NORGES FONDSMEGLERFORBUND The Association of Norwegian Stockbroking Companies Stiftet 5. oktober 1918 ETISK RÅD

Transkript

1 NORGES FONDSMEGLERFORBUND The Association of Norwegian Stockbroking Companies Stiftet 5. oktober 1918 ETISK RÅD AVGJØRELSE I SAK NR. 2000/3 Klager: A Innklaget: Sparebanken NOR Divisjon konsernkunder Postboks 1172 Sentrum 0107 Oslo Saken gjelder: Kjøp av statsobligasjoner spørsmål knyttet til opplysningsplikt ved egenhandel Etisk Råd er satt med følgende medlemmer: Geir Woxholth (Prof. dr. juris) (leder) Asbjørn Wangerud Håkon Persen Jan-Tore Aschim

2 Klager kjøpte 13. januar 2000 for 300 millioner Norsk Stat 467 fra innklagede. Klager tok, etter at handelen var gjennomført, samme dag kontakt med innklagede. Klager mente innklagede hadde tatt for stor margin på en meglet forretning, mens innklagede viste til at handelen var sluttet mot egen bok. Det er senere oppstått tvist om hvorvidt klager var klar over eller ble opplyst om det mulige og/eller faktiske selvinntrede og klager har gjort gjeldende at det på bakgrunn av de mange rolle bankenes egne fondsavdelinger har er av prinsipiell betydning å få belyst hvilke krav som gjelder til opplysningsplikt. I Klagers anførsler: II Den 13. januar 2000 kjøpte klager på vegne av to forvaltningskunder for 300 millioner Norsk Stat 467 fra innklagede. Handelen ble inngått etter to telefonsamtaler mellom partene. Disse samtaler fant sted i tidsrommet til Klager fikk klart inntrykk av at forretningen ble meglet mellom klager og en annen kunde av innklagede. Da det etter ca 1 time ble rapportert en omsetning til Oslo Børs på 500 mill i det samme lånet foretatt kl 09.51, tok klager kontakt med innklagede for å gi uttrykk for at marginen var stor, dersom denne omsetningen var motpost til den avtalen som var inngått mellom partene. Det var på dette tidspunkt klager fikk opplyst at innklagede selv var motpart og at forretningen ikke var meglet. Det ble også opplyst at årsaken til at klager ikke fikk opplyst at det var 500 mill for salg var at innklagede hadde en kundeordre på kjøp av 100 mill i det samme lånet. Det er foretatt lydopptak av samtalene, men klager fikk i første omgang ikke anledning til å lytte til disse. Innklagede kontaktet imidlertid Oslo Børs som ved en representant lyttet til samtalene. Den angjeldende person ville ikke ta standpunkt til tvisten, men bekreftet at innklagede ikke hadde opplyst om at salget var fra egen portefølje. Dette bekreftes også av innklagede som dog er av den oppfatning at de heller ikke bør opplyse om at de er motpart i forretningen. Klager fant etter dette ikke behov for å lytte til telefonopptaket. Klager gjør gjeldende at utskriften av samtalene viser at den var egnet til å misforstås. Klager har som grunnlag for klagen anført at innklagede har brutt god forretningsskikk ved at det ikke ble opplyst at salget var fra egen portefølje. Klager har vist til Forbundets etiske normer 4-2 første ledd hvor det fremgår følgende: En formidler skal ved sin rådgivning søke å unngå interessekonflikter mellom medlemsforetakets og kundens interesser. Dersom medlemsforetaket har en særlig interesse ut over den alminnelige inntjening, f.eks. som følge av egne posisjoner i de finansielle instrumenter rådgivningen gjelder, skal formidleren opplyse om denne interesse. Selv om klager er en profesjonell investor, hevdes det at de aktuelle samtaler innebar rådgivning fra innklagede som omfattes av bestemmelsen. Dette er imidlertid ikke avgjørende fordi prinsippet om å hindre interessekonflikter og opplysningsplikt også følger av verdipapirhandelloven 9-2 første ledd nr 6 og femte ledd. Det gjøres gjeldende at det faktum at det tas en langt lavere margin ved kundemegling enn egenhandel ga meglerforetaket en egeninteresse i å gjøre forretningen gjennom egen bok og foretaket skal derfor opplyse om dette. Det følger videre av vphl 9-3 annet ledd at foretaket skal opplyse på sluttseddelen, dersom foretaket helt eller delvis har trådt inn som motpart i avtalen. Den fremlagte kopi av sluttseddel viser at så ikke var tilfelle, noe som gir et klart inntrykk av at innklagede var 2

