HANDBOK I LEDELSE AV NETTVERKSMØTE BASERT PÅ ÅPEN DIALOG

Transkript

1 HANDBOK I LEDELSE AV NETTVERKSMØTE BASERT PÅ ÅPEN DIALOG - Valdresmodellen November 2011 Håndbok for nettverksmøteledere, november

2 Forord Denne handboka er ein kortfatta presentasjon av opne samtale og nettverksmøte slik me har utvikla det i Valdres frå me starta opp i 1999 til i dag. Me har en visjon om at: Alle skal i sin kontakt med offentlige tjenester i Valdres møtes med open dialog/opne samtaler. Me ynskjer difor å utvikle ein enkel og brukarvenleg handbok til støtte både for dei som skal gå i gang med opne samtaler og nettverksmøte, og som ei påminning til meir erfarne møteleiarar. Handboka er ikkje ein fasit, men er snarare tenkt å være ei praktisk retta inspirasjonsbok på veg mot visjonen. Handboka består av tre delar: Del 1 gir stikkordsmessige tips om planlegging og gjennomføring av nettverksmøte, og om samarbeid mellom møteleiarane. Me håper at dette kan vere gode hugselister i dagleg arbeid. Del 2 gir ei kort innføring i kunnskapsgrunnlaget bak nettverksmøte og opne samtaler. Denne delen bygger på ei prosjektoppgåve utarbeid av 4 studentar på vidareutdanning i nettverksmøte og relasjonskompetanse Del 3 er oversikt over litteratur, og nyttige skjema. Denne handboka er utvikla takka vere idealistiske fagfolk som ville endring, gode leiarar på Aurdal psykiatriske senter, no Gjøvik DPS Poliklinikk og Døgnenhet Valdres og i kommunane i Valdres som la til rette for utviklingsarbeid. Prosjekta Valdresprosjektet 1, frå , Valdresprosjektet 2, Valdres-Gjøvikprosjektet, og no Valdres Viser Veg har vore verkemiddel for å utvikle arbeidet. Om me har gjort utviklingsarbeid lokalt, så er det bygd på erfaringar, modellar, tankar og inspirasjon frå mange andre. Me takkar: Live Fyrand for motivasjon og rettleiing i Valdresprosjektet 1. Ho hadde stor tru på oss i Valdres og på arbeidet vårt Jaakko Seikkula som har vore og er ein stor inspirasjons- og kunnskapskjelde Ånund Brottveit ved Diakonhjemmets Høgskole for at han umiddelbart fatta interesse for arbeidet vårt i Valdres. Evalueringa han gjorde av Valdresprosjektet 1 bidrog sterkt til å legge grunnlaget for det vidare arbeidet vårt. Mark Hopfenbeck, Høgskolen på Gjøvik for sitt store engasjement, utvikling av vidareutdanninga Nettverksmøteledelse og relasjonskompetanse, for nyttige innspel til utvikling av handboka, og for stor tru på oss. Tom Sørensen, Universitet i Oslo, Odd Steffen Dalgard og Veronica Holloway, frå Folkehelseinstituttet som har analysert verknaden av nettverksmøte gjennom prosjektet Valdres i Nettverk og Lokalsamfunnsundersøkinga Politikarar, rådmenn og kommuneleiarar som gir rom for at medarbeidarar kan heve kompetanse og utvikle arbeidet sitt. Alle engasjerte nettverksmøtearbeidarar, som har brukt både arbeidstid og fritid på å prøve ut opne samtale og nettverksmøte, og som er villige til å dele erfaring. Og ikkje minst: Brukarar og pårørande som modig har gitt av seg sjølve Takk! Prosjekt Valdres Viser Veg, november 2011, Berit Synnøve Øygard Håndbok for nettverksmøteledere, november

3 Innhold Nettverksmøte... 4 Del 1. Nettverksmøte i praksis Hvordan komme i posisjon/ presentere nettverksmøte som mulighet? Forarbeid før nettverksmøte Oppstart av møtet Nettverksmøtespiralen Reflekterende samtale, møte i møtet Avslutning/oppsummering Samarbeid om møteledelse Tips til deg som skal være nettverksmøteleder Barn i nettverksmøte Del 2 Kunnskapsgrunnlaget Relasjonskompetanse Åpne samtaler Hva betyr åpenhet? Oppmerksomt nærvær Å akseptere Likeverdighet Anerkjennelse En ikke- vitende posisjon Eksternalisering Sosialt nettverk Vedlegg Litteraturliste Litteraturliste: Nettverkskart.27 Skjema for referat Mal for kriseplan Informasjon til fagpersoner som deltar på nettverksmøte Håndbok for nettverksmøteledere, november

4 Nettverksmøte Evelyn bar tydelig preg av at hun ikke hadde det bra. På skolen gikk hun mye for seg selv, ofte tynnkledd. Kontaktlærer ble bekymret da karakterene begynte å dale. Kontaktlærer tok kontakt med miljøarbeideren ved skolen, som konsulterte psykisk helsetjeneste i kommunen. Sammen ble de enige om å invitere foreldrene og Evelyn til et møte på skolen. Evelyn sa lite og gråt mye. Ingen visste riktig hva som skulle gjøres, annet enn at det var viktig at Evelyn fikk en eller annen form for hjelp. Dette var også det viktigste for foreldrene. På hvilken måte hun fikk hjelp var mindre viktig for dem. Det ble til at miljøarbeider og psykiatrisk sykepleier skulle snakke med Evelyn uten foreldrene. I dette arbeidet tegnet de et nettverkskart sammen, som viste alle de som var viktige for Evelyn. Dette kartet gjorde det enklere for henne å fortelle. Evelyn fortalte mye om hvordan hun opplevde livet sitt. Etter noen samtaler snakket de om at de utfordringene Evelyn opplevde at hun stod alene i, burde drøftes med foreldrene og kanskje flere i familien. På møtet som Evelyn ønsket å ha hjemme hos mor, kom mor, far, Evelyn, miljøarbeider og psykiatrisk sykepleier. For at Evelyn skulle få sagt det hun hadde planlagt å si, var miljøarbeideren hennes støtteperson i møtet og hjalp til der Evelyn syntes det ble for vanskelig. Familien fikk drøftet de tingene Evelyn syntes var viktig, og med hjelp av psykiatrisk sykepleier, som var møteleder, fikk alle snakket ferdig mens de lyttet til hverandre. Evelyn ble så trygg at hun fikk mot til å ta opp flere ting enn det som var avtalt. Hun fikk tatt opp at hun mistrivdes med å bo to steder, og sammen med foreldrene fant hun en løsning som kunne gi henne mer ro. Etterpå sa Evelyn at møtet hadde vært bedre enn de samtalene hun hadde hatt før. Mor sa at det i hverdagen ble liten tid til å snakke sammen, og at dette møtet hadde vært nødvendig og bra for dem. Hun sa også at det ofte ikke er så mye korrigering som skal til bare man kommer til i tide. Far sa at det var fint med en tredjeperson som kom inn og hjalp dem med samtalen. Noen uker etterpå sier kontaktlærer at det går bedre med Evelyn rent faglig. Dessuten glemmer hun mindre nå og hun ser sjelden Evelyn alene lenger. Håndbok for nettverksmøteledere, november

