Veiledning i bestemmelse av vegetasjonstyper i skog

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Veiledning i bestemmelse av vegetasjonstyper i skog"

Transkript

1

2 r Veiledning i bestemmelse av vegetasjonstyper i skog Ny utgave 25 John Y. Larsson NJOS håndbok nr. 1/25 SBN r ors ins :ilu. for sk-:i~ og!2i1.j:--h : Postbo.S B :o 1 1 n-t ::i1, ~t J.J!.V 11 ~, 1 L).21 A:3

3 nnhold n.nlednin g.... Lavskog.... Bløkk.ebærskog.... Bærlyngskog.... B låbærsko g.... Småbregneskog.... Storbregneskog.... Kal.klågu.rtskog.... Lågurtsko g.... H øgstau deskog.... Hagemarkskog.... Gråorskog.... Fl om.m.arks ko g.... Blåbær-eikeskog.... Lå-gu.rt-eikeskøg.... Blåbær-bøkeskog.... Lågurt-bøkeskog.... Alm-lindeskog.... Or-askeskog.... Viers ump.... Gran-og bjørkesumpskog..... Lauv-og viersumpskog..... Fu~myrskog.... Nedbørsmyr.... Fattig gras-og starrmyr.... Rik gras-og starrmyr.... Kystlynghei.... Litteratur til fordyping.... side / / _ 1 '--

4 nnledning Hensynet til miljø og biologisk mangfold har fått økende fokus i skogbruket. Dette har ført til at vegetasjonstypene i økende grad har blitt tatt i bruk for ulike formål gjennom analyser og beregninger. Sammen med andre skoglige parametre gir dette et godt vektøy for gjennomføring av et bærekraftig og stedstilpasset skogbruk. En praktisk veiledning i klassifisering av vegetasjon i skog, er nødvendig, slik at grunnlaget for analysene er så enhetlig og riktig som mulig. Denne utgaven bygger på NJOS rapport 11/2. De viktigste endringene er: Variasjonene innen vegetasjonstypene blir nå beskrevet ved hjelp av egne parametre i stedet for ved underenheter av vegetasjonstypene. Tilgang på fuktighet og næring blir klassifisert på skalaer fra 1 til 3 for de fleste vegetasjonstypene. For noen vegetasjonstyper er denne tilleggsklassifiseringen redusert eller sløyfet. Å gjengi grad av fuktighet og næringstilgang som egne parametre gir et mer fleksibelt system og øker anvendelsen for analyser og beregninger. og med at Landsskogtakseringen fra og med 9. takst tar sikte på å utvide prøveflatenettet til å dekke all skog opp til skoggrensa, er det presentert en beskrivelse av vegetasjonstypene slik de framstår i fjellskogen. Kystlynghei er etablert som egen arealtype og har fått vegetasjonsbeskrivelse på samme måte som de øvrige vegetasjonstypene. Det er gitt en beskrivelse av myrtyper i skog. Alle de beskrevne variasjonene er belagt med bildeeksempler for å lette klassifikasjonen. Det vitenskapelige grunnlaget for denne klassifiseringen er det samme som for den forrige utgaven. Beskrivelsene er i stor grad samordna med "Vegetasjonstyper i Norge", NNA-temahefte 12, 1997, som brukes ved generell vegetasjonskartlegging. tillegg har det kommet til enkeltundersøkelser som har vært med på å underbygge beskrivelsene. Det meste av beskrivelsene bygger likevel på erfaringer som er gjort gjennom lang tids vegetasjonsklassifisering på Landsskogtakseringens 12 prøveflater over hele landet så nær som Finnmark. Dette har avdekket variasjoner og forhold som har vært lite kjent tidligere. Landsskogtakseringens feltpersonell har, gjennom sine erfaringer med variasjoner i vegetasjonstyper i ulike landsdeler og under ulike forhold, i stor grad bidratt til denne veiledningen. Spesielt har Per K. Bjørklund hatt verdifulle innspill til beskrivelser av vegetasjonen i Nord-Norge. Oskar Puschmann og Per K. Bjørklund har bidratt med bilder til håndboka. Bilder der ikke fotograf er angitt er tatt av forfatteren. 2

5 Lavskog,,. ' Typisk [avskog på morenerygg med grovt materiale. Kvitkrull og reinlaver dominerer sammen med spredt jjellkrekling, røsslyng og litt blåbær. Skurdalen, Buskerud. Typiskform 3 Utbredelse: Mest utbredt i områder med lite nedbør, særlig i tørre dalstrøk i innlandet. mer nedbørrike strøk bare på grunnlendte knauser med stor avrenning. Lavskog dekker 5,3% av hele skogarealet. Tresjikt: Furu og/eller bjørk. Gran mangler, eller forekommer som busker og seintvoksende kragger. Skogen er åpen og glissen, trærne står spredt. Busksjikt: Lite utvikla, men ofte god forhåndsgjenvekst av furu. Fel~jikt: Glissent feltsjikt av lyng, mestjjellkrekling, røsslyng og tyttebær. Blåbær opptrer bare spredt. Enkelte spredte gras som smyle og sauesvingel, men vanligvis ikke urter. Botnsjikt: Dominert av lav, mest kvitkrull, reinlaver og pigglav, med sparsomme innslag av tørketålende moser, ofte rabbesigd og krussigd. Regional variasjon: nedbørrike strøk er!avskog dominert av heigråmose, nofdover kommer fjellplanter som dvergbjørk og rypebær inn. Kj~nnetegn: Lavskog skilles fra alle andre barskogtyper ved at lav evt. heigråmose) dominerer over moser husmosene). / '- '... "--.

6 Lavskog Suksesjoner Vegetasjonen i!avskog endrer seg lite etter hogst. Lavmatta sprekker opp og tørker delvis ut. På solvarme, eksponerte lokaliteter kan humusen "brenne" bort og bli erstatta av flekker med naken jord eller strø. Røsslyng vil bre seg med økt lystilgang. høgtliggende skog kan smyle vokse spredt. Etter hvert vil furuforyngelsen skygge ut røsslyngen og lavmatta tetter seg. Frøtrestilling i /avskog. Lavskogenforynger seg lett naturlig ved enfrøtrestillingshogst med 3-5 frøtrær/da. Rena, Stor-Elvdal. Fjellskog Glissent tresjikt av furu eller lågvokst, ofte flerstamma dunbjørk. tillegg til!avartene dominerer jjellkrekling og røsslyng med innslag av fjellplanter som dvergbjørk, rypebær, blålyng og greplyng på rabber. Blokkebær kan forekomme i fjellskogen. Lavskog mot skoggrensa. Svært åpen og kortvokst skog med flerstamma bjørk. nnslag av dvergbjørk i lavmatta. Rin~ebu, Oppland. Tner Busker Lyng Urter Gns saues vingel sm le i rike former Vanli Moser Lav in isk form furumose krussigdmose rabbesigdmose bakkefrynse helst pl grunnlende hei mose i nedbørrike strøk kvitkrull stor dekning i typisk fonn gd reinlav lys reinlav pigglav mest på grunnlende 4

7 Lavskog ;-,,,.,.- l.... '-- '-- 5

8 Variasjoner i fuktighet Lavskog Tørrform Finnes på grove løsmasser eller på grunnlendt mark i nedbørfattige innlandsstrøk. Åpen furuskog med glissent busksjikt av småfuru. kke gran. Mjølbær er karakteristisk for tørre former. Lavmatta er oftest oppbrutt av partier med nakenjord og grus. Lavskog pd tørr, grunnlendt mark med mye mjølbær, Sjodalen, Oppland. Fuktigform Fuktig!avskog er egentlig et paradoks, men den er fuktig i forhold til den tørre og den typiske formen. Forekommer helst på grunnlendt mark i nedbørrike strøk. Karakterisert ved stor forekomst av heigråmose. Kan også ha innslag av bjønnskjegg og blokkebær. Fuktig form av [avskog dominert av heigrdmose og reinlaver. Namdalseid, Nord-Trøndelag. 6

9 Lavskog Variasjoner i næring Fattig form Skiller seg lite fra tørr form, men opptrer ikke nødvendigvis bare i nedbørfattige strøk. Kortvokst og glissen skog, oftest på svært grunnlendt mark med større eller mindre fjellblotninger. Uproduktiv skogsmark. /'- / Fattigform av /avskog på grunnlendt mark med liten vegetasjonsdekning. Risør, Aust-Agder. Rikform Mer artsrik enn den typiske formen. De aller rikeste vil nærme seg kalklågurtskog og kan inneholde enkelte tørketålende arter fra lågurtskog, for eksempel rosebusker og bergknapp. Oftest er det mye einer og røsslyng. Mindre lav og mer mose enn i fattigere former, men fortsatt skal lavdeknin en være større enn mosedekningen. ' '- 7 Rikform av /avskog på grunnlendt mark. Mye røsslyng og med innslag av sauesvingel. Evje, Aust-Agder..._.

10 Lavskog Humus og jord Liten produksjon av biomasse og lite strøfall bidrar til beskjeden humusoppbygging i lavskog. Tørt og kjølig klima gjør at humusformen som regel blir mår med ei fibrøs matte av strø og røtter. Samtidig har en høg brannfrekvens bidratt til å forstyrre humusoppbyggingen. Mellom humusen og mineraljorda finnes ofte kullrester som forteller om skogbrann. Tjukkelsen på humuslaget er derfor alltid beskjedent i lavskog, men det kan være ei forholdsvis tjukk lavmatte. På grunnlendte former ligger lavmatta ofte rett på fjellet, eventuelt med et svært tynt sjikt med blanding av humus og forvitringsjord under. Tørre, næringsfattige forhold gjør at nedbrytingen av strø og omdanningen av humus går svært langsomt. Jordsmonnet på djupe løsavsetninger er et typisk jernpodsol med tydelig avgrensa bleikjordsjikt. Jorda har lite innhold av finmateriale og er ofte rik på stein og blokker. Humus i [avskog. Tjukk lavmatte over et tynt bleikjordsjikt med et rustbrunt utfellingssjikt under. 75 m oh. Tunhovd, Buskerud. Arter som skiller lavsko fra: 8

11 Blokkebærskog,. 9 Blokkebærskog, typiskfor åstrakter østafjells. Kraftig lyngvegetasjon der blokkebær og røsslyng dominerer. Rollag, Buskerud. Typiskform Utbredelse: Avhengig av humid klima med låg fordamping. Får størst utbredelse i høgtliggende åstrakter og i kyststrøk. Blokkebærskog dekker 8,2% av hele skogarealet. Tresjikt: Furu og/eller dunbjørk med innslag av kragg-gran. Vanskelige foryngelsesforhold gir ujamn, åpen skog som vokser seint. Busksjikt: Spredt dunbjørk, undertrykt gran, ofte med ørevier. Feltsjikt: Tett og kraftig matte av mange lyngarter. Røsslyng ogfjellkrekling dominerer sammen med blokkebær. Enkelte nøysomme urter og gras. Botnsjikt: Mektig mosedekke, mestfurumose og etasjemose. Flekker med torvmoser er typisk, lav bare spredt på tuer og grunnlendte partier. Regional variasjon: låglandet østafjells helst på grunnlendt mark, i søkk mellom knauser av!avskog. Langs kysten i sør og vest er en fuktskog dominert av blåtopp vanlig. Nedbørrike strøk får innslag av skrubbær. Kjennetegn: Jamn forekomst av blokkebær. Tjukk, gyngende matte av mose og råhumus som dekker over stubber og steiner. Flekker av torvmoser.. / _ '- '- -

12 Suksesjoner. Blokkebærskog er en ujamn og åpen skogtype der mye lys kommer ned til botnen også i eldre skog. Det skjer derfor ingen store endringer i vegetasjonsdekket etter hogst. Den tette matta av lyng og mose preger også hogstflatene. Blåbær vil gå litt tilbake mens røsslyng ogfjellkrekling vil bre seg. Foryngelsen kommer seint og ujamnt. Fjellskog fjellskogen kan gran komme inn i større grad, mest typisk er en åpen, seintvoksende bjørkeskog med tjukk og lite omdanna humusmatte. Fjellkrekling er ofte dominerende lyngart sammen med blokkebær. tillegg er fjellplanter som dvergbjørk, blålyng og rypebær på tuer og rabber) vanlige. Blokkebærskog Hogstflate i blokkebærskog med tett lyngvegetasjon og tjukk mosematte. Ringerike, Buskerud Blokkebær fjellskog, forholdsvis tørr form med stor dekning av fjellkrekling og blokkebær med lav på tuene. Rollag, Buskerud. V a nli 1ge ar t er 1. bl kk e b ærs k 2 Trær dunbjørk mest i høgtliggende skog blåtopp i nedbørrike strøk Gras furu smyle mes~ i rike former dvergbjørk mest i høgtliggende skog bjønnkam i nedbørrike strøk Bregner Busker einer mest i kyststrøk einstape mest i sør og langs kysten ørevier etasjemose blokkebær furumose blåbær Moser skjeggmoser Lyng fjell.krekling storstylte i nedbørrike kyststrøk røsslyng mest i lysåpen skog torvmoser tyttebær mest i tørre former grå reinlav skrubbær i nedbørrike strøk lys reinlav Lav Urter stormarimjelle teooerot 1

13 Blokkebærskog /' /,.-- ' /. _ 11 l,. - _

14 Variasjoner i fuktighet Blokkebærskog Tørrform Mest på grunnlendt mark i låglandet østafjells der det er forholdsvis lite nedbør. Også på grove løsmasser i nedbørfattige åstrakter. Oftest rein furuskog med stor dekning av røsslyng og tyttebær med innslag av noe lav. Lite eller ingen torvmoser og forholdsvis tynt humusdekke. Opptrer gjeme i mosaikk med!avskog. Tørr form av blokkebærskog med reint furubestand og innslag av lav. Kan minne om bærlyngskog, men blokkebær forekommer jamnt. Stor-Elvdal, Hedmark. Fuktigform Helst i nedbørrike strøk, mest langs vestkysten, i Trøndelag og i Nord-Norge, ofte på grunnlendt mark med torvmatte rett på berget. Furuskog med innslag av dunbjørk. nnslag av molte og kvitlyng. Langs kysten gjerne med mye blåtopp, bjønnskjegg og heigråmose. Omfatter tidligere fuktskogform. Fuktig form av blokkebærskog - fuktskog - med stor dominans av blåtopp. Tysvær, Rogaland. 12

15 Variasjoner i næring Blokkebærskog Fattig form På næringsfattig mark, ofte grunnlende eller skrinne morenerygger. Glissen og lågproduktiv furuskog. Stor dekning av lyng, mest blokkebær ogfjellkrekling mens blåbær mangler. Tørre former vil ha en del lav. Tjukk og lite omdanna humusmatte som dekker marka som en skinnfell. / - '..._,- - ' ' Fattig form av blokkebærskog på mager, blokkrik mark langs kysten. Teppe av lyng, mose og humus dekker stubber og steiner. Osen, Sør-Trøndelag. Rikform Opptrer på forholdsvis næringsrik mark. Mye gran i bestandet, en del blåbær og innslag av spredte urter og gras, som for eksempel skogstjerne og stivstarr. God forekomst av blokkebær og krekling i forhold til blåbær skiller mot bærlyngskog. Forholdsvis godt omdanna humus. ' ' _ L Rikform av blokkebærskog dominert av gran i li med næringsholdig sigevann. 13 nnslag av litt kravfalle urter og gras innimellom lyngen. Nes, Buskerud.

16 Blokkebærskog Humus og jord Blokkebærskog er den av barskogtypene som har tjukkest humuslag. Dette henger sammen med at denne vegetasjonstypen får sin beste utvikling under kjølige og humide klimaforhold, og opptrer oftest på næringsfattig mark. Under slike forhold går nedbrytingsprosessene seint. Samtidig gir den kraftige lyngvegetasjonen et strø som inneholder store mengder av tungt nedbrytbare stoffer. Her utvikles en typisk mår med mye innfiltra lyngrøtter. sør og langs kysten går omdanninga raskere og humusen kan bli av moder type. Fuktige former av blokkebærskog har som regel store matter med torvmoser. Disse er svært bestandige mot nedbryting og døde torvmoser finnes her ofte som tjukke sjikt i humusprofilet. Det mektige humuslaget gjør at også bleikjordsjiktet blir tjukt, særlig i de tørre formene. Under bleikjordsjktet er oftest et mørkt utfellingssjikt, prega av nedvaska humuspartikler. På grunnlendt mark, mest i nedbørrike strøk, ligger ofte humusmatta rett på berget uten nevneverdig jordsmonnutvikling. Humus i fuktig form av blokkebærskog. Tjukke lag av døde torvmoser øverst og mer omdanna materiale nedover i profilet. Jorda under er mørkfarga av nedvaska humuspartikler. 55 m oh. Lunner, Oppland. Arter som skiller blokkebærsko fra: 14

17 Bærlyngskog / r Bærlyngskog, typiskform på smeltevannsavsetning. Furu er herskende treslag, granfinnes medherskende og i busksjiktet. Stor dekning av blåbærlyng i feltsjiktet. Ringsaker, Hedmark 15 Typiskform Utbredelse: Vanlig over hele landet i ulike utforminger. Størst utbredelse i nedbørfattige innlandsstrøk, og særlig på sedimentavsetninger. Bærlyngskog dekker 2% av hele skogarealet. Tresjikt: Jamn furuskog med gran som medherskende treslag. Utafor granområdet er det rein furuskog. Rein granskog kan også forekomme, særlig i åstrakter, oftest som følge av plukkhogst av furu. Busksjikt: Lite utvikla i tørre former, ellers er granforyngelse typisk i lysåpninger. På Sørlandet eikekratt og langs kysten er einer vanlig. Feltsjikt: Blåbær og tyttebær dominerer, i tørre og kjølige regioner også fjellkrekling. Lite urter og gras, men en del smyle i rike former. Botnsjikt: Skogbotnen er dekt med moser, mest etasjemose ogfurumose. Tørre former har innslag av lav. Regional variasjon: Helt i sør med innslag av eik og blåmose. Nedbørrike strøk får innslag av skrubbær, bjønnkam og blåtopp. Fjellkrekling kan dominere i høgtliggende og nordlige strøk. Kjennetegn: Barblandingskog på veldrenert mark med tynt humussjikt. Mer mose enn lav, og blåbærskogs-artene mangler.,_ ' - '--,

18 Bærlyngskog Suksesjoner. Den typiske formen av bærlyngskog forynges vanligvis gjennom frøtrestillingshogst. Her kommer raskt et busksjikt av selvsådd furu, evt. med noe dunbjørk i høgtliggende skog. Tyttebær går noe fram på bekostning av blåbær. Smyle får økt dekning, mest i rike former. Den tette mosematta blir brutt opp og tørker delvis ut på solvarme hogstflater. Åpen hogst i bærlyngskog kan føre til kraftig oppslag av smyle, spesielt i rike former. Tolga, Hedmark. Fjellskog Bærlyngskog blir mindre vanlig mot fjellet, den går her ofte over i blokkebærskog på grunn av økt humiditet. nedbørfattige innlandsstrøk opp mot fjellet og mot nord finnes likevel betydelige areal med bærlyngskog. Fjellkrekling og tyttebær dominerer av lyngartene og det er ofte betydelig innslag av lav. Bærlyngskog i bjørkebeltet. Tørr form dominert av fjellkrekling og tyttebær, med innslag av lav. Røros, Hedmark. V a nr 1ge ar t er 1. b ærtyn gs k og dunbjørk mest i høgtliggende skog sk~iamne helst i gammelskog Trær furu blåtopp i nedbørrike kyststrøk Gras gran oftest medherskende smyle mest i rike former einer bjønnkam i nedbørrike kyststrøk Busker Bregner rogn einstape i lysåpninger langs kysten blåbær etasjemose fjellkrekling i nordlig/høgtliggende skog fjærmose Lyng Moser røsslyng mest i lysåpen skog furumose tyttebær mest i tørre former krussi2d furuvintergrønn helst i gammelskog grå/lys reinlav Urter knerot helst i gammelskog Lav grønnever linnea kvitkrull i tørre former 16

19 Bærlyngskog, ' ' - "-~ '- 17 '

20 Variasjoner i fuktighet Bærlyngskog Tørrform Begrensa til veldrenert mark i nedbørfattige områder. Oftest rein furuskog, gran vokser dårlig. Mye tyttebær, røsslyng,furumose, krussigd og lav, iblant også med mjølbær. Fjellkrekling dominerer i kjølige klimaområder. Tyttebær har større dekning enn blåbær. Mye lav, men!avdekningen er mindre enn mosedekningen. Tørr form av bærlyngskog med reint furubestand. Tyttebær og Jjellkrekling i botnen, lite blåbær. Stor dekning av lav. Røros, Sør-Trøndelag. Fuktig form Helst i nedbørrike strøk, mest langs kysten fra Agder til Nord-Norge. Furuskog med innslag av gran og dunbjørk. nnslag av blokkebær kan forekomme og ellers høgvokst, kraftig lyngvegetasjon. Flekker av torvmoser og forekomst av fuktkrevende arter som skrubbær, blåtopp eller bjønnkam, skiller fuktig form fra den typiske. Fuktig form av bærlyngskog med innslag av blokkebær og torvmoser. På grusavsetning, ''furumo", men i nedbørrikt område. Evje, Aust-Agder. 18

21 Variasjoner i næring Bærlyngskog Fattigform På næringsfattig mark, ofte grunnlende eller skrinne morenerygger. Åpen furuskog, oftest med beskjeden graninnblanding. Røsslyng og krekling dominerer av lyngartene. Tørre former vil ha mye tyttebær, lav og krussigd. Tynn og lite omdanna bumusmatte. /'! /' l ', Fattigform av bærlyngskog på grunnlendt, næringsfattig mark. Dårlig vekst på grana. Mye røsslyng, blåbær bare i søkk. Froland, Aust-Agder. Rikform Opptrer på forholdsvis næringsrik mark. Ofte mye gran og lauvtrær i bestandet, en del blåbær og innslag av spredte urter og gras. nnslag av arter fra blåbærskog eller lågurtskog skiller den rike formen fra den typiske. Åpen skog og hogstflater får mye smyle. Godt omdanna humus. Rikform av bærlyngskog på tørr, baserik mark. nnslag av spredte arter fra 19 blåbær- eller lågurtskog skiller fra typisk form. Ringerike, Buskerud...