3 mellommann. Klager viser videre til at nevnte regel er en absolutt regel som gjelder uavhengig av om opplysningen blir gitt på annen måte. Det gjøres gjeldende at dersom verdipapirforetaket mottar en ordre som senere effektueres, skal det opplyses om selvinntrede senest på sluttseddelen. I denne aktuelle saken dreier det seg ikke om noen ordre som effektueres senere, idet forretningen ble inngått pr tidspunktet for telefonsamtalen. Kravet til god forretningsskikk tilsier etter klagers syn at opplysningsplikten inntrer allerede når forretningen inngås. Klager viser i denne sammenheng til at det fremgår av Fondsmeglerforbundets utkast til retningslinjer for egenhandel at det på forhånd skal opplyses om ".mulighet for selvinntrede for de tilfelle hvor kunden ikke selv ber om at foretaket stiller pris. Klager viser til at de ble oppringt av innklagede og at de ikke hadde anmodet innklagede om å stille toveis priser. Dersom klager hadde fått opplyst om innklagedes motpartsrolle, ville man ikke inngått avtalen da, men først orientert seg noe mer i markedet. Klager presiserer at det synes å være Forbundets oppfatning at man i forkant av en handel skal opplyse om muligheten for selvinntrede der kunder selv ikke ber om at foretaket stiller priser, og at generell informasjon i forretningsvilkår i denne sammenheng ikke er tilfredsstillende. Innklagede har vist til at det i perioden mellom innklagedes kjøp på 102,05 og innklagedes salg på 102,15, ble det gjort omsetning i det gjeldende lån i automatchingen på Oslo Børs på 102,20, noe som tilsier at innklagedes kunder fikk tilbud om forretningen på en fordelaktig pris. Klager er ikke enig i dette og viser til at den handelen gjaldt et volum på NOK 5 mill, noe som neppe er egnet til å belyse prisnivået for større volumer. Klager gjør gjeldende at det på bakgrunn av de mange rolle bankenes egne fondsavdelinger har er av prinsipiell betydning at det gjelder helt klare kjøreregler og man ønsker derfor gjennom klagen å få belyst hvilke krav som gjelder til opplysningsplikt. Innklagedes anførsler: III Klager kjøpte 13. januar 2000 for 300 millioner Norsk Stat 467 fra innklagede. Klager tok, etter at handelen var gjennomført, samme dag kontakt med innklagede. Klager mente innklagede hadde tatt for stor margin på en meglet forretning, mens innklagede viste til at handelen var sluttet mot egen bok. Innklagede viser til at det ikke er uenighet om denne del av hendelsesforløpet. Da innklagede fikk inntrykk av at klager på det ovennevnte tidspunkt ikke trodde på innklagedes forklaring, valgte innklagede å søke å løse dette ved å kalle inn en representant fra Oslo Børs for å lytte på de aktuelle lydopptak. Innklagede viser til at vedkommende bekreftet innklagedes versjon om at handelen var en reell egenhandel, og at forretningen således ikke var meglet. Innklagede viser videre til at det ikke er korrekt at det ble opplyst at årsaken var at innklagede hadde en kundeordre på kjøp av 100 mill i det samme lånet. Innklagede hadde imidlertid allerede solgt deler av posten til kunder som tidligere hadde vist en generell interesse for lånet/løpetiden. Når det gjelder ulike samtaler har innklagede fremlagt utskrift av samtalen med klager samt diskett med opptak, og innklagede viser særlig til følgende: Kl (på innklagedes båndstasjons klokke, ikke justert for sommertid) har innklagede en samtale med en kunde hvor de stiller en 2-veis pris i 467 for 500 mill. Innklagede kjøper i den forbindelse 500 mill Norsk Stat 467 på 102,05 fra kunden. Samtalen avsluttes etter 24 sekunder. 3