5 Del 1. Nettverksmøte i praksis. Denne delen av handboka gir stikkordsprega råd og tips til deg som møteleder. Vi tar for oss de ulike fasene i arbeidet med nettverksmøte: presentasjon av nettverksmøte som mulighet, planlegging, gjennomføring og oppsummering etterpå. 1.1 Hvordan komme i posisjon/ presentere nettverksmøte som mulighet? Vi har et mål om at nettverksmøte skal være en naturlig arbeidsform. Mange har erfaring med at det kan være vanskelig å presentere nettverksmøte, det blir noe veldig spesielt. Om en har et nettverksperspektiv alt fra første kontakt vil det å lansere nettverksmøte bli en naturlig del av prosessen. Det blir en naturlig oppfølging av første møte. Tenk nettverk fra første kontakt Oppfordre brukeren til å ta med viktige personer alt i første kontakt La den som søker hjelp bruke mest mulig egne ord, og fortelle hva som er viktig Ta skjemaet til slutt ( da har du kanskje alt fått alle nødvendige opplysninger) En erfaren nettverksmøteleder har utvikla følgende praksis: En god måte å komme i gang kan være å alt i første kontakt, gjerne når jeg ringer for å avtale første møte, å kartlegger jeg hvem vedkommende bor sammen med eller har mest kontakt med. For så å si: Jeg vil sette stor pris på om du inviterte med deg for eksempel xx og yy., fordi dette handler jo ikke bare om deg. Og da kan det være nyttig å høre hvordan de opplever situasjonen, og hva de tenker om saken også. Det er viktig å formidle at jeg som møteleder ikke har begrensninger i forhold til hvem som kan være med på den første samtalen. Det er opp til den som skal ha samtalen. Venner kan gjerne være med, for ungdom kan det være spesielt viktig å ha med seg en venn på første samtale. Den første samtalen Det er viktig å gjøre den første samtalen så trygg som mulig for dem som kommer. Å servere kaffe eller annet å drikke og litt å bite i er nyttig, det gir rom for litt hverdagsprat. Det kan være fint med et tent lys. Så begynner jeg ofte med å takke for at de kom, eller om jeg er hjemme hos noen, takke for at jeg fikk komme. For så å spørre: hva er det viktig for dere at vi snakker om i dag? På den måten lar jeg den andre få presentere sin sak, og jeg legger grunnlaget for at det ikke blir min oppfatning av hva som er viktig som styrer møtet La den som søker hjelp bruke mest mulig egne ord, og fortelle om hva som er viktig. I den grad en stiller spørsmål kan det være for å kartlegge mer av nettverket, med tanke på hvem andre som kan være berørt av situasjonen. Med dette fokuset blir det mer naturlig å foreslå nettverksmøte. Da er en på en måte alt i gang. Sjøl om første samtalen bare blir med den personen som har søkt hjelp kan en ha samme fokus: hvem er berørt av situasjonen, hvordan kan de involveres? Håndbok for nettverksmøteledere, november

6 1.2 Forarbeid før nettverksmøte Den personen som får henvendelsen vedrørende nettverksmøte har ansvar for å følge opp henvendelsen/ sørge for møteleder Rekruttering av møteleder: Dersom du ikke selv skal være møteleder eller kjenner noen som kan være det, kontakter du ansvarlig person i den kommunen vedkommende bor. Dersom vedkommende er innlagt eller søkt til Gjøvik DPS Poliklinikk Valdres eller døgnenhet Valdres kan de være behjelpelige med å finne møteledere. Kartlegging av nettverk, sammensetting av møtet. Kartlegg nettverket sammen med hovedpersonen, gjerne ved bruk av nettverkskart. (vedlegg 1) Forklar hovedperson om betydningen av å ha med personer både fra indre og ytre nettverk, samt støttepersoner. (se Live Fyrand kap: ) Hovedpersonen velger selv ut hvem han/hun vil invitere, men prøv å begrense antall profesjonelle til fordel for det private nettverket, det kan være en fordel om private er i overvekt Valg av møtested: Avtal med hovedpersonen hvor møtet skal være, et sted der hovedpersonen og nettverket er bekvemme. Møtested kan variere ( hjemme, hos andre i familien/ nettverket, på et offentlig kontor, dagsenter..) Invitasjon: Hovedpersonen inviterer selv gjerne skriftlig, men invitasjonen kan også være muntlig (hjelp hovedpersonen med dette om ønskelig). Av invitasjonen bør det komme fram hvem som inviteres. ( det kan bidra til at de inviterte snakker sammen på forhånd og prosessen starter opp) Legg gjerne ved brosjyre om nettverksmøte. Organisering av møteledelse: Det skal være to møteledere, som seg i mellom avklarer oppgavene. Vi anbefaler at møtelederne leder sammen der dette faller naturlig. Jo mindre du som møteleder er kjent du med saken, jo lettere vil det være å kunne være ekte og naturlig utforskende og spørrende. Er du selv involvert i saken, ( som individuell behandler, kontaktperson el.l.) bør du delta som en del av nettverket og ikke som møteleder (Vurder gjerne sammen med annen aktuell møteleder) Ha evt. et formøte med hovedpersonen og evt hans/hennes nærmeste der dere går gjennom hvordan møte er tenkt, avtal hvem som har ansvar for hva, la hovedpersonen og de nærmeste ta størst mulig ansvar for møtet Håndbok for nettverksmøteledere, november

7 1.3 Oppstart av møtet Avklare om det ventes flere personer enn de som er kommet La møtedeltagerne bestemme hvor de ønsker å sitte, samtidig som det er en fordel at møtelederne sitter så de kan ha blikkontakt med hverandre. Hovedperson eller møteleder ønsker velkommen til nettverksmøte Berømme hovedpersonen som tok utfordringen å invitere til nettverksmøtet Berømme møtedeltagerne for at de tok seg tid til å komme Vis møtedeltagerne at du gir nettverksmøte en verdi Presentasjonsrunde - avpass dette til antall deltakere og til situasjonen, presentasjonsrunden etter at alle har satt seg markerer at alle har en plass i møtet. Inviter hovedpersonen på å si noe om hva det er som gjør at han/hun har valgt å invitere til dette møtet,- og hvorfor han/hun har valgt å invitere akkurat de personene som sitter der La hovedperson og det private nettverket få snakke først. Pass på at eventuelle fagpersoner i møtet ikke får større plass enn det private nettverket. ( Se mer om dette i vedlegget til fagpersoner i nettverksmøte ) La hovedperson styre evt. behov for å avklare taushetsplikt ( ha gjerne forberedt det på formøte) La hovedperson og nettverket styre evt behov for pause Håndbok for nettverksmøteledere, november