22 Bærlyngskog Humus og jord Den typiske formen av bærlyngskog har et forholdsvis tynt humuslag, men variasjonen kan være stor avhengig av klima- og fuktighetsforhold. Tørre former kan ha så tynn humus at den brytes helt ned etter flatehogst og mineraljorda blottlegges. fuktige former med mye gran og blåbær går nedbrytinga mye seinere og det utvikler seg ei tjukk og seig humusmatte. Høgtliggende og nordlige former med mye fjellkrekling har tjukk og lite omdanna humus - her utvikles typisk mår. låglandet og langs kysten er humusen bedre omdanna og her kan moder være like vanlig. Fattige og tørre former med mår har et skarpt avgrensa bleikjordsjikt, mens det 1 de rikere formene er et mindre skarpt skille mellom humus og mineraljord. Under bleikjorda ligger som regel et rustfarga utfellingssjikt. Jorda i bærlyngskog er i den typiske formen godt sorterte sand- og grusavsetninger, men varianter med stein- og blokkrik, veldrenert morene er også vanlig. Tynn og relativt godt omdanna humus moder) i typisk bærlyngskog med et tynt bleikjordsjikt. Underst er et rustbrunt utfellingssjikt. 19 m oh. Ringerike, Buskerud. Moser dominerer over lav i botnen. M e blåbær. 2

23 Blåbærskog Blåbærskog, typisk for åstrakter Østafjells. Åpent t;esjikt gir stor dekning av blåbærlyng. Ringsaker, Hedmark. ' _ o o o o o o o 21 Typiskform Utbredelse: Utbredt over hele landet og er vår vanligste vegetasjonstype med store regionale variasjoner. Blåbærskog dekker 22,6% av alt skogareal. Tresjikt: Gran dominerer i granskogsområdet. sør gradvis økende innslag av varmekjære treslag, spesielt eik. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er fu.ru det naturlige treslaget, ofte med innblanding av dunbjørk. Busksjikt: Gran, dunbjørk og rogn i lysåpninger. På Sørlandet eikekratt, mens beita skog langs kysten får ofte einer. Feltsjikt: Mye lyng, blåbær dominerer, tyttebær på tørre former. Spredte urter, i høgtliggende skog ofte myefu.gletelg. Smyle er nesten alltid til stede. Botnsjikt: Oftest ei tett mosematte i botnen, lav bare på tørre former. Fuktige former kan ha mye torvmoser. Regional variasjon: Økende innslag av eik sørover langs kysten med gradvis overgang til blåbær eikeskog. nedbørrike strøk kommer skrubbær, bjønnkam og kystjamnemose inn. Fjellskogen og nordlige former har mye jjellkrekling og innslag av blålyng. Kjennetegn: Blåbærskog kjennes best på forekomst av flere urter, bl.a. gullris, maiblom, skogstjerne og nikkevintergrønn. ' ' '-,..._ '-.

24 Blåbærskog Suksesjoner. Mens eldre blåbærskog preges av lyng og mose, vil det etter flatehogst snart vokse inn ei tett matte med smyle, med blåbærlyng bare på tuene. Samtidig øker omdanninga i humuslaget. Andre vanlige arter på hogstflater er då-arter, åkersvineblom og bringebær. Fjellskog Blåbærskog har vid utbredelse også mot fjellet og går over i den lågalpine sones blåbærblålynghei over skoggrensa. Fjellskogen er ofte mer lysåpen enn i låglandet og får derfor en større dekning av blåbærlyng. Også blokkebær kan forekomme her ogfjellkrekling ogfagletelg er vanlige. Av fjellplantene går blålyng gjerne ned i skogen. Hogstflate i høgtliggende blåbærskog. Stor dekning av smyle. Lygna. Oppland. Blåbærskog i JjellbjØrkebeltet. Stor dekning av blåbærlyng og innslag av fugletelg. Nore, Buskerud V a nr 1~e ar t er 1 b) a b ærs k ~ dunbjørk mest i fjellskogen skogstjerne Trær gran småtveblad i fuktige og rike former furu utafor 1!1'3.nområdet bårfrytle einer mest i fjellskogen og vestpå Gras skogrørkvein i fuktige og rike former Busker rogn srnvle blåbær fugletelg mest i fjellskogen Bregner tjellkrekling mest i fjellskogen saueteig røsslyng i lysåpen, tørr skog blanksigd Lyng tyttebær mest i tørre former etasjemose Moser gullris tjærmose linnea furumose dominerer i fattige former Urter nikkevintergrønn 2rantorvmose i fuktige former maiblom Lav,uå/lvs reinlav 22

25 Blåbærskog,,-,- ' _ ' _... _ L '---,- -

26 Variasjoner i fuktighet Blåbærskog Tørrform Vanlig i nedbørfattige strøk eller på veldrenert mark. nnslag av faru er karakteristisk sammen med røsslyng, mye tyttebær, krussigd,farumose og ofte med lav, særlig i fattige former. Få urter, ikke bregner eller torvmoser. Som regel forholdsvis tynn og lite omdanna humus - mår. Tørr form av blåbærskog med innslag av furu, mye tyttebær og litt lav. Hurdal. Akershus. Fuktig form Partier med torvmoser skiller fra typisk form. Ofte sterke innslag av bregner som fagletelg og sauetelg, i rike former også hengeving. Forekommer i forsenkninger, i kanten av myrer og sumpskoger og i lier og dråg med lite bevegelig grunnvann. Som regel tjukk humusmatte med stor andel døde torvmoser. Fuktig og fattig form av blåbærskog med stor dekning av torvmoser. Vassfaret, Buskerud. 24

27 Variasjoner i næring Blåbærskog Fattig form På næringsfattig mark, ofte grunnlende eller skrinne morenerygger. Glissent tresjikt med stor dekning av lyng blåbær, tyttebær, høgtliggende områder ogsåfjellkrekling) ogfurumose, bare spredte blåbærskogsarter. Tørre former kan ha spredt innslag av lav, fuktige former kan ha litt blokkebær. Dårlig omdanna humus - typisk mår. c- C,-- Fattig og tørr form av blåbærskog på grunn/endt mark. Tett matte av fu.rumose med innslag av lav. Flå, Buskerud. Rikform På næringsrik mark. Enkelte forekomster av litt kravfulle arter, f.eks. legeveronika, snerprørkvein, engkvein, hvitveis, teiebær. Fuktige former kan også ha enkelte hengeving. Nærmer seg lågurtskog eller småbregneskog. Godt omdanna humus, i sør og nær kysten ofte med mold. C c~ r ' _' _ C '. 25 Rikform av blåbærskog med godt omdanna humus og god foryngelse i lysåpninger. Mye smyle og engkvein, innslag av snerprørkvein. Nannestad, Akershus.

28 Blåbærskog Humus og jord Den store variasjonen vi finner i blåbærskogen reflekteres også i bumusforholdene. Tørre former og ungskog har generelt et tynt bumusdekke, mens fuktige former har tjukk humus, ofte med et omdanningssjikt som består av døde torvmoser. Humustjukkelsen øker typisk med økende bestandsalder. Omdanningsgraden varierer med beliggenhet og tilgang på fuktighet og næring. Her finnes alt fra typisk mår i tørre, nordlige og høgtliggende former med mye fjellkrekling, til moder og endog mold i rike former i sør og langs kysten. Etter flatehogst øker omdanningen og på hogstflater er humusen gjerne prega av smyledekke og grasrøtter. Blåbærskog opptrer både på sedimenter, morene og på grunnlende. Jordsmonnet varierer tilsvarende; typisk finnes et podsolprofil med et rustbrunt utfellingssjikt. Arter som skiller blåbærsko fra: ønn, blanksi dmose. Gran- og b"ørkesum 26

29 Småbregneskog, r Småbregneskog langs bekk der vann og næring ansamles. Forekomst av enkelte skogburkne indikerer rik form. Gran, Oppland Typiskform Utbredelse: Opptrer på steder med friskt sigevann, best utvikla i kjølige og skyggefulle lisider. Blir erstatta av lågurtskog på sørvendte og varme lokaliteter. Småbregneskog dekker 8,9% av hele skogarealet. Tresjikt: Tett granskog, evt. noe dunbjørk, innslag av gråor i fuktige former. Ofte fleraldra, sjikta skog. Utafor granområdet også medfaru. Busksjikt: Foryngelse av smågran, dunbjørk og rogn i lysåpninger. Feltsjikt: Forholdsvis lite lyng, annet enn noe blåbær og litt tyttebær. Mye småbregner og en del urter og gras. Skogrørkvein på hogstflater og i lysåpninger. Botnsjikt: Glissen matte av flere mosearter. Flekker med torvmoser er typisk. Her er ikke lav. Regional variasjon: Forholdsvis liten variasjon, i sør med noe innblanding av flere lauvtreslag, langs vestkysten ofte med mye smørteig og bjønnkam. fjellskogen og nordover er det gjerne mye skogstorkenebb. Kjennetegn: Forekomst av gaukesyre og hengeving er sikre kjennetegn. Stor dekning av småbregner og et våraspekt med hvitveis er typisk. '. '- 1..,_. 27 ' '.

30 Småbregneskog Suksesjoner. Etter åpen hogst i småbregneskog reagerer vegetasjonen raskt på økt tilgang på lys og næring. Smyle og skogrørkvein er aggressive ho gstflatearter, og i kvisthauger vil bringebær og geitrams danne kolonier. Svært ofte er det forhåndsgjenvekst til stede som sammen med naturlig foryngelse legger grunnlaget for et nytt bestand. 6 år gammel hogstflate i småbregneskog med mye smyle. Nore, Buskerud. Fjellskog Med økende nedbør og større markfuktighet får småbregneskogen økt dekning i fjellskogen i forhold til låglandet. Hellinger og lisider i bjørkeskogsbeltet har ofte småbregneskog. Fugletelg og hengeving er oftest dominerende, skogstorkenebb og småtveblad er vanligere i fjellskogen enn i låglandet. Småbregneskog i nordvendt liside i fjellbjørkeskog. Mye hengeving, innslag av skogstorkenebb og skogrørkvein. Hemsedal, Buskerud. v kti 12ea rt er sma ob re2nes k 2 dunbjørk mest i fjellskogen småtveblad Trær furu utafor granområdet engkvein 2ran Gras gulaks Busker Lyng Urter einer mest i fjellskog og langs kysten sk2rørkvein rogn fugletelg blåbær mest i fjellskogen hengeving Bregner ltvttebær saueteig gaukesyre smørteig gullris grantorvmose Moser kvitveis vår/forsonuner rosettmose skol!;storkenebb mest i fiellskol!;en Lav mest i beita skog i nedbørrike kyststrøk ikke lav, evt. bare på tuer 28

31 Småbregneskog r.. '- r '. / ' l,_ /

32 Småbregneskog Variasjoner i fuktighet Tørrform Begrensa til veldrenert mark i nedbørfattige områder eller på terrengformer med beskjedent sigevann. Stor dekning av blåbær og tyttebær, ofte med teiebær og med mye etasjemose. Som regel uten hengeving og med lite torvmoser. Gaukesyre må være til stede, eventuelt skogstorkenebb og skiller mot blåbærskog. Tørr form av småbregneskog. Stor dekning av blåbær- og tyttebærlyng. Skogstorkenebb skiller mot blåbærskog. Alvdal, Hedmark. Fuktig form botnen av lier eller i forsenkninger på flat mark kan det bli overskudd på vann. Dette kjennetegnes ved sterk dominans av torvmoser i botnen og mye bregner, spesielt i litt rike former. Her er det høgt grunnvannspeil hele året. Fuktig form av småbregneskog med store flekker med torvmoser og mye hengeving. Lunner, Oppland. 3

33 Småbregneskog Variasjoner i næring Fattig form Fattige former av småbregneskog har mye blåbærlyng der det er nok lys. Lite urter bortsett fra blåbærskogsartene og gaukesyre. Ofte stor dekning av etasjemose, mens mer kravfulle moser, som for eksempel fagermoser, mangler. Kystnære strøk har mye kystkransmose.,.-- r / Fattig form av småbregneskog med mye blåbærlyng. Spredt, men jamn forekomst av gaukesyre skiller mot blåbærskog. Grong, N.-Trøndelag. Rikform De rike formene av småbregneskog opptrer der sigevann og næring anrikes langs bekker og nederst i lisider, evt. på næringsrik mark med mindre sigevann. Kjennetegnes ved forekomst av enkelte høgstauder og/eller skogburkne. Mosesjiktet er artsrikt, oftest med fagermoser.,' '- ' 31 Rikform av småbregneskog uten lyng, men med mye hvitveis og spredte høgstauder. Grong, N. -Trøndelag..

34 Småbregneskog Humus og jord Småbregneskogen er karakterisert av periodisk tilgang på sigevann som fører med seg surstoff og næringsstoffer. Dette gir en bumusform med forholdsvis høg biologisk aktivitet. Som regel er humusen relativt tynn og godt omdanna. Moder er den typiske bumusformen her. Ås- og fjellskogformer av småbregneskog har mye lyng, som sammen med kjølig klima favoriserer utvikling av mår. Lengst mot sør og ut mot kysten fører gunstige klimaforhold til raskere nedbryting og her kan det forekomme mold. småbregneskog er grensa mellom humus og mineraljord mindre skarp enn i de fattigere skogtypene. Sigevann og høg biologisk aktivitet fører til en viss sammenblanding av humus og mineraljord. Bleikjordsjiktet kan derfor være utydelig eller mangle, og utfellingssjiktet er mørkt rustfarga av humus partikler. Typisk humusformfor småbregneskog - mormoder. Et sjikt av strø og forholdsvis dårlig omdanna materiale helt øverst blir avløst av et sjikt med godt omdanna humus med uskarp grense mot mineraljorda under. 5 m oh. Steinkjer, Nord-Trøndelag. '-.. 32

35 Storbregneskog., ',,.-- Storbregneskog, typiskform på flat leirjord under marin grense med innslag av svartor. Skogburkne og skogsnelle dominerer i botnen. Bamble, Telemark. Typiskform Utbredelse: Storbregneskog er begrensa til lokaliteter med overskudd på vann i vekstsesongen. Som regel er dette små lokaliteter, enten på flat leirjord i låglandet, eller i sigevannslier. Storbregneskog dekker 1,5% av hele skogarealet. Tresjikt: Tett granskog, evt. iblanda svartor i låglandet i sør. Furu, gråor og dunbjørk utafor granområdet. Busksjikt: Busksjiktet er lite utvikla, men lysåpninger får kraftig oppslag av or og dunbjørk. Feltsjikt: Store bregner, særlig skogburkne, dominerer vegetasjonsbildet, men det er innblanding av flere gras og urter. Botnsjikt: Artsrik, men glissen matte av flere mosearter. Torvmoser i fuktige partier. Her er ikke lav. Regional variasjon: låglandet østafjells i søkk og smådaler med innblanding av or. nedbørrike åstrakter og langs kysten i lier med permanent sigevann. Kjennetegn: God dekning av skogburkne samtidig med fravær av høgstauder er beste kjennetegnet. tillegg til artene fra småbregneskog, er også skogstjemeblom typisk. 33 _

36 Storbregneskog Suksesjoner. Snauhogst i storbregneskog fører til et kraftig oppslag av lauvkratt, høge gras og bregner. Selv om man planter rett etter hogst, får granplantene store problemer i konkurransen med hogstflatevegetasjonen. tett ungskog blir det for lite lys for de typiske artene, men foryngelsen kommer ofte ujamnt og i lysåpninger kan vegetasjonstypen gjenkjennes. Hogstflate i storbregneskog med kraftig oppslag av lauvkratt, bregner og gras. Lunner, Oppland. Fjellskog Storbregneskog er atskillig vanligere i fjellskogen enn i låglandet. Her kan den opptre i sigevannslier og forsenkninger med rik tilgang på vannsig hele vekstsesongen. Store bregner som skogburkne, fjellburkne og sauetelg er ofte helt dominerende. Rike former kan også få innslag av turt. Storbregneskog i fjellbjørkeskog. Stor dekning av skogburkne, fjellburkne og saueteig og med mye sko~storkenebb. Hemsedal, Buskerud. V"kf 12e ar t er. s t or b re2nes k 2 dunbjørk mest i fjellskogen skogstorkenebb mest i fjellskogen furu utafor granområdet turt rike former i fjellskogen Trær gran myskegras irråor svartor langs kysten i sør skogrørkvein mest i lysåpninger Gras rogn storfrytle i nedbørrike kyststrøk Busker selje sølvbunke Lyng blåbær spredt på tuer hengeving gaukesyre engsyre Bregner saueteig skogburkne Urter hvitveis vår/forsommer smørteig i nedbørrike kyststrøk skogsalat Moser fagermoser sk2stjerneblom Lav finnes ikke 34

37 Storbregneskog i - C ', C 35

38 Variasjoner i fuktighet Storbregneskog Tørrform Tørre former av storbregneskog kan ligne mye på småbregneskog, men skilles fra denne ved at skogburkne har god dekning. De kan opptre i lisider med moderat sigevann, eller på flat mark i låglandet som har vært grøfta. Grøfta storbregneskog får ofte mye skogsnelle. Tørr form av storbregneskog i liside med moderat sigevann. God dekning av skogburkne skiller mot småbregneskog. Gjemnes, Møre og Romsdal. Fuktig form Fuktige former opptrer i botnen av lier eller i forsenkninger på flat mark der det er overskudd på vann. Dette kjennetegnes ved sterk dominans av torvmoser i botnen og mye bregner og skogsnelle. Her er det høgt grunnvannspeil hele året. Slike areal nærmer seg sumpskog, men mangler myrplanter. Fuktig form av storbregneskog med stor dekning av skogsnelle og torvmoser. Kvelde, Vestfold. 36

39 Variasjoner i næring Fattig form Fattige former av storbregneskog kan ha en del blåbærlyng, som regel mye saueteig, og ikke så god dekning av skogburkne. botnen er det gjerne torvmoser, mens fagermoser og andre mer kravfulle moser mangler. Storbregneskog. Fattigform av storbregneskog med noe skogburkne, men mest saueteig. Grøfta mark, Ringsaker, Hedmark.. Rikform Rike former av storbregneskog kan minne om høgstaudeskog, men mangler de gode høgstaudeartene som mjødurt og enghumleblom. Derimot er det stor dekning av skogburkne og skogstjemeblom og forekomst av turt eller tyrihjelm. Lite torvmoser i botnen, mer brune moser og fagermoser ~ ' ' Rikform av storbregneskog med kraftig dekning av skogburkne og en del turt innimellom bregnene. Åfjord, Sør-Trøndelag. C 37

40 Storbregneskog Humus og jord Storbregneskogen kjennetegnes ved frisk til fuktig mark gjennom hele vekstsesongen. Sammen med god tilgang på næringsstoffer skaper dette gunstige forhold for nedbrytere. lier med friskt sigevann går omdanning av organisk materiale raskt og det dannes bare et tynt humuslag under strøsjiktet. Her dannes normalt ikke noe bleikjordsjikt og det er en gradvis overgang fra organisk materiale mot mineraljord. På flat mark kan vassmetninga i jorda bli stor og mangel på surstoff kan begrense nedbrytinga slik at det dannes torv, men denne er alltid godt omdanna. Det vanlige er en humusform med mold eller moder på overgang mot mold, bare svært fuktige former får torv. Jorda er som regel sumpjord med brunjordspreg, men flate, fuktige former med permanent høg grunnvannstand kan få gleyjord. Humus i storbregneskog med fettaktig moldstruktur. Tjukt lag av organisk materiale, godt sammenblanda med mineraljorda. 15 m oh. Ringsaker, Hedmark. 38