4 Kl viser innklagede en annen kunde Norsk Stat 467 på 102,15, kunden kjøper 100 mil. Denne samtalen varer i 2 minutter og 54 sekunder. Beløpet ble kort tid etterpå økt til 150 mill. Kl ringer innklagede til klager og foretar den aktuelle handelen. Samtalen blir brutt underveis, men blir gjenopptatt nesten umiddelbart. Total samtaletid, inkl brutt periode, er på 2 minutter og 16 sekunder. Årsaken til at klager ikke kunne få høre båndene, var at de inneholder samtaler mellom innklagede og andre kunder. Av den grunn valgte innklagede å benytte en representant fra Oslo Børs for å gjennomgå saksforholdet. Oslo Børs bekreftet overfor klager og innklagede at det ikke var snakk om megling, men handel fra egen bok. Klager har hele tiden vært tilbudt å kunne få lytte til sine egne samtaler på innklagedes lydbånd. Når det gjelder klagers anførsler om at innklagede har brutt så vel verdipapirhandelloven og Forbundets etiske normer ved at det ikke skal være opplyst om motpartsrollen, viser innklagede til at selvinntredet for det første skal fremgå av sluttseddelen. For det annet fremgår det av de alminnelige forretningsvilkår, så vel Forbundets som Bankforeningens, at innklagede forbeholder seg å tre inn som motpart og at dette vil bli opplyst på sluttseddelen. Det er innklagedes oppfatning at man har oppfylt klagers krav om at det skal opplyses at innklagede kan opptre som motpart. Klager har foretatt en henvisning til Forbundets forslag til retningslinjer for egenhandel hvor det fremgår bl a følgende: "Etter Forbundets oppfatning bør det opplyses i forkant av en handel om muligheten for selvinntrede for de tilfelle hvor kunden ikke selv ber om at foretaket stiller pris." Etter innklagedes syn bringer dette intet nytt i saken. Innklagede understreker at de er market-maker (og primærhandler) i det angjeldende lån og at det da følger at det er banken som er motpart, og at det bare er unntaksvis at handler megles. Dersom en handel megles opplyses det normalt om det. Innklagede viser også til at markedskutyme i obligasjonsmarkedet (i motsetning til aksjemarkedet) i market-makerlån er at handler skjer ved meglers selvinntrede, og at man vanligvis ikke understreker dette ovenfor kunden. Innklagede hevder videre at de ville ha forholdt seg annerledes under samtalen med klager, dersom det var snakk om megling. Når det refereres til "han" i samtalen, er det innklagedes market-maker det refereres til og det vises spesielt til slutten av samtalen der følgende fremgår: "Nei, men han ville ikke si om han hadde 2 eller 300 først, han visste ikke om han skulle ta noen selv. Klager burde som profesjonell investor derfor ha forstått at det var innklagedes marketmakers bok som var motpart, jfr også reglene i de alminnelige forretningsvilkårene hvor det opplyses om at dette kan være tilfelle. Klager har videre anført at innklagedes inntreden skulle ha fremgått av sluttseddelen. Dette er innklagede ikke uenig i. Bakgrunnen for at selvinntredet ikke har kommet til uttrykk på sluttseddelen, var at innklagede i forbindelse med overgang til automatisk utsendelse av sluttsedler mistet ordlyden om at innklagede som market-maker er motpart i forretningen. Denne ordlyden har ikke stått på innklagedes sluttsedler i perioden 1. september 1999 til 14. januar Innklagede viser også til at de ved siste testkjøring hos leverandøren kontrollerte at sluttsedler ble skrevet riktig ut, men at det må ha skjedd en feil mellom denne siste testen og endelig installasjon. 4

