Norsk bioteknologi. Et tilbakeblikk på bioteknologisatsingen i Norge fra 1970-tallet til år 2000 av Viggo Mohr

Transkript

1 1. Bakgrunn Norsk bioteknologi Et tilbakeblikk på bioteknologisatsingen i Norge fra 1970-tallet til år 2000 av Viggo Mohr Det er nå nærmere 40 år siden bioteknologisatsingen i Norge skjøt fart. Satsingen ble utløst av de store gjennombruddene i genteknologisk forskning på tallet, og førte til en faglig nyorientering i de biologiske og biokjemiske forskningsmiljøene både internasjonalt og i Norge. Den systematiske oppbyggingen av nasjonal kompetanse i bioteknologi fra tallet representerer et viktig kapittel i nyere, norsk forskningshistorie. Et tilbakeblikk på denne perioden har derfor interesse både fra et faglig og forskningspolitisk synspunkt. Jeg har gjennom ulike ansettelser og verv 1 fått tilgang til informasjon om flere av de satsinger det her er tale om. Mitt arkivmateriale om satsingene foreligger samlet i Privatarkiv Pa Viggo Mohr i Riksarkivet. Jeg har med bakgrunn i dette materialet laget oversikten som her fremlegges. Oversikten har ikke form av en sammenhengende, historisk fremstilling, men beskriver enkeltstående aktiviteter som jeg selv har deltatt i fra midten av 1970-årene til slutten av 1990-tallet. Oversikten er supplert med mine personlige kommentarer og opplysninger. Følgende satsinger og tiltak er beskrevet: - SINTEFs gruppe for bioteknologi - Nasjonal handlingsplan for bioteknologi - Nasjonal komité for bioteknologi - Nordisk samarbeidsprogram for bioteknologi - Nordisk programkomité for bioteknologi - Stortingsmeldinger om bioteknologi - Bioteknologinemnda - Bioteknologi i Norges forskningsråd Som en bakgrunn for oversikten, har jeg i et vedlegg vist en liste over milepæler som jeg personlig anser som viktige når det gjelder utredninger, planleggingsprosesser og tiltak i offentlig regi knyttet til utviklingen av norsk bioteknologi i perioden fra midten av 1970-årene til slutten av 1990-tallet. 2. SINTEFs gruppe for bioteknologi 2.1 Etablering av SINTEFs gruppe for bioteknologi Partnerskapet mellom Norges tekniske høgskole (NTH, senere NTNU) og forskningsstiftelsen SINTEF (Selskapet for teknisk og industriell forskning ved NTH) har lenge vært en viktig del av den faglige strukturen i Trondheimsmiljøet. Partnerskapet innebærer at det er mulig å koble virksomheten ved et undervisnings- og forskningsmiljø ved NTNU sammen med den anvendte, industrirettede oppdragsforskningen i SINTEF. Det var nettopp dette som skjedde da planleggingen av SINTEFs gruppe for bioteknologi startet i Forskningsgruppen var en 1 For detaljer se omtale under søkeordet Viggo Mohr i Wikipedia.no 1

2 av Norges første spesialgrupper for bioteknologi, riktignok rettet mot et meget spesielt område, nemlig biokjemiteknikk. Bioteknologiske industriprosesser krever spesialiserte teknikker for å styre prosessene og isolere produktene. Dette området var svakt dekket forsknings- og undervisningsmessig ved teknologimiljøet i Trondheim på 1970-tallet. Dette ga grunn til bekymring, fordi høy kompetanse i biokjemiteknikk var en viktig forutsetning for utviklingen av industriell bioteknologi i Norge. De faglige forutsetningene for en utbygning av dette området lå imidlertid godt til rette for et samarbeid mellom NTH og SINTEF. Dette er bakgrunnen for at lederen for SINTEFs avdeling for teknisk kjemi, Conrad Krohn, og jeg (som den gang var dosent ved Institutt for teknisk biokjemi ved NTH), tok initiativet til en plan for kompetanseoppbygging og forskning i biokjemiteknikk. Planen ble fremlagt i juni 1975 som søknad fra SINTEF til Norges Teknisk- Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) med meg og Norvald Nesse som prosjektledere. Det ble innhentet synspunkter på planen fra berørt, norsk industri, samtidig som en av verdens ledende eksperter i biokjemiteknikk (biochemical engineering), professor D.I.C. Wang ved Massachusetts Institute of Technology, ble engasjert som rådgiver for prosjektet. Det ble også lagt planer for rekruttering av en leder for SINTEFs fremtidige bioteknologigruppe, ved at en av mine tidligere hovedfagsstudenter, siv. ing. Eirik Nestaas, begynte på et PhD-studium hos professor Wang ved MIT med stipendmidler fra Norge. I påvente av at Eirik Nestaas skulle fullføre sitt studium, fikk en av professor Wangs tidligere doktorander, Dr. David Levine, ansvaret for å lede SINTEFs bioteknologigruppe. Etter at Eirik Nestaas hadde fullført sin PhD ved MIT, avløste han David Levine som leder av bioteknologigruppen. Han vendte imidlertid tilbake til USA etter en tid ved SINTEF. Som en midlertidig løsning gikk jeg selv i 1983 inn i stillingen inntil det lyktes å få David Levine tilbake som gruppeleder i SINTEF, samtidig som han ble utnevnt som professor i et nyopprettet professorat i biokjemiteknikk ved NTH. SINTEFs bioteknologigruppe eksisterer den dag i dag nærmere 40 år etter at den ble etablert, riktignok med en annen faglig profil, men faglig sterkere enn noensinne. Ved den store internasjonale evalueringen av norsk molekylærbiologi i 2011 ble SINTEFs gruppe for bioteknologi under ledelse av Trond E. Ellingsen fremhevet som et forskningsmiljø på internasjonalt toppnivå. Gruppen var blant de få i Norge som fikk karakteristikken excellent. En langsiktig, nasjonal investering hadde med andre ord gitt en god avkastning! 