Høringssvar fra Det helsevitenskapelige fakultet på forslag til nasjonale retningslinjer for praksisveilederutdanning

Transkript

1 Det helsevitenskapelige fakultet Deres ref.: Vår ref.: 2017/4681 Dato: Universitets- og høgskolerådet Att. Trine Grønn Høringssvar fra Det helsevitenskapelige fakultet på forslag til nasjonale retningslinjer for praksisveilederutdanning Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak) ved UiT Norges arktiske universitet vil takke UHR og arbeidsgruppen for et solid og viktig arbeid i prosessen med å utvikle kvalitet i praksisstudier hvor formell veilederkompetanse er en viktig kvalitetsindikator. Helsefak- om oss Helsefak er et stort og sammensatt fakultet som tilbyr høyere utdanning innen følgende studieprogram: bioingeniør, ernæring, ergoterapi, farmasi, fysioterapi, lege, psykologi, radiografi, sykepleie, tannlege, tannpleier, jordmor, helsesøster, vernepleie og en rekke videreutdanninger innen blant annet sykepleie. Alle fagmiljø har hatt mulighet til å komme med innspill til det fremlagte forslaget til nasjonale retningslinjer og høringsuttalelsen er forankret i fakultetets Strategiske utdanningsutvalg som har representasjon fra alle institutt. Helsefak har allerede laget en videreutdanning i veiledning (10 stp) på masternivå som tilfredsstiller alle krav om fleksibilitet og tilgjengelighet som man kan kreve dersom man velger å forskriftsfeste et krav om formell veilederkompetanse i praksisutdanningene. Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling (HelPed) er ansvarlig for emnet som allerede har gitt oss mange gode erfaringer. Emnet gjennomføres hvert semester. Spesifikke kommentarer til høringen 1. Er det behov for veiledende nasjonale retningslinjer for hva som kan utgjøre en felles veiledningskompetanse hos praksisveiledere, uansett profesjon eller tjenesteområde? Helsefak støtter opp om et behov for veiledende nasjonale retningslinjer for å sikre kvalitet i praksisveiledernes veiledningskompetanse. Felles retningslinjer vil legge til rette for utvikling av en profesjonsuavhengig basiskompetanse i veiledning nasjonalt, noe som vil styrke kvalitet i praksisstudier for Postboks 6050 Langnes, N-9037 Tromsø / / postmottak@uit.no / uit.no / org.nr

2 våre studenter, men også bidra til bedre veiledning av pasienter og pårørende. Nasjonale retningslinjer vil slik vi ser det bidra til å fremme status og betydning av formell veilederkompetanse i praksisfeltet, samt øke interessen blant ansatte for veiledningsoppgaver. 2. Er de foreslåtte læringsutbyttebeskrivelsene dekkende og gode nok til å definere ønsket sluttkompetanse? Generelt vil vi påpeke at læringsutbyttebeskrivelsene fraviker regelen om aktive verb noe. For enkelte av læringsutbyttebeskrivelsene er det vanskelig å se at de er i tråd med de nivåbestemmende begrepene for nivå 7 i NKR. Det gjelder kunnskap: punktene 1 og 4 og ferdigheter: punktene 3 og 6. Til pkt 6 under ferdigheter: veilede studenter i kunnskapsbasert praksis- vi mener punktet bør fjernes. Veiledning er en generisk kompetanse for læring i all praksis og det finnes ikke holdepunkter for at veiledningen som anvendes i kunnskapsbasert praksis er forskjellig fra annen praksis. Fokuset på kunnskapsbasert praksis bør beskrives som en del av læringsutbyttebeskrivelsene for studentenes praksisstudier og omtales i samhandling mellom praksisstedet og utdanningene. Det kan vurderes å ta inn kulturkunnskap som en del av innholdet, og en tydelig definisjon av veiledning gi gode føringer for innhold og fokus: Formell, relasjonell og pedagogisk istandsettingsprosess som har til hensikt at fokuspersonens mestringskompetanse styrkes gjennom en dialog basert på kunnskap og humanistiske verdier (Sidsel Tveiten) Et fagmiljø (psykologi) uttrykker bekymring for at læringsutbyttebeskrivelsene er for ambisiøse, særlig med hensyn til at veiledere med 10 stp skal være i stand til å veilede andre veiledere. Erfaringer fra emnet vi gjennomfører i HelPed synliggjør at veiledningskompetansen er anvendbar også i sammenhenger hvor partene har likeverdig fagkunnskap, noe som tilsier at man kan være en ressurs for sine kollegaer ved å anvende veiledning som pedagogisk verktøy, selv om man er på samme nivå faglig og med hensyn til veiledningskompetanse. 3. Er det et riktig grep å legge læringsutbyttebeskrivelsene på masternivå, i tråd med kravene i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning? Vi mener det er riktig at bachelor er opptakskrav for emnet og at læringsutbyttene er i tråd med nivå 7 i NKR. Dette fordi fagkunnskap og evne til kritisk refleksjon er en viktig forutsetning i veiledning. På den andre side kan det fremstå utfordrende at læringsutbyttene samtidig skal utgjøre basiskompetanse/ferdigheter i veiledning. Likevel ser vi at grunnleggende elementer i veiledningen Postboks 6050 Langnes, N-9037 Tromsø / / postmottak@uit.no / uit.no / org.nr