5 Innklagede viser til at den manglende opplysning på sluttseddelen ikke har noen betydning i selve klagesaken og det vises bl a til at klager senere samme dag som handelen ble sluttet fikk opplyst gjennom telefonsamtalene at innklagede sto som motpart i handelen. Klager fikk således denne opplysningen tidligere enn det de ville ha fått gjennom sluttseddelen. Det forhold at forholdet skulle ha fremkommet av sluttseddelen, har således ingen aktuell interesse i denne saken. Når det gjelder klagers anførsel om innklagedes egeninteresse av å gjøre forretningen på egen bok, er innklagede uenige i anførselen. For innklagede er det betydelige risiki involvert i å ta forretninger på egen bok, noe som gjør at man ønsker å være ordinær megler så sant dette er mulig. Innklagede viser i denne sammenheng til at det er kundenes krav om raske priser for større beløp som medfører at man i statsobligasjonsmarkedet i hovedsak tar forretninger på egen bok. Innklagede viser også til at det i perioden mellom innklagedes kjøp på 102,05 og innklagedes salg på 102,15, ble det gjort omsetning i det gjeldende lån i automatchingen på Oslo Børs på 102,20, noe som tilsier at innklagedes kunder fikk tilbud om forretningen på en fordelaktig pris. Innklagede mener at det ikke er grunnlag for å ta klagen til følge. Når det gjelder problemstillingen knyttet til volumet av posten som ble automatchet, ser innklagede klagers poeng med at man i enkelte tilfeller kan ha forskjellige prisbilder for små og store volum, men slik aktiviteten i obligasjonsmarkedet er så er man nødt til å benytte prisbildet for små volum som en (av flere) indikatorer på hvor markedet ligger for større beløp. Det omsettes svært få store poster, og prisene på børs er gjerne for 5 millioner fra hver market-maker. Etisk Råd bemerker: Klager innga klage ved brev 1. februar Innklagede innga tilsvar ved brev 22. februar I tillegg til dette har partene i samsvar med behandlingsreglene 3-3 tredje ledd blitt gitt anledning til å kommentere hverandres anførsler. IV Rådet legger til grunn som uomtvistet at klager den 13. januar 2000 kjøpte på vegne av to forvaltningskunder for 300 millioner Norsk Stat 467 fra innklagede. Handelen ble inngått etter to telefonsamtaler mellom partene. Disse samtaler fant sted i tidsrommet til Når det gjelder tidspunktet synes det ikke å være uenighet om at de forskjellige tidsangivelser nevnt ovenfor under partenes anførsler er de samme. Etter at handelen ble gjort er det oppstått uenighet mellom partene om innklagede har oppfylt sin opplysningsplikt om muligheten for selvinntrede og om det faktiske selvinntrede, jfr bl a opplysninger i forretningsvilkår og manglende opplysninger på sluttseddel. Klager har gjort gjeldende at dersom de hadde fått informasjon om muligheten for selvinntrede i forkant av forretningen, ville denne ikke blitt inngått da, da klager i tilfelle ville da ha orientert seg noe mer i markedet. Klager har imidlertid ikke fremsatt noen påstand om kompensasjon eller lignende som følge av den eventuelle manglende opplysning. Det er heller ikke fremsatt noe krav knyttet til det forhold at opplysning om selvinntredet manglet på sluttseddelen. Slik Rådet oppfatter klagen dreier den seg primært om å få klarlagt omfanget av verdipapirforetakene opplysningsplikt med hensyn til muligheten for selvinntrede, herunder om innklagede hadde gitt tilstrekkelige opplysninger, og om det nærmere tidspunkt for når slik opplysningsplikt inntrer. 5

