«Herre, lær oss å be»

Transkript

1 1 6. søndag i påsketiden i Hånes kirke Dato: Tekst: Matt 6: 7-13 Gudstjeneste m dåp Tema: Bønn «Herre, lær oss å be» Dette hellige evangelium på står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel: Jesus sa: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. *For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen. Slik lyder Herrens ord. Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det

2 2 Den tomme stolen Jeg leste en gang om en gammel, syk mann som hadde levd et ganske tøft liv og som i hvert fall ikke hadde gått noe særlig i kirken, lest så mye i bibelen eller lært å be noen gang. Men nå på sine gamle dager så lengtet han så inderlig etter å få snakke med Gud, men han ante ikke hvordan han skulle gjøre det eller hvilke ord han skulle bruke. Da kom en venn ham til hjelp og sa: «Du skal bare sette en tom stol ved siden av sengen din, der du ligger. Og så skal du se for deg at det er Jesus som sitter der og så kan du snakke med ham om hva som helst.» Det fungerte flott for den gamle, og da han noen måneder senere døde, så ble han funnet med et smil om munnen og med hodet hvilende i den tomme stolen ved siden av sengen. 1 «Herre, lær oss å be» Å be er ikke alltid så lett. En stol kan være en god hjelp. Det er Fadervår også ment å være. For også disiplene slet med å be. «Herre, lær oss å be,» sa de til Jesus (Luk 11:1). Ikke så å forstå at disiplene ikke hadde bedt før. De var jo lovtro jøder. Som Daniel ba de tre ganger hver dag, om morgenen, midt på dagen og om kvelden, slik Moseloven påla dem. Og hver sabbat deltok de sikkert i synagoge-gudstjenesten med alle dens bønner og liturgier. Men likevel spurte de Jesus om hjelp, for alt var liksom så annerledes nå som Jesus fra Nasaret gikk sammen med dem. Og Jesus samlet dem rundt seg og begynte å lære dem: «Slik skal dere be». 1 Den tomme stolen fra Alltid älskad 2 s 4-7

3 3 Jesu ord om bønn er utfordrende og kolliderer med i hvert fall tre redsler mange bærer på i dag. I denne prekenen har jeg tenkt å løfte utfordringer som mange kjenner på i møte med bønn. Den første er redselen for å be feil. 1. utfordring: Redselen for det uriktige For en del år siden gikk jeg i åndelig veiledning hos en katolsk nonne som het søster Beate. Hos henne gikk jeg i fem-seks år og lærte å be helt på nytt. I samtale med henne oppdaget jeg at jeg i mange år hadde båret på en drøss med ubevisste tanker og krav om hvordan det er «riktig» å be. At hver bønn for eksempel må begynne med en høflig tiltale til Gud, at jeg alltid må be mest for andre og ikke så mye meg selv, at jeg for all del ikke må glemme noen, at jeg må være ydmyk og si «La din vilje skje» så ofte som mulig osv. Og jeg har snakket med mange som strever med noe av det samme. Men dette er en misforståelse av hva bønn egentlig er. For bønn er ikke en metode for å kommunisere med Gud hvor noen ord og vendinger er «riktige» og fører frem, mens andre er «gale» og gir knute på tråden. Bønn er ikke metode. Bønn er relasjon. La meg forklare hva jeg mener: Herrens bønn begynner med ordene «Vår Far i himmelen». Og med de ordene er egentlig det meste sagt. Ved disse ordene åpner vi forbindelsen til det innerste i vår identitet som mennesker og til det dypeste i Guds vesen.

4 4 Vi kaller Gud «vår Far», og det er han. Dermed kaller vi oss selv hans barn, og det er vi. Vår relasjon til Gud er like tett og ubrytelig som den er mellom foreldre og barn. Han elsker oss, interesserer seg for oss, bryr seg om oss, tar seg av oss. Vi er avhengige av ham, takknemlige mot ham, glade i ham. Som mennesker på jorden omsluttes vi av en himmelsk kjærlighet. Når vi ber «Vår Far i himmelen», åpner vi for denne kjærligheten og blir oss bevisst den evige relasjonen vi står i. Bønn handler med andre ord ikke om å be «riktig», men om å krype opp på Guds fang og la han få ta vare på oss. 2. utfordring: Redselen for det uekte Det var den første utfordringen. Den andre utfordringen er redselen for det «uekte». Et av de viktigste kjennetegn på vår kultur er kravet om ekthet og personlig autentisitet. Om det er gjelder «Idol» på TV eller gudstjenester i kirka er det uansett avgjørende for vår vurdering av dem, om det vi hører er troverdig og ekte. Det som er tillært og gjentatt i generasjoner står ikke spesielt høyt i kurs lenger. Det er viktigere å være tro mot sin indre stemme. Overført på kirkens liv, gjør dette at vi i større grad enn før stiller spørsmål ved bønner og tradisjoner. Vi leter etter nye ord og sanger som vi kan gjøre til våre egne. Vi tar ingenting for gitt. Likevel ber vi «Vår Far i himmelen», den mest tillærte og repeterte av alle kirkens bønner. Er det forsvarlig å gjenta disse ordene, år etter år, århundre etter århundre? Blir det ikke bare magi, samme gamle remsa? Har den i det hele tatt noen funksjon, hvis vi ikke mener noe med det?