3. Den nasjonale handlingsplan for bioteknologi 3.1 Forspillet De norske forskningsrådene spilte en sentral rolle i den nasjonale kompetanseoppbyggingen i bioteknologi på 1980-tallet. Forskningsrådene hadde allerede i 1970-årene begynt å legge systematiske planer for bioteknologisk forskning og utvikling, og det forelå i 1984 slike planer i alle de fire norske forskningsrådene. Det fantes derfor et godt utgangspunkt for å realisere regjeringens politiske mål i St.meld. nr. 60 ( ) og Langtidsprogrammet , nemlig at bioteknologi skulle være et av Regjeringens hovedinnsatsområdene for norsk forskning. 2

3 3.2 Den nasjonale handlingsplan for bioteknologi Regjeringens signaler ble fulgt opp av Forskningsrådenes Samarbeidsutvalg (FSU), som i februar 1985 besluttet å opprette et utvalg for å utrede og lage en plan for forskningsrådenes samarbeid om bioteknologi. Planleggingsutvalget for den nasjonale komité for bioteknologi hadde et medlem fra hvert av de fire forskningsrådene (Tabell 1). Jeg var på det tidspunktet leder av rådsforsamlingen i Norges Fiskeriforskningsråd, og ble oppnevnt som utvalgets leder. Utvalget la vekt på å sikre en rask fremdrift av arbeidet slik at bioteknologisatsingen kunne få effekt allerede i budsjettåret Ønsket om rask fremdrift og effektive prosesser for å nå frem til omforente løsninger, var grunnen til at vi takket nei til et tilbud fra FSU om en egen sekretær for utvalget. Utvalget foretrakk heller å fordele skrivearbeidet blant medlemmene. Det var enighet i utvalget om at innstillingen skulle munne ut i et forslag til en plan på nasjonalt nivå, samtidig som planen måtte være konkret og handlingsrettet. For å få aksept for forslaget måtte det trekkes maksimale veksler på de planer forskningsrådene hver for seg hadde på området, samtidig som det ble lagt opp til en smidig koordinering som sikret medvirkning og støtte fra rådene. Det var en klar ambisjon å skape synergier mellom forskningsrådenes enkeltsatsinger, samtidig som utvalget anså det som uaktuelt å anbefale løsninger som krevde endringer i forskningsrådenes finansielle- og administrative rolle i det norske forskningssystemet. Utvalget fikk oppdraget i slutten av mars 1985 og avga sin innstilling i begynnelsen av juni samme år i form av et forslag til en Nasjonal handlingsplan for bioteknologi for perioden Handlingsplanen forutsatte innsats innenfor fire sentrale programområder: genteknologi, human- og veterinærmedisin, plante- og dyreforedling og teknisk og industriell bioteknologi. Programområdene gikk på tvers av forskningsrådsstrukturen og inneholdt faglige elementer fra planene til hvert av de fire forskningsrådene. Utvalget foreslo at det skulle opprettes en nasjonal komité for bioteknologi som skulle ha ansvaret for å sette handlingsplanen ut i livet. Personlig har jeg et meget positivt inntrykk av arbeidet i utvalget. Utvalget var effektivt og målrettet, samtidig som det var en høy grad av felles forståelse på alle vesentlige punkter, fra definisjonen av bioteknologi 2 til prinsippene for organisering, koordinering og styring av planen. Den eneste overraskelsen var dissensen til Hans Prydz på tampen av arbeidet med handlingsplanen knyttet til enkelte sider ved styringsmodellen for planen. Dissensen svekket imidlertid ikke hovedprinsippene i utvalgets forslag. 3.3 Den nasjonale komité for bioteknologi Forskningsrådenes Samarbeidsutvalg gikk i alle hovedtrekk inn for utvalgets forslag. Til å gjennomføre planen ble det nedsatt en Nasjonal komité for bioteknologi med medlemmer fra alle fire forskningsråd (Tabell 1). Jeg ble oppnevnt som leder for komiteen. I tillegg til den nasjonale komiteen, ble det oppnevnt utvalg for hvert av programområdene i planen. 2 Hans Prydz har en stor del av æren for at vi kom frem til en dekkende definisjon av bioteknologi. Definisjonen har i ettertid vist seg å være robust. 3

4 Tabell 1. Planlegging og gjennomføring av den første delen av Den nasjonale handlingsplan for bioteknologi Planleggingsutvalget for den nasjonale handlingsplanen for Den nasjonale komiteen for bioteknologi ( ) bioteknologi (1985) Medlemmer av den nasjonale komiteen Programkomiteer under den nasjonale komiteen Viggo Mohr, NFFR, leder Viggo Mohr, NFFR, leder Genteknologi Hans Prydz, NAVF Bjørg Ulsaker. NFFR Human og veterinærmedisin Øystein Simonsen, NLVF Hans Prydz, NAVF Plante og dyreforedling Jan M. Døderlein, NTNF Axel Andersen, NAVF Teknisk og ind. bioteknol ogi Knut Rønningen, NLVF Øystein Simonsen, NLVF Steinar Pedersen, NTNF Tor Odd Berntsen, NTNF Etter den første planperioden fra ble den nasjonale handlingsplanen revidert og bygget ut både med hensyn til økonomiske- og faglige rammer. Komiteens sekretær var i denne perioden Johs. Kjosbakken. Den nye handlingsplanen for