3 som for eksempel evne til kommunikasjon og etikk, allerede ligger i bachelorutdanningene. Hvis emnet legges inn i grunnutdanninger, må nivået tilpasses. 4. Arbeidsgruppen støtter Praksisprosjektets anbefaling om at krav til veileders kompetanse bør forskriftsfestes, gjerne i form av et krav om veilederutdanning tilsvarende minimum 10 studiepoeng. Hva mener høringsinstansene om dette Krav om veileders kompetanse kan med fordel forskriftsfestes, men det forutsetter en overgangsperiode slik at praksisfeltet ikke utestenges som arena for læring pga manglende formell kompetanse. En forskrift vil «tvinge» frem finansieringsordninger og større fokus på kompetansekartlegging (behov og prioriteringer) i praksisfeltet, også i kommunal sektor. En forskrift vil derfor også kunne øke oppmerksomheten på og anseelse av praksisveileders rolle og funksjon. Bør forskriften også omfatte krav om fagspesifikk veiledningskompetanse? 5. I høringsdokumentet er det gitt eksempler på ulike modeller for gjennomføring av veilederutdanning for praksisveiledere fra yrkesfeltet. Høringsinstansene bes komme med synspunkter på disse, og gjerne også komme med andre forslag til hvordan utdanningstilbud til praksisveiledere kan utvikles i et samarbeid mellom UH-institusjoner og med praksisfeltet. Med helsetjenestens økonomi og digitaliseringsstrategien fra KD ( ) som utgangspunkt, er det helt klart at vi må satse på en modell med e-læring og bruk av digitale læringsressurser som utgangspunkt for å tilegne seg teori. Med nasjonale føringer og et generisk innhold bør digitalt læringsinnhold kunne anvendes nasjonalt. Det vil både være ressursbesparende, bidra til sterke faglige nettverk og økt kvalitet i læringsinnholdet. Ferdighetstreninger gjennomføres med to dagssamlinger i dagens emne. Vi erfarer at omfanget på to dager er tilstrekkelig jmf tidligere, da innholdet i samlingene også var formidling av teoretisk grunnlag. Samlinger gjennomføres geografisk, når det er mulig mht deltakerantall slik at reisekostnadene til helsetjenestene minimaliseres. Man kan tenke seg en større samkjøring av samlinger geografisk, uavhengig av institusjon (UH). I Tromsø tester vi i år for første gang bruk av videoanalyse som del av muntlig eksamen, nettopp fordi vi er opptatt av å sikre at læringsutbytter tilknyttet veiledningsferdigheter vurderes. Ferdigheter kan i liten grad vurderes i skriftlige besvarelser. Med implementering av Canvas som læringsplattform ønsker vi også å teste ut muligheten for å sikre ferdighetstrening og dialog ved bruk av videoanalyse med interaktivitet (ARC) og veiledning på veiledning, digitalt. Vi må dokumentere hvordan veiledningsferdigheter kan utvikles fleksibelt og effektivt. Kanskje åpner dette opp for at vi kan tilby emnet 100% nettbasert i fremtiden. Postboks 6050 Langnes, N-9037 Tromsø / / postmottak@uit.no / uit.no / org.nr

