Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2014, Hedmark. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Transkript

1 Skjerbekken Verdi: 1 Referanse: Hofton T. H., Hofton T. H Naturverdier for lokalitet Skjerbekken, registrert i forbindelse med prosjekt Bekkekløfter 2014, Hedmark. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink: Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2014, Hedmark Kommune: Rendalen Inventør: THH Kartblad: Dato feltreg.: , H.o.h.: moh Vegetasjonsone: mellomboreal 100% Areal: 164 daa Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon Sammendrag / Kort beskrivelse Skjerbekken ligger oppe i liene på vestsiden av Storsjøen lengst sør i Rendalen kommune, ca. 8 km sør for Fv30 mellom Koppang og Åkrestrømmen. Bekken danner ei lita, men markert og ganske dyp nordøstvendt bekkekløft i høydelaget ca moh. Som typisk for markerte bekkekløfter i kontinentale strøk, er konstraster i naturforhold og naturtyper store på små avstander. Dette er særlig markert i Skjerbekken pga. mye grovt/steinete substrat i sidene, som holder dårlig på fuktigheten. Langs bekken er en smal (mest 4-10 meter bredde) sone med frodig og rik høgstaudeskog med gran og mye gråor, selje, rogn og noe bjørk, delvis med karakter av gråor-heggeskog, karakterisert ikke minst av mye strutseving. Enkelte små kildesig finnes i kantene. Den frodige bekkekantskogen er meget skarpt avgrenset mot tørr skog i sidene. På skyggesida er det mest blåbærgranskog (med noe innslag av furu og selje) med dels tjukke mosematter over steinete skogbunn. På solsida er det foruten tørr blåbærskog også en del grunnlendt-steinete, varm og tørr, svak til intermediær lågurtskog, best utviklet i bergrotpartier på oversiden av steinurene. Her er er det foruten gran stedvis også mye osp, hengebjørk og dunbjørk, samt noe selje og rogn. Det bratteste terrenget har sørbergtopografi med stup, bergrot og åpen ur. Området er ikke påvirket av nyere inngrep, men skogen er sterkt påvirket av tidligere hogst. Det aller meste er vanlig skog i tidlig og sein optimalfase, homogen og svakt sjiktet, helt dominert av unge og middelaldrende trær av relativt beskjedne dimensjoner. Mange mosegrodde stubber er av betydelig større dimensjoner enn dagens trær. Det er svært lite død ved. Trolig har det foregått tilnærmet flatehogst for grovt anslått år siden, bl.a. er mye skog på vestsiden suksesjonsskog med blanding av yngre gran og mye lauvtrær. Skogen er noe eldre oppe i den bratte solsida, med halvgammel gran, osp (opp mot 60 cm dbh) og bjørk, og noe død ved av både gran og lauvtrær. Også oppe i skyggesida inngår enkelte halvgamle grantrær. Noen spredte, eldgamle og grove furulæger er restelementer fra skog som for lengst er borte fra kløfta. Langs bekken står en god del temmelig grove (opptil cm) (men trolig ikke spesielt gamle) lauvtrær, ikke minst selje. Karplantefloraen i høgstaudesonen langs bekken er relativt rik, med bl.a. storrapp og huldregras. De grove lauvtrærne har også stedvis frodige (men artsfattige) lungeneversamfunn. For øvrig er artsmangfoldet ganske fattig, og både naturskogs-artsmangfoldet og bekkekløft-artsmangfoldet er svært dårlig utviklet. Hittil er påvist 2 rødlistearter (begge NT) (huldregras og gubbeskjegg). Skjerbekken er ei lita, men velavgrenset og topografisk velutviklet bekkekløft. Naturverdiene er isolert sett i første rekke knyttet til den frodige høgstaudeskogen langs bekken. Det meste av skogen ellers er ganske ordinær naturskogskvaliteter og spesielle/særegne naturtyper (foruten høgstaudeskog) mangler i praksis helt. Utviklingspotensialet er derimot godt (men tidshorisonten er lang). Samlet grad av mangeloppfyllelse vurderes som liten. Av