bioteknologi for perioden for (Tabell 2) fungerte i realiteten helt frem til de «gamle» forskningsrådene ble lagt ned og erstattet av Norges forskningsråd i Komiteens virksomhet er oppsummert i årsmeldingene til FSU for årene Tabell 2. Planlegging og gjennomføring av den andre og siste del av Den nasjonale handlingsplan for bioteknologi Planleggingsutvalget for den nasjonale handlingsplanen for bioteknologi ( ) Den nasjonale komiteen for bioteknologi ( ) Medlemmer av den nasjonale komiteen Viggo Mohr, NFFR, leder Viggo Mohr, NFFR, leder Celle- og genteknologi Bjørg Ulsaker, NFFR Tone Vislie, NFFR Medisin Tone Vislie, NFFR Berit Mørland, NAVF Landbruk Hans Prydz, NAVF Johan Lillehaug. NAVF Industri Axel Andersen, NAVF Knut Rønningen, NLVF Havbruk Knut Rønningen, NLVF Øystein Simonsen, NLVF Miljøvern Øystein Simonsen, NLVF Steinar Pedersen, NTNF Bioteknologi og U-land Steinar Pedersen, NTNF Tor Odd Berntsen, NTNF Tronn Ø. Hansen, NTNF Johs Kjosbakken (sekretær) Tronn Ø. Hansen. NTNF Programkomiteer under den nasjonale komiteen Programkomiteen var særlig opptatt av den faglige profil på satsingen og av rådgivningen i budsjettsammenheng. Av enkeltsaker det sto særlig strid om, kan det være grunn til å trekke frem Pilotlaboratorium for bioprosesser. Forslaget om et nasjonalt pilotlaboratorium for bioprosesser var fremmet som et høyt prioritert tiltak i den nasjonale handlingsplanen for bioteknologi. Hensikten var å opprette et anlegg hvor norsk industri kunne utvikle nye bioteknologiske prosesser og -produkter. Plasseringen av anlegget ble et stridsspørsmål fordi både Bergen, Stavanger og Trondheim konkurrerte om å få anlegget. Min egen holdning var at det var nasjonalt riktig å plassere anlegget i teknologimiljøet ved SINTEF/NTH, i nær tilknytning til bioteknologigruppen i SINTEF. 4

5 Striden endte med at anlegget ble plassert i Kjemiavdelingens forsøkshall på NTH. Pilotlaboratoriet ble offisielt innviet 22. februar 1989 av statssekretær Karin Stoltenberg i Næringsdepartementet i nærvær av et stort antall inviterte gjester. Etter seremonien hadde jeg en lengre samtale med Karin Stoltenberg, som fortalte at Regjeringen Harlem Brundtland ønsket å legge frem en Stortingsmelding om politikken på bioteknologiområdet, men at det i departementene fantes liten kompetanse på området, og at det derfor kunne være aktuelt å knytte til seg noen fra fagmiljøet. Jeg sa at dette sikkert ville bli positivt mottatt i fagmiljøet. 3.4 Evaluering av den nasjonale handlingsplanen. Den nasjonale handlingsplanen for bioteknologi ble evaluert både som en del av hovedinnsatsområdene for forskning, som et forskningspolitisk virkemiddel og med hensyn på etablering, drift, nytte, relevans og vitenskapelige resultater. Evalueringsrapportene inngår i privatarkivet. Flere av evalueringsinnspillene slår fast at den nasjonale handlingsplanen for bioteknologi representerte en myk koordinering av forskningsrådenes innsats, men at koordineringen fungerte. Evalueringene trekker også frem viktige resultater, blant annet den raske utviklingen av de vitenskapelige miljøene i Oslo, Bergen og Trondheim. Samtidig ble det vurdert som en svakhet at den nasjonale komiteen bare hadde en rådgivende funksjon og ikke bevilgende myndighet. Jeg er imidlertid overbevist om at det ville ha vært urealistisk å foreslå en struktur for bioteknologisatsingen som brøt med grunnleggende prinsipper for forskningsrådenes rolle og budsjettansvar. Evalueringene peker ganske riktig på at det var viktige forutsetninger som ikke ble innfridd. Forutsetningen om at det i tillegg til forskningsrådenes ordinære midler skulle stilles til disposisjon betydelige, spesielt øremerkede bevilgninger til regjeringens satsingsområder, ble således ikke oppfylt. Satsingen skjedde derfor nesten utelukkende ved omprioritering innenfor forskningsrådenes ordinære rammer. Rammene var dessuten lavere enn de bevilgninger handlingsplanen forutsatte. Det er likevel ikke tvil om at forskningsrådenes satsing bidro til å gi norsk bioteknologi et løft. Handlingsplanen førte dessuten til en sterkere koordinering og et nærmere samarbeid forskningsrådene mellom. Planen må tross alt ha hatt styrke og gjennomslagskraft sett i lys av at den dannet rammen for en systematisk, nasjonal satsing på bioteknologi fra starten i 1986 til Norges forskningsråd tok over ansvaret i Nordisk bioteknologisk samarbeidsprogram Innledning Åtte nordiske parlamentarikere, blant dem Gro Harlem Brundtland, fremmet 6. mars 1986 et medlemsforslag i Nordisk Råd med oppfordring om å utarbeide et nordisk, bioteknologisk samarbeidsprogram. Nordisk råd ga sin tilslutning til forslaget høsten 1986 og Ministerrådet nedsatte våren 1987 en programkomité som fikk i oppgave å utarbeide et forslag til et nordisk bioteknologisk samarbeidsprogram. Norske medlemmer av programkomiteen var Knut Rønningen, Per Nilsen og jeg selv. Norge hadde på det tidspunktet formannskapet i Nordisk Råd og jeg ble oppnevnt som komiteens leder. 3 Begrunnelsen for å ta det nordiske programmet med i denne oversikten over den norske satsingen på bioteknologi, er at det lå som viktig premiss at den nordiske satsingen skulle ses i nær sammenheng med, og støtte opp under innsatsen på nasjonalt nivå. 5