8 1.4 Nettverksmøtespiralen En kan se prosessen i nettverksmøtet som en spiral, der deltakerne i møtet går gjennom en rekke faser, og at gruppa går gjennom en prosess som gjentar seg. Kunnskap om nettverksmøtespiralen kan gjøre det enklere å forstå og påvirke prosessene i møtet. (Live Fyrand: Sosialt nettverk) Gjenforening/ retribalisering: Starter i det øyeblikket nettverksmedlemmene får invitasjonen. Oppgaver til møtelederne: legge til rette, presentere, bidra til å etablere trygghet Polarisering: Møtedeltakerne kommer med ulike oppfatninger av problemet, velger side, utfordrer og klandrer hverandre. Oppgave til møtelederne: hjelpe de ulike personene til å få fram sitt syn, markere seg Hovedutfordringen er å skape en gjensidig følelsesmessig åpenhet. Mobilisering : Energi er mobilisert og mange forslag kommer fram Oppgave for møtelederne: få gjerne fram mange forslag, men vær forsiktig med å foreslå gjennomføring. Forslag i denne fasen er ofte ikke godt nok fundert. Depresjon: Her går møtedeltagerne inn i kompleksiteten i problemet, motstand, vansker, håpløshet, kommer fram. Det er viktig at nettverket får en følelse av håpløshet, ved å forstå kompleksiteten, føle på passivitet og motløshet, for så å komme fram til forslag. når samtaleemnene begynner å ta slutt og samtalen er i ferd med å ebbe ut, nærmer man seg et punkt hvor man kan begynne på en ny utvikling mot at nettverket får tilbake kontroll over problemet. Oppgave for møtelederne: oppgaven blir å tåle den uløste situasjonen, - å dele følelsen av maktesløshet og la nettverket få tid til å komme gjennom. Gjennombrudd: Etter en tung fase, med vansker med å se annet enn hindringer kommer forslag til løsninger, det kan være forslag som har kommet før, men som nå er med gjennomtenkt, eller det kan være nye forslag. Oppgave for møtelederne: kom helst ikke med egne forslag, bidra til drøfting av de forslaga nettverket kommer med. - og så til slutt. Gledesfasen : Håndbok for nettverksmøteledere, november

9 1.5 Reflekterende samtale, møte i møtet En grunnleggende holdning i åpen dialog er at det er de private som setter dagsorden. Fagpersoner skal være forsiktige med å analysere, bedømme og komme med forslag til løsninger. Likevel kan det være nyttig for nettverket å høre fagfolks syn på/tanker om situasjonen, og kanskje også få nye blikk på utfordringene. En måte å komme med tanker og forslag på, uten å tre det ned over hodet til deltagerne er å bruke reflekterende samtaler, som et møte i møtet. Møtelederne ser på hverandre og snakker sammen om det de har hørt, og om hvilke tanker de har fått. Møtedeltakerne får mulighet til å lytte og tenke over det som blir sagt En starter ofte en refleksjon ved å be om lov: Eks: er det greit at vi stopper møtet litt og at xx og jeg snakker litt mens dere hører på? Etabler en posisjon: Sitt slik at du ser rett på den/de du som er invitert inn i refleksjonen. De andre er luft, de skal kunne lytte uten å måtte respondere, verken med ord eller kroppsspråk. Still spørsmål: Å reflektere betyr å tenke Viktig å dele tanker, anerkjenne det som er sagt i møtet, men gjøre det som spørsmål og undring og ikke ved å slå fast fakta. man kan jo ikke vite helt sikkert --- Eksempel på spørsmål : jeg lurer på om det kan være. jeg tenker på då jeg hørte, ble jeg opptatt av i tillegg til det du sier om, så tenker jeg at kan det være slik at Det er viktig å ikke fortelle hvordan ting virkelig er ( for det kan en jo ikke være sikker på), men en kan sette ord på det åpenbare: de er så stille, jeg undrer på om. Unngå å bruke MEN, bruk heller og. I stedet for å bli begrensing ( skulle ha gjort, men det er så vanskelig ) kan det gi rom for nye muligheter ( skulle ha gjort det, og det er vanskelig) La refleksjonen være kort, Etter refleksjonen: De andre i nettverksmøtet står fritt i å kommentere, respondere på refleksjonen. De kan inviteres til å kommentere på det som ble sagt, om det var nyttig, om det var riktig oppfatta.. Å øve seg: Refleksjon er en ny måte å jobbe på for mange. Det kan være nødvendig å øve seg, før møtet, eller etter møtet når en har prøvd eller vært i situasjoner der en tenker at en burde ha prøvd. Håndbok for nettverksmøteledere, november

10 1.6 Avslutning/oppsummering Avslutt møtet med en runde der alle deltagerne blir invitert til å si noe om hvordan de har opplevd møtet, om hva som var viktig. Det er viktig å ha god tid til avslutningen ca 20 min. Det kan komme opp nye og viktige tema, noen kan kanskje behandles der og da, Andre tema må en vente til en neste gang med. En av møtelederne skriver et stikkordsmessig referat ( se skjema for referat i vedlegg) Dersom det er ønskelig med flere møter, bør neste avtales - det bør avklares hvem som skal inviteres, samt tid og sted Når møtet er slutt, bør møtelederne være de første som går - det private nettverket har ofte mye å snakke om, og det bør de få anledning til er en del av prosessen! Håndbok for nettverksmøteledere, november

11 1.7 Samarbeid om møteledelse. I nettverksmøte er møteledelse et teamarbeid mellom to ( eller flere) møteledere. God møteledelse utvikles gjennom øvelse og erfaring. Det er nødvendig å sette av tid til avklaring/ forberedelse før møtet, og til oppsummering/evaluering etter møtet. (om en kjører sammen til/fra møtet er det en god mulighet for å oppsummere ) Nyttig å avklare før møtet: Nødvendig informasjon: hva er nødvendig for meg som møteledere å vite om saka? Vekte nødvendig informasjon opp mot det å møte med en ikke-vitende holdning. Ofte kan det være en fordel å vite lite om saka, men det er nyttig å ha en avklaring mellom møtelederne: Nyttige spørsmål av avklare kan være: Hva forventer en av hverandre? Er det en som skal lede, eller skal det være et felles ansvar? Kan man korrigere hverandre, gå tilbake? Hva gjør en om en faller ut Hvordan skal en sitte? ( lurt om møtelederne sitter så de ser hverandre) Hvem innleder/avslutter? Refleksjon i møtet? Er det noe vi er spesielt bekymra for? Hva? Hvordan minske bekymring? I møtet Prosessen går sin gang, da gjelder det å være oppmerksom og ta imot innspill og invitasjoner. ( det er som i fotball, å øve seg på å ta imot de vanskelige pasningene) Nyttig å reflektere over etter møtet: Prosessen i møtet Var vi på lag som møteledere Hvordan støtta vi hverandre? Misforsto vi hverandre? Klarte vi det vi hadde planlagt? Hva bør vi gjøre annerledes neste gang? Håndbok for nettverksmøteledere, november