41 Kalklågurtskog / / / ' Typisk kalklågurtskog med mispel og mye liljekonvall på grunnlendt kalkberg. Ringerike, Buskerud. '- Typiskform 39 Utbredelse: Sjelden vegetasjonstype. Finnes på kalkgrunn med hovedtyngde i Oslo-feltet fra Langesund til Mjøsa, og spredt fra Trondheimsfjorden til Troms. Kalklågurtskog dekker,2% av hele skogarealet. Tresjikt: Åpent tresjikt av furu. Kan ha innslag av gran, dunbjørk, rogn og rognasal. sør også innblanding av edellauvtrær. Nord-Norge ofte dominert av dunbjørk. Busksjikt: Ofte et velutvikla busksjikt av rose-arter, hassel, berberis, dvergmispel og einer. Feltsjikt: Tørre former har ofte mye mjølbær, liljekonvall og bergknapp-arter. Friske former har mer fuktkrevende arter som tysbast, skogmarihand, blåtopp og slirestarr. Raudflangre finnes i alle former og over hele landet. Botnsjikt: Varierende botnsjikt dominert av tørketålende moser, tørre former har mye lav. Regional variasjon: Fra tørr furuskog med mye lav i nedbørfattige innlandsstrøk til friskere former i mer nedbørrike områder, ofte med større eller mindre innslag av bjørk og andre lauvtrær. Kjennetegn:. Blanding av arter fra fattige furuskoger og fra rike tørreng- og skogkantsamfunn. Ofte en mosaikk av tørre og noe mer friske partier. '--

42 Suksesjoner Det er sjelden at en finner hogstflater i kalklågurtskog, helst forynges denne skogtypen ved en form for lukka hogst eller plukkhogst. En åpen hogst vil føre til innvandring av lauvkratt med rosebusker, raudhyll og hassel. tillegg til mye gras og uttørking av humusen fører dette til store endringer i vegetasjonsbildet. Kalklågurtsko g Fjellskog sør-norge finnes knapt kalklågurtskoger i fjellskogen. Fra Trøndelag og nordover er derimot kalklågurtskoger med bjørk ikke uvanlig. Slik skog finnes bare på kalkrike bergarter, og gjerne i sørvendte, eksponerte skrenter, ofte på grunnlendt mark. Arter fra fjellets reinroseheier er vanlige, for eksempel reinrose, setermjelt og bergstarr.,.,. Kalklågurtskog i fjellbjørkeskog. Tørr, grunnlendt mark med mange arter fra reinrosehei. Porsanger, Finnmark. Foto: Per K. Bjørklund V a nr 1ge ar t er 1 k a lkjagur tsk og dunbjørk i Nord-Norge flekkgris øre Trær gran i friske fonær kattefot rognasal liljekonvall ofte dominerende berberis raudffangre einer mest nordpå reinrose i Nord-Norge hassel fingerstarr Busker leddved hengeaks Gras mispel både dverg- og svartmispel kalkgrønnaks danner ofte store bestand roser snerprørkvein i kanter og lysåpninger trollhegg kalkteig i innlandet og Nord-Norge Bregner mjølbær typisk i tørre former sisselrot Lyng røsslyng i lysåpen skog krussigd Moser bergmynte i åpen skog og skogkanter storkransmose Urter blåveis Lav reinlaver 4

43 L _

44 / Variasjoner i fuktighet Kalklågurtsko g Tørrform Opptrer først og fremst på grunnlendte kalkrygger eller på eksponert forvitringsjord i nedbørfattige deler av landet, mest på indre Østlandet. Dette er en glissen furuskog, ofte med et busksjikt av hassel og rosebusker. Mjølbær og mye lav er karakteristisk. svært tørre partier er lavmatta ofte oppbrutt av partier med forvitringsjord. Tørr form av kalklågurtskog i sørvendt skråning med forvitringsjord. Ringerike, Buskerud. Fuktig form Her blir det aldri så fuktig at jorda er vassmetta, men det finnes friske former som er fuktige i forhold til den typiske formen. Her mangler den sterke!avdekningen, det er istedet et mektig mosedekke. Slike former finnes i Trøndelag og spredt i nedbørrike strøk ellers. ~ Fuktig og fattigform av kalklågurtskog med mektig mosedekke og enkelte kalkkrevende urter og gras som står i mosen. Snåsa, Nord-Trøndelag. 42

45 Kalklågurtsko g Variasjoner i næring Fattig form Grenser mot rike former av lavskog. Glissen tresetting og stor dekning av lav er typisk. Forekomst av rosebusker og mispel samt bergknapp og enkelte kalkkrevende urter indikerer kalklågurtskog istedetfor!avskog., '- Fattigform av kalklågurtskog på grunnlendt mark med stor [avdekning og mye mjølbær. Ringerike, Buskerud Rikform Mer artsrik enn den typiske formen. Sterk dominans av kravfulle urter og gras skiller mot den typiske formen som har en del lyng og mye mose og lav i botnen. Forekomst av brudespore, marisko eller andre kalkkrevende orkideer er karakteristisk for rike former. '-- _. 43 Rikform av kalklågurtskog på grunnlendt mark. Mye gras og urter, lite eller ikke lav og moser. Nedre Eiker, Buskerud. l C

46 Kalklågurtsko g Humus og jord Kalklågurtskogen er nesten alltid grunnlendt og tørr, men næringstilgangen er svært god. Det danner seg normalt et tynt strøsjikt på markoverflata, men strøet blir raskt nedbrutt. Humuslaget er oftest svært tynt eller mangler helt på de tørreste og mest grunnlendte formene. Mer friske former med bedre jorddekke kan ha et humussjikt som består av mold med god grynstruktur. Jordsmonnet er som regel et tynt lag av forvitringsjord som ligger over kalkberget og er utsatt for uttørking. Humus i kalklågurtskog. Under et strølag av barnåler og død krussigdmose ligger et sjikt med grynet, tørr mold. 1 m oh. Ringerike, Buskerud. 44

47 Lågurtskog ' Lågurtskogen på marin leire i låglandet har ofte godt slutta bestand som får preg av "søylehall". slik skyggefall skog er gaukesyre er ofte helt dominerende i botnen. Ringerike, Buskerud. Typiskform Utbredelse: Lågurtskogen utvikles best på tørre eller veldrenerte lokaliteter med næringsrikjord. Den er mest utbredt i låglandet sør i landet. Lenger nord er den knytta til næringsrike bergarter og solvarme lokaliteter. Lågurtskog dekker 5,7% av hele skogarealet. Tresjikt: Jamn granskog, evt. iblandet noe lauvtrær. Ogsåfuru kan forekomme. nnslag av edellauvtrær lengst i sør. Busksjikt: Lite utvikla busksjikt annet enn som foryngelse av gran og lauvtrær i lysåpninger. Feltsjikt: Blåbær finnes på fattige former, ellers dominerer urter, starr og gras. Lite bregner, bortsett fra ormetelg, menfugletelg kan forekomme i høgtliggende skog. Botnsjikt: Matte med mange mosearter. Tørre former kan ha litt lav. Regional variasjon: sør har lågurtskogen gradvis overgang mot edellauvskog med innslag av edellauvtrær. Nordover og mot fjellet er den gjerne dominert av skogstorkenebb og får økende innslag av dunbjørk. Kjennetegn: Forekomst av en rekke kravfulle og tørketålende arter,fingerstarr er sikker indikator. Tørr og "varm" mark med godt omdanna humus eller rein mold. 45 ' ' /' ' '- -..

48 Suksesjoner. Lågurtskog forynges gjerne med flatehogst og planting. Etter hogst kommer et kraftig oppslag av raudhyll, selje og bjørk, i rike former også hassel, dessuten blir det en kraftig oppblomstring av gras som smyle og rørkvein. Særlig i låglandet i sør-østlige deler av landet vil snerprørkvein dominere kraftig. Moseteppet tørker delvis ut. Fjellskog Lågurtskogen er i sin typiske form en varmekjær vegetasjonstype som har størst utbredelse i låglandet sørpå og avtar i omfang nordover og mot fjellet. Her blir den i større grad avhengig av næringsrike og lune lokaliteter. fjellskogen opptrer lågurtskog bare på sørvendte, varme lokaliteter. Kravet til lunt voksested kan i noen grad bli kompensert for av næringsrik mark. Skogstorkenebb og teiebær dominerer ofte og økt humiditet kan føre til innslag av høgstauder. Lå.gurtskog med preg av økt humiditet i fjellskog. Mye skogstorkenebb og innslag av hengeving. Rollag, Buskerud. Lågurtskog Sør-øst i landet får hogstflater i lågurtskog kraftig oppslag av snerprørkvein. Ringerike, Buskerud. V"kt" t. 12e ar er a2ur tsk 2 legevintergrønn sanikel skogfiol skogstorkenebb skoiz;sveve fingerstarr hengeaks snerprørkvein furu tørre former Trær gran hengebjørk låglandet hassel Busker raudhyll mest på hogstflater roiz;n Lyna blåbær mest i fattige former Gras bilveis rike former gaukesyre kan dominere i tett skog Breener ormetelg Urter markjordbær skogfagermose Moser knollerteknapp storkransmose eee veronika Lav reinlaver i kyststrøk åpninger og hogstflater spredt i tørre former 46

49 Lågurtskog l {~ '. '- ' / ' 47

50 Lågurtskog ' Variasjoner i fuktighet Tørrform Lågurtskog er i utgangspunktet en tørr vegetasjonstype. Særlig tørre former finnes på soleksponerte lokaliteter i låglandet, gjerne med preg av rasmark eller forvitringsjord med steiner og blokker i overflata. Mosedekket er sparsomt og humussjiktet svært tynt. Trærne bærer ofte preg av nedsatt vekst på grunn av tørke. Tørr og rikform av lågurtskog i soleksponert skråning. Tørketålende arter, bl.a. liljekonvall dominerer. Hole, Buskerud. Fuktig form Fuktige former av lågurtskog finnes på opplendt mark i områder med høg nedbør der det også er næringsrikjord. Dette gjelder i ravinelandskap og enkelte åstrakter på Østlandet og i Trøndelag og i kyststrøk. Her kan arter fra småbregneskog komme inn, f.eks.fugletelg og også enkelte hengeving. Mosedekket er gjerne mektig og det er et tjukt, men godt omdanna humuslag. Fuktig form av lågurtskog med tjukk mosematte og mye småbregner. 75 m oh. Sør-Aurdal, Oppland. 48

51 Lågurtskog Variasjoner i næring Fattig form Fattige former av lågurtskog ligger nær blåbærskog eller en tørr småbregneskog. Her er som regel forholdsvis mye blåbærlyng og bare spredte skogfiol og legeveronika. Det kan derimot være mye gaukesyre. Generelt mer artsfattig enn den typiske lågurtskogen. /. Fattig form av lågurtskog. Tidligere beitemark dominert av gaukesyre, men med nokså mye blåbærlyng. Nøtterøy, Vestfold. Rikform Rike former av lågurtskog opptrer på den mest næringsrike skogsmarka, på kalkholdige bergarter. Her er det ikke lyng, men et stort artsmangfold av urter og gras. Hassel, blåveis, krattfiol, trollbær og vårerteknapp er arter som indikerer rik form av lågurtskog. ' '-- ' r' 49 Rikform av lågurtskog med mye blåveis og ellers et rikt utvalg av mange arter av urter og gras. Lyng mangler helt. N. Eiker, Buskerud. '-

52 Lågurtskog Humus og jord Lågurtskogen finnes på veldrenert, næringsrik og "varm" mark. Dette er gunstige forhold for nedbryting av organisk materiale. Høg biomasseproduksjon gir mye strø som faller ned på bakken, men dette blir raskt fortært av tallrike organismer i humuslaget. Resultatet er et tynt strølag over et sjikt med moder eller mold som har varierende mektighet, avhengig av fuktighetsforholdene. Den intense biologiske aktiviteten gjør at jordlagene blir godt sammenblanda, spesielt er meitemark aktiv i denne prosessen. Lågurtskog har sin største utbredelse på marin leire langs kysten og i låglandet. Over marin grense finnes den på næringsrik morene. Jordsmonnet er som regel brunjord. Bumusprofil med typisk mold i fu.ktig form av lågurtskog. Det tynne strødekket indikerer høg biologisk aktivitet. Lyse kvartskom viser at mineraljorda er blanda sammen med det organiske materialet. 5 m oh. Flatanger, Nord-Trøndelag. 5

53 Høgstaudeskog r Høgstaudeskog typiskfor Østlandets åstrakter. Ujamnt,fleretasjet bestand og mye tyrihjelm. Rollag, Buskerud. Typiskform Utbredelse: Høgstaudeskogen trenger permanent tilgang på friskt, næringsrikt sigevann for å utvikles. Den finnes over hele landet, unntatt lengst i sør, og er mest utbredt i lier og åstrakter i innlandet. Høgstaudeskog dekker 5 % av hele skogarealet. Tresjikt: Variert granskog, ofte iblanda noe lauvtrær. Opp mot fjellet og nord for Saltfjellet med dunbjørk i tresjiktet. Busksjikt: Busksjikt av gran, dunbjørk og rogn i lysåpninger, vier i fuktige partier og mot fjellet. Feltsjikt: Høgvokst, frodig feltsjikt av urter, gras og bregner. Svært lite lyng. Botnsjikt: Glissent mosedekke med mange arter, der fagermoser ofte er til stede. Regional variasjon: Gran dominerer i tresjiktet, furudominerte former finnes utafor granområdet. Erstattes som regel av edellauvskog langs kysten. Mot fjellet er høgstaude-fjellbjørkeskog vanlig. Kjennetegn: Mjødurt og enghumleblom er gode skillearter mot storbregneskog. Ellers mye store gras og bregner. Her er alltid god markråme. _ ''---. / ' 51 '-

54 Høgstaudeskog Suksesjoner Vegetasjonen i høgstaudeskog svulmer raskt opp etter hogst. Bringebær, mjødurt, tyrihjelm, sølvbunke og skogrørkvein er dominerende hogstflatearter i høgstaudeskog sammen med et lauvkratt av bjørk og vierarter. Dette er potensielt et formidabelt beite både for vilt og husdyr. Fjellskog fjellskogen, spesielt i hellende terreng, er det mye friskt sigevann i lier og dråg. Dette bidrar til at høgstaudeskogen har mye større utbredelse her enn i låglandet. områder med næringsrike bergarter kan høgstaudeskogen dekke store areal i ås- og fjellskog, mens den i mer karrige områder er begrensa til vannløp og sig. Artsiventaret endrer seg lite fra former i låglandet, men skogstorkenebb og tyrihjelm har ofte sterk dominans ogfjellburkne kommer inn. Fjellbjørkeskog i sigevannsli med stor dekning av tyrihjelm og skogstorkenebb. Rollag, Buskerud. Hogstflater i høgstaudeskog gror raskt til med lauvkratt og gras som gir førsteklasses beite for mange slags dyr. Tysvær, Rogaland. V"kf 1ge ar t er 1 "h øgs tad u es k og dunbjørk mest i fjellskogen skogmarihand Trær gran skogstorkenebb ~or mest i fukthi;e sig sumphaukeskjegg hassel turt Busker rogn tyrihjelm selje vendelrot Lyn2 finnes bare spredt på tuer hengeaks ballblom mest i nord Gras fingerstarr enghumleblom myskeirras Urter firblad fagermoser Moser kvitbladtistel storkransmose miødurt Lav i rike former i fuktige former mest i fjellskog lav finnes ikke 52

55 HØ gstaudeskog ' ',- /. '

56 /'. Høgstaudeskog Variasjoner i fuktighet Tørrform Høgstaudeskogen er vanligst i høgtliggende skog med rikelig nedbør og låg fordamping. Det finnes likevel utforminger i nedbørfattige områder som er forholdsvis tørre, men høgstaude furuskog er ikke vanlig. tørre former har bregner og de største staudene mindre dekning; skogstorkenebb, enghumleblom og engsoleie er vanlige arter. Tørr form av høgstaudeskog med bestand av furu og dunbjørk. Hol, Buskerud. Fuktig form Der sigevannet stagnerer, permanent eller i perioder, vil vi kunne finne en fuktig form av høgstaudeskog. Slike er ofte karakterisert av stor dekning av bregner og skogsnelle, fattige former kan også ha torvmoser. Trærne står ofte med rotjarer og bærer preg av veksthemming som følge av overskudd på vann i jorda. Fuktig form av høgstaudeskog med stor dekning av skogsnelle. Slike areal er utsatt for vindfelling da trærne får et grunt rotsystem. Ringerike, Buskerud. 54

57 Variasjoner i næring Fattig form områder uten spesielt næringsrike bergarter vil høgstaudeskog være begrensa til sig og vannløp der næringen blir konsentrert ved at vannsiget samles. Dette kommer ofte til uttrykk som en fattig form av høgstaudeskog med spredte høgstauder og innslag av lyng og mindre krevende arter. Høgstaudeskog ' ~ ' / ' Fattig form av høgstaudeskog langs bekk med noe anriking av næring. Al, Buskerud. Rikform Rike former av høgstaudeskog opptrer ved kombinasjon av friskt vannsig i jorda og næringsrike bergarter. Rik høgstaudeskog kjennetegnes ved forekomst av bl.a. tysbast, blåveis, trollbær, vårerteknapp, kranskonvall og kravfulle orkideer.,--- 1,,_. 55 Rikform av høgstaudeskog med stor dekning av flere slags urter, blant annet blåveis. Ringerike, Buskerud.., L '----

58 Høgstaudeskog Humus og jord God tilførsel av næring og friskt sigevann gir levevilkår for en mengde bakterier og smådyr i humuslaget i høgstaudeskog. Dette fører til rask nedbryting av strøet som faller på bakken. Spesielt er meitemark aktiv i å omdanne organisk materiale til jord, slik at strødekket alltid er tynt eller kan mangle helt. Resultatet blir feit, fruktbar mold der overgangen mot underliggende mineraljord kan være vanskelig å skjelne. Tykkelsen på moldjordlaget kan variere med fuktigheten i jorda, men er for det meste mer enn 2 cm. Jordarten er brunjord, men de fuktigste formene kan ha overmetning av vann i jorda og viser tegn på gleydannelse. Feit, næringsrik mold i typisk høgstaudeskog. Meitemark beiter på strø og organisk materiale og blander det effektivt sammen med mineraljorda slik at strødekket er så godt som fraværende. 3 m oh. Ringerike, Buskerud. '- ' "h"elm... '

59 Hagemarkskog Hagemarkskogene er avhengige av intensiv beiting av husdyr forå beholde særpreget sitt. Tett matte av gras og låge urter. Sør-Aurdal, Oppland. Typiskform Utbredelse: Hagemarkskoger finnes over hele landet. Mest utbredt er de i strøk med intensiv husdyrbeiting og nær stølsområder i fjellbjørkeskogen. Hagemarkskog dekker,4% av alt skogareal. Tresjikt: Boreale bartrær som bjørk og osp er mest vanlig i tresjiktet, langs kysten i sør med eik og ask. Tresjikt av gran kan også forekomme, og i nedbørfattige strøk også furu. Busksjikt: Busksjiktet blir stort sett holdt nede ved beiting, men særlig langs kysten kan einer være vanlig. Feltsjikt: Beitetålende urter og gras dominerer i feltsjiktet og danner ofte ei tett matte. Lyng mangler eller finnes bare sparsomt. Botnsjikt: Varierende botnsjikt der eng kransmose er en vanlig art. Regional variasjon: sør har hagemarkskogen preg av edellauvskog med innslag av edellauvtrær - "eikebakker" eller "askehager". Nordover og mot fjellet er hagemarkskoger dominert av dunbjørk vanlig.. Kjennetegn: Hagemarkskog kjennetegnes ved dominans av beitetålende urter og gras, lite eller ikke lyng og spredtstående trær med høgtoppkvista stammer. 57 '~ L "--