6 Møtet med Nordisk Ministerråd og dets mange organer gjorde unektelig et sterkt inntrykk på de av oss som ikke kjente systemet fra før. Det ble også umiddelbart klart at komiteen sto overfor en komplisert oppgave: vi skulle utarbeide et nordisk samarbeidsprogram i en komité med representanter for fem forskjellige nasjoner med ulike interesser og prioriteringer, samtidig som programmet skulle avpasses og koordineres i forhold til berørte embetsmannkomitéer, fellesnordiske institusjoner og sekretariatet i Nordisk ministerråd. 4.3 Utarbeidelsen av det nordiske programmet Etter å ha drøftet opplegget for programkomiteens arbeid med sekretariatet i Ministerrådet, foreslo jeg at vi skulle be de nasjonale delegasjonene og representantene for de fellesnordiske organene om å legge frem en oversikt over virksomhet de mente burde inngå i et nordisk samarbeidsprogram. Deretter ble de bedt om å spesifisere hva hvert enkelt land kunne tilby som sitt bidrag til et felles program, og hvilke behov og ønsker de selv hadde innenfor rammen av et nordisk bioteknologisk samarbeid. Innspillene ble ordnet i en matrise som ga en grov ramme for innholdet i et nordisk samarbeidsprogram. Samtidig ble prinsippene for organisering og finansiering av samarbeidet drøftet. I siste fase ble samarbeidsplanen tilpasset og justert i separate møter med hver delegasjon. Dette førte relativt hurtig til omforente løsninger i alle tilfeller, så nær som når det gjaldt Nordisk Industrifond, der en løsning satt lengre inne. Forslaget til et Nordisk bioteknologisk samarbeidsprogram ble overlevert til Nordisk Ministerråd 29. oktober Forslaget ble behandlet på Nordisk Råds sesjon i Oslo i 1988 som enstemmig anbefalte at Ministerrådet skulle godkjenne planen. 4.4 Nordisk programkomité Samtidig som Ministerrådet godkjente planen, ble det vedtatt at den nordiske programkomiteen skulle ha ansvaret for å gjennomføre det nordiske bioteknologiske samarbeidsprogrammet. For å sikre kontinuitet ba Stedfortrederne i Nordisk Råd meg om å fortsette som komiteens formann frem til Nordisk Råds sesjon våren 1989, hvoretter Ingmar Månsson fra Sverige skulle overta formannsvervet. Jeg sa meg villig til dette og ledet dermed første fase av gjennomføringen av den nordiske satsingen. De viktigste sakene i denne perioden fremgår av arkivmaterialet. 4.5 Evaluering av nordisk bioteknologisk samarbeidsprogram De ulike delene av samarbeidsprogrammet ble evaluert etter avslutning av programperioden Den offisielle evalueringen konkluderte med at programmet i viktige hensender måtte anses som vellykket. Det var også positive reaksjoner på prosessen som ledet frem til samarbeidsprogrammet og på gjennomføringen av den nordiske satsingen, noe som også syntes å være en generell oppfatning i fagmiljøet. Evalueringen finnes i arkivmaterialet. 5. Stortingsmeldinger om bioteknologi 5.1 Innledning Stortingsmeldingene om bioteknologi fra trakk opp viktige politiske, rettslige og etiske retningslinjer for utviklingen av norsk bioteknologi. Meldingene hadde sin bakgrunn i Stortingets vedtak 25. mai Her ble regjeringen ble bedt om å legge frem en melding om etiske retningslinjer for forskning og utvikling av bioteknologi og genteknologi. Kjell Magne Bondevik, Kåre Gjønnes, Britt Harkestad og Solveig Sollie fulgte senere opp saken i Stortinget 8. desember 1988 og ba om at regjeringen satte fortgang i det pågående utredningsarbeidet. 6

7 Jeg ble i april 1989 kontaktet av ekspedisjonssjef Bjørn Grydeland ved Statsministerens kontor som spurte om jeg var villig til å bistå faglig ved utarbeidelsen av regjeringen Harlem Brundtlands planlagte stortingsmelding om bioteknologi. Jeg bekreftet etter en kort betenkningstid at jeg påtok meg oppgaven. Jeg vet ikke grunnen til at jeg ble spurt, men ser en sammenheng med samtalen jeg hadde med statssekretær Karin Stoltenberg under åpningen av Pilotlaboratoriet for bioteknologiske prosesser ved SINTEF/NTH den 22. februar 1989 (se side 5). Oppdraget innebar at jeg ble ansatt som rådgiver ved statsministerens kontor (Smk) med permisjon fra mitt professorat ved Institutt for bioteknologi på NTH. Oppgaven var å gi faglig bistand til Bjørn Grydeland og Embetsmannsgruppen for bioteknologi (EMBIO). EMBIO ble ledet av Bjørn Grydeland og besto av embetsmenn fra berørte departementer. All kontakt med politisk ledelse (statssekretærer, stabssjefen Eldrid Norbø og statsminister Gro Harlem Brundtland) skjedde via Bjørn Grydeland. Jeg anser arbeidet med stortingsmeldingene som særlig betydningsfullt, fordi det la grunnlaget for viktige sider ved utviklingen av norsk bioteknologi. 