Likestillings- og diskrimineringsnemndas sammensetning:

Transkript

1 LIKESTILLINGS- OG DISKRIMINERINGSNEMNDA Postboks 8049 Dep 0031 Oslo tlf /01 mail: hjemmeside: Sak nr. 1/2011 Sakens parter: A. A B. NSB Vedtak av 8. november 2011 Likestillings- og diskrimineringsnemndas sammensetning: Gudrun Holgersen, fungerende leder Britt Elin Strand Sissel Markhus Kåre Lilleholt

2 Saken gjelder Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse av 11. oktober Spørsmål om NSB bryter plikten til å sikre universell utforming av virksomhetens togsett ved at rullestolbrukere har begrenset tilgjengelighet til NSBs nattog og restaurantvogn, eventuelt om NSB diskriminerer rullestolbrukere på grunn av nedsatt funksjonsevne. Vurdering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 og/eller diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 9. Sakens bakgrunn og behandling Rullestolbrukere som skal ta tog blir i utgangspunktet plassert i familievogner på dagtid, hvor det er også er tilgang til HC-toalett. Disse familievognene kobles fra på natten, når sovekupeene kobles til. Dersom en rullestolbruker vil reise med nattoget og vil ha HC-toalett i nærheten, må vedkommende bestille en nattkupe, noe som uansett destinasjon koster kr 850 mer enn en vanlig plass. Hvis ikke dette velges, tilbyr NSB vedkommende å sitte i en spesiell NSB- rullestol og å bli trillet til den nærmeste vognen med HC-toalett. Denne stolen er nokså smal, og det er ikke alle rullestolbrukere som kan anvende slike rullestoler, på grunn av kroppstyngde. Rullestolbrukere som ikke kan benytte seg av NSBs egne rullestoler, har ikke tilgang til restaurantvognen. Mat kan bli servert på plassen der de sitter, men på grunn av skjenkebestemmelser er det ikke anledning til å servere alkohol i andre deler av toget enn i restaurantvognen, noe som gjør at rullestolbrukere ikke har mulighet til å drikke øl eller vin på reisen. A klaget NSB inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet ved e-post av 16. september Ombudet ga uttalelse i saken 11. oktober 2010 og konkluderte med at NSB ikke bryter plikten til universell utforming av virksomhetens togsett, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 9. A påklaget avgjørelsen ved e-post av 5. november I klagen spesifiseres det at klagen ikke skulle vært behandlet som en sak om universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 9, og at deres påstand er at NSBs ordning for rullestolbrukere på nattog er i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. Også den manglende muligheten til å få servert alkohol utenfor restaurantvognen ønskes vurdert opp mot 4. Ombudet vurderte omgjøring, men fant at det ikke forelå nye forhold som tilsa en annen vurdering av saken. Saken ble sendt til behandling i Likestillings- og diskrimineringsnemnda ved brev fra Ombudet av 10. januar Saken ble behandlet i Nemndas møte 26. oktober 2011 i Oslo. I behandlingen av saken deltok Nemndas medlemmer Gudrun Holgersen (fungerende leder), Britt Elin Strand, Sissel Markhus og Kåre Lilleholt.

