v/ Hanne Katinka Hofgaard, landskapsarkitekt og rådgiver i Parkvesenet.

Transkript

1 landbrukssamling for kommunene i fylket, Byhaging i Kristiansand kommune muligheter og utfordringer v/ Hanne Katinka Hofgaard, landskapsarkitekt og rådgiver i Parkvesenet. «Urban gardening», byhaging, urban dyrking, geriljahaging eller rett og slett bydyrking! Det er trendy å tenke grønt. Det dyrkes på industritomter, på takhager, på offentlige og private områder som er tilgjengelige. Dette er blitt et tverrfaglig fenomen, som spirer både fra grasrotplan og fra de forskjellige fagsektorer; arkitekter og landskapsarkitekter er på banen. Også de tradisjonelle botaniske hager, arboretene og historiske anlegg har meldt om ny interesse rundt urtehager og grønsaksplanter. Sopp- og nyttevekstforbundet i Norge melder om stor medlemsvekst. Interessen flytter seg fra prydvekster over mot nyttevekstene. Nesten alle fagblad har noe å melde på «grønne felt», og grønne tema er gjennomgående på konferanser og fagdager. De grønne verdier handler om mer enn bare mat. Vi har innsett at disse verdiene har avgjørende betydning både for folks helse i det daglige, men også for klodens helse: Alle trenger å oppleve grønt for sinnets harmoni. Samtidig har «det grønne» betydning for at de globale kretsløp og vannhusholdningen på planeten vår skal overleve. I siste nummer av «Park og anlegg» skriver de om restaurering av Værnes prestegård; den nye nyttehagen med de 30 ulike krydderurtene. De skriver om samarbeid mellom museet, det lokale hagelaget og bondekvinnelaget. I samme nummer kan en lese om Rotterdam; der begrepet «grønn by» er satt i system og er førende for all byutvikling. Her jobbes det i dybden slik at «det grønne» har betydning og prioritet i alle etater; det er sosialt og økonomisk attraktivt. Motivene for dyrkingsinteressen er ulik, men felles er stor kreativitet, stort mangfold i uttrykk og positive sosiale ringvirkninger knyttet til dyrking av mat i byer verden over. I Norge ligger vi litt etter, kanskje pga vår velstand. Flere steder i den vestlige 1

2 verden ellers, har det dessverre vært en dramatisk nedgang i inntekt for folk flest, noe som har inspirert til å starte omfattende dyrkingsprosjekter. Konsumbevisstheten har også økt: Folk vil vite hvor maten de spiser kommer fra og hvordan den er dyrket. I London og New York er det stor oppblomstring av grønnsakshager på tak og i parker, egne grønne markeder selger produktene, og restauranter med egne urtehager trekker gjester. Urolige tider generelt i verden og et økende behov for å arbeide med klima- og miljøutfordringer spesielt, har skapt en folkebevegelse for å slå seg sammen og dyrke mat der hvor folk flest bor. Dette har gitt matproduksjonen en ny status. Finanskrisen i Europa har flere steder ført til at større byutviklingsområder blir liggende brakk. I Rotterdam har beboer tatt initiativ og satt i gang med parselldyrking på kommunal grunn som var tenkt til leilighetsutbygging. Området er nå en dyrkingsplass og har blitt et populært møtested for hele byen. Så hvordan er det i Kristiansand? Her har vi en kommuneplan som heter «styrke i muligheter». Våre satsningsområder er: Byen som drivkraft, Byen det er godt å leve i og Klimabyen: Byhaging er relevant for å imøtekomme alle disse ambisjonene; gi dem et håndfast innhold; være en «signatur» for satsningen. Vi befinner oss i en tid med endring i boform, en tid med fortetting, folk flytter fra hage til leiligheter. Grønn vekst og dyrking er ikke lenger en selvfølge. Det er allerede lenge siden maten i butikken var lokal. Mye av interessen lokalt og entusiasmen for «byhaging» dreier seg om ønske om kortreist mat, ønske om giftfrie produkter, og noe om gleden ved å dyrke selv. I tillegg ligger det implisitt i «urban dyrking», at møteplassen er viktig; læring og samarbeid med andre om oppgavene. Kristiansand er liten i denne sammenhengen, og vi ligger langt etter de større byene i Norge. Men interessen er gryende også her, og vi har et vellykket eksempel på Odderøya, der vi har både en økologisk 2