rødlistede naturtyper (ihht. RL2011) er skogen langs bekken høgstaudegranskog (NT). Som følge av at Skjerbekken er den klart største og best utviklete bekkekløfta i de lange liene på vestsiden av Storsjøen, er en landskapsøkologisk viktig lokalitet i et landskap som er sterkt preget av bestandsskogbruket, og innehar frodig høgstaudeskog, klassifiseres området som lokalt verdifull (1 poeng). Feltarbeid Området ble ifbm. bekkekløftprosjektet undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) , under gode vær- og feltarbeidsforhold. Siden hele kløfta ble undersøkt av THH ifbm. naturtypekartlegging i Rendalen med hovedvekt på dalbunnen og skogen i lia på vestsiden, ble fokus i 2014 lagt på østsiden samt nedre del av dalbunnen. Samlet er derfor hele kløfta dekket. Kunnskapsgrunnlaget anses som godt, både mht. generelle parametre (naturtyper, vegetasjon, skogstruktur, variasjonsbredde, avgrensning) og artsmangfold. Artleiting er fokusert på (1) naturskogselementer (biologisk gamle trær av bar- og lauvtrær, død ved), (2) spesielle elementer knyttet til bekkekløfter (fosserøyksamfunn, epifyttiske og bergvegglevende lav, moser på våte læger) og (3) tørre, rike skrenter på solsida. Artsleiting er ikke spesielt grundig gjort i området, men som følge av lite potensial for spesielle og rødlistede arter kombinert med flere tidligere besøk (se Tidligere undersøkelser ), vurderes artsmangfoldet som godt dekket. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med systematiske undersøkelser av bekkekløfter i regi av Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Hedmark. Bekkekløftprosjektet er en del av systematiske naturfaglige undersøkelser av de biologisk viktigste og høyest prioriterte skogtypene i Norge, med sikte på å få en representativ oversikt over naturverdier og naturforhold, forbedre

2 kunnskapsgrunnlaget for forvaltning (bl.a. ifbm. småkraftutbygginger), og å finne fram til områder som kan være aktuelle for vern etter Naturmangfoldloven. I Hedmark ble 51 kløfteområder i midt-østerdal undersøkt i 2007 (Gaarder et al. 2008), mens fase 2 i 2014 omfattet 17 områder i noen kommuner som ikke ble dekket i 2007 (Løten/Elverum, Rendalen, Tynset/Tolga, Engerdal). Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet Skjerbekken var på forhånd grovt angitt av oppdragsgiver og omfattet 180 daa (i stor grad hele kløfteformasjonen, inkludert arealer på nedsiden av veien). Nederste del er ungskog og i tillegg atskilt av veien og derfor utelatt, mens noe areal gammelskog oppe på brekket i øst er inkludert. Tidligere undersøkelser Finn Wischmann besøkte området ved Skjerbekken , men det ser ikke ut til at han var innenfor selve kløfteformasjonen, på Artskart (2015) ligger funn av kvass-starr og stortveblad fra øvre del av bekken, ovenfor skogsbilveien på toppen. Solsida av Skjerbekken-kløfta ble undersøkt av Anders Often ifbm. kartlegging av sørberg i Østerdalene (Often 1997), og ble kort omtalt som lokalitet RE-9, med tilhørende karplante-kryssliste (bl.a. kalksvartburkne, som også ligger på Artskart (2015)). Han konkluderte med at Lokaliteten er naturskjønn og ganske uberørt, men har liten interesse i sørbergsammenheng. Bl.a. med bakgrunn i Often (1997) i kløfta er det mest naturskog. ble området oppsøkt av THH ifbm. naturtypekartlegging i Rendalen (Reiso & Hofton 2005), og et areal på 128 daa ble avgrenset, beskrevet og gitt C-verdi, seinere innlagt på Naturbase som lokalitet BN Noen artsfunn fra 2005-kartleggingen ligger på Artskart (2015). Området er MiS-registrert av Foran (2004), og en smal kantsone langs hele bekkeløpet er registrert som MiS-figur med livsmiljø rik bakke, deler også som eldre lauvsuksesjon (Skog og Landskap 2015). Beliggenhet