4 6. Hvilke synspunkter har høringsinstansene på hva som vil være riktig ansvars- og oppgavefordeling mellom UH-institusjonene og praksisinstitusjonene når det gjelder initiering, utvikling, gjennomføring og finansiering av tilbud om veilederutdanning for praksisveiledere? UH-institusjonene har ansvar for (i samarbeide med avtakerfeltet) å initiere, utvikle og gjennomføre videreutdanning for praksisveiledere i tråd med eksisterende kunnskapsgrunnlag både med hensyn til veiledningsfaget, pedagogiske metoder for undervisning og læring, samt bruk av digitale virkemidler. Praksisinstitusjonene har ansvar for å sørge for at ansatte har tilstrekkelig veilederkompetanse. De kan pålegges at en viss prosentandel fagansatte innen et gitt tidsrom skal ha tilegnet seg formell veilederkompetanse i tråd med forskriften. Praksisfeltet bør åpne opp for merittering i form av stilling, oppgaver og lønn. Finansieringen av tilbudet om veilederutdanningen må bli et spleiselag der UH-institusjonene bærer kostnadene ved utvikling og drift av emnet. Nasjonal samhandling på tvers av UH-institusjoner er nødvendig for å sikre kvalitet, effektivitet og mulighet for å dokumentere «effekter» av emnet. I tillegg kjenner vi til at dobbeltkompetansen helsefag + veiledningspedagogikk er vanskelig å rekruttere. Dagens utdanningstilbud involverer ofte enkeltpersoner og et sterkere nasjonalt samarbeide vil styrke fagområdet og gjøre det mindre sårbart. Praksisfeltet må legge til rette for at ansatte skal ha en reell mulighet til å gjennomføre utdanningen. Permisjoner og lønn er viktige insitamenter i så måte. Dette er pr i dag svært utfordrende for kommunal sektor som ikke har finansiering for utdanning. Kollektive insitament som regelmessig avsatt tid til faglig diskusjon og refleksjon over veiledning av studenter, pasienter og pårørende vil kunne virke motiverende og bidra til utvikling av arbeidsmiljø og kvalitet i praksis. Annet: Enkelte fagmiljø (medisin) er bekymret for i hvilken grad praksisfeltet med høyt arbeidspress og allerede mangel på ressurser kan realisere et krav om 10 stp emne for alle som veileder studenter. Vil ordningen også gjelde veiledere for studenter som har veldig korte opphold i praksis (1-2 dager)? Vil ordningen gjelde de som evn har praksisstudier utenfor helsetjenesten (ernæringsstudiet) som for eksempel barnehager og kjøkken. Dette bør klargjøres i en forskrift. Vi mener det er en god ide, på sikt å se mulighet for å inkludere læringsutbyttebeskrivelser for veiledningskompetanse i grunnutdanningene, all den tid dette er en ferdighet de forventes å ha som Postboks 6050 Langnes, N-9037 Tromsø / / postmottak@uit.no / uit.no / org.nr

5 nyutdannet helsepersonell. Fra et av våre fagmiljø (vernepleie) stilles det spørsmålstegn om det ikke allerede nå vil være formålstjenlig å inkludere 10 stp veiledning i alle helse- og sosialfagutdanninger, når alle planer likevel skal revideres? Vennlig hilsen Sameline Grimsgaard dekan Sameline.Grimsgaard@uit.no Kjetil Kvalsvik fakultetsdirektør Kjetil.kvalsvik@uit.no Dokumentet er elektronisk godkjent og krever ikke signatur Saksbehandlere: Anita Iversen og Trine Glad Postboks 6050 Langnes, N-9037 Tromsø / / postmottak@uit.no / uit.no / org.nr