12 1.8 Tips til deg som skal være nettverksmøteleder Skap trygghet og reduser deltakernes engstelse Åpne for at hver enkelt kan si noe i begynnelsen av nettverksmøtet Gå sakte fram og gi folk tilstrekkelig tid til å finne de rette ordene Vis genuin interesse for hva hver enkelt sier Vær aksepterende, bekreftende, anerkjennende og støttende mer enn rosende Respondere, følg alltid opp svarene til de som snakker sammen på møtet Bruk åpne spørsmål Be nettverksmøtedeltakere om å respondere på hverandres utsagn Vær til stede i her og nå Vær oppmerksom på følelsesladete utrykk Tilpass dine kommentarer eller spørsmål til det som er sagt tidligere Vær inviterende, undrende og spørrende i dine svar Bruk ordene til møtedeltakerne, følg nettverkets språk, speile Vær åpen og ikke vær redd for å være personlig eller berørt Understrek autonomi og hjelp til å avklare valgmuligheter Vær oppmerksom på den ikke-verbale interaksjonen mellom deltakerne Be folk om å beskrive hendelser og spør hvordan hver enkelt ser på den samme tingen Hør på din egen stemme uten å miste fokus på de andres stemmer Vær oppmerksom på ditt eget kroppsspråk La alle stemmer blir hørt Ikke avbryt når du opplever at noe viktig blir sagt, kom heller tilbake til det på et senere tidspunkt når det passer Reflekter sammen med de andre medlemmene av teamet om hva de mener, søk etter flere forskjellige innfallsvinkler på samme sak, ha fokus på resurser og muligheter Bruk jeg -form, vær tydelig på dine utsagn er basert på ditt perspektiv og dermed ikke annet enn et perspektiv blant mange Be om lov Åpne for at hver enkelt kan si noe i slutten av nettverksmøtet Sett av tid etter møtet til at møtelederne reflekterer over samarbeidet. Basert på Sikkula 2005 og Seikkula& Arnkil 2007, m.m. Håndbok for nettverksmøteledere, november

13 1.9 Barn i nettverksmøte Mange lurer på om en kan ha med barn i nettverksmøte, hvor gamle barn må være, og hvordan man kan legge til rette. Vi har derfor tatt med råd fra en møteleder som har mye erfaring i å ha nettverksmøte der barn er hovedperson, eller en del av nettverket. Forberedelse til møtet: Alle foreldre, nesten uten unntak, ønsker å bidra til å gjøre hverdagen best mulig for barna sine. Bruk tid på å snakke om de resiliente faktorene ( faktorer som bidrar til å styrke evnen til å takle vanskelige forhold) med foreldrene, som f.eks åpenhet, en viktig nær voksenperson, og viktigheten av fritidsaktiviteter. Dette er bidrag til god psykisk helse, og det er viktig at foreldrene legger forholdene til rette for at barna kan få tilgang til styrkende faktorer også om foreldrene ikke selv kan delta. Tegne nettverkskart. Hvem er viktige voksne for barnet? Er dette tante, naboen, helsesøster, ungdomskontakt eller andre? Finne ut hvem dette er sammen med barnet, slik at denne kan være barnets støtteperson i nettverksmøtet. Hvis barnet skal være i møtet som pårørende, er det viktig at den voksne sier tydelig at han/hun ønsker at barnet skal være åpen, og forteller fritt. Dette kan bidra til at barnet blir løst fra sin opplevde taushetsplikt overfor foreldrene. Planlegge å bruke god tid til å bli kjent i starten på møtet. Er det en ungdom som tar initiativ til nettverksmøtet, kan det være riktig å åpne opp for nettverksmøte med annet nettverk enn foreldre. De kan eventuelt inviteres til seinere møter. Støtteperson må instrueres i å være på barnets side. Det er lett å bli med de voksne på en forsiktig latterliggjøring eller bagatellisering av det barnet formidler. Dette kan skje fort, og barnet vil legge merke til dette. For å understreke støtten kan det være viktig at støtteperson gjentar barnets opplevelse eller utsagn. I møtet: Bruke god tid i starten av møtet på temaer som interesserer barna. Kikk deg rundt i hjemmet, og bruk det du ser. Kjæledyr, sport e.l kan være viktige samtaletema for å komme i gang. Det er viktig at alle får sagt litt i begynnelsen av møtet. «Jeg har god erfaring med å bruke tid på et narrativt perspektiv på familien. De unge har ofte ikke hørt så mye om da foreldrene var unge, hvordan de traff hverandre, men også fortellinger om vansker familien har møtt. Dette kan gi møtet en god flyt, og få de voksne til å huske og fortelle på en fin måte, som kan bidra til at barna slapper bedre av» Barnet har rett, men ikke plikt til å prate. De skal i minst mulig grad føle at det er de som avslører familiehemmeligheter. Det en kunne tenke seg å spørre barnet direkte om, kan en spørre den voksne om, slik at barnet hører. Hvordan tror du at Per opplevde det som skjedde? Altså hjelpe den voksne til å se det hele fra barnets ståsted. Dette kommer selvfølgelig an på barnets alder, og hvor komfortabel barnet oppleves i møtet. Noen er klare for å snakke helt åpent selv. Håndbok for nettverksmøteledere, november

14 Henvende seg til støtteperson. Du som kjenner Per så godt, kan du si litt om Viktig at barnet får plass et sted i møtet, der det er mulig å gå litt til og fra. Sitte bak et blad eller pc kan også være greit. Det kan være bra beskyttelse i starten å gjemme seg bak noe. Mellom møtene: Dersom en har flere møter er det nyttig at barnet og støtteperson snakker om det som skjedde på møtet. De avtaler eventuell hjelp til å legge fram en sak på neste møte. Erfaring viser at tema som kom opp på møtet er lettere å samtale om i ettertid, fordi det ikke er barnet selv som har avslørt det som er sagt. Utsagn og motforestillinger mot barn i nettverksmøter: Barn skal ikke pålegges voksen verden, og det ansvar dette innebærer. De bør skånes fra å bli innlemmet i voksnes problemer. Dette er utsagn som jeg er enig i, men det viser seg ofte at barna likevel påtar seg ansvar og skyld, og ikke vet om de hjelpepersoner som foreldrene har kontakt med. På et nettverksmøte kan de føle seg avlastet ved å oppleve at andre har en oversikt, og at ting blir snakket om, helt uten at det er barna som har avslørt noe. De føler seg ikke alene om å vite ting lenger. Barna mine har det helt fint, og vet ikke om våre problemer. Dette kan være riktig, men svært ofte vet barna mye bare ved å kjenne på stemningen i huset. De har også ofte hørt og sett mer enn det foreldrene tror. Ofte tar de på seg skylden, spesielt for det de ikke har muligheten til å forstå. Det går ofte opp lys for foreldre når en spør hvor barna var fysisk, når episoder skjedde. Kan det likevel være at de har hørt det som skjedde? Barna mine er for små til å få vite noe, eller være med på møtet. Nedre aldersgrense finnes ikke. Noen møter kan omhandle barna direkte, og hva de har opplevd, og da kan det være fint at de sitter i møtet, uten at det stilles krav til at de sier noe. Andre ganger kan det være nok at de får være tilstede i huset, og lytte til det de ønsker, eller gå til og fra. Av og til ønsker de voksne å ta opp temaer uten å ta hensyn til barns tilstedeværelse, og da kan de ha møter på tidspunkt da barna er hos noen andre. Kun noen få ganger har jeg opplevd at voksne i møtet har kommet med ekstremt følelsesladede uttalelser som f.eks trusler om å ta eget liv, eller farer opp i raseri, selv med barn tilstede. Filteret for hva barn skal oppleve er ikke der. Dette er en utfordring, men også en gave. Ved å få dette opp på bordet i møte, så legges det åpent for å snakke om. Undring om hvordan dette er å oppleve for barna, og har de opplevd dette før? Ved å snakke om dette, kan en kartlegge hvor store påkjenninger barna i realiteten har i hverdagen. Dette kan også vise foreldre at de trenger hjelp i en bredere grad, f.eks av barnevernet. Men jeg understreker at dette skjer sjelden. Håndbok for nettverksmøteledere, november