5.2 Regjeringen Harlem Brundtland Den første oppgaven som ventet var et innspill til den planlagte redegjørelsen statsminister Gro Harlem Brundtland skulle holde i Stortinget 23. mai I redegjørelsen skulle hun legge frem regjeringens syn på bioteknologi og omtale forslag som regjeringen ville fremme. Arbeidet med stortingsmeldingen om bioteknologi startet i EMBIO i april Selv kom jeg for alvor med i prosessen i første del av juni samme år. En disposisjon for meldingen ble ferdigstilt i begynnelsen av juli 89 etter behandling og kommentarer i EMBIO, hvoretter deler av meldingen fikk sin endelige form. Samtidig skjedde det en klarering av nye kapitler i EMBIO. Arbeidet fortsatte frem til regjeringsskiftet i oktober 1989, da regjeringen Harlem Brundtland ble erstattet av regjeringen Syse. 5.3 Regjeringen Syse Regjeringen Syse gjorde det tidlig klart at arbeidet med stortingsmeldingen om bioteknologi skulle fortsette, og at saken skulle ha høy prioritet. Organiseringen og fremdriften av meldingsarbeidet ble fastlagt i begynnelsen av desember Det var forutsatt at meldingen skulle fremmes tidlig i vårsesjonen og at det forberedende arbeidet skulle skje i regi av EM- BIO. Fra februar 1990 ble den politiske styring av prosjektet styrket. Det ble under ledelse av stabssjefen ved Smk, statssekretær Arvid Moss, etablert en politisk styringsgruppe med medlemmer fra en rekke departementer. Innad i regjeringen Syse gikk det klare skillelinjer i synet på mange spørsmål knyttet til bioteknologi. Motsetningene kom til syne på flere av de områdene meldingen behandlet, og særlig når det gjaldt regelverket for innesluttet bruk og utsetting av GMO, patentering, forvaltning og lovgivning. Oppgaven med å meisle ut regjeringens kompromisser og konklusjoner falt i særlig grad på stabssjefen ved Smk, Arvid Moss. Meldingen ble fremlagt i statsråd 13. juli 1990 som St. meld. nr. 8 ( ) Om bioteknologi. Offentliggjøringen utløste en rekke pressekommentarer som inngår i arkivmaterialet. En av pressekommentarene gjaldt meg personlig. Under overskriften «Regjeringens genmelding - Råkjør fra Viggo Mohr» gikk nestleder i Norges Naturvernforbund Karen Johanne Baalsrud sterkt ut i N&M Bulletin 22. juni Hun kritiserte at jeg som leder av den nasjonale komité for bioteknologi i et intervju i NRK 15. juni 1990 hadde uttrykt bekymring over noen av signalene i stortingsmeldingen om bioteknologi, samtidig som jeg hadde hatt en fag- 7

8 lig rolle i utarbeidelsen av meldingen. Når det gjaldt min rolle, var Smk fullstendig klar over at jeg ivaretok ledervervet i den nasjonale komiteen for bioteknologi mens jeg var rådgiver ved Smk. Arvid Moss uttalte i denne forbindelse til media at han ikke anså det som noe problem at jeg som forsker og leder av komiteen hadde synspunkter på meldingen. Med dette døde saken hen, bortsett fra at Naturvernforbundet kom tilbake til kritikken av meg da jeg senere ble leder av Bioteknologinemnda. 5.4 Regjeringen Harlem Brundtland - tilleggsmelding om bioteknologi. Ved regjeringsskiftet 3. november 1990 gikk Regjeringen Syse av og ble erstattet av en ren Arbeiderpartiregjering under Gro Harlem Brundtland. Den nye regjeringen vedtok kort tid etter at St. meld. nr. 8 ( ) Om bioteknologi ikke skulle trekkes tilbake, men at det ville bli fremlagt en tilleggsmelding. Regjeringen Harlem Brundtland ønsket å se spesielt på konklusjonene i St. meld. nr. 8 med hensyn på kryssing av artsgrenser, genteknologi i tilknytning til kjønnsceller, patentering og utsetting av organismer. Arbeidet ble lagt til et embetsmannsutvalg ledet fra Smk (EMBIO-2), samtidig som det skulle opprettes et ad hoc statssekretærutvalg også ledet fra Smk. Oppgaven ble senere overlatt til statssekretær Ole Berrefjord ved Smk. Fremdriften skulle sikre behandling i Stortinget i løpet av vårsesjonen St. meld. nr. 36 ( ) Tilleggsmelding om bioteknologi ble lagt frem 12. april 1991 og presentert på en pressekonferanse av statssekretær Jens Stoltenberg i Miljøverndepartementet. De to meldingene om bioteknologi (St. meld. nr. 8 og nr. 36) ble behandlet samtidig i Stortinget. Innstilligen fra kommunal- og miljøvernkomiteen forelå 24. mai Et år senere var to av forslagene i meldingene blitt en realitet: genteknologiloven var vedtatt og Bioteknologinemnda hadde sett dagens lys. Etikk og bioteknologi. I tilknytning til omtalen av stortingsmeldingene om bioteknologi, kan det være grunn til å nevne at det på tallet utviklet seg en bred, offentlig debatt om etikk og bioteknologi. Ledende representanter for etikkmiljøet ved universitetene gikk sammen med teologer, samfunnsvitere og realister inn i bioteknologidebatten. Møtet mellom profesjonene var et særlig interessant trekk ved denne debatten, som utvilsomt bidro til å skape en gjensidig forståelse og respekt for tankegang, begrepsapparat og argumentasjon i de ulike leirene. Bioteknologien ble slik sett en viktig arena for dialogen mellom humanister, statsvitere og realister i norsk samfunnsdebatt. Arkivmaterialet inneholder en artikkelsamling fra 1980-og 1990-tallet som fanger opp deler av denne debatten. Materialet er ikke valgt ut på noen systematisk måte, men inneholder dokumenter som det ofte ble henvist til, og som i ulike sammenhenger var anbefalt lesning. Enkelte av artiklene bidro utvilsomt til å forme politikernes oppfatning i spørsmål som ble tatt opp under arbeidet med stortingsmeldingene om bioteknologi og ved utformingen av oppgavene til Bioteknologinemnda. 6. Bioteknologinemnda 6.1 Innledning Forslaget om en offentlig nemnd for bioteknologi var et av de viktige signalene i St..meld. nr. 8 ( ) Om bioteknologi. Bioteknologinemnda ble oppnevnt av regjeringen Harlem Brundtland i statsråd 15. mars Nemnda var et frittstående organ og hadde 23 medlemmer (Tabell 4). Budsjettansvaret var lagt til Sosialdepartementet og mandatet omfattet bioteknologi i tilknytning til mennesker, dyr, planter og mikroorganismer. Jeg ble oppnevnt som nemndas leder. 8