3 stjernehage og en geriljahage. Vi har også flere parallelle prosjektideer som springer ut fra urban dyrking i vid forstand. Odderøya er ikke tilfeldig valgt som utprøvingssted. Her ligger «Grønt senter» som skal være et kompetansesenter for grønn samfunnsutvikling. De flyttet inn i den ærverdige «Komandantboligen» i 2013, og består av partnerne Kristiansand kommune, Stiftelsen Miljøfyrtårn og Klimaalliansen. Grønt senter jobber med rådgivning innen flere miljøsaker, men arrangerer også åpne kurs og foredrag, slik at stedet befester seg bedre som en møteplass for alle. Matkurs og dyrkingskurs er stadig mer populære, og også mer spesielle tema rundt naturens utfordringer: I forrige uke hadde de for eksempel fullt hus i kurs om bygging av «humlekasser». Grønt senter har fra å ha levd litt i periferien, fått mye bedre fotfeste gjennom flyttingen til Odderøya som fra før er et kulturelt tyngdepunkt i Kristiansand. Det å samarbeide med beslektede foreninger gir også uttelling, og ikke minst det å åpne seg opp mot byen og skape en møteplass og en arena for samvær og læring, der frivillighet og engasjement har vært en nøkkelfaktor for suksessen. Målet er at hagen skal vokse seg til å bli en formell og uformell møteplass rundt dyrking og læring. Begynnelsen var en økologisk stjernehage. Hagen er et resultat av et bredt samarbeid mellom fylkeskommunen, hageselskapet, Grønt senter/klimaalliansen, Oikos Agder, fylkesgartner og Kirkens Bymisjon. De siste har nedlagt et enormt arbeid med hagen; rydding, såing, planting, stell og høsting. I tillegg til utallige dugnadstimer, har produktene fra hagen inngått i diverse retter i Bymisjonens egen kafe på Fisketorget, så mer kortreist kan det ikke bli. Hagen er nå i en god utvikling der det skjer noe hele året. Minst 16 mennesker er involvert i driften, og området er åpent for besøk. Både barnehager og andre stikker innom, i tillegg til at hagen fungerer som en praktisk fremvisningsplass for mange av de temaene som tas opp i kurs og foredrag ved Grønt senter. Hagen dyrkes økologisk, og er en inspirasjon til andre om at det nytter å dyrke giftfritt. Bymisjonen legger til rette for frivillig innsats, men er også opptatt av å kunne tilby arbeidstreningsplasser. Hagen har fungert godt for dette, og kan slik sett regnes som et Grønt entreprenørskap og kan være en forløper for andre arbeidsplasser innen 3

4 byhaging; i Oslo har de Epleslang ; arbeidsplasser for mennesker med funksjonshemming, og også andre arbeidstreningstiltak gjennom NAV. Mer spontant har det også oppstått en «Geriljahage» på området. Her har en bare etablert seg med pallekasser og sekker og dyrket i vei. Kunstnermiljøet har vært et frodig innslag i hagen, og gitt inspirasjon til at palledyrking fungerer også hos oss. Mer enn 50 mennesker dukket opp på temakvelden i høst om urban dyrking: I tillegg til å få presentert Bymisjonens arbeid, var det flere tema; Marit Wright fra Oikos belyste betydningen av å dyrke økologisk: Sprøytemidler og kunstgjødsel hoper seg opp og forgifter både insekter og mennesker. Hun presenterte den gode økohagen full av fugler, smådyr og insekter som hjelpere: en verden av yrende liv, opplevelser og læring. Barbro Thomassen påpekte at balkong- og pottedyrking, småhageinteressenter og kjøkkenhageentusiaster ikke kommer av jåleri og markeringsbehov. Hun presiserte at det å ta vare på jorda er et av menneskenes største ansvar. Kolonihagen på Kongsgård er definitivt også et eksempel på byhaging. May-Brith Ohman Nielsen, presenterte et prosjekt med hensikt å registrere og måle hvor mye, og hva slags grønnsaker man har høstet i hagen. På den måten vil man kunne få fram en oversikt over hvor mye man kan dyrke, og hva man kan dyrke på lite eller mye plass. Kongsgård kolonihage er for øvrig fra Den består av 109 hager med felleshus, kafe og andre fasiliteter; man kjøper sin hage, men jorda og fellesområdene er kommunale. Opprinnelig hadde hagene stor betydning for eiernes helse og økonomi, men i dag er nok rekreasjon viktigst, selv om trenden for matauk merkes også her. Det var mange parsellhager i Norge, også i Kristiansand. De var i sin tid ment for å kompensere for trange leiligheter, slik at mulighet for matauk skulle kunne opprettholdes for barnefamiliene som flyttet inn til byene. De har fra slutten av 90 tallet hatt trange kår, og blitt nedbygget flere steder, i Kristiansand har vi bare en 4