3 A var representert ved politisk rådgiver. NSB var representert ved kommunikasjonssjef og fagansvarlig for universell utforming. Fra Likestillings- og diskrimineringsombudet møtte Arshad Khan. Nemndas sekretariat var representert ved Else Anette Grannes og Mohammad Ashan Rashid. Partenes anførsler: A har i det vesentlige gjort gjeldende: Brukere av elektrisk rullestol har ikke tilstrekkelig tilgang på NSBs nattog og HC-toalett med mindre de bruker sovekupe. Dagens løsning koster 850 kroner. Sovekupeene er så trange at bare de minste rullestolene får plass, og det er heller ikke plass til å komme inn på HCtoalettet med elektrisk rullestol. Det er begrenset tilgang for rullestolbrukere til restaurantvognen, uansett tog og vogn. De kan få mat og drikke servert der de sitter, men ikke alkohol, ettersom servering av alkohol utenfor restaurantvognen ikke er tillatt i henhold til skjenkebevillingen. Ordningen med flytting til en smal transportstol inne i toget vil heller ikke være aktuell for flere rullestolbrukere. Klagen gjelder ikke manglende universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 9, og Ombudet har derfor behandlet klagen på feil grunnlag. Klagen gjelder usaklig forskjellsbehandling etter lovens 4. Det erkjennes at universell utforming av NSB togmateriell vil ta tid, men NSB kan dempe forskjellsbehandlingen ved å unnlate å kreve en toalettavgift for rullestolbrukere som benytter nattog. Avgiften på sovekupe er således essensen i klagen, og det er dette som er diskriminerende overfor rullestolbrukere, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. Det er kjent for A at NSB heller ikke i sine nye togsett vil ha en togbredde som gjør det mulig å forflytte seg mellom vognene med rullestol. Dermed vil rullestolbrukere heller ikke i fremtiden kunne benytte seg av restaurantvognen, og dermed heller ikke kunne nyte alkohol på reisen, om NSB ikke finner en alternativ løsning med å kunne servere rullestolbrukere alkohol på reisen. NSB har i det vesentlige gjort gjeldende: Familievognene må byttes ut mot sovevogner på nattestid, fordi mangel på togmateriell gjør at de ikke kan kjøre med familievognene på nattestid også. Nattogene har to sovekupeer som er bredere enn de øvrige, og med tilgang til HC-toalettet. NSB erkjenner at det er begrenset rom for manøvrering av rullestol samt at togmateriellet har hindringer for noen passasjerer med nedsatt funksjonsevne. For tiden har de flere pågående prosjekter både knyttet til nykjøp og oppgraderinger. Arbeidet krever planlegging, koordinering og prioritering mellom ulike tiltak. For øyeblikket kan de ikke prioritere endringer som innebærer vesentlige endringer av togmateriellets konstruksjon. NSB har ikke prioritert midtgangsbredde og passasje i togene, da det ikke er noe krav om dette verken i lov eller forskrift. NSB er enig i at bruk av transportstol til og fra restauranten ikke er aktuelt for alle rullestolbrukere, men dette er en løsning som kan bedre muligheten for flere til å besøke restaurantvognen. NSB viser til at de har prøvd andre midlertidige ordninger for å ivareta hensynet til tilgjengelighet. Som eksempel vises det til at personalet er

4 behjelpelig med å bringe mat og drikke til reisende i rullestol, men skjenkebevillingens bestemmelser utelukker servering av alkohol. I løpet av den skriftlige forberedelsen av saken har NSB også vist til at NSB SOVE er et populært produkt, og at det å la rullestolbrukere få reise uten å betale produkttillegget på kroner 850, vil gi konsekvenser på inntektssiden og for standardiseringen og formidlingen av dette produktet. Det anføres at det også er andre avklaringer som må gjøres i forkant av en slik beslutning om dette, som håndtering av ledsager, avgrensing av hvilke stoler et slikt tilbud eventuelt kan inkludere, m.v. NSB vil imidlertid utrede en slik ordning nærmere. Per i dag har NSB som rutine at de to sovekupeene, som er bredere, selges til sist for å holde muligheten åpen for kunder med rullestol. På møtet i Nemnda 26. oktober 2011 informerte NSB om at de nå hadde vurdert spørsmålene nærmere. De opplyste om at de i løpet av få uker ville innføre en ordning som gikk ut på at rullestolbrukere ville få tilgang til sovekupé uten å betale tillegget på kroner 850. Dette skulle også gjelde ledsager i samme kupé. Videre ville de utvide tilbudet om transportstoler for å skaffe flere rullestolbrukere tilgang til spisevogn, og sikre at de som ikke kan benytte slike stoler, kan få mat servert på plassen. Videre ville de gå gjennom skjenkebevillingen på nytt for å se om det kunne være noen muligheter til å gjøre unntak fra kravet om at alkohol bare skal serveres i restaurantvognen, for rullestolbrukere som ikke har mulighet til å komme til restaurantvognen. Nemndas vurderinger Nemnda legger til grunn at det er enighet mellom partene om at det på nåværende tidspunkt ville være en uforholdsmessig byrde for NSB å sikre universell utforming av alle NSBs sovevogner. NSB bryter derved ikke plikten til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 9, noe som også var konklusjonen i Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse av 11. oktober Bakgrunnen for at Ombudets uttalelse ble bragt inn for Nemnda, var derfor ikke at klageren var uenig i denne isolert sett, men at Ombudet ikke hadde tatt stilling til om det forelå diskriminering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. Ombudet utdypet begrunnelsen for dette i oversendelsesbrevet til Nemnda av 10. januar Ifølge det som ble opplyst av NSB under møtet i Nemnda, har NSB valgt å etterkomme klagerens krav. Grunnlaget for klagerens påstand om diskriminering har derfor falt bort. Dette ble likevel ikke klart før under møtet i Nemnda, og klageren har ikke formelt trukket klagen tilbake. Nemnda finner derfor grunn til å avslutte saken med et formelt vedtak. De bestemmelsene som har vært oppe til vurdering i denne saken, er diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 og 9. Tredje ledd i 9 lyder: «Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt

5 tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.» Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 lyder: «4. Forbud mot diskriminering Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her. Forskjellsbehandling i arbeidslivet må i tillegg være nødvendig for utøvelsen av arbeid eller yrke. Forbudet mot diskriminering i paragrafen her omfatter diskriminering på grunn av funksjonsevne som er nedsatt, antas å være nedsatt, har vært nedsatt eller vil kunne bli nedsatt, samt diskriminering av en person på grunn av dennes forhold til en person med nedsatt funksjonsevne. Det er forbudt å medvirke til brudd på diskrimineringsforbudet i paragrafen her. Diskriminering som skyldes mangelfull fysisk tilrettelegging, er uttømmende regulert i 9 og 12.» Ettersom forholdet mellom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4 og 9 kan synes noe uklart, vil Nemnda bemerke at det ikke uten videre fremtrer som selvsagt at 4 aldri vil kunne benyttes i tilfeller hvor den bakenforliggende årsaken til den tilsynelatende diskrimineringen, er manglende universell utforming. Riktignok heter det i 4 syvende ledd at diskriminering «som skyldes mangelfull fysisk tilrettelegging, er uttømmende regulert i 9 og 12». Det er likevel ikke uten videre klart hva som ligger i dette, og om det alltid må ses slik at diskrimineringen «skyldes» manglende universell utforming når det kommer inn også andre årsaksfaktorer som konkret fører til at personer med nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre. I vår sak kan det stilles spørsmål om den påståtte diskrimineringen «skyldes» at NSB har nøytrale bestemmelser om priser for å overnatte i sovekupé, uten å ta hensyn til at dette setter rullestolbrukere i en dårligere stilling enn andre, heller enn at den «skyldes mangelfull fysisk tilrettelegging». Nemnda har i en sak som nylig er behandlet (sak 17/2011), uttalt at «forbudet mot indirekte diskriminering utgjør en sikkerhetsventil som kan gi hjemmel for fysisk tilrettelegging i tilfeller som faller utenfor bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 9 og 12». Saken gjaldt et borettslag, og i motsetning til NSB er dette ikke en virksomhet som omfattes av plikten til universell utforming i 9. Men Nemnda la i hvert fall til grunn at bestemmelsen i 4 syvende ledd ikke kan forstås så bokstavelig og absolutt at det aldri vil kunne være snakk om å kreve fysisk tilrettelegging for å unngå diskriminering i strid med

6 4. I nærværende sak er det ikke i noe fall snakk om fysisk tilrettelegging, men om andre og enklere tiltak. Nemnda vil da ikke utelukke at 4 kan tenkes anvendt i visse tilfeller hvor det kan hevdes at den bakenforliggende årsaken til diskrimineringen er manglende universell utforming. I hvert fall gjelder dette dersom det i tillegg kan sies å foreligge en mer konkret og direkte årsak til diskrimineringen, samtidig som denne kan rettes opp ved enkle tiltak som ikke innebærer slik tilrettelegging som omhandles i 9. En vurdering ut fra 4 vil som ellers innbefatte en saklighets- og forholdsmessighetsvurdering etter 4 fjerde ledd. Ettersom denne saken nå har løst seg, kommer spørsmålet likevel ikke på spissen her. Det er derfor ikke nødvendig for Nemnda å ta endelig stilling verken til det prinsipielle spørsmålet om anvendelsen av 4 eller om det konkrete påklagede forholdet ville vært i strid med denne bestemmelsen. Nemnda legger til grunn at NSB vil gjennomføre de tiltakene som de har varslet, og utformer sin konklusjon ut fra en forutsetning om at det i hvert fall ikke vil foreligge diskriminering i strid med 4 når dette er gjennomført. Vedtaket er enstemmig. Vedtaket er et endelig forvaltningsvedtak som ikke kan overprøves gjennom forvaltningsklage. Etter lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) 12 om overprøving av Nemndas vedtak, kan vedtaket bringes inn for domstolene til full prøving av saken. Søksmål til overprøving av Nemndas vedtak må reises innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er mottatt. Søksmål om gyldigheten av Nemndas vedtak rettes mot staten ved Nemnda. ***

7 Sak 1/2011 Likestillings- og diskrimineringsnemnda har fattet slikt vedtak: NSBs varslede praktisering overfor rullestolbrukere vedrørende betaling for sovekupé og gjennomgang av mulighetene for servering på toget, er ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 4. Oslo den 8. november 2011