Politisk styring. Alle kan bli rusfri

Transkript

1 Politisk styring Vi er positive til at rusfeltet får såpass mye oppmerksomhet som det gjør, og at flere aktører ønsker å utvikle det i den ene eller den andre retningen. RIO jobber for at flest mulig brukere, skal få best mulig hjelp for problemene sine. Vi er av den opplevelsen av at manglende politisk styring av rusfeltet har vært et demokratisk problem. Interesseorganisasjoner representative for feltet har opplevd at beslutninger tatt i foretak har vært i strid både med politiske føringer og den generelle oppfatningen om hvilke behov brukergruppene har hatt. Tjenester er blitt lagt ned, bare for å bli gjenopprettet etter press over flere år fra grasrota. Dere trenger en trygg styring av spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste for å få effektuert deres politikk. Alle nye satsinger man vil gjøre, umuliggjøres om man ikke har styring. Og husk: styringen må ha en forankring i grasrota! Alle kan bli rusfri I RIO pleier vi å si: «alle kan bli rusfri, men ikke alle blir det». Ingen av oss vet hvem. Muligheten til å bli rusfri er helt avhengig av tid og sted. Vår jobb er å skape arenaene folk trenger for å kunne bli rusfrie. Sykdomsbegrepet som tas opp i forslaget synes vi er problematisk. Sykdomsbegrepet tjener en funksjon, tenker man, i og med at det kan fjerne noe av skylden for situasjonen man står i, det kan utløse rettigheter og fjerne stigma. Samtidig kan det være passiviserende og klientskapende. En del måter å tolke avhengighet på, vil jeg si rett og slett også er galt. Enkelte hevder f.eks. at Avhengighet er en kronisk progressiv tilbakefallende hjernesykdom. I det minste var jeg lettet over å høre WHO sin definisjon på narkotikakommisjonen i Østerrike i år. Der omtalte man avhengighet som en forebyggbar og behandlbar «forstyrrelse». Befolkningsundersøkelser viser at personer med på et tidspunkt en stoffavhengighet, på et senere tidspunkt ikke har avhengigheten. Over tid øker dette antallet, noe som betyr at tilstanden generelt sett, er progressivt tilfriskende, for personer med avhengighetsproblematikk. Det er en rekke andre faktorer, som sosioøkonomiske forhold, enn selve misbruket av et rusmiddel, som gjør at man oppsøker hjelpeapparatet. Det er slike faktorer den offentlige og ideelle sektoren, i samarbeid med næringslivet, vil kunne gjøre noe med. Derfor er det viktig å ruste kraftig opp arbeidet med sosial integrering. Særlig viktig vil det være å legge et langt større fokus på å hjelpe folk ut i arbeid.

2 Recovery-orientering av skadereduksjon Det er viktig å ivareta behovene til de som sliter med rus. Skadereduserende tjenester er viktige for å forhindre sykelighet og død. Disse tjenestene er også viktige som en del av en pakke som setter hjelpeapparatet i kontakt med brukerne. Derfor må vi sørge for å ikke konstruere «trap-programs» der brukeren ender opp passivisert og uten framtidsutsikter. De senere årene har LAR fått masse kritikk for nettopp dette. På samme måte skal man ikke videreføre en praksis som sier: «enten greier du dette programmet ellers er det rett tilbake på gata med deg!». Begge deler er like lite konstruktivt. Det er en markant økning i dødsfall av opioider forskrevet i LAR 1 og en gjennomgående stabilt høy overdoserate. Da er det grunn til å anta at en intensiv og integrert innsats må settes inn på alle nivåer. Samtidig viser erfaringer med å fjerne åpne russcener i «suksessbyene» Zurich, Amsterdam, Lisboa, Wien og Frankfurt, at heroinbehandling ikke var en avgjørende faktor for å redusere dødelighet. Det ble også høy overdoserisiko forbundet med utdeling av det langtidsvirkende morfinpreparatet Substitol 2. Disse erfaringene illustrerer et viktig poeng: medisinering alene løser ikke problemet, men vil være viktig i en integrert satsing der oppfølging er sentralt. Vi mener det er lurt å rette opp i de store manglene LAR pr. i dag har, før man begynner å innføre heroinbehandling. Så mener vi den beste tilnærmingen for å bedre tilbudet til rusmisbrukerne er etablering av «Recovery Orienterte Integrerte Systemer» (ROIS). Innenfor ROIStenkingen integrerer man skadereduserende programmer (som lavterskel substitusjonsmedisinering, sprøyterom/sprøyteutdeling, lavterskel kaféer etc.), klinisk avrusning, langtidsbehandling med rusfrihet og livsmestring som mål (terapeutiske samfunn, kollektiver, kristenhumanistiske og diakonale tjenester, LAR mm.) og ettervern/sosiale integreringsprogrammer som får folk ut i utdanning, arbeid og aktivitet. Problemet vi stort sett står overfor i tjenesteapparatet er manglende koordinering og styring. Ikke ressurser. Ikke tiltak. I praksis fungerer et ROIS slik at om brukeren «splitter» (dropper ut av) et behandlingsprogram får han/hun umiddelbart tilbud om oppfølging på et lavere nivå (som f.eks. klinikk eller skadereduksjon) etter behov. Er han/hun klar for å avansere fra et skadereduserende tiltak, kan han/hun f.eks. få tilbud om plass i et behandlingsprogram igjen. En slik tilnærming er tilpasset kjente anbefalinger for oppløsning av åpne russcener