15 Del 2 Kunnskapsgrunnlaget I denne delen av håndboka presenterer vi en del av det sentrale kunnskapsgrunnlaget for åpne samtaler og nettverksmøter. Bak hvert tema er det noen spørsmål til refleksjon. For grundig innføring i teorien er det en litteraturliste bak i håndboka. 2.1 Relasjonskompetanse «Hvis jeg vil lykkes med å føre et menneske mot et bestemt mål, må jeg finne henne akkurat der hun er. Den som ikke kan det, lurer seg selv når han tror at han kan hjelpe andre.» Søren Kierkegaard Med relasjonskompetanse forstår vi en kompetanse som handler om hvorvidt vi er i stand til å møte andre mennesker med respekt og anerkjennelse, og hvorvidt de føler seg sett og forstått. Den relasjonskompetente streber etter å ta inn over seg det den andre er opptatt av. Det sier seg selv at det i dette arbeidet er mye som kan forstyrre oss, og det blir viktig for den profesjonelle å bli klar over sitt bakteppe. Kontakt med egne følelser er alfa og omega i hjelpende arbeid. Fagpersoner som ikke klarer å tone seg inn på sitt eget følelsesliv og få kontakt med dette, vil i liten grad være i stand til å tone seg følelsesmessig inn på barn og voksne i sitt arbeid Vi forstår med andre ord den andre like godt eller like dårlig, som vi forstår oss selv. (Aubert og Bakke, 2008 s. 83) At mennesker vi møter skal føle seg sett og forstått, krever at vi er til stede der og da. Det handler trolig mer om tilstedeværelse enn om tid. Greier vi det, opplever den andre seg ivaretatt, samtidig som vi ivaretar oss selv. Ved 100 prosent tilstedeværelse, lar det seg vanskelig gjøre å ikke la seg berøre". ( Aubert og Bakke,2008, ) Det viser seg ofte å være en sammenheng mellom det som berører oss, og erfaringer vi har fra våre egne liv. Det er viktig at vi kjenner oss selv så godt at vi vet hvorfor vi lar oss berøre. Vet vi det, er vi i bedre stand til å ivareta andre. Å vise følelser som profesjonell, er i den forstand å oppfatte som positivt. Vi vil framstå som ekte og interesserte. "En relasjonskompetent fagperson vil være nær den andre uten å føle seg truet eller overveldet, og uten å miste kontroll over egne reaksjoner. (Aubert og Bakke 2008 s. 81) I følge Jaakko Seikkula ( 2002), ligger det i disse øyeblikkene en unik mulighet til å få fram noe som er spesielt viktig. Vår relasjonskompetanse er på ingen måte statisk. Gjennom kunnskap og erfaring vil den stadig være i endring og utvikling. Vi har en tanke om at det vi videre presenterer, kan være mulige byggesteiner i denne type kompetansebygging. Håndbok for nettverksmøteledere, november

16 Ett er nødvendig Ett er nødvendig her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv. Gå inn i mørket og puss sotet av lampen. Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne. Hans Børli (1974) 2.2 Åpne samtaler Etter min mening er samtalen den mest fruktbare og den mest naturlige måten å holde sinnet i form på. Det finnes, slik jeg ser det, ingen aktivitet som gir mer glede. Det er av den grunn hvis jeg skulle bli tvunget til å gjøre et valg at jeg heller ville miste synet, enn evnen til å tale og lytte. Michel de Montaigne "Da jeg var fjorten, tok jeg toget mer enn hundre mil fra byen jeg bodde i sør i landet til tante Astrid i Nord-Norge. Det var påskeferie og jeg skulle være borte en uke. Astrid hadde helt siden jeg var liten, vært min favorittante. Hun hadde en sjelden evne til å se mennesker. Hver gang jeg møtte henne, følte jeg at hun var til stede bare for meg. Turen ble en suksess. Om dagen gikk jeg på ski blant ville nordnorske fjell. Men kveldene var det aller beste. Da satte vi oss godt til rette i hver vår stol. Og vi snakket. Gjerne til langt på natt. Det var som om tiden opphørte å eksistere. Jeg husker ikke lenger i detalj hva vi snakket om. Men mange av samtalene handlet om filosofi. For min vert var en belest kvinne. Best husker jeg likevel hennes levende interesse for hva jeg mente. Hva tenker du om dette, spurte hun og gransket meg med et våkent, vennlig blikk. For en fjorten år gammel gutt var det ikke hverdagskost å bli lyttet til av en voksen på den måten. Og hun kom med egne innspill; fortalte meg hva hun tenkte, eller om noe hun hadde lest. Hver samtale var preget av stor ro. Av og til oppsto det lange pauser, ikke fordi det ikke var mer å si, men fordi det nettopp sagte skulle få tid til å synke. Pausene ga begge mulighet til å tenke videre på egen hånd. Det var som om samtalen beveget seg i et hav av tid der ingenting hastet og det var rom for alt. Samtidig førte ikke denne åpenheten til at samtalen løp ut i sanden. Den var fylt av et sterkt nærvær og en særegen kraft". (Helge Svare 2008,s.9) Håndbok for nettverksmøteledere, november

