjåfør for hovedmannen og at det var i disse områdene og i dette tidsrommet handlingene hadde skjedd. Det var derimot ikke konkretisert noe nærmere om de enkelte handlinger hva gjaldt sted, tidspunkt eller fornærmede nærmere. Om spørsmålet om denne tiltalebeslutningen var tilstrekkelig konkretisert uttalte førstvoterende at tiltalen var tilstrekkelig konkretisert til at det anses tilstrekkelig for å ta ut tiltale for en fortsatt sammenhengende forbrytelse. 28 Disse eksemplene viser at det kan stilles lavere krav til tiltalebeslutningens konkretisering dersom det er en tiltale for en fortsatt forbrytelse. I den ene saken var det en medvirkningshandling, men dette var likevel ikke det mest fremtredende, all den tid den fortsatte forbrytelsen på et vis konsumerte dette forhold. Dette kan forklares med at fortsatt forbrytelse vanskeliggjør konkretisering av tiltalebeslutningen og dette dermed må bli tillagt vekt som et formildende krav til tiltalebeslutningen, nettopp fordi det kan bli umulig å konkretisere nærmere. Dette viser at forbeholdet så vidt mulig kan lempe på tiltalebeslutningens krav til individualisering, men om dette vil gjelde også for tiltalebeslutningen for medvirkningshandlinger alene er tvilsomt. 4.2.2 Medvirket dertil Medvirket dertil har i lang tid vært en akseptert form for angivelse av det forhold den tiltalte medvirkeren er anklaget for å ha gjort seg skyldig i. Et eksempel på dette finner vi i Rt. 1988 s. 676, der Høyesterett godtar formuleringen eller medvirket dertil, istedenfor å kreve en gjengivelse av de faktiske rettsstiftende forhold. I denne saken var det to menn på 31 og 33 år som hadde oppsøkt en eldre mann, ranet ham og skadet ham med døden til følge. En tredje mann på 24 år ble dømt for medvirkning til ranet uten at det var mulig å forstå ut fra tiltalebeslutningen hva han hadde gjort for å medvirke. Høyesterett uttalte at hva som er medvirkning er nevnt i gjengivelsen av lovteksten og følger enten direkte eller forutsetningsvis i gjerningsbeskrivelsen. De fremholdt at det ikke kreves 28 Rt. 1998 s. 1416 s. 1418-1419. 16

mer etter fast praksis. Det uttales at det ikke trenger å kreves av gjengivelsene i tiltalebeslutningen at man skal kunne kontrollere om lovanvendelsen er riktig med hensyn til de faktiske forhold bestemmelsene stiller til medvirkeren. Det kan virke som om Høyesterett lener seg på praksis og dermed legger frem et eksempel på et ytterpunkt av presisjon i tiltalebeslutningen for å illustrere at så mye ikke kreves. Det er imidlertid mye som kunne vært presisert i tiltalebeslutningen uten at man skulle bli i stand til å avgjøre saken. Høyesterett viser til Rt. 1977 s. 758 s. 761 der dette ble ansett for å være tilstrekkelig etter den gamle loven og viser til forarbeidene til den nye loven der det fremkommer at det ikke var meningen å endre denne praksis. Imidlertid handlet ikke det punktet i dommen om anke over saksforberedelsen om tiltalebeslutningens utforming for medvirkningshandlinger, og er derfor egentlig ikke overførbart til det forhold denne saken gjaldt. Når det gjelder forarbeidene følger det at handlingsbeskrivelsen i et spørsmål (les: tiltalebeslutningen) skal individualisere det forhold saken gjelder. 29 Det som diskuteres i avsnittet er hvor detaljert den skal være holdt opp i mot diskusjonen om Høyesterett skal føle seg bundet av den ved deres prøving av lovanvendelsen. Høyesteretts henvisning til at dette forarbeidet støtter tidligere praksis er derfor heller ikke holdbart. Som tidligere nevnt ser det ikke ut til at ordlyden åpner for å angi en så upresis tiltalebeslutning. 4.2.3 Få eller ingen krav til individualisering Også fra yngre rettspraksis ser vi at retten godtar at påtalemyndigheten ikke angir de faktiske forhold som er grunnlaget for tiltalen mot medvirkeren. I RG. 2008 s. 1544 var en mann tiltalt for medvirkning til falsk forklaring uten at det var nærmere konkretisert hva denne medvirkningen bestod i. Her uttalte lagmannsretten at det ikke er noe krav om at selve medvirkningshandlingens gjerningsbeskrivelse tas med i tiltalebeslutningen. I denne saken hadde tingretten avsagt frifinnelsesdom fordi tiltalen ikke beskrev noen straffbar form for medvirkning. Likevel opphevet lagmannsretten dommen under henvisning til at det fremgikk både av lovhenvisningen og av tiltalen at den gjaldt medvirkning. Et annet lignende tilfelle finner vi LB-2014-66234. Der uttaler lagmannsretten at det ikke finnes noe krav om at medvirkningshandlingen uttrykkelig skal gjengis i gjerningsbeskrivelsen. De fremholder at det skal gjøres en helhetsvurdering der det avgjørende er om den tiltalte 29 Ot.prp.nr. 35 (1978-1979) s. 216. 17