Området ligger oppe i liene på vestsiden av Storsjøen lengst sør i Rendalen kommune, ca. 8 km sør for Fv30 mellom Koppang og Åkrestrømmen. Naturgrunnlag Topografi Skjerbekken danner ei lita, men markert og ganske dyp nordøstvendt bekkekløft i høydelaget ca moh. Kløfteformasjonen er mest markert i øvre og midtre del, mens nedre del er grunnere og åpnere. Kløftesidene er bratte og mange steder opprevet av bergskrenter, rasmark og flere åpne til glissent tresatte urer. Stupbratte berg og hamre dominerer mye av østsida/skyggesida, mens storparten av solsida/vestsida er ei jevnt bratt liside, med en høy bergskrent i ytre del. Bekken faller jevnt i bratte, steinete stryk, og danner ikke fossefall. Geologi Hele det lille vassdraget ligger på feltspatholdig sandstein og kvartsitt (ifølge NGU 2015). Storparten av kløfta dekkes av et tynt løsmassedekke dels morene, dels grov blokkmark, mindre partier rasjord, men det er også en del partier med berg i dagen. Klima Hele distriktet ligger innenfor bioklimatisk overgangsseksjon (OC), med et (etter norske forhold) relativt markant kontinentalt preget regionalklima. Bioklimasone er hovedsakelig mellomboreal (MB), med svake sørboreale (SB) trekk på solsida. Som typisk for markerte bekkekløfter i kontinentale strøk skaper topografien store kontraster i lokalklimaet på små avstander. Dalbunnen og nedre del av skyggeside-hellingene har relativt stabilt fuktig skog betinget av beskyttet topografi, men mye grovt bunnsubstrat og delvis urer som holder svært dårlig på fuktigheten gjør at kløfta ikke har et så fuktig lokalklima som topografien skulle tilsi. Det er skarp overgang til tørt og solvarmt (dels meget tørt og varmt) lokalklima kort opp fra bekken på solsida. Vegetasjon og treslagsfordeling Praktisk talt hele avgrensningen dekkes av kjerneområdet for beskrivelse av vegetasjonen se Sammendrag, Kjerneområdebeskrivelse og Vurdering, naturverdier. Skogstruktur og påvirkning Praktisk talt hele avgrensningen dekkes av kjerneområdet for beskrivelse av skogstruktur og påvirkning se Sammendrag, Kjerneområdebeskrivelse og Vurdering, naturverdier. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Skjerbekken. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

3 1 Skjerbekken Naturtype: Skogsbekkekløft - Lavlands-granbekkekløft på Østlandet BMVERDI: C Areal: 121,7daa Hoh: moh Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. kartlegging av bekkekløfter i Hedmark i regi av Fylkesmannen og Miljødirektoratet ( bekkekløftprosjektet fase 2 ). Tidligere undersøkt av Anders Often ifbm. kartlegging av sørberg i Østerdalene (Often 1997), en smal kantsone langs bekken avgrenset som MiS-figurer (Foran 2004), og kløfta ble kartlagt av THH ifbm. naturtypekartlegging i Rendalen, da Naturbase-lokalitet BN ble avgrenset. Ny beskrivelse og avgrensning erstatter gammel lokalitet. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten består av bekkekløfta til Skjerbekken på vestsiden av Storsjøen. Bekken danner i høydelaget ca moh. ei markert nordøstvendt bekkekløft, med bratte bergskrenter, rasmark og en del åpen og glissent tresatt ur på sidene. Bekken faller jevnt i raske stryk. Området er avgrenset mot ordinær barskog utenfor kløfteformasjonen på sidene (i øvre del mot skogsbilvei), oppe på brekket på sørøstsiden er det halvgammel lyngfuruskog med noen få gamle gadd og brannstubber. Berggrunn (NGU 2015): feltspatholdig sandstein og kvartsitt. Bioklima-region: mellomboreal og sørboreal overgangsseksjon (MB/SB-OC). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som bekkekløft (delnaturtype lavlands-granbekkekløft på Østlandet ). Som typisk for markerte bekkekløfter i kontinentale strøk, er konstraster i naturforhold og naturtyper store på små avstander. Dette er særlig markert i Skjerbekken pga. mye grovt/steinete substrat i sidene, som holder dårlig på fuktigheten. Langs bekken er en smal (mest 4-10 meter bredde) sone med frodig og rik høgstaudeskog med gran og mye gråor, selje, rogn og noe bjørk, delvis med karakter av gråor-heggeskog, karakterisert ikke minst av mye strutseving. Enkelte små kildesig finnes i kantene. Den frodige bekkekantskogen er meget skarpt avgrenset mot tørr skog i sidene. På skyggesida er det mest blåbærgranskog (med noe innslag av furu og selje) med dels tjukke mosematter over steinete skogbunn. På solsida er det foruten tørr blåbærskog også en del grunnlendt-steinete, varm og tørr, svak til intermediær lågurtskog, best utviklet i bergrotpartier på oversiden av steinurene. Her er er det foruten gran stedvis også mye osp, hengebjørk og dunbjørk, samt noe selje og rogn. Det bratteste terrenget har sørbergtopografi med stup, bergrot og åpen ur. Skogen er sterkt påvirket av hogster i flere omganger. Det aller meste er vanlig skog i tidlig og sein optimalfase, homogen og svakt sjiktet, helt dominert av unge og middelaldrende trær av relativt beskjedne dimensjoner. Mange mosegrodde stubber er av betydelig større dimensjoner enn dagens trær. Det er svært lite død ved. Trolig har det foregått en tilnærmet flatehogst for grovt anslått år siden, bl.a. er mye skog på vestsiden suksesjonsskog med blanding av yngre gran og mye lauvtrær. Skogen er noe eldre oppe i den bratte solsida, med halvgammel gran, osp (opp mot 60 cm diameter) og bjørk, og noe død ved av både gran og lauvtrær. Også oppe i skyggesida inngår enkelte halvgamle grantrær. Noen spredte, eldgamle og grove furulæger er restelementer fra skog som for lengst er borte fra kløfta. Langs bekken står en god del temmelig grove (opptil cm) (men trolig ikke spesielt gamle) lauvtrær, ikke minst selje. Artsmangfold: Karplantefloraen i høgstaudesonen langs bekken er relativt rik. Her finnes bl.a. strutseving, turt, tyrihjelm, firblad, fjellminneblom, kranskonvall, trollbær, olavsstake, myskegras, hundekveke, i bekkekanten skogstjerneblom, maigull og bekkekarse, dessuten sparsomt storrapp og huldregras. Lågurt-elementet oppe i solsida er artsfattig, med nesten bare vanlige arter som fingerstarr, liljekonvall, krattmjølke, markjordbær, hengeaks, teiebær, legeveronika, skogfiol, lundrapp. I en skrent fant Often (1997) noe kalksvartburkne. På de grove lauvtrærne langs bekken er det stedvis frodige, men relativt artsfattige lungenever-lavsamfunn, med bl.a. lungenever (Lobaria pulmonaria), vrenger (Nephroma spp.) og stiftfiltlav (Parmeliella triptophylla), og (mest interessant) den halvsjeldne brun blæreglye (Collema nigrescens). Naturskogs-artsmangfoldet (arter tilknyttet gamle trær og død ved) er ellers svært dårlig utviklet eneste påviste signalart er gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa) i små mengder på enkelte halvgamle trær oppe i skyggesida og på stammen av halvgammel furu oppe på brekket i sørøst. Også bergvegg-artsmangfoldet virker fattig. Bruk, tilstand og påvirkning: Kløfta er uten nyere påvirkning, men skogen er hardt påvirket av eldre hogster (også gamle flatehogster). Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: De lange bratte liene på vestsiden av Storsjøen er sterkt påvirket av bestandsskogbruket, med mindre (stort sett isolerte) partier gammelskog og små bekkekløfter. Disse har viktig landskapsøkologisk funksjon. Skjerbekken er den klart mest markerte kløfta på vestsiden av Storsjøen. Verdivurdering: Skjerbekken er ei lita, men velavgrenset og topografisk velutviklet bekkekløft, med stor kontrast mellom dalbunn, skyggeside og solside, med tilhørende store kontraster i lokalklima og skogsamfunn. Naturverdiene er isolert sett i første rekke knyttet til den frodige høgstaudeskogen langs bekken, med de relativt sjeldne storrapp og huldregras, og grove lauvtrær med lungeneversamfunn. Skogen i kløfta er ellers sterkt påvirket, mye relativt ung, og naturskogskvaliteter mangler i praksis helt. Kløfta mangler også spesielle/ særegne naturtyper foruten høgstaudeskog. Utviklingspotensialet er godt (men tidshorisonten er lang). Kun 2 RL2010-rødlistearter er påvist, begge NT. Av rødlistede naturtyper (ihht. RL2011) er skogen langs bekken høgstaudegranskog (NT). Som følge av at Skjerbekken er den klart største og best utviklete bekkekløfta i de lange liene på vestsiden av Storsjøen, er en landskapsøkologisk viktig restlokalitet i et landskap som er sterkt preget av bestandsskogbruket, og innehar frodig høgstaudeskog, men ellers mest har triviell vanlig skog, vurderes lokaliteten som lokalt viktig (verdi C). Skjøtsel og hensyn: Fri utvikling (ingen inngrep) vil være optimalt for å bevare naturverdiene og gi grunnlag for framtidig selvrestaurering. Det er ikke behov for skjøtsel. Artsmangfold Praktisk talt hele avgrensningen dekkes av kjerneområdet for beskrivelse av artsmangfold se Sammendrag, Kjerneområdebeskrivelse og Vurdering, naturverdier.

4 Tabell: Artsfunn i Skjerbekken. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Karplanter Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Asplenium trichomanes quadrivalens Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) kalksvartburkne Cinna latifolia huldregras NT Poa remota storrapp Lav Alectoria sarmentosa gubbeskjegg NT Collema nigrescens brun blæreglye Lobaria pulmonaria lungenever Parmeliella triptophylla stiftfiltlav Arthonia vinosa vinflekklav Avgrensing og arrondering Kløfta er skarpt topografisk atskilt mot omgivelsene, avgrensningen er derfor i stor grad naturlig og gir seg selv. Grense er trukket oppe på brekket mot skog utenfor kløfteformasjonen, på sør- og sørøstsiden danner skogsbilvene naturlig grense. Oppe på brekket på sørøstsiden er også et mindre parti halvgammel lyngfuruskog inkludert. Avgrensningen fanger opp hele bekkekløftformasjonen med tilhørende spennvidde. Arronderingen er derfor god, og området danner en velfungerende økologisk bekkekløft-enhet, selv om arealet er lite. Det er små utvidelsesmuligheter (triviell og sterkt hogstpåvirket skog). Skogen lenger nedover langs bekken er dels rik høgstaudeskog, men ung, og derfor ikke inkludert. Andre inngrep Området er upåvirket av nyere inngrep. Vurdering og verdisetting Skjerbekken er ei lita, men velavgrenset og topografisk velutviklet bekkekløft, med stor kontrast mellom dalbunn, skyggeside og solside, med tilhørende store kontraster i lokalklima og skogsamfunn. Naturverdiene er isolert sett i første rekke knyttet til den frodige høgstaudeskogen langs bekken, med de relativt sjeldne storrapp og huldregras, og grove lauvtrær med lungeneversamfunn. Skogen i kløfta er ellers sterkt påvirket, mye relativt ung, og naturskogskvaliteter mangler i praksis helt. Kløfta mangler også spesielle/særegne naturtyper foruten høgstaudeskog. Utviklingspotensialet er derimot godt (men tidshorisonten er lang). Artsmangfoldet er ganske fattig, med unntak av karplantefloraen i høgstaudeskogen, særlig er naturskogs-artsmangfoldet dårlig utviklet. Kun 2 RL2010-rødlistearter er påvist, begge NT. Av rødlistede naturtyper (ihht. RL2011) er skogen langs bekken høgstaudegranskog (NT). Bekkekløfter framheves i mangelanalysene (Framstad et al. 2002, 2003, Hofton et al. 2010, Evju (red) et al. 2011) som en høyt prioritert skogtype som Norge har internasjonalt ansvar for. Topografisk sett er Skjerbekken