17 Hva betyr åpenhet? En måte å forstå åpenhet på er at samtalen er preget av at møtedeltakerne møter hverandre som likeverdige, noe som betyr at begge samtaler på en måte som understreker en gjensidig respekt for hverandre. En åpen samtale preges av at deltakerne i samtalen har mulighet til å kunne snakke om det de har på hjertet der og da. Den åpne samtalen er fri for streng saksliste og raske konklusjoner. Tidsperspektivet er viktig. Vi må ta oss tid til at deltakerne får snakket seg ferdig og vi må ta oss tid til å lytte til det de forteller. Ein kan ikkje dra i ei spire for å få ho til å vekse. Jan Magnus Bruheim Den som har sagt og skrevet mest om åpne samtaler, er den finske psykolog og professor Jaakko Seikkula. Han starter gjerne sine samtaler med å si: Hvorfor er vi her? Spørsmålet kan kanskje virke merkelig og svaret innlysende. Men, for å avklare forventninger og sjekke ut hva møtedeltakerne er opptatt av, anser vi det for å være et høyst klokt spørsmål! Seikkula sier at først når vi blir hørt og forstått, kan vi opptre på en annen måte. Å høre og forstå kan være utfordrende, men ikke mindre viktig i de vanskelige samtalene, for eksempel med noen som representerer mange negative holdninger. En åpen samtale preges av trygghet og tillit, av lytting og anerkjennelse, av at vi ikke går i forsvar eller angrep, av ikke-vitende holdning og en kombinasjon av å tåle stillhet og å gi respons. Når det stilles åpne spørsmål som "Hva tenker du om...", "Hvordan er det for deg..." i motsetning til lukkede spørsmål som "Hvorfor... og spørsmål som gir "ja-" og "nei "- svar vil det fremme refleksjon, kreativitet og ansvarlighet. En generell regel for åpne samtaler kan være: Gå sakte, ta pauser, tål taushet. (Jaakko Seikkula) Oppmerksomt nærvær "Det finnes ett eneste øyeblikk i livet ditt som du kan påvirke, og det er nå. Det som er gjort, er gjort, uansett hvor sterkt du måtte ønske at det var ugjort. Og fremtiden vet vi ingenting om. ( Kåver og Nilsonne,2008 s 25) Oppmerksomt nærvær er å være i nået, i stedet for å la tanker og oppmerksomhet sveve, og la seg forstyrre av alt utenfor situasjonen. Det betyr å samle kraft og styre oppmerksomheten bevisst. Påfallende ofte gjør vi en fordeling som gjør det vanskeligere å utnytte tiden slik vi vil. Vi går på et sykebesøk, og blir slått av tanken på at vår venn ikke kommer til å bli frisk igjen. Tanken drar oss inn i framtiden, vi ser for oss at vennen vår kommer til å dø, oppmerksomheten vår fylles av sorg, og resultatet blir at vi ikke klarer å være helt Håndbok for nettverksmøteledere, november

18 nærværende i møtet. I nået lever jo vennen vår, og det finnes antagelig bedre måter å bruke tiden på enn å ta sorgen på forskudd. ( Nilsonne 2008,s 62) Andre varianter kan være å gruble over fortiden slik at vi går glipp av nået, eller dagdrømme om enorme suksesser slik at vi ikke kan konsentrere oss om det som må skje her og nå. Nilsonne hevder at man ikke kan klare seg uten kunnskap fra fortiden, og at tanker om framtiden er viktige for håp og mål. Men, balansen mellom hvor vi har oppmerksomheten, mot fortid, nåtid eller framtid er viktig. Siden det er i nåtid vi kan handle, anbefaler Nilsonne at vi tilstreber en fordeling på 10 prosent på fortid, 80 prosent på nåtid og 10 prosent på framtid. Seikkula hevder at jo mer vi planlegger et møte, jo mer lager vi hinder for oss selv i forhold til å være til stede. Det vi kan forberede oss på, sier han, er at vi skal være åpne i forhold til det som kan komme. Det kan kreve at vi legger vår egen forforståelse til side, og også våre egne tanker om mulig framtid. Hvordan er jeg til stedet i nået i en samtale? Hva hindrer meg i å være i nået i en samtale? 2.3 Å akseptere Å akseptere er å kunne ta utgangspunkt i det som er, å kunne ta utgangspunkt i seg selv, den andre og situasjonen slik den er i øyeblikket. Det å akseptere andre, å kunne se dem slik de er, og ikke slik vi skulle ønske at de var, er faktisk grunnlaget for livene våre sammen. Å akseptere betyr ikke å gi opp å forandre på en situasjon. Den som ønsker å påvirke noe eller noen, gjør det lettest ved å være til stede i situasjonen, kartlegge og akseptere, for så å gå videre. ( Kåver og Nilsonne 2008). "I dialogen søkes ingen makt. Dialogen forutsetter snarere at deltakerne gir fra seg makt. Ikke i en absolutt forstand, for dialogen krever også mennesker som våger å tale og som retter seg opp og forsvarer dialogen når den trues. Men makten som nå utøves, blir ikke brukt for å styrke den enkeltes sak på bekostning av de andres. Den står i fellesskapets i dialogens tjeneste. Og mens debatten bare tillater én virkelig vinner, er målet for dialogen at alle skal komme styrket ut." ( Svare: 2008 s 16") Hvordan aksepterer jeg en situasjon som setter mine egne verdier på prøve? Hva skjer dersom jeg ikke kan akseptere situasjonen slik den er? Håndbok for nettverksmøteledere, november

19 2.4 Likeverdighet TO KLOKE Det er ein som er så klok at i lag med han skjønar eg kor dum eg er Så er det ein annan som er så klok at i lag med han er eg klok eg òg Erling Indreeide En forutsetning for et godt samarbeid er at de som deltar opplever en gjensidighet, at det er en likeverdighet i relasjonen. I møtet med fagfolk, det være seg lærer, lege eller andre, kan det være lett å tenke at fagpersonen kan så mye mer og at kunnskapen den andre har er mer verdt enn ens egen. Som fagfolk kan vi tenke at siden vi har studert et fag i mange år, må vi være eksperter i situasjonen, og dermed også ha ansvar for å presentere en løsning. Men i de aller fleste situasjoner handler det ikke om å ha kompetanse eller ikke, men om å ha ulik kompetanse. Vi kan snakke om ulike kompetansesystem ( Fyrand 2005). Fagfolk er eksperter på det generelle, de beskrevne tilfellene, gjennomsnitter og tendenser (profesjonell kompetanse). De private er eksperter på sine liv, på sin historie og på muligheter og hindringer i eget liv (erfaringskompetanse). I tillegg vil viktige nærpersoner, det sosiale nettverket, ha kunnskap om hvordan eventuelle problem arter seg (kjennskapskompetanse eller nærpersonkompetanse). Disse tre kompetansesystemene blir ansett som likeverdige, og det har vist seg nyttig at de møtes og snakker sammen! Når vi oppsøker en profesjonell for å få hjelp, råd eller behandling, har det ofte vært deres kunnskap som har stått i sentrum og hatt størst verdi. Slik har vi trolig gått glipp av verdifull informasjon og erfaring som brukeren og nettverket har. Emilie Kinge (2009) skriver om utfordringer og muligheter i samtaler med barn, og mange av hennes erfaringer kan overføres til andre samtaler. Ofte har vi så mye som skal gjøres, læres bort, formidles, og forklares at vi glemmer å høre etter. Samtalen er ofte styrt av oss, og barnet vil bruke mye av sin oppmerksomhet på å tilfredsstille våre forventninger. Vi glemmer å åpne opp for dialogen og samværet, vi Håndbok for nettverksmøteledere, november