5 igjen, men unntak av Kongsgård som fremdeles er svært populær. Denne glemte hagen ligger i Vågsbygd, og vi har nå fått nye henvendelser om å få dyrke opp denne. I Bjørvika i Oslo har de faktisk anlagt en ny kolonihage i 2012; den heter Herligheten, og er nettopp basert på dyrking i kasser. Også villahager representerer en type byhaging; under krigen var mange produksjonshager, etter krigen prydhager, men nå er det en tendens til igjen å dyrke i sin hage, selv om det ikke akkurat kan kalles en trend i Kristiansand; men noen fantastiske eksempler har vi å vise til også her; her for eksempel fra Harriet Beislands hage på Lund. Skolehagene tas også gjerne med under byhaging. I Norge hadde vi lange tradisjoner for skolehagedrift. Også den kollapset på 90 tallet, og har vært vanskelig å få ordentlig i gang igjen siden. Steinerskolene har holdt skolehagene sine i hevd, og sier de er en flott arena ikke bare for dyrking, men også for tverrfaglig læring. I Kristiansand har vi ingen skoler med tradisjonell skolehage, men i hvert fall to skoler har et organisert opplegg, en i samarbeid med Timenes gård og Vardåsen skole med sin lille, men velfungerende skolehage; tilpasset lærernes ambisjoner. Utfordringen er at det ikke lenger inngår i læreplanen, at det er tilfeldig hvorvidt det finnes noen interesse, og at det er tilfeldig også hvorvidt det finnes noen kompetanse. Dessuten er det slik at det er en utfordring med organisering av et emne som forholder seg til årstidenes vekst og ikke til plan for ferieavvikling. Det finnes imidlertid mange gode argumenter for å gi skolehagene et nytt løft. Erfaring med praktisk arbeid, kunnskap om natur og matens opprinnelse, frisk luft og fysisk aktivitet er noen av dem. Kanskje bør en se på nye arenaer for skolehager i Kristiansand; i kombinasjon med bynære gårder eller kanskje som en nysatsning for arboretet? Landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus har skrevet en rapport om urbant landbruk og de mulighetene som ligger i dette. Her gjennomgås alle aspekter som det kan være viktig å se på mer samordnet, og ikke bare innenfor de 5

6 enkelte sektorer; her er en innom hele bredden og snakker om alt fra folkehelse til kriminalomsorg og om revitalisering av skolehager og dyrking i barnehager; her drøftes aspekter ved kunnskapsoppbygging, produksjon og landbruket som møteplass. Rapporten kommer med en rekke anbefalinger for hvordan det kan tilrettelegges for urbane landbrukstiltak i fremtiden. Rapporten er vel verd å titte på også for Kristiansand; og trekker frem flere konkrete og spennende eksempler. Det er klart at det er mange utfordringer for byhaging; at det favner alt fra hobbygartnere til grønt entreprenørskap, er en utfordring. At det favner både arbeidsplasser og frivillighet, en annen, og at det i stor grad er idealisme og frivillig innsats som sørger for at tiltak blir realisert, kan gjøre det sårbart. Det er heller ingen avdeling eller etat som føler noe direkte ansvar for temaet. Snakker vi om helse, om skole, om landbruk eller fritid? Hvor skal midlene komme fra? Støtteordninger kan finnes både innen lokal kultur, idrett og friluftsliv, men også innen landbruk, kulturlandskap og økologi. Samtidig er det nettopp denne bredden som gjør urban dyrking så interessant og spennende. Vi driver ikke med det fordi vi må, men fordi vi har lyst og ønsker å ta del. Det er ikke begrenset til landbruksjord; men kan skje nærmest over alt. Dessuten kan det være en inngangsport og et virkemiddel utover selve produksjonen. Hovedmålet kan være utvikling av sosiale relasjoner, etablering av gode møteplasser, utdanning, helse, integrering; men også vern av matjord og grøntområder. Det vi har lært av prosjektet på Odderøya er at det lønner seg å skynde seg langsomt; tilpasse prosjekter til de ressursene en har, sørge for at flere krefter jobber sammen og gjør hverandre gode. Sørge for inkludering, og at en bygger sten på sten. Vi tenker oss at det er et stort potensiale i å videreutvikle Kommandantboligen med hagen på Odderøya; finne frem til Kristiansandmodellen for en urban besøkshage, kanskje også bygge ut et pedagogisk opplegg i form av et barnehageeller skolehagetilbud, kanskje også et minimatsenter. Vi håper at andre kulturer kan inviteres inn; å håper å få bygget opp en eksotisk urtehage. I 2015 står i hvert fall byggetrinn 3 og 4 for døren; etablering av en samlingsplass og etablering av en frukt og bærhage. 6