9 Tabell 4. Bioteknologinemndas medlemmer ved opprettelsen i 1991 Medlemmer Professor Viggo Mohr (leder) Underdir. Kari Selte Thybring-Gjedde Biskop Sigurd Osberg Ass. generalsekretær Liv Arum Rådgiver Grete Gjertsen Byråsjef Tore Riise Professor Torleiv Austad Yrkeshygeniker Kirsti Grevskott Professor Hans Prydz Professor Inge Lorang Backer Seksjonsleder Elen Mari Grande Professor Julie Skjæraasen Professor Kaare Berg Seksjonsjef Sigurd Gulbrandsen Direktør Wiktor Sørensen Direktør Kaare Baadsvik Professor Wenche Blix Gundersen Direktør Andres K. Ødegaard Nestleder Karen Baalsrud Seksjonsleder Åge Haugen Nestleder Grete Øverlier Konsulent Heidi Bente Hoel Draget Professor Ole D. Mjøs 6.2 Habilitet Habilitet var et spørsmål som tidlig kom på nemndas agenda. Spørsmålet ble for det første tatt opp i forbindelse med en diskusjon om et register over medlemmenes personlige verv og økonomiske interesser. I dette arbeidet søkte nemnda råd hos en av Norges fremste eksperter på området, professor Arvid Frihagen ved Universitetet i Bergen. Dernest ble nemndmedlemmenes habilitet tatt opp i et spørsmål fra Grete Knudsen (A) til sosialministeren i Stortinget 18. desember Hun spurte om nemnda hadde medlemmer med personlige, økonomiske interesser innenfor det felt nemnda skulle gi råd om. Helt konkret gjaldt spørsmålet mine patenter på medisinske anvendelser av krillenzymer. Jeg hadde imidlertid orientert Sosialdepartementet om mine faglige og økonomiske forhold før jeg ble utnevnt som leder, og departementet fant da ikke at opplysningene skapte noen problemer i forhold til mitt verv i nemnda. I tilknytning med denne saken ble jeg også forelagt en liste med konkrete spørsmål om habilitet fra journalist Kristin Aalen Hundsaker som jeg svarte på. 6.3 Organisering av nemndas virksomhet Den første fasen av nemndas virksomhet var preget av arbeidet med å etablere opplegg og rutiner for å følge opp viktige sider ved nemndas mandat. Jeg gikk selv sterkt inn i dette arbeidet, som ble betydelig styrket etter at Ruth Kleppe Aakvaag ble ansatt som daglig leder i nemnda og administrasjonen for øvrig kom på plass. Den andre, sentrale oppgaven var å utvikle en egnet arbeidsform for et organ besto av 23 medlemmer med meget forskjellig bakgrunn og faglig forankring. Utfordringen var her å finne smidige og inkluderende arbeidsrutiner og etablere et fellesskap preget av tillit og gjensidig forståelse. Løsningen ble i første omgang å opprette mindre arbeidsgrupper som gikk inn i sentrale, men avgrensede problemområder, etterfulgt av brede prosesser i plenum. Denne arbeidsformen ble prøvd ut i noen av de første, store oppgavene som nemnda fikk på sitt bord, slik som uttalelsen om genteknologiloven og utredningen om rettigheter til det befruktede egg. Vi var mange som høstet ny kunnskap og innsikt gjennom dette arbeidet, ikke minst takket være bidragene fra teologene, som på en åpen og fordomsfri måte klargjorde sentrale prinsipper og la grunnlaget for viktige beslutninger. Etter den første, innledende fasen fikk nemndas møter etter hvert en fastere form. I tillegg til ordinære, løpende saker kunne en stor del av møtene bli dominert av en enkelt, større sak, 9

10 eksempelvis en uttalelse nemnda skulle avgi. I tillegg la nemnda stor vekt på å bli orientert om utviklingen innenfor sitt innenfor sitt ansvarsområde, enten ved å invitere foredragsholdere eller ved at nemnda selv dro på institusjonsbesøk. Privatarkivet inneholder møteinnkallelser og referater som belyser nemndas møteform. 6.3 Evaluering av Bioteknologinemnda. Statskonsult gjennomførte på oppdrag av Sosialdepartementet en evaluering av Bioteknologinemnda i En vesentlig del av rapporten var av beskrivende art med opplysninger om bakgrunnen for opprettelsen av nemnda, mandatet, sammensetningen, budsjettet, møtevirksomheten etc. Den egentlige evalueringen hadde fått en langt mer meget beskjeden plass i rapporten. Av de momenter rapporten trekker frem, er det grunn til å merke seg konklusjonen om at nemnda i forhold til mandatet hadde utrettet mye for begrensede midler, og at det for et rådgivende organ som Bioteknologinemnda var et viktig mål å oppnå konsensus i behandlingen av saker. Jeg gikk ut av nemnda da jeg ble ansatt i Norges forskningsråd. Jeg beklager imidlertid at jeg måtte forlate arbeidet i nemnda i en så tidlig fase av prosessen med å bygge opp den nye institusjonen. Jeg synes imidlertid at viktige deler av nemndas arbeidsform falt på plass i løpet av den perioden jeg var med i arbeidet. Jeg satte i denne sammenheng pris på positive signaler både muntlig og i brevs form fra medlemmer som ga uttrykk for at nemnda var på riktig kurs. Jeg anså det som et godt valg å sette inn legen Julie Skjæråsen som min etterfølger som leder i nemnda, ikke bare på grunn av hennes personlige egenskaper, men også ut fra den betydning arbeidet med mennesker og bioteknologi etter hvert fikk i nemndas virksomhet. Ruth Kleppe Aakvaag var en selvskreven kandidat da den administrative lederen skulle ansettes, og hennes faglige styrke og store nettverk spilte en vesentlig rolle for de resultater nemnda oppnådde. 