20 glemmer å være sensitive til barnets behov og vi glemmer ofte å være til stede med oss selv ( Kinge 2009, s. 32) Hva tenker jeg om meg selv som profesjonell? Hvordan forholder jeg meg til andres kompetanse? 2.5 Anerkjennelse Anerkjennelse er ikkje bare høflighet, det er grunnleggende menneskelig behov å oppleve seg anerkjent. Anerkjennende relasjoner gir rom for å uttrykke både likhet og ulikhet, vise nærhet og avstand og avhengighet og frihet. Anerkjennelse er ikke noe vi først og fremst sier eller gjør, men representerer en holdning der respekten for det andre mennesket og hans eller hennes opplevelse er grunnleggende ( L.Aamodt 2003, s 159) Emilie Kinge fokuserer i boka Barnesamtaler mye på anerkjennelse og anerkjennende samvær. Hun tar for seg hvordan vi bør møte barn, og for så vidt også voksne. Anerkjennelse er noe du er, ikke noe du har, sier Kinge. og peker på at væremåten i den anerkjennede kommunikasjonen preges av forståelse, akseptering, bekreftelse og lytting. Dette er begreper vi lett kan assosiere til empati. Å være empatisk, sier Kinge, innebærer å kunne stå i situasjonen med andre uansett hva slags følelsesmessig tilstand de er i, og å dele denne opplevelsen på en ikke-definerende måte. (s 72. ) Når vi drøfter anerkjennelse, kan det være nyttig også å sette fokus på forskjellen på å ha det vanskelig og å være vanskelig, og hva denne forskjellen kan bety. Hvordan vi ser et menneske, kan ha stor betydning for hvordan vedkommende ser på seg selv og sine muligheter. Å være anerkjennende og lyttende, vil trolig påvirke hvordan en samtale forløper: Her følger to ulike måter å kommunisere på: 1. Mor: På denne skolen blir det ikke lagt til rette og tilpasset i forhold til hva den enkelte elev har krav på! Lærer: Du må huske på at det er flere elever enn ditt barn på denne skolen, og at vi har tilpasset så godt vi kan ut fra de ressursene vi har! Det er lett å gå i forsvar, men det er vesentlig, for ikke å si avgjørende at vi ikke gjør det, dersom vi ønsker å få til en åpen og god samtale. 2. Mor: På denne skolen blir det ikke lagt til rette og tilpasset i forhold til hva den enkelte elev har krav på! Håndbok for nettverksmøteledere, november

21 Lærer: Så bra at du gir uttrykk for din oppfatning av skolen! Kan du fortelle meg mer om hva dette innebærer for deg og dere? I det første tilfellet kan det tenkes at mor også føler hun må forsvare seg og forsøke å stå på kravene. Det kan raskt bli en slags kamp om hvem som har rett, og som ingen vil vinne. Mor føler nok ikke at hun blir hørt. I den andre situasjonen er trolig kampen over før den får begynt. Når læreren anerkjenner mors opplevelse føler mor seg trolig både respektert og verdsatt, fordi læreren signaliserer at han ønsker å høre på henne. Slik kan de få til en rolig og god samtale om saken uten å fordele skyld. Mange samtaler går i stå fordi den ene eller den andre part begynner å forsvare seg, og i stedet for å lytte til hverandre, blir det en kamp om riktig forståelse En anerkjennende kommunikasjon har ikke fokus på å korrigere atferd, men på å legitimere følelser, opplevelser og intensjoner i situasjonen. Anerkjennelse er basert på likeverd og er å anse som en væremåte og en holdning og ikke en kommunikasjonsteknikk. Tanken om individets selvfølgelige rett til sine opplevelser er sentral ( Kinge 2009,s 73) For å oppnå en opplevelse av likeverdighet må vi vise oppriktig interesse for og anerkjenne den andre for den vedkommende er og det vedkommende står for, uansett om dette strider mot våre egne verdier og prinsipper. Slik sett, er anerkjennelse noe annet enn ros. Hvordan viser jeg at jeg anerkjenner et annet menneske? Hva skjer når jeg anerkjenner et annet menneske? Å bli elsket gir oss vinger! Følelsesuttrykk smitter! 2.6 En ikke- vitende posisjon Ikke vite -posisjonen betyr ikke å vite ingenting. I møte med andre mennesker vil vi alltid ha forventninger, basert på tidligere erfaringer og informasjon. Kunsten er å lytte slik at det vi bringer med oss ikke stenger for å få tak i den fulle mening når en annen forteller oss om sin erfaring. Dersom vi gir oss til å lete etter mønstre og felles mening som kan bekrefte vår teori eller våre antagelser, vil det unike i det vi blir fortalt bli avkreftet. ( Lundby 2000, s.112) Det kan være nyttig å minne seg selv på erkjennelsen om at i utgangspunktet tenker og forstår vi mennesker ulikt. Hver og en av oss har sin oppfatning av virkeligheten som er mer eller mindre sammenfallende. Det kan være lett å lage seg bilder eller forestillinger av mennesker og situasjoner, og vi risikerer å bli forutinntatte. Dersom ikke denne forestillingen eller Håndbok for nettverksmøteledere, november

22 sannheten passer til den historien vi blir fortalt, kan vi stå i fare for å ikke lytte godt nok etter til hva andre mennesker ønsker å fortelle oss. For å være gode samtalepartnere må vi sette oss selv i en slik posisjon at vi kan bli opplyst av den vi snakker med, og at vi kan formidle en oppriktig nysgjerrighet i forhold til å få vite mer om andres virkelighetsoppfatning. (Geir Lundby s.111) På denne måten vil den vi snakker med føle seg hørt, møtt og forstått og få lyst til å fortsette samtalen. Vi kan dermed få mye nyttig informasjon som vi kanskje ikke ville fått uten å innta denne posisjonen. Det å bli trodd, er vesentlig i et tillitsforhold. Følgende eksempel er hentet fra psykiatrien, og illustrerer dette godt: Hvor lenge har du hatt denne sykdommen? En mann i 40-årene led av at han trodde han hadde en farlig smittsom sykdom. Han hadde blitt undersøkt av utallige leger uten at noen hadde funnet noe galt i medisinsk forstand. Mannen ble på ingen måte overbevist om dette, men forsatte å oppsøke nye leger og sykehus. Så ble mannen henvist til en psykiater, som etter at mannen hadde presentert sitt problem, sa: Hvor lenge har du hatt denne sykdommen? Mannen ble først veldig overrasket, før han etter å ha tenkt lenge, begynte å fortelle historien sin, som for øvrig handlet om en hendelse han hadde vært utsatt for i sin ungdom. Legg merke til psykiaterens spørsmålsformulering! Han bruker et såkalt sokratisk spørsmål det er ikke retorisk, som gir sitt eget svar, og ikke pedagogisk som angir retningen på svaret, men helt åpent. Psykiateren sa: Hvor lenge har du hatt denne sykdommen? Psykiateren sa ikke: Hvor lenge har du hatt en opplevelse av at du har en alvorlig sykdom? (pedagogisk spørsmål, der svaret går i retning av at sykdommen er en opplevelse/forestilling/innbilning og ikke en realitet). Men psykiateren her er nysgjerrig på å få vite mer om mannens egen opplevelse av problemet, hans virkelighetsoppfatning. Etter samtalen ble mannen spurt om hvordan det hadde gått, og han utbrøt: Vet du hva, han trodde på meg! ( Lundby 2000, s ) Hvordan sikre at jeg virkelig lytter til hva den andre sier? Hva kan komme i veien for at jeg oppfatter det den andre sier? 2.7 Eksternalisering Et godt og viktig utgangspunkt dersom vi skal snakke om vanskelige ting, vet vi er å skille sak og person, at personen det måtte dreie seg om og problemet ikke er det samme. Håndbok for nettverksmøteledere, november