ei god utviklet bekkekløft, men den har dårlig skogtilstand, mangler spesielle naturtyper (foruten høgstaudeskog) og har svakt artsmangfold (bl.a. mangler bekkekløft-elementet nesten helt). Området oppfyller derfor bare i liten grad bekkekløft-kriteriet på overordnet nivå. Av generelle mangler innehar området (1) lavlandsskog (i liten grad) og (2) rike skogtyper (i middels grad). Av spesielt prioriterte skogtyper er følgende representert: (1) bekkekløft (i liten grad) og (2) høgstaudeskog (i relativt høy grad). Samlet grad av mangeloppfyllelse vurderes som liten. Som følge av at Skjerbekken er den klart største og best utviklete bekkekløfta i de lange liene på vestsiden av Storsjøen, er en landskapsøkologisk viktig lokalitet i et landskap som er sterkt preget av bestandsskogbruket, og innehar frodig høgstaudeskog, klassifiseres området som lokalt verdifull (1 poeng). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Skjerbekken. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Forkortelser; UR = urørthet, DVM = død ved mengde, DVK = død ved kontinuitet, GB = gamle bartær, GL = gamle løvtrær, GE = gamle edelløvtrær, TF = treslagsfordeling, TVA = treslagsvariasjon, VVA = vegetasjonsvariasjon, RI = rikhet, AM = arter, ST = størrelse, AR = arondering, FOR = Fosserøyk. For kjerneområder er kun variasjon vurdert som en kombinasjon av topografi og vegetasjon. For området samlet er det delt i to ulike vurderinger. Kjerneområde UR DVM DVK GB GL GE TF TVA VVA RI AM ST AR FOR Samlet verdi 1 Skjerbekken ** * 0 0 * ** *** *** ** * * Totalt for Skjerbekken ** * 0 0 * ** *** *** ** * * *** 0 1

5 Referanser Artskart Artsdatabanken & GBIF Norge, internett. Evju, M. (red.), Hofton, T. H., Gaarder, G., Ihlen, P. G., Bendiksen, E., Blindheim, T. & Blumentrath, S Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Norge. Sammenstilling av registreringene NINA Rapport s. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Brandrud, T.E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. NINA Oppdragsmelding 769: 1-9. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Gaarder, G., Hofton, T. H. & Blindheim, T Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag BioFokus-rapport Hofton, T.H., Reiso, S., Blindheim, T. & Gaarder, G Bekkekløfter (F09). Fakta-ark i Blindheim, T., Thingstad, P.G., Gaarder, G. (red.). Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Dekning av naturtyper og arter. NINA Rapport 539. Naturbase Miljødirektoratet, internett. NGU Berggrunnskart på nett, Norges Geologiske Undersøkelse. Often, A Botanisk undersøkelse av sørberg i Østerdalene, Hedmark. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen. Rapp. nr. 10/1997: Reiso, S. & Hofton, T. H Kartlegging og verdivurdering av naturtyper og biologisk mangfold i Rendalen kommune. Siste Sjanse rapport Skog og Landskap Kilden til arealinformasjon.

6 Skjerbekken (Rendalen, Hedmark). Areal 164daa, verdi Skjerbekken 414 Sandodden mN Naturfaglige registreringer av bekkekløfter 2014 Avgrensningsforslag Rødlistet NIN Alternativ Tidligere avgrensning registreringer Pri. naturtype Omr. for vurdering (Mdir/FM 2014) Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km Verneområder WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE

7 Bilder fra området Skjerbekken Oppe på brekket i sørøst er det halvgammel furuskog. Foto: Tom Hellik Hofton Mye av granskogen i kløfta er ganske ung, gamle grove stubber vitner om gammelskog som sto her i gamle dager. Foto: Tom Hellik Hofton Skjerbekken-kløfta innover fra rasmarkspartier på solsida (2005). Foto: Tom Hellik Hofton Det er svært skarp kontrast mellom høgstaudeskogen langs bekken og tørr skog i lisidene rundt. Foto: Tom Hellik Hofton