7. Bioteknologi i Norges Forskningsråd 7.1 Innledning Ved etableringen av Norges forskningsråd 1. januar 1993 ble de «gamle» forskningsråd lagt ned og oppgavene overført til Norges forskningsråd. Dette gjaldt også bioteknologisk forskning, som var blitt koordinert av Den nasjonale komité for bioteknologi under Forskningsrådenes Samarbeidsutvalg (FSU). For å ta hånd om oppgavene i en overgangsperiode, hadde FSU i et vedtak av 25. november 1992 forlenget funksjonstiden for Den nasjonale komité for bioteknologi med inntil ett år. Alle de seks områdene i Norges forskningsråd finansierte bioteknologisk forskning som en del av sitt områdeansvar. Den største aktøren var uten sammenlikning området Bioproduksjon og foredling (BF) etterfulgt av Industri og energi (IE). Deretter fulgte Naturvitenskap og teknologi (NT) og Medisin og helse (MH), mens Miljø og utvikling (MU) og Kultur og samfunn (KS) sto for en beskjeden innsats. Behovet for å koordinere virksomheten mellom områdene var åpenbar. Det var også viktig å opptre samlet utad i saker som gjaldt Forskningsrådet som helhet. For å ivareta disse og andre oppgaver ble det besluttet å opprette et internt koordineringsutvalg for bioteknologi med medlemmer fra administrasjonen i områdene. Utvalget ble underlagt adm.direktør i Forskningsrådet med områdedirektøren for «Bioproduksjon og foredling» 10

11 som ansvarlig direktør for sekretariatsfunksjonen. Det innebar at jeg fikk ansvar for denne oppgaven innad i Forskningsrådet. 7.2 Arbeidsdeling Koordineringsutvalget for bioteknologi tok i første rekke opp spørsmål som berørte flere områder i Forskningsrådet, herunder den årlige søknaden om støtte til Biokjemisk kontaktmøte. I tillegg til å gi støtte var vanligvis en eller flere av direktørene i Forskningsrådet til stede på arrangementet og orienterte om Forskningsrådets tiltak og planer. Koordineringsutvalget ble også trukket inn i enkeltsaker hvor saksbehandlingsansvaret i Forskningsrådet allerede var fastlagt, men hvor det var viktig å orientere de andre områdene om saken, eller drøfte prinsipielle spørsmål som sakene reiste. 7.3 Strategi for bioteknologi Det var tidlig enighet om at Forskningsrådet skulle utarbeide en strategi for bioteknologi. Det fantes allerede flere innspill fra de «gamle» forskningsråd. I tillegg fikk Forskningsrådet en henvendelse fra Nærings- og energidepartementet som ba Forskningsrådet utarbeide en analyse av de muligheter bioteknologi åpner for næringslivet. Forskningsrådet oppnevnte i denne sammenheng et rådgivende utvalg for bioteknologi med professor Hans E. Krokan som leder, Christian Gilhuus Moe som nestleder og Christina Abildgaard som sekretær. Utvalget la i desember 1995 frem Perspektivanalyse og handlingsplan for bioteknologi Perspektivanalysen og handlingsplanen la grunnlaget for Forskningsrådets strategi for bioteknologi. Det lå som premiss at strategiprosessen skulle munne ut i en kortfattet strategiplan for bioteknologi som trakk opp utfordringer, forskningsbehov, mål, strategier og prioriteringer både for norsk forskning som helhet og for Norges forskningsråd som organisasjon. Arbeidet ble overlatt til en prosjektgruppe som besto av Bernt Bjordal og Christina Abildgaard støttet av Koordineringsutvalget for bioteknologi og med meg som ansvarlig direktør. I siste fase av arbeidet ble dessuten en ekstern referansegruppe med Anne-Lise Børresen, Steinar Pedersen og Knut Rønningen trukket inn i arbeidet. Ulike varianter av strategien ble utarbeidet mot slutten av 1996, hvoretter den endelige versjonen av Forskningsrådet Strategi for bioteknologi ble vedtatt av Hovedstyret i Forskningsrådet i februar I ettertid er det grunn til å konstatere at strategiarbeidet ble en langvarig prosess preget av mange innspill og klare partsinteresser i de seks områdene i Forskningsrådet. Det fremstår unektelig som et paradoks at veien frem til enighet skulle bli tyngre i Norges forskningsråd enn da de «gamle» forskningsrådene utarbeidet den nasjonale handlingsplan for bioteknologi i Mot slutten av 1990-tallet startet for øvrig planleggingen og realiseringen av FUGE, som skulle bli et uhyre viktig program som pekte fremover og mot en ny utvikling for norsk bioteknologisk forskning. Selv nådde jeg i 1999 åremålet for min direktørstilling i Forskningsrådet og fikk etter eget ønske ansvaret for planlegging, gjennomføring og drift av Forskningsrådets ordninger for kvalitet i forskning, herunder SFF, SFI og Fremragende yngre forskere. Men dette er en annen historie. 11