7 I siste «Arkitektnytt» står det om landskapsarkitekt Pernille Leivestad som ønsker å etablere et senter for urbant landbruk i Oslo til glede for hobbydyrkere og matinteresserte i hele byen. Kanskje kan vi utvikle noe tilsvarende i Kristiansand, eller la Grønt senter være en spire for dette? Kanskje kan det her utvikles en nettportal som kan formidle generell fagkunnskap om dyrking, informasjon om etableringsprosesser, arealtilgang, støtteordninger, samt presentere inspirasjonsprosjekt. Skoleadministrasjonen undersøker nå hvorvidt det kan være interesse for et matkultursenter for Kristiansandskolene, som en mulighet for en felles nysatsning innenfor mat- og helsefagene. Inspirasjonen for dette er Geitmyra matkultursenter for barn i Oslo som kombinerer dyrking, matlaging og matkunnskap. Gården er organisert som en ikke kommersiell stiftelse. Om skolen har interesse nok, og en finner et ideelt sted, kan dette bli en mulig satsning for Cultiva i Kristiansand. I tillegg til kunnskap om dyrking, er det behov for kompetanse og et velfungerende tverrfaglig samarbeid i det offentlige. Kunnskapsspredning er viktig, og det er ikke sikkert at det er kommunen som i dag sitter inne med den kunnskapen. Det er imidlertid viktig med lydhørhet for den tiden vi lever i, å ta et ansvar for at tiltak har mulighet for å bli etablert også i Kristiansand. Når vi etterspurte i SMS prosjektet vårt (stedsutvikling, medvirkning og sosiale møteplasser), hva som skulle til for at folk ville benytte promenadene og parkområdene mer i Kvadraturen, var også mulighet for dyrking, mer blomster og frodighet, blant svarene. I 2013 ble det plantet inn grønsaksplanter i de offentlige bedene i Spikersuppa i Oslo. I 2014 plantet vi inn en del frukttrær og bærbusker langs elvepromenaden i Kvadraturen; noe vi vil følge opp også i Videre vurderer vi å gi mulighet for dyrking også i friområder og parker, kanskje på en parsell langs elvepromenaden, og kanskje ved Rød bu i Tresse. Slike prosjekt er imidlertid helt avhengig av interesse fra velforeninger og andre grupper. Det blir fort et spørsmål om hvem som skal benytte og hvem som skal forvalte. Ikke minst hva som passer med driftsforvaltningen vår; det rimeligste er sammenhengende gressplener uten hindringer. Så er det holdninger til hva som er stygt og pent; ofte 7

8 kan palle- eller parsell dyrking ha et litt rufsete preg som noen ikke ønsker i parker. Så er det selvfølgelig en utfordring med praktisk tilrettelegging for dyrking, som vanntilgang, redskapslager og transport. I flere byutviklingsprosjekt i Kristiansand har felles parsellhager dukket opp i utomhusplanene. Disse har imidlertid ikke helt funnet fotfeste hos oss, i motsetning til i andre større byer i Norge, og faller ut av planene før anleggsstart. Dyrking som tema har kommet inn i nærmiljøhager og som del av større nye parkprosjekt i Oslo; som for eksempel Verdensparken, Urtehagen på Grønland og Abels hage på Collets plass. Kristiansand har imidlertid friområder, og andre lite stimulerende areal i bolignære omgivelser som kunne transformeres til slike byhageprosjekt; enten midlertidig; i påvente av kommende byutvikling, eller som varige tiltak. I vår kommunedelplan har vi også redusert kravet til tetthet for sandlekeplasser; som betyr at eldre slitte sandlekeplasser kan omdannes til dyrkingsoaser for beboerne isteden. Med tanke på fremtidens behov, bør vi i hvert fall verne om disse pustehullene i boligområdene våre. Byhaging kan også benyttes som temporære prosjekt som egner seg godt for å stimulere bylivet. Vi ser dem rundt i verden; de gir inspirasjon, de overrasker og kommuniserer ofte med humor og frodighet om viktige tema. Også kunst og kultur er en god inngangsport for å nyintrodusere dyrking, samt vekke interesse for mat og matkultur hos flere. Selv har jeg sansen for innsektshager og pollenplanter; tenker at det vil være naturlig også for Agder naturmuseum og botaniske hage å satse på byhaging i forskjellige former. Kanskje kan de også bidra med kompetanse og finne nye samarbeidspartnere. Birøkterne bør tilsvarende inviteres med i byhagingen, i Oslo er 31 birøktere i sving bare to år etter at Bybi birøkterlag ble dannet. 8

9 Det er mye folkehelse i dyrking; byhaging kan i mange tilfelle tilby både forebygging og behandling. Kristiansand er en foregangsby på mange felt; kanskje kan dyrking på Grønn resept være et nytt tiltak i regi av kommunelegen. HKH,