60 Hagemarkskog Suksesjoner. Hagemarkskogen er betinga av kulturpåvirkning og er en suksesjonsfase mellom skog og dyrka mark der beitinga sørger for et åpent og luftig skogbilde. Lyng og mose er erstatta av beitetålende, lyselskende urter og gras. Dersom beitinga opphører, vil foryngelsen få muligheter og gradvis vil det opprinnelige skogbildet gjenoppstå. Hagemarkskogen er avhengig av jevnlig beiting for å beholde preget sitt. Astdalen, Hedmark. Fjellskog På grunn av tidligere tiders ~~ seterdrift og omfattende beiting i f:_; fjellskogen har hagemarkskog "'' vid utbredelse her. Med redusert beitetrykk gror setervoller til med skog og skal registreres som hagemarkskog så lenge beitepreget er tydelig. fattige former er et busksjikt av einer vanlig og sterkt beita areal har ofte mye følblom og.finnskjegg. Tyrihjelm beites ikke og står gjerne som grupper i rike former fjellbjørkeskogen kan hagemarkskogfå et parkmessig preg av hagemarkskog. med grasvoller og kolonier med tyrihjelm. Rennebu, Sør-Trøndelag. Trær Busker Lvne Urter V"kf 1ge ar t er 1. h agemar kk s og bjørk løvetann eik i eikeskogregionen prestekrage gran ryuik osp teooerot einer i fjellskogen og langs kysten engkvein hassel rike former finnskjegg mest i fjellskogen Gras lyn)?; tåler ikke sterk beitinj?; gulaks blåkoll sølvbunke engsoleie Bre2er brej?;ner skades av tråkk engsyre Moser enekransmose følblom Lav finnes ikke 58

61 Hagemarkskog r ' /,... '-- l 59

62 Variasjoner i fuktighet Hagemarkskog Tørrform Tørre former av hagemarkskog finnes helst i nedbørfattige strøk og gjerne på grunnlendt mark, eller nokså grove løsavsetninger. Vegetasjonen er dominert av tørketålende arter som bl.a. einer,følblom, sauesvinge/ og.finnskjegg. Tørr form av hagemarkskog på sandavsetning med reint bestand av hengebjørk. Jevnaker, Oppland. Fuktig form Fuktige former av hagemarkskog opptrer enten i fuktige sig med høg grunnvannstand eller i nedbørrike kyststrøk der oseaniske arter vil inngå. Tresjiktet er ofte dominert av gråor eller svartor med innslag av ask og alm. Fuktig form av hagemarkskog i nedbørrikt kystområde. Gråor og ask dominerer i tresjiktet. Steiner og fjellknauser er dekt av mose. Tysvær, Rogaland. 6

63 Variasjoner i næring Hagemarkskog Fattigform Fattige former av hagemarkskog kjennetegnes ved dominans av nøysomme urter og gras og mangel på kravfulle arter. Finnskjegg, smyle og sauesving el er vanlige gras. De fattige hagemarkskogene har sin opprinnelse i blåbærskog eller dårligere.,,- Fattig form av hagemarkskog i fjellbandet. Beitinga er delvis opphørt og grana vandrer inn. Einer og finnskjegg dominerer. Øystre Slidre, Oppland. Rikform Rike former av hagemarkskog opptrer på næringsrike bergarter. eikeskogregionen vil opprinnelsestypen gjerne være edellauvskog, ellers rik lågurtskog/høgstaudeskog. Arter som _ ' tysbast, gullstjerne, vårkål, vårerteknapp og blåveis kan overleve moderat beiting _ og gi indikasjon om en rik form. Rikform av hagemarkskog i ~...,,"' edellauvskog med mye blåveis. God foryngelse av ask tyder på at beitinga er opphørt og arealet er i ferd med å gro igjen og står nå på overgang mot oraskeskog. Bø, Telemark. ~ C C C 61 '- -

64 Hagemarkskog Humus og jord Hagemarkskog er en åpen skogtype der mye lys slipper ned til marka. Dette har en positiv effekt på omdanningen av organisk materiale. Størst effekt har likevel sterk beiting og naturlig gjødsling fra beitedyr som fører til høg biologisk aktivitet og rask omdanning av organisk materiale. Tett vegetasjon av gras og låge urter setter sitt preg på humuslaget som gir et moldlag infiltrert av finrøtter fra vegetasjonen. Her er nesten alltid mold og brunjord. Apne vegetasjonssamfunn med stor grasdekning som blir jevnlig beita gir en jordtype som nærmer seg den vi finner på dyrka mark. 15 m oh. Ramnes, Vestfold Arter som skiller ha emarksko fra: 62

65 r Gråorskog,- _ / Typisk /iform av gråorskog slik det finnes mye av i Trøndelag. Reint gråorbestand med enkelte grantrær. lysåpninger og kanter er det som regel strutseving. Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag. Typiskform 63 Utbredelse: Finnes enten i lier og raviner som forholdsvis stabile skogsamfunn, eller som gjengroingsfaser av tidligere kulturmark. Utbredt over hele landet. Gråorskog dekker,6% av alt skogareal. Tresjikt: Gråor er alltid dominerende treslag, men innslag av dunbjørk og spredte grantrær er vanlig. sør kan svartor erstatte gråor. Busksjikt: Hegg og villrips er karakteristiske arter i et glissent busksjikt. Fuktige former kan ha innslag av vierarter. Feltsjikt: Varierende, avhengig av suksesjonsstadium og tetthet på skogen. Tidlige stadier har mye gras og beiteplanter. Seine stadier og åpen skog får mye høgstauder og andre urter. Lyng mangler. Botnsjikt: Mosesjiktet er glissent og usammenhengende. Lav finnes ikke. Regional variasjon: Lengst i sør blir gråorskogene avløst av edellauvskog. Langs vestlandskysten og nordover er de vanlige i lisider med sigevann. Økende innslag av dunbjørk nordover og mot fjellet. Kjennetegn: Gråor er dominerende treslag. tillegg finnes karakteristiske arter som hegg, villrips, skogsvinerot, mjødurt og maigull.. '-

66 Gråorskog Suksesjoner. Gråorskoger i lier og raviner er ofte påvirka av beite og slått i tidligere tider. Variasjoner finnes fra pionerfaser der gråora er i ferd med å innta tidligere beiter eller dyrka mark, til mer stabile skoger. Særlig på Vestlandet og i Trøndelag finnes gråorskoger naturlig i lier og ravmer. Fjellskog sør-norge er fjellskog dominert av gråor heller uvanlig, selv om gråora finnes i rike og fuktige vegetasjonstyper helt til skoggrensa. Fra Trøndelag og nordover finnes gråor i fjellskogen med innslag av fjellplanter som fjellfiol, fjellminneblom og fjellburkne. Grensa mellom gråorskog og andre vegetasjonstyper settes der gråora utgjør mer enn halvparten av kronedekninga. Gråorskog i ferd med å overta på tidligere kulturmark rundt nedlagt gårdsbruk. Klett, Sør-Trøndelag. Gråorskog i nord, tidlig vår før lauvsprett på gråora. Heggen er tidligere ute og har fått grønt lauv. Sørfold, Nordland. Foto Per K. Biørklund. Trær Busker Lvn2 Urter v kti 12ea rt er 12raors k 2 dunbjørk mest i fjellskogen skogsvinerot i rike former gran sløke gnor hunde kveke svartor i sør og langs kysten myskegras Gras hegg storrapp villrios sølvbunke mest på beita mark finnes bare spredt på tuer skogburkne Bregner ballblom mest i nord strutseving i rike former hvitveis mest synlig om våren moldmoser Moser maigull palmemose mjødurt Lav finnes ikke på marka 64

67 Gråorskog _ '-- ' '

68 ,- Gråorskog Variasjoner i fuktighet Tørrform Tørre former av gråorskog finnes helst i nedbørfattige deler av landet. Dette er oftest skoger øverst i raviner, i ulike faser av gjengroing av tidligere kulturmark. Tørre former mangler fuktkrevende arter som skogburkne og strutseving. Disse kan heller minne om en lågurtskog, men gråor er dominerende treslag. Beitemark som gror igjen blir ofte en tørr form av gråorskog. Ravinelandskap på nedre Østlandet. Nannestad, Akershus. Fuktig form Fuktige former av gråorskog finnes helst i de nedbørrike liene og ravinene på Vestlandet og i Trøndelag. sør kan det være innblanding av svartor. Slike skoger er gjerne sterkt dominert av flere slags bregner, mest skogburkne og strutseving, i tillegg finnes flere andre fuktkrevende arter, for eksempel smørteig og storfrytle. Gråorskog i li med rasmarkpreg. Sterk dominans av flere slag bregner. Selbu, Sør Trøndelag. 66

69 Variasjoner i næring Gråorskog Fattig form Fattige former av gråorskog har et forholdsvis lite utvalg av arter. Ofte kan de finnes som tidlige gjengroingsfaser av tidligere beitemark. Her finnes gjerne fortsatt mange arter som hører til i beiter i dårlig hevd. Sølvbunke er en typisk art. ' / r Sølvbunke er ofte en dominerende art i fattige former av gråorskog og kjennetegner også beitemark i dårlig hevd. / Rikform Rike former av gråorskog har et rikt utvalg av arter og gir et frodig, storvokst preg. God dekning av mjødurt, strutseving, raud jonsokblom, firblad og andre høgstaudearter er typisk. sør kan det komme inn edellauvskogsarter som vårkål og nyresoleie og indikerer at det finnes gradvise overganger mot or-askeskog. i ' Strutseving, mjødurt og raud jonsokblom har gjeme god dekning i rike former av gråorskog. / ' f 67 '--

70 Gråorskog Humus og jord På røttene av gråor finnes små knoller dannet av en strålesopp som lever i symbiose med treet. Denne soppen tar opp nitrogen direkte fra lufta og en del av nitrogenet lagres i bladene på treet. Når bladene felles om høsten har de et høgt innhold av nitrogen og andre næringsstoffer. Dette virker sterkt stimulerende på mikrolivet i jorda. gråorskoger er det derfor alltid næringsrik, fruktbar mold med høg biologisk aktivitet. Når de grønne orebladene faller på marka blir de raskt fortært av jordboende smådyr og bladenes innehold av nitrogen og andre næringsstoffer frigjøres. Dette gir et næringsrikt, fruktbart jordsmonn og legger grunnlaget for en frodig vegetasjon. 6 m oh. Bærum, Akershus.. Arter som skiller råorsko fra: 68

71 Flommarkskog / {. r i Gråorskog på flommark langs elv. Trøgstad, Østfold. Typiskform Utbredelse: Finnes over hele landet, men dekker bare små areal. Tresjikt: Gråor er oftest dominerende treslag, i sør også svartor, men ofte med store vierarter, og innslag av dunbjørk er vanlig. Busksjikt: Hegg og villrips er karakteristiske arter i et glissent busksjikt. Feltsjikt: Stor dekning av strutseving og andre bregner er karakteristisk. Ellers mye høgstauder og andre urter. Våraspekt med mye hvitveis. Lyng mangler. Botnsjikt: Mosesjiktet er glissent og usammenhengende. kke lav. Regional variasjon: Lengst i sør blir gråor avløst av svartor. Den typiske formen i innlandet har gjerne reint gråorbestand. Mot fjellet og nordover blir det økende innslag av store vierarter og dunbjørk. Kjennetegn: Flommarkskog ligger nær bekker, elver eller vann som flommer jevnlig. Dette gir ei jamn markoverflate med spor etter flomavsetninger. Flommarkskog skilles fra gråorskog ved at den finnes på flat mark langs sjøer og elver, mens gråorskogen finnes i lier og raviner, ellers kan de være ganske like. 69, '-.,_ l '-

72 Flommarksko g Suksesjoner. Flommarkskogene gjennomgår store endringer i utseendet gjennom vekstsesongen. Tidlig på våren, før flommen kommer, er vegetasjonen prega av låge, tidligblomstrende urter som hvitveis. Litt ut på sommeren, etter flommen, kommer de store urtene og bregnene og vegetasjonsbildet endres helt. Flommar~kogen er lite utvikla tidlig på våren. 14 mai, Biri. Fjellskog Flommarker i Nord-Norge og i fjellstrøk i Sør-Norge er som regel karakterisert ved dominans av dunbjørk, mens gråor finnes mer spredt. nnslag av store vierarter som istervier og svartvier er vanlig. Strutseving er ofte dominerende også her. Med flomvann fra fjellet kommer også en rekke fjellplanter som etablerer seg på slik ustabil mark, som for eksempel fjellfiol. Flommarkskog langs bekk i bjørkebeltet helt dominert av strutseving. Budal, Sør-Trøndelag. V"kf 12e ar t er 1. fl ommar kk s 2 dunbjørk mest i fjellskogen mjødurt gråor ofte dominerende moskusurt Trær selje soleihov svartor langs kysten i sør sløke hegg hunde kveke Busker humle Gras myskegras villrios sølvbunke Lyn2 engsnelle Bregner bringebær strutsevin2 Urter hvitveis dominerer om våren Moser glissent mosesjikt maigull Lav lav finnes ikke 7

73 Flommarkskog ' " ' ' " 71 '- -- -

74 Variasjoner i fuktighet Flommarkskog Tørrform Variasjoner i fuktighet i flommarkskog finnes av to årsaker. Den ene etter hvor høgt over vannspeilet lokaliteten ligger, hvor mye og hvor ofte den flommes. Den andre etter karakteren av avsetningen, om den er grov sand og grus eller leire. Tørre former av flommarkskog opptrer på forholdsvis grovt materiale som også ligger litt opp fra vannspeilet. Her er lite av bregner og andre fuktkrevende arter. Tørr form av flommarkskog på grovt materiale. Våraspekt med mye hvitveis ved bredden av Øyeren. Trøgstad, Østfold. Fuktigform Fuktige former av flommarkskog finnes på finstoffrikt materiale og særlig i nedbørrike områder. Gradvise overganger mot lauv- og viersumpskog finnes, men disse har permanent høgt grunnvannspeil med innslag av myr- og sumpplanter.. '--- Fuktigform av flommarkskog på finstoffrik mark med innslag av turt og skogsnelle. Overhalla, Nord-Trøndelag. 72

75 Variasjoner i næring Flommarksko g Fattig form Fattige former av flommarkskog er forholdsvis artsfattige og mangler det frodige preget med strutseving og store urter. Trærne står gjerne glissent og har forholdsvis dårlig vekst. Grensa mot vierkratt settes der bestandet ikke lenger holder kravet til skog. /,,-- _ ' Flommarkskog med lågvokst tresjikt på grovkorna, næringsfattig avsetning. nnslag av fu.ru indikerer at det også er en tørr form. Atna, Hedmark. Rikform Rike former av flommarkskog finnes der flomvannet inneholder mye næringsstoffer som gir grunnlag for et artsrikt og frodig vegetasjonsbilde. Arter fra edellauvskogene, som f.eks. vårkål, er typisk i sør. nord kan.fjel/fiol og andre kravfulle fjellplanter opptre.. 73 Rikform av flommarkskog med innslag av vårkål. Ås, Akershus. '--,,

76 Flommarkskog Humus og jord Flommarkskogene kjennetegnes ved at marka oversvømmes årlig. Flomvannet fører med seg grus og slam som legger seg oppå marka. Dette gir svært ustabiljord og det dannes normalt ikke noe egentlig humussjikt. Jorda består av vekslende lag av organisk materiale og mineralmateriale avsatt av flomvannet. Forholdene for nedbryting er likevel gunstige, slik at jordfaunaen blander disse lagene sammen til et næringsrikt, mineralholdig jordsmonn. - Elver, bekker og innsjøer bringer med seg flomvann som oversvømmer marka i flommarkskogene hvert år. Flomvannetfører med seg næringsrikt slam som blandes med organisk materiale og gir et næringsrikt jordsmonn. 15 m oh. Trøgstad, Østfold. ' Arter som skiller flommarksko fra: Gråorsko Or-askesko 74

77 Blåbær-eikeskog /', /' - ',- Typiskform av blåbær-eikeskog. Tysvær, Rogaland. Typiskform Utbredelse: Eik erstatter gran på middelsrik mark sør for granskogsonen. Blåbær-eikeskog er begrensa til kystnære strøk fra Østfold til Nordmøre. Den utgjør,4% av hele skogarealet. Tresjikt: Eik dominerer i tresjiktet, iblant med spredt innblanding av furu. Busksjikt: Svært sparsomt med noe eikekratt og einer, eller mangler helt. Feltsjikt: Blåbærlyng og et fåtall urter og gras utgjør feltsjiktet. Utviklingen av feltsjiktet blir ofte hemma av tjukke lag med eikeblader som brytes svært seint ned. Botnsjikt: Mosesjiktet er glissent og usammenhengende. Regional variasjon: Blåbær eikeskog er utbredt bare i eikeskogregionen. Den regionale variasjonen er begrensa til innslag av arter som bjønnkam og blåtopp i nedbørrike kyststrøk i vest, og gradvis inntreden av bartrær i bestandet innover i landet og nordover. Kjennetegn: Eik dominerer i tresjiktet, ellers samme kjennetegn som for blåbærskog. Grensa settes etter dominerende kronedekning, dvs. at eik utgjør 5% eiler mer av kronedekningen. l r.._, 75

78 Blåbær-eikeskog v kr 1ge ar t er 1. bl b a ær-e1.k es k og eik knollerteknapp bjørk liljekonvall Trær furu maiblom osp sko~stierne einer blåtopp Busker trollhegg Gras hårfryde vivendel smyle blåbær Breiroer einstaoe Lyng røsslyng mest i lysåpen skog blanksigd tyttebær Moser blåmose gaukesyre i rike former cvstiamnemose Urter hvitveis vår/forsommer Lav reinlaver spredt i tørre former 76

79 Blåbær-eikeskog Variasjoner i fuktighet Tørrform Blåbær eikeskog kan opptre i lisider og på koller. Mens den typiske formen helst utvikles i lisider med moderat tilgang på vann og næring, vil vi øverst i lia og på koller, på overgang mot bærlyngskog, kunne finne lokaliteter som er tørre. Her vil det gjerne være innslag av faru og osp, lite urter, men mye røsslyng og tyttebær.,, Tørr form av blåbær eikeskog på åsrygg. Øverst på kollen er det overgang mot grunnlendt bærlyngskog. Grimstad, Aust-Agder. Fuktigform Fuktige former av blåbær eikeskog kan finnes nederst i lisider på overgang mot oraskeskog eller sumpskog, men størst areal finnes nok i de mer nedbørrike kyststrøkene på Vestlandet. Forekomst av fuktkrevende arter som bjønnkam og kystjamnemose kjennetegner fuktige former. '. 77 Fuktig form av blåbær eikeskog med preg av beiting. Tysvær, Rogaland. './

80 Variasjoner i næring Blåbær-eikeskog Fattig form Fattige former av blåbær eikeskog har de samme hovedtrekkene som fattig blåbærskog. Skogen er kortvokst og lågproduktiv. Mye lyng preger vegetasjonsbildet, også røsslyng kan dominerer her, mens det er forholdsvis lite gras og urter. De aller fattigste formene kan egentlig være en bærlyngskog med eik, men føres hit. Fattig form av blåbær eikeskog dominert av blåbærlyng og einstape. Søgne, Vest-Agder. ' Rikform Rike former av blåbær eikeskog vil nærme seg lågurt eikeskog, men mangler skikkelig forekomst av de egentlige lågurtskogsartene som skogfiol, fingerstarr og hengeaks. Forekomst av knollerteknapp, liljekonvall og gaukesyre vil derimot være typisk. tillegg er det forholdsvis lite lyng og desto mer av urter og gras.. l Rike former av blåbær-eikeskog kan minne om lågurtskoger med mye urter og forholdsvis lite lyng, men mangler de egentlige lågurtskogsartene. Nøtterøy, Vestfold. 78

81 Lågurt-eikeskog / ' C / Lå.gurt eikeskog, typiskform på rik, ve/drenert mark med mye liljekonvall. Sandefjord, Vestfold. Typiskform Utbredelse: Lågurt eikeskog opptrer på samme slags mark som lågurtskog med gran, men finnes bare i eikeskogsregionen, dvs i kyststrøk fra Vestfold til Hordaland. Lågurt eikeskog utgjør bare,1 % av hele skogarealet. Busksjikt: Variert busksjikt, som regel med hassel. Også med rogn, trollhegg og vivendel. Feltsjikt: Lite lyng, men desto mer av urter og gras. Tørketålende bregner som ormetelg, einstape og sisselrot. Botnsjikt: Mosesjiktet er glissent og usammenhengende. Regional variasjon: Med begrensa utbredelse er den regionale variasjonen liten, men nedbørrike kyststrøk på Vestlandet får innslag av oseaniske arter som bjønnkam, storfrytle og i rike former også kusymre. Kjennetegn: Eik dominerer i tresjiktet, ellers samme kjennetegn som for lågurtskog. Grensa settes etter dominerende kronedekning, dvs. at eik utgjør 5% eller mer av kronedekningen.. ; _ 79 '

82 Lågurt-eikesko g V"kf 1ge ar t er 1. agur t -e1"k es k og bjørk tveskjeggveronika Trær eik vårerteknaoo i rike former furu fingerstarr Busker hassel Gras gulaks vivendel lundhen2eaks Lvn2 blåbær spredt i fattige former einstape Bregner blåveis ormetelg kratthumleblom kystjamnemose Urter liljekonvall Moser matteflette skogfiol storkransmose tannrot i rike former Lav finnes ikke på marka '-- r '-- '-- '-,. '---- '-- '- 8