6 Det Rådet er bedt om er å ta stilling til er det nærmere innhold av vphl 9-2 femte ledd som lyder som følger: Før foretaket påtar seg oppdrag eller yter investeringstjenester i tilfelle hvor foretakets egne interesser eller andre særlige grunner er egnet til å skape tvil om foretakets uavhengighet, skal oppdragsgiver eller andre interesserte parter gis de nødvendige opplysninger om forholdet. Det samme gjelder vphl 9-3 annet ledd siste punktum hvor det fremgår følgende: Dersom verdipapirforetaket helt eller delvis har trådt inn som motpart i avtalen, skal kunden ved sluttseddelen opplyses om dette. Det samme gjelder Forbundets etiske normer 4-2 første ledd hvor det fremgår følgende: En formidler skal ved sin rådgivning søke å unngå interessekonflikter mellom medlemsforetakets og kundens interesser. Dersom medlemsforetaket har en særlig interesse ut over den alminnelige inntjening, f.eks. som følge av egne posisjoner i de finansielle instrumenter rådgivningen gjelder, skal formidleren opplyse om denne interesse. Slik Rådet ser det dreier problemkomplekset seg om to hovedproblemstillinger. Dette er: A. Opplysninger om faktisk selvinntrede og da: 1. Om det skal opplyses om faktisk selvinntrede, og hvis dette er tilfellet, 2. Hvordan slik opplysning skal gis, og eventuelt 3. Når skal slik opplysning gis. B. Opplysninger om muligheten for selvinntrede og da: 1. Om det skal opplyses om muligheten for selvinntrede, og hvis dette er tilfellet, 2. Hvordan slik opplysning skal gis, og eventuelt 3. Når skal slik opplysning gis. Ad: Punkt A. Det følger av vphl 9-3 annet ledd siste punktum at foretakene skal opplyse om faktisk selvinntrede og det seneste tidspunkt for opplysning om dette er tidspunktet for utsendelse av sluttseddel, jfr kravet om at sluttseddelen skal inneholde slik opplysning. Det følger av dette at opplysning skal skje på sluttseddel. I nærværende sak fremgår ikke opplysningen på sluttseddel og innklagede har påberopt seg tekniske problemer. Rådet finner ikke grunn å gå inn på denne forklaring, idet det er Rådets oppfatning at eventuelle systemmessige problemer som medfører at gale opplysninger blir gitt som utgangspunkt må være verdipapirforetakets egen risiko. Rådet er videre noe i tvil om hvilken rettslige konsekvens en eventuell unnlatelse kan få i forholdet mellom partene når opplysningen vitterlig er gitt på annen måte. Lovutvalget som fremla NOU 1995:1 Investeringsforetak foreslo følgende bestemmelse i 5-3 annet ledd annet punktum: Investeringsforetaket skal ved sluttseddel eller på annen måte opplyse til kunden dersom det helt eller for en vesentlig del har trådt inn som motpart i avtalen. Forslaget er ikke særlig kommentert ut over det som fremgår i NOU en på s 84: 6

7 Dersom foretaket trer inn i avtalen, foreslås det at oppdragsgiveren gjennom sluttseddel eller på annen måte skal opplyses om dette. Poenget for lovutvalget syntes her å være at informasjonen kunne gis på flere måter. Imidlertid har den endelige utforming av bestemmelsen fått en noe annen ordlyd. I Ot prp nr 15 ( ) fikk bestemmelsen en noe annen utforming i det bl a henvisningen til..eller på annen måte.. er tatt ut. I proposisjonen på s 49 uttaler bl a departementet følgende: Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør opplyses i sluttseddel dersom foretaket har trådt inn i avtale med kunder. Departementet foreslår at slike opplysninger skal gis i alle tilfeller der foretaket helt eller delvis trer