12 Vedlegg Uredning, planlegging og regulering av bioteknologi i Norge En stikkordsmessig oversikt over utvalgte utredninger, planleggingsprosesser og tiltak i offentlig regi knyttet til utviklingen av norsk bioteknologi fra 1970-årene frem til år Oppstillingen er foretatt av V. Mohr i april Bakgrunn Norske forskningsmiljøer begynner på midten av 1970-tallet å vurdere genteknologiske teknikker som et aktuelt forskningsverktøy. På 1980-tallet blir genteknologiske metoder i økende grad tatt i bruk som forskningsredskap. Samtidig er det stor oppmerksomhet knyttet til sikkerhetsmessige sider ved de nye metodene 1978 NAVF oppretter en komité for Forskning med arvestoffmolekyler. Rekombinant DNA forskning. Muligheter og kontroll (leder Søren Laland) 1981 Sosialdepartementet oppretter Kontrollutvalg for rekombinant- DNA-forskning (leder Wenche Blix Gundersen) 1984 St.meld. nr. 60 ( ). Om forskningen i Norge utpeker bioteknologi som et hovedinnsatsområde for forskning Forskningsrådene fremlegger planer for bioteknologi. NAVF: Opprustningsplan for genteknologi (leder Kjell Kleppe), NFFR: Bioteknologi -perspektiver og planer , NLVF: Handlingsplan for bioteknologisk forskning, NTNF: Aksjonsplan for industriens bruk av bioteknologi. NLVF: Rådgivende utvalg for genteknologisk forskning (leder Knut Rønningen) 1985 Forskningsrådenes Samarbeidsutvalg oppretter Utvalg for å utrede forskningsrådenes samarbeidsplaner innen bioteknologi (leder Viggo Mohr). Utvalget avgir senere samme år Utkast til nasjonal handlingsplan for bioteknologi 1986 FSU oppretter FSUs komite for bioteknologi for gjennomføring av den nasjonale handlingsplan for bioteknologi (leder Viggo Mohr) 1986 Norge blir medlem av European Molecular Biology Laboratory (EMBL) 1987 Sosialdepartementet utgir Retningslinjer for bruk av rekombinant DNA teknikk i Norge (utarbeidet under ledelse av Wenche Blix Gundersen) 1987 Regjeringen oppretter Bioteknologiutvalget (leder Inge Lorang Backer). Utvalget avgir i 1989 del-innstillingen Bioteknologi og patentering (NOU 1989: 8) og i 1990 del-innstillingen Moderne bioteknologi. Sikkerhet, helse og miljø (NOU 1990: 1) 1987 Nordisk Ministerråd oppretter en Programkomité for å utarbeide et nordisk bioteknologisk samarbeidsprogram (leder Viggo Mohr). Komiteen avgir i 1987 innstillingen Nordisk Bioteknologi. Forslag til samarbeidsprogram (Nord 1987:69) 1988 Nordisk Ministerråd oppretter Nordisk Programkomité for Bioteknologi (leder Viggo Mohr). Komiteen får i oppdrag å gjennomføre Nordisk Samarbeidsprogram for Bioteknologi St.meld. nr. 29 ( ) Om forskning. Satsingen på bioteknologi videreføres 1988 FSU gir Den nasjonale komité for bioteknologi i oppdrag å utarbeide en ny Nasjonal handlingsplan for bioteknologi

13 1989 FSU oppnevner Den nasjonale komité for bioteknologi med funksjonstid frem til (leder Viggo Mohr) 1989 Sosialdepartementet oppretter Utvalg for å utrede etiske retningslinjer for bio- og genteknologisk forskning og utvikling i human sammenheng (leder Julie Skjæraasen). Utvalget avgir i 1991 innstillingen Mennesker og bioteknologi (NOU 1991: 6) 1989 Statsminister Gro Harlem Brundtland redegjør i Stortinget for retningslinjer for gen- og bioteknologi 1990 Uttdannings- og forskningsdepartementet oppnevner de nasjonale, forskningsetiske komiteer for henholdsvis medisin, naturvitenskap og teknologi og samfunnsvitenskap og humaniora St.meld. nr. 8 ( ). Om bioteknologi og St.meld. nr. 36 ( ). Tilleggsmelding om bioteknologi fremlegges. Meldingsarbeidet ledes fra Statsministerens kontor med Viggo Mohr som tilknyttet, faglig rådgiver 1993 Forskningsrådsreformen settes ut i livet. De fem norske forskningsråd legges ned og oppgavene overføres til det nyopprettede Norges forskningsråd. Den Nasjonale komité for bioteknologi erstattes av Koordineringsutvalg for bioteknolgi, hvor sekretariatsfunksjon underlegges områdedirektøren for Bioproduksjon og foredling. Styresystemet i Forskningsrådet konkretiserer satsingen på bioteknologi i regi av områdene 1997 Statskonsult fremlegger på oppdrag av Sosial- og helsedepartementet Evaluering av Bioteknologinemnda. En gjennomgang av Bioteknologinemndas virksomhet 1997 Hovedstyret i Norges forskningsråd vedtar Strategi for bioteknologi. Strategiarbeidet ble ledet av Viggo Mohr og bygger i stor grad på Perspektivanalyse og handlingsplan for bioteknologi utarbeidet av et utvalg ledet av Hans Krokan Sosialdepartementet oppnevner Bioteknologinemnda ( leder Viggo Mohr). Han avløses av nestleder Julie Skjæraasen i 1993). Ruth Kleppe Aakvaag ansettes som leder av sekretariatet Ot prp nr 8 ( ). Om lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer 1992 St.meld. nr. 36 ( ) Forskning for fellesskapet. Om forskning. Bioteknologi beholdes som et av ni innsatsområder, men innsatsområdene tones ned som forskningspolitisk virkemiddel 1993 Bred evaluering av Den nasjonale handlingsplan for bioteknologi