3 For oss har det derfor vært viktig at kapasiteten økes i ideell sektor for å sikre variasjon i feltet (viktig for klientmatching), og integrerte ettervernstiltak. Felles stabs-trening for alle nivåer av tjenesteapparatet sannsynliggjør bedre faglig integrering og samhandling. Integrerte ettervern 8 av 10 brukere i rusbehandling oppgir at de ikke har et etterverntilbud. Vi vet at folk dør etter de har vært i behandling. Vi vet også at oppbyggingen av ikke-integrerte ettervern ikke nødvendigvis fungerer veldig bra 4. Det er i seg selv ganske vanskelig å se for seg en modell der man «behandler problemet» (gjerne på landet) på høyt spesialisert nivå i institusjon, for deretter å «følge opp brukeren i kommunen» og samtidig tenke seg at dette skal være sømløst. Det er meningsløst å konstruere fiktive skiller mellom behandling og ettervern. Pr i dag er vel over 70 % av det totale døgntilbudet bestående av tjenester levert av ideelle tilbydere, som f.eks. Tyrili, Phoenix Haga, Blåkors, Solliakollektivet osv. Mange av disse tjenestene har eksistert lenge og har vokst frem, etablert og integrert seg i relasjon til brukere, nærmiljø og oppdragsgivere. Du finner her alt fra de gamle små kollektivene, 12 trinns institusjoner, terapeutiske samfunn, eklektiske behandlingsmodeller med kristenhumanistisk opphav, og til de tradisjonelle medisinske klinikkene. Noen av disse er bra. Andre er mindre bra. Sånn er det bare. Vi ber komiteen merke seg variasjonen i tjenesteapparatet. Utbyggingen av integrerte ettervern til disse tjenestene må skje «bottom-up» fremfor «top-down». Det er lite gunstig om det regionale helseforetaket krever en utbygging av en spesifikk behandlingsmetode (DBT) som tar utgangspunkt i Zen-filosofi (selv om Zen-filosofi er kult), mens TSB-tilbudet f.eks. bruker «fellesskapet som metode» eller mentalisering og 12-trinn eller f.eks. tradisjoner i enkelte medisinske klinikker: svært lite. Det er også et poeng at selv om en metode kan vise til å ha vært gjennom en «doubleblind RCT» studie, så er det ikke sikkert den er mulig å innføre hvor som helst. Problemet med denne formen for klokketro på RCT viser seg fort når vi ser eksempler på behandlingsinstitusjoner med evidensbaserte akronymer herfra og ut i evigheten, hvor ingen blir nyktre. Komplekse psyko-sosiale modeller f.eks. kan ikke kjøres gjennom et slikt forskningsprisme. Eksempelvis presterte EMCDDA i 2013 å si at psyko-sosial behandling hadde «litt evidens», mens terapeutiskes samfunn «ikke 4

4 hadde noe», på tross av haugevis med etterundersøkelser som gir evidens. Nok om det: Vi har to konkrete forslag til hvordan man kan tilrettelegge for integrerte ettervern: 1. De regionale helseforetakene finansierer utbygging av integrerte ettervernprogrammer hos offentlige og ideelle tjenester (dersom for eksempel kun de ideelle gjør det vil ca. 70 prosent av pasienter i langtids døgnbehandling ha et tilbud etter opphold i institusjon). 2. Hver enkelt pasient får en oppfølger fra kommunehelsetjenesten som følger pasienten gjennom for-vern, behandling og ettervern. Dersom man iverksetter disse to forslagene vil man kunne sikre alle brukere et mer sammenhengende tilbud. Alternative reaksjoner RIO er enige i at det ikke nytter å straffe folk med rusproblemer, fordi de har rusproblemer. Flere yrkesvalg er f.eks. stengt for en av innlederne her i dag pga. bl.a. bruk og besittelse. Behandling fremfor straff som bøter o.l. vil alltid være å foretrekke. Man skal samtidig passe på litt, så ikke man risikerer at rusbehandling får et tvangspreg over seg. Fengselet er en ubrukt ressurs Videre er det viktig å ruste opp behandlingstilbudene i fengslene. Mange innsatte har alvorlige rusproblemer og mange ønsker behandling 5. Det er velkjent at rehabiliteringstilbudet i fengslene ikke holder mål 6. Det er bekymringsverdig at brukere forteller om hyppig omsetting av metadon og buprenorfin inne i flere fengsler 78. De som mottar LAR-medikamenter i fengslene opplever et press fra andre innsatte om å lure vekk disse. Fengslene trenger et solid løft, både for å forhindre produksjon av nye rusmisbrukere og for å rehabilitere rusmisbrukere. Det skal ikke være slik at folk som trenger og vil ha hjelp ikke skal få dette. Vi foreslår at tjenestetilbydere av behandling som for eksempel Tyrili, Phoenix Haga eller lignende, får finansiering til å etablere pilotprogrammer i de største fengslene, tilknyttet en forskningsenhet og med brukerutvalg eller brukerråd. Fengsler er de

5 beste arenaene for randomisert forskning på komplekse behandlingsmodeller 9 ettersom disse er (så godt som) lukkede systemer. Dette kan være en mulighet for evidensbasering av ulike psykososiale programmer, som vil gi verdifulle bidrag til internasjonal forskning 10. Med ønsker fra oss i RIO om et godt samarbeid på rusfeltet pdf?sequence=1 10