inn i avtalen Kundens interesse ligger i å bli opplyst om meglers inntreden i den konkrete handel. I kommentarene til bestemmelsen i samme proposisjon side 87 fremholder departementet følgende: Uavhengig av om foretaket også på annen måte underretter kunden, skal det alltid fremgå av sluttseddel om foretaket helt eller delvis har trådt inn i avtalen. Det sentrale for departementet syntes å være at kunden skulle bli opplyst og at dette best kunne sikres ved at informasjonen alltid skulle gis på sluttseddel. Rådet vil også vise til at det ikke er fastsatt særskilte lovbestemte krav knyttet til annen underretning om utførte oppdrag, jfr vphl Imidlertid fastsetter Forbundets forslag til alminnelige forretningsvilkår punkt 7.3 annet ledd annet punktum at opplysningsplikten også kan oppfylles på annen måte enn kun ved sluttseddelen. Bestemmelsen sier imidlertid ikke at man kan unnlate å gi opplysning i sluttseddel, dersom opplysningen er gitt på annen måte. Det er i klagesaken ikke reist spørsmål om opplysningsplikten knyttet til faktisk selvinntrede inntrer på noe tidligere tidspunkt og Rådet finner det heller ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmål i det problemstillingen under punkt B for Rådet fremstår som den mest sentrale i nærværende klagesak. Ad: Punkt B. Når det gjelder spørsmålet om det skal opplyses om muligheten for selvinntrede, fastsetter verken lov eller normer noe entydig krav om at slik opplysning alltid skal gis. En eventuell opplysningsplikt må bero på en tolkning av henholdsvis vphl 9-2 femte ledd og normene 4-2 første ledd. Det er Rådets oppfatning at det forhold at et verdipapirforetak slutter handler mellom egen bok og kunder og derved bl a kan oppnå kursgevinster, er et forhold som omfattes av vphl 9-2 femte ledd og som sådan er opplysningspliktig. Dette synspunkt understøttes av de etiske normers 4-2 første ledd som gjør en direkte henvisning til nettopp egne posisjoner. I avsnitt V i Forbundets Forslag til retningslinjer for egenhandel for foretak som er medlemmer av Norges Fondsmeglerforbund og foretakenes ansatte slik den lød før endringene i vphl i 1999 fremgår bl a følgende: Opplysningsplikt ovenfor kunder om egenhandel Det fremgår også av 9-3 annet ledd at kunder skal opplyses om egenhandelen på sluttseddelen. Dette gjelder i hvert enkelt tilfelle og uavhengig av om foretaket helt eller delvis har trådt inn som motpart. En generell erklæring på alle sluttsedler om at foretaket kan være motpart for hele eller deler av posten, er ikke tilstrekkelig for oppfyllelse av opplysningsplikten. 7

8 Etter Forbundets oppfatning bør det opplyses i forkant av en handel om muligheten for selvinntrede for de tilfelle hvor kunden ikke selv ber om at foretaket stiller pris. Det fremstår for Rådet som rimelig klart at man her ikke har sagt noe annet enn at slik opplysning bør gis. Det neste spørsmål blir da hvordan denne informasjonen skal gis og eventuelt hvor presis informasjonen skal være. Så vidt Rådet kan se, foreligger det ikke tolkningsmomenter av betydning i loven eller lovens forarbeider. Forbundet har selv i sitt forslag til alminnelige forretningsvilkår punkt 7.3 annet ledd søkt å oppfylle en slik opplysningsplikt. Bestemmelsen lyder som følger: Foretaket vil gjennomføre handler eller transaksjoner for kunden ved kjøp fra eller salg til andre kunder og/eller meglere og/eller ved selv helt eller delvis å tre inn som motpart. Dersom Foretaket er motpart vil det bli opplyst om dette på sluttseddelen og/eller annen bekreftelse. Foretaket forbeholder seg rett til å kombinere kundens ordre med ordre fra andre kunder, personer