23 Geir Lundby, som skriver om dette i boka Historier og terapi, (Lundby 2000) viser til egen erfaring om at overraskende ofte viser det seg at krangling og konflikt om hva som er problemet og hvem som har skylda for det, forsvinner så snart ett eller flere familiemedlemmer blir engasjert i en samtale om problemets ødeleggende virkning på livet deres. Lundby sitt eksempel er hentet fra familieterapi, og han beskriver det slik: Jeg ble invitert med som bisitter i en familie som en kollega hadde truffet to ganger tidligere. Familien besto av mor Kari (48) og tre barn. Hugo (26) hadde flyttet hjemmefra, men hadde nær kontakt og allianse med sine to søstre Anne (2 0) og Eva (18). Far (50) var ikke tilstede. Han og mor ble skilt for fem år siden, de snakket aldri sammen, og mor nektet å være i samme rom som far. Hugo var fullt alliert med far, så han snakket heller ikke med mor annet enn i timene hos oss. Hans hovedanklage mot mor var at Anne og Eva ble ødelagt av at mor baktalte far og nektet jentene å se han. Mor hadde tilsvarende anklager mot far og mot Hugo. De to første timene hadde vært fylt av høylydt krangling, bitterhet og gråt. I den timen jeg ble med, kom alle fire med hver sin notisbok hvor de hadde skrevet ned sine bitreste minner og anklager. Barna mot mor, mor mot far og Hugo. Etter at jeg hadde sittet og hørt på dem en halv times tid, mens stemningen ble verre og verre, spurte jeg om jeg kunne få lov til å si noe. Det fikk jeg. Jeg sa da at det for meg hørtes ut som om det var ett problem som plaget og ødela like mye for dem alle sammen. Det virket nesten som om det var kommet et monster inn i familien deres og nå truet med å ødelegge forholdet mellom dem som så tydelig var glad i hverandre. Dette monsteret høres ut til å være et anklage-monster. Hvis de var enige i at det var et anklage-monster som ødela for dem, ba jeg dem fortelle hverandre og oss mer detaljert om hvordan virkningen var for hver enkelt av dem. Stemningen forandret seg dramatisk. De var alle enige i at anklagene levde sitt eget liv i familien deres og at de alle var ofre for det. Det begynte å komme fram smil og litt forsiktig latter etter hvert. De begynte så smått å samarbeide mot et felles problem. (Lundby s. 129) Lundby sier at det eksternaliserende språket retter anklagene mot problemet. På den måten reduseres spenningene mellom familiemedlemmene. Det blir da viktig å forhandle seg fram til et gjensidig akseptabelt problem. Det å ha et felles utgangspunkt som alle deltakerne synes det er viktig å gjøre noe med, vil styrke samarbeidsklimaet i samtalen (Lundby 2000 s. 129) Ved ulike spørsmål kan vi utforske hvordan problemet har forstyrret livet til dem det gjelder, og hvordan til og med forholdet mellom dem er blitt påvirket av problemet. Det kan gi grunn for å felles innsats mot problemet i stedet for mot den problematiske. Hvordan skaffer jeg meg tillit i møte med andre? Hva skjer når jeg setter saken i konflikten i fokus og ikke personene? 2.8 Sosialt nettverk LYKKE Åtte øyne i hverandre Fire munner rundt et bord. Fire vegger kring en lykke: Håndbok for nettverksmøteledere, november

24 Vesla, Påsan, far og mor. Åtte hender hektet sammen til en ring om stort og smått. Herregud - om hele vide verden hadde det så godt. Fra «Den underlige våren» (1941) av Einar Skjæråsen Nettverket er de forskjellige relasjonene vi er en del av, og som skaper vår sosiale identitet. Seikkula har i sin bok valgt følgende definisjon på sosialt nettverk: «Med sosialt nettverk mener vi vanligvis de samhandlingsforhold som gjør at individet bevarer sin sosiale identitet. Fra disse samhandlingsforholdene får det åndelig støtte, materiell hjelp, tjenester, kunnskap og nye relasjoner» (Seikkula 2002:19). Et hvert samhandlingsforhold er enestående. Vi påvirker hverandre gjensidig. Vår sosiale identitet endrer seg etter hvilken sammenheng vi er i. Vi har med oss våre historier, deler dem og skaper ny historie. Sosialt nettverk består ikke bare av fortrolige andre eller nær familie. Det er naboer som gir hverandre en hjelpende hånd, arbeidskollegaer, det kan være en regnskaps-fører, en «gammel» lærer eller en skolekamerat. Samhandlingen varierer etter hvilken sammenheng vi møtes i. Noen deltakere kan være mer faste enn andre. For eksempel er det å være bror og søster livsvarig, mens arbeidskollega eller venn kan skifte. Nettverksperspektivet kan hjelpe oss til å tenke mer på hvilke forhold både barn og voksne lever under. Det kan hjelpe oss til å huske på hvordan hjemmesituasjonen kan påvirke skole/ arbeid og omvendt. Det skjer ikke så sjelden at et barn blir symptombæreren for en familie eller et helt nettverk som sliter Line som gikk i tredje klasse, hadde store problemer med å roe seg og konsentrere seg i timene. Det hadde gått så langt at hun hadde vært til utredning, men ingen ting tydet på at hun led av noe som helst. Likevel ble det ikke lettere for Line å fungere på skolen. Derfor ble hun henvist til utredning på nytt. Line pendler mellom foreldrene, fordi de har delt omsorg for henne. På foreldresamtalen møtte læreren et foreldrepar som ikke kunne snakke sammen uten å krangle. De virket grunnleggende uenige i det meste og ikke minst i oppdragelsen av Line Hvordan kan jeg dra nytte av viktige personer i brukerens sosiale nettverk? Hvilken erfaring har jeg med å ta opp bekymring,med den det gjelder? Håndbok for nettverksmøteledere, november