83 Lågurt-eikesko g Variasjoner i fuktighet Tørrform Tørre former av lågurt eikeskog kan finnes på grunnlende, men er vanligst i søreksponerte lisider der det er lite vannsig. Karakteristisk er mye stein og blokker i overflata og forholdsvis glissen tresetting. Her finnes mest tørketålende arter som ormetelg, liljekonvall og lundhengeaks, ellers forholdsvis sparsomt feltsjikt. r l C ' C r Tørr form av lågurt eikeskog i søvendt, steinrik li med glissen tresetting. Larvik, Vestfold. Fuktigform Fuktige former av lågurt eikeskog kan finnes nederst i lisider, gjerne som overgang mot or-askeskog med innslag av arter herfra. Ellers vanlig i nedbørrike kyststrøk med innslag av oseaniske arter som storfrytle, kusymre og bjønnkam. ' ' '--, -- ' l' _ 81 Fuktig og rikform av lågurt eikeskog med mye blåveis, hvitveis, vårerteknapp og nyresoleie. Froland, Aust-Agder. C L C

84 Variasjoner i næring Fattig form Fattige former av lågurt eikeskog vil ligne mye på blåbær eikeskog, men skilles fra denne ved spredte forekomster av lågurtarter som for eksempel skogfiol, legeveronika, fingerstarr, og hengeaks. Lågurt-eikesko g Fattigform av lågurt eikeskog med innslag av bøk og spredt forekomst av skogfiol og fingerstarr. Nøtterøy, Vestfold. Rikform Rike former av lågurt eikeskog vil opptre på spesielt næringsrik mark. De vil ligne mye på de rikere edellauvskogene og innslag av ask og lind er vanlig.her vil kunne være mange av de samme artene som i alm-lindeskog eller oraskeskog, for eksempel trollbær, vårerteknapp, tannrot og myske, men skiller seg fra disse ved at eik dominerer i tresjiktet. Rikform av lågurt eikeskog. Våraspekt med blåveis, hvitveis, vårerteknapp, tannrot og nyresosleie. Froland, Aust-Agder. 82

85 Blåbær-bøkeskog t r ' '- Blåbær bøkeskog, typiskform med tett kronedekke og svært sparsom undervegetasjon, mest små bøkeplanter. Sandefjord, Vestfold. Typiskform Utbredelse: Blåbær bøkeskog har svært begrensa utbredelse og finnes mest i Vestfold, men små lokaliteter finnes også ved Grimstad i Aust-Agder og på Lindås i Hordaland. Tresjikt: Bøk dominerer i tresjiktet og er ofte eneste treslag. Trekronene er gjerne helt slutta og slipper lite lys ned til marka. Busksjikt: Svært sparsomt eller mangler helt, bortsett fra foryngelse av bøk. Feltsjikt: Normalt gjør det tette kronedekket at feltsjiktet er svært lite utvikla. Spredt blåbærlyng og smyle finnes, mest i lysåpninger. På forsommeren kan det være mye hvitveis. Botnsjikt: Mosesjiktet er glissent og usammenhengende med forekomst av sigdmoser og kystjamnemose. Regional variasjon: ngen. Kjennetegn: Bøk dominerer i tresjiktet, ellers samme kjennetegn som for blåbær eikeskog. Grensa settes etter dominerende kronedekning, dvs. at bøk utgjør 5% eller mer av kronedekningen.,,_ /.. 83

86 Blåbær-bøkeskog v kr t bl b 1ge ar er 1 a ær-b ø k es k og Trær bøk ofte eneste treslag lundrapp Gras Busker bøk smyle Lyn2 blåbær Bre2ner fugletelg gaukesyre blanksigd Urter hvitveis Moser glansjamnemose maiblom kvstiamnemose skogstjerne Lav mangler,_

87 Lågurt-bøkeskog {,r. Lågurt bøkeskog, typiskform med ormetelg, liljekonvall og småplanter av lønn. Tønsberg, Vestfold. Typiskform Utbredelse: Lågurt bøkeskog har svært begrensa utbredelse og finnes bare på næringsrike lokaliteter i Vestfold. Tresjikt: Bøk dominerer i tresjiktet og er ofte eneste treslag. Busksjikt: Svært sparsomt eller mangler helt. Feltsjikt: Normalt gjør det tette kronedekket at feltsjiktet er svært lite utvikla. Der det er nok lys finnes de fleste av urtene fra lågurtskog. Botnsjikt: Mosesjiktet er glissent og usammenhengende. Regional variasjon: ngen Kjennetegn: Bøk dominerer i tresjiktet, ellers samme kjennetegn som for lågurt eikeskog. Grensa settes etter dominerende kronedekning, dvs. at bøk utgjør 5% eller mer av kronedekningen. '-. 85 '

88 Lågurt-bøkesko g Trær Busker L n Urter bøk ask bøk hassel blåveis gaukesyre kranskonvall krattfiol Vanli e arter i lå urt-bøkesko dominerende treslag 1 n finnes ikke Gras Bregner Moser Lav skogsalat tannrot fingerstarr hengeaks lundrapp sko svin el ormetelg sko burkne storkransmose lav finnes ikke å marka '-- 86

89 Alm-lindeskog / ',-- /,--. Typiskform av alm-lindeskog i ustabil rasmark med sparsomt feltsjikt. Biri, Oppland. Typiskform o Utbredelse: Alm-lindeskog er en varmekjær vegetasjonstype som er begrensa til låglandet under 3 moh) på Østlandet og rundt Trondheimsfjorden. Ellers langs o o o o o o kysten nord til Helgeland. Alm-lindeskog dekker, 1 % av alt skogareal. Tresjikt: Tresjikt med flere arter av edle lauvtrær, men alm og lind dominerer. Trøndelag og Nordland uten andre edellauvtrær enn alm. Busksjikt: Busksjikt med hassel og ofte lønn, blir godt utvikla i åpen skog. Feltsjikt: Artsrikt feltsjikt med et stort mangfold av urter og gras. Mange kravfulle og varmekjære arter. Botnsjikt: Mosesjiktet er glissent, men artsrikt. Regional variasjon: den sentrale delen av edellauvskogsregionen finnes frodige, artrsrike former. Lenger nord og innover i landet opptrer alm-lindeskog bare i sørvendte rasmarker på baserik grunn. Artsfattige almeskoger med hasselkratt utgjør de nordligste utløperne. Kjennetegn: Tørr, steinete mark. Lind og alm i tresjiktet, hassel i busksjiktet. /..... / _ 87

90 Alm-lindeskog V"kf 1ge a rt er 1 a m-1 l dk es og alm myske ask i friske forrrer ramsløk langs kysten i sør Trær lind sanikel lønn stankstorkenebb hassel tannrot Busker hegg trollbær kirsebær fingerstarr krossved Gras skoggrønnaks Lyn2 finnes normalt ikke sk2svin2el blåveis Breener ormetelg Urter krattfiol Moser glissent mosesjikt kratthumleblom Lav ikke lav på marka 88

91 / Variasjoner i fuktighet Tørrform Tørre former av alm-lindeskog opptrer gjerne i sørvendte, eksponerte sørhellinger, rasmarker. Ofte er disse kalt "sydbergutform.ing". Her er skogen åpen og kortvokst, med lind fra stubbeskudd og et busksjikt av lønn og hassel. Partier med blokker, grus og naken forvitringsjord er vanlig. Alm-lindeskog r, - ',,- 1 Rasmark i skrent med en tø" form av alm-lindeskog. nnslag av boreale lauvtrær som bjørk og selje er vanlig i utkanten av utbredelsesområdet. Hole, Buskerud.,'. '-,,---.. Fuktig form Fuktige former av alm-lindeskog finnes på flat mark eller nederst i lier og rasmarker der noe mer vann er tilgjengelig. Vanligst i nedbørrike kyststrøk. nnslag av alm og ask i bestandet er typisk i tillegg til arter som hegg, ramsløk, vårerteknapp, kusymre og storfrytle... ' '-- ' 89 Fuktig form av alm-lindeskog med innslag av ask. Mye liljekonvall og hvitveis. Nærmer seg or-askeskog. Asker, Akershus.._.

92 Variasjoner i næring Fattig form Fattige former har tresjikt dominert av lind og lønn. Tørre former i rasmarker har svært glissent vegetasjonsdekke. På djup jord vil slike former likne på lågurtskog, men lind og lønn skal dominere over bartrær. Alm-lindeskog Alm-lindeskog kan opptre på lune og varme lokaliteter uten at berggrunnen er spesielt næringsrik Dette forekommer gjeme i varme fjordstrøk. Etne, Hordaland. Rikform Rike former av alm-lindeskog opptrer på baserik mark. Slike former kan ha varierende grad av vanntilgang, men er alltid artsrike med et frodig busksjikt av hassel og asal. Typisk er forekomst av arter som krattfiol, blåveis, tannrot og i noen tilfeller også orkideer der marisko er blant de mest eksklusive. Marisko er en art som krever baserik, næringsrik mark. Den kan opptre i rike former av alm-lindeskog. 9

93 Or-askeskog /,,., Or-askeskog, typiskform langs bekk medfriskt, næringsrikt vannsig. Mye mjødurt og strutseving. Ramnes, Vestfold. Typiskform Utbredelse: Or-askeskog opptrer på Østlandet nord til Mjøsbygdene og langs hele kysten til nordlige del av Vestlandet. Lenger nord finnes en alm/gråordominert utforming. Or-askeskog utgjør,2% av hele skogarealet. Tresjikt: Tresjikt med flere arter av edle lauvtrær, men ask eller alm dominerer sammen med gråor eller svartor. Busksjikt: Frodig busksjikt av mange lauvtrær, særlig i lysåpninger. Feltsjikt: Artsrikt feltsjikt med et stort mangfold av urter, gras og bregner. Karakteristisk våraspekt med arter som blomstrer før lauvet utvikles, for eksempel gullstjerne, vårkål og nyresoleie. Botnsjikt: Mosesjiktet er glissent, men artsrikt. Regional variasjon: Den typiske formen finnes fra Sørlandet til Mjøsbygdene med gråor og ask i tresjiktet. Langs vestkysten blir gråor erstatta av svartor. Nord for utbredelsesområdet for ask finnes tresjikt med alm og gråor. Kjennetegn: Frisk, næringsrik mark i hekkedaler og nederst i varme lier. Ask dominerer i sør. V årgeofytter. 91 l

94 Or-askeskog V"k. tiee ar t er or-as k k es 2 alm skogstjerne blom Trær ask storklokke lirråor vårkål bare om våren Busker leddved myskegras Lvn2 finnes normalt ikke skoggrønnaks Gras bringebær i lysåpninger skogs vingel gullstjerne bare om våren sølvbunke Urter gulveis skogburkne Bregner maigull strutsevinl! mjødurt Moser manl!;e arter, men spredt nvresoleie Lav finnes ikke på marka 92

95 Or-askeskog Variasjoner i fuktighet Tørrform Variasjonen langs fuktighetsgradienten er forholdsvis liten i or-askeskog. Tørre former vil nærme seg alm-lindeskog og kjennetegnes ved at lind og hassel kommer inn i tresjiktet. De tørre formene vil opptre i lisider med god drenering, gjerne øverst i lia, mens fuktigheten øker nedover. Tørr form av oraskeskog på overgang mot alm-lindeskog. Marka er steinete, men med sigevann i djupere lag. Asker, Akershus..,, Fuktig form Fuktige former av or-askeskog finnes som regel i lier med mye sigevann eller langs vannløp. En vestnorsk form kan ha tresjikt med ask og svartor. Fuktige former omfatter også or-almeskoger som finnes nord for utbredelsesområdet til ask. Slike former er ofte dominert av bregner, gjerne med innslag av høgstauder. Sumphaukeskjegg er en fuktkrevende art som finnes her.,_ - 93 Or-almeskog i li med mye sigevann. Dominert av strutseving og storklokke. Selbu, Sør-Trøndelag. l '-

96 Or-askeskog Variasjoner i næring Fattig form Fattige former vil ligne mye på høgstaudeskog, storbregneskog eller gråorskog, men ask eller alm dominerer i tresjiktet. Gullstjerne og vårkål kan forekomme, men mjødurt, skogburkne og strutseving er ofte dominerende. Or-almeskog langs elv med anriking av sigevann, mens næringstilgangen er forholdsvis moderat. Dominert av bregner. Hjartdal, Telemark. Rikform Rike former av or-askeskog opptrer bare på baserik mark. Dette er svært artsrike skogsamfunn med god forekomst av kravfulle arter. Rike former av or-askeskog skilles fra den middels rike ved forekomst av kalkkrevende arter som blåveis, tysbast, tannrot, og flere slag orkideer som for eksempel stortveblad og brudespore. Rikform av or-askeskog, våraspekt med mye gulveis. Utover forsommeren kommer også andre, mer kravfalle arter. Bærum, Akershus. 94

97 Viersump. l Viersump i låglandet. Kratt av vier, gråor og trollhegg innafor starrbeltet langs kanten av innsjø. 7 moh. Ringerike, Buskerud Typiskform Utbredelse: Viersump finnes over hele landet i ulike varianter. Dette er voksesteder med svært stor fuktighet, rundt innsjøer og tjern og på forsumpete partier på elvesletter. Tresjikt: Tresjikt mangler eller er svært lågt og dårlig utvikla. Busksjikt: Kratt av 1-4 m høge vierarter og trollhegg, samt litt or og dunbjørk. Feltsjikt: Høgvokst feltsjikt av gras, starr og urter. Botnsjikt: Noen former mangler botnsjikt, andre kan ha god dekning med torvmoser. Regional variasjon: Mange ulike former, fra vierkratt rundt næringsrike sjøer i låglandet via våte forsenkninger i tilknytning til næringsfattige tjern, til "gråvierkratt" i fjellskogens myrlandskap. Kjennetegn: Fravær av tresjikt skiller mot flommarkskog. Høg grunnvannstand og vassmetta jord. 95 /

98 Viersump Trær Busker LD Urter dunbjørk gråor gråselje istervier svartor svartvier fredløs gulldusk m ødun tres ikt man ler i rike former langs kysten i sør mest i nord o finnes ikke Vikti e arter i viersum ellet Gras Bre r Moser Lav myrhatt myrmaure soleihov blåtopp dunkjevle ffaskestarr trådstarr vassrørkvein mest langs kuysten og i nord bare i sør finnes ikke ' 96

99 / - Gran- og bjørkesumpskog / '.- Gran- og bjørkesumpskog, typiskforåstrakter på indre Østlandet. Molte og flere gras- og starrarter dominerer i botnen sammen med torvmoser. Vassfaret, Buskerud.. Typiskform Utbredelse: Finnes i ulike varianter over hele landet. Dette er voksesteder på fuktig torvmark med permanent høg grunnvannstand" Tresjikt: 'Gran og dunbjørk. Furu og dunbjørk utafor granområdet. Vassmetningen i jorda er så stor at den begrenser trærnes vekst. Busksjikt: Enkelte vierarter, dunbjørk og kragg-gran utgjør et glissent busksjikt. Feltsjikt: Mye lyng, særlig blåbær og blokkebær, noe urter, starr og gras. Rike former har mindre lyng og mer urter og gras. Botnsjikt: Tjukk matte av torvmoser. Andre moser bare på tuer. Regional variasjon: Stor regional variasjon fra sørlige former med mye blåtopp og innslag av svartor, til vestkystformer med fu.ru i tresjiktet og nordlige og høgtliggende former dominert av dunbjørk Kjennetegn: Torvmark med velutvikla tresjikt der bartrær eller dunbjørk dominerer. Lyng, molte og skogsnelle. 97 ' l

100 Gran- og bjørkesumpskog Suksesjoner. Åpen hogst tilrås ikke i sumpskoger. Resultatet blir helst økt forsumping og frostfare og vanskelige foryngelsesforhold for gran. Eventuell hogst bør skje som selektiv hogst der bestandsmiljøet opprettholdes. Sumpskoger har som. regel gradvise overganger mot åpen myr der trærne blir stadig mindre og står mer glissent inntil de ikke lenger holder kravet til skog. Snau myr har under 5 % kronedekning av trær, eller under 1% når busksjiktet tas med. Apen hogst i gran-bjørkesumpskog fører til Økt forsumping og frostfare der gran har vanskelige foryngelsesforhold. Ringerike, Buskerud. '- Fjellskog Gran- og bjørkesumpskog øker i frekvens mot fjellet på grunn av økt humiditet. Her opptrer sumpskoger ofte i mosaikk med myr. Det er ofte et betydelig innslag av vier i fjellskogen. Høgtliggende gran- og bjørkesumpskog opptrer ofte i mosaikk med åpen myr. Eggedal, Buskerud. '-- v k 1 bge arter gran- og b>.1ør k esumps k 2 dunbjørk myrfiol Trær furu mest utafor granområdet skrubbær i nedbørrike kyststrøk gran teooerot mor blåtopp pors mes i kyststrøk Gras skogrørkvein Busker trollhegg slåttestarr vierarter øker mot fiellet skogsnelle Bregner blokkebær stri kråkefot Lyng blåbær grantorvmose tvttebær helst i tørre former Moser lyngtorvmose Urter bukkeblad storbiørne mose molte Lav finnes ikke oå marka 98

101 Gran- og bjørkesumpskog / / r' _ ' _ ' / _ '--

102 Variasjon i næring Gran- og bjørkesumpskog Fattigform De fattigste formene av gran- og bjørkesumpskog vil ha likhetstrekk med furumyrskog. Her er mye lyng og torvull, men samtidig forekomst av arter som trenger tilsig av jordvann. Skogen er glissen og kortvokst og grana vokser dårlig. Fattig form av gran- og bjørkesumpskog med mye lyng og torvull. Gul og kortvokst gran indikerer næringsmangel. Ringerike, Buskerud. Rikform Rike former av gran- og bjørkesumpskog kjennetegnes ved forekomst av arter fra høgstaudeskogen, for eksempel mjødurt, enghumleblom og fagermoser. Her er friskt vannsig i grunnen og torva er godt omdanna. Rikform av gran- og bjørkesumpskog langs bekk der det er friskt sigevann. Stor dekning av breiblada gras og forekomst av høgstauder er gode kjennetegn. Gran, Oppland. 1

103 Lauv- og viersumpskog /' [ ' Lauv- og viersumpslwg, forholdsvis frodig og artsrik form med innslag av svartor i tresjiktet og mye høgstauder i feltsjiktet. Ringerike, Buskerud. Typiskform Utbredelse: Finnes over hele landet langs kanten av næringsrike sjøer og elver og ellers i forsenkninger på god jord der grunnvannet står helt i overflata. Tresjikt: Mangfoldig, varierer etter næringsstatus og regional beliggenhet. Gråor, svartor og dunbjørk, ofte med høgvokst istervier og svartvier. Mer sjelden med innslag av gran eller furu, disse står ofte på tuer. Busksjikt: Busksjikt av flere vierarter og trollhegg. Feltsjikt: Frodig feltsjikt med høgstaudepreg. Mye høge gras og urter. kke lyng. Botnsjikt: Svært variabelt, fra nesten å mangle til et frodig og artsrikt mosedekke. Regional variasjon: sør med svartor i tresjiktet, vestpå og nordover med dunbjørk og gråor, samt store vierarter som istervier og svartvier. Kjennetegn: Torvmark eller sumpjord med tresjikt av flere lauvtreslag. Hvis bartrær finnes, er de som regel underordna lauvtrærne. " ''- ' 11

104 Lauv- og viersumpskog Suksesjoner. lune viker langs kysten og i kanten av store innsjøer sør i landet finnes en form av lauv- og viersumpskog som kalles svartor strandskog. Denne er helt dominert av svartor i tresjiktet mens botnsjiktet er dårlig utvikla. Svartor strandskog danner ofte et stabilt belte mellom stranda og fastmarka innafor. Svartor strandskog i beskytta vik ved kysten. Sandefjord, Vestfold. Fjellskog fjellskogen kan lauv- og viersumpskog være vanskelig å skille fra gran- og bjørkesumpskog bare ut fra treslagsfordelingen. Begge er ofte dominert av dunbjørk. Her må vi se etter arter i feltsjiktet som indikerer rike forhold. Dette kan være mjødurt, sumphaukeskjegg, enghumleblom, jåblom, mens lyng stort sett mangler. tillegg har lauv- og viersumpskogen gjerne innslag av høgvokste vierarter som istervier, grønnvier og svartvier. nteriør i fjellskog av lauv-viersumpskog med sumphaukeskjegg, jåblom, skogsnelle og enghumleblom. Bardu, Troms. Foto Per K. Bjørklund. Trær Busker Lyna Urter dunbjørk gråor svartor grønnvier istervier svartvier ullvier bekkekarse klourt mjødurt myrmaure V"kt" 12e ar t er 1. auv- 2 v1ersumps k 2 langs kysten i sør mest i fjellskog lyng finnes ikke i rike former i sør Gras Bregner Moser Lav sløke soleihov sumphaukeskjegg vendelrot blåtopp langstarr skogrørkvein skogburkne skogsnelle fagermoser soriketorvmose mest i kyststrøk lav finnes ikke på marka 12