eller foretak som er eller ikke er tilknyttet Foretaket, samt slutte handler mot Foretakets egen beholdning uten annen megler som motpart. Det er Rådets oppfatning at det ikke kan kreves at man ved hver kontakt mellom megler og kunde må opplyse om foretakets mulige selvinntrede. Det må etter Rådets oppfatning være tilstrekkelig at informasjon om denne mulighet er gitt på annen måte, f eks gjennom forretningsvilkårene og andre meddelelser. Poenget må være at kunden skal ha hatt mulighet til å gjøre seg kjent med forholdet. En annen sak er at det, slik handelsmetodikken er i de forskjellige markeder, ikke er gitt at megler alltid kan fastslå på forhånd at hele eller deler av en handel vil bli gjenstand for selvinntrede. For nærværende sak synes det å være klart at opplysning om mulig selvinntrede er gitt i forretningsvilkårene. Videre vil Rådet peke på at innklagede var (og er) registrert som primærhandler for Norges Bank for år 2000, noe som bl a fremgår på Norges Banks hjemmeside. Rådet anser det som åpenbart at en så vidt profesjonell investor som klager har satt seg inn i de aktuelle forretningsvilkår, som etter det Rådet kjenner til, er nærmest likelydende for alle medlemmer av Forbundet for så vidt gjelder dette punkt. Likeledes er Rådet av den oppfatning at klager må ha vært klar over innklagedes rolle som primærhandler. Noe annet ville etter Rådets oppfatning være oppsiktsvekkende. Videre vil Rådet bemerke at det tør være allment kjent for aktørene i statsobligasjonsmarkedet at dette er et prisdrevet marked basert på at primærhandlerne stiller kjøps- og salgspriser og at de handler mot egen bok. For profesjonelle aktører i dette markedet må det, etter Rådets oppfatning, kunne legges til grunn at handelen skjer mot egen bok med mindre annet særskilt fremgår. I tillegg til dette vil Rådet vise til at man ikke er kjent med at det i andre markeder som det er naturlig å sammenligne seg med foreligger noen annen og mer utfyllende opplysningsplikt. Tvert om finner man tilsvarende forbehold om selvinntrede i forretningsvilkår i andre markeder. Rådet vil videre ta stilling til når slik informasjon skal gis. Ovennevnte forslag til retningslinjer sier at dette skal skje i forkant av handelen. Etter Rådets oppfatning må dette innebære at opplysningen må ha tilflytt kunden før handelen sluttes. Det siste spørsmål som Rådet vil vurdere er hvorvidt den konkrete handel og de(n) foreliggende telefonsamtale(r) mellom partene ga klager grunn til å anta at handelen avvek fra det som er vanlig ved market-makerhandel. 8

9 Rådet har gjennomgått den foreliggende samtale som kom i stand på initiativ fra innklagede. Det er for Rådet på det rene at det er innklagede som kommer med et tilbud eller et forslag overfor klager og det er videre på det rene at klager ikke selv ber om at innklagede stiller toveis priser. Dette er i seg selv ikke noe unormalt i forbindelse med market-making. Rådet bemerker at det synes å være svært sjelden at slike poster som omhandlet i denne saken megles mellom to kunder. Gjennom de siste 2-3 årene har det utviklet seg en praksis hvoretter megler/market-maker sjeldent stiller to-veis priser i statsmarkedet. Det synes også å være noe mer sjeldent forekommende at kundene anmoder megler om å stille to-veispriser. Videre er det på det rene at innklagede i de(n) aktuelle samtale( r) ikke opplyser om at de selv er motpart. I samtalen(e) er det særlig to forhold som påkaller Rådets interesse, og det er knyttet til innklagedes henvisning til en tredjeperson. Fra samtalen hitsettes følgende: Innklagede: Han sa han kan gjøre inntil 300, mer enn det vil