har fått mulighet til å forberede sitt forsvar på bakgrunn av en godt nok individualisert tiltalebeslutning. I denne saken mente lagmannsretten at kravene var oppfylt, dommen ble likevel opphevet på et annet grunnlag. I denne saken sa retten både at det ikke var store krav til tiltalens utforming og individualisering, men at den faktisk i noen grad måtte individualisere, dog med den store hovedvekt på om den i en helhetsvurdering gav tiltalte tilstrekkelig mulighet til å forberede et forsvar. Dette går igjen i flere dommer der det legges betydelig vekt på en helhetsvurdering som i stor grad baserer seg på å avhjelpe en manglede utfylt tiltalebeslutning med tiltaltes mulighet til å se øvrige dokumenter i saken. 4.2.4 Øvrige dokumenter i saken Det fremgår av flere Høyesterettsdommer at de mener manglende individualisering av tiltalebeslutningen kan avhjelpes ved at tiltalte får mulighet til å se øvrige dokumenter i saken eller bevisoppgave. 30 Det vises til at tiltalte kan få informasjon om innholdet i siktelsen mot ham ved å se disse dokumentene og at kravene som stilles til tiltalebeslutningen etter strpl. 252 første ledd nr. 4 derfor er oppfylt. I Rt. 1992 s. 127 var en tidligere ustraffet mann dømt for grovt tyveri og brudd på en rekke bestemmelser i vegtrafikkloven, men også for medvirkning. Han ble frifunnet for flere av disse punktene og medvirkning i herredsretten fordi medvirkning kun var nevnt i tiltalens overskrift og ikke i selve gjerningsbeskrivelsen. Likevel kom Høyesterett til at tiltalen tilfredsstilte kravene etter strpl. 252 fordi overskriften og gjerningsbeskrivelsen måtte sees i sammenheng som en enhet. Overskriften til tiltalen lød som følger: grunnlaget for tiltalen er følgende handling eller medvirkning til denne handling. Videre følger det av tiltalebeslutningen at: den 16. april 1990 på X i Y kommune, banet han seg adgang til Y på Samvirkelag ved å skru opp/ bryte opp plastkuppelen på taket til Samvirkelaget. Fra stedet borttok han ca. 6 kasser øl, samt 3 pakker tobakk. Høyesterett uttaler at det er en feil at herredsretten har lagt til grunn at medvirkning må tas med i den faktiske gjerningsbeskrivelsen. De finner at anken må tas til følge og kommer til at tiltalebeslutningen oppfyller de krav som strpl. 252 stiller. 30 Se eksempelvis Rt. 2001 s. 38. 18

I denne saken ser vi at Høyesterett tillegger tiltalens overskrift å være en enhet sammen med tiltalebeslutningen. Likevel er ikke overskriften mer individualiserende enn det som har vært vanlig praksis fra tidligere, og som har blitt kritisert, nemlig medvirket dertil. Dersom selve tiltalebeslutningen, som jeg formoder at også er utformet for hovedmannen, skulle individualisert medvirkningshandlingen, måtte den inneholdt noe som helst av informasjon om hva medvirkeren skal sies å ha gjort for å medvirke. Det fremkommer av dommen at det etter bevisførselen følger at medvirkeren skal ha kjørt frem og tilbake utenfor bygningen og på tegn fra hovedmennene ha rygget inn bak bygget, latt tyvegodset laste inn i bilen og kjørt fra stedet. Det er ingen tvil om at dette er medvirkning i lovens rette forstand, men det er ingenting av denne faktiske medvirkningshandlingen som fremkommer av tiltalebeslutningen. Det er mulig at Høyesterett, som så mange andre ganger, ser denne bevisførselen i sammenheng med tiltalen og den tiltaltes mulighet til å legge opp et forsvar, men det fremkommer ikke av dommen. Uansett gav det ikke medvirkeren noen større mulighet til å forstå hva slags form for medvirkning han var anklaget for ved å se tiltalens overskrift og selve tiltalebeslutningen som en enhet, enn det ville gjort dersom han ikke hadde hatt denne overskriften. I Rt. 2008 s. 118 hadde en mann kommet med flere trusler mot sin tidligere samboer, blant annet om å drepe henne. Mannen ble dømt for dette, men anket med påstand om at forholdet ikke var tilstrekkelig konkretisert og at det ikke kunne sees som et sammenhengende straffbart forhold. I denne saken uttalte Høyesterett om kravene til tiltalebeslutningens konkretisering at disse må tolkes i lys av EMK. Art. 6 nr. 3 bokstav a og at det har vært lagt til grunn at det avhenger av omstendighetene i saken hvor strenge krav som må stilles til tiltalebeslutningens utforming. Det avgjørende må være om den tiltalte har fått tilstrekkelig mulighet til å forberede sitt forsvar. Med dette menes at tiltalens handlingsbeskrivelse må suppleres med påtalemyndighetens bevisoppgave og innholdet i forklaringer som påtalemyndigheten støtter sin sak på. Dette er riktignok en sak om fortsatt forbrytelse, likevel er disse uttalelsene gjengangere også i medvirkningsaker. I Rt. 2001 s. 38 var to personer, A og B, domfelt for oppbevaring og omsetning av narkotika etter strl. 162 første og andre ledd jfr. femte ledd. A ble dømt for oppbevaring og kun for å ha medvirket til omsetningen. Begge anket dommen av flere grunner, blant annet over saksbehandlingen. Det mest sentrale er Høyesteretts behandling av om tiltalebeslutningen var tilstrekkelig individualisert når det gjaldt As medvirkningshandling til omsetning av narkotika. Denne dommen er det første klare tilfelle der høyesterett kommer til at tiltalebeslutningen ikke tilfredsstiller strpl. 252 første ledd nr. 4 krav til individualisering av tiltalens faktiske forhold. Dommen er en 3-2 dissens, likevel må denne kunne sies å representere en nyvinning 19