105 Lauv- og viersumpskog / / /' '- / '

106 wuv- og viersumpskog Variasjon i næring Fattig form Fattige former av lauv- og viersumpskog kjennetegnes ved fravær av høgstauder og andre kravfulle arter. Bjørk og gråor vil dominere i tresjiktet, mens det kan være innslag av lyng i feltsjiktet, som ofte vil være dominert av blåtopp. Slike former vil nærme seg gran- og bjørkesumpskog, men gran mangler. Fattig form av lauv- og viersumpskog med dunbjørk og gråor i tresjiktet og mye blåtopp ifeltsjiktet. Tysvær, Rogaland. Rikform De rike lauv- og viersumpskogene kjennetegnes ved et rikt artsmangfold, både i tre-, busk- og feltsjiktet. sør er dominans av svartor vanlig. Slike former finnes helst på baserik grunn. Et frodig busksjikt av flere vierarter er typisk. Feltsjiktet domineres gjerne av høgstauder, særlig mot fjellet og i nord, mens de sørlige svartorskogene kan ha kravfulle arter som klourt, langstarr og slakkstarr. Rikform av lauv- og viersumpskog i kildehorisont på baserik grunn med svært fu.ktig mark. botnen ser vi bl.a. langstarr og skogburkne. Hole, Buskerud. 14

107 Furumyrskog Furumyrskog, typiskform rundt myr. Glissent tresjikt av furu og gul smågran prega av næringsmangel. Gran, Oppland. Typiskform Utbredelse: Furumyrskogen vokser på nedbørsprega torvmark og er utbredt over hele landet. Tresjikt: Glissent tresjikt av furu. Mot fjellet og i Nord-Norge er det større eller mindre innblanding av dunbjørk. Busksjikt: Sparsomt busksjikt, bare spredte individer av furu eller dunbjørk. sør og vest også pors, i høgtliggende skog gjerne mye dvergbjørk. Feltsjikt: Mange arter av lyng dominerer feltsjiktet. Botnsjikt: botnen og på tuer er det matter av røde og brune torvmoser. Tørre former kan ha litt reinlav på toppen av tuene. Regional variasjon: Betydelig variasjon fra vestkystformen med arter som pors, klokkelyng og rome til innlandsformer der disse artene mangler og til nordlige og fjellskogformer med mye dvergbjørk ogfjellkrekling. Kjennetegn: Oftest djup, lite omdanna torvmark uten andre treslag enn furu og dunbjørk. Dominans av nøysomme lyngarter i feltsjiktet. 15 ' _ C

108 Furumyrskog Suksesjoner. Furumyrskoger ligger ofte som en bord rundt myrer og tjern som langsomt er i ferd med å gro igjen. Grensa mot åpen myr kan derfor være vanskelig å fastsette. Er dekningen i kronesjiktet over 5%, eller 1% om busksjiktet regnes med, er det skog. Apenfu.rumyrskog på grensa mot nedbørsmyr. Er kronedekningen i tresjiktet er mer enn 5% skal dette klassifiseres som fu.rumyrskog. Trøgstad, Østfold. Fjellskog Det er ingen store endringer i furumyrskogen mot fjellet og nordover i forhold til låglandet i sør. Mot skoggrensa vil furu gradvis bli erstatta av dunbjørk. Dvergbjørk får større dekning i fjellskogen og fjellplanter som for eksempel rypebær og greplyng kan komme inn på tuene. Mosaikklandskap av myr og fu.rumyrskog i.fjellskogen. Her dominerer fu.ru, men høgere opp vil dunbjørk overta i tresjiktet. Eggedal, Buskerud. 1gea rt er 1. f, urumrrrs k og V"kti dunbjørk mest i fjellskogen røsslyng Trær furu tranebær 2111n i rike former tyttebær dunbjørk molte dvergbjørk mest i fjellskogen Urter rome i nedbørrike kyststrøk Busker furu rundsoldoee oors i sørlige kyststrøk bjønnskjegg Gras blokkebær torvull blåbær i rike former furutorvmose Lyng klokkelyng i nedbørrike kyststrøk Moser heigråmose i nedbørrike strøk krekling rusttorvmose kvitlvn2 Lav reinlaver på tuer 16

109 Furumyrskog r r f / /,' 17 '

110 ,-. Variasjon i næring Furumyrskog Fattigform Liten næringstilgang i furumyrskog kan også ha sammenheng med for mye fuktighet. Resultatet er i begge tilfeller kortvokst, glissen furuskog med svært dårlig vekst, ofte på kanten av å holde kravet til skog. Dette er oppbygde torvmarker som ikke får annen tilførsel av vann og næring enn gjennom nedbør og strøfall. Fattigform av furumyrskog på oppbygd torv uten tilsig av vannfra omgivelsene. Kortvokst og glissen skog er typisk. Søgne, Vest-Agder. Rikform Der furumyrskogen får litt tilførsel av vann fra omkringliggende fastmark, øker også næringstilførselen. Dette gir seg utslag i at arter som gran og blåbær kan vokse. Oftest finnes slike former i kanten av myrpartier, i "laggen" inn mot fastmarka. Rikform av furumyrskog med innslag av gran og blåbær. Slike former finnes ofte i kanten av myrskogen mot fastmarka. Ringerike, Buskerud. 18

111 Nedbørsmyr ' / ; ' / _ Nedbørsmyr i fjellskog. flatt terreng danner nedbørsmyrer ofte overgangssoner mellom vann og fastmark. Sør-Aurdal, Oppland. Typiskform Utbredelse: Nedbørsmyrer finnes over hele landet, fra kyst til fjell. innlandet helst som ombrotrofe tuemyrer der torva har bygd seg opp slik at myra er høgest på midten, i nedbørrike kyststrøk også som terrengdekkende myrer. Tresjikt: Tresjikt mangler eller dekker mindre enn 5% av arealet. Busksjikt: Spredt buskvegetasjon av furu og dunbjørk forekommer, også mye dvergbjørk, mest i høgtliggende strøk. Feltsjikt: Lyng og nøysomme grasvekster, lite urter. Botnsjikt: Mektig botnsjikt av torvmoser, mye rusttorvmose. Regional variasjon: Nedbørrike strøk har former med mange oseaniske arter der klokkelyng, rome og heigråmose ofte inngår. Nedbørfattige innlandsstrøk kan ha tørre nedbørsmyrer med lav på tuene. Kjennetegn: Tresjikt mangler, artsfattig vegetasjon med mye lyng der torvmoser dominerer i botnen. Enten med tuedannelse, eller flate partier dominert av bjønnskjegg. '! 19

112 Nedbørsmyr v kt 1ge ar t er ne db ørsmyr Trær under 5% kronedeknin2 molte dunbjørk Urter rundsoldogg Busker dvergbjørk tranebær furu bjønnskjegg blokkebær Gras sveltstarr krekling torvull kvitlyng Breener ingen bregner Lyng rypebær i fjellskog heigråmose i nedbørrike strøk Moser røsslyng torvmoser flere nøvsomme arter tyttebær Lav reinlaver på tuer 11

113 Fattig gras- og starrmyr r /'. Fattig gras- og starrmyr i hellende terreng. Rollag, Buskerud. Typiskform Utbredelse: De fattige grasmyrene kan finnes over hele landet, men er mest utbredt i høgtliggende skogtrakter, oftest i litt hellende terreng. Tresjikt: Trær mangler helt eller har en kronedekning som er mindre enn 5% av arealet. Busksjikt: Busksjikt mangler ofte helt, men former med mye vier forekommer, mest i fjellskogen. Feltsjikt: Grasmyrene er prega av ei matte med fuktelskende starr og gras, men også flere urter er vanlige. Botnsjikt: botnen er det et varierende teppe dominert av torvmoser, men også med enkelte andre moser. Regional variasjon: Utseendemessig er det liten variasjon mellom landsdelene, men artsinventaret på myrene langs kysten er prega av innslag av oseaniske arter som klokkelyng og rome. Kjennetegn: Tresjikt mangler, oftest flat, fast myrmatte dominert av gras og starr. '- ' 111

114 --. Fattig gras- og starrmyr Trær Busker Lyng Urter dunbjørk dvergbjørk pors vierarter kvitlyng røssl n bukkeblad molte myrfiol myrhatt rome Vikti mindre enn 5% kronedeknin tuer o tørre artier i nedbørrike ststrøk Bre Moser Lav r bjønnskjegg blåtopp duskull flaske starr slåttestarr stjernestarr trådstarr heigråmose torvmoser r dominerer i fattige former i nedbørrike strøk i fuktige partier bre ner er uvanli i nedbørrike kyststrøk flere arter, mest ønne finnes ikke 112

115 Rik gras- og starrmyr Ekstremrik gras- og starrmyr på baserik grunn med breiull, myrflangre og takrør. Utfelling av kalk på myroverflata. Ringerike, Buskerud. Typiskform 113 Utbredelse: Rike gras- og starrmyrer finnes over hele landet, men er begrensa til områder med næringsrike bergarter. Tresjikt: Trær mangler helt eller har en kronedekning som er mindre enn 5 % av arealet. Busksjikt: Et busksjikt med vier er vanlig, særlig i høgtliggende områder, Feltsjikt: De rike gras- og starrmyrene har et rikt artsmangfold av urter, starr og gras, mens det vanligvis ikke finnes lyng. Botnsjikt: botnen er et glissent, men artsrikt mosesjikt, der torvmoser spiller liten rolle. Regional variasjon: Den regionale variasjonen er forholdsvis liten utseendemessig, men i fjellskogen og nordpå kan tuemyrer forekomme med innslag av arter fra fjellets reinroseheier. Kjennetegn: Forekomst av en rekke kravfulle urter og gras skiller den rike grasog starrmyra fra den fattige. Jåblom og gulstarr er blant de vanligste. i '-- ' '-

116 Rik gras- og starrmyr V"kf 1ge a rt er1. n "k gras- o ~s ta rrmyr Trær mindre enn 5% kronedekning jåblom dunbjørk myrflangre i de rikeste formene i sør gråor svarttopp Busker myrtevier bare i fjellskogen breiull i de rikeste formene småvier bare i fjellskogen gulstarr Gras ullvier mest i fjellskogen hårstarr Lyn2 finnes bare sporadisk kastanjesiv i de rikeste formene bjønnbrodd Breener myrsnelle brudespore i de rikeste formene fagermoser Urter dvergjamne mest i fjellskogen Moser gullmose fjelltistel mest i fjellskogen piperensermose fjellfrøstjerne mest i fjellskogen rosetorvmose irulsildre Lav finnes ikke

117 Kystlynghei.r r /-- Den typiske kystlyngheie er prega av stor dominans av røsslyng, ofte ispedd annen lyng og einerbusker. Karmøy, Rogaland. Foto Oskar Puschmann. Typiskform Utbredelse: Finnes bare langs kysten fra Aust-Agder til Finnmark, men isolerte lokaliteter kan også forkomme rundt Oslofjorden. Tresjikt: Tresjikt mangler, dvs. trær dekker under 5% av arealet. Busksjikt: Einer, dvergbjørk og ørevier, ved begynnende gjengroing også dunbjørk,furu og gran. Feltsjikt: Først og fremst røsslyng, men også klokkelyng og krekling med innslag av de fleste andre lyngartene. Flere oseaniske urter som heiblåfjær, rome og fagerperikum. Tepperot og skogstjerne er vanlige. Botnsjikt: V arierer med tettheten på lyngen, blåmose og heiflette om regel til stede. Lite lav. Heigråmose er vanlig i åpne partier. Regional variasjon: Stor regional variasjon. På Sørlandskysten mangler de oseaniske artene. Troms og Finnmark er kystlyngheiene dominert av fjellkrekling. Kjennetegn: Mosaikk av vegetasjonstyper på åpen, lyngdominert mark fra den ytterste kyststripa og et stykke inn i landet. Registreres bare under skoggrensa. 115 _ /' '-

118 Kystlynghei Suksesjoner Kystlyngheiene er en sterkt trua naturtype. Den største trusselen er opphør av bruk slik at heiene etter hvert gror til med skog. Også oppdyrking og skogplanting har ført til reduksjon av arealet med kystlynghei. Kystlynghei har under 5 % kronedekning av trær, eller under 1% når busksjiktet tas med. Når arealbruken med brenning, beiting og slått opphører, vil kystlyngheiene gro til med bjørk og furu. Tysvær, Rogaland. Nordlige kystlyngheier Kultivering av kystlyngheiene ved brenning, beiting og slått har vært vanlig nord til Ofoten. Det finnes også åpne areal ned mot kysten nord til Finnmark som bærer mindre preg av kultivering, annet enn litt beiting av husdyr og rein. Disse er i stor grad dominert av jjellkrekling i stedet for røsslyng. Nord for Ofoten er kystlyngheiene mindre prega av brenning, slått og beite. Her dominerer fjellkrekling, ofte med dvergbjørk. Porsanger, Finnmark. Foto Per K. Bjørklund. V nr t. k ti h. a 1ge ar er 1 :ys lyng. e1 Trær trær har kronedeknin2 < l % skogstjerne dunbjørk Urter skrubbær mest i nord Busker dvergbjørk mest i nord tepperot einer blåtopp blokkebær bjønnskjegg dominerer i fuktige former blåbær bråtestarr helst i tørre former Gras klokkelyng finnskjegg Lyng krekling dominerer i nord smyle mjølbær på tørre, sørvendte steder stivstarr mest i fuktige former rypebær i nord Bresmer biønnkam røsslyng blåmose tyttebær etasjemose Moser fagerperikum nord til Trøndelag heiflette Urter gullris heieråmose heiblåfjær Lav reinlaver i tørre former 116

119 Kystlynghei ' ' / ' '. Teiebær, fjellfiol, svarttopp og komstarr er eksempler på arter som er vanlige i rike kystlyngheier. Foto Per K. Bjørklund. { ' '-- 117

120 Kystlynghei Variasjon i fuktighet Tørrform Dominert av røsslyng, men også med annen lyng som krekling og tyttebær. Forekomst av mjølbær typisk for varme, sørvendte lokaliteter. Gras og beitetålende urter kommer inn særlig i rike former. Også med innslag av lav og heigråmose, særlig i nordlige strøk. Ofte med innslag av einer. Opptrer på grunnlende med bare ei tynn humusmatte over berget, på tørre morenerygger og i søreksponerte skrenter. Tørr form av kystlynghei på grov strandavsetning med innslag av lav og sauesvinge i. Lavmatta er beita av rein. Porsanger, Finnmark. Foto Per K. Bjørklund. Fuktig form fukthei) Kan være dominert av både lyng, gras og busker. Vanligvis lite urter, men molte, rome og skrubbær forekommer. Godt utvikla botnsjikt, ofte med torvmoser. Har tjukk humus eller torv. Opptrer på flatt eller svakt skrånende terreng med dårlig drenering, men også iblant på grunnlendt mark med vassig over berget. Økt frekvens nordover. Fuktig kystlynghei har gradvise overganger mot grunn myr. Fukthei dominert av bjønnskjegg. Time, Rogaland. Foto Oskar Puschmann 118

121 Kystlynghei Variasjon i næring Fattig form På grunnlendt, skrinn mark. Dominert av lyng og mose med svært lite eller ingen innslag av urter og gras. Få arter. Ofte helt røsslyngdominert. / ' r ' ~ Svært grunnlendt mark ut mot kysten som gir en fattig form av kystlynghei. Sveio, Rogaland. Foto: Oskar Pusemann. Rikform Lågvokst, åpen hei der lyngartene er mindre dominerende og vegetasjonen preges av en blanding av lyng, urter og grasvekster. Forekomst av kravfulle arter som gaukesyre,faglevikke, legeveronika,fioler, tiriltunge, hvitveis, kattefot, engkvein og gulaks karakteriserer den rike formen. Opptrer på baserik grunn med godt omdanna humus. Størst areal fra Trøndelag og nordover, ellers beskjeden forekomst. Åpne, rike vegetasjonssamfunn som kalkrike heier med reinrose og høgstaudepreget vegetasjon føres hit. r', i. r l -..., l 119 Rikform av kystlynghei på dolomittberg. Svært artsrik med mye reinrose og bergstarr. Porsanger, Finnmark. Foto Per K. Bjørklund.

122 ,---,.. Litteratur til fordyping Bjørndalen, J.E. og Brandrud, T.E. 1989: Verneverdige kalkfuruskoger. Direktoratet,,-- for naturforvaltning. Fremstad, E. 1997: Vegetasjonstyper i Norge. NNA Temahefte " Fremstad, E. og Moen A. 21: Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU, Vitenskapsmuseet Rapport botanisk serie 21-4.,/ Gjerde, og Baumann, C. red) 22: Miljøregistrering i skog - biologisk mangfold., Hovedrapport. Skogforsk. Hesjedal,. 1973: Vegetasjonskartlegging. Landbruksbokhandelsen, Ås.,, Larsson, J.Y. 2: Veiledning i bestemmelse av vegetasjonstyper i skog. NJOS,, rapport 11/2. Larsson, J.Y. og Søgnen, S.M. 23: Vegetasjon i norsk skog - vekstvilkår og, skogforvaltning. Landbruksforlaget, Oslo., Kielland-Lund, J. 1981: Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. Phytocoenologia 9. Moen, A. 1998: Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nordhagen, R. 1943: Sikilsdalen og Norges fjellbeiter. Bergens museums skrifter nr. 22. Rekdal, Y. og Larsson, J.Y. 25: Veiledning i vegetasjonskartlegging. NJOS rapport O 1/25. Skard,. 22: Trær - røtter i kulturhistorien. Landbruksforlaget, Oslo. Økland, R.H, Økland, T. Rydgren, K. 2: Biologisk mangfold i bunnvegetasjonen i gransumpskog. NJOS rapport 3/2. ' Aarrestad, P.A. 2: Plant communities in broadleaved deciduous forests in Hordaland county, Western Norway. Nordic Journal of Botany, vol. 2 no 4. 12

123 r r, r,,, ', '.. ',,---- ~- ' '-. c

124 Raveien 9 Postboks Ås Tlf: Faks: NJOS Regionkontor Nord-Norge Skogbrukets hus Postboks 1223 Andselv 9326 Bardufoss Tlf: Faks: NJOS Regionkontor Statens Hus 7734 Steinkjer Tlf: Faks: Midt-Norge ØNJ OS Norsk institutt for jord- og skogkartlegging

Veiledning i bestemmelse av vegetasjonstyper i skog. John Y. Larsson

Veiledning i bestemmelse av vegetasjonstyper i skog. John Y. Larsson Veiledning i bestemmelse av vegetasjonstyper i skog John Y. Larsson NIJOS-rapport 11/2000 Veiledning i bestemmelse av vegetasjonstyper i skog John Y. Larsson Skogbunnsvegetasjonen kan betraktes som et

Detaljer

SKOGSTYPER TROMS. Arkhimedes-prosjektet. Kjell Thomassen. -- Side 1 --

SKOGSTYPER TROMS. Arkhimedes-prosjektet. Kjell Thomassen. -- Side 1 -- SKOGSTYPER I TROMS Tromsø 2009 Kjell Thomassen -- Side 1 -- Undervisningsmateriell Naturfag _ FORORD Hver skogstype gis en kort beskrivelse på de mest karakteristiske trekk. Her gis også informasjon om

Detaljer

Arealregnskap for utmark, Finnmark

Arealregnskap for utmark, Finnmark Arealregnskap for utmark, Finnmark Ref: Bjørklund, Rekdal, Strand 2015. Ressursoversikt 01/15 Finn Arne Haugen seksjonsleder Nasjonal kartlegging Vegetasjonsdekket (vegetasjonstyper) Andre arealtyper (vann,

Detaljer

Straumfjordvatnet** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Beliggenhet. Naturgrunnlag. Vegetasjon og treslagsfordeling

Straumfjordvatnet** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Beliggenhet. Naturgrunnlag. Vegetasjon og treslagsfordeling Straumfjordvatnet** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Nord Kommune: Steigen Inventør: DSV, DSV Kartblad: 2130 IV Dato feltreg.: 03.07.2006-07.07.2006, UTM: Ø:522531,

Detaljer

Vegetasjonskartlegging av nattravnlokaliteter i Buskerud

Vegetasjonskartlegging av nattravnlokaliteter i Buskerud Vegetasjonskartlegging av nattravnlokaliteter i Buskerud Av Steinar Stueflotten Nattravnen har tilhold i åpen, tørr og karrig furuskog, men hva mer vet vi egentlig om artens krav til hekkeplass? Fins det

Detaljer

SKOGBRUKETS KURSINSTITUTT

SKOGBRUKETS KURSINSTITUTT SKOGBRUKETS KURSINSTITUTT Nettverkssamling i Lensa 9.12.2010. Naturlig foryngelse utfordringer og anbefalte forslag v/ Trygve Øvergård, SKI - trysling - skogbruker - lektor - naturguide Foryngelse i vinden

Detaljer

NOTAT Rådgivende Biologer AS

NOTAT Rådgivende Biologer AS Blåfall AS Bergen, 17. oktober 2014 ALTERNATIVER FOR TILKOMSTVEI - TVERRÅMO KRAFTVERK I FAUSKE KOMMUNE Blåfall AS søker om konsesjon for bygging av Tverråmo kraftverk i Fauske kommune, Nordland. I forbindelse

Detaljer

Biologiskmangfold. -rulleringavkommuneplan AnneNylend. -vi jobbermednatur

Biologiskmangfold. -rulleringavkommuneplan AnneNylend. -vi jobbermednatur Faunrapport,028-2013 Oppdragsgiver:Nissedalkommune Biologiskmangfold -rulleringavkommuneplan201 3 AnneNylend -vi jobbermednatur Sammendrag Bakgrunn I forbindelsemedrulleringavkommuneplanensarealdelhardetkommetflereinnspillogønskerom

Detaljer

Registrering av biologisk mangfold i forbindelse med planlagte Kongsbergporten næringspark

Registrering av biologisk mangfold i forbindelse med planlagte Kongsbergporten næringspark Til: Bever Utvikling AS Fra: Norconsult Dato/Rev: 2015-10-01 Registrering av biologisk mangfold i forbindelse med planlagte Kongsbergporten næringspark Det er planlagt å etablere næringspark ved Diseplass

Detaljer

Rapport fra fagdag om rød skogfrue (Cephalanthera rubra) i Modum kommune, 3.7.2012.

Rapport fra fagdag om rød skogfrue (Cephalanthera rubra) i Modum kommune, 3.7.2012. Rapport fra fagdag om rød skogfrue (Cephalanthera rubra) i Modum kommune, 3.7.2012. Orkidéen rød skogfrue er rødlistet (kritisk truet (CR)) og fredet i Norge og en rekke europeiske land. I Norge har planten

Detaljer

Mannsbergi og Torolmen Nord hyttefelt Vegetasjonskartlegging

Mannsbergi og Torolmen Nord hyttefelt Vegetasjonskartlegging Nils Eirik Moen Vegetasjonskartlegging 2014-02-17 Oppdragsnr. 5133196 1 1.9.13 Vegetasjonskartlegging Torolmen Nord og Mannsbergi, Øvre Årdal kommune TI og EHR Rev. Dato Beskrivelse Utarbeidet Fagkontroll

Detaljer

Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk

Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Dravlan - Referanse: Restad J. 2019. Naturverdier for lokalitet Dravlan, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: https://biofokus.no/narin/?nid=6358)

Detaljer

Alder og utviklingstrinn

Alder og utviklingstrinn Alder og utviklingstrinn Skogressurser og karbonkretsløp Alder og utviklingstrinn Skogen i Norge blir stadig eldre og andelen gammelskog øker. Begnadalen, Oppland. Skogens alder og utviklingstrinn er viktig

Detaljer

Borgeskogen - utvidelse av grense for regulert område I14 og I15 - vurdering av naturverdier

Borgeskogen - utvidelse av grense for regulert område I14 og I15 - vurdering av naturverdier Til: Fra: Ole Johan Olsen Leif Simonsen Dato 2017-12-08 Borgeskogen - utvidelse av grense for regulert område I14 og I15 - vurdering av naturverdier Innledning Vestfold Næringstomter skal nå starte salg

Detaljer

NOTAT 1. INNLEDNING. Asplan Viak AS Side 1

NOTAT 1. INNLEDNING. Asplan Viak AS Side 1 NOTAT Oppdragsgiver: Oppdrag: Seljord kommune Sinnesodden, Seljord Del: Konsekvensutredning naturmangfold Dato: 18.11.2016 Skrevet av: Rune Solvang Arkiv: Kvalitetskontr: Lars Krugerud Oppdrag nr: 535

Detaljer

Tilstand og utvikling i norsk skog 1994-2014 for noen utvalgte miljøegenskaper. Aksel Granhus, Skog og Tre, 27.05.2014

Tilstand og utvikling i norsk skog 1994-2014 for noen utvalgte miljøegenskaper. Aksel Granhus, Skog og Tre, 27.05.2014 Tilstand og utvikling i norsk skog 1994-2014 for noen utvalgte miljøegenskaper Aksel Granhus, Skog og Tre, 27.05.2014 Egenskaper som omtales i rapporten: Areal gammel skog Stående volum og diameterfordeling

Detaljer

NOTAT. Verdivurdering av naturmiljø. Detaljregulering, Strømsheia. Kristiansand kommune. Bakgrunn. Metode. Kilder og kunnskapsgrunnlag

NOTAT. Verdivurdering av naturmiljø. Detaljregulering, Strømsheia. Kristiansand kommune. Bakgrunn. Metode. Kilder og kunnskapsgrunnlag NOTAT Verdivurdering av naturmiljø Detaljregulering, Strømsheia. Kristiansand kommune. Prosjektnr. 8110311 Utarbeidet av: Ingunn Løvdal, Rambøll Arendal. Dato: 23.11.2012 Bakgrunn Strømsheia er et prioritert

Detaljer

Konsekvenser for naturmiljø. Stubbengmoen Lunner kommune, Oppland. Rapport 2013

Konsekvenser for naturmiljø. Stubbengmoen Lunner kommune, Oppland. Rapport 2013 Konsekvenser for naturmiljø Stubbengmoen Lunner kommune, Oppland Rapport 2013 Innhold INNLEDNING 3 BESKRIVELSE AV OMRÅDET 3 Beliggenhet 3 Naturgrunnlag 4 Tidligere undersøkelser 5 Informasjon fra Lunner

Detaljer

Arealregnskap for utmark, Nordland Utmarksbeite. Finn-Arne Haugen senioringeniør

Arealregnskap for utmark, Nordland Utmarksbeite. Finn-Arne Haugen senioringeniør Arealregnskap for utmark, Nordland Utmarksbeite Ref: Bjørklund, Rekdal, Strand 2017. NIBIO rapport, Vol.3, Nr. 106/2017 Finn-Arne Haugen senioringeniør Nasjonal kartlegging Vegetasjonsdekket (vegetasjonstyper)

Detaljer

Referat fra befaring av slåttemarka på Langholmen og kystlynghei på Ånsøya i Gildeskål kommune ifm tilskuddsordning for utvalgte naturtyper i Nordland

Referat fra befaring av slåttemarka på Langholmen og kystlynghei på Ånsøya i Gildeskål kommune ifm tilskuddsordning for utvalgte naturtyper i Nordland Referat fra befaring av slåttemarka på Langholmen og kystlynghei på Ånsøya i Gildeskål kommune ifm tilskuddsordning for utvalgte naturtyper i Nordland Befaringsdato: 30.06.2015 Til stede: Magne og Tove

Detaljer

Lokaliteten omfatter de sørvendte lisidene under Skogsfjell, et par kilometer nordøst for Sauland i Hjartdal kommune i

Lokaliteten omfatter de sørvendte lisidene under Skogsfjell, et par kilometer nordøst for Sauland i Hjartdal kommune i Skogsfjell 3 Referanse: Reiso S. 2016. Naturverdier for lokalitet Skogsfjell, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Telemark 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

Stig Nordli. Naturforvaltning stp

Stig Nordli. Naturforvaltning stp Stig Nordli Beitekvalitet i barskog og planteskader av storfe på foryngelse av gran (Picea abies) The quality of grazing in conifer forests and damage by cattle on plants of Picea abies Naturforvaltning

Detaljer

Jøgerfoss i Kløvstadelva, Kongsberg. Kartlegging i forbindelse med planer om kraftutbygging. Sigve Reiso. BioFokus-notat

Jøgerfoss i Kløvstadelva, Kongsberg. Kartlegging i forbindelse med planer om kraftutbygging. Sigve Reiso. BioFokus-notat Jøgerfoss i Kløvstadelva, Kongsberg Kartlegging i forbindelse med planer om kraftutbygging Sigve Reiso BioFokus-notat 2012-32 Ekstrakt BioFokus ved Sigve Reiso har på oppdrag fra Norconsult v/ Torgeir

Detaljer

Aksdal (øst for brua mellom Østre og Vestre Bokn)

Aksdal (øst for brua mellom Østre og Vestre Bokn) Aksdal (øst for brua mellom Østre og Vestre Bokn) Kommune: Bokn Lokalitet nr.: 60107 Naturtype: Rik edelløvskog Verdi for biologisk mangfold: Svært viktig naturtype (A) Beskrivelse av lokaliteten Beskrivelse:

Detaljer

Frivillig skogvern - melding om oppstart av verneplanarbeid for skogområder

Frivillig skogvern - melding om oppstart av verneplanarbeid for skogområder Frivillig skogvern - melding om oppstart av verneplanarbeid for skogområder Vedlegg: Kart og kort beskrivelse av områdene. Siden dette er en oppstartmelding, så er det en kort oppsummering av naturkvaliteter

Detaljer

Hver skog eller hvert voksested har spesielle egenskaper som gjør det mulig for ulike arter og organismer å utvikle seg. Dette kalles en biotop.

Hver skog eller hvert voksested har spesielle egenskaper som gjør det mulig for ulike arter og organismer å utvikle seg. Dette kalles en biotop. Hver skog eller hvert voksested har spesielle egenskaper som gjør det mulig for ulike arter og organismer å utvikle seg. Dette kalles en biotop. Biotoper er avgrensede geografiske områder som gir muligheter

Detaljer

Kart - naturtyperegistrering, Vikermyra lokalitet 512

Kart - naturtyperegistrering, Vikermyra lokalitet 512 Notat Biologisk inventering,vikermyra i Modum Kommune Dato: 24/7 og 5/8-2008 Registrator: Morten Eken, miljøvernansvarlig Modum kommune Bakgrunnen for inventeringen er planlagt utbygging i området. Området

Detaljer

Feltbefaring ble gjennomført av Rune Solvang, Asplan Viak 10.03.2015 og 08.05.2013.

Feltbefaring ble gjennomført av Rune Solvang, Asplan Viak 10.03.2015 og 08.05.2013. NOTAT Oppdragsgiver: Oppdrag: Arkitektkontoret Henning Karlsen AS Detaljregulering Sandviklandet Del: Naturfaglige vurderinger og innspill Dato: 08.06.2015 Skrevet av: Rune Solvang Arkiv: Kvalitetskontr:

Detaljer

PROSJEKTLEDER. Bjørn Stubbe OPPRETTET AV

PROSJEKTLEDER. Bjørn Stubbe OPPRETTET AV KUNDE / PROSJEKT Fredrik Vangstad TG Grus AS - Leirfall steinbrudd --- Utarbeidelse av reguleringsplan og driftsplan for Leirfall steinbrudd PROSJEKTNUMMER 10203178 PROSJEKTLEDER Bjørn Stubbe OPPRETTET

Detaljer

NOTAT. Reguleringsplan 0398 Haga Ve st biologisk mangfold

NOTAT. Reguleringsplan 0398 Haga Ve st biologisk mangfold NOTAT Vår ref.: Dato: 22. mai 2013 Reguleringsplan 0398 Haga Ve st biologisk mangfold Østerhus Tomter jobber med en regulerings plan (0398 Haga Vest) på Haga i Sola kommune. I den forbindelse skal det

Detaljer

Kort beskrivelse av områdene.

Kort beskrivelse av områdene. Kort beskrivelse av områdene. Finsåsmarka naturreservat, Snåsa kommune, utvidelse Finnsåsmarka er et av de fremste kalkskogområder i Norge, med en rekke sjeldne arter av planter og sopp, og har noen av

Detaljer

?1-$"+&4;42')#.%)O2(&42'()G.41&6,+&,6)+4@""&62%1C) P%2')1.66,'&C):;;42'()#V41&I)

?1-$+&4;42')#.%)O2(&42'()G.41&6,+&,6)+4@&62%1C) P%2')1.66,'&C):;;42'()#V41&I) ?1-$"+&4;42')#.%)O2(&42'()G.41&6,+&,6)+4@""&62%1C) P%2')1.66,'&C):;;42'()#V41&I) BCa"9RE]9:RR"-8S8CSBXb"9]8

Detaljer

Juvvasselva Verdi 2. Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid

Juvvasselva Verdi 2. Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid Juvvasselva Verdi 2 Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag Kommune: Rissa, Åfjord Inventør: SRE, ØRØ Kartblad: 1622 IV Dato feltreg.: 14-06-07 H.o.h.: 155-304moh

Detaljer

?1-$"+&4;42')#.%)F6,'(%,()+4@""&62%1C)K,''&%)1.6M 6,'&C):;;42'()#V41&I)

?1-$+&4;42')#.%)F6,'(%,()+4@&62%1C)K,''&%)1.6M 6,'&C):;;42'()#V41&I) ?1-$"+&4;42')#.%)F6,'(%,()+4@""&62%1C)K,''&%)1.6M 6,'&C):;;42'()#V41&I) BCa"9RE]9:RR"-8S8CSBXb"9]8

Detaljer

Lifjell. Tomas Wiig Johannessen. 3801 Bø i Telemark

Lifjell. Tomas Wiig Johannessen. 3801 Bø i Telemark Lifjell Biologisk mangfold Østlikollen og Haraldskår Tomas Wiig Johannessen 3801 Bø i Telemark Januar 2014 Innhold Innledning... 3 Sammendrag... 4 Metode... 5 Influenseområde... 6 Eksisterende anlegg ved

Detaljer

Muggeteigen, Bermålsviki Overordna naturtilhøve

Muggeteigen, Bermålsviki Overordna naturtilhøve NOTAT Siri Bøthun Naturforvaltning Muggeteigen, Bermålsviki Overordna naturtilhøve Notat frå synfaring 21. nov. 2014, førehandskartlegging Siri Wølneberg Bøthun september 2013 NOTAT 26.11.2014 12.09.2013

Detaljer

Naturundersøkelser i reguleringsområdene BF20 og OF11 i Flateby

Naturundersøkelser i reguleringsområdene BF20 og OF11 i Flateby Naturundersøkelser i reguleringsområdene BF20 og OF11 i Flateby Ulrika Jansson BioFokus-notat 2013-1 Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Flateby Sentrumsutvikling AS og Enebakk kommune kartlagt naturverdier

Detaljer

Sammendrag. Tabell 1: Potensialet for biologisk mangfold er vurdert som enten lite (+), middels (++) eller stort (+++)

Sammendrag. Tabell 1: Potensialet for biologisk mangfold er vurdert som enten lite (+), middels (++) eller stort (+++) Faun rapport, 028-2013 Oppdragsgiver: Nissedal kommune Biologisk mangfold -rullering av kommuneplan 2013 Anne Nylend -vi jobber med natur Sammendrag Bakgrunn I forbindelse med rullering av kommuneplanens

Detaljer

Kartlegging av naturtyper i forbindelse med reguleringsplan ved Klåstad, Larvik. Sigve Reiso. BioFokus-notat

Kartlegging av naturtyper i forbindelse med reguleringsplan ved Klåstad, Larvik. Sigve Reiso. BioFokus-notat Kartlegging av naturtyper i forbindelse med reguleringsplan ved Klåstad, Larvik Sigve Reiso BioFokus-notat 2015-16 Ekstrakt BioFokus ved Sigve Reiso har på oppdrag fra Feste Grenland AS v/ Therese Hagen,

Detaljer

NATURTYPEKARTLEGGING I FORBINDELSE MED KONSEKVENSUTREDNING Vestre Spone, Modum kommune, Buskerud

NATURTYPEKARTLEGGING I FORBINDELSE MED KONSEKVENSUTREDNING Vestre Spone, Modum kommune, Buskerud NATURTYPEKARTLEGGING I FORBINDELSE MED KONSEKVENSUTREDNING Vestre Spone, Modum kommune, Buskerud Rapport, november 2007 Oversikt over Vestre Spone Utført av COWI AS ved Kristin Moldestad og Vegetasjonsrådgiver

Detaljer

Biologisk mangfold Tjuholla Lillesand kommune

Biologisk mangfold Tjuholla Lillesand kommune Biologisk mangfold Tjuholla Lillesand kommune Asbjørn Lie Agder naturmuseum og botaniske hage IKS 2017 2 Forord Agder naturmuseum og botaniske hage er bedt av Martin Kjellerup Tougaard i Sweco Norge AS

Detaljer

VEDLEGG: NATURTYPELOKALITETER REGULERINGSPLAN FV. 17 KVARVING - ØSTVIK. Steinkjer kommune

VEDLEGG: NATURTYPELOKALITETER REGULERINGSPLAN FV. 17 KVARVING - ØSTVIK. Steinkjer kommune VEDLEGG: NATURTYPELOKALITETER REGULERINGSPLAN FV. 17 KVARVING - ØSTVIK Steinkjer kommune Region midt Steinkjer kontorsted 09.11.2018 Oppdragsgiver: Statens vegvesen Oppdragsnavn: Fv.17 Dyrstad-Østvik Oppdragsnummer:

Detaljer

?1-$"+&4;42')#.%)N&+"42'()+4@""&62%1C)P%2')1.66,'&C) :;;42'()#V41&I)

?1-$+&4;42')#.%)N&+42'()+4@&62%1C)P%2')1.66,'&C) :;;42'()#V41&I) ?1-$"+&4;42')#.%)N&+"42'()+4@""&62%1C)P%2')1.66,'&C) :;;42'()#V41&I) BCa"9RE]9:R

Detaljer

'&C):;;42'()#V41&I)

'&C):;;42'()#V41&I) ?1-$"+&4;42')#.%)O&44&%,()+4@""&62%1C)K,''&%)1.66,M '&C):;;42'()#V41&I) BCa"9RE]9:RR"-8S8CSBXb"9]8

Detaljer

I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Grasfjellet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Grasfjellet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Grasfjellet 0 Referanse: Høitomt T. 2016. Naturverdier for lokalitet Grasfjellet, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Telemark 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

PROSJEKTLEDER OPPRETTET AV. Naturfaglig vurdering B13 Holaker Nannestad kommune

PROSJEKTLEDER OPPRETTET AV. Naturfaglig vurdering B13 Holaker Nannestad kommune KUNDE / PROSJEKT BoligPartner/ Naturfaglige vurderinger, B13 Holaker PROSJEKTLEDER Julie Kollstrøm Nguyen DATO PROSJEKTNUMMER 51010001 DISTRIBUSJON: FIRMA NAVN OPPRETTET AV Jan Terje Strømsæther Julie

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Tekeltjennet - Referanse: Jansson, U. 2019. Naturverdier for lokalitet Tekeltjennet, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink til alle bildene fra lokaliteten:

Detaljer

Botanisk undersøkelse av Byfjellene i Bergen

Botanisk undersøkelse av Byfjellene i Bergen Botanisk undersøkelse av Byfjellene i Bergen Rapport 2002 1 FORORD I Forvaltningsplan for byfjellene del 2 er det foreslått å bedre kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen av byfjellene. Et av områdene der

Detaljer

NINA Rapport 152. Området ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke, nærmere bestemt ca 22 km vest for Nes i Ådal og ligger innenfor

NINA Rapport 152. Området ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke, nærmere bestemt ca 22 km vest for Nes i Ådal og ligger innenfor NINA Rapport 152 Dytholfjell- Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2005 Kommune: Sør-Aurdal Inventør: KAB Kartblad: 1716 II Dato feltreg.: 12.10.05, UTM: Ø:534300, N:67108500

Detaljer

Biologiske verdier ved Alcoaparken ved Huseby, Farsund kommune

Biologiske verdier ved Alcoaparken ved Huseby, Farsund kommune NOTAT Vår ref.: BOD-01695 Dato: 18. september 2012 Biologiske verdier ved Alcoaparken ved Huseby, Farsund kommune På oppdrag fra Farsund kommune har Asplan Viak utarbeidet et forslag til reguleringsplan

Detaljer

NOTAT. Nysetlie-Venehovda SA Nysetlie - områderegulering F3-1 og F3-2 Ål 1. SAMMENDRAG 2. BAKGRUNN. Oppdragsgiver: Oppdrag:

NOTAT. Nysetlie-Venehovda SA Nysetlie - områderegulering F3-1 og F3-2 Ål 1. SAMMENDRAG 2. BAKGRUNN. Oppdragsgiver: Oppdrag: NOTAT Oppdragsgiver: Oppdrag: Nysetlie-Venehovda SA Del: Tema beiteressurser Dato: 26.10.2011 Skrevet av: Oddmund Wold Arkiv: Kvalitetskontr: Eirik Øen Oppdrag nr: 525810 1. SAMMENDRAG Dette notatet gir

Detaljer

NOTAT 1. BAKGRUNN 2. METODE OG DATAGRUNNLAG

NOTAT 1. BAKGRUNN 2. METODE OG DATAGRUNNLAG NOTAT Oppdragsgiver: Oppdrag: Bamble kommune Del: Kartlegging naturmiljø Dato: 31.08.2012 Skrevet av: Rune Solvang Arkiv: Kvalitetskontr: Kjell Sverre Rogn (Bamble kommune) Oppdrag nr: 527 475 1. BAKGRUNN

Detaljer

Kartlegging av naturmangfold ved Staversletta i Bærum kommune

Kartlegging av naturmangfold ved Staversletta i Bærum kommune Kartlegging av naturmangfold ved Staversletta i Bærum kommune Ole J. Lønnve BioFokus-notat 2015-34 Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Veidekke Eiendom AS, foretatt en naturfaglig undersøkelse ved Staverløkka

Detaljer

Kartlegging av naturverdier i planlagt utbyggingsområde ved Nordagutu i Sauherad kommune

Kartlegging av naturverdier i planlagt utbyggingsområde ved Nordagutu i Sauherad kommune Kartlegging av naturverdier i planlagt utbyggingsområde ved Nordagutu i Sauherad kommune Torbjørn Høitomt BioFokus-notat 2016-53 Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Sauherad kommune undersøkt et skogområde

Detaljer

Naturfaglige undersøkelser i forbindelse med planlagte deponiområder i Lysebotn, Forsand.

Naturfaglige undersøkelser i forbindelse med planlagte deponiområder i Lysebotn, Forsand. Naturfaglige undersøkelser i forbindelse med planlagte deponiområder i Lysebotn, Forsand. Jon T. Klepsland BioFokus-notat 2012-17 Ekstrakt Biofokus har på oppdrag for Norconsult AS gjort naturfaglige undersøkelser

Detaljer

SLÅTTEMARK. SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) *Navn på lokaliteten.

SLÅTTEMARK. SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) *Navn på lokaliteten. SLÅTTEMARK. SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *Navn på lokaliteten Jordet nordre *Kommune Sør-Aurdal *Områdenr. 3004 ID i Naturbase *Registrert i felt av: Geir Høitomt *Dato: 27.6.2012 Eventuelle tidligere

Detaljer

Naturverdier i Utfartsveien 1, Linderud leir, Oslo kommune

Naturverdier i Utfartsveien 1, Linderud leir, Oslo kommune Naturverdier i Utfartsveien 1, Linderud leir, Oslo kommune Terje Blindheim BioFokus-notat 2016-33 Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Forsvarsbygg undersøkt naturverdier i tilknytning til Utfartsveien

Detaljer

Plantelivet i Roltdals-området

Plantelivet i Roltdals-området undersøkelser har artens utbredelse i Trøndelag vært dårug kjent i detalj, men den har i alle fau vist seg å være forholdsvis vanlig over 8-900 m i Skarvan og Fongen. Mange er det vel også som har sett

Detaljer

Kartlegging av ravinedal ved Lystad massemottak

Kartlegging av ravinedal ved Lystad massemottak Kartlegging av ravinedal ved Lystad massemottak Arne Laugsand BioFokus-notat 2012-8 Ekstrakt Det er planer om utvidelse av Lystad massemottak i Ullensaker kommune. På oppdrag for Follo prosjekt a/s har

Detaljer

NOTAT. Oppdragsgiver: Bamble kommune Dato: 14.11.2014 Vurdering av naturmiljø kommuneplan Bamble

NOTAT. Oppdragsgiver: Bamble kommune Dato: 14.11.2014 Vurdering av naturmiljø kommuneplan Bamble NOTAT Oppdragsgiver: Bamble kommune Dato: 14.11.2014 Oppdrag: Skrevet av: Kvalitetskontroll: Referanse: Vurdering av naturmiljø kommuneplan Bamble Rune Solvang Bjørg Wethal Solvang, R. 2014. Vurdering

Detaljer

Oppdragsgiver: Sande Kommune i Vestfold Rammeavtale Sande kommune 2014 Detaljregulering Hanekleiva n Dato:

Oppdragsgiver: Sande Kommune i Vestfold Rammeavtale Sande kommune 2014 Detaljregulering Hanekleiva n Dato: Oppdragsgiver: Oppdrag: 535469-05 Rammeavtale Sande kommune 2014 Detaljregulering Hanekleiva n Dato: 01.09.2016 Skrevet av: Hallvard Holtung Kvalitetskontroll: Rein Midteng NATURMANGFOLD HANEKLEIVA INNHOLD

Detaljer

Skogressurser og karbonkretsløp

Skogressurser og karbonkretsløp På Vestlandet er det naturlig lauv- og furuskog. Tilplanting med gran gjør at det nå er like mye barskog som lauvskog. Fusa, Hordaland. Foto: John Y. Larsson, Til tross for store regionale forskjeller

Detaljer

Kartlegging av naturverdier på Ekeberg 2008. Notat 29. oktober 2008

Kartlegging av naturverdier på Ekeberg 2008. Notat 29. oktober 2008 Kartlegging av naturverdier på Ekeberg 2008 Notat 29. oktober 2008 Bakgrunn På oppdrag for Friluftsetaten i Oslo kommune har BioFokus v/ Terje Blindheim foretatt naturfaglige undersøkelser på Ekeberg.

Detaljer

Markberedning -hjelper de unge plantene

Markberedning -hjelper de unge plantene Markberedning -hjelper de unge plantene Markberedning er i de fleste tilfeller avgjørende for en vellykket foryngelse, uansett om man planter eller satser på naturlig foryngelse. Markberedning i skogen

Detaljer

NATURTYPEKARTLEGGING SELJEBREKKA OG VOLLAN

NATURTYPEKARTLEGGING SELJEBREKKA OG VOLLAN NATURTYPEKARTLEGGING SELJEBREKKA OG VOLLAN Dette notatet gjør rede for kartlegging av naturtyper i området Seljebrekka/Vollan i Rindal kommune. Kartleggingen vil bli brukt som bakgrunnsstoff for konsekvensutredning

Detaljer

Området ligger på nordsiden av Malmsjøen i Skaun kommune, omlag 9 km sør for Børsa. Den grenser mot Fv 709 i vest og sør.

Området ligger på nordsiden av Malmsjøen i Skaun kommune, omlag 9 km sør for Børsa. Den grenser mot Fv 709 i vest og sør. Vassbygda nord 2 Referanse: Fjeldstad H. 2016. Naturverdier for lokalitet Vassbygda nord, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Sør-Trøndelag 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig

Detaljer

Naturverdier i Strømsdalen i Rælingen. Øivind Gammelmo & Terje Blindheim. BioFokus-notat

Naturverdier i Strømsdalen i Rælingen. Øivind Gammelmo & Terje Blindheim. BioFokus-notat Naturverdier i Strømsdalen i Rælingen Øivind Gammelmo & Terje Blindheim BioFokus-notat 2016-24 Ekstrakt BioFokus, ved Øivind Gammelmo og Terje Blindheim, har på oppdrag for Eiendomsgruppen Oslo AS vurdert

Detaljer

Prinsdal skytebane, en botanisk kartlegging

Prinsdal skytebane, en botanisk kartlegging Prinsdal skytebane, en botanisk kartlegging Anders Thylén BioFokus-notat 2012-16 Ekstrakt Biofokus har på oppdrag for Oslo kommune Bymiljøetaten kartlagt botaniske naturverdier på Prinsdal skytebane. Det

Detaljer

Tilvekst og skogavvirkning

Tilvekst og skogavvirkning Tilvekst og skogavvirkning Aktiviteter under skogbrukets primærproduksjon Tilvekst og skogavvirkning I perioden 2008 2012 var årlig avvirkning på 11,1 millioner m 3, 46 prosent av nettotilveksten Foto:

Detaljer

Inventør: Dato feltreg.: Areal: H.o.h.: Verdi:

Inventør: Dato feltreg.: Areal: H.o.h.: Verdi: 6.10 Hindsæterkampen Referansedata Fylke: Kommune: Kartblad: UTM (senter): Veg. sone: Oppland Vågå 1618 II MP 985 323 NB Inventør: Dato feltreg.: Areal: H.o.h.: Verdi: R. Haugan 8.9.2005 ca 700 da ca 850-1060

Detaljer

BioFokus-notat Kartlegging av naturverdier ved, og nord for, Meklenborg barnehage på Hovseter, Oslo kommune

BioFokus-notat Kartlegging av naturverdier ved, og nord for, Meklenborg barnehage på Hovseter, Oslo kommune Kartlegging av naturverdier ved, og nord for, Meklenborg barnehage på Hovseter, Oslo kommune Terje Blindheim og Torbjørn Høitomt BioFokus-notat 2018-41 Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Multiconsult

Detaljer

Kartlegging av naturtyper på Kjølsrødåsen, Porsgrunn Undersøkelser i forbindelse med planlagt utbygging. Sigve Reiso. BioFokus-notat

Kartlegging av naturtyper på Kjølsrødåsen, Porsgrunn Undersøkelser i forbindelse med planlagt utbygging. Sigve Reiso. BioFokus-notat Kartlegging av naturtyper på Kjølsrødåsen, Porsgrunn 2016. Undersøkelser i forbindelse med planlagt utbygging. Sigve Reiso BioFokus-notat 2016-54 Ekstrakt BioFokus ved Sigve Reiso har foretatt kartlegging

Detaljer

NOEN FAKTA. Finnsåsmarka naturreservat, Snåsa kommune

NOEN FAKTA. Finnsåsmarka naturreservat, Snåsa kommune NOEN FAKTA Finnsåsmarka naturreservat, Snåsa kommune Finsåsmarka er et kalkskogområde, som er kjent og beskrevet helt fra 1940-årene. Området er mest kjent for store forekomster av orkideen marisko, som

Detaljer

Kartlegging av naturtyper på Stuåsen i Skjelsvik (60/1), Porsgrunn kommune Sigve Reiso. BioFokus-notat

Kartlegging av naturtyper på Stuåsen i Skjelsvik (60/1), Porsgrunn kommune Sigve Reiso. BioFokus-notat Kartlegging av naturtyper på Stuåsen i Skjelsvik (60/1), Porsgrunn kommune 2015 Sigve Reiso BioFokus-notat 2015-10 Ekstrakt BioFokus ved Sigve Reiso har på oppdrag Strandgata 22 AS foretatt kartlegging

Detaljer

VEGETASJON OG BEITE I LOKKARFJORDEN BEITEOMRÅDE

VEGETASJON OG BEITE I LOKKARFJORDEN BEITEOMRÅDE Oppdragsrapport fra Skog og landskap 02/2007 VEGETASJON OG BEITE I LOKKARFJORDEN BEITEOMRÅDE Per Bjørklund Finn-Arne Haugen Yngve Rekdal Her skal det inn et bildet som passer til dokumentet. Størrelse

Detaljer

NOTAT. Omfang og konsekvens av tiltaket er ikke vurdert da ikke nok detaljer var kjent.

NOTAT. Omfang og konsekvens av tiltaket er ikke vurdert da ikke nok detaljer var kjent. Oppdragsgiver: Hallingdal Tomteutvikling AS og Hallingdal Hytteservice AS Oppdrag: 530952 Petterbråten II Detaljregulering boligfelt Gol Del: Dato: 2012-11-09 Skrevet av: Heiko Liebel Kvalitetskontroll:

Detaljer

Elgen er intet unntak! Derfor er det viktig å være føre var.

Elgen er intet unntak! Derfor er det viktig å være føre var. En naturlov Alle organismer må ha næringsrik og nok mat for å være i god form, formere seg optimalt og holde seg friske. Elgen er intet unntak! Som skogeier/entreprenør må du ta hensyn til elgbeite ved

Detaljer

Kartlegging av naturverdier i planområde for ny skytebane i Søgne

Kartlegging av naturverdier i planområde for ny skytebane i Søgne Kartlegging av naturverdier i planområde for ny skytebane i Søgne Anders Thylén BioFokus-notat 2013-17 Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Søgne skytterlag kartlagt naturverdier i et planområde for ny

Detaljer

Åmtona *** Tilbudsområdet er foreslått av skogeiersamvirket i samarbeid med Fylkesmannen i Aust-Agder.

Åmtona *** Tilbudsområdet er foreslått av skogeiersamvirket i samarbeid med Fylkesmannen i Aust-Agder. Åmtona *** Referansedata Fylke: Aust-Agder Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2008 Kommune: Åmli Inventør: ANO, TEB Kartblad: 1512 I, Gjøvdal Dato feltreg.: 15.10.08 H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Sørboreal

Detaljer

Referansedata Fylke: Vest-Agder Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Vest-Agder Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Tarvannet-Fisketjønna * Referanse: Ihlen P. G. 2016. Naturverdier for lokalitet Tarvannet-Fisketjønna, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig

Detaljer

Området er kartlagt av Sigve Reiso Været var fint og forholdene gode for å fange opp vegetasjon, sopp, lav og moser

Området er kartlagt av Sigve Reiso Været var fint og forholdene gode for å fange opp vegetasjon, sopp, lav og moser Mellomsæter - Referanse: Reiso S. 2017. Naturverdier for lokalitet Mellomsæter, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5936)

Detaljer

VEGETASJONSREGISTRERING

VEGETASJONSREGISTRERING Oppdragsgiver Statens Vegvesen VEDLEGG 9f Rapporttype Rapport 2011-08-29 E18 KNAPSTAD AKERSHUS GRENSE VEGETASJONSREGISTRERING Feil! Fant ikke referansekilden. 2 2 (29) E18 KNAPSTAD AKERSHUS GRENSE Oppdragsnr.:

Detaljer

Området ble undersøkt av Øivind Gammelmo (BioFokus) i juli Hele området ble gjennomgått i løpet av en lang feltdag.

Området ble undersøkt av Øivind Gammelmo (BioFokus) i juli Hele området ble gjennomgått i løpet av en lang feltdag. Grimsrud (Sør-Aurdal) * Referanse: Gammelmo Ø. 2019. Naturverdier for lokalitet Grimsrud (Sør-Aurdal), registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2018. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink til alle

Detaljer

Sentral database for skogbruksplanlegging spesifikasjon for leveranse av data

Sentral database for skogbruksplanlegging spesifikasjon for leveranse av data Sentral database for skogbruksplanlegging spesifikasjon for leveranse av data Skog og landskap.0.006 Svein Ola Moum Overføringsformat Standardisert utvekslingsformat for skogbruksplandata med miljøregistreringer

Detaljer

Området er tidligere undersøkt av Ole J. Lønnve, De ble også tidligere ikke funnet noe krevende eller truete arter.

Området er tidligere undersøkt av Ole J. Lønnve, De ble også tidligere ikke funnet noe krevende eller truete arter. Heien nord - Referanse: Bichsel M. 2018. Naturverdier for lokalitet Heien nord, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2017. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=6138)

Detaljer

Skogbehandling for verdiproduksjon i et klima i endring

Skogbehandling for verdiproduksjon i et klima i endring Skogbehandling for verdiproduksjon i et klima i endring Foto: Viken Skog Skogeierorganisasjonenes råd om skogbehandling 1 Foto: Inger Sundheim Fløistad Skogeierorganisasjonenes råd om skogbehandling Skogbehandlingen

Detaljer

NINA Minirapport 267. Botanisk kartlegging rundt eksisterende og planlagte småkraftverkstasjon i Folkedal, Granvin kommune.

NINA Minirapport 267. Botanisk kartlegging rundt eksisterende og planlagte småkraftverkstasjon i Folkedal, Granvin kommune. NINA Minirapport 267 Botanisk kartlegging rundt eksisterende og planlagte småkraftverkstasjon i Folkedal, Granvin kommune Det gamle kraftverket i Folkedal. Foto: AO 07.07.2009. Av Anders Often Botanisk

Detaljer

Utmarksbeitet i Buskerudressursgrunnlag. Yngve Rekdal, Vikersund

Utmarksbeitet i Buskerudressursgrunnlag. Yngve Rekdal, Vikersund Utmarksbeitet i Buskerudressursgrunnlag og bruk Yngve Rekdal, Vikersund 27.03.17 Vi skal auke matproduksjonen i takt med befolkningsauken, 1% meir mat per år Dyrka jord 477 km 2 (3,5 %) Innmarksbeite 90

Detaljer

Holtefjell kunnskapsgrunnlag naturmangfold

Holtefjell kunnskapsgrunnlag naturmangfold Holtefjell kunnskapsgrunnlag naturmangfold Status pr. 15.1.2016. Skogvernkartlegging Verneplan for barskog, fase 1 NINA, kartlagt 1988 Areal: 27,6 km 2. Verdi: *** (nasjonalt svært verneverdig typeområde).

Detaljer

Naturundersøkelser i forbindelse med boligutbygging på eiendom 187/235 ved Bjørndal, Søndre Nordstrand i Oslo.

Naturundersøkelser i forbindelse med boligutbygging på eiendom 187/235 ved Bjørndal, Søndre Nordstrand i Oslo. Naturundersøkelser i forbindelse med boligutbygging på eiendom 187/235 ved Bjørndal, Søndre Nordstrand i Oslo. Innledning Siste Sjanse v/ Terje Blindheim har på oppdrag fra Selvaagbygg v/ Liv Eva Wiedswang

Detaljer

Flyttingen bør gjøres skånsomt, trærne bør flyttes i så hel tilstand som mulig, og flyttingen burde gjøres på vinteren gjerne etter frost.

Flyttingen bør gjøres skånsomt, trærne bør flyttes i så hel tilstand som mulig, og flyttingen burde gjøres på vinteren gjerne etter frost. NOTAT Oppdragsgiver: Statens vegvesen Oppdrag: 536926 Befaring RV23, Dagslett Linnes Dato: 2015-01-14 Skrevet av: Hallvard Holtung Kvalitetskontroll: Frode Nordang Bye, Statens vegvesen NOTAT NATURMILJØ

Detaljer

VEGETASJON OG BEITE I DELER AV NEIDEN BEITEOMRÅDE

VEGETASJON OG BEITE I DELER AV NEIDEN BEITEOMRÅDE Rapport 07/2010 fra Skog og landskap VEGETASJON OG BEITE I DELER AV NEIDEN BEITEOMRÅDE Rapport fra vegetasjonskartlegging i Sør-Varanger kommune Per K. Bjørklund Rapport 07/2010 fra Skog og landskap VEGETASJON

Detaljer

Referansedata Fylke: Buskerud Prosjekttilhørighet: Kalkskog Sammendrag. Feltarbeid. Kjerneområder

Referansedata Fylke: Buskerud Prosjekttilhørighet: Kalkskog Sammendrag. Feltarbeid. Kjerneområder Bakstevalåsen 0 Referanse: Reiso S. 2017. Naturverdier for lokalitet Bakstevalåsen, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5887)

Detaljer

Kolås ** Topografi Området utgjør i all hovedsak en slag vestvendt skråning ned mot eksisterende reservat.

Kolås ** Topografi Området utgjør i all hovedsak en slag vestvendt skråning ned mot eksisterende reservat. Kolås ** Referansedata Fylke: Akershus Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2008 Kommune: Vestby Inventør: TBL Kartblad: Dato feltreg.: 28.08.08 H.o.h.: 0-0moh Vegetasjonsone: Boreonemoral Areal: 59 daa

Detaljer

Vegetasjon på Storfosna, Sør-Trøndelag Vegetasjonskartlegging og biomassemåling som grunnlag for studier av rådyr

Vegetasjon på Storfosna, Sør-Trøndelag Vegetasjonskartlegging og biomassemåling som grunnlag for studier av rådyr 009 Vegetasjon på Storfosna, Sør-Trøndelag Vegetasjonskartlegging og biomassemåling som grunnlag for studier av rådyr Gunnar Austrheim Joran Bjerke Anne Hoel Hilde Aanes Reidar Andersen NINA NIKU NINA

Detaljer

Nore og Uvdal Kommune Biologisk mangfold Områdereguleringsplan for Øvre Uvdal reiselivsområde. Utgave: 1. Dato:

Nore og Uvdal Kommune Biologisk mangfold Områdereguleringsplan for Øvre Uvdal reiselivsområde. Utgave: 1. Dato: Biologisk mangfold Områdereguleringsplan for Øvre Uvdal reiselivsområde Utgave: 1 Dato: 2013-12-16 Biologisk mangfold Områdereguleringsplan for Øvre Uvdal reiselivsområde 1 DOKUMENTINFORMASJON Oppdragsgiver:

Detaljer

Reguleringsplan Blakstadheia Froland kommune

Reguleringsplan Blakstadheia Froland kommune Biologisk mangfold Reguleringsplan Blakstadheia Froland kommune Asbjørn Lie Agder naturmuseum og botaniske hage IKS 2012 Forord Agder naturmuseum og botaniske hage er bedt av Geir Johnny Ringvoll, Stærk

Detaljer

MUUSDALEN ** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

MUUSDALEN ** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde MUUSDALEN ** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Vegetasjonssone: Nb nordboreal Kommune: Snåsa Vegetasjonsseksjon: 02 klart oseanisk seksjon Kartblad (M711): 1823 III Snåsa Prosjekttilhørighet: Frivillig

Detaljer