han ikke gjøre Klager: Ett sekund her Innklagede: Ja Klager: Jeg kan gjøre det Innklagede: Ja, da har du fått 300 på 15 Klager: Takk Innklagede: OK Klager: Det er bra Innklagede: Fint det Klager: Vis meg volumer så blir det lettere å handle Innklagede: Ja, ja Klager: Vi er ikke redde for volumer Innklagede: Nei, men han ville ikke si om han hadde 2 eller 300 først, han visste ikke om han skulle ta noen selv Klager: OK Innklagede: OK Klager: Da har vi gjort 300 Innklagede: 300 kjempefint Klager: Fint det, hei Innklagede: Hei (Rådets understrekninger) For Rådet fremstår det som uklart hvem denne han er. Etter Rådets oppfatning er det normalt at kundene så vel profesjonelle som ikke-profesjonelle har sin primære kontakt med kundemeglere uavhengig av om det dreier seg om market-making eller ikke. Det er klart at en kundemegler i prinsippet kan ha to selgere bak seg en annen kunde eller foretakets market-maker eller for den saks skyld en kombinasjon av disse. Etter Rådets oppfatning kan han i samtalen være både en kunde og foretakets market-maker, men det kan synes som om det var en kunde involvert i og med at han ikke visste om han skulle ta noen selv. Når dette er sagt synes det vanskelig for Rådet å ha noen oppfatning av hvorvidt han var det ene eller andre. I tillegg til dette vil Rådet bemerke at man vanskelig kan se hvilken betydning det faktisk hadde eller ville ha for en så vidt profesjonell kunde som klager, om det var en kunde eller ikke på den andre side. Av samtalen(e) mellom partene synes klager å ha vært mest opptatt av volum, dvs hvor mye han kunne få og at han ikke skulle få noen overraskelse etterpå ved at det viste seg å være mer i markedet. Pris synes å ha vært av mindre betydning og Rådet kan heller ikke se at det har noen betydning for kundens aksept av prisen hvorvidt denne kommer en annen kunde eller foretaket selv til gode. 9

10 Rådet har etter dette kommet frem til at det ikke kan kreves at man ved enhver kontakt mellom megler og kunde må opplyse om foretakets mulige selvinntrede. Etter Rådets oppfatning vil det, avhengig av de faktiske forhold, ofte være tilstrekkelig at informasjon om denne mulighet er gitt på annen måte, f eks gjennom forretningsvilkårene og andre meddelelser. Rådet utelukker dermed ikke at det i enkelte situasjoner kan foreligge omstendigheter som tilsier at det må gis konkrete opplysninger. Etter Rådets oppfatning må opplysning om mulig selvinntrede ha tilflytt kunden før den aktuelle handel sluttes. Når Rådet har kommet frem til at en så vidt profesjonell investor som klager må antas å ha satt seg inn i de aktuelle forretningsvilkår og videre at klager må ha vært klar over innklagedes rolle som primærhandler, noe som er allment kjent for aktørene i statsobligasjonsmarkedet, har Rådet også kommet frem til at innklagede har oppfylt sin opplysningsplikt i forkant av handelen. Rådet kan ikke se at det foreligger forhold som tilsier at klager kunne oppfattet forholdet på noen annen måte. Rådet har etter dette kommet til at klagen således ikke kan tas til følge på dette punkt. Når det gjelder forholdet til opplysningen om faktisk selvinntrede konstaterer Rådet at sluttseddelen for handelen ikke opplyser om forholdet, noe som er i strid med verdipapirhandelloven, selv om klager har fått informasjonen på annen måte. Innklagede meddeles kritikk for den manglende opplysning på sluttseddelen og klagen tas således delvis til følge. Etisk Råd har etter dette fattet følgende vedtak: Klagen tas delvis til følge. Oslo, den 26. mai 2000 Geir Woxholth Asbjørn Wangerud Håkon Persen Jan-Tore Aschim Frede Aas Rognlien (sekretær) 10