5 5 Men her ligger troens og tradisjonens dype hemmelighet. Jeg trenger ikke skape min egen verden og mitt eget språk. Jeg kan flytte inn i ord og fortellinger som er større enn mine ord og mine fortellinger. Alle mine bønner er det plass til i den bønnen Jesus ba. Alle mine fortellinger kan rommes av Guds store fortelling. Fordi «Vår Far i himmelen» (Fadervår) er Jesu egen bønne-undervisning, kan jeg stole på at den rommer alt mitt. Den har plass til min tilbedelse og min nød, den har plass til min skam og min omsorg for andre. Det har plass til himmel og jord. Den er kort og stram, men trenger ikke noe supplement. De gamle ordene står godt fremdeles. Helt personlig synes jeg noen ganger det er befriende å slippe å måtte «mene så mye med det». Dette er Jesu bønn. Jeg satser på han og flytter inn i hans ord, inn i hans bønn. Det kan jeg gjøre også på de dagene jeg ikke føler dem eller ikke forstår dem. 3. utfordring: Redselen for det ukjente Den var den andre utfordringen. Den tredje og, jeg tror, kanskje den største utfordringen ved å be, er redselen for det ukjente. Redselen for å slippe Gud inn i livet mitt. For dypest sett er jo egentlig bønn det å tillate en annen, en mektig Annen, å komme inn i sentrum av min person og å møte meg der. Det er å la Gud komme bak alle mine forsvarsverk og fasader, og la han se alt jeg skammer meg over og berøre mine sår og nederlag. Hvem ønsker vel å stå naken og avkledd overfor Gud? For alle de som ikke kjenner Gud eller har erfart hans kjærlighet, kan det virke skremmende. For alle de som har blandede erfaringer med jordiske foreldre, kan det være vanskelig å tro at vår himmelske Far faktisk vil oss vel.

6 6 Jeg skal fortelle dere en historie fra fengselet (som noen av dere har hørt meg fortelle før). Da jeg studerte i Oslo var jeg en tid med i Kirkens fengselsarbeid. Vi besøkte Ila landsfengsel og der møtte jeg en mann som jeg kaller «John». John sa om sine foreldre at: «Far var en djevel og mor var ei heks.» For de hadde vært gift hver på sin kant, men så hadde de ligget sammen i fylla, og da han kom til verden som følge av det, var det ingen av dem som ville vite av ham. Han ble sendt bort på spedbarnshjem, videre på barnehjem og på ungdomshjem og hans egentlige foreldre fikk han aldri møte. Tidlig kom han inn i et ugunstig miljø i Oslo med mye alkohol og småkriminalitet. Men verken der eller i noen av de hjemmene han hadde vokst opp ble han vist noen form for kjærlighet. John hadde bare én glede i livet, han hadde sånn glede av å se ting brenne. Han var en pyroman. Og på grunn av dette ble han raskt plukket opp av politiet. Og de fant ut at det John trengte, det var litt miljøforandring. Så de sendte ham til Bergen. Men det hjalp ikke. Før lang tid var gått, tente han på noe der og politiet tok han på nytt. Denne gangen ble han sendt ut på landet for å arbeide med hendene og få litt jord under neglene. Men heller ikke det hjalp. Han var og ble en pyroman. Og derfor ble han til slutt puttet på Ila, og Ila skulle bli det eneste hjem han noen sinne har hatt. Men på Ila så skjedde det noe uventet, i hvert fall for John. For etter en stund på innsiden, så bestemte han seg for å bli med i en samtalegruppe. En gruppe hvor de innsatte kunne snakke sammen om familiene sine, om kamerater, om forholdene i fengselet, om ulike problemer og også om tro. Og da, fortalte John, da var det som om det sakte, men sikkert tentes en ny ild i ham. Han opplevde noe helt nytt, noe han aldri hadde opplevd før.

7 7 Nå skjønte han at det fantes Én som var glad i ham. Selv om han var en stakkar. Selv om han var en kriminell. Og han som tidligere hadde brukt ordet «far» som det verste skjellsordet i boka, han kunne nå med et strålende smil folde hendene og be «Vår Far i himmelen». John våget å slippe Gud inn i livet sitt. Og da fikk han erfare at Gud elsket ham, akkurat slik Gud også elsker deg. For du vet vel at ingenting du gjør kan få Gud til å elske deg mer? Ingenting du gjør kan få Gud til å elske deg mindre. Guds kjærlighet til deg er ubetinget og grenseløs. Som et Guds barn er du uendelig verdifull i hans øyne. Han er din fullkomne, himmelske Far som du trygt kan åpne hele livet ditt for. Du